DET SKADER IKKE MED ET SMIL

I dag gikk jeg meg en morgentur. Jeg har vært rimelig innaktiv de siste dagene, så det gjorde godt å komme seg på tur igjen.

Mot slutten av turen gikk jeg forbi en varebil/firmabil, hvor 3 menn var travelt opptatt med å lesse noe inn eller ut av bilen.

Selv var jeg begynt å bli veldig sliten på det tidspunktet, og skulle til å gå Hanatrappene, som er 306 trappetrinn oppover. Dette er min “snarvei” hjem. Det er ikke så snart egentlig, siden det tar på å gå, og akkurat i dag måtte jeg ha mange pauser. Men det er likevel kortere/raskere enn å gå rundt og ta den seige veien hjem. Og så får man jo hjertepumpa ordentlig i gang 😉

Denne bilen sto parkert like nedenfor trappene, ved inngangen til barnehagen som ligger akkurat der. De så meg da jeg gikk forbi disse 3 mennene, og jeg så jo dem. Den ene mannen smilte og nikket til meg da jeg gikk forbi. Jeg smilte så klart og hilste tilbake.

Og det var det som ga meg energi akkurat da til å begynne på trappeoppstigningen. Et hyggelig smil utløste en glede, en positiv følelse, som motiverte meg til å gå trappene med godt humør, istedet for det ganske så slitne humøret jeg hadde begynt å få innen jeg kom dit. Det var som en liten kjedereaksjon, som fikk meg til å holde ut helt til jeg var vel hjemme.

En oppløftende opplevelse som reddet dagen akkurat da.

Jeg starter alltid dagen med et smil til meg selv i speilet, men det er ingen tvil om at et smil fra en fremmed betyr mye for velværet. Og på toppen av det hele var jeg varm og svett, og usminket da dette smilet kom. Men det tenkte jeg ikke over. Jeg tenkte bare på den gleden et lite smil faktisk kan gi.

Jeg forsøker å være hyggelig å smile til fremmede jeg passerer selv av og til. I alle fall om jeg er bevisst på det og ikke surrer rundt i mine egne tanker. Og jeg håper de gangene at det gleder like mye den jeg smiler til som det gledet meg å få et smil i dag 🙂

Startet din dag godt i dag?
Liker du at fremmede smiler til deg?

 

#smilogværglad #smil #glede

JEG ER OVERVELDET OG RØRT

Etter mitt innlegg i går om “rusen” som gjorde meg sykere, har det strømmet på med kommentarer, og ikke minst meldinger på messenger.

Veldig mye og god støtte til meg med klemmer og gode ord, og også mange som forteller om seg selv og hva de selv har gjort og opplevd som har gitt dem kroniske sykdommer eller kanskje forverret noe de allerede hadde. Og alt er selvsagt uforskyldt. Eller kanskje har de blitt dårlige av noe helt annet, sånn egentlig.

Jeg har jo selv valgt å være åpen om meg og mitt. Dette for å unngå misforståelser, men også for at jeg kan være et slags talerør. Det er mange som sliter rundt om, og kanskje føler seg veldig alene og misforstått. Da er det kanskje en god støtte i det å lese om andres erfaringer og føle at man ikke er så alene likevel. Jeg vet ikke jeg. Men de gangene jeg selv har lest om noe som jeg kjenner meg igjen i, så føler jeg en liten trøst og støtte i det jeg leser.

Og så synes jeg det er så viktig å informere. For dette her er jo noe som mange sliter med. Ikke bare jeg. Og når lite og ingenting blir sagt, så skapes tabuer rundt det man ikke snakker om. Og jeg synes det er viktig å få det ut, og ta bort tabuene.
Det er ikke så mye jeg får utrettet i livet mitt på nåværende tidspunkt, men jeg kan i alle fall gjøre nytte for meg på denne måten, ved å skrive om dette, på en folkelig og forståelig måte.

Jeg er overveldet og rørt over responsen innlegget mitt ga. Det er noe helt spesielt når man opplever at dette angår så mange. Og at så mange bryr seg ♥ Det er nesten så jeg er på gråten av alle de gode og omtenksomme tilbakemeldingene. Det er en mektig følelse ♥

Dagen i dag har delvis vært til sengs. Noen dager er bare sånn dessverre. Men det er utrolig rart hva man blir vant til, selv om dette her fortjener ingen synes jeg. En gang i blant at man blir syk og sengeliggende, det er jo ok…men dette her, som er kronisk, det er ikke ok. Sånn er det likevel for noen.

