I helgen var jeg på stranda en tur sammen med gjesten min. Jeg la ut et par mobilbilder fra turen. Og nå har jeg endelig fått sett over bildene jeg tok med speilrefleks kameraet mitt. Og som jeg lovte å legge ut her etterhvert 🙂
Ble godt fornøyd med bildene, selv om solen gjemte seg bak skyene. Den klarte likevel å gi vakre farger som lyste gjennom deler av skylaget.
Vi ankom før solen hadde begynt å kaste farger. Og jeg tok dette bildet av sjøhusene i havna. Stedet heter Ølberg, og er en populær plass om sommeren.
Jeg måtte jo ta en aldri så liten selfie, bare for å bevise at jeg faktisk er på tur 😀
En liten bekk renner innenifra en grotte og ut i sjøen. Jeg må nok studere den grotta litt nærmere en gang jeg er der alene 🙂 Det er nok ikke en dyp grotte, så ikke sånn ut.
Så har endelig sola begynt å lage litt farge, mens jeg enda er på sand delen av stranda 🙂
Og så beveger jeg mot stein delen. Og her kommer bildene på rekke og rad, nesten like, kun med små variasjoner.
Jeg er helt betatt av sånn natur jeg. Får ikke nok. Vakre farger, ro i sjelen ♥
Egentlig hadde jeg planlagt å vise frem bilder fra helgens strandtur. Men så kom jeg på at jeg jo har en annen tur jeg også hadde planlagt å skrive litt om, og vise bilder fra, fra forrige uke. Så da gjør jeg det først 🙂
Jeg har fått flere kommentarer på at jeg har begynt å gå så mye tur. Men det er vel ikke det at jeg går mer tur nå enn tidligere, men jeg går flere nye steder nå enn tidligere. Tidligere hadde jeg faste turer rundt et vann her i en av bydelene. Men nå har jeg funnet flere nye og fine områder å gå. Og så er jeg så glad i å fotografere. Og når jeg tar mye bilder, er det jo kjekt å dele. Så derfor virker det nok som at jeg går mer tur nå enn før.
Jeg har oppdaget at området jeg bor i, og distriktet rundt her, byr på utrolig mye vakker og variert natur. Og det er veldig fascinerende å legge merke til alt. Men samtidig, så opplever jeg at det å gå tur med andre, gir meg innblikk i at jeg nok er blant dem som gleder meg mer over naturen og dens detaljer, enn mange andre gjør.
Derfor går jeg ofte alene på tur. Ikke bare for mosjon, men også for opplevelse 🙂 Det er litt terapi i det 🙂 Men i veldig ukjent terreng, er det kjekkest å gå sammen med noen. Bare sånn at jeg ikke roter meg bort liksom. For det er jeg veldig flink til…å rote meg bort altså 😉
I sist uke gikk jeg på ny tur i ukjent terreng. Men ikke langt fra her jeg bor. Det var helt stille, hverken folk eller dyr var å se. Og jeg fant noen fine motiver som jeg her vil presentere 🙂
Først gikk jeg opp til Ulvanuten, og besøkte StoreUlf. Men han fikk ikke være med på bilde denne gangen. Denne gangen var været så fint og klart, at jeg valgte å ta bilde av byen min istedet. Sandnes, er byen i mitt hjerte ♥ Og om du kikker mot horisonten, ser du havet, Nordsjøen 🙂
Så beveget jeg meg over noen jorder, mot skogen. Der var det fin utsikt ganske langt bortover fjellheimen.
På min vei støtte jeg på flere områder med Kristorn. Så nå vet jeg hvor jeg skal plukke et par kvister når det nærmer seg jul igjen 🙂
Underveis, da jeg kom inn i et av skogholtene, måtte jeg klatre litt over trær som hadde gitt opp. Dette viser vel at været kan være bra heftig her i området.
