Sånn er det i alle fall når man sover nesten 14 timer den ene natten, og neste natt bare 5 😉
Det er litt fint å sitte så tidlig, været ser lovende ut, og fuglene kvitrer. Det er nesten så man får litt høstlig vårfølelse 😉
Samme hva, trøtt og slapp, eller frisk og opplagt, det blir sikkert en fin dag i dag. Kos deg masse ♥
En ut av vinduet opplevelse klokken 7 om morgenen 🙂
#morgenstund #gull #vær #dag
Dere trenger ikke å ringe på min dør. Dere trenger ikke å prøve å få meg i tale for at jeg skal kjede meg med å høre på deres budskap. Jeg er immun mot sånt. Det er bortkastet tid. Ikke minst for dere.
Før i tiden, pleide Jehovas vitne komme på døren en gang i blant, i tospann. Oftest to dresskledde menn, eller to tekkelig dydige damer. Så var det mange år, da det var fantastisk stille. Og jeg håpte jo at dere hadde gitt opp. Men, håpet var lysegrønt. Plutselig en dag, for et par måneder siden, ringte en representant for Jehovas vitner nok en gang på døren. Dette har jeg berettet om en gang tidligere, i dette innlegget.
Mannen som den gang sto på døren, var alene. Ikke hadde han dress på seg heller. Han hadde på seg noe som nok var på moten i 50 årene en gang. Kanskje han syntes han var ganske retro 😉 Men i alle fall ikke noe skummelt, eller truende med han. Det var vel jeg som virket skummel, som sto der, kun inntullet i et badehåndkle. Og heldigvis for det altså. For mannen ble så sjokkert at han ga meg brosjyren i hånda og gikk bort det forteste han kunne.
For noen dager siden, ringte det på døra igjen. Denne gangen var det Amalie som lukket opp døra. Jeg hørte at det var noen barn som snakket, så jeg trodde det var noen av hennes venner. Men idet jeg gikk forbi, huket Amalie tak i meg, og ville at jeg skulle komme til døra. Joda…det gjorde jeg jo. Tenkte som så, at det sikkert var loddselgere eller noe sånt da.
Men neida…Det sto to barn på utsiden, yngre enn min datter. En gutt og en jente. Litt bortenfor sto en voksen person med paraply, så jeg kunne ikke se hvem det var. Gutten viser frem en brosjyre, som jeg øyeblikkelig drar kjensel på. Den har ikke samme bilde, men samme skrift og samme utforming. Og samtidig som han viser meg brosjyren, sier han også det samme som overskriften sier: Vil du vite hva fremtiden bringer?
Eller noe sånt. Jeg husker det ikke ordrett.
Denne gangen er det jeg som blir litt satt ut. Og jeg kjenner irritasjonen koker i meg. Men jeg er glad i barn, og smiler til denne gutten, og den lille jenta, og sier pent at jeg er ikke interessert i sånt. Samtidig har jeg lyst å gå bort til den voksne som står og venter, og gi denne en ørefik for å bruke barn i sitt virke på den måten der. Det er ufyselig.
At barn selger lodd, eller andre ting som går til gode for deres idrett eller annen fritidsaktivitet, det er trygt og godt, og helt ærlig. Men å bruke barn til å prøve å lure folk inn i sin egen religiøse sekt, DER går det en ALVORLIG grense altså. I alle fall hos meg.
Etter at jeg hadde lukket døra, så min datter at jeg reagerte på hendelsen. Og vi pratet litt om det etterpå. Jeg fortalte hva Jehovas vitner er for noe, hva de gjør, og hva de ikke gjør. Og så fortalte jeg om deres iver etter å få flere medlemmer i sekten. Hun syntes jo at det hørtes skummelt ut. Men jeg sier at det er ikke skummelt. Men man må vite hva man gjør, og virkelig gå inn for det og like det. Men helst holde seg unna 😉
Jeg har en slektning som lot seg overtale til å være Jehovas vitne. Man kan trygt si at det ikke var lett å bryte ut derfra igjen. Og for å klare å komme seg ut, måtte han gjøre noe syndig, for så å bli kastet ut.
Så nok en gang, dere, Jehovas vitner, trenger ikke å komme på min dør. Spar meg, og dere selv, den ubehagelige opplevelsen! For jeg er ikke mottakelig, og kommer aldri til å bli det!
Jeg respekterer at folk har sin tro. Og jeg forlanger at folk skal respektere meg for min tro, eller mangel på tro. Jeg respekterer ikke når jeg blir oppsøkt og mast på.
