Til sommeren fyller jeg rundt tall. Og jeg har besluttet å gjøre en av tingene på min Bucketlist.
Ja, det er ikke sånn at jeg har skrevet en Bucketlist. Men hadde jeg gjort det, hadde denne tingen stått høyt oppe på listen, definitivt. For dette er en av de tingene jeg virkelig har lyst å gjøre før jeg dør. Og nå har det egentlig blitt sånn, at det er en av tingene jeg har lyst å gjøre mens jeg enda er “frisk” nok.
For her i gården er det jo en del ting som har endret seg i løpet av de siste 10-12 årene, og jeg aner jo ikke hvor det ender.
Så er det sånn da, at en av mine drømmer gjennom hele mitt voksenliv, er å reise til California. Det er ikke umulig. Men det har jo vært umulig, på grunn av sykdom, som igjen har ført til en ganske mager inntekt.
Så nå har jeg tatt en sjefsavgjørelse!
Jeg tar ungene med meg til California til sommeren. For da blir jeg 50 år, og det blir min bursdagsgave til meg selv ♥
Jeg kjøpte denne boken for noen måneder siden, for å lettere kunne planlegge litt.
I forrige uke kjøpte jeg flybillettene. Så nå kan planleggingen begynne for fullt.
Utgangspunktet er at vi lander i San Fransisco. Der leier vi bil. Og så kjører vi gjennom California, og også en svipptur innom Nevada og Arizona før vi fortsetter California. Vi avslutter i Los Angeles, og reiser hjem derfra.
Alt dette skal vi gjøre på 3 uker.
Og min utfordring blir da å legge opp et løp som jeg faktisk kan greie uten å bli mye sykere etterpå. Her gjelder det å finne den riktige balansen, og å legge inn gode hvileøkter.
Heldigvis er vi to med førerkort. Selv om jeg har hørt det blir litt dyrere med leiebil for min sønn, siden han er under 25. Men jeg tror likevel det er viktig at han kan kjøre, sånn at jeg kan slappe av og hvile. Greit å være to som kan dele på dette.
Gode venner av meg har vært utallige ganger i California, og de har lånt meg denne stabelen med lektyre. Så nå fremover, skal jeg kose meg med å legge litt mer detaljerte planer. Og det er jo halve ferien det, planleggingen 🙂
Turistmagnetene er jo mange i denne delen av USA, så det vil nok bli travelt nok 😀
Så nå er jeg endelig nær oppfyllingen av en av mine største drømmer 😀 Det er nesten så jeg har stjerneglans i øynene 😉
Jeg gleder meg stort til dette, å få utforske denne delen av USA, sammen med de to jeg er aller mest glad i ♥
Cali, be prepared 😉
På tampen her, minner jeg om min fotokonkurranse. Bare timer igjen. Fristen går ut kl. 18.00 i dag.
Du finner reglene HER!
Sliter veldig. Hodepine, feber, og rett og slett ikke i form. Dette er ikke uvanlig, men det har vart litt lenge nå. Blir fryktelig intenst med all hodepinen hele tiden. Blir ganske lei og sliten. Men nå må det snart forsvinne vel? 🙂
Så her hos meg står mye hvile i fokus. Kan ikke gjøre annet, tross alt.
Så derfor vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg svarer ALLE som sender bilde. Sånn at de som sender sitt bidrag, får en bekreftelse på at det har kommet vel frem. Hvis du ikke har fått svar fra meg innen rimelig tid, kan noe ha skjedd under forsendelsen. Kanskje adressen er skrevet feil, osv.
For dem som har sendt bilde før kl. 01.00 natt til i dag (17. okt.), det var en feil i epostadressen. Den er nå fikset.
Riktig adresse er [email protected]
Noen har hatt adressen min liggende, og da har det kommet frem. Så har du ikke fått svar fra meg, har du nok brukt den feile adressen jeg hadde lagt ut.
(Jeg har nå fikset problemet)
Ved å klikke på bildet under, kommer du til konkurransen og reglene, nå med riktig adresse 😉 ↓
Jeg håper virkelig ikke jeg har ødelagt noe for noen nå, med min klossethet 🙁
Jeg beklager veldig!
Krysser fingrene for at alle leser dette innlegget ♥
Siden sommersesong og ferietid definitivt er over, hadde jeg lyst på noen tilbakeblikk. Eller kanskje har du noe liggende i arkivet fra tidligere somre eller ferier.
