Da er vi kommet til midten av november, og julehandelen er godt i gang. Ikke hos meg, men i butikkene.
I dag har jeg vært på julehandel sammen med min mamma. Og det var koselig det. Men slitsomt også. Og nå er vi jo kommet dit at vi må ha flere enn en dag. Det går ikke så fort. Mamma går ikke så fort, og jeg er trøtt og utmattet. Men holder ut med et smil 🙂
Vi fant flere gaver i dag. Men viser selvsagt ikke noen bilder av gavene her. Det kan jo hende det da ikke vil bli noen overraskelse for enkelte 😉 Men noen små glimt fra alt rundt er vel koselig likevel 🙂 Det har vært en fin dag. Nå er jeg trøtt og gleder meg til senga 🙂
Sandnes er byen i mitt hjerte. Sånn som jeg ser det pr. dags dato, så kommer jeg aldri til å flytte herfra 😉 Byen har Norges lengste gågate har jeg lest. Og når været viser seg fra sin vakre side, så er gågata herlig å rusle i, med mange fine nisje butikker. En koselig gate å gjøre handel i 🙂
Når været viser seg fra en mer ugjestmild side, så har Sandnes flere kjøpesentre å finne varmen i. I dag valgte vi å handle i byens nyeste senter, Bystasjonen. Senteret er ikke så enormt stort, men det er pent der, og for oss, nye butikker. Litt nytt og litt kjent på en gang. Og julen har begynt å sette sitt preg på senteret med både juletrær og juleelg 🙂 Vi visste å kose oss den tiden vi var der 🙂
I perioder går jeg en del tur. Det er viktig for meg som sliter med utmattelse og som er i risikosonen for depresjon. Jeg får da både bevegelse og frsik luft, og ikke minst dagslys (kanskje til og med sol), som er med på å gjøre dagen lettere for meg. At turen sliter meg totalt ut, og stjeler energien min for resten av dagen, kan jeg ikke dvele ved. Det er viktig å holde kroppen i form uansett. Og om jeg sliter meg ut på å gå tur, eller på å vaske huset, da velger jeg å gå tur. For vaske huset kan jeg gjøre på en dag når været ikke viser seg fra sin aller beste side.
I dag (mandag) har jeg gått tur i mitt eget nærområde. Jeg bor i bydelen, Hana, i Sandnes. Og her har vi også fine turområder, som jeg ikke har utforsket enda, selv om jeg har bodd her i bydelen i 20 år nå. Jeg er ellers flink til å gå tur andre steder.
I dag har jeg altså da gått tur med Ulvanuten som mål. Men, dessverre kom jeg ikke i mål. For skiltingen er såpass dårlig at jeg nok valgte feil vei da jeg kom til et vitalt veiskille. Men det gjør ikke så mye. For natur, utsikt og boligfeltene jeg etterhvert gikk gjennom, gjorde opplevelsen vel verdt tiden.
Jeg gikk fra huset mitt klokken 11.03, og stoppet på veien, for å ta bilde av mitt smukke hjem 😉 Jeg bor i første etasje, og eier hagen som er på nedsiden og på denne siden av huset. Ovenpånaboen eier de to andre sidene av huset. Vi har felles garasje og gårdsrom. Jeg får forresten ny nabo snart. Er spent på om det vil bli liv laga 😉
Jeg gikk litt oppover først, for jeg skulle jo ut i naturen 🙂
2 minutters gange opp i veien, ligger Hana’s store stolthet, fotball anlegget, Hanabanen. Her er det kunstgress, og like grønt hele året. Det er også ballbinge, og et klubbhus med lokale som man kan leie til festlig lag.
Ved Hanabanen har vi Hana-trappene. Det er visstnok en av de lengste betongtrappene som er bygget i terreng. Jeg gikk ned nesten halve trappen før jeg gikk opp igjen, bare for å få et godt bilde 🙂 Litt nedi trappen skimtes en dame som løp opp og ned, som en del av sin treningsøkt.