#jehovasvitner #tro #religiøs #mas
For en tid siden fikk jeg endelig satt klisterlappen “Nei takk til reklame” på postkassen. Og i ettertid er det fantastisk herlig å åpne postkassen, og se at den er tilnærmet tom. Ikke en haug med papir som jeg brukte 5 uker på å jobbe meg gjennom. Og helt ærlig, et av de beste grepene jeg har gjort for min egen helse.
I går etter dagens treningsøkt, gikk jeg som vanlig i dusjen. Og da jeg kom ut av dusjen, og hadde tørket meg litt, ringte det på døren. Jeg tenkte at det kanskje var min mor, siden jeg ventet henne. Så jeg surret et håndkle rundt kroppen, og hadde allerede “turban” på hodet. Og gikk for å lukke opp.
Det var ikke min mor.
Det var en fremmed mann, i grå bukser med rutestreker i, hvit skjorte, og en burgunder genser over skjorten, sånn at man kun så skjortekragen. Mannen så ut til å være i midten av 50 årene. Han ble mildt sagt forfjamset ved synet av meg. Men etter et par sekunder kom han litt til hektene igjen, og rakte frem hånden med en liten brosjyre som han ville gi meg, og stammet frem: Eh….kanskje du kan lese i denne når du er ferdig? Hånden skalv en anelse.
Jeg tok imot brosjyren, og mannen snudde seg og gikk hurtig avgårde bort fra mitt hjem. Jeg sukket inni meg, og lurte på om han visste at den der lille brosjyren kom til å gå veien til søppelbøtta mi innen kort tid?
Antakelig visste han det, når han tross alt var fra Jehovas vitner, og ikke turde være påståelig og ville diskutere de store spørsmål med meg, som sto der iført kun et lite håndkle 😛
Det var nok det siste synet han hadde forventet seg, og det gjorde ham ytterst usikker, noe som gledet mitt gamle hjerte 🙂 For det er nemlig aller første gang jeg har hatt Jehovas vitne på døren, uten å måtte verbalt kaste dem ut igjen. De pleier å være rimelig pågående.
Så mitt råd til deg for å unngå at de driver med overtramp: Ifør deg kun et lite håndkle neste gang de dukker opp. Det gjør susen 😛
Sånn kan det gå når de er påståelige og leverer reklamen til deg på døren, og ignorerer postkassens lille klisterlapp 😉
#reklame #Jehovas #mann #håndkle
Da er det på’an igjen. Ut å søke lykken på jobbmarkedet. Det er heldigvis ikke så ofte jeg har trengt å gjøre det. Og de fleste gangene har jeg fått jobb ganske fort. Men denne gangen spørs det. Jeg har jo bikket over litt i alder siden sist. Og folk i min alder blir ofte sett på som litt for gamle. Utgått på dato liksom. Det er i alle fall det jeg har hørt. Så neimen om jeg tror det vil bli lett denne gangen.
Men jeg kan jo ikke annet enn å satse litt, og håpe på at det går bra 🙂
Og jeg satser jo litt annerledes nå enn før i livet. Tidligere har jeg jobbet med barn…men der er jeg i alle fall utgått på dato. De neste barna jeg skal bry meg om nå, er barnebarna mine, når de kommer. Og det er jo en stund til. Håper jeg! 🙂
Så jeg har omskolert meg, og satser nå på et eller annet kontor yrke. Så det blir spennende å se om jeg får napp. Min forrige jobb, var som Markedsansvarlig i en liten bedrift som solgte el kjøretøy. Det var faktisk ganske kjekt og interessant 🙂 Og jeg vet litt mer om el kjøretøy i dag enn jeg gjorde før, for å si det sånn 😉 Jeg vet litt mer om hjemmesider og facebook også, enn jeg gjorde før. Så man lærer så lenge man lever.
Helsa mi er i alle fall mye bedre enn den har vært på ganske så mange år. Så der har det skjedd revolusjonerende ting. Nå håper jeg at jeg også får en god jobb, sånn at jeg kan forsørge meg selv, og være stolt av det 🙂
Bildet er googlet
Wish me luck 🙂
#jobb #jobbsøk #arbeidsmarked
Da var mandagen her igjen 🙂 Ikke den verste dagen i uken egentlig. Men akkurat i dag kunne jeg klart meg uten. Litt lite søvn i natt, og tidlig opp.
Vel, jeg har jo dagen foran meg, så egentlig kan jeg jo legge meg igjen. Men så er det noe med det, at jeg ikke har lyst å føle at jeg kaster bort dagen min. Så da blir jeg værende våken. Men vet at dagen blir særskilt trøtt og tung, og jeg vil ikke klare å få gjort så mye.
