Sist uke hadde jeg besøk av en venninne, Eli, fra Trondheim. Og som seg hør og bør, så ville jeg jo vise henne litt av det vi har å by på, her på Sør-Vestlandet. Noe hun syntes å sette stor pris på 🙂

Blant tingene jeg ønsket å vise henne, var Prekestolen. Og bare for å ha det sagt, jeg hadde ikke selv vært der, og har i flere år hatt veldig lyst til det. Men helsen min har satt en stopper for å utføre ønsket i praksis. I utgangspunktet hadde jeg lyst å ta turen med barna mine, men det ene barnet er skeptisk, pga høyden, og frykten for at noe skal skje. Og da Eli kom på besøk, og faktisk hadde lyst til å se Prekestolen selv, så var jeg ikke sen om å legge det inn i planene. For nå er jeg friskere enn jeg har vært på mange, mange år. Endelig.

Værgudene viste seg å være gavmilde denne dagen. Litt blandet vær den uken hun var på besøk. Men denne dagen var det bare helt perfekt. Rundt 20 grader, ingen vind, og lette skyer på himmelen, som ga liten eller ingen skygge. Et perfekt utgangspunkt for turen 😀

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Vi visste ikke helt hva som ventet oss av terreng, annet enn at det nok var litt stenete og stigning. Jeg hadde jo lest forrige året at Nepalske sherpaer hadde vært på besøk, og bygget trapp i deler av terrenget. Noe som i seg selv er beundringsverdig.

Nepalske Sherpaer har jobbet hardt for at vi skal få et noenlunde gangbart terreng å gå i.

Da vi ankom, måtte vi parkere på den nederste parkeringen, og selv der begynte det å bli rimelig fullt. Og så la vi i vei. Vi hadde pakket sekken med nistepakke, kjeks, sjokolade, energidrikk, og masse vann. Vi hadde bestemt oss for at vi hverken skulle tørste eller sulte på turen 🙂

Skiltet viste at det var 6 km å gå, opp! Ca 2 timer var det regnet ut at turen ville ta. Så fulle av mot la vi i vei. Vår første pause var der hvor vi kunne se ned på Prekestolhytta. Men det stoppet gjorde vi kort. Mye folk, og kø gåing motiverte oss til å labbe videre. Og jeg må innrømme, at jeg var veldig spent på å nå helt frem.

Terrenget viste seg å være utrolig steinete. Og det gjaldt å finne steiner som lå stille. Noe de fleste gjorde. Vi balanserte oss oppover, i jevnt tempo. Innimellom gikk det stier laget av jernbanesviller. Men for det meste var det stein, og atter stein. Partier var trapper laget av den samme steinen. Noen av trinnene var så høye at jeg med mine korte ben måtte ta sats for å komme meg opp. Men, det gikk i jevnt tempo. Vi tok pauser som seg hør og bør. Sjokolade og vann. Det måtte til for å klare å holde energinivået oppe.

Velfortjent sjokoladepause 🙂

Det var veldig mange som hadde funnet denne dagen verdig til å gå til Prekestolen, og vi kunne ikke unngå å gå i kø, og bli forbigått, og en sjelden gå forbi selv også. Det var ikke et sekunds privatliv å hente. Men det gjorde i grunnen ikke noe. Vi var jo der alle sammen med det samme målet.

Et par av pausene tok vi på utsiktspunkter. Det var noe med å nyte utsikt og natur også. Noe som ikke var så lett å gjøre, når vi måtte ha blikket plantet på alle stenene vi skulle forsere. Men utsiktspunktene var virkelig verdt strevet. Fantastisk altså. Og vi var jo enda ikke kommet frem til målet. Det ble bare bedre og bedre.

Utsikten på veien opp var det ingenting å si på.

Et parti var veldig bratt, og her var det en laaaang trapp. Mens vi kjempet oss opp denne trappen, kom et helikopter kjørende rett over hodet vårt, i rimelig lav høyde. Man kunne kjenne vindtrykket. Jeg vet ikke sikkert om den hadde ærend på vår vei, om noen kanskje trengte hjelp, eller om det bare var på tur forbi? Men det er ikke ofte jeg nesten kan strekke hånden ut og ta på et helikopter i fart. 