Trinn nummer 300….Nesten oppe 🙂
Fotballbanen ligger ved kanten av et stup. Og der er en fantastisk utsikt utover Sandnes by. Heldigvis et høyt og sterkt gjerde som beskytter oss mot å falle ned. På Nyttårsaften pleier vi å gå hit for å beundre fyrverkeriet over hele byen 🙂
Min ferd ut i naturen starter her, ved enden av det høye gjerdet, og videre på en sti langsmed det lave gjerdet nedenfor. Og helt nede, ser vi Gandsfjorden. Den er lang og dyp. Dit vil jeg ikke havne 😉
Stien langs gjerdet var tidvis både våt og steinete. Men takket være steinene, ble jeg ikke våt på bena 🙂
På min vei langs gjerdet, kom jeg til “vindu” i vegetasjonen, og da fikk jeg god utsikt utover Sandnes.
Enkelte utsiktspunkt hadde en benk hvor man kunne hvile seg mens man betrakter utsikten. De 7 ulvungane er et prosjekt som ble laget for en del år siden, hvor det ble plassert 7 ulvestatuer i byens forskjellige idrettslags fotballdrakter rundt om på 7 forskjellige utsiktspunkt i bydelen. Men dessverre ble de fleste ulvungene ramponert av ulike årsaker. Det er alltid noen som føler de må ødelegge for andre.
Utsikten fra denne benken går utover Gandsfjorden.
På ett punkt virket gjerdet rimelig usikkert. Noe tungt har tydeligvis prøvd å bryte det ned. Men da jeg kjente på det, virket det stødig nok likevel. Dette er ikke plassen for dem med høydeskrekk.
Etter en stund svingte stien av fra gjerdet, og litt klatring måtte til. Da fikk jeg beundret at høsten har lagt et mykt og pent teppe på bakken.
Noen steder langs stien var det litt bebyggelse. Jeg tror disse husene her kan skilte med ganske god utsikt. Tipper de ikke er billige om de skulle komme til salgs.
Naturen er ekstra vakker når man tar seg tid til å studere den litt nærmere ♥
På Rovikfjedle fant jeg en ulvunge som ikke var ramponert. Kanskje fordi den hadde bebyggelse ikke så langt ifra. Den står der og speider stolt utover byen.
Også her var det benker hvor man kunne sitte i fred og nyte utsikten.
Etterhvert gikk stien ut av naturen, og inn i bebyggelse igjen. Jeg krysset veien, for å gå videre til Ulvanuten. Men der stoppet skiltingen, og jeg forvillet meg inn i et boligfelt.
Men turen gjennom boligfeltet var også fascinerende. Jeg tok ingen bilder der, men beundret både hus og eiendommer underveis. Har ikke vært og gått der tidligere.
Etterhvert på turen, begynte jeg å nærme meg hjemmet mitt igjen. Denne gangen kommer jeg ovenfra. Og hjemmet mitt er i sikte. Da jeg tok det første bildet, sto jeg på veien ved leilighetskomplekset til høyre i bildet her.
Her på bildet ser man litt av hagen og litt av terrassen min 🙂
Nøyaktig 1,5 time etter jeg startet å gå, klokken 12.33, sto jeg igjen på trappen til leiligheten min. Klar for å gå inn og se gjennom alle de fine bildeminnene mine fra turen 🙂
I dag er jeg så trøtt og slapp, men har likevel vært ute på fotosafari i det nydelige været. Været kan ikke bestemmes, så da får man bare trå til, så får jeg heller sove de neste dagene 🙂
Jeg har lekt meg litt med et av bildene jeg tok i dag 🙂 Vakre farger gir stor glede 🙂
I dag fikk jeg en forsmak på pensjonist tilværelsen. For jeg har nemlig vært på min første pensjonist tur 🙂
Men for å være helt ærlig, så var jeg litt i yngste laget da. Og det så jeg jo da jeg så de andre deltakerne 🙂 Men fakta var at jeg var med som ledsager for min mamma, som hadde lyst å ha meg med. Og siden jeg tusler hjemme hele dagene likevel, så kunne jeg jo være med 🙂
Mamma og meg på bussen, som skal ta oss med på en musikalsk reise rundt i distriktet.
