Av og til blir tiden knapp, og den ble faktisk litt knapp da vi skulle til neste overnattingssted etter fjellturen i California. Jeg kjenner på det nå i ettertid, at enkelte steder ble tiden litt knapp, vi var slitne, og fikk ikke gjort alt vi hadde lyst til.
Men, vi opplevde mye uansett, og det er jo grenser for hvor mye vi kan få til på kort tid 🙂
Så da turen vår gikk inn i Death Valley (Dødens Dal på norsk), var opplevelsen å kjenne på ekstremt høye temperaturer.
Vi hadde jo besøkt Bodie, som var øde nok i Californisk utmark. Det som ventet oss nå, var enda mer øde.
Faktisk så øde, at vi hadde hamstret masse vann, etter anbefaling fra mange. For i den ekstreme heten, så var man ganske sjanseløs om noe skulle tilstøte oss på turen gjennom ørkenen.
Hadde vi hatt mer tid, hadde vi stoppet flere steder, og knipset flere bilder.
For Death Valley var et eventyr i variert natur som kalles ørken.
Veien var også enkel å kjøre på, kun ett felt i hver retning. Det var nesten så vi følte oss som hjemme 😉 Men standarden på veien var god, og farten var høy, trafikken var ensom. Det var ikke så enormt mange biler vi møtte på ferden.
Siden jeg var sjåfør, kunne jeg ikke knipse i vei gjennom bilruten. Jeg måtte ha fokus på kjøringen. Så et par bilder her i innlegget, har jeg lånt fra mine barn som var passasjerer og målløse tilskuere til naturen i ødemarken.
Det var oftest Amalie som satt i baksetet, og hun fikk tatt fine og illustrerende bilder hun også. Dette bildet viser en lang veistrekning, med ørken hvor man enn snudde seg.
Daniel tok dette bildet med min telefon. Magisk synes jeg, da man ser en luftspeiling langt der framme, før man tilsynelatende kjører inn mellom fjellene.
Og fjeller var det, men de var langt borte. Dette var i sannhet en død dal. Ikke et hus å se, ikke noe levende, foruten oss selv og et par andre biler vi passerte.
Og stekende sol.
Vi satt jo i en luftavkjølt bil. Airconditionen durte, og vi skulle ankomme områder hvor man ble oppfordret til å skru av airconditionen. Dette fordi det kunne bli overbelastet med den høye temperaturen utenfor, og konsekvensen kunne bli motorhavari.
Vi hadde på forhånd spurt om dette, om det virkelig kunne være nødvendig å skru av AC?
For selv tenker jeg på trafikksikkerheten i det å være overopphetet sjåfør.
Hos bilutleiebyrået mente de at så nye og fine biler som den vi skulle ha, trengte vi ikke å bekymre oss for det. Det var bare å ha på AC så mye vi hadde behov for.
Og det gjorde vi. Vi hadde på AC hele tiden, og hadde det bekvemt og godt inne i bilen, mens landskap av mange slag passerte oss. Alt fra sandområder med spredte vekster, til røde flotte klipper. Og vi så til og med sanddyner ala Sahara. Dessverre var tiden knapp, og vi hadde lyst å komme frem til hotellet mens det var lyst, så vi kunne ikke stoppe. Hadde vi hatt bedre tid, så skulle vi såvisst stoppet flere steder.
Men noen stopp ble det jo. Vi måtte jo ut og kjenne på temperaturen 🙂
Og så måtte vi jo knipse litt 🙂 Her er et bilde av meg i et uoppmerksomt øyeblikk, travelt opptatt med å forevige omgivelsene 🙂
Og så oppdaget jeg at det var “paparazzi” på plass, med mitt kamera 🙂
Men jeg er jo også paparazzi, så jeg kunne ta igjen 😉
Vi kjente at temperaturen her var høy. Det var ikke direkte ubehagelig, for luften var tørr. Hadde luften vært fuktig, ville det ha vært trykkende.
En liten bris sørget for ekstra hete. Du vet hvordan det er hjemme når det er kaldt, og det er litt vind, så blir effekten kaldere i vinden. Her i Death Valley var effekten av vinden motsatt. Det føltes som en varm vifteovn som sto og blåste og varmet oss ytterligere. En ganske merkelig følelse.