Det siste stykket var meget smalt, i våre øyne. Fritt for å gå langsmed fjellveggen, og ikke langs kanten av stupet. Det var med litt bankende hjerte at jeg forserte den lille biten. Men når det var gjort, så kunne vi stoppe og ta inn synet som møtte oss, Prekestolen i all sin prakt. Noe så utrolig fantastisk naturen kan skape!

Prekestolen i all sin prakt.

Jeg klarte ikke å bli mett på synet. Og stoltheten inni meg, den var til å ta og føle på. Jeg klarte faktisk å gå hele veien, på to timer! Og jeg var fortsatt oppegående. Det skal sies at jeg hadde en god dag denne dagen. Noe jeg dessverre ikke kan skryte av å ha så ofte egentlig. Men her, fikk jeg virkelig betaling for strevet. Kameraet mitt gikk omtrent varmt.

Selvsagt måtte jeg ha et bilde av meg selv, selve beviset på at jeg faktisk har vært der.

Magasug å se nedover!

Eli har våget seg ut på platået og vinker freidig til kamera 😉

Det endelige beviset på at jeg også våget meg utpå 😀

Etter å ha knipset litt, våget vi oss ut på selve platået. Jeg må innrømme at det også var med hjertet i halsen. Men jeg ble tøffere etterhvert. Vi fant oss en plass midt på platået, hvor vi satte oss ned og spiste nistepakken vi hadde med. Ca en time tilbrakte vi der. Jeg fikk ruslet litt rundt, for å knipse bilder, og våget meg vel en meter fra kanten. Hadde litt lyst å legge meg ned og kikke over kanten, men fant ut at skulle jeg bevare nistepakken i magen, var det best å ikke gjøre akkurat det. For jeg vet at svimmelheten ville tatt overhånd. Men utsiktsbilder fra platået var bare helt unikt. Og selv om sikkert mange har prikk like bilder, så er jeg stolt over mine egne. Og stolt over at jeg selv har vært der og knipset med mitt eget kamera.

Utsikten er til å miste pusten av.

Nesten som å stå foran et maleri.

Eli, mitt turfølge, var herlig å gå sammen med. Vi hadde samme fart, og samme energi nivå. Og det var herlig å ikke føle at jeg sinket noen. Og i tillegg trives vi veldig godt i hverandres selskap.

Veien ned igjen var en utfordring i seg selv, for knærne mine. Og jeg hadde grudd meg til akkurat det. Men vi fant et tempo nedover også, fra stein til stein, og av og til i trappene, med kjempesteg. Og nedover gikk det. Litt færre pauser, men større smerter, og ned kom vi. I grunnen en like flott tur, men var utrolig mer sliten når vi endelig var nede. Og det ante meg at jeg skulle få slite litt med vonde knær og muskler i noen dager.

Jeg er så utrolig stolt over kvinndomsprøven, som jeg besto ♥

#Prekestolen #Preikestolen #tur #stein #sherpaer #trapper #utsikt #sjokolade #vann

25. juni fikk jeg en henvendelse fra min venninne, Solfrid, om jeg kunne tenke meg å finne på noe etter arbeidstid? Og hjemmeværende som jeg er for tiden, så hørtes det ut til å være en glimrende idè 🙂
Hun foreslo grill og pølser, og svaberg. Men så fant hun ut at det var grillforbud. Og dermed endte vi opp med å gå innom Pastabakeriet, og kjøpe en deilig og mektig pastasalat.

Hun hentet meg, og hadde pakket kjølebag med god drikke, stoler og alt man kunne trenge for å ha det behagelig.