Turen var lagt opp som en busstur med allsang, hvor vi besøkte steder i distriktet, og sang sanger som bandt det hele sammen. Med på turen var en lokal artist, som heter Rita Fotland Bøe. Hun akkompagnerte på trekkspill, og dro i gang sanggleden for både gamle, og ung 😉
Underveis hadde vi kaffepause med noe godt attåt på BådeOg, middag på ærverdige Kronen Gaard Hotell (De historiske hotell), og kaffe og noe godt attåt på Fotland Mølle. Vi fikk servert historier med innlevelse og humor på hele turen, som fortalte om de stedene vi passerte.
Alt i alt, en veldig kjekk tur. Det var i grunnen gøy å være pensjonist for en dag 😉
Bildet av Flatholmen fyr er dessverre tatt gjennom bussvinduet, og dermed er kvaliteten så som så. Fyret har en tragisk historie, hvor fyrmesteren en januar kveld i ca 1894, rodde konen sin til land for hun skulle på noe. Med seg i båten hadde de sine to sønner. Tilbake på fyret var de to døtrene. Da fyrmesteren og sønnene rodde tilbake til fyrholmen, kantret båten. De to jentene klarte å redde den ene broren. Men faren og den andre gutten omkom. Jentene klarte å få liv i broren, samt holde varmen i huset og tenne fyrlykten. De var ikke store disse barna, men jammen klarte de å holde liv i både seg selv og fyret til moren kom tilbake og oppdaget hva som hadde skjedd.
Små glimt fra turen, med både sangtekst, trekkspill, kaffe og buss 🙂
Enda en selfie 😉
Kronen Gaard Hotell. Jeg synes det er så nydelig der, og med masse landlig sjarme, og veldig god mat. Hotellet har en sterk historie og ligger ikke langt fra her hvor jeg bor 🙂
Enda et bussvindu bilde. Denne gangen av Norges nest største vindmøllepark, som ligger på Jærens tak 😉 Det er visst 32 vindmøller der, hvis jeg ikke husker feil.
Bussvindubilder er utrolig kjipe. Men det gir nå en viss ide i alle fall, om hva vi så mens vi kjørte. Her er det Jærlandskapet, med Nordsjøen i horisonten.
På Fotland Mølle fikk vi servert kaffe og lapper. Jeg har da altså spist opp lappen, glupsk som jeg var 😉
Idyllisk beliggenhet for den gamle møllen.
Høsten har satt sine spor
Jeg la ikke merke til de to fotografene på bildet før etter at jeg hadde knipset. De hadde betraktelig flottere fotoutstyr enn meg, så jeg kan bare drømme om de bildene de får med seg hjem 🙂
Jeg er glad i å gå tur. Jeg har en fast, og lite krevende tur jeg går ofte, enten sammen med noen, eller alene.
Men jeg liker også å gå fjelltur. Altså tur i skog og mark. Det gir et helt annet underlag, og krever noe helt annet av kroppen. Dessverre er jeg i besittelse av en svært dårlig stedsans, så derfor går jeg alltid sammen med noen når jeg går utenfor tillagede grusveier. Men det skjer relativt sjelden. Og de gangene det har skjedd, så har jeg gått med venninner.
Men i går spurte min bror, Tom, om jeg hadde lyst å gå tur sammen med han den påfølgende kvelden? Jeg måtte jo tenke litt på akkurat det. For plutselig sto det en hel del utfordringer foran meg, som jeg da måtte vurdere. Å gå på tur om kvelden for meg, er ikke lett i det hele tatt. Enkelt og greit fordi jeg er tom for energi som regel, på den tiden. Men noen dager er jo bedre enn andre. Pluss, å gå tur med Tom, stor og sterk, og med en kondis ganske mange hakk bedre enn min, og ikke minst, lengre ben og mer utholdende, det kunne bli veldig utfordrende. Og jeg tenkte litt på at jeg nok ville sinke ham.
Men likevel vurderte jeg det, og sendte ham en sms om ettermiddagen, hvor jeg bekreftet at jeg ble med på tur. Været var jo nydelig, og det måtte jo benyttes. Jeg gikk og la meg, og sov en stund, for i alle fall å være litt mer uthvilt enn jeg ellers var.
