Jeg så for en stund siden at det var ny fotokonkurranse på gang. Og jeg ble påminnet den i dag.
Det er Solviwar som har høstkonkurranse, og siden jeg er for trøtt til å slepe meg til sengs akkurat nå, velger jeg å delta i konkurransen, før jeg tar meg en aldri så liten blund.
Høsten for meg er en miks av mange ting. Blant annet er den forkanten av årstiden jeg ikke liker, nemlig vinteren. Men høsten i seg selv er vakker. Den kan være heftig spennende også, med stormfullt vær, regn, sol og mye flotte farger.
På mine turer går jeg ofte forbi denne her. Er det ikke flott? Man kan jo bli stum av beundring ♥
På min tur i dag, gikk jeg forbi dette flotte høst-treet 😀 Det sto der helt alene, til glede for dem som gikk forbi ♥
Høsten er også tid for innekos. Dagene blir kortere, og kveldene blir mørkere. Det finnes ikke noe mer koselig enn å tenne levende lys, og lage en lun stemning innendørs da ♥
Litt spiselig kos må man jo også unne seg når det tross alt er helg ♥
Markens grøde er også en del av høsten. I naturen finner man sopp og bær, til glede for mang en entusiast ♥
I hagen finnes også markens grøde. Men en tidlig høststorm har kastet nesten all frukten på bakken. Jeg har fått inn noe av det, og skal skjære opp og fryse ned. Noe skal bli likør, og noe skal bli syltetøy. Og noe har allerede blitt juice ♥
I tillegg til tomater, som jeg også fikk mye av, har jeg også fått druer, for første gang. Det er en gledens høst med så eksotisk frukt, dyrket på en helt ordinær Vestlandsterrasse ♥
Lykken er å nyte alt det flotte høsten har å by på ♥
Jeg har i dag endelig fått det bekreftet 100% sikkert, jeg har ME!
Jeg har jo skrevet litt om dette i et par tidligere innlegg, men det har likevel vært en liten tvil i meg, siden jeg fikk vite om min ME diagnose på en litt uvanlig måte.
Jeg fikk nemlig vite det i et brev fra NAV.
Og når jeg fikk det brevet, ble jeg rett og slett målløs. Følte liksom ikke at det var den rette kilden.
Men i brevet sto det at NAV hadde fått en legeerklæring fra min fastlege, om at jeg har diagnosen ME, og at jeg skal følges opp med behandling på Lassa Rehabilitering.
Dette med Lassa visste jeg om, for jeg hadde allerede fått brev fra dem om behandling. Men det sto ikke noe der om at jeg hadde ME, selv om det var sendt fra en spesialist på området. Og siden NAV nå stadfestet at jeg hadde ME, og jeg hadde fått dette brevet fra Lassa, så gikk jeg ut ifra at det faktisk var tilfellet. Man kommer liksom ikke til Lassa uten at det virkelig er en grunn for det.
Likevel har jeg grublet en del på dette. For jeg har ikke hørt fra fastlegen min. Og jeg var usikker på om en fastlege faktisk kunne stille diagnosen?
Så meldte jeg meg inn i en ME gruppe på Facebook. Og der har jeg studert, og lest og kommentert og fått tilbakemeldinger. Og ja, jeg ser jo at jeg har ME. Jeg ser jo at jeg har alt likt som mange andre der i gruppen. Og i ett innlegg handlet det nettopp om dette med å få diagnosen av fastlegen. Det var visst ikke så helt uvanlig, og var visst godkjent mente noen.
Så da slo jeg meg litt mer til ro med det, samtidig som jeg fortsatte å gruble.
Jeg kan garantere at all grublingen min ikke hjelper. Den stjeler enormt med energi. Men det har jo måttet være sånn likevel. Det er en prosess det også, å gruble på enkelte tema.
I dag hadde jeg første kartleggingstime på Lassa. Jeg skal til en i morgen også. Timen i dag var med en lege/spesialist.
Hun forklarte meg hva som lå til grunn for at jeg hadde fått time der.
Og saksgangen var den, at min fastlege hadde henvist meg til spesialist, en immunolog. Legen min hadde gjort et godt grunnarbeid, hvor han hadde sammenfattet alle mine legebesøk fra mange år tilbake, også dem hvor jeg hadde en annen lege, og satt alt i en sammenheng. Han har også tatt mange prøver av meg i tillegg, og satt dette inn i den samme sammenhengen. For jeg har egentlig vært utredet for ganske mye gjennom årene.
Min gamle lege ble nok lei av denne sutrete dama her, som antakelig bare var hypokonder.
Min nye lege var mer overbevist om at jeg feiler noe, og valgte å gå grundig til verks.
Immunologen fikk da tilsendt all dokumentasjonen, som var satt i en sammenheng. Og svaret var helt tydelig, jeg innfrir alle krav til ME diagnosen.