Så jeg vil på tampen av kvelden få lov til å takke alle som har sendt meg meldinger og skrevet kommentarer. Dere er helt fantastiske, og hver og en fortjener gode klemmer og masse respekt ♥ Og dette kommer jeg ikke til å glemme så fort.

Jeg er kanskje ikke like sprek til å skrive alltid, da noen ganger får jeg det bare ikke til. Men jeg koser meg når jeg kan besvare kommentarer og meldinger i gode stunder 🙂

I dag har jeg også fått kommentert litt hos flere. Jeg er visst inne i en skrive-periode, hvor det plutselig løsnet og jeg får det til. Det må jeg jo bare benytte meg av. Så håper jeg at det varer.

Nå er det øyeblikk senga her, og jeg håper på gode drømmer for alle sammen ♥ Tusen takk for at du bryr deg ♥

Denne steinen fant jeg og mitt reisefølge da vi var i Bergen en liten tur i sommer 🙂 Viktig budskap ♥

 

#tusentakk #helse

LIKE IRRITERENDE HVER GANG (LINK TIL NYTT INNLEGG SOM IKKE KOM PÅ FORSIDEN)

Så skjedde det igjen, et innlegg jeg jobbet lenge med, og slet meg litt ut på, kom ikke på forsiden. Det er like irriterende hver gang. Opplever du det ofte?

Jeg blogger så sjelden for tiden, at det liksom skjer hver gang jeg setter i gang igjen. Veldig leit.

Men her har du altså link til innlegget som ikke kom på bloggforsiden. Klikk på bildet for å komme inn i innlegget. Linken åpnes i ny fane.

DET VAR NESTEN SOM EN RUS

Tidligere skrev jeg et innlegg som handlet om å kjøre seg selv i grøfta. Du kan lese det HER! Det er litt sånn for tiden, jeg føler jeg har gjort det, kjørt meg i grøfta. Men det var ikke nå jeg gjorde det. Det er flere år siden det skjedde, og nå høster jeg de triste konsekvensene av den fadesen.

Jeg har hatt diagnosen ME i snart 2 år. Men jeg har vært syk i 12-15 år. Jeg vet ikke helt når det startet. Det kom snikende.

Så altså, før jeg fikk diagnosen, så hadde jeg gått i mange, mange år og vært så sliten og utilpass, med smerter både her og der, og betennelser som dukket opp på de mest utrolig steder i og på kroppen titt og ofte. Jeg følte at kroppen aldri fikk fred. Og samme hvor mye jeg hvilte, ble jeg aldri uthvilt. Jeg forsøkte alt av dietter og kurer, og alle gode tips og råd som familie, venner og bekjente serverte. Men samme hva jeg forsøkte, så ble jeg aldri bedre. Jeg ble bare dårligere, sakte men sikkert.

Så var det en periode hvor jeg ble sendt til en psykiater i Hordalandstraktene. Han var bl.a. ekspert på utmattelsessykdommer og lavt stoffskifte, som jeg også har. Jeg gikk dit en gang. Og sverget mine bitre tårer på at dit skulle jeg aldri dra igjen.
Konsekvensen etter det besøket var at jeg faktisk ble dårligere. Psykiateren hadde veldig mange formaninger til meg, og han fikk meg til å gråte, og så lo han av meg da jeg gråt. Jeg har aldri følt meg så ydmyket noen gang verken før eller etterpå. Noen burde slett ikke hatt rett til sin lisens.

I tiden etterpå følte jeg meg sint og bitter, og jeg ble deprimert. Jeg hadde dårlig råd, jeg følte kun motgang, legen kunne ikke hjelpe meg (det var min gamle fastlege jeg hadde da), og livet bare passerte, uten at jeg hang med. Karusellen gikk for fort.
Jeg oppdaget også at jeg følte meg ensom. Dette hadde selvsagt sammenheng med at jeg ikke hang med, at jeg var for dårlig til å være med, og at jeg følte meg utenfor.

Jeg hadde i en periode gått tur…dette etter råd fra en tidligere psykolog. Og det hadde seg sånn at jeg likte turene mine. De var ikke harde og slitsomme, de var nødvendige og fine. Da jeg nådde denne absolutte dårlige perioden, begynte jeg å gå litt tøffere turer. Jeg meldte meg inn i noen vennegrupper på Facebook, og der var det jo turglade folk. Så da fikk jeg jo noen å gå tur med også. I tillegg til turene, begynte jeg også å være med på arrangementer og treff. Jeg ble kjent med masse nye mennesker, og jeg hadde problemer med å si nei når jeg ble bedt med på noe. Depresjonen hadde grepet godt tak i meg på dette tidspunktet, og jeg hadde omtrent sluttet å spise. Jeg spiste minimalt. Jeg orket ikke noe mat, hadde ikke lyst på noe. Om jeg gikk ut og spiste med noen av disse nye vennene, så gikk det nokså greit, da jeg jo ikke hadde brukt masse krefter på å tilberede maten, og jeg trengte ikke å bruke krefter på å rydde og vaske etterpå. Så allerede den gangen var jeg sliten nok til at matlaging var blitt et ork. Og når jeg da ikke hadde matlyst, så var det jo ikke noe problem.