Vi møttes på Hogstad, Hommersåk, hvor Tom hadde tatt med staver til meg. Jeg har aldri prøvd staver, og ble litt nervøs med det samme. For nå skulle jeg ikke bare passe på hvor jeg satte bena, men jeg måtte koordinere staver i samme slengen. Men det viste seg å være god hjelp i stavene når jeg ble vant til dem. De ga støtte, og de ga jo drahjelp bortover og oppover, og de de hjalp til å dempe nedslaget for vonde knær på vei nedover. I tillegg kom jo gjevinsten av å få bruke hele kroppen på turen. Så tommelen opp for staver. Det kan virkelig anbefales.
Vi satte avgårde over enger med beitedyr, og begynte oppstigningen. Jeg fant fort ut at det var genialt å gå på tur i, for meg, ukjent terreng sammen med Tom. Han er en ypperlig guide. Og nå snakker jeg ikke om å finne veien, men om å fortelle fakta og historie om det man passerer underveis. Jeg liker historie, men er ikke så flink til å huske. Men historien gjorde jo turen litt mer minneverdig på en måte.
Og historien langs den ruta vi gikk, er fra krigens dager.
Et stykke oppe, etter litt klatring, hvor jeg fant ut at jeg nok i grunnen er ganske seig, kom vi til et vannverk. Og her starter historien. Dette ble bygget av tyskerne under krigen. Det ble laget en demning i Grindavatnet, med reserve forsyning fra Lomstjern. Dette var for å få rent drikkevann frem til Sola, hvor Tyskerne hadde base.
Det første vi ankommer på vår rute, er rensehuset. Her ble vannet renset med hjelp av et alkaliseringsanlegg. På huset står påskriften 1943, som da forteller når det sto ferdig.
Vi kikker litt inn gjennom vinduene, som ikke lenger er gjenspikret. Men kort som jeg er i bena, var det ikke så mye å se, annet enn at bassenget var flisekledd.
Vi klatret videre oppover, og Tom gikk litt i forveien, etter han hadde forsikret meg om at jeg ikke kunne ta feil av veien. Og godt var det, for da fikk i det minste han ta seg ut litt 🙂 Jeg når han igjen oppe ved vannet, og et helt nydelig syn brer seg ut for meg.
Jeg kommer opp, ser demningen som en vegg midt imot meg, og enda litt lenger opp, får jeg se den blankeste vannflaten noensinne. Den ligger der som et speil. Ikke en krusning i vannet engang. For en fantastisk idyll ♥ Man ser speilbildet til naturen rundt, og ikke minst himmelen, som nesten er klarere i vannet, enn på himmelen selv.
Vi unner oss en stopp, både for å beundre, og for å knipse litt.
Min kjære bror, Tom, på et litt høyere nivå enn meg selv 🙂
Og meg selv stående på demningen, litt sliten etter anstrengelsen med å gå fort i ulendt terreng i oppoverbakke 🙂
Helt fantastisk speiling i vannet.
Veien videre førte oss litt høyere opp, hvor vi til slutt sto på en liten fjelltopp, med god utsikt over området rundt. Der tok vi oss en pause mens vi pratet, hvilte bena, og nøt utsikten rundt oss.
Veien videre førte oss gjennom mange typer terreng. Og på et punkt kom vi til et veiskille med et lite bygg, som er inngangen til en sjakt som går ned i bakken til vannrørene. Vi kikket ned i hullet, og jeg kan bekrefte at det var langt ned.
Vi går videre på rundturen vår, og det begynner å bli mørkt. Veien er mer og mer belagt med pukk, og der i halvmørket er det godt at Tom har tatt med lykt. For på den måten kommer vi oss velberget ned på trygg grunn uten å brekke bena. Vi fortsetter det siste stykket langs beitemarkene, og en liten grusbakke opp mot bilene er siste utfordring, innen jeg kan levere stavene fra meg, og bekrefte overfor meg selv, at jeg egentlig er ganske flink 😀
Bildet er googlet.
Vi gikk ikke til Storaberget denne gangen, men valgte rundløypen istedet. Og det var vi jo glade for, da det var begynt å bli ganske mørkt innen vi var tilbake ved bilene. Men en annen gang skal jeg gå til selve Storaberget også, hvor det står rester av en gammel bygdeborg.