Jeg må jo innrømme at jeg syntes heten var deilig ♥
Men jeg tror min sønn syntes den var plagsom 😉 Han er nemlig tilhenger av kjøligere forhold 🙂
Uansett så var Death Valley et av hans ønsker på USA turen vår, og da var vi to. Han hadde også lyst å kjenne følelsen av den ekstreme heten.
Egentlig hadde vi håpet det skulle være varmere, for å skikkelig få en følelse av det ekstreme. Men med den lille vinden som var, fikk vi jammen føle på det ja 🙂 Skyggetemperaturen var ca 46 grader her på bildene. Og skygge var det ikke så mye av akkurat.
Min datter var den som var mest skeptisk til akkurat denne kjøreturen, men hun bøyde seg for flertallet. Og alt gikk jo veldig bra. Vi taklet dette veldig godt. Til og med hun, som er mest sårbar ved høye temperaturer. Mye vann å drikke, litt salt snacks å spise, så var vi godt rustet 🙂
Litt action ble det også da Daniel hørte en lyd fra et nærliggende kratt. Jeg hadde selv hjertet i halsen, for de levende vesenene som bor i ørkenen her, er jo av det farlige og giftige slaget. Så jeg håpet jo at lyden ikke var så nært at han kunne bli rammet der han satt på huk og studerte krattet.
Men lyden forsvant og vi så ikke noe til hva det var som laget lyd. Heldigvis 😉
Uansett hvor vi satte våre ben, var det lurt å følge med på bakken, for dette er et ugjestmildt sted å oppholde seg lenge når man ikke er kjent med hverken faunaen eller temperaturen 🙂
Her er litt av vegetasjonen i akkurat dette området vi stoppet i. Ikke veldig frodig, men utrolig at noe overhodet kan overleve i det tørre klimaet.
Og da mener jeg ikke bare planter, men også dyr og insekter og hva det enn måtte være.
Det bor til og med mennesker langt ute i ørkenen. De bor ikke tett. Det kan man ikke beskylde de for. Men noen må jo jobbe der også. F.eks. må det jo være muligheter til å fylle drivstoff. Og det er ikke akkurat tett mellom bensinstasjonene der i ørkenen. Men den ene vi fant, som var ganske mange miles fra den neste, hadde en sånn fin slogan: Stovepipe Wells, where the desert meets the sky. Så altså, dette er bensinstasjonen (byen) hvor ørkenen møter himmelen.
Vi fant jo ut at det kunne være lurt å ikke gamble med at vi hadde drivstoff nok frem til neste bensinstasjon dukket opp, så da stoppet vi her på Stovepipe Wells for å fylle tanken.
Og for å gå på do.
Da jeg gikk ut av bilen viste temperaturmåleren 48 grader celsius. Det er den varmeste temperaturen jeg noen gang har opplevd utendørs. Og med den brisen som også var, så føltes det virkelig hett. Som i en varmluftsovn. Men det var en god opplevelse, selv om jeg kjente at jeg ikke trengte å ha det sånn hver dag i flere måneder 🙂 Det holdt med et par dager liksom 🙂
Toalettene lå langs den ene veggen på bensinstasjonsbygget. Jeg gikk inn, og fant et ryddig og rent toalett. Lukket døra etter meg, og fant et skilt på døra:
Etter å ha lest det, kikket jeg ekstra nøye i kriker og kroker, og oppi søppelspannet også, for sikkerhetsskyld. Sånn i tilfelle noen andre før meg hadde glemt å lukke døra når de gikk.
Alt gikk bra, og jeg kom meg levende og uskadet ut fra doen 🙂
Her er litt av omgivelsene rundt bensinstasjonen. Ganske øde der også….og himmelen er ikke langt borte 😉
Vi hadde et stopp til før vi var fremme ved hotellet vi skulle ta inn på. Der sto en minneplatte over Father John J. Growley. Han viet tydeligvis sin tilværelse til ørkenen og dets befolkning 🙂
Flott utsikt var det også fra dette stedet hvor minnebautaen sto 🙂
Flott utsikt til flere kanter 🙂
Til slutt kom vi frem til stedet Furnace Creek og hotellet vi hadde bestilt rom. Egentlig var det et motell. Vi var slitne og varme, og akkurat her ble det ikke knipset bilde av hotellet eller sånt. Området her er opprinnelig en gammel ranch som er bygget om til hotell/motell. Det fantes både basseng og alt på området, men vi kom aldri så langt som til å utforske akkurat det.