Så da kan du se for deg denne slitne dama her, som plutselig hadde fått en helt ny vennekrets, folk som var festlige og turglade. Og jeg skulle såvisst ikke være noe dårligere. Så jeg hev meg med. Jeg gikk turer. Toppturer, og alle slags andre turer. Jeg var med på nesten alt som ble arrangert av treff og uteliv. Det gikk rett og slett i ett. Det var som en rus. Jeg klarte ikke å la være. Det var jo kjekt, tross alt. Og at jeg følte meg så totalt sliten, det la jeg bakerst i bevisstheten og overså tanken fullstendig. For nå følte jeg at jeg levde, jeg følte at jeg hang med på karusellen, jeg følte at jeg var med i det gode selskap. Jeg drev meg selv til det glade vanvidd. Jeg er sikker på at jeg ikke var ved mine fulle fem på den tiden. Jeg må ha vært gal. Gal som kunne drive meg så til de grader hinsides all fornuft av det helsa desperat forsøkte å fortelle meg.

Bonusen av alt dette, var at jeg gikk ned enormt mye i vekt. Jeg gikk ned 24-25 kg.

Forskjellen ser du her. Det er noen år mellom disse bildene. Men det slankeste bildet er det nyeste. Og på dette bildet er jeg syk. Mest sannsynlig gal eller noe sånt :p (neida, tuller bare). Men jeg hadde det bra med meg selv. Rusen føltes god. Rusen av alle turene og alt jeg var med på.

Du vet, når du begynner å trene, så er det tungt med det samme. Men når du har trent en stund, så blir det et savn de dagene du ikke får trent. Det blir en avhengighet. Og det var en sånn avhengighet jeg hadde. Men den var ikke sunn. For jeg spiste for lite, nesten ingenting. Jeg var ikke sulten. Hadde ikke lyst på noe. Så det jeg spiste, det tvang jeg i meg. For jeg hadde innsett at noe var galt. Og jeg manglet selvsagt viktige vitaminer og mineraler som følge av manglende matinntak. Når jeg var med de nye vennene på utelivet, var det ofte at jeg kun drakk alkoholfritt. For det fristet ikke med alkohol heller. Det kunne periodevis by meg imot. Så det hendte jeg var ute med disse nye vennene, og de ikke engang la merke til at jeg drakk alkoholfritt. Ikke før jeg annonserte at nå skulle jeg kjøre hjem, hvis noen hadde lyst å sitte på. Da hadde jeg gjerne sittet og drukket alkoholfri mojito 😉 Og så var det alle turene. Spesielt toppturene. Jeg spratt fra topp til topp,som om jeg var den atleten. Som om jeg var frisk og rask. Jeg fikk veldig god kondis da. Det må jeg si var en god bonus også 🙂

Men så kom dagen, da smellen kom. Kroppen ble innvadert av merkelige betennelser. Den ene overtok etter den andre. Betennelser i skuldrene, i hofta, i hendene, i hælene, i leggene…alle veier. Det var et mareritt. Jeg ble tvunget til å slå ned tempoet. Kroppen sa at nå var det nok! Enkelt og greit.

Turene ble sjeldnere, og jeg begynte sakte, men sikkert å ta til meg næring igjen. Faktisk fikk jeg litt matlyst i perioder. Økonomien ble bedre av uventede årsaker. Og da slappet jeg mer av.

Men helsa hadde fått seg en alvorlig knekk. Den energien jeg hadde før jeg ble overaktiv, den var ikke sprek. Og nå var jeg dårligere. Jeg var helt tom.

Så har årene gått. Jeg har lagt på meg 12 kg av de 24 jeg mistet. Jeg kan ikke gå så tøffe turer lenger, knapt noe tur i det hele tatt føler jeg. Og matlysten er på og av.

Nå disse siste månedene her har jeg grublet mye, og vært deprimert. Og som jeg nevnte i innlegget mitt i går, så er jeg deprimert fordi jeg ikke kan være med på så mye lenger. Jeg har blitt så mye dårligere enn jeg var før. Energien varer mye kortere, og jeg blir mye dårligere når jeg har tatt meg ut litt. Så dette har jeg grublet veldig på. Hva har jeg gjort som gjør at jeg har blitt så mye dårligere nå?