Jeg trengte ikke engang time hos immunologen. Han kunne ikke teste noe mer. Alt var allerede testet. Og han stilte diagnosen basert på disse opplysningene.
Så nå er jeg helt sikker. Nå trenger jeg ikke å gruble noe mer.
Og gjett om det føles godt? 😀
Akkurat nå føler jeg meg lett og glad. Og veldig, veldig sliten.
Men sliten på en god måte 🙂
Og så er jeg på gråten. Har en stor klump i halsen.
Men det må til det også. Det er så godt å endelig bli hørt og sett. Det er beste følelsen i hele verden akkurat nå.
I morgen skal jeg til en annen spesialist. En sykepleier med spesialkompetanse.
Og så skal legen og sykepleieren, pluss fysioterapeut og ergoterapeut ha møter, og diskutere videre strategi.
Mest sannsynlig ender jeg opp med Mestringskurs.
Men kanskje også fysioterapi.
Det får ekspertene avgjøre. Jeg har selv fått ytre ønske om at jeg føler et sterkt behov for Mestringshjelp. Jeg tror det vil gjøre godt for meg.
Men dette får jeg jo vite etterhvert.
Det har vært en lang vei å gå. Det har tatt mange, mange år. Men nå har jeg endelig en forklaring.
Det løser ikke noe. Annet enn den vonde usikkerheten.
Og da er noe lettere allerede 🙂
Jeg er ganske utladet nå. Jeg har også et par blogginnlegg hvor jeg ikke har nådd å svare alle kommentarene enda, og det beklager jeg. Men det skal jeg gjøre fortløpende i løpet av helgen. Når jeg begynner å få fotfeste i livet mitt igjen 🙂
Ønsker alle mine venner en god ettermiddag og kveld.
Her hos meg blir det sløvetid. Mye skal fordøyes 🙂
Nå har vi utvilsomt kommet til høsten. Vinden blåser, og det regner vannrett til tider.
Trærne feller blader som har forvandlet seg fra grønt til gult, rødt og brunt. En flott fargeprakt.
Noe som virkelig varmer i høstmørket, er en fyldig og god suppe.
Denne suppen jeg her presenterer, har jeg tatt utgangspunkt fra boken, Ei herlige røra. Den ble også utgitt under tittelen Ei salig røre.
Jeg har skrevet om boken ved en tidligere anledning HER!
Jeg har gort et par endringer i oppskriften jeg fant i boken, men smaken er nok like god.
SUPPE MED KYLLINGBOLLER
Til 4 porsjoner
Ingredienser:
600 g kyllingkjøttdeig
2 fedd hvitløk
1,8 l vann
3 buljongterninger eller et par teskjeer buljongpulver
1 ss tomatpuré
200 g fullkorns fusilli (pastaskruer)
1 bunt brokkoli
2 gulerøtter
1 skive kålrot
Salt og pepper
Ha vann og buljong sammen i en gryte. Kok opp.
Legg i oppkuttede grønnsakbiter og deretter fusillien (pastaskruene).
Ha i tomatpuré og la dette småkoke mens du gjør klar kyllingbollene.
Ha kyllingkjøttdeigen i en bolle og tilsett 2 teskjeer salt og en teskje pepper.
Hakk hvitløken og ha den også oppi.
Rør sammen til en farse.
Bruk en liten teskje og form små boller som du slipper rett oppi den kokende suppen.
Når alle bollene er på plass kar du suppen snåkoke i 5 minutter, eller til kyllingbollene er gjennomkokte. Dette kan du sjekke ved å ta en bolle opp av gryten og dele den i to. Er den gjennomkokt, er suppen ferdig.
Server suppen rykende varm, gjerne med ferskt og godt brød.
Det siste året har i grunnen vært slitsomt. Helsa er jo en medvirkende faktor til akkurat den følelsen. Det går liksom bare feil vei. Og noen ganger blir jeg veldig motløs.
Jeg har nok isolert meg litt det siste halve året. Eller kanskje omtrent hele dette året egentlig.
Grunnen til det er jo at sosiale ting er like utslitende som andre ting. Jeg er en sosial person. Liker å være i lag med andre, og oppleve ting. Liker å prate og føle meg innkludert. Så selv om det er slitsomt, gir det meg glede, og positiv mentalenergi.
Ettersom tiden har gått, har jeg følt at det har blitt for mye for meg. Det er rett og slett litt for slitsomt. Og jeg har prioritert at jeg må forsøke å takle hverdagene og det jeg strengt tatt må gjøre for å opprettholde et snev av verdighet for meg selv og min eiendom. Jeg klarer slett ikke alt. Både husarbeid og nødvendige ærender, og alt med ungene som jeg elsker over alt på jord. Og så være sosial på toppen av det hele.
