Det er mye med Facebook jeg liker godt. Men en spesiell ting der, setter følelsene i sving av og til, og det er når man får opp et minne. Altså noe man tidligere har lagt ut, enten for et år siden, eller for mange år siden. Og så spør jo Facebook om jeg har lyst å dele minnet?
Det er ikke så ofte jeg deler disse minnene. Men noen minner bare MÅ deles.
Et sånt minne fikk jeg opp i går. Og da det dukket opp, ble jeg jammen ganske tankefull og fikk en vemodig følelse. En tid er ugjenkallelig forbi, og det setter jammen tankene i sving.
Minnet jeg fikk opp og delte var dette, hvor jeg la ut påfølgende tekst:
“Huff altså, som årene flyr. 10 år siden dette bildet ble tatt. Og jeg husker det så godt.
Jeg griper meg ofte i å tenke tilbake og savne denne tiden. Faktisk er det helt forferdelig noen ganger. Det var en så kjekk tid, ungene var små og utrolig skjønne. Og selv var jeg mye friskere den gangen. Riktignok var det på den tiden jeg begynte å bli syk. Det var på den tiden alle problemene mine begynte. Både det ene og det andre problemet. Og hadde jeg visst hvor ille dårlig jeg og tilværelsen skulle bli, og hvor lenge jeg skulle måtte kjempe for å få respekt og hjelp, da vet jeg sannelig ikke om jeg hadde orket kampen.
Men her er jeg, 10 år senere. Ungene er fortsatt skjønne, selv om de er voksne nå. Og mye kjekt har vi sammen. Jeg kunne virkelig aldri ha sviktet dem, selv om ting har vært grusomt vanskelig for meg selv.
Men noen viktige ting har jeg i alle fall lært:
Lev for dagen i dag. Du vet aldri hva morgendagen bringer. Nyt hver en dag som om den var din siste. Og gi blaffen i hva rykter og uvitende folk sier og tenker, du vet selv sannheten. Og ikke minst, ta hensyn til deg selv. Rovdrift på deg selv tjener ikke noen, og aller minst dem du elsker “
Dette minnet gjorde noe med meg i går. Jeg ble litt emosjonell, og samtidig ga det meg en god følelse av kjærlighet og glede. Jeg er jammen heldig tross alt. Jeg har klart meg i motgang og medgang, og er stolt både av meg selv og av mine barn. Jeg har så mye å leve for, og så mye kjærlighet i meg som jeg bare MÅ øse ut over alle dem jeg er glad i.
Jammen er jeg heldig altså ♥
Jeg takker Facebook for disse påminnelsene. De kommer godt med 🙂
Har du noen gode minner du gjerne ser tilbake på og gjerne henter frem og deler?
Og her hos meg begynte krisen i forrige uke. Høy feber, som bare ble høyere. Og etterhvert tett i brystet. Videre utviklet hodepine og halsvondt seg. Egentlig var ikke halsen så vond. Den var bare rar. Hoven og rar. Så etterhvert skjønte jeg at det nok var en betennelse i emning.
Legevakten ringte jeg til en sen kveld da feberen steg faretruende. Fikk beskjed om å pøse på med paracet og ibux, og ringe igjen hvis det ikke hjalp.
Og denne dama her er ikke ei som liker å klage. Og hun liker heller ikke å ringe. Og da spesielt ikke for å klage. Så det ble inntatt mer paracet og ibux i en skjønn mix. Ja, jeg fikk tillatelse til det. Anbefaling faktisk.
Så gikk feberen ørlite ned. Og da sa jeg meg fornøyd jeg. Klager ikke, vet du 😉
Senga var en god følgesvenn i disse dagene 🙂
Så kom lørdagsmorgen, forrige helg. Og jeg bare visste….. Nå var det på tide å ringe legevakten igjen. For dette utviklet seg ikke i riktig retning. Sukk 🙁
Jeg fikk time, før kl. 9 om morgenen. Heldigvis. For å kjøre det strekket om morgenen ville sikkert gå greit, før lørdagstrafikken startet.
