Jeg har vært redd for hunder helt siden i 17 års alderen. Da gikk jeg med Rogalands Avis, som er en morgenavis. Og en morgen etter å ha hatt jobben i halvannet år, ble jeg angrepet av en løs hund. Klokken var rundt 04.00 om morgenen, det var sen høst, kaldt og mørkt. Og jeg var alene. Trodde jeg.
Helt til jeg plutselig ble veltet av sykkelen min, og hadde en hundekjeve festet rundt den ene armen min.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at frykten tok meg, og jeg klarte å komme meg løs, og stormet til nærmeste hus for å få hjelp. Og hjelp fikk jeg.
Men etter det, sluttet jeg i jobben som avisbud. Jeg klarte ikke tanken på å være alene, med bare villdyr rundt meg.
Jeg fikk ikke noen fysiske sår etter hendelsen. For jeg hadde tykke klær på meg, og hunden bet ikke så hardt at det gikk gjennom. Men jeg ble merket for mange år fremover, hvor jeg gikk lange omveier når jeg så en hund. Samme om den var i bånd eller ikke. Hvor jeg besøkte venner og kjente, og de måtte stenge sine hunder inn i andre rom, for at jeg skulle orke å komme inn. Jeg må jo virkelig ha vært en plage med den frykten min.
Men, det siste året har frykten begynt å slippe taket. Jeg har nemlig fått øvd meg litt i å være i lag med hunder. Jeg har en venninne med en nydelig hvit gjeterhund.
Ja, for selv om jeg er redd hunder, så er de veldig pene på avstand.
Min venninne og jeg går tur sammen av og til. Og da er selvsagt hunden også med som oftest. Hunden heter Aria, og er vel kanskje ikke helt voksen enda. Og som valp, så har hun jo vært både leken og ivrig. Noe som har vært en liten utfordring for meg med jevne mellomrom.
Jeg besøker også min venninne. Og da er jo hunden inne, og har et annet fokus enn naturen og alt som er spennende der.
Og gradvis, har jeg begynt å slappe av. Jeg kan til og med, når jeg er ekstra tøff i trynet, faktisk klappe Aria. Og ved et par anledninger har jeg ikke hatt noe valg heller. Men jeg ser med glede på at det går bedre og bedre 🙂
Aria og meg i et rolig øyeblikk 🙂
Det er faktisk sånn nå, at jeg ikke går omveier i det hele tatt når jeg ser en hund. Og jeg er stolt over akkurat det.
Nå i helgen fikk jeg en ny hund å forholde meg til. Og lettelsen var stor når det viste seg at det var en rolig og veldig snill hund, med god oppdragelse 🙂 Og ganske fort klarte jeg å slappe av i dens nærvær. Jeg var ikke tøff nok til å klappe den, eller påkalle dens oppmerksomhet. Men det er noe jeg skal jobbe litt med fremover, når det gjelder hunder. Jeg skal tørre. Jeg skal ikke sitte å være redd mer. Det er ikke nødvendig lenger.
Så da får vi se etterhvert, hvordan dette går. Men en ting er i alle fall sikkert, at ved å ta tiden til hjelp, og å være bevisst, så har jeg kommet meg over noe som var til stort hinder for meg tidligere. Og jeg føler at jeg har vokst på det, overfor andre mennesker 🙂
Små skritt, store bragder 🙂
#hunder #redsel #hundefrykt #avisbud