Så noe følte jeg at jeg måtte velge bort.
Og da ble det den sosiale biten som ble kraftig redusert. Og turer har også blitt litt redusert. Men turene er rett og slett fordi jeg har for mye smerter, jeg mangler energi, og jeg sliter med forskjellige betennelser som hindrer meg en del.
Denne herlige familien møtte jeg og min datter på da vi skulle besøke graven til mine foreldre tidligere i sommer.
Så ble det jo sånn da, at når livet ellers var litt vanskelig, så mistet jeg min mor også. Og den prosessen der, mens hun lå på det siste, og alt etterpå, har tæret mye på meg. Og jeg har ikke akkurat blitt friskere. Tvert imot. Og jeg følte faktisk at jeg ble enda mer innesluttet. Jeg orket knapt tanken på å skulle forholde meg til noen. Å skulle være kledd og opplagt til å virke sånn noenlunde oppegående.
Og så etterhvert, begynte jeg å se at jeg nok ikke har gjort en riktig prioritering.
For de tingene jeg prioriterte bort, er ting som gir meg den viktige mentale energien. De tingene gir meg godt humør og optimisme.
Og når jeg da tok dem bort, så satt jeg igjen med å bevege meg ned i bølgedalen som kalles depresjon.
Og der har jeg vært før!
Jeg kan love at det ikke er noe blivende sted.
Heldigvis er jeg i stand til å se det selv!
Så her må jo ting gjøres om.
Så hva skal jeg egentlig prioritere bort?
For flere år siden ble jobb prioritert bort. Dette var mulig, fordi vi har NAV. Og jeg har vært skattebetaler.
Og det er jeg jo fortsatt, selv om jeg hever min “lønn” fra NAV. Det er ikke rare summen jeg får (AAP). Og det er takket være at jeg har vært i et av Norges lavest lønnede yrker.
Så det har absolutt vært en kamp. Men jeg er glad for den hjelpen jeg har fått, tross alt 🙂
Turer forsøker jeg å få til så ofte jeg kan. Det er ikke snakk om lange turer i ødemarken. Det handler mer om å komme seg ut litt, få litt bevegelse og frisk luft. Og kikke på, og nyte omgivelsene rundt meg. Det gir en utrolig glede. Det gir også mestringsfølelse. Men i det siste året, har det blitt litt for lite turer. Jeg sliter for mye, og det straffer seg hvis jeg presser meg.
Jeg besøker Ulvanuten med jevne mellomrom. Og er været fint, og energien sånn noenlunde brukende, tar jeg gjerne med meg frokost eller lunsj dit, og nyter den til en flott utsikt.
Jeg har innsett at jeg også trenger den sosiale biten. Det er faktisk ikke noe alternativ å velge det bort. For jeg er nok alene, som det er, siden jeg ikke er ute i jobb. Og jeg trenger kontakt med mennesker. Jeg er jo tross alt alene i 3 uker i strekk, når ungene mine er hos faren sin.
Det betyr at jeg er nødt til å prioritere bort noe annet.
Og da er alterantivet husarbeid. Det må jeg trappe ned.
Løsningen er å håpe på at noen kanskje kan hjelpe meg litt. For det går på æren og trivselen løs om hjemmet mitt skulle se trasig ut.
Hagen har jeg hatt litt hjelp til. Så det har virkelig vært en god ting.
Jeg får fri litt mer til mine barn. Kanskje kan de hjelpe til litt mer med huslige gjøremål 🙂
Så har jeg da sakte men sikkert økt den sosiale agendaen min litt den siste tiden. Eller i alle fall planene om en sosial agenda 😉
For vet du hva?
Jeg opplever oftere og oftere at jeg rett og slett må legge meg, også på dagtid. I senga mi. Med blendingsgardinene trukket for.
Og den sliter jeg med å godta!
Ut på solnedgangstur. Det er fin terapi, og koster ikke så enormt med energi.
Jeg er veldig mye alene, som jeg nevnte litt tidligere. Og planen er sånn, at de dagene jeg planlegger noe med noen, må jeg vite at jeg kan hvile godt før, og etterpå. Ellers fungerer jeg omtrent ikke.
Jeg har oppdaget at jeg kan være litt kort og kvass når jeg ikke har det bra, eller når jeg føler meg presset og stresset. Noe som er totalt ulikt meg. Og det er et dårlig tegn. Da må jeg bare vite å trekke inn årene, og ta meg en liten “time out”. For det siste jeg ønsker, er å være urettferdig mot noen. Uten grunn liksom.
Konklusjonen er at jeg trenger mye mer hvile enn før.
Og så kom jo plutselig bekreftelsen for noen uker siden.
Jeg har fått diagnosen ME.
Og da våget jeg meg til å søke meg inn i en ME-gruppe.