Vi hentet maten, og begynte å fundere på hvor, her langs kysten, det kunne være lett tilgjengelig svaberg å slå seg ned på. Men vi kom ikke på noen ting i farten. Så foreslo jeg Ølbergstranda. Jeg vet jo at det er sandstrand, men jeg så for meg at der også var litt fjell og sten.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Sånn er det her på Jæren. Mange flotte strender, fulle av sand 🙂 Syden idyll, men passet ikke til vårt formål der og da.

Vi kjørte til Ølbergstranda, tok en liten sonderingsrunde, og fant en fin liten grop, hvor solen varmet, og berget ga le for den litt kjølige vinden.

Her gjør jeg mitt beste for å blende alle med mine “vakre” vinterhvite legger. Kos med piknik på stranden sammen med Solfrid 🙂

Vi koste oss med mat, prat, sol og hvile. Og innimellom fant jeg frem kamera, og knipset litt av naturen rundt oss.

En måke holdt seg i nærheten, sånn i tilfelle det vanket noen godbiter.

En strandnellik med sin vakre rosa farge.

“Ugress” i mange varianter, vakkert når man tar seg tid til å studere det. Naturens egen kunst.

Båtidyll.

Det var en utflukt av de sjeldne, impulsivt, veldig hyggelig, og ga ro i sjelen.

Tusen takk Solfrid, for at du tok meg med på tur ♥ 

#Ølbergstranda #Ølberg #strand #svaberg #båt #natur

I går gikk vi på tur, jeg og min venninne, Synne. En tur som i utgangspunktet skulle ta et par timer, men endte med å ta 5 timer. 

Vedafjell var målet for turen vår, med masten på toppen og utsikt utover et stort distrikt.

Man kan jo si det sånn, at når jeg og Synne er på tur sammen, på steder vi ikke har vært før, så må vi legge inn god tid. Det gjelder enten det er en tur i fjellet, eller en storbytur. Vi har en tendens til å ikke helt finne veien. Ingen av oss eier stedsans, eller retningssans. Men vi er likevel bestemte på å gå videre. Det stopper oss ikke i det hele tatt 😉 Og vi kommer som regel alltid frem, med flere artige opplevelser underveis.

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Da vi skulle gå til Vedafjell, så vi jo ikke på det som noen stor utfordring. Men det viste seg å være litt feil, når man da velger mest kompliserte utgangspunkt. Vi parkerte ved Sviland bedehus, og derfra skulle det liksom være enkelt. Men så enkelt var det nok ikke. Først fant vi ikke ut hvor vi skulle gå fra bedehuset. Så møtte vi et par som var ute og gikk tur, og spurte dem. De forklarte, litt sprikende, hvor vi skulle gå. Men poengterte at de synes det var merkelig at vi valgte Sviland som utgangspunkt. Men faktum er at vi valgte jo å gå utifra en av mine turbøker. Og der sto Sviland som utgangspunkt.

Synne på vei mot porten som tar oss fra en beitemark til en annen.

Vel, vi gikk, og vi gikk, over beitemarker med sauer og kyr, over utmark med myr, gresstuer, stein og kratt. Vi fant en grusvei med fe-rist, og vi kom til slutt så langt at veien gikk i en sving, som vi var sikker på ikke førte i vår retning. Så da gjenstod en ting: Fjellklatring.

Vi hadde valget mellom å gå ned igjen, og rundt, og finne en lettere vei, men vi valgte den tøffeste veien 🙂

Vi hadde jo ikke tatt med oss klatreutstyr, men besluttet at vi likevel skulle klare det. Det gikk et par tykke kabler festet oppover fjellsiden, og vi fant ut at de sikkert var trygge å holde seg fast i på deler av klatreturen. Vi satte igang, Synne klatret først, og jeg klatret etter, med hjertet i halsen. Men opp kom vi, like hele, og ganske stolte 🙂

Ikke min beste positur, men illustrerer likevel godt hva vi gjennomgikk 😉 

På toppen fikk vi virkelig se utsikten, som gikk til alle kanter…Ryfylke, Jæren, Stavanger, Sandnes…Det var magisk. Utrolig flott tur altså, og premien etter den lange turen, var å få se alt dette.