For mange turistmagneter er jo noe man kan oppsøke året rundt egentlig.
En turistmagnet, er et veldig spesielt sted, monument, bygning eller naturattraksjon, osv., som man tiltrekkes og hvor det kommer mye folk som vil se det.
Det kan være noe i ditt eget nærområde, noe i Norge, eller det kan være noe utenlands. Her er det fritt valg 🙂
Spesiell natur, kjente byggverk, kjente monumenter…hva som helst, bare det er såpass kjent som turistattraksjoner.
Når fristen er utløpt, vil alle bildene presenteres uten tilleggstekst i et eget innlegg, hvor du og alle du kjenner og ikke kjenner, kan komme og stemme på sine favoritter. Det utloves en liten premie til vinneren.
REGLER:
Hver deltaker kan sende inn ett bilde hver av en turistmagnet.
Bildet må være uten vannmerke eller signatur, og det må være ditt eget.
Det er lov å være kreativ, altså enkel redigering eller effekter, om du ønsker det.
Send inn bildet til [email protected]
Legg ved din bloggadresse, hvis du har en.
Bloggløse kan også delta 🙂
Fristen for å sende inn bilde er lørdag 21. oktober, kl. 18.00.
Alle deltakerbildene vil bli presentert dagen etter, altså søndag 22. oktober.
Jeg har ikke alltid så god matlyst. Og det, kombinert med ME, er jo ikke så greit. Det er jo viktig å få i seg riktig næring og den energien et godt måltid kan gi.
Heldigvis har jeg etterhvert klart å få sånn noenlunde bukt med den manglende matlysten. Nå smaker det meste godt, i perioder i alle fall.
En av mine favorittretter er koteletter i ris. Denne går også å lage til en ved å justere oppskriften, og som regel har jeg ingrediensene i hus. Ukomplisert, men må jo forberedes litt 🙂
Oppskriften får du ved å klikke på bildet 🙂
Problemet mitt er jo at når jeg mangler energi, så er det ikke lett å klare å motivere seg til å planlegge og lage smakfulle måltider hver dag. Og løsningene når jeg er alene, kan fort bli veldig magre og mangelfulle. For ikke å snakke om kjappe og enkle.
Særlig kreativt er det ikke.
Når ungene er hos meg, så er det viktig for meg å klare å få til ett varmt måltid om dagen. Altså middag. Og dette er dagens samlingspunkt.
Men det holder hardt noen ganger. Når inspirasjon, motivasjon og energi er totalt fraværende. Planen min fremover er å innvolvere ungene litt mer i matlaging. Jeg vet at når forslaget kommer, vil det bli taust. Ingen av ungene liker (les: gidder) å lage mat. Men nå med diagnose og alt, må jeg begynne å bli litt mer snill mot meg selv, og la andre få overta litt arbeid. Og da er de som bor i husholdningen min, nødt til å bidra mer. For selv om jeg går hjemme hele dagene, så er det ikke mye som blir gjort. Det er en grunn til at jeg ikke er i jobb liksom 😉 Det er jo fordi jeg er arbeidsudyktig.
Men jeg gjør mitt beste på hjemmefronten, og håper at det er godt nok.
Når jeg er alene, noe jeg er 3 uker i strekk, så står ikke varmt måltid på menyen i særlig grad. Det er utrolig energikrevende, og også kostbart, å lage middag bare til meg selv.
Ikke at jeg er så fin på det, men likevel…det blir som med de heftene til Rema 1000. Middag til under 100 lappen. Når du går og handler inn det du trenger, så har du brukt mye mer enn 100 kroner. For det meste man kjøper i butikken, er ikke ferdig porsjonert. Man må kjøpe det i større kvanta. Så det regnestykket der går ikke helt opp for min del. Og alt har ikke holdbarhet heller. Så da går vinningen opp i spinningen.
Disse potetene er også ganske greie å lage for en. God topping, og man kan tilføye stekt bacon på toppen for å få litt kjøtt også 🙂
Oppskriften finner du ved å klikke på bildet.
Men altså…å lage middag for én. Først skal du planlegge hva du skal lage. Det krever energi og fokus. Og tid.
Deretter skal du ut og handle det du trenger. Det krever energi og fokus, tid og penger. Og kanskje også drivstoff, hvis du må kjøre (og må ikke glemme at det går med kilometer også, til forsikringen altså). Eller en bussbillett, om man ikke kjører.