Legevakten har flyttet siden sist jeg var innom der. Og nå skulle jeg for første gang forsøke nye legevakten i Sandnes.
Det nye venterommet var helt greit. En blå vegg med mange dører. Gode stoler å vente i, faktisk. Duppet av litt mens jeg satt her og ventet.
Ingen vinduer.
Men……
Flombelysningen i taket kunne de ha spart seg.
De har visst ikke tenkt på det at man kommer dit, mer eller mindre fortvilet og syke, og kanskje kunne trenge litt dempet belysning for å roe kropp og sjel mens man venter. For ikke å snakke om at man føler seg jo ikke som noe vakkert blikkfang i en sånn situasjon.
I tillegg, for oss som har ME, og er lysfølsomme, så ble pinen dobbelt så ubehagelig, og ikke minst smertefull, når hodet allerede føltes som det skulle sprenges i den vonde situasjonen.
Så det var et alvorlig minus. Men ellers var det ganske greit der på legevakten.
Det var automater for å kjøpe seg kaffe, og ta seg litt vann. Jeg orket ikke noen av delene, men forsøkte å få ut litt vann, i og med at feberen var høy og jeg var tørst. Men IQ testen ble for tøff for meg akkurat da, så jeg ga fort opp.
Etterhvert fikk jeg komme inn til en mørkhudet og hyggelig, men fåmælt lege. Han konstaterte ganske fort at jeg ikke var en hypokonder. Hosten min avslørte meg der 😉 Meget tung og tett hoste, som var ytterst smertefull i tillegg.
Han foretok seg det han kunne av tester, kikket i ørene og halsen, og lyttet på brystet både fremme og bak.
Diagnose:
Bronkitt og halsbetennelse.
Neste stopp ble apoteket, for å hente ut medisiner som skulle hjelpe meg ut av krisen.
Vel hjemme fant jeg senga igjen, og her ble jeg værende stort sett i flere dager.
Kjekke ting jeg hadde planer om å gjøre måtte jeg gå i fra. Og sakte men sikkert ble jeg bedre.
Men nå er jeg lei. To dager igjen av penicillinkuren. Litt hoste har jeg enda, men begynner å føle meg nokså frisk igjen heldigvis.
Unner ingen dette her altså. Så håper de fleste klarer å holde seg friske. Men har hørt at det er mange syke rundtomkring. Og jeg føler virkelig med alle sammen. Det er tydeligvis en slags “epidemi”.
Jeg har heldigvis ikke vært alene hjemme denne uken. Pål har vært her, og passet godt på meg. Og det har vært luksus for meg som er vant til å måtte klare meg pent på egenhånd.
Nå ser jeg frem til en frisk uke. Og på tirsdag kommer ungene på plass igjen. Og jammen må jeg si at de tre ukene har gått fort. For jeg ble syk en liten uke etter de dro til faren sin, og siden har jeg vært syk. Og dermed har livet gått forbi uten så mye av meg tilstede.
Men jeg fikk feiret morsdagen noen dager forsinket, og Valentines, og i går kveld hadde jeg gode venner på besøk. Så det går rette veien 😀
Det er ikke mange byer som kan skilte med akkurat det, en gallionsfigur som troner på en fjellknaus. Den kalles Damå i parken.
Der står hun og ønsker velkommen 🙂
Videre inn i parken kommer vi til et minnesmonument over dem som falt i krigen.
Og snur vi oss rundt og kikker den veien vi kom, står en paviljong/scene. Her pleier det sikkert å foregå noen festligheter fra tid til annen. Og Damå kan du skimte på fjellknausen ved veien i det fjerne 🙂
Dyrene i parken har fått et eget skilt, men vi så ingen av dem på vår parkvandring.
Derimot så vi denne: Månesteinen. Den lå der kilt fast i berget. Og der ligger den sikkert godt. Og ligner ikke på noe annet i parken.