Dette var en kjempefin tur, litt anstrengende for meg med mitt lave energinivå. Men naturopplevelsene og historien rundt var verdt det hele og mere til. Dessverre fikk jeg ikke tatt flere bilder. Men det kan hende jeg får gjort en annen gang 🙂
Fra vi startet, til vi var tilbake, brukte vi 2 timer. Jeg har sett andre blogger hvor det sies at man må beregne enda lenger, m/pauser. Mens min bror påstår at han går turen på 1t og 15 min. Det er nok uten pause regner jeg med. Men likevel kan man se at jeg har sinket han en del. Men forhåpentlig hadde han likevel en fin tur som frister til gjentakelse sammen med meg 🙂
Tusen takk for turen, Tom ♥
Litt mer om historien bak drikkevannskilden kan du lese her.
Det går i grunnen litt lenge mellom hver gang jeg får trent litt, eller å gå på tur. Det kommer av de vonde og småbetente musklene mine, som alltid begynner å krangle når jeg har kommet godt i gang.
Men nå i dag gjorde jeg et nytt forsøk. Tenkte at jeg i alle fall kan gå tur et par ganger i uka. Og så får jeg prøve å få trene litt de andre dagene. I alle fall når jeg ikke skal noe annet.
I dag gikk turen rundt Stokkelandsvannet i Sandnes, som så mange ganger før. Jeg elsker å gå tur der. Hver årstid har sin sjarme. Og høsten er jo intet unntak. Det er enda så tidlig høst at fargene ikke har kommet helt frem. Men likevel så er det et vakkert syn å gå der. Balsam for sjelen.
Turen rundt vannet tar ca 45 minutter for meg. Alt avhengig av hva slags form jeg er i. Og da rusler jeg ikke.
Det er et yrende fugleliv i og ved vannet. Og på et punkt langs ruta, er det også et lite fuglekikkertårn. Vises ikke på bildet her.
På den ene siden av vannet, går det et gammelt jernbanespor. Såvidt jeg vet går det an å låne dressin et stykke lenger sør, men det har jeg ikke prøvd enda.
Det er også bebyggelse langs vannet. Og litt av denne bebyggelsen har vannet som nærmeste nabo. Jeg kunne godt tenke meg å bo i et av de husene ♥
Men å ha muligheten til å ta bilen, og kjøre hit, den er god nok for meg. Da får jeg turen jeg gleder meg over. Og jeg ser stadig noe nytt i naturen rundt vannet.
Jeg er på hytta nå. Trøtt som en strømpe. Fikk ikke sove i natt….ikke i det hele tatt. Ikke natten før heller, med unntak av 3,5 timer.Tankene kverner, og helsa skranter. Og da forsvinner søvnen ser det ut til.
Men, ikke så galt at det ikke er godt for noe. for etter å ha ligget og vridd meg i lang tid, fant jeg ut at jeg skulle ta en tur ut og lufte meg. Det er så stille og fredelig her. Bare skog rundtomkring. Og en vakker utsikt ned mot sjøen. Og da jeg kom ut, helt vindstille, og en fin måne som lyste opp vannet langt der nede. Det ga ro i sjelen om ikke annet. Og selvsagt måtte jeg jo forevige synet.
Denne uka er det 100 Ugå her i byen. Jeg tror det er andre gang det arrangeres. Og det går ut på at de fleste spisestedene i byen har en eller flere retter til 100 kroner. Hele uka, i tillegg til sin vanlige meny med vanlige priser. Så langt tror jeg nok at det er en suksess, siden de har valgt å arrangere det igjen.
Forrige gang det ble arrangert, gikk jeg og moren min ut og spiste på en av restaurantene som heter Sandnes Brygge. Vi spiste da Plukkfisk. Og jeg må vel få lov til å innrømme at det var ikke en porsjon en voksen mann kunne bli mett på.
Men nå i dag har vi vært ute og spist igjen. Denne gangen valgte vi Big Horn Steak House, og der hadde de Spareribs på menyen til 100 kroner pr. porsjon. Denne gangen hadde vi også med oss de to barna mine på 13 og 18 år.
Vi var forberedt på nokså liten porsjon. Siden det var erfaringen forrige gang den uka ble arrangert. Men vi ble veldig positivt overrasket. Retten sto ikke tilbake for den originale, både i størrelse og tilbehør. Vi kan vel konstatere at vi alle ble mette, og noen av oss ble rent overmette.
100 kroner for en rett som koster 269,- til vanlig, det er jo bare et røverkjøp, intet mindre. Så vi koste oss med maten, rett og slett.