Jeg fikk diagnosen ME for snart 2 år siden. Da jeg var så overaktiv, var jeg bare kronisk utmattet ifølge legen, og det kunne visst trenes opp var det mange som mente. Men det jeg har lært etter jeg fikk diagnosen ME, er at ME er en anstrengelsesutløst sykdom, som kan gi langvarig/permanent forverring av sykdommen om man anstrenger seg. Det er viktig å avpasse aktiviteten til helsetilstanden og dagsformen, og ikke overdrive noe.

Plutselig sto det klart for meg hva årsaken til min forverring er. Det er jo så klart den overaktive perioden hvor jeg overhodet ikke lyttet til kroppens signaler i det hele tatt. Den perioden gjorde jeg alt en person med ME ikke skulle gjøre. Men jeg hadde jo ikke ME den gangen. Eller jo, jeg hadde jo det, men jeg visste det ikke, og jeg hadde ingen kunnskap om emnet. Ergo: jeg ødela meg selv. Den perioden varte i halvannet år.

I dag, 3 år senere, er toppturer svært lite aktuelt. På greie dager kan jeg gå til min egen topp, som er 15-20 minutters gange fra min egen dør. Men der går gjerne grensen. Jeg har enormt lyst å gå til Preikestolen igjen. Men det er helt umulig nå. Det er ikke innen rekkevidde for øyeblikket. Og det er en stor sorg. Fordi jeg brukte halvannet år på å slite meg totalt ut hver eneste dag, så soner jeg nå straffen hvor det å gå tur ofte ikke er et tilgjengelig tema. Og da blir jeg deprimert av det også. For turene var jo med på å holde depresjonen og tungsinnet i sjakk blant annet, pluss at jeg fikk utfolde fotogleden min.

Så dette er hva jeg sliter med nå. Jeg må godta at jeg ikke kan trene meg frisk. Jeg må godta at jeg faktisk har ME. Jeg må godta at sånn er det bare, og at jeg må finne andre ting å gjøre som gir meg glede og mestring.

Jeg vet at det går bra. Jeg er ikke døden nær eller noe sånt. Det er bare litt tungt å svelge alle disse nye tingene. Til og med en enkel reise sliter meg ut. Men jeg elsker å reise, å se og oppleve, så det vil jeg fortsette med. Men jeg må ha andre mål for turen, og et lavere tempo enn jeg hadde før. Og jeg må være klar over at jeg ikke vil nå alt på samme tid som før. Jeg må rett og slett finne en annen rytme, som passer til min nye forverrede helse.

I ettertid kan jeg ikke fatte at jeg faktisk gjorde dette, at jeg faktisk klarte å være så naivt aktiv i ca 18 måneder. Og jeg kan ikke fatte at jeg ikke forsto at jeg skadet meg. Men det var en rus. Og i rus blir vi alle litt endret, vi ser ikke ting like klart, og vi gjør kanskje urasjonelle handlinger. Og det er samme hvilken rus jeg snakker om. All rus endrer oss. Enten den handler om alkohol, narkotika eller kroppens egen “lykkerus”.

Og så vil jeg si til alle dere som kanskje ikke har fått avklart en kronisk utmattelse helt 100% enda. Vær forsiktig. Ikke bruk deg opp. Tenk deg om, for du vet ikke hva som kan skade på sikt. Og ikke følg allverdens gode og velmente råd ukritisk. Det kan få uante konsekvenser.
Jeg tabbet meg ut, nå vet jeg bedre. Og nå tar jeg konsekvensene, som en ekte kvinne 😉

Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært ganske melankolsk. Noe dette bildet illustrerer litt. Men det er bare et snapchatfilter, så ingen grunn til bekymring 😉
Nå føler jeg at jeg er på vei til noe bedre. Jeg har fått svar på mye av tankene mine, og kan sette punktum. Nå er det bare resten som gjenstår 🙂 Og det tar jeg på strak arm 😀

 

#helse #ME #aktivitet

Å KJØRE SEG SELV I GRØFTA

Hei alle sammen. Her kikker jeg innom igjen. Det gjør jeg rett som det er, men jeg skriver ikke så mye for tiden, jeg leser bare. Jeg har mye og styre med, og lite energi til å styre så veldig. Og jeg må prioritere. I tillegg sliter jeg litt med å samle tankene nok til å sette dem ned i skrift. Jeg skal gjøre et forsøk nå.