Men forklaringen var nær:
Jeg elsker sånne lettfattelige opplysningskilt, som forteller historien bak 🙂 Den var jo ganske så logisk den forklaringen som kom for dagen etterhvert 🙂
Etter parken tok vi en tur på stranden.
Karmøy har flere flotte sandstrender, men i Skudeneshavn har de laget til sin egen lille bystrand. Her er fine piknikområder med bord og benker, klart til familieutflukten ♥
Og her fant vi også en anledning til å ta noen bilder av oss sammen ♥
Turtelduene 😉
Så her var vår kjærestetur til Skudeneshavn kommet til veis ende. Jeg kan virkelig anbefale en tur hit, for dem som har lyst og anledning. Enten det er med kjæresten, eller venner, eller familie 😀
Så ønsker jeg alle en strålende helg, nyt den akkurat der hvor du er ♥
Jeg er ikke ferdig med Skudeneshavn enda, så dere som er leie, får scrolle forbi 😉
Jeg tenkte dette, og ett innlegg til, så er jeg ferdig.
I neste innlegg får dere et lite glimt av kjæresten min også, men enn så lenge, så er dagens innlegg litt mindre personlig 🙂
Her er dagens selfie 😉 Til høyre i bildet er huset vi bodde i, Norneshuset, ikke så tydelig på dette bildet, men det speiler seg vakkert i vannet nedenfor ♥
Her er et annet hus vi gikk forbi. Alt i alt vitnet Skudeneshavn om vakker Sørlandsidyll, men faktisk så er det Vestlandsidyll vi prater om her. Vakkert både sommer som vinter 😀
En liten tur litt opp i høyden ga oss en fin utsikt over idyllen.
Fiskeriindustrien har vært hjertet til Skudeneshavn i lange tider. Og om disse skipene har noe med fiskeri å gjøre kan jeg rett og slett ikke svare på, for der er kunnskapen min rimelig blank. Men de er i alle fall en del av bybildet.
Svaner finnes over alt, og disse her kom glidende i solnedgangen i håp om en liten matbit eller to 🙂
Koselig å vandre på et sånt flott sted, spesielt hånd i hånd. Roen senker seg, null stress, og bare avslapning ♥
Skudeneshavn er ikke noen stor by. Den er ganske liten med litt over 3000 innbyggere. Men om sommeren blomstrer turismen. For da skjer det mye der, festivaler av flere slag, og aktiviteter for små og store.
Også nå på vinteren var det litt folk der. Helgeturismen kanskje? Vi var der jo, og koste oss veldig.
En ting har Skudeneshavn stor tetthet av i forhold til folketallet, og det er kafèer!
Det var ganske mange av dem. Ikke alle var så veldig store, men de fleste hadde et hav av personlighet <3 Og gjerne med innbakt historie fra eldre tider og annen drift.
Vi måtte så klart innom noen av disse stedene som serverte mat og drikke. Blant annet Badehuset.
Badehuset har sitt navn etter at det på begynnelsen av 1900 tallet ble brukt som folkebad. Dette for å forhindre store sykdomsutbrudd i den mest travle fiskeriperioden. Nå i nyere tid har jo folk bad selv hjemme, og bygget ble restaurert til å huse kulturkafé i vår moderne tid.
Her serverer de god bakst og drikke.
Vi satt oppe på hemsen, og hadde så klart kjøpt oss noe “lørdagsgodt” 😉
Kanelknuter og kaffe mocca. En herlig utskeielse ♥
Vi tuslet litt rundt i byen etter utskeielsen, og fant dette skiltet. Dette måtte vi så klart kikke på.
Det så veldig innbydende ut på Brygga, men utenom det så vi ikke helt hva dette var for et sted. Siden skiltet åpenbarte at det var åpen, regnet vi ikke med at det var privat, men vi så ellers ikke noe som tydet på et utsalgssted.
Litt kjølig var det for denne frysepinnen av ei dame, så vi fant ut at å sitte ned ikke passet så godt akkurat da.