Vel hjemme igjen, skal du forberede når du setter i gang å lage maten. Grønnsaker og kjøtt skal kuttes opp, og alt skal gjøres i riktig rekkefølge. Det krever fokus, planlegging, energi og tid.
Deretter kommer selve varmebehandlingen. Alt skal danderes, stekes, kokes, gjerne flere ting på en gang. Dette krever tid, energi, fokus, og penger (til strømmen og redskapene man forbruker).
Når maten er ferdig, skal det danderes på en tallerken, helst litt sånn smakfullt, sånn at man får lyst til å spise det.
Dette krever tid, energi, og også litt fokus 😉
Så kommer selve spisingen da 🙂
Det er premien for alle anstrengelsene og pengene man har brukt 🙂
Etter maten skal det ryddes og vaskes.
Dette krever tid, energi, fokus, og penger (til strøm for oppvaskmaskin og varmt vann).
Det sies at tid er penger. Og det er jeg enig i, i akkurat sånne tilfeller. For når jeg er ferdig med alt dette, er energien oppbrukt, og oftest også i kraftig underskudd. Og kanskje blir jeg dårlig en stund, og må hvile lenge. I tillegg har jeg også brukt en del penger på dette måltidet. Og blir det noe til overs av ting jeg brukte for å lage måltidet, så får jeg kanskje ikke brukt det før det har gått ut på dato eller har forfalt i kjøleskapet.
For meg er det ikke noen løsning å lage store porsjoner og fryse ned. For jeg glemmer å ta det opp, sånn at det er tint til jeg skal spise det. Pluss at jeg ikke alltid orker å stå i timesvis og kutte grønnsaker og kjøtt. Og så er det noe med det at mye mat smaker bare ikke like godt etter det har vært fryst. Det blir nedtur. Og når man sliter med matlysten, som jeg gjør i perioder, så er det såpass lite fristende, at jeg heller står over.
Jeg har alltid likt å lage mat. Men nå krever det for mye. Jeg takler det ikke så bra lenger.
Løsningen har for meg kommet ut i dette regnestykket. Jeg har funnet ut at det går nesten ut på ett og gå ut og spise.
Jeg gjør ikke det hver dag altså. For det krever energi og tid, og penger, det også 🙂
Her sitter vi, jeg og min datter, i en restaurant under Tower Bridge i London, og spiser saftig og smakfull kylling. På ferie unngår jeg å lage mat. Da er det kjekkest å spise ute, og gjerne smake litt av matkulturen til stedet jeg besøker 🙂
Men de dagene jeg gjør det, er det gjerne fordi jeg kombinerer det med å gå tur. Da slår jeg to fluer i en smekk. Istedet for å bruke all energien min på forberedelse og tilberedelse av måltidet, bruker jeg energien til å gå. Noe jeg veldig gjerne ønsker å gjøre hver dag, å gå litt. Men også det har jeg måttet redusere.
De gangene jeg gjør det, er fantastisk godt. Jeg rusler da gjerne ned til sentrum, og finner meg en kafé eller restaurant, hvor jeg spiser en fyldig varm lunsj, som da også blir dagens middag.
Det trenger ikke å koste skjorta 🙂
For meg har det blitt en god løsning. De dagene jeg orker det 🙂
I dag blir det ikke middag. Kanskje en bakt potet. For dagen i dag er dårlig. Og hvile står høyest i kurs 🙂
Ja, det høres fint og eksklusivt ut med hår-spa. Men det er jo det når man går til frisøren. Både spa, og fint og eksklusivt 🙂
Og i går, da var det på tide å få ryddet litt i hårmanken, ganske impulsivt, siden formen ikke var så verst da 🙂
For egentlig, så skulle jeg vaske håret. Men det var blitt så langt, og litt av et tiltak, når jeg alltid må hvile godt etter den jobben er gjort.
Så da kom jeg på at jeg hadde tenkt å ta turen til frisøren min en dag.
Jeg sendte henne en mld og hørte om hun hadde ledig time? Og det hadde hun 😀
På søndag var siste gang jeg var ute blant folk med det lange håret. Da så jeg sånn ut:
Her er jeg på rusletur i Stavanger i det fine været ♥
Å gå til frisøren er kostbart, men det gir en god følelse både underveis og etterpå.