Der fikk jeg enda mer bekreftelser.
Jeg er nesten i sjokk. For det jeg leser der, om andre, hvordan de har det, hvordan de løser ting, hvilke erfaringer de har gjort?
Det er jo meg det. Nesten alt sammen. Det er jo variasjoner selvfølgelig. Men det var skremmende å lese, som om jeg leser om meg selv.
Jeg har også lest ting andre har opplevd, symptomer og sånn, og sitter nesten på gråten, for jeg har jo opplevd det samme selv, men har aldri koblet at det kunne ha en sammenheng til resten.
På en måte følte jeg meg ikke så alene lenger, etter jeg meldte meg inn der. Men det er like skremmende å lese noe hver gang. For det er så massivt. Og det går plutselig opp for meg i sin helhet, at dette faktisk handler om meg også. Dette er min hverdag.
Rett og slett.
Etter bisettelsen til min mamma, har jeg ikke grått.
Tårene har presset på nå i det siste. Men jeg har ikke klart å gråte.
Men mens jeg sitter her og skriver nå, så kommer tårene, endelig.
Det gjør vondt og godt på samme tid.
Jeg får jobbe litt med meg selv og med å godta ting nå fremover. Jeg skal jo begynne til behandling. Og det jeg ser frem til da, er mestringskurset.
For det er jo sånn, at hver minste lille ting jeg får gjort, gir mestringsfølelse. Men jeg skulle gjerne lære meg å godta også. Godta det jeg ikke får gjort. For den sliter jeg ganske mye med.
Så det er litt å ta tak i her hos meg for tiden 🙂
Og da har jeg ikke en gang nevnt mine tanker på datefronten 😉
Men det kan jeg skrive om en annen gang 🙂
Avslutter med dette bildet jeg tok på en solnedgangstur nylig.
Ønsker alle en fortsatt fin helg.
Håper du har det akkurat som du hadde planlagt, eller bedre ♥
Jeg er medlem i flere forskjellige grupper på Facebook. Og i to av disse gruppene besluttet jeg å legge ut et bilde jeg laget i morges.
Disse to bildene av meg er tatt med 10 minutters mellomrom i dag morges.
Et bilde før jeg sminket meg, og ett etterpå 🙂
Så la jeg bildet ut i to grupper, presenterte dem, og ønsket å høre hva folk mente var penest eller mest fordelaktig for meg, uten sminke, eller med sminke?
Den ene gruppen er medlemmene kun kvinner. Der har det i skrivende stund kommet nærmere 200 kommentarer. Mange mener jeg er finest uten. Mange mener jeg er fin både med og uten. De fleste mener jeg er finest med sminke, at jeg ser mer fresh og våken ut. Og mange sier at jeg sminker så fint at det ser naturlig ut. Jeg har til og med fått lese at jeg har utrolige sminkeskills 😀 Veldig kjekke tilbakemeldinger 🙂
Den andre gruppen var en av singelgruppene jeg er medlem i.
Der tenkte jeg at det kunne være greit å få tilbakemeldinger fra menn også.
Og det fikk jeg. Folk er jo forskjellige. Noen synes uten sminke er finest, andre synes med sminke er finest, og mange syntes at begge var like fine.
Det er veldig kjekt å engasjere litt synes jeg. Og mange steder er det jo en del fokus på utseendet, sminke kontra uten sminke, osv. Og det å sette søkelyset litt på det, forteller jo litt hva folk tenker, og hva de legger vekt på.
Det var ikke så stor forskjell på hva kvinner mente, og hva menn mente. Men kvinnene var litt flinkere til å kommentere utfyllende hvorfor de likte best det eller det.
Noen mener jo at det bare er tull å sminke seg. Mens andre sa at man virket mer opplagt og våken med lett sminke.
Meningene er delte. Og det kan jeg forstå, og synes jo det er bra.
Selv sminker jeg meg for min egen del. Ikke for andres del. Men for at jeg skal føle meg mer våken og opplagt.
For jeg ser jo i speilet, at jeg ser mer våken ut med sminke. Og det tar bare 6 minutter å påføre sminken.
Det er rart med det. Noen av oss med kroniske sykdommer, vi gjør alt som står i vår makt for å skjule at vi ikke er like friske og spreke som andre. Og sånn er jeg. Jeg føler ikke at jeg behøver å se like sliten ut som jeg føler meg.
Det kan jo narre alle og enhver. Og kanskje blir jeg misforstått også av enkelte da. For jeg ser jo ikke akkurat syk ut.
