VÅR – TUR – VÆR

Selv om jeg er allergiker, så elsker jeg våren. Hele høsten og vinteren har jeg en lengt etter våren. Hver årstid har sin sjarm. Og det er jo faktisk sant, men likevel er våren for meg den mest sjarmerende årstiden. Da våkner jeg. Da har jeg lyst til å gjøre ting. Da våkner interessene mine. Og da begynner det å bli farger utendørs. 

Og denne våren er litt annerledes enn de 4-5 forrige vårene jeg har hatt. For denne våren er jeg nesten helt frisk, og jeg kan faktisk virkelig nyte. Allergiene vil nok seile på, en etter en, ettersom været blir varmere. Men akkurat det betyr ikke så mye. For jeg er jo tross alt feberfri. Jeg har ikke hatt feber på et halvt år. Bortsett fra en dag. Men det gikk jo over. Så nå kan jeg faktisk være ute, og føle meg frisk og fri. 

Det er herlig å gå tur. Og jeg har lyst å få til det en eller to ganger om dagen nå når våren endelig har vist seg. Og i alle fall så lenge jeg likevel er hjemme og ikke har noe jeg MÅ gjøre. Joda, jeg skal forhåpentlig få meg en liten jobb når det lir på. Men nå skal jeg bruke disse nydelige dagene til å jobbe meg opp litt overskudd. Det eneste jeg mangler nå…energi og overskudd. Så det er målet mitt nå. Det jeg skal prøve å jobbe mot disse dagene mens jeg likevel er hjemme. Og nå, når været virkelig viser seg fra sin solfylte side, da må det benyttes 🙂

Turen i dag gikk sin vante gang. Rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. En nydelig tur som passer meg helt utmerket. Nå for tiden er jeg så frisk, at jeg kan gjøre turen flere ganger, ikke bare en. Og det er helt nytt for meg. Nesten litt uvirkelig. Og jeg ser så godt gleden min, gleden over mestring, gleden over naturen, gleden over årstiden. Det alene gir en slags energi.

Åhhh…jeg elsker våren ♥

 

Nydelig disig om formiddagen rundt Stokkelandsvannet.

 

#stokkelandsvannet #dis #tur #vår #vær #årstid #sandnes

I TURMODUS

I en del år nå, har jeg med jevne mellomrom gått tur. Favoritt turen er runden rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. Det er en runde som for meg tar ca 45 minutter med den formen jeg er i nå. Jeg pleier vanligvis å gå der sammen med en venninne, men i det siste har jeg også begynt å gå alene. 

Jeg gikk tur der i dag, alene. Brukte nok en time, for jeg hadde fotostopp. Jeg valgte å ha med meg kamera, for å forevige noen av de flotte motivene underveis. 

Det finnes jo mer enn en måte å gå tur på. Vanligvis går jeg tur der for å mosjonere. Og for å prate 😉 Men i dag gikk jeg tur også for å se…være oppmerksom på naturen rundt meg 🙂 Og det er mye flott å se når man bare er oppmerksom 🙂

 

#stokkelandsvannet #stokki #tur #natur #sandnes

FOR DET MESTE OPPOVERBAKKE

I dag ble Bergensturen min virkelig satt på prøve, bokstavelig talt!

Aldri før har jeg kjempet så hardt for å komme meg fra A til Å. Ekstremsport har fått en ny mening, rett og slett.

Jeg er vant til å trene hjemme, sånn ca 45 – 60 minutter, 2 – 4 ganger i uken. Noe mer har ikke helsen min tillatt. Pga betennelser, og andre plager. Og i perioder har jeg måttet avstå totalt fra trening. Kunne sikkert ha svømt. Men det er jo et aldri så lite tiltak, for jeg har jo liksom ikke svømmebasseng i kjelleren eller i hagen. Og det å gå ut i en svømmehall, med fullt av folk som crawler og spruter vann….nei, kall meg gjerne pyse, men akkurat der er jeg ikke mye tøff altså. Jeg liker å gå tur…og har ved anledning gått tur med en venninne. Og det er utmerket for meg. Frisk luft, og mosjon. Så sant bena holder.

Men altså…treningen kom jeg i gang med tidlig i høst. Og denne gangen kjørte jeg ikke på som jeg har gjort andre ganger, men har tatt det med ro, og sakte bygget meg opp igjen. Og dermed har jeg klart å holde diverse betennelser i sjakk. Helt til i dag! For i dag kom den ultimate utfordringen. Jeg og min venninne, Monica, ble invitert på tur opp Munkebotn. Ok, tenkte jeg da….det kan vel ikke være så ille? Men av sukking og stønning fra min venninne, så begynte jeg å grue meg litt. Og tenkte at ja, dette kan nok bli en aldri så liten utfordring. Men, jeg takket ja til å være med. Og var veldig spent på utfallet. Og ikke minst på stigningen.