Det var 45 grader da vi steg ut av bilen for å sjekke inn.
Området har spor etter tidligere virksomhet, og er “frodig” og beplantet.
Også her var vinden glovarm, og vi var veldig langt fra å fryse 🙂
Ganske fint egentlig. Ikke så øde som resten av ørkenen 🙂
Gammelt og nostalgisk.
En vakker solnedgang fikk vi også med oss da kvelden kom. Det ser rent tropisk ut dette bildet. Så man kan jo si det sånn at det var en oase i ørkenen 🙂 Min datter tok dette bildet.
Dette bildet tok jeg. Det var rett og slett nydelig å se på solnedgangen, med palmene i forgrunnen, midt i ørkenen, i 45 grader, med glohet fønvind. En opplevelse for livet ♥
Utenfor restauranten, eller caféen tror jeg heller vi kaller det, hadde de en fin uteterrasse. Men jeg tipper det må være for varmt å sitte der på dagtid i alle fall 🙂
Vi var slitne, varme og hadde kjørt langt, og opplevd mye. Så vi orket ikke å utforske så mye av området. Vi visste det var basseng der, og forskjellige ting. Men vi skulle jo bare sove, og så dra videre dagen etter. Dermed ble det så som så med fotograferingen. Når jeg kikker gjennom bildene nå, så er det jo kjekt at vi faktisk hadde fått festet såpass mye til kameralinsen 🙂
I ettertid kunne jeg veldig godt tenkt meg å bo en natt til, sånn at vi kunne utforsket litt mer av området, og området rundt. Men kanskje en annen gang. Det er grenser for hvor mye vi kan klare å presse inn på 3,5 uker når man er ME syk 🙂
Inne i caféen var bordene dekket med et kart over Death Valley. Det er ting å utforske i Death Valley. Så om jeg noen gang får anledningen igjen, skal jeg være mer enn kun på gjennomreise der 🙂
Frokosten dagen etter besto seg av egg og bacon, og hash browns. Jeg må innrømme at jeg har spist bedre frokoster enn det der, men det dugde for å ha “drivstoff” i magen til å komme seg videre gjennom ørkenen og til neste overnatting, som var i en annen stat og en større by 🙂
Death Valley er en av USA’s nasjonalparker. De har mange nasjonalparker i USA, og de er flinke å ta vare på dem.
Death Valley er åpen året rundt, men absolutt varmest i sommermånedene. Varmest er målt til 57 grader, for mange mange år siden. Vi opplevde 48, som er mer normaltemperatur av den høyeste sorten. Death Valley er også et av de varmeste stedene på kloden.
I Death Valley finnes også USA’s laveste punkt, som er 85 meter under havoverflaten. Og enkelte områder er belagt med en salthinne. Vi kjørte forbi sånne områder, og vi kjørte gjennom det laveste punktet.
Jeg leste en plass at Death Valley fikk sitt navn da en gjeng gullgravere skulle ta en snarvei gjennom området, og ble sittende fast i flere uker. En av dem døde. De døpte området Death Valley.
Det var tidligere gruvedrift i Death Valley, og der er masse historie og spennende ting å se, noe vi ikke var klar over på forhånd. Hadde vi vært klar over det, hadde vi beregnet bedre tid der.
Jeg ønsker meg definitivt en tur tilbake dit en gang. Men om det noen gang vil hende, er meget lite sannsynlig dessverre. Jeg får føre det opp på min Bucket List 🙂
Utrolig glad er jeg for å ha sett dette området på vår reise gjennom. Og opplevd det vi opplevde. Det er for meg veldig eksklusivt og unikt, og jeg ville angret hvis vi ikke hadde gjort den turen 🙂
Nå er jeg kanskje litt sær da, som synes dette var så fantastisk. Men det er mange flere enn meg som synes det. Og jeg vet også om dem som synes dette området er tørt og kjedelig. Men for meg var det en opplevelse helt utenom det vanlige, som jeg gjerne tar en reprise på, og gjør ordentlig grundig 🙂 Det er rett og slett bare noe man slett ikke får oppleve andre steder i verden 🙂
Anbefales! ♥
#deathvalley #dødensdal #ørken #stovepipewells #furnacecreek #natur #hete #sol #temperaturer