Men det viktigste for meg, er at jeg føler meg vel. At jeg føler jeg utstråler en frisk sunnhet 🙂 På den måten, klarer jeg å narre meg selv litt også 🙂 Og dagene blir ørlite granne bedre ♥ Og helsen føles mer på bølgelengde med meg selv 🙂
Så da var dette et fint lite eksperiment for meg. Jeg fikk vite at jeg trygt kan ta en tur på butikken usminket, uten å skremme bort hvert menneske på veien, men at jeg ser mest opplagt og våken ut med sminke 😉
Hva gjør du for deg selv, for at dagen skal bli god?
Jeg skriver her litt i rykk og napp. Det er forskjellige årsaker til det. Mest fordi jeg ikke er i form alltid, og må prioritere å gjøre andre ting. Men jeg leser her titt og ofte. Jeg legger ikke alltid igjen kommentarer. Men det er kjekt å forsøke å henge med litt i alle fall. Så noen dager leser jeg mye, andre dager litt mindre.
Jeg kommer snart med flere skriverier om London turen min. Og så har jeg nylig vært på enda en tur, til Spania. Var der en langhelg, og fikk oppleve å sanke D-vitaminer, som jeg alltid har litt lite av. Andre kjekke opplevelser ble det også. Men jeg skal ikke røpe for mye enda 😉
Og så har jeg visst fått en diagnose. ME.
Jeg skal til behandling, begynner i oktober, hvor det skal forsøkes å gjøre noe med saker og ting. Jeg vet ikke enda hva behandlingen går ut på. Men er veldig spent på dette. Evig optmist 😀
Så om dagen er jeg litt variabel i stemningen hos meg selv. Litt lett på gråten, rett og slett.
Men jeg er veldig glad for å bli sett og hørt i helsevesenets lange og mørke korridorer, endelig.
Det er et ordtak som heter: Alt til sin tid.
Og det er hva som driver meg videre. Og nå er det kanskje min tid? 🙂
Bildet her er fra min langhelg i Spania. Det er tatt i fjellandsbyen Guadalest.
Jeg synes bildet illustrerer min vei mot toppen av en løsning på alle mine problemer, og hvor jeg også underveis evner å finne roen og nyte veiens skjønnhet 🙂
“La den rette komme inn” av John Ajvide Lindqvist.
Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren tidligere. For meg et ukjent navn. Og boken er utgitt første gang i 2004. Så ikke en helt ny bok. Men likevel absolutt verdt å lese 🙂
Ofte når man begynner å lese en bok, er det mye å bli kjent med, og det tar en stund å sette seg inn i alt. Og å bli kjent med personene boken handler om.
I denne boken, var spenningen til å ta og føle på ganske fra begynnelsen. Personene blir man kjent med etterhvert, og bildet av hendelsene og stedene de foregår, sniker seg inn under huden, umerkelig.
Ganske sikkert en pageturner. Men for meg ble det så ulidelig spennende at jeg måtte legge boken fra meg flere ganger, for jeg turte rett og slett ikke bla om, for å se hva som skjedde videre. Jeg måtte la det jeg hadde lest, synke inn og bearbeides litt, før jeg trakk pusten og satte meg til å lese igjen.
Bokens handling foregår i 1981, i Blackeberg, en forstad til Stockholm.
Uyggelige og underlige hendelser med bestialske mord som i flere tilfeller blir utfallet.
Bloddryppende spenning, kort fortalt 🙂
Mobbing og utestengelse er også en dominerende faktor i boken.
12 år gamle Oskar har det tøft utenfor hjemmet sitt. Noen gutter i klassen har sin agenda, som er å plage og jage Oskar.
Dette alene er ting jeg finner grusomt å lese om. Og bare de grusomme tingene guttene finner på å gjøre, var ting som gjorde at jeg ventet med å bla om av og til.
På barns vis, innvolverer ikke Oskar noen i disse tingene han blir utsatt for. Og dermed er det liten forståelse fra f.eks. voksne for hans egne avgjørelse og måter å gjøre ting på.
Oskar får seg en venn i 12 år gamle Eli, som er ny nabo i blokka.
Og fra da av skjer det mye spennende, da det viser seg at Eli og faren ikke er helt som andre folk.
Det er godt å lese og oppdage at Oskar også får omtanke og “forståelse” fra uventet hold. At han ikke er utstøtt fra alle. Noe både Eli og en lærer på skolen beviser.
Persongalleriet viser frem en del “raringer” også. Alkoholiserte mennesker, som man også får litt omtanke og gode følelser for. Det blir jo som at man forstår bakgrunnen på en måte, og ikke bare at de drikker støtt og stadig.
Det er også et kattegalleri i boken.
Jeg danner meg tanker om katteholdet til Ernest Hemmingway i Key West, Florida. Hvor kattene aldri kom utenfor eiendommen, og kattelivet etterhvert ble preget av innavl.
Sånn er det også innenfor de 4 veggene til en av alkoholikerene.