Da vi kikket rundt oss, hadde vel samtlige andre gjester på restauranten (som nesten var full), samme rett på sine tallerkener. Men vi observerte at mange også bestilte dessert. Det var utelukket både for min lommebok, men også for min mage. Ikke en gang en kopp kaffe eller te ville jeg klare å presse ned. Og jeg klarte heller ikke å spise opp all maten. Så denne uka kan vi jo spise oss til rik mann alle og enhver 😉
Oversikten over spisesteder og hvilke retter de har til kroner 100,- denne uka.
Jeg var i Roma siste uka i juli, sammen med mine to tenåringsbarn, Amalie, 13 år, og Daniel, 18 år.
Noe av det første vi prøvde ut var Metroen. I Roma kan man i grunnen gå til de fleste ting, men likevel er det tidsbesparende med metro, når bena også skal være hele innen vi kommer hjem igjen 🙂
Vi reiste fra heten her hjemme, til heten i storbyen. Og jeg tenker på det, det var jammen godt vi var blitt godt vant til varme og sol, for i storbyen blir varmen gjerne mer intens.
En uke i Roma, det var jammen akkurat passelig. Jeg hadde fra før av vært to ganger i Italia, men aldri i Roma. Barna mine hadde aldri satt sine ben innenfor Italias grenser, så dette var en skikkelig første gang på flere måter.
For noen år siden var vi i London, på en lignende tur. Og vi gledet oss alle til å gjenta suksessen i Roma.
Vi hadde forhåndskjøpt billetter til de største attraksjonene, med fast pass og greier. Noe jeg i ettertid er virkelig lykkelig for. For da vi skulle inn f.eks. i Vatikanet, kunne vi glatt gå forbi en kø som sikkert var 2 timer lang. Misunner virkelig ikke dem som sto der i den køen i heten. Fast Pass er jo en form for sniking etter min mening. Men likevel så betaler man jo ekstra for det. Og det var det verdt i denne anledningen 🙂
Noe annet som virkelig var verdt pengene…var kaldt vann på flaske. Det krydde av indere som solgte “One euro, cold water”. Og dette ropte de ut med sin aksent til stor forlystelse for barna mine, som seg imellom spøkte med dette, og etterlignet måten å si dette på. Til stor latter for oss alle 3 🙂 Men bare så det er sagt, vi kjøpte ikke fra dem….vi gikk i de rullende kioskene, og kjøpte vann som var fryst ned, og halvtint. Det var virkelig fantastisk deilig i varmen. Da kunne man bruke flasken til å kjøle ned pannen litt, uten å varme opp vannet.
Akkurat kommet innenfor Vatikanmuseet. Vi skulle bruke et par timer i Vatikanet, men endte med å bruke hele dagen 🙂
I Vatikanbyen er det mange flotte plasser, og bare utsmykkede bygninger å se. Og selvsagt en drøss med turister. Det var litt artig å se masse nonner og munker med mobiltelefoner og fotoappareter også. De var turister de også, akkurat som oss 🙂
Fra den egyptiske avdelingen i Vatikanmuseet. Det var også sarkofager som var åpne, med mumier oppi. Men datteren min synes det var for sterk kost.
Jeg som alltid har hatt venner fra inn og utland, har benyttet meg mye av postens tjenester. Men i riktig gamle dager i Irak, hadde de ikke brevpapir, da skrev de brev på leire, og brente og sendte avgårde. Jammen var de kreative, selv på den tiden. Jeg er imponert jeg 😀
Den jobben Michelangelo gjorde, er bare så fantastisk. En ting er å male fantastiske malerier, men å male dem mens man holder armen opp i været hele tiden…det kan sannelig ikke ha vært en lett jobb. Utrolig fantastisk å få se disse kunstverkene med egne øyne.
Da vi besøkte det Sixtinske Kapell, fikk vi dessverre ikke lov til å ta bilder, men ellers ville jeg nok vist frem noen av kunstverkene derfra også 🙂
Enda en av plassene i Vatikanet.
En av fontene, og i bakgrunnen skimtes tårnet til Peterskirken.