To damer på toppen 🙂

Utsikten til Sandnes, og Hana hvor jeg har satt en pil mot der jeg bor 🙂

Synne finner frem turboken.

Turboken var utskrevet, men det var kjekt å lese litt i den likevel 🙂

Meg med utsikten mot Hana og Sandnes.

Vi fant oss en fin plass å sitte etter å ha tatt litt bilder, og kikket i turboken. Det var varm sol, og varm vind. Og vi hadde med oss noe godt å spise og drikke, og nøt utsikten og praten. Vi var helt ensomme på toppen av Veden. Etterhvert kom det en mann. Og mens han kikket i boken, diskuterte vi om vi skulle spørre han om en lettere vei ned enn den vi kom opp? Og da han var ferdig og på vei ned igjen, spurte vi han om hva som var enklest. Og han forklarte to veier som han kjente til. Selvsagt var jo det i en annen retning enn den vi skulle. Men vi besluttet likevel at vi skulle ta en av veiene, og så heller gå rundt fjellet til andre siden. Vi takket pent for hjelpen, og han ønsket oss god tur…sikkert med en god, stille latter innabords 😉

Mens vi satt der, kom også to unge menn oppover, de var der en ganske kort stund, før de gikk ned igjen. Så i det vakre været, var vi heldige og fikk fjellet stort sett for oss selv.

Nedturen gikk lettere enn oppturen. Men vi tok det med ro, rundt fjellet, og over beitemark, grusveier og det hele, til vi til slutt sto ved bilen igjen.

Et lite lam kikket nysgjerrig på oss da vi var på vei ned igjen 🙂

Myrull nikket mykt og smilende mot oss i solen 🙂

En flott tur, et fint mål. Men neste gang tar vi et annet utgangspunkt.

#Vedafjell #tur #fjelltur #natur #turbok #fauna #kuer #lam #sauer #fjell #klatring #fjellklatring #venninner

Med knirkete muskler og ledd, og en skikkelig tur lyst, så har jeg nå sittet og studert haugen med turbøker jeg har, for å se om jeg kanskje kunne gå en tur som er litt mer krevende enn den vanlige turen jeg pleier å gå rundt Stokkelandsvannet 🙂

Mine vonde muskler og ledd er ikke et resultat av hverken 17. mai eller tidligere hagearbeid. Det er en tilstand jeg dessverre lever med. Og hver morgen når jeg våkner, føler jeg meg som en 90 åring. Men det kommer seg litt etterhvert når dagen kommer. 

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Har fått tak i en venninne, så nå skal vi gå på fjelltur. Valget mitt falt på Vedafjell 🙂 Derfra kan jeg se helt hjem, pluss mange andre steder 🙂

Gleder meg til tur i go’været 🙂

Skriver om turen senere 🙂

#Vedafjell #tur #fjelltur

Skjærtorsdag gikk bort i dårlig vær. Så den dagen var viet påskekrimbøker og kryssord. Men dagen etter, Langfredag, opprant med strålende sol og glede. Og planen var å ta turen ut på sjøen. Vi kledde oss godt, og gikk den bratte bakken ned mot sjøen, hvor båten lå fortøyd.

Vel ute på sjøen var det utrolig nok ikke kaldt. Vi hadde jo kledd oss godt, men det var nesten fravær av vind, og dermed ble opplevelsen utrolig mye bedre 🙂

Vi hadde et mål, en stor holme med et gammelt fyrtårn på, i Farsunds skjærgård. Og da vi kom dit, så vi en annen holme/øy, med en stor skog, og midt inni skogen skimtet vi et hus. Vi bestemte oss for å gjøre strandhogg der også, etter at vi hadde besiktiget fyret. Og som sagt så gjort, vi fikk med oss to holmer og hadde oppdagelsesferd på begge.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Båttur er lykke i så godt vær 🙂 

Nede ved sjøen ligger båten fortøyd ved brygga. Området her er så idyllisk og fredelig, og her finner man ro hvis man ønsker det.