Men det jeg MÅ får gjort, er å skaffe hjelp til å skifte et punktert dekk. Med hender som ikke klarer tunge løft, så er hjelp en forutsetning. Men det skal nok ordne seg det tenker jeg 🙂
Denne uka har altså startet på alle tenkelige dårlige måter, uten at jeg skal gå i detaljer. Så jeg håper virkelig ikke at resten av uken vil bære preg av det.
Men ønsker alle venner, familie, kjente og ukjente, en riktig god uke fordet 🙂
Da jeg kjøpte bilen min brukt for mange år siden, hadde den allerede en skade. Den hadde en steinsprut skade i frontruta. Ganske stor også i grunnen. Men ikke mitt i synet til meg som bilfører.
I årenes løp har jeg ikke reflektert så mye over det egentlig. Bilen var jo brukt, den hadde skraper, og flere har den fått etterhvert 🙂 Og tydelig så har ikke den steinsprut skaden hatt noen betydning. Den har ikke utviklet seg.
Så for ca en måned siden, kom en ny steinsprut skade. Irriterende var det. Men heller ikke den midt i utsikten til meg som sjåfør. Men rett foran meg, helt nederst i ruta. Jeg håpet jo på at det ikke skulle få noen betydning, denne skaden heller. Så jeg besluttet å vente å se.
For to uker siden skjedde en utvikling. Bilen hadde stått parkert ved et kjøpesenter i byen, og solen hadde skint på den. Nydelig varm vårsol. For et sjokk å komme tilbake til bilen etter handleturen, og se at den lille steinsprutskaden hadde utviklet seg til en sprekk på 15 cm mens jeg var borte en halvtimes tid!!!!
SUKK OG GRRRR!!!!
Etter å ha pratet med venner om saken, roet jeg meg, og bestemte meg for å vente litt med å gjøre noe med det, og det så ut til at det ikke skulle skje så mye mer. Alt roet seg. Helt til i dag.
Jeg og datteren min skulle ut å handle litt ting til påskepynt og klubbkveld. Og mens vi kjørte på motorveien, måtte jeg kikke litt ekstra på sprekken. Den var blitt større siden sist jeg studerte den. Og jeg kommenterte det til datteren min. Hun var enig.
Et par minutter senere kikket jeg igjen på sprekken, og til min store forskrekkelse så det ut som den vokste mens vi satt og så på. Og ja, det gjorde den faktisk. Det så ut som en slange som buktet seg bortover ruta. Creepy følelse for å si det rett ut, og panikken begynte å vokse i meg. Vi fikk parkert så raskt som mulig, og jeg fikk ringt til Hurtigruta Carglass. Den første og beste jeg kom på. Der fikk jeg en hyggelig østlending på tråden, som beroliget meg med at det ikke var noen fare for å kjøre videre osv. Og han beskrev hvordan vindusruten var bygget opp. Jeg pustet lettet ut, og besluttet å kjøre innom for å vise frem skaden, og få noen til å bekrefte dette. Og som sagt så gjort.
Vel fremme fikk jeg i tale en hyggelig og service innstilt mann, som kikket på skaden, og fortalte like nøye som han i telefonen, hvordan ruten var oppbygd, og hva som evt kunne skje. Han fikk jo forklart litt bedre da, hvor han fortalte at sprekken ville fortsette, og kanskje skifte retning. Så i dag sitter jeg igjen med en god del ny viten om frontruter på en bil 🙂 Konklusjon, ruten MÅ skiftes…men det behøver ikke å skje med en gang. Fordi skaden er ikke sånn at den hindrer sikten. Så da er påsketuren til Sørlandet reddet 🙂 For ikke å snakke om at jeg bør finne penger til egenandelen på 2000 kroner, en eller annen plass. Får vel kanskje satse på Gull lotto eller noe sånt… Men tviler vel på at vinnerlykken står ved min side. Inntektene står ikke i forhold til utgiftene i alle fall. Såpass kan jeg bekrefte. Sukk. Men i alle fall…den gode nyheten er at det ikke står om livet sånn på stående fot. En mangellapp er verste konsekvens. Eller at sprekken skifter retning. Mannen på verkstedet forsikret meg om at jeg ikke ville ende opp med ruta i fanget sånn plutselig. Så da er panikken avverget, for denne gang! 🙂
Frontrute med hjertesorg.