Så i denne boken kan man forvente seg litt av hvert 😀
Jeg røper ikke mer 😉
“Året er 1981. Livet i Stockholm-forstaden Blackeberg er som vanlig. Folk lever sine hverdagsliv og driver med sitt. Så rykkes tingene ut av sine vante baner. En tenåringsgutt blir funnet drept. Halsen er skåret over, og liket er tømt for blod. Ryktene om et ritualmord sprer seg. Innbyggerne lammes av frykt, men 12 år gamle Oskar fascineres av det bestialske mordet. Uten å være klar over det blir han etter hvert dratt inn i mysteriets mørke sentrum.”
Boken er også filmatisert, og ble utgitt i 2008.
Jeg har ikke sett filmen, og jeg tror ikke jeg skal gjøre det heller. Den er kategorisert som drama/skrekk. Og da skygger jeg banen. Det blir for tung kost for meg som regel 😉
Å lese boken derimot, gikk helt fint, så lenge jeg kunne ta meg noen pauser.
Og boken klarte å gi mer enn nok av ilinger på ryggen til at jeg holder meg kun til den 🙂
Den uken vi var i London, ville vi gjøre ting som vi ikke hadde gjort før. Vi ville gjøre ting som ikke alle andre gjør. Vi ville utforske noen av Londons litt mer lavprofilerte skatter.
Et tips jeg fikk, var å besøke Sky Garden.
Sky Garden ligger i toppetasjen av bygningen som på folkemunne kalles The Walkie Talkie.
Klengenavnet har bygningen fått pga sin særegne form som skiller seg ut fra andre skyskrapere.
Skyskraperen huser kontorer, og i toppen troner altså Sky Garden.
Hvis du ikke allerede har gjettet det, så er Sky Garden en hage 🙂
De øverste etasjene inneholder en elegant oase av planter, lys og farger, med en utsikt som er upåklagelig 😀
I Sky Garden er det også barer og spisesteder. To barer, hvor den ene heter Sky Pod, og er en elegant coctailbar, hvor man bør reservere plass hvis man har lyst å være der uten å måtte stå i kø. Her var aldersgrensen 16 år, ifølge med en voksen.
Og en litt mindre bar, eller ventebar, om du vil, på et plan litt lenger opp. Med utsikt til den motsatte siden.
To restauranter, hvor den ene og mest eksklusive heter Fenchurch. Der er det pent antrekk for å komme inn, og den nedre aldersgrensen er 12 år.
Den andre restauranten er Brasserie Darwin. Der er aldersgrensen og antrekket styrt av klokketidspunkt. Etter kl. 20 skal det være stil og klasse. Før det er det en koselig familierestaurant 🙂
Vi hadde bestilt plass på Darwin til kl. 20.00.
Vi var ute i god tid, for å ta undergrunnen til nærmeste stasjon, som het Monument. Pent kledd, med så behagelige sko vi klarte å oppdrive til hvert vårt antrekk 🙂 Og antrekket var for anledningen kjole 🙂
Været var ikke eksemplarisk denne dagen. Det regnet heftig til tider. Men vi kom oss frem uten å bli alt for ille våte.
Først ble vi veiledet opp i 35. floor. Det er 36. etasje på norsk 🙂 Da kom vi inn i Sky Pod, coctailbaren. Den var lys og elegant innredet, med levende musikk og glade mennesker 🙂
Videre kunne vi velge om vi ville ta en annen heis en etasje lenger opp, eller om vi ville gå trappene.
Vi valgte trappene 🙂
Da fikk vi nemlig beundre den flotte utsikten ♥ Og hagen ♥
Fra trappen vi valgte å gå, så vi rett ned på Tower of London og Tower Bridge 🙂
Her er litt av hagen, med palmer og tropiske planter. Hele taket og yttervegger er dekket av glass, så det er lys nok for plantene. Glasshuset til høyre i bildet, er Darwin, hvor vi hadde bordreservasjon 🙂 Til venstre er trappen, hvor vi kan beundre utsikten på veien opp 🙂
Inne i restauranten hadde vi fin utsikt over litt av London, selv om vi ikke satt ved vinduet. Når kvelden begynte, ble litt av taket opplyst med rosa lys 🙂
Her ser vi ned på Sky Pod, coctailbaren. Der var det levende musikk, og en fin stemning, med fantastisk utsikt. På grunn av været, var terrassen utenfor stengt, dessverre.
De hadde flere spennende retter på menyen. Vi valgte noe som viste seg å være snitsel. Jeg tror det må være den beste snitselen jeg har spist noen gang. Faktisk!