En liten pause i et av Vatikanets Pizzeriaer, kartlesing kan føre til litt frustrasjon. Men, vi fant da ut av det til slutt 😉
Trappen som fører oss ned og ut av Vatikanet.
Et maleri av Adam og Eva i Paradis. Malt av Wenzel Peter.
Utenfor Vatikanets bymur.
Etter Vatikanet avsluttet vi dagen i en Hop on, hop off buss 🙂
Første dagen vel overstått. Magisk å gå i Vatikanet, noe av det som gjorde mest inntrykk.
Jeg har en tendens for tiden, til å begynne med slutten, og kanskje fortsette med begynnelsen, om jeg føler for det. Og så også denne gangen 😉
Det har seg sånn at jeg har vært en uke i Roma, sammen med mine håpefulle tenåringer. Og jeg har planer om et blogg innlegg om den uken der også, illustrert med fine bilder. Turen var forøvrig superkjekk, helt til hjemreisen skulle begynnes.
For å få pris og alt sammen ned, så hadde jeg bestilt fly på helt totalt ukristelige tider. Både til og fra Roma. Akkurat det er jo bakdelen når man skal reise, det å stå opp midt om natten, for å komme seg på flyplassen innen de tider som er bestemt osv. Da vi reiste til Roma, skulle flyet gå klokken 6 om morgenen. Hjemturen skulle flyet gå klokken 6.20. Og med disse klokkeslettene, og det faktum at man må være på flyplassen 1,5 time før, gjør jo at man omtrent ikke behøver å legge seg når man har kommet inn i sommervaner, og sene leggerutiner.
Turen til Roma gikk smertefritt. Vi var stuptrøtte da vi kom frem til hotellet, og gikk til nærmeste restaurant for å spise middag. For å gjøre det lettvint. Noe mer orket vi jo ikke. Så vi pinet oss oppe til i kveldinga, da vi la oss, og sovnet momentant.
Hjemturen ankom. Vi skulle stå opp klokken 3 om natten. Og etter et par timers søvn, ringte klokka. Jeg grep mobilen, for å stoppe ringingen, og oppdaget at jeg hadde fått sms sånn midt på natten.
Sms’en viste seg å være fra flyselskapet, i dette tilfellet KLM. Der sto det at den første flyavgangen vår var kansellert, og at de skulle kontakte meg så snart de hadde fått en oppklaring i situasjonen.
Bildet er googlet.
Blodtrykket mitt steg helt til topps, og håret reiste seg i nakken. Dette var akkurat det jeg trengte, jeg som sliter med å klare å gjennomføre dagene sånn noenlunde oppegående. Hva skulle jeg nå gjøre?
Vi var nå alle 3 våkne, og jeg forsøkte å få forskyvet transporten til flyplassen en liten stund, sånn at jeg kunne bruke internett og telefon for å få en avklaring i ting. Men det gikk ikke. Jeg måtte da likevel betale avtalt pris. Så da besluttet jeg at vi dro til flyplassen likevel, før hanen sto opp.
Å sjekke ut av hotellet var heller ikke smertefritt. For der måtte vi betale et ekstragebyr på hele 63 Euro! Hva i alle dager? Jeg har jo betalt oppholdet. Sånne uforutsette utgifter hadde jeg da overhodet ikke kalkulert med. Men den saken tar jeg videre. Og håper at jeg får medhold.
Å komme til flyplassen var jo en ensom affære. Der var jo knapt nok en levende sjel å spore. Og vi satte oss ned og jeg prøvde å få nett til å lete opp diverse telefon nummer, og evt. nettsider. Men så fikk jeg ikke pc’en min på nett, og stanget med det til batteriet var omtrent oppbrukt. Flyselskapets facebookside skrøt av 24 timers service, og jeg tok kontakt, men fikk ikke svar før batteriet var helt utgått. Ikke fant jeg spor av plasser hvor man kunne lade opp igjen. Så der satt jeg. Jeg fikk da prøvd å ringe flyselskapet. Men deres kundeservice skulle ikke åpne før 4 timer senere, så der satt vi da.