Lykkelig dame med salt vind i håret.

Til venstre ligger begge holmene. Den første holmen er uten vekster, men med et stort fyr, og bak ligger en større holme/øy, med skog, og nesten på toppen ligger et hus vi bare måtte utforske.

Bygget har sett bedre dager. Ubebodd nå, og herjet med av sjø, vind, og vær.

En gang i tiden var nok dette et ganske flott bygg 🙂

Hva dette er for et bygg vites ikke, men tipper at det kanskje har vært brukt som lager eller arbeidsrom.

Niesen min fant en hjerteformet stein.

Båten ligger trygt fortøyd.

Den skog kledde holmen.

Amalie ved det rare huset på toppen, midt i skogen. Vi fant ikke ut hva slags hus det var, men inni var det lagret stoler og bord. 

Amalie har knipset gjengen 🙂

#Farsund #båt #båttur #sjø #holmer #holme #øy #fyrtårn #skog 

Den overskyede Askeonsdag viet vi til tur. Ikke bare gikk jeg en ensom morgentur, men ettermiddagen opprant med tur sammen med hele hyttegjengen. Hyttegjengen besto seg av meg selv med datteren min, Amalie, min bror Tom, og hans kone, Tone, og deres 3 barn, Hanne, Joakim og Thomas, og til slutt også min mamma, Henny. Turen var pekt ut av Tom og Tone. Og vi skulle til et sted som het Bøensbakken. Det viste seg at her var et helt lite nettverk av turløyper. Dvs, det var en gammel “hovedvei”, som nå var stengt for biltrafikk for lenge siden, og som nå kun blir benyttet som turområde for gående og syklende.

Amalie, Joakim og Thomas ved skiltet som viser turløypene.

Vi satte avgårde med friskt mot, alle 8. Veien var flat, og grus, enn så lenge. Vi gikk i forskjellig fart, noe som førte til at enkelte ble gående litt alene. Men etter å ha diskutert litt, delte vi litt på holde hverandre med selskap. Ungene gikk i sitt tempo. Dvs, løp, gikk, ruslet…i alle retninger 😉 Men det gjorde jo ikke noe. Her var ikke biltrafikk, og det var mye spennende underveis. For min del, så syntes jeg det var utrolig idyllisk. Veien gikk langs sjøen. Og etterhvert begynte stigningen. Og det ble lenger og lenger ned til vannoverflaten. Da vi hadde gått langt nok opp, altså tilpasset mamma, så fant vi et bord med benker, og gjorde rast der, med sjokolade, potetchips, kakao, te, kaffe og brus. Her skulle ingen lide noen nød. Vi satt en god stund her, før vi etterhvert fant ut vi skulle gå tilbake igjen. 

Det ble en veldig vellykket tur, som passet godt til været denne dagen 🙂

Meg selv med sjøen i bakgrunnen. Amalie tok dette bildet da hun fikk lov til å gå litt amok med kameraet mitt 🙂

Amalie venter mens vi har oss en hvil.

Veldig idyllisk å gå langs denne veien. Sånn så bilveiene ut før i tiden.

Mange fine motiver underveis. Her er et svanepar, de kom i håp om noe godt å spise på.

Amalie løfter en diger stein 😉

Vindmøller på andre siden av fjorden.

Thomas og Amalie kaster stein ned i sjøen. Det viste seg at når de kastet stein, jo større jo bedre, så var det ikke bare et lite plask som kom, men heller et drønn. Og jo flere og større steiner på en gang, jo mer drønnet det. Fascinerende opplevelse.

Oppover og oppover, men idyllisk var det fordet.

Hele gjengen samlet, proppfulle av sjokolade og annet godt 😉

Bratt fjellvegg på den ene siden.

Steinene former en grotte 🙂

Idyll med et lite vannfall.