Rett og slett litt forventningsfull når jeg sitter her i stolen 😀
Og gleden er alltid stor når frisøren min vasker håret mitt. For der i salongen har de massasjestol. Og den er god å ligge i mens håret blir vasket. Og samtidig blir hodebunn og øverste del av nakke også massert. Så da mangler liksom bare føttene. Tror de burde ansette noen for det også 😉 Men det er fantastisk herlig, og jeg nyter av hele mitt ♥
Mens klippen og stellet pågår, prater vi om alt mulig. Og det er jo ekstra koselig, siden vi kjenner hverandre, og hverandres familie. Frisøren er datteren til veldig gode venner av meg, og jeg føler meg heldig som har sånn en nydelig frisør.
Jeg viste henne bilde fra i fjor sommer, og at jeg kunne tenke meg en sånn lengde på håret. Og hun satte i gang.
Og etterpå lå det igjen ganske mye hår på gulvet ja.
Det føltes rett og slett lettere, bokstavelig talt 😀
Her er det ferdige resultatet på en blid og fornøyd dame 😀
Etter besøket hos frisøren, unnet jeg meg en lunsj på Jordbærpikene 🙂
Betesalat, som er deres Rosa Sløyfe bidrag.
Den smakte veldig godt. Og ekstra godt når litt av kjøpesummen går til en god sak 🙂 (Ikke sponset reklame)
Alt i alt, ble dette en vellykket dag, hvor jeg virkelig følte at jeg hadde det bra. Sånne dager er gull verdt ♥
Unner du deg selv spa av noe slag av og til?
I så fall, hvilken type spa foretrekker du?
I perioder, spesielt når jeg er alene, ser jeg gjerne litt serie eller film.
Når jeg er alene, og kun har meg selv å tenke på, så kan det være en avslappende aktivitet. Nesten litt sosialt, siden det gjerne er eneste måten å se andre mennesker på. Selv om de er på skjermen, og ikke ansikt til ansikt.
Men det kan være slitsomt det også. Med tanke på lyd- og lysfølsomhet. Alt til sin tid.
I forrige uke så jeg en film som gjorde meg litt tankefull. Jeg fikk nesten et savn da jeg så den, historien rørte meg veldig. Jeg begynte å tenke på meg selv, og sammenligne meg med karakterene i filmen.
Filmen het “Our souls at night”. Den er opprinnelig utgitt i bokform, noe jeg godt kunne ha lest.
Norsk tittel er “Våre sjeler om natten”.
Forfatteren er Kent Haruf.
Men altså, filmen, hvor hovedrollene spilles av Jane Fonda og Robert Redford, handler om enken og enkemannen fra samme nabolag, som gjør noe så sjokkerende og nytenkende, som å finne sammen etter mange år alene. Ryktene begynner å svirre når naboer ser han komme ut av hennes hus om morgenene.
Det hele begynner da hun, Addie, ber ham, Louis, om å komme og sove hos seg om natten. Kanskje vil søvnen lettere komme når man ikke sover alene?
Etter litt betenkningstid svarer Louis ja til forslaget.
Etter en famlende start på natteoppholdene, begynner vennskap og kjærlighet å vokse frem, og ensomheten jages bort. De tilbringer mer og mer tid sammen, og innvolverer også barna sine, som reagerer forskjellig.
Bilde fra filmen, som jeg fant i filmomtale gjort av Aftenposten.
Filmen var veldig god, og var rørende fremstilt av Fonda og Redford.
Ensomheten var til å ta og føle på til å begynne med. Og jeg smatt rett inn i følelsesregisteret, da dette så klart er noe jeg tenker litt på iblant, all den tid jeg er MYE alene.
Det å ha noen å si god natt til, og god morgen til når man våkner igjen, det er noe jeg savner. Jeg savner en varm kropp som jeg kan ligge i armkroken til, en å småprate litt med innen søvnen kommer. En som kan varme mine iskalde føtter på vinterstid, etter vi har lagt oss. Helt klart måtte det være en varmblodig mann dette her, som skulle fått en sånn ærbar oppgave 😉
Men fra spøk til alvor, mens jeg så den spede begynnelsen på filmen, var det rett før jeg besluttet å gjøre det samme som Addie, å spørre om noen vil ha rollen som sengekamerat. En å sovne i lag med.
Det var i alle fall tøft gjort av henne. Og når man da ser hvor godt de kler hverandre etterhvert, så gir det en så utrolig god følelse.