Innenfor denne døren, befant “Verdens minste kafé” seg.
Dit måtte vi jo gå inn og kikke litt.
Det var fullt der da vi kom inn, men vi fant likevel et bord i en krok, hvor vi slo oss ned 🙂
Vi bestilte oss cappuccino, og mens vi ventet på dem, begynte folk å gå. Var det oss det var noe i veien med mon tro?
Neida….det gikk mot stengetid. Vi fikk beskjed om å bare sitte og kose oss. Det var ingen hast.
Verdens minste kafé drives av en tysk dame. Hun fortalte på veldig godt engelsk, at moren hennes nå hadde bodd i Skudeneshavn i 30 år etter å ha giftet seg med en derfra. Selv hadde hun bodd veldig langt borte på en helt annen kant av verden, før hun valgte å slå seg ned i Skudeneshavn. Søstrene hennes bor visst i Stavanger. Hun trives veldig godt i Skudeneshavn, så det var hennes endelige destinasjon.
I tillegg til kafévarer selges også litt andre krambodvarer.
Her sitter jeg og nyter min Cappuccino på Verdens minste kafé 😀
Utenom kaféliv, måtte vi så klart ha noe ordentlig mat i kroppen også, utenom frokosten på hotellet.
Og da var ikke valget så veldig vanskelig.
Vi valgte Smiå, som hadde pub i den ene enden, og restaurant med hvite duker i den andre enden. Da ble både nostalgien og romantikken ivaretatt 😉
For min del ble det vin til maten.
Den første kvelden bestilte jeg Dåhjort. Ikke akkurat hverdagskost for meg 😉 Pål gikk for Surf and Turf, og ble begeistret for sausen 🙂
Begge retter smakte veldig godt 🙂
Andre kvelden gikk vi for noe annet begge to. Og jeg var veldig fonøyd med min mat, som smeltet på tungen.
Det ble noe etter maten også på lørdagen. Jeg smakte Irish coffee for andre gang i mitt liv. Veldig godt 🙂
I puben var en noe vovet dekor ved den ene sittegruppen. Ikke at jeg ikke har sett sånn før, men det stakk seg liksom litt ut akkurat her 😉 Vi satt på et annet sted, med litt annen dekor 😉
Levende musikk er jo alltid koselig, og det skapte en lun og trivelig stemning. Her sett utenfra 🙂
På lørdagskvelden var vi også innom “den bittelille puben”, Tidens Minde.
Denne lå nede i kjelleren under et kunstgalleri.
Gjennom her måtte vi gå og ned en smal trapp, for å komme til den lille puben Tidens Minde. Ikke akkurat tilrettelagt for rullestolbrukere, men gjett om det var koselig? 😀
Interiøret var beholdt fra den tiden det faktisk var et bryggeri i denne kjelleren, på 1800 tallet.
HER kan du lese mer om Tidens Minde og historien bak 🙂
Dette veggmaleriet er av båten puben er oppkalt etter. Maleriet er malt av eieren til galleriet vi måtte gå gjennom for å komme oss ned i kjelleren. Det lille portrettet øverst i maleriet, er av Fredrik Lundin, som den gang eide huset og startet bl.a. bryggeri.
Nåværende eier, Knut Arne Nygaard, fortalte oss hele historien fra opprinnelse til nåtid. En spennende og fascinerende fortelling. Dette gjorde at besøket der ble innholdsrikt og minneverdig 🙂 Kan anbefale en tur innom kjelleren der 😀
Det finnes flere steder å få seg mat og drikke på i Skudeneshavn, men for oss var det ikke så lett å komme oss gjennom alle på en og samme helg 🙂 De andre får vi ha til gode.
En vellykket matreise var det i alle fall, og vi gjør det gjerne igjen 😀
Til dere som aldri har vært i Skudeneshavn, jeg anbefaler en tur dit ♥
Jeg og Pål besluttet at vi skulle dra på tur sammen, og valget falt på Skudeneshavn.