En flott tur for liten og stor, og kan absolutt anbefales videre 🙂

#Bøensbakken #Farsund #tur #påske #vei #hovedvei 

Askeonsdag på hytta, gikk jeg tur om morgenen. Alene. Mens ungene så på Påskemorgen på TV, og de andre voksne syslet med sine morgenritualer. Nå er ikke turgåing et vanlig morgenrituale for meg, selv om det hender jeg gjør det hvis været er godt. Men akkurat denne morgenen gjorde det ekstra godt. Hytta er plassert på et hyttefelt midt uti skogen, så det var bare å ta for seg av naturopplevelser.

Jeg valgte å gå opp til parkeringsplassen, ut på veien, som altså ikke er noen særlig bred og trafikkert vei. Jeg tok til høyre. Visste at det lå en kai i enden av veien. Men har ikke vært der så mange ganger selv. Selve turen langs veien, føles som å gå inni skogen. Med høye trær på hver side, og mosekledd innover og oppover. Etterhvert når jeg igjen enda en parkeringsplass, til et hyttefelt til. Kan kun se et par hytter. Men på parkeringen står 10 biler parkert, 6 av dem med tyske bilskilt. Jeg vet at området er veldig populært blant tyskere. De kommer gjerne fra store byer, og bor i høyhus. Mens her i Norge kan de bo i skogen, i små koselige hus og hytter, og være langt fra kjas og mas. Jeg må innrømme at jeg i grunnen forstår dem godt 🙂

Jeg passerer et par hus, som sikkert kun er brukt som ferieboliger. Idyllisk og koselig ser det ut til å være. Helt i enden av veien ligger Ertsaker kai. Det er målet for turen min. Der står det et par sjøhus, og de er ikke av nyeste årgang. Litt sjarme i sånne gamle og skjeve bygg synes jeg. Kameraet mitt går varmt i forskjellige motiver, både på turen ned, mens jeg er der, og på turen hjem igjen. En skikkelig fototur ble det til slutt 🙂

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Utsikten fra terrassen min på annekset, før turen.

Et gammelt og vindskjevt sjøhus.

Ertsaker kai

En båt og litt søppel…på tide å rydde litt snart?

Uten ha å greie på det, så antar jeg at denne her en gang i tiden ble brukt til å dra båter på land.

Naturens egen kunst.

Gule og hvite blomster laget et fint teppe innimellom trær og mose.

Gikk forbi et lite hus som ga meg inspirasjon til header. 

Mosekledde tømmerstokker.

#tur #Farsund #Ertsaker #mose #kai #båt #blomster #hus #hytte #båthus 

Stort sett hver påske pleier jeg og minst en av ungene mine å ta en tur til hytta i Farsund. Hytta var det foreldrene mine som bygde, men broren min har overtatt den, og nå også pusset opp. 

I området rundt hytta er det skog og fjell. Om man går oppover fra hytta, kommer man til parkeringen, der hvor bilen står parkert. Det er bratt oppigjennom der. Går man nedover fra hytta, like bratt, og mye lenger strekk, kommer man ned til sjøen og en lun vik.

Min bror og kona hans, har laget en sti ved siden av hytta, i et først nokså utilgjengelig terreng, men etter at de var der med øks, og heller og stein, så har de klart å gjøre det fremkommelig for de fleste. Og nå på tirsdag, etter vi kom ned hit, besluttet jeg å ta en liten tur bortover der, for å se hvordan det var. Turen gikk litt bortover, deretter litt nedover, og så oppover. Og det var med hjertet i halsen at jeg hadde min mamma med, som slett ikke er så stø på bena lenger, med dårlig pust, vonde ben og hofter, osv. Jeg så vel for meg at hun kom til å falle og brekke noe, og at jeg deretter måtte bære henne i det nokså ulendte terrenget. Men hun overrasket stort. Med møysommelig besvær, klatret hun ned, og opp, litt ved hjelp av meg, men mest ved hjelp av kvist og kvast underveis til å holde seg fast i. Jeg må virkelig si at jeg ble imponert ♥

Vel oppe kom vi til en gammel nedlagt gård, ved parkeringsplassen. Den brukes som feriested for en tysk familie. De var ikke der, så vi trippet lett over plenen, og bort til parkeringsplassen. Når vi da kom dit, tok vi en liten tur oppover en liten bakke, hvor det angivelig skulle være hyttetomter. Men det så ikke ut til å være så mye som skjedde der.