#hurtigrutacarglass #frontrute #steinsprut #skade #lotto
Puhh….da er endelig den store luredagen over 😀 Og jeg har klart meg gjennom hele dagen, uten å bli lurt. Tror jeg! I alle fall er det ikke noen som har sagt de har lurt meg.
Jeg er jo egentlig ganske lettlurt, i alle fall 1. april. Men det å ikke ha kontakt med noen, ei heller lese aviser eller andre ting, har muligens reddet meg denne gangen. Jeg har vært opptatt med andre ting enn å prøve å unngå å bli lurt 😉 Hmm…kanskje det er det som har reddet meg? Jeg har ikke panisk prøvd å oppdage lurerier 😛
Neida, fra aprilspøk til alvor. Jeg har et veldig avslappet forhold til 1. april. Men er likevel litt forundret over at ikke noen har prøvd å lure meg. Jo, nyhetene og internett har sikkert prøvd…men jeg har bare ikke hatt tid….enda 😉
Men, nå er det for sent. Jeg får heller dvele ved hverdagslurerier, og komme meg gjennom dagene som ellers i året.
Ha en flott og vårlig april 🙂
Bildet fant jeg på google
#aprilsnarr #lureri #april #lettlurt #aprilspøk
De gangene helsa har vært på den gode siden, har jeg likt å få unna helgevasken på fredagen. For da er helgen klar til å nytes, ren og pen. Men utrolig ofte har det blitt at vasken har blitt utsatt, gjerne til mandagen, eller enda senere. Rett og slett til når jeg følte jeg hadde nok energi til å sette i gang.
Men nå har helsen blitt mye bedre, mangler bare energi. Og så lenge jeg ikke har feber, og vondter, så går ting mye bedre, selv om energien er i dårligste laget. Tror det har med motivasjon å gjøre. Jeg er i mye bedre humør nå når jeg ikke lenger har diverse vondter. Og det alene produserer jo litt energi.
Men så er det denne fredagsvasken da. Den må jo helst gjøres, enten man har energi eller ei. Helgen blir jo best da. Men uansett hvordan jeg snur og vender på det, så når jeg ikke over alt på en dag. Jeg må ha mange pauser. Men i dag er jeg rimelig stolt. Jeg har klart å få unna ganske mye, i forhold til vanlig. Har hatt mange pauser, men når jeg ikke har hatt pauser, så har jeg klart å være effektiv. Det er ikke dumt. Og i tillegg så begynte jeg rengjøringen i en annen ende enn jeg pleier.
Vanligvis begynner jeg på badet, eller på kjøkkenet. For det er liksom endestasjonene. Men i dag begynte jeg i stua. Det har jeg aldri gjort før. Og da så alt plutselig mye lysere ut. Akkurat som at jeg nesten snart var ferdig. Og motivasjonen gjorde sitt inntog, og jeg fikk lyst og energi til å fortsette litt til. Så nå har soverom, 2 ganger og bad også blitt utsatt for mitt rengjørings regime. Bare kjøkkenet gjenstår…påbegynt, men sukk og ork…føler meg egentlig litt ferdig nå 😉 For dagen i alle fall. Får nok ta meg i sammen, og få det også ferdig, så kan jeg virkelig hvile ut denne helgen. Jippiiii 😀
#fredag #helgevask #rent #ryddig #kjøkken #stue #bad #pus #energi #helg
Det er sent, langt over midnatt. Jeg har akkurat kommet hjem fra hyggelig lag med min bror og hans familie. Og jeg setter meg ned i godstolen, og begynner å fundere.
Lørdag er normalt ikke min favoritt dag. Men hvis det skjer noe, eller når ungene mine er hos meg, så er lørdagen til å overleve. Denne lørdagen var ikke ungene mine hos meg, men likevel har jeg vært lite alene. Fikk besøk av en god venn midt på dagen. Og om kvelden dro jeg som jeg allerede har skrevet, til min bror og hans familie.
Tankene mine går til hvorfor jeg synes lørdagen er en sånn kjip dag?
For folk flest er det ukens høydepunkt. Det er da man kan få gjort ting man kanskje ikke når resten av uken, da kan man være med familien, eller med venner. Og man nyter det å ha fri fra jobb og skole. For meg er vel lørdagen blitt en slags ensomhetens dag. Nettopp fordi når jeg er alene, er alle andre opptatt med sine familier, eller kanskje de skal på en eller annen tilstelning, eller…. Ja, you name it! Jeg har hatt en lørdagsdepresjon i mange år nå. Den kommer som regel ganske presis. Men i det siste har lørdagsdepresjonen uteblitt når ungene har vært her. Og jeg har virkelig klart å slappe av og kose meg. Og til og med et par alene lørdager har også gått klar av depresjonen. Så kanskje det ordner seg nå?