Til dessert falt valget mitt på en ostekake, med kokosiskrem. Jeg likte det veldig godt, selv om jeg egentlig var veldig mett etter selve middagen. Kokosiskremen var veldig god syntes jeg 🙂
Mens vi spiste, så Amalie at det ble en sprekk i skylaget, noe som viste tendenser til en fin solnedgang. Om det ikke vises så godt på bildet her, så får du i alle fall se litt av hagen og trappen som vi valgte å gå ned igjen 🙂
Her er vi på vei ut av restauranten, og kikker ned på hagen og coctailbaren 🙂
Vi ruslet litt rundt, og fikk kikket på utsikten fra alle de 4 sidene av skyskraperen. Den litt ovale skyskraperen rett frem til høyre i bildet her, kalles på folkemunne the Lipstick. Kanskje du forstår assosiasjonen? 😉
Måtte jo få med den fine jenta mi ♥ Det er ikke hver dag jeg tar henne med på bar, for å si det sånn 😉
Men, så var vi ikke gjester i baren heller. Vi ruslet bare rundt litt og kikket. Drinkene fikk noen andre ta seg av og kjøpe å drikke 🙂
Og så et lite bilde av meg selv med Sky Pod i bakgrunnen 🙂 Pluss den fine utsikten da, kveld i London 🙂
Fornøyde og glade tuslet vi ned igjen til 35. floor, for å ta heisen ned til ground floor, og ut i regnværet igjen 🙂
Dette besøket var en fin opplevelse. Man må ikke spise og drikke. Man kan reservere plass bare for å gå rundt og kikke også 🙂 Uten reservasjon, må man stå i kø og vente. Det går sikkert fint det også, men så lenge det ikke koster noe å reservere, så er jo det den beste måten å spare litt tid og vonde føtter på 🙂
Dette er ikke et sponset innlegg, men en vennlig anbefaling til andre som kunne tenke seg opplevelsen. Så her legger jeg ved linken jeg selv brukte til å reservere plass 🙂 Sky Garden.
Og om du ikke kommer deg hit selv, så håper jeg du har kost deg med bilderundturen 🙂
Da jeg og Amalie var i London, var vi i alle fall ikke alene. Millioner av mennesker var i byen på samme tid 😉
Også flere vi kjente.
Tilfeldigvis var min bror og familien hans også i London samme uken. De var på campingferie, og hadde bil og campingvogn med, og bodde på en camping i Chrystal Palace.
Det var veldig kjekt at vi kunne møtes på et så nøytralt sted som London, ettersom hverdagen ofte er så travel at man bare møtes ved spesielle anledninger.
Broren min hadde foreslått om vi skulle møtes til Afternoon Tea? Og dette syntes jeg hørtes kjekt ut, noe vi ikke hadde forsøkt før.
Han ordnet med å reservere bord til oss voksne. Og planen var da at ungene våre, som jo er ungdommer alle sammen, skulle gå på egenhånd på shopping i Oxford Street, og spise noe sammen der.
Etter litt problemer med å finne frem, kom vi til slutt til restauranten Mews of Mayfair, hvor vi alle skulle møtes, og hvor Afternoon Tea skulle inntas.
Så sendte vi ungdommene ut hvor de skulle få litt alenetid på ungdommers vis.
Vi voksne fikk servert vår Afternoon Tea, med beskrivelse av utvalget vi skulle spise. Og det var ikke så rent lite.
Oppdekningen var koselig, med en tekanne til hver, og fint servise.
Flere små og koselige bord. Og også ute i gaten. Men der var det litt mer utrygt for regn, så jeg var glad vi fikk sitte innendørs 🙂
Et bugnende fat med godsaker fikk vi servert. Nederst forskjellige sandwiches og paier.
I midten var det scones med og uten rosiner, servert med syltetøy og et luftig og fint smør.
Øverst, forskjellige småkaker, og dessert.
Alt i alt en veldig god opplevelse som absolutt kan gjentas og anbefales 🙂
“Skikken med Afternoon tea har sin opprinnelse fra 1800-tallet og Anna 7. hertuginnen av Bedford. Den gang spiste man kun to måltider om dagen, frokost på morgenen og middag forholdsvis sent på kvelden.
Matt og irritert av sultfølelse fikk Anna tilberedt et lett måltid bestående av te og snacks hver ettermiddag. Dette ble levert til henne i smug. Litt etter litt ble måltidet kjent og sosieteten tok skikken til seg og det ble et yndet møtepunkt.
I dag holdes denne gamle tradisjonen i hevd med teasalonger i mange av de store hotellene i England. Mye er nok endret fra dens opprinnelse, men det er uansett en helt spesiell opplevelse.
Maten serveres som regel på etasjesfat hvor fordelingen er sandwitches, scones og kaker/konfekt.”
Kilde: Kokkelering.no
I går hadde jeg to venninner på besøk, og da laget jeg til min egen variant av Afternoon Tea, inspirert av dette jeg opplevde i London. Det er bare fantasien som setter grenser 🙂
I London viet vi den første dagen til shopping. Og så shoppet vi litt innimellom, de andre dagene.