Skudeneshavn er en liten by som ligger på sørspissen av Karmøy. Man kan vel si at det er Vestlandets svar på Sørlandsidyllen. Du kan lese om Skudeneshavn HER!
Det var ingen varme da vi tok turen dit, men solen glitret og været var flott fordet. Og gamlebyen, hvor vi mest oppholdt oss, oser av sjarme, historie og et overveldende antall kaféer. Man skulle ikke tro det var marked for det i den bitte lille byen, men jammen var det fullt over alt hvor vi droppet innom, og over alt hvor vi kikket inn gjennom vinduene.
Vi bodde i Norneshuset.
Huset lå i gamlebyen, i Søragadå, ved trange smug, og ved sjøen som bildene viser.
Her i smuget var døren inn for oss, hvor vi hadde leid oss et koselig rom.
Husets historie sto fortalt på husveggen.
Ikke så tradisjonelt å bli flyttet, men sånn var det kanskje best den gangen.
Vi kom inn i en lang gang. hvor vi hadde fått tildelt rom nr. 2., som er den første døren vi ser her til venstre. Om man går helt inn i gangen, er to vegger fulle med fotografier av kjendisbesøk. Jeg skulle ta bilde, men glemte det 😉 De synes ikke på dette bildet dessverre.
Inne i gangen viste nummereringen som var gravd inn, som da hjalp til å få huset riktig bygget opp igjen da det kom fra Riga til Skudeneshavn. Det må ha vært litt av et puslespill, for det er ikke et lite hus dette her 😉
Ikke noe minimalistisk over rommene i dette hotellet akkurat. Men veldig koselig, og god seng å sove i ♥
Må kanskje poengtere at det var 4 hotellrom til sammen. Overetasjen var forbeholdt husets vertskap. I kjelleren tror jeg det var leilighet til utleie. Sikkert noe som er i drift i sommersesongen.
Badet på rommet var lite. Det ble aldri noe bilde av det. Men et knøttlite rom var det lille badet, og faktisk veldig funksjonelt 😀
Her har jeg funnet godstolen, som faktisk var veldig god 😀 Det var to av disse. Noe som pleier å være en sjeldenhet på de fleste hoteller. Vi hadde med oss vin, og nøt et par glass i løpet av helgen 🙂 Det var en god energi på dette hotellet, jeg slappet 100% av, og vertskapet var også veldig hyggelig, og fortalte litt historie og passet på at vi hadde det bra. Det er jo fordelen med sånne små hoteller, hvor man blir kjent med vertskapet 🙂 Vi ble også bedre kjent med hverandre, vi to turtelduene 😉
Her er utsikt fra stuen og til kanalen.
Stuen og kjøkkenet sto til vår disposisjon. I stuen var det sittegruppe og spisebord. Og TV.
Kjøkkenet inneholdt et kjøleskap med mat vi kunne forsyne oss av, og nødvendige ting som oppvaskmaskin osv. Pluss et spisebord med plass til 6 personer. Her styrte vi oss selv, så lenge vi ryddet etter oss 🙂
Hele helgen var koselig på dette lille hotellet, og da vi sjekket ut, skrev vi en hilsen i gjesteboka 🙂
Det er noe eget ved det å bo på et sted med masse historie. Og det kan jeg gjerne gjøre igjen.
Her sees smuget fra den kanten vi først ankom. En liten benk er laget til akkurat i svingen her, og oppå bakkekammen ligger hotellet vårt.
Skudeneshavn er en velholdt gammel by, hvor det spirer og gror av et veldig engasjement for å holde liv og røre i byen. Et sted veldig verdt å besøke 🙂
Det kommer flere innlegg fra Skudeneshavn etterhvert 🙂
Jeg og kjæresten skulle se film en dag, og vi besluttet å se dokumentaren Unrest, som nå ligger på Netflix med norske undertekster.