Underveis, knipset jeg litt. Og har begynt å bli vant til å se etter naturens former og farger når jeg går tur.

Det er så herlig å se at våren er i full gang

♥ Fantastisk tid ♥

Min mamma driver med “fjellklatring” i ulendt terreng. Ikke verst til å være 70 år med skrantende helse 🙂

Naturen ordner opp…frø er sådd og blir til nye spirer.

Eføyen fornekter seg ikke…den gror villig over alt.

Mange fine farger strekker seg etter solen som varmer mer og mer.

Tømmer

Hestehov

Bærlyngen viser også fine farger.

Mamma og meg ♥

#natur #planter #blomster #hestehov #eføy #mamma #tur #skog #tømmer #farger #Farsund

Selv om jeg er allergiker, så elsker jeg våren. Hele høsten og vinteren har jeg en lengt etter våren. Hver årstid har sin sjarm. Og det er jo faktisk sant, men likevel er våren for meg den mest sjarmerende årstiden. Da våkner jeg. Da har jeg lyst til å gjøre ting. Da våkner interessene mine. Og da begynner det å bli farger utendørs. 

Og denne våren er litt annerledes enn de 4-5 forrige vårene jeg har hatt. For denne våren er jeg nesten helt frisk, og jeg kan faktisk virkelig nyte. Allergiene vil nok seile på, en etter en, ettersom været blir varmere. Men akkurat det betyr ikke så mye. For jeg er jo tross alt feberfri. Jeg har ikke hatt feber på et halvt år. Bortsett fra en dag. Men det gikk jo over. Så nå kan jeg faktisk være ute, og føle meg frisk og fri. 

Det er herlig å gå tur. Og jeg har lyst å få til det en eller to ganger om dagen nå når våren endelig har vist seg. Og i alle fall så lenge jeg likevel er hjemme og ikke har noe jeg MÅ gjøre. Joda, jeg skal forhåpentlig få meg en liten jobb når det lir på. Men nå skal jeg bruke disse nydelige dagene til å jobbe meg opp litt overskudd. Det eneste jeg mangler nå…energi og overskudd. Så det er målet mitt nå. Det jeg skal prøve å jobbe mot disse dagene mens jeg likevel er hjemme. Og nå, når været virkelig viser seg fra sin solfylte side, da må det benyttes 🙂

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Turen i dag gikk sin vante gang. Rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. En nydelig tur som passer meg helt utmerket. Nå for tiden er jeg så frisk, at jeg kan gjøre turen flere ganger, ikke bare en. Og det er helt nytt for meg. Nesten litt uvirkelig. Og jeg ser så godt gleden min, gleden over mestring, gleden over naturen, gleden over årstiden. Det alene gir en slags energi.

Åhhh…jeg elsker våren ♥

Nydelig disig om formiddagen rundt Stokkelandsvannet.

#stokkelandsvannet #dis #tur #vår #vær #årstid #sandnes

I en del år nå, har jeg med jevne mellomrom gått tur. Favoritt turen er runden rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. Det er en runde som for meg tar ca 45 minutter med den formen jeg er i nå. Jeg pleier vanligvis å gå der sammen med en venninne, men i det siste har jeg også begynt å gå alene. 

Jeg gikk tur der i dag, alene. Brukte nok en time, for jeg hadde fotostopp. Jeg valgte å ha med meg kamera, for å forevige noen av de flotte motivene underveis. 

Det finnes jo mer enn en måte å gå tur på. Vanligvis går jeg tur der for å mosjonere. Og for å prate 😉 Men i dag gikk jeg tur også for å se…være oppmerksom på naturen rundt meg 🙂 Og det er mye flott å se når man bare er oppmerksom 🙂

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

#stokkelandsvannet #stokki #tur #natur #sandnes