Men sånn ellers, så er det jo denne idyllen som råder når man går tur i pent vær på denne årstiden. Og sånt liker jeg. Fredelig og godt, og en sol som kaster fine skygger 🙂
Innimellom trærne, fant jeg en huske. Den så litt sliten ut, der den hang ensom og forlatt. Den har nok sett bedre tider. Og jeg bestemte meg for å la den henge i fred. Den har gjort jobben sin! 🙂
Siste bilde viser husken fra en annen vinkel, og litt nærmere. Jeg tror nok den har vært kjekk å ha for ungene som fikk den hengt opp 🙂 Et herlig område, fritt for biltrafikk og bylyder. Bare naturlige og glade lyder var å høre da ungene svingte seg her 🙂
Jeg er ikke ferdig å utforske området rundt her hvor jeg bor. Og gleder meg til nye turer, med nye oppdagelser.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om en tur jeg var på, hvor jeg lette etter Ulvanuten. Jeg kan jo si det at jeg har særdeles dårlig utviklet retningssans, og kan fort gå meg litt vill hvis jeg ikke er kjent i området. Og det aller verste er jo at dette området er jo mitt nærområde, hvor jeg har bodd i over 20 år. Litt pinlig kan man si, at jeg ikke er bedre kjent 😉 Og den gangen, fant jeg ikke Ulvanuten.
Men her en dag fant jeg altså Ulvanuten. Litt sånn tilfeldig i grunnen. Jeg har drevet og gått litt i nærområdet mitt den siste tiden. Og nærområdet mitt heter Hana. Jeg har gått alene, og sammen med en venninne. Og plutselig en dag, jeg gikk en løype hvor jeg og venninnen min hadde gått tidligere, fikk jeg en aha opplevelse.
Et sted langs ruten står en oppslagstavle. Og når jeg faktisk begynte å lese litt på den, forsto jeg at jeg ikke var langt fra Ulvanuten. Det sto der at på Ulvanuten var det en kikkert som alle kunne bruke til å se utover byen, Sandnes, med. Jeg begynte å kikke meg litt rundt for å se om jeg kunne få øye på veien dit. Og med ett ble jeg obs på noe som kanskje kunne være en sånn kikkert litt lenger opp. Jeg begynte å gå dit, og fant fort ut at det jammen var en kikkert.
Selvsagt måtte jeg prøve den også. Kikkerten forstørrer kraftig, men var likevel litt dus å se i. Dvs. at det nok var litt for grått i været, og for mye dugg og kondens til at detaljene fremtrer så veldig godt.
Men, fra selve utsiktsstedet, var det god utsikt over byen min.
Men, så visste jeg at på Ulvanuten skulle det også være en stor ulvestatue. Og den klarte jeg ikke å se der jeg sto. Så jeg mistenkte at jeg nok ikke var helt fremme.
Jeg fant en sti som gikk videre oppover, og la ut på den, på min ferd i naturen.
Et stykke lenger oppe, kunne jeg stå og se ned på kikkerten. Og jeg kom frem til at utsikten nok var enda bedre jo lenger opp jeg kom 🙂
Noen få skritt videre på ferden, fikk jeg endelig øye på ulven. Den er nok faren eller moren til de 7 ulvungane som man kan finne på utsiktspunkt i andre deler av bydelen.
Selvsagt måtte jeg jo posere på et bilde sammen med Storeulv. Ikke minst for å illustrere hvor stor den faktisk er. Og mens jeg står der, så undrer jeg på hvordan den har kommet på plass der? Det er ikke spor etter vei eller noe opp dit. Så det er for meg en gåte.
Utsikten er upåklagelig fra Ulvanuten. Så jeg skjønner godt hvorfor Storeulv trives så godt 🙂
Her kan man se langt avgårde, ikke bare til min bydel, men også andre bydeler.
Gandsfjorden er lang og dyp.
Ulven var litt fascinerende synes jeg, derav så mange bilder av akkurat den 😉
På min vei hjemover igjen, stoppet jeg for å ta bilde av skiltet som viser vei. Jeg synes skiltene er så koselige der ulven viser hvilken retning man skal gå 🙂
Turen fra mitt hus til Ulvanuten tar ca. 20 minutter. Så alt i alt en god 40 minutters tur de dagene jeg går den løypa 🙂
Og nå, når jeg har lagt ut denne bloggen, så skal jeg dit igjen. Da skal jeg prøve å legge ut et lite instagrambilde. Og ønsker du å ta en kikk eller å følge meg, er min instagram: eva_gaud
I går gikk jeg tur, igjen. Det var flott vær, men likevel litt mer skyer enn de foregående dagene. Men dette var første dagen jeg kunne bruke litt ekstra god tid, og ha med kamera.