Men først av alt….. Tusen hjertelig takk til dere som i meldinger og i kommentarer sender meg hilsener og sier dere savner meg og håper det går bra med meg. Det varmer veldig. Mer enn dere kan ane. Og jeg håper det går bra med dere alle også 🙂
♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Jeg har jo nevnt tidligere at jeg har vært ganske deprimert nå i sommer. Det skyldes jo forskjellige faktorer, som samlet blir ganske overveldende for et følelsesmenneske som meg. Og fortsatt jobber jeg ganske hardt for å komme ut av den der depresjonsbobla.

Det er ikke sånn at jeg murer meg inne og blir passiv. Sånn deprimert har jeg vært en gang før, og det sier jeg bare: aldri igjen!

Denne depresjonen er mer av typen frustrasjon og mismot over alt jeg ikke får til å gjøre, over alt jeg går glipp av, og over alt jeg fikk gjøre før, men som jeg nå må avstå fra. Det være seg kjekke ting, og mindre kjekke ting. I tillegg så er det ting som skjer, ting som må gjøres, og ofte faller alt litt sånn samtidig, og så sliter jeg meg halvt ihjel for å få alt dette i boks. Det føles som om verden står på hodet av og til, og at hele verden jobber i mot meg.

Det er jo selvsagt ikke sånt. Men følelsene….de kan rett og slett ikke styres. Samme hvordan man snur og vender på det. Så akkurat nå står verden på hodet. Og jeg sliter med å holde balansen.

Jeg har det ikke ille. For all del. Jeg har alle jeg er glad i rundt meg, og vi ler og koser oss, og jobber oss gjennom hverdagen som vanlig. Men jeg er inne i en periode hvor energien starter på sånn ca. 30% når jeg våkner, og dropper til sånn ca. 5% lenge før halve dagen har gått. Og så er det så mye jeg så gjerne skulle ha gjort. Og jeg får ikke gjort en brøkdel engang. Så prioriteringene er ganske strenge her i gården for tiden. Hvis jeg har en liste på 10 ting, så får jeg gjort kanskje 1 i løpet av 3-4 dager. Og da sier det seg selv at ikke mye blir gjort.

Det føles veldig urettferdig. Og jeg nevner det bare, følelsene kan ikke styres så lett. Så når jeg da gjør en ting, den tingen fra lista jeg har bestemt meg for, så går jeg all in. Og så blir det flere dager etterpå hvor hvile står i fokus. Det er min foreløpige strategi. Jeg må jo snart begynne å finne en balanse. Og foreløpig er det sånn jeg balanserer.

Det har vært mye grubling disse sommermånedene. Og faktisk har akkurat det gitt noen resultater også. For ofte grubler vi, uten at vi kommer til noen konklusjon. Men jeg har kommet til en konklusjon. Jeg har nemlig endelig funnet ut hva som gjør at jeg er så mye dårligere nå enn jeg var for noen år siden. Og akkurat det skal jeg skrive om i et annet innlegg. Men jeg nevner at sykdommen jeg drasser på heter ME, og den er anstrengelsesutløst. Og jeg vet nå hva jeg har gjort, som gjorde at mye nå går så galt for meg. Og det har jeg funnet ut ved å gruble i flere måneder nå. Så følg med, følg med, så får du også snart svaret på det 🙂

Til uka skal jeg til legen, og bare ha en samtale. Forsøke å snakke av meg alle vanskelige følelser og tanker. Forsøke å få satt ord på ting. Og rett og slett se om det kan komme noe godt ut av det. Jeg grugleder meg. For å gå til psykolog er en ting, men noe helt annet når en skal snakke av seg til fastlegen. Jeg klarer ikke helt å se det for meg. Men jeg tror det kan bli bra. Jeg trenger det. Det blir nok flere sånne samtaletimer, for jeg har ganske mye på hjertet, hehe 😀 Det blir spennende å se.

NAV har også vært veldig greie med meg nå, de har forlenget avklaringspengene til mars 2020. Jeg kan forsikre at det gjorde godt i grubleregisteret mitt. Da ble det en mindre ting å gruble over. Og sånn kom jeg lettere til konklusjon på de andre tingene jeg har slitt med. Så håper jeg inderlig at jeg snart er i mål hos NAV med det som er det egentlige målet, å få søke ufør. Men, en ting om gangen 🙂

Jeg håper helgen har vært god for dere som kikker innom her. For meg har helgen vært rolig god, sammen med mine nærmeste gull ♥ Jeg har kost meg 🙂

Nå står ny uke snart for tur. Nye dager, med nye opplevelser 🙂 Bruk dagene godt 🙂

 

#følelser #tanker #grubling #helse #depresjon