Jeg skal ikke si mer om handlingen, da det jo er elementer som kan være spennende å lese eller se seg frem til selv, hvis du skulle ønske å lese boken eller se filmen.
Men å sammenligne en del med meg selv, var lett. For dette er jo faktisk noe som logisk kunne ha skjedd. Jeg tror faktisk jeg er tøff nok til å fremsette et sånt forslag selv, hvis jeg hadde følt det nødvendig.
Men jeg har ikke kommet dit at det er så nødvendig på nåværende tidspunkt. Jeg tror nok jeg sover best alene, for det meste. De nettene jeg faktisk sover. Det er dessverre ikke hverdagskost. Men, sånn er livet mitt.
Og så er jeg jo ikke så gammel heller enda. Sånn som Jane Fonda er 😉 Men det er dame som eldes med stil ♥ Bare for å ha det sagt 😀
Så kanskje en dag, skaffer jeg meg en nattevenn, en som jeg kan sove trygt ved siden av. Sånn når jeg har trådt inn i pensjonistenes rekker altså 😉
I alle fall, en film jeg gjerne anbefaler, en film med lun stemning 🙂
Helt til slutt, en kjøretur i filmen, har paret radioen på, og da spilles denne sangen, som ga meg minner om min pappa, som var glad i blant annet countrymusikk 🙂
Jeg har til og med fått i havn første julegaven.
Det er min bror som er den heldige. Kan vel si det sånn, at han er garantert å få noe av meg til jul, siden den gaven nå er klar 😀
I flere år har jeg grudd meg til jul. Jeg har slitt med alle juleforberedelsene, som jeg ikke har kommet i mål med. Og med en selvfølelsesknekk som en konsekvens av dette. Jeg er slett ikke god nok. Klarer ikke å få ferdig noen ting til jul.
I fjor la jeg lista mye lavere enn tidligere år. Julebaksten ble kun 3 sorter, som er våre favoritter her i huset. Julevasken droppet jeg, tok kun normal ukentlig rengjøring. Jeg har 3,5 store kasser med julepynt. Jeg brukte bare 1 av kassene. Gavene, jeg gjør det så enkelt som mulig. Men jeg elsker akkurat den aktiviteten der, så da får det bare bli litt stress. Positivt stress, kanskje? 😉 Selveste julaften ble feiret hos broren min og hans familie. Og de hadde også invitert min eks mann og hans mor, altså ungenes farmor. Og så var det min mamma også, så klart.
Denne julen blir annerledes.
Det mangler en person. Min mamma ♥
Jeg har skjøvet tanken på det bort i lang tid nå. Men realiteten er snart her, og jeg grep meg i å tenke på hva jeg skulle gi henne i gave? Og så kom jeg plutselig på at hun ikke er blant oss mer.
Det ble nesten et sjokk, det å tenke på at dette blir første julen uten mamma. Veldig uvant, og trist.
Men jul vil det bli, uansett.
En annen ting som vil bli annerledes, er at jeg nå har en diagnose jeg kan lene meg til når det gjelder julestresset. Så kanskje julen blir litt mindre slitsom for meg i år?
Jeg tenker i alle fall å bruke omtrent samme strategi som i fjor, minst mulig dill og dall, mest mulig kos ♥
Og så ønsker jeg meg hyggelig førjuls samvær med venner og familie. Lunt og koselig. Og uten å stresse.
Det skal jeg forsøke å få til, for det er noe jeg virkelig liker.
Men jeg planlegger det ikke nå. Det må tas litt mer impulsivt.
Jeg grugleder meg til jul. Den blir både trist og god på samme tid, men av forskjellige årsaker.
Jeg vil i alle fall gjøre det beste ut av den, så langt jeg klarer, uten å møte veggen 🙂
Det er ikke lenge igjen, tiden går fort fremover 🙂
Jeg har grublet en del den siste tiden. Faktisk det siste halve året, om dette med dating.
For jeg er jo enslig. Singel, som det heter på “fagspråket”.
For noen år siden, da jeg fortsatt hadde min gamle lege, som hadde gitt meg opp, uttrykte han ved et par anledninger, at det nok ville hjelpe hvis jeg forelsket meg. For det får man mye energi av, noe jeg så klart hadde erfart selv ved flere anledninger for årevis siden.
Og det kan man jo gjøre på kommando, ikke sant? Å forelske seg?