Dokumentaren handler om Jennifer Brea, som ble alvorlig syk, hvor diagnosen etterhvert ble ME/CFS.
Hun har selv filmet mye av handlingen, som jo handler om henne og hennes sykdomsforløp.
Alle veier hvor jeg snur meg, så heter det at den filmen MÅ alle se! Dette for å bli kjent med denne ubarmhjertige sykdommen, og for å forstå, og lettere få et innblikk i livet til en ME syk person.
Jeg som prøver å bli kjent med sykdommen for min egen del, var helt klar på at ja, denne filmen skal både jeg og alle mine se.
Så vi satte oss godt til rette i sofaen jeg og kjæresten, og satte på filmen.
Den begynner heftig, med hennes bestrebelser på å komme seg over gulvet, og opp i sengen.
Jeg holdt pusten, for at hun skulle klare det, og glimtvis kunne jeg kjenne meg selv igjen i den følelsen av at veien var usedvanlig lang.
Vi får se gamle filmglimt fra barndommen, en frisk og aktiv jente, med hele livet foran seg. Og så begynnelsen på marerittet, hvor hun blir syk, og bare later til å bli verre.
Sengeliggende.
Etter 12 minutter løper jeg ut på badet. Tårene triller, og jeg har mer eller mindre et sammenbrudd. Jeg hulker, og frykten har grepet tak i meg. Aldri før har jeg blitt såååå redd av å se en film. Og jeg hadde jo tross alt akkurat startet å se.
Når tårene er tørket, og jeg har klart å roe meg litt, beslutter vi at denne filmen får vi se mer av en annen gang.
Saken er jo den, at i løpet av de siste 8-10 månedene har jeg jo tross alt blitt dårligere. Og frykten for å bli permanent sengeliggende er veldig stor hos meg. Og likevel, har jeg problemer med å porsjonere. Og det er jo litt av hva de på Lassa skal lære meg, når jeg bare kommer skikkelig inn i behandlingen.
Jeg kan i alle fall konkludere med en ting:
Denne filmen kan være nyttig å se, og spesielt for pårørende, men for sarte sjeler, eller for dem som har sykdommen og frykten i seg, så er det lurt å vente. Den var verre enn en grøsser for min del.
Jeg er jo tross alt “nybegynner” i dette marerittet.
Jeg var på Lassa forleden dag, og da pratet vi litt om denne filmen. De som jobber der har jo selvsagt sett filmen, og de konkluderte også med at ikke alle bør se den filmen. Og at klipping og regi ofte kan sette ting veldig på spissen, og bli ganske mektig for en person i min situasjon. De mente at jeg kan se den, når jeg er inne i en mindre emosjonell periode.
For det er jo et faktum, at for tiden er jeg veldig emosjonell og påvirkelig. Er lettrørt og gråten kan lett presse på. Jeg er veldig sårbar.
Viktig å være ekstra forsiktig da.
Likevel velger jeg å anbefale filmen, selv om jeg ikke har sett hele. For det er mye nyttig lærdom der, i alle fall på det punktet som handler om innblikk og forståelse.
Og veldig mange kjenner noen som har ME.
Se den når du er klar for det, det er mitt heteste tips 😉
Det kan hende jeg etterhvert vil klare å tilbringe litt mer tid her inne på bloggen.
Det er på grunn av at noe som en stund har tatt mye tid og energi for meg, blir historie i disse dager.
Historie for meg vel og merke 🙂
Det handler om min singeltilværelse, hvor jeg har vært administrator i en stor singelgruppe på Facebook, hvor jeg også har engasjert meg i høy grad for de singles ve og vel og sosiale omgang.
Og denne gruppen forlater jeg i disse dager, da min singeltilværelse er over ♥
I fjor, da jeg var ganske innvolvert i gruppen, var det en herremann jeg kikket litt ekstra på, i smug 😉
For det var jo sånn, at jeg var forsonet med tanken på at jeg nok sikkert ville være singel livet ut. Og å date og sånt, det orket jeg ikke. Det tok for mye energi. Den energien ville jeg heller bruke på min sosiale agenda ved å lage singeltreff, og å engasjere litt inne i gruppen. Det var en viktig “jobb” for meg, og gjorde at jeg følte meg levende og til nytte.