Det viste seg at stigningen var grusomt bratt. For meg i alle fall. Jeg tror ikke jeg sier mye feil hvis jeg sier at vi gikk i oppover bakke, mer eller mindre stupbratt, i minimum en time. Til slutt måtte jeg melde litt pass, og si at de andre to fikk lange ut og avgårde, mens jeg sakket farten en smule. Jeg klarte ikke å holde følge. Men jeg er så dødsimponert over meg selv at jeg faktisk klarte å holde følge så lenge jeg gjorde. Nå skal det sies at mine ben var de korteste i det følget, samme hvordan de prøvde å overbevise meg om at jeg ikke var alene om det. Men kan love at jeg slet. Og Monica sine ben er jo virkelig et par meter lange, så hun kunne virkelig stime avgårde.

 


Monica og Arild stormer oppover. Jeg kan ikke begripe hvor de henter energien fra 😉
 

Men likevel klarte jeg å holde meg i gang omtrent hele tiden. Tok noen halvt minutts pauser underveis da jeg var alene, for å fotografere litt. For jeg fant naturen fascinerende. Mose på mose, oppover trestammer og over stener…lå som et mykt og innbydende teppe over alt. Det var et beroligende syn, og hvor jeg enn snudde meg, så jeg trolske figurer i naturen. Og det eneste som manglet var litt tåke og dugg, da ville den trolske følelsen virkelig gitt en litt eventyrlig stemning. Men jeg nøt turen, selv om bakken var bratt.

 

 

Tusser og troll lurte i naturen, forkledd som mosekledde trestubber og stein.

Et stykke lenger oppe ventet mine turvenner, og hoiet og heiet meg oppover. Og lurte på om jeg trengte en pause? Men neida….hvem i alle dager trenger pause etter en times gåing i oppoverbakke? I alle fall ikke jeg 😛 Så vi trasket videre. 

Ikke lenge etter nådde vi snøen. Og da begynte en ny utfordring. våt snø og slaps gjorde jo at alt ble mye tyngre. Og på toppen av det hele begynte det å hagle, og deretter å sludde. Så joda…vårfølelsen forsvant der oppe på fjellet en plass for å si det mildt. Men trøsten var at vi skulle jo nedover igjen en gang i fremtiden, så med godt mot småløp jeg så godt jeg kunne, for å holde følge med mine 2 venner. Og jeg klarte det sånn noenlunde. Endelig ble bakken slakere, og av og til flatet det ut litt. Og noen ganger var det til og med litt nedover bakke gitt. Noe som ganske fort satte sine spor i mine akk så vonde knær. Det er kun i nedover bakker stort sett at jeg sliter med knærne nå om dagen. Før i tiden slet jeg med knærne daglig. Men gode sko og i tillegg myke innleggs såler gjør det daglige mye lettere. Men her visste jeg jo, at med så bratt stigning oppover, så måtte det nødvendigvis bli bratt ned igjen også. Og som sagt, så erfart. Snø og slaps gjorde jo bakken sleip, og jeg måtte ha blikket festet godt ned i bakken, for å se hvor bena burde plasseres. Og faren for å skli og falle var i grunnen rimelig overhengende. Men etterhvert kom vi oss nedenfor snøgrensen. Og plutselig sto vi på toppen av Fløibanen. Utsikten var betagende til tross for tåkehavet. Men egnet seg dessverre ikke til fotografering. Får ta det en annen dag 🙂

 


Arild og Monica har endelig begynt på nedstigningen.


En aldri så liten fotopause: Arild, og meg selv.

Hadde jeg vært lur, så hadde jeg tatt banen ned. Men så lur kunne jeg jo ikke være. Det er for pingler. Så vi bestemte hvilke rute som var best å gå ned. Og nedover snirklet vi oss i lynskarpe hårnålssvinger. Heldigvis for fotgjengere. Og halvveis nedover i bakken, begynte jeg å fantasere om kne amputasjon og lignende ting. Men bet tennene sammen, og humpet meg videre nedover. Og kom frem til at joda, turen oppover var tung, men turen nedover var vond. Foretrekker oppover turen når jeg liksom skal gjøre opp status, selv om det kjentes det også, på kondisen.

Vel nede i byen igjen, kunne jeg jo konstatere at vi snart var hjemme, og jeg begynte virkelig å glede meg. Og stoltheten, den føles som en krone på hodet. Jeg er så stolt over at jeg klarte denne turen. Mine venner ville nok klart den på kortere tid enn vi brukte. Men jeg var nok en hemsko sånn sett, og turen tok altså ca 3 timer. Og det er ikke mange sekunders pauser jeg da har hatt. 

Og nå sitter jeg her, det ene kneet er vondere enn det andre, og jeg håper at det gir seg til i morgen. I tillegg er jeg støl i lår og hofter. Kan vel si at jeg føler meg en smule skambanket. Men hva så? Hadde nok godt av det. Og naturen og opplevelsen….helt MEGA flott 🙂 Ville ikke vært den foruten. Tusen takk til Monica og Arild som halte meg med oppover, og nedover 🙂

Monica har også skrevet om turen, og helgen i den forstand her 🙂

 



 

 

#munkebotn #bergen #tur #natur #troll #mose #fløibanen #nedoverbakke #snø #mosjon #turvenner #utsikt