Stokkelandsvannet var mitt mål for turen. Jeg går ofte denne turen. Og det er alltid noe nytt å legge merke til langs ruten.
Jeg skrev et innlegg i går også, egentlig fra samme tur, men om min nye lue 🙂
Jeg skal ikke skrive så mye her, bildene med tekst er hovedtema 🙂
Ved inngangen til min tur rute, holder de selskapssykefuglene til. De håper alltid på en liten snack, i form av brødsmuler og annet godt. Denne gangen var hele svanefamilien på plass også 🙂
Et lite stykke på vei, er en fin strand. Her pleier folk å dra på piknik og bade om sommeren. Nå var det litt mer ugjestmildt, med usikker is. Men isen tåler vekten av en gjeng måker, som satte seg ned rett i synsfeltet. Rett og slett tror jeg de var måkeverdenens linselus. De ble nok sjalu da jeg kun fotograferte svanene, og da fulgte de etter, og satte seg ned her.
En aldri så liten selfie fra stranda, med is og måker i bakgrunnen. Og selvsagt, med min nye lue på hodet 😀
I strandkanten laget isen sin egen kunst. Og bevegelsene i vannet, kombinert med variasjon i temperatur, gjør at isen er usikker, og legger seg i flere ujevne lag.
Når jeg går rundt vannet, har jeg vannet på den ene siden, og beitemark på den andre siden en del av ruten. Beitemarken hadde også blitt delvis islagt, og man kunne se at det hadde rent flere bekker oppå gresstuene, hvor alt har fryst til is i sakte tempo.
Vannets bevegelse vises godt her, hvor det er lavvann, og isen henger fast i sivet. Da får man et lite glimt under isen.
Nesten som et løv som løfter seg litt i vinden. Men her var vindstille, og løvet er et isflak som henger fast i sivet.
I dag gikk jeg tur med en venn i Rogaland Arboret. Jeg hadde med meg kamera og alt sammen. Men med min hukommelse, må man gjøre regning med litt uforutsette hendelser. Og hendelsen denne gangen var at jeg hadde glemt minnebrikken!
Så det ble ett eneste lite bilde, tatt med mobiltelefonen min. Tipper mitt turfølge var glad til, så ble det ikke så mange stopp, men heller en mer stabil gå fart.
I Arboretet er det mange turstier, mange flotte planter, og en liten kafé hvor man kan kjøpe seg en vaffel og en kopp kaffe om søndagen. Parken er velholdt, men jeg er litt sjelden der i grunnen. Må kanskje ta meg i sammen litt 😉 Det er jo tross alt ikke langt dit fra der hvor jeg bor.
Frisk og god tur var det i alle fall, og gjorde godt for en sliten og rastløs kropp 🙂
Da har jeg vært på tur igjen. Jeg går og går for tiden. Er omtrent det eneste jeg føler meg komfortabel med for tiden, når det gjelder fysiske utfordringer. Og for tiden er omtrent alt en fysisk utfordring. Så da velger jeg å gjøre det jeg føler meg vel med. Og det er å gå! Og da bruker jeg jo hele meg…Jeg bruker føttene, armene (til å balansere med), sansene, som ører og øyne, og munnen til å puste med 😉
Jeg har også gått på forskjellige steder den siste tiden. Utforsker litt, for å finne fine områder å gå og oppdage. Og jeg ser jo stadig noe nytt.
I dag var jeg tilbake på Ølberg. Sist jeg var der, var dagen etter ekstremværet “Nina”. I dag hadde jeg lyst å gå der i solnedgang.
Jeg fikk med meg en venninne, og litt sent ute pga. rush trafikk, kom vi frem idet solen la seg ned bak åskammen. Men likevel var det fine farger i skjæret fra solen som hadde gjemt seg.
Ikke så mye mer å skrive. Er vel best å nyte bildene, de taler for seg selv 🙂
Naturen lager sin egen kunst, og her er det sanden på stranda som har fått fint mønster og tegninger av vind og vann.
Solen farget vannet rosa ♥
Min venninne nyter utsikten.