Lite visste jeg, at denne herremannen også kikket på meg!
Det hadde jeg ikke engang drømt om.
For så blind var jeg for disse tingene, siden jeg ikke hadde planer om noe romantisk opplegg på årevis fremover, kanskje aldri.
Men, det er rart med den skjebnen, den kan virkelig slå om, og gå en helt annen vei enn først antatt.
Det hadde seg sånn at han ble oppmerksom på at jeg ikke var helt i form. Etter en uke med sterk hodepine, var jeg desperat, og totalt uten smil og glede. Og plutselig en dag, kom et blomsterbud på døren, med en flott bukett blomster til meg.
På kortet sto en liten hilsen, og et fornavn.
Jeg må innrømme at da kom smilet frem ♥ Noe sånt hadde jeg jo slett ikke ventet.
Men hvem var det som hadde sendt buketten? Det visste jeg ikke sikkert. Og jeg hadde jo lyst til å takke 🙂
Fornavnet på kortet matchet han jeg hadde kikket på en stund, men det finnes flere i den gruppen med det fornavnet.
Jeg valgte likevel å gamble på at det var ham, så jeg sendte en melding, og takket 🙂
Det viste seg at jeg gamblet riktig 😉
Etter en litt famlende samtale i noen uker, fikk jeg forståelsen av at kanskje han likte meg også? Men helt sikker var jeg ikke.
På hans initiativ møttes vi noen få minutter en kveldsstund, for å se om dette var noe å bruke mer tid på?
Og nå, flere måneder senere, har vi blitt et par ♥
Akkurat som to forelskede fjortiser 😉
Kan det bli søtere? 😉
For meg er det viktig å bruke god tid nå, og det har vi gjort. Ikke noe har vært veldig forhastet, og vi har møttest flere ganger i uka i flere måneder nå. Og jeg føler meg bare mer og mer hjemme. Jeg slapper så totalt av i hans selskap, og har ikke noe av det stresset i meg som jeg nok har hatt litt av tidligere, som kanskje også har ødelagt.
Nå føler jeg en ro og harmoni, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve.
De siste 8-9 månedene har jeg blitt gradvis dårligere. Nå for tiden er jeg sengeliggende minst en dag i uken. Den dagen, eller de dagene hvis jeg kanskje er oppe i to, er konsekvenser av en alt for travel hverdag. Og hverdagen er i grunnen ikke travel. Men for meg føles det travelt. Små ting jeg gjør, kan gi store konsekvenser negativt.
Forskjellen nå siste halvannen måneden, er at jeg har hatt en som bryr seg, som hører med meg hvordan det går, og sender meg kyss og klemmer i massevis. Og gode, sterke klemmer når vi møtes, og en lun og god armkrok jeg kan krype inn i, og føle meg trygg.
Akkurat det gjør at jeg ikke føler meg så fortapt. Jeg føler ikke at jeg mister så mye de dagene jeg ikke er oppegående. Og jeg føler meg elsket. Det gjør det mye lettere å holde sengen, uten å pines over at jeg går glipp av livet mitt. Og så får jeg vise kjærlighet. Den jeg har inni meg. Uten at det går utover den lille energien jeg har. For jeg får i tusenfold tilbake ♥
Jeg føler meg heldig nå. Og med hjerteformede sommerfugler i magen ♥
Bildet er lånt fra https://pngtree.com/freepng/line-heart-shaped-butterfly-creative-line_215127.html
Og siden jeg skal avslutte mitt medlemskap i singelgruppen, og slutte å lage treff og sånt, så vil jeg jo ha mer energi til å være her inne. Alt til sin tid er et ordtak jeg gjerne bruker. Og nå er kanskje min tid tilbake her ♥