Akkurat på den tiden, da legen foreslo dette som løsningen på alle mine utmattelsesproblemer, hadde jeg en spesiell mann i kikkerten. Det var i den spede begynnelsen akkurat da.
Følelser kan jo ikke styres, og de utviklet seg hos meg, og ble til en massiv forelskelse.
Og legen fikk rett….jeg ble proppfull av energi.
Men, noe manglet likevel. For energien satt mest i viljen, i hodet og i hjertet. Ikke så mye i kroppen, som jeg skulle ønske. Likevel, så lot kroppen seg drive av viljen. Jernviljen.
Viljen, overså kroppens signaler. Og koste seg på beste måte, uten å ta hensyn.
Det medførte jo noen konsekvenser, som dårlig søvn pga. smerter og tanker blant annet.
For en forelskelse, er jo ikke det samme som at man er trygt etablert i et stødig forhold. Mye usikkerhet var det jo rundt dette, disse følelsene mine. Naturlig nok.
Men jeg koste meg. Svevde på en rosa sky i en tid. Samtidig som usikkerheten gnagde, og gjorde skylaget spredt.
Etter en tids “dating”, gikk forelskelsen over i kjærlighetssorg, da vedkommende ikke følte at jeg hadde alt som skulle til, og valgte ei annen etterhvert.
Kjærlighetssorgen var like intens som forelskelsen. Og jeg ble helt ødelagt. Jeg ble sykere. Alle smerter jeg fra før av hadde, forsterket seg, og det kom flere og flere symptomer til, som ikke har gått bort i ettertid. Formen utviklet seg raskt i negativ retning. Og jeg følte meg så sliten at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Det var utrolig vondt.
Kjærlighetssorgen fordunstet etter noen måneder, men den dårlige formen som da hadde utviklet seg med ekspressfart, ble værende.
I ettertid, når jeg tenker gjennom tingene, så var jeg jo sakte men sikkert blitt dårligere, fordi jeg presset meg for hardt mens jeg var forelsket. Men den rosa skyen gjorde jo at jeg overså signalene. Og når sorgen kom, føltes alt overveldende, og ga meg en ordentlig knekk, fordi det da gikk opp for meg hvor utkjørt jeg var.
Jeg kan si såpass: En forelskelse gir glede og mental energi, men for en med min helseutfordring, gir den ikke fysisk energi, som den ville gjort om jeg var frisk. Den narrer bare kroppen til å tro det.
Så gikk det et par år, og jeg møtte en ny mann. Jeg ble ikke like forelsket, heldigvis, men jeg ble betatt. Og det var utrolig godt å få hudkontakt, omsorg, klemmer og kyss. Og den følelsen av at noen bryr seg litt ekstra om akkurat meg, det er en virkelig god følelse, som skaper mye ro i sinnet 🙂
Vi valgte alt for fort å bli et par. Og det forholdet varte i to måneder. Der var det også han som tok initiativ, og gjorde det slutt. For noe manglet.
Jeg vet jo hva som mangler. Jeg mangler energi. Jeg klarer ikke å følge deres tempo. I tillegg har jeg jo dårlig hukommelse, en del feber, kan virke omtåket/forvirret når jeg er ekstra dårlig…osv.
Hvem i alle dager orker å bli kjent med, og glad i, noe sånt?
Jeg kan tenke meg at det må være ganske frustrerende for en som ikke kjente meg mens jeg var frisk og rask.
Det blir jo noe annet med dem som utvikler sykdommen mens de er i et trygt og godt forhold. For da ble man jo kanskje kjent lenge før det ble ordentlig ille. Og det er noe annet.
Så det siste halve året, har jeg grublet en del. For det er ingen tvil om at jeg ble veldig sliten i løpet av de to månedene. For også der presset jeg kroppen, selv om det var i langt mindre skala, og jeg var mye mer avslappet.
Jeg må jo bare ta lærdom. Jeg kan rett og slett ikke forelske meg. Jeg kan rett og slett ikke risikere å bli dårligere, og ødelegge både for meg selv og den andre. Ting må heller skje naturlig, rolig og avslappet. Uten den store ståheien.
Men så var det de følelsene da.
Kan man skru dem av?
Nei. Jeg tror ikke det.