Sand, vann, stein, sjøhus og en lun himmel. Et avslappende syn 🙂
En pingvin (?) nøt også utsikten 😉
Sist jeg tok bildet av denne vanndammen, hadde den livlige, små bølger. I dag hadde bølgene stivnet til is.
I det fjerne kunne man se “sivilisasjonen” med alle sine lys.
Himmelen ble vakker, og dannet et fint teppe for månesigden som hadde funnet veien for å overvåke det hele.
Jeg tok ikke sjansen å ta turen ut til havet når ekstremværet Nina herjet som verst. Det ble rett og slett litt for heftig for min smak. Og når man etterpå leste i avisene om hvor sterk vinden faktisk var på de stedene, da er jeg takknemlig for at jeg holdt meg hjemme i min trygge stue 🙂
Bilen min fikk gjennomgå litt. Så jeg er ikke spesielt glad i hun der “Nina”, så har jeg i alle fall sagt det.
Men vind og sjø er fascinerende greier altså. Og dagen etter Nina’s raseri, tok jeg og en venn, turen ut til en av de mange flotte strendene her i distriktet, Ølbergstranda. Og vi ruslet litt i retning Vigdel. Og kameraet mitt gikk litt varmt kan man trygt si. Var mye å ta bilder av.
På Ølberg var vannstanden så høy at den av og til flommet over og opp på kaien. Men båtene så ut til å ligge trygt og godt uansett 🙂
Om dette er Tornerose, eller en havfrue, det er jeg ikke sikker på. Men tornehekken hadde vokst seg kjempehøy, og frøkenen satt plassert helt ut på kanten mot sjøen. Stakkars. Men det ser nå ut som at hun har det rimelig greit likevel 🙂
Stein er det mye av. Og blankskurte er de, mange av dem. Sjøen vasker og vasker, uendelig 🙂
Rett og slett et gjerde, som strekker seg helt ut i de frådende bølgene.
Min turvenn og meg. Jeg må legge til at det var en utfordring å holde kamera rolig i vinden. Og lua mi truet hele tiden med å blåse av. Så det var litt av en kamp 😉
Et stakkars rep har gitt tapt mot krefter av ett eller annet slag. Det lå der så ensom og forlatt!
Terrenget var veldig variert. Fra sand og stein, til vann, tuer, gjørme og grønne sletter. Jeg fant ut på turen at mine tursko ikke lenger var vanntette. Så nå er nye sko i hus 🙂
Det magiske med Jærkysten, er det samme som med Skagen i Danmark, lyset. På bare noen øyeblikk har lyset forandret seg. Det er hele tiden en vakker variasjon. Lyset farger himmelen, gresset, steinene, havet, alt sammen blir preget, fra øyeblikk til øyeblikk. Også regnbuen viste seg da vi gikk.
Blankskurte steiner i sanden.
På vei tilbake til bilen, var det begynt å gå mot sen ettermiddag. Og det kom noen harde haglbyger. Og sjøen var kald, våt og sint der den vasket mot klipper og stein.
Alt i alt en flott tur, som jeg skal gjøre en gang på egenhånd, med litt bedre tid til foto 😀
Så har jeg og Amalie vært enda en tur i Stavanger. En kveld vi kjedet oss, besluttet vi å ta en kjøretur. Rusle litt i Stavanger, og se på julepynten før de tok den bort.
Heldige var vi da det ikke regnet akkurat når vi var utendørs.
Jeg hadde kun det lille kameraet mitt med meg. Og utfordringen med å ta bilder på frihånd i mørke, ser man jo tydelig resultatene av her. Men likevel, uredigert, så ble det ikke så verst.