Etter noe som virket som dagevis, kom det endelig en mann og satte seg i informasjonsskranken rett ved der vi satt. Jeg gikk og forklarte saken, og at jeg trengte nye billetter. Om han visste hvor jeg kunne henvende meg? Han trakk litt på skuldrene og virket rimelig uinteressert, men pekte mot en Alitalia skranke. Der kunne jeg kjøpe nye billetter. Kjøpe nye billetter hadde jeg jo ikke tenkt. Jeg ville jo ha nye billetter, som erstatning for dem jeg allerede hadde.
Jeg begynte en lang vandring, ettersom folk endelig hadde begynt å ankomme flyplassen i jobbøyemed. Og jeg spurte meg for både her og der, og ble henvist hit og dit. Til slutt fant jeg den lengste køen jeg noen gang har sett. Og der skulle jeg altså stille meg.
2,5 timer sto jeg i kø før jeg nådde frem til en hyggelig dame i skranken. Og derfra ble det nye billetter, med en ufattelig og tidkrevende omvei, og frokost på en av flyplassens restauranter, og henvisning om hvor jeg skulle sjekke inn, og at jeg ikke skulle gjøre det i automat. Flyselskapene vi nå skulle reise med, var Air France og SAS.
Bildet er googlet.
Vi kom frem til innsjekking/baggage drop, og der ville de plent at jeg skulle gå og sjekke inn i automat. For en frustrerende beskjed å få. Men jeg argumenterte og fortalte at jeg hadde fått beskjed om å gå direkte, uten automat. Og så ble det en masse telefonering hit og dit for hun som satt i skranken. Og til slutt, med litt frem og tilbake, fikk vi endelig sjekket inn. Og ikke uten problemer.
Heldigvis var koffertene våre lette. 2 kofferter som omtrent ikke var halvfulle engang. Så der ble det ingen komplikasjoner.
Flyturene gikk greit. Men jeg har konstatert at jeg hater sikkerhetssjekken, hvor man må ta av seg belter, sko og diverse. Og at det å glemme å ta mobilen ut av lommen selvsagt gir piping. Men det er søren ikke enkelt heller, når man går der som en zombie, dødsstresset, og liksom skal huske og organisere alt. Men vi kom oss gjennom alle steder. Og jeg er jo tross alt takknemlig for at de er så nøye på sikkerheten, selv om det medfører diverse irritasjon når man står midt oppi det.
På Charles de Gaulle i Paris opplevde vi den største avstanden mellom terminalene. Jeg takker for tog, og det lengste rullebåndet jeg noen gang har sett 😉 En ekte berg og dalbane i slow motion 😀
Vi hadde flere flybytter, og de siste to fikk vi ikke sitte sammen. Og selvsagt måtte vi sitte i midten i stolrekkene på 3 og 3 stoler. Alle 3 faktisk. Noe som førte til enda mer frustrasjon, hvor man da må sitte bent oppreist, og klare å holde seg våken. Hvor pinlig ville det ikke være om jeg sovnet, og hodet mitt sank ned på skulderen til den fremmede mannen ved en av mine sider?
Vel, til slutt nådde vi Sola, og kunne gå gjennom en passkontroll med eks antall sivil og uniformert politi, og til slutt sette oss i en taxi. Vi ankom hjemmet 10 timer etter den opprinnelige planen. Og det var sikkert ikke ille, når jeg leser i aviser og sånt om de som må vente i flere døgn etter kansellering.
Jeg sovnet øyeblikkelig i det hodet mitt traff puta, og sov i noen få timer. Våknet av en mega intens hodepine jeg ikke har opplevd maken til. Det var altså i går. Og hodepinen er der fremdeles. Har sovet noen ganske få timer denne natten, og kroppen føles som den ligger minst 10 cm ovenfor madrassen.
Nå er jeg ikke ukjent med stresshodepine, men det er heldigvis lenge siden forrige gang. Straffen er jo da at hodepinen denne gangen er vondere enn jeg noen gang har opplevd. Og jeg vil nok antakelig måtte slite med den i noen dager. Men jeg vet at det går over. I mellomtiden prøver jeg å døyve toppene med smertestillende og Redbull. Det har en delvis virkning. Sånn at jeg i det minste kan trekke pusten uten å svime av.
Så da ble dette beklageligvis et frustrert og sutrete innlegg, men snart kommer et mye kjekkere, hvor jeg deler litt bilder fra en flott uke i Roma 🙂 Ønsker alle sammen en strålende dag ♥