Vårt første mål var et kjøpesenter som het Westfield i Stratford. Der hadde de nemlig en butikk som ikke var andre steder i London, som Amalie måtte inn i.
Og det var jo litt koselig, for til og med jeg fant noe kjekt i den butikken 🙂
Westfield er en kjøpesenterkjede. Og dette senteret vi her var innom, hadde mer enn nok butikker å boltre seg i, fordelt på 3-4 etasjer.
Nå er shopping noe av det mest slitsomme jeg gjør. Og er jeg ikke i shoppinghumør, så blir det ikke shoppet mye 😉 Men vi hadde avtalt at vi skulle ha mange pauser. Og da går det litt bedre.
Andre steder vi skulle innom, var Oxford Street, Primark, M&S, og mye mer. Jeg fikk da handlet litt. Men datteren min hadde mest med seg i kofferten hjem 🙂
Rett innenfor Westfield, Stratford, klar for å shoppe.
Såpeprodukter er alltid kjekt å se på. Her er det badebomber som utforskes i butikken Lush.
Selv kjøpte jeg leppeskrubb i denne butikken.
Jeg synes det er kjekt å se hvordan det dekoreres også. Hvordan butikkene viser frem klærne i utstillingen. Her er det altså dukker i høyden og alle steder 🙂
Jeg våget meg til og med innom prøverommet hos Victoria’s secret. Det var en uvant opplevelse i forhold til de nokså sterile prøverommene i norske butikker 🙂
Etter å ha vært innom prøverommet, kom jeg ut av butikken med noe spennende i posen. Men hva det er, forblir en hemmelighet 🙂
Etter noen timer i Westfield kjøpesenter, begynte jeg å bli bekymret for om jeg burde kjøpe en koffert ekstra også 😉 Men neida…alt gikk nedi kofferten da vi skulle hjem, og enda var det plass til mye mer 🙂
En av butikkene min datter handlet i, var Vans. Han som hjalp oss i butikken, syntes sikkert vi så litt slitne ut, og lurte på om vi hadde hatt en lang shoppingdag? Jeg svarte da at ja, shopping er hardt arbeid. Han flirte godt da 😉
Vi hadde en fin dag, men det var også slitsomt.
En godt fornøyd jente etter shoppingstunden på Westfield 🙂 Med nye Vans (sko).
De andre dagene denne uken, valgte vi å shoppe litt til, imellom andre ting vi gjorde i storbyen.
Da fikk også Harrods et lite besøk av oss.
Harrods er jo ikke akkurat støpt etter min lommebok. Men det er jo kjekt å kikke. Og noe kan man jo finne også, om det ikke er alt for spinndyrt.
En hel avdeling full av forskjellige godteri og kakebutikker. Vi fikk nesten stilt søtsuget bare av å kikke 🙂
Vi var ikke så veldig lenge der inne. For vi jaktet egentlig på en spesiell butikk, som Amalie gjerne ville besøke, og vi måtte spørre etter den. Det viste seg at butikken var en del av Harrods, men den hadde inngang fra utsiden.
Ladurée, fransk konditori, berømt for sine makroner.
Amalie har snakket om disse makronene helt siden hun selv fant denne butikken i Paris. Og den søkte hun opp på bakgrunn av en bok jeg hadde lest, hvor nettopp denne butikken var nevnt som åsted for en handling i romanen.
Nå skulle det enedelig bli min tur å smake disse fantastiske munnfullene 😀
Ganske så eksklusivt.
Jeg endte opp med å velge meg ut en boks med britisk motiv, og plass til 8 makroner. Og så valgte jeg forskjellige smaker til å friste ganen med.
Amalie valgte seg en litt mindre boks, som etterpå ville passe inn i interiøret på rommet hennes her hjemme 🙂
Må jo smake også <3
Beste makronene jeg har smakt 🙂
Da vi skulle gå fra Harrods, måtte vi løpe inn igjen. Det kom et skybrudd uten like. Selv om vi sto under tak, ble vi våte. Heldigvis fikk vi lov til å stå innenfor og vente til det hadde gått over 🙂
I løpet av uken, hadde vi oss også en tur innom stormagasinet Selfridges. Men det var faktisk bare for å låne toalettet litt 😉
Kjekt å ha vært innom 🙂 Synes de hadde så fin trappeoppgang. Så den måtte jeg fotografere 🙂
Og så Oxfordstreet da. Fryktelig mye mennesker der midt i fellesferien. Men det var nå kjekt å ha vært innom uansett 🙂
Vi hadde oss en god lunsj der en av dagene.
Svart belte i shopping, det var det jeg skulle hatt. Men jeg klarer meg med et lys rosa også 😉 Det var kjekt å komme hjem med litt shoppingminner.
Liker du å shoppe når du er i utlandet?
Hva liker du i såfall å handle?