I Vågen i Stavanger ligger lysløypa, bokstavelig talt. Et av utestedene var pyntet til trengsel. Meningene er jo delte om hvorvidt dette er pent eller “harry”? Men så lenge kun ett av utestedene var pyntet så heftig, så var det i grunnen ganske pent synes jeg selv. Og de klarte i alle fall å skape blest om seg selv 🙂
Gatene derimot var smakfullt pyntet med girlandere av både snømenn/pepperkaker (litt usikker på akkurat det), og hjerter og stjerneskudd. Det var koselig å gå i de opplyste gatene på kveldstid. Og ekstra kjekt at det ikke var så enormt folksomt når jeg skulle ta bilde 🙂 Juletreet ved Domkirken var også stort og pent. Og satte prikken over i’en for min del 🙂
Litt “kultur” fikk vi også med oss. Jeg fant “drømmemannen” på Vågen. Han sto helt stille, hverken spiste eller drakk, og ikke laget han bråk heller. En av de “rustne menn”. Han var kanskje litt i stilleste laget for meg sånn i bunn og grunn. Men han protesterte ikke når jeg ville ta bilde i alle fall 😀 Vi fant også fotavtrykk. Det måtte jo foreviges, og hadde av inskripsjonen noe med Fredsprisen å gjøre. Og Valbergtårnet troner på høyden, med god utsikt over byen. På Wikipedia står det: Valbergtårnet er et tidligere branntårn på Valberget i Stavanger. Tårnet ble bygget i årene 1850-1853 som utkikkstårn for byens vektere, og er 26,66 meter høyt.
Til slutt tok vi en tur på Deli de Luca, og varmet oss på litt varm sjokolade. En fin avslutning på en koselig jentetur ♥
I romjulen fikk jeg et tilbud fra en god venn, om å komme innom et par dager i en hytte/leilighet på fjellet.
Nå er ikke jeg noen fjellgeit, ei heller er jeg særlig glad i snø og ski. Men følte likevel på meg at det kunne være en fin ting å gjøre. Og selv om jeg ikke har ski, så har jeg jo føtter. Det går fint an å gå tur på brøytede områder.
Jeg pakket det jeg trengte, og avtalte med min venn om å møtes et sted på halvveien. Jeg har nemlig ufattelig dårlig stedsans, og stolte ikke på at jeg ville finne veien frem selv.
Turen gikk til Sirdal. Der var kommet godt med snø, og været var fint de dagene jeg var der. Vi gikk flere turer de dagene, og i tillegg hadde vi en god middag på et høyfjellshotell like i nærheten.
Og selvsagt var jo kamera med meg hele tiden. Enten det store, eller det lille 😉 Og jeg koste meg hvert eneste minutt 🙂
Meg selv, smilende og blid i snøen, med Ålsheia skitrekk i bakgrunnen 🙂
Mye snø, og såvidt det gikk an å se hyttene.
Snø, is, hus og hytter. Det var et vinterhvitt landskap, og ga godt humør på friske fotturer 🙂
Istapper, naturens egen kunst.
Denne lille istappen minnet meg om en liten fugleunge som titter ut av redet 😉
Uten mat og drikke, duger helten ikke 🙂 Og litt romantisk var det også 😉 Vi gikk begge for lammelåret, med karamellpudding til dessert. Det smakte utsøkt nydelig 🙂
Alt i alt et vellykket opphold, som gjorde godt for meg 🙂 Passelig tempo og hyggelig selskap 🙂
Jeg hadde en rolig dag frem til Amalie på 13 kom hjem fra skolen. Hun konkluderte med at hun var ferdig med alt hun skulle gjøre denne uken, og nå kunne vi dra til Stavanger, som jeg hadde sagt vi skulle gjøre en dag.
Og da var det jo bare å hive seg rundt. Vi satte oss i bilen, og kjørte av sted. Litt kø var det jo, noe som ikke er uvanlig i store byer. Men vi kom da frem til slutt, og parkerte i et av byens parkeringshus, Jorenholmen. Og i fri sikt fra Jorenholmen ser man Geo Parken, og Oljemuseet. Vi besluttet å gå dit bort først, og kikke på litt street art og former.
Vi hadde en aldri så liten photoshoot med street art som bakgrunn
Vi ruslet rundt og tittet på alt vi så, knipset litt bilder innimellom. Og kan konkludere med at resultatet er svært så fargerikt 🙂
Alt er kanskje ikke like vakkert, men…. Oljemuseet skimtes i bakgrunnen.
Oljemuseet har funnet frem juletreet. Museet ses her fra inngangssiden. En annen gang skal jeg ta bilde fra en annen vinkel, hvor man da kan se mer av formen.
Stavanger har pyntet julegatene, og det samme har kjøpesentrene. Vi tok oss en tur innom NewYorker. Kikket på klær, og shoppet litt til Amalie. Deretter ble det et aldri så lite skokjøp til veslejenta mi også, og jeg selv nøyde meg med en frozen youghurt 😉