Men jeg forsøker 🙂
Jeg har ikke lukket døren. Men jeg har gjort en bestemmelse. Og det er at jeg ikke orker å bruke energi på å kikke etter noen. Jeg skal heller fokusere på vennskap og sosiale aktiviteter. For det er mer stabilt. Og det sliter meg ikke ut på samme måten, tror jeg. Det forventes jo ikke like mye da, så jeg stresser ikke.
Jeg har forsonet meg med at jeg kommer til å være enslig, antakelig resten av livet. Eller i alle fall veldig, veldig lenge. Og det er antakelig best for meg, på de fleste områder.
For det vil ikke være rettferdig for en, å bare skulle varte meg opp hele tiden, uten å få noe særlig tilbake, fordi jeg ikke har krefter til det, annet enn i hodet.
Jeg tror det skal en til med ganske mye kjærlighet, for å takle meg og min sykdom, denne prosessen jeg går gjennom. Selv om jeg gjerne skulle hatt den støtten.
Og likevel, så er jeg glad jeg ikke har den. For da hadde jeg jo gitt tilbake, og det igjen ville jo bli å bruke energi som jeg ikke har.
Rett og slett, om jeg skulle forelske meg igjen, så vil det bli en stor konfliktsak i meg selv. Jeg vil risikere å presse kroppen til det ytterste, og det vil jo gå ut over både meg og ham. Og det er jo ikke positivt.
Nei huff, det er vanskelig dette her.
Så i det siste, etter jeg fikk diagnosen, har jeg lurt på hvordan andre ME syke gjør det? De som ikke fra før av var godt gift eller i trygge forhold?
Dater de, i det hele tatt?
Jeg har mine tvil.
For når jeg ser hvor mye det koster, så fristes kun vennedater. Altså dem man allerede er trygg på som venner, og som ikke forventer noe mer, og som jeg er glad i, og vet er glad i meg, i all vennskapelighet.
Da kan hormonene hvile, og man trenger ikke å stresse.
Det er godt å være glad i, også ♥
Jeg trenger omsorg, jeg trenger kos, jeg trenger nærhet, det lar seg ikke betvile. Og jeg trenger å elske, gi omsorg og kos og de tingene selv også. Men jeg får ta det jeg får, fra dem jeg kjenner, og heller nære meg på den sosiale kontakten, som jeg trenger for den mentale helsen.
Får jeg tilstrekkelig mange klemmer, så hjelper jo det litt også 😉
Jeg var nylig på en vennedate. Jeg skrev på Facebook at jeg var på date. Men vær OBS, date kan være så mangt 😉
Så da er konklusjonen sånn: Jeg kan godt bli veldig glad i en mann, og elske ham, men det må skje over lang tid, uten de hormonelle forstyrrelsene som en forelskelse ville medføre. Jeg kan godt bli forelsket, men ikke vilt og uhemmet, og det må være fordi det er ekte og vil vare til evig tid.
Og det er lite sannsynlig at vil skje, for når følelsene tar overhånd, glemmer man kropp og helse. Og så er jo de fleste så travle. Man blir jo liksom ikke yngre med årene heller 😉
Da blir det vel sånn: Hastverk er lastverk.
Men….drømmene, dem skal jeg ha, og verne om. For de er bare trygge og gode 🙂
Og drømmer, de har jeg mange av. Og vil nok bli kun det, drømmer.
Nå vil sikkert mange fristes til å si at plutselig en dag, kommer kjærligheten, når man minst venter det. Og at jeg ikke skal fortvile, og bla, bla, bla.
Ja, jeg vet det, det sies så. Og mange opplever det. Og mange opplever det ikke. Så den kommentaren kan du nok spare deg 😉 Jeg ble ikke født i går 😉
Mine tanker og erfaringer om dette, er at det krever for mye, sånn som ting er nå. Så jeg har satt meg på pause 🙂
Den dagen drømmemannen står foran meg, så får jeg ta ting som de kommer 🙂 Og håpe at det for en gangs skyld kan gjøre meg friskere, eller i alle fall ikke utvikle seg mer negativt 🙂
Det er spennende å se hvor lenge han vil holde ut i så fall 😉
Jeg tipper: Et par måneder!
Tiden vil vise.
Og enn så lenge, så er jeg ikke forelsket, heldigvis. Tror det sitter mye lengre inne nå å bli forelsket, enn det gjorde før i tiden.
Kanskje jeg endelig har blitt voksen?
Tror jeg skal forsøke å holde meg, til å kun bli lettere betatt, og la det stoppe der. Det vil nok kroppen takle greit 🙂