Helt klart har det med alle ting som har skjedd i livet mitt, alle bekymringene, alle problemene, sykdom. Alt dette til sammen setter jo sitt preg. Denne lørdagen var jeg nokså forberedt på lørdagsdepresjonen. De siste ukene har vært turbulente. Men heldigvis har jeg klart å holde meg opptatt, og slapp unna. Helt til nå. Men, teknisk sett, så er det søndag nå. Selv om jeg enda ikke har sovet.
Det er en ting jeg helt klart savner. Jeg savner en spesiell venn, en som jeg kan ringe til når jeg har det tungt, en som kan komme og være med meg, holde rundt meg, og fortelle meg at alt vil bli bra. I grunnen har jeg en lignende venn. Bare at han er ikke tilgjengelig hele tiden. Han er en travel mann. Og det er sjelden det passer for oss begge å møtes og prates. Men til nå har vi hatt omtrentlig daglig kontakt på nett. Men også det minker.
Enkelte har begynt å lure på om jeg ikke snart skal finne kjærligheten? Men akkurat der er jeg nok ganske steil nå. For kjærlighet kan være så mangt. Men den kjærligheten mellom mann og kvinne, er ikke lett å finne. Egentlig tror jeg ikke den er så langt borte. Men, i min alder, så skal det noe til å finne harmoni med en kjæreste på samme alder. Fordi vi begge har inngrodde vaner og uvaner. Det har ikke noe med om man har vært lenge alene eller ikke. Det har rett og slett med at man er etablert. Og hvis man da plutselig skal være med et nytt menneske, lære dens vaner og uvaner å kjenne, og kanskje forandre på sine egne vaner og uvaner for at det skal fungere…det er bare ikke så enkelt. Man er jo etablert, etter mange voksen år.
Det sies jo at det å skape et liv med en ungkar som har passert 30, er en vanskelig oppgave. Fordi han allerede da har skapt sine vaner, sitt liv. Men det gjelder jo ikke bare han, det gjelder jo oss alle. Når vi kommer litt opp i godt voksen alder, så har vi jo alle gjort akkurat det samme som ungkaren som har passert 30. Vi har skapt våre vaner, vårt liv. Og når to mennesker da skal finne hverandre, finne kjærligheten, og så ønske å etablere noe sammen, da kan det fort bli full kræsj. Og irritasjoner vil tårne seg opp, og gjøre alt vanskelig.
Så derfor er jeg steil på akkurat det. Det er sårt å være alene. Men det er for slitsomt å begynne på nytt. Jeg er bare ikke 20 lenger, rett og slett. Har slitt med alt for mye av andre ting. Og orker ikke å tenke tanken engang, på å bli kjent med et nytt menneske, bare for å finne ut at det ikke gikk likevel. Jeg har rett og slett akseptert situasjonen min. Og trives i grunne veldig godt sånn som jeg har det nå. Bortsett fra lørdagene 😉 Men, jeg har et håp om at det meste ordner seg for snille piker. Så ser frem til lørdagene med håp og tro 🙂 Det skal nok gå bra 🙂
Ha en fortsatt god helg 🙂
Jeg nærmer meg 46 år gammel, og tenker tilbake på hvordan ting var før i tiden, og hvordan ting er nå.
Det er jo intet mindre enn fantastisk denne teknologiske verdenen vi lever i nå. Jeg prøver liksom å huske hvordan vi klarte oss uten mobil telefon, uten data, uten internett… Men sannheten er vel den at vi klarte oss vel så bra da…nesten bedre. For man hadde andre aktiviteter. Istedet for sosiale nettsteder og nettsurfing, og sms, så besøkte vi hverandre.. Vi satt ansikt til ansikt og pratet sammen. Var vi på besøk, fikk vi servert noe godt å drikke eller spise. Hadde vi besøk, gjengjeldte vi gesten 🙂 Akkurat det savner jeg litt. Det sosiale.
Men som jeg sitter her og tenker, så kommer jeg frem til at jo eldre jeg blir, jo mer travelt har jeg det. Aner ikke hvorfor. Men tror vel egentlig kanskje det har med at man er eldre, og dermed ikke fullt så kjapp i vendingen. Og så har man ikke den samme energien man hadde før da man var yngre. Men jo, jeg savner det nære, det personlige.
Jeg husker godt da vi hjemme hos mine foreldre fikk en av de først mobiltelefonene som var ment for folk flest. Det var en diger svart, og tung kasse med et telefonrør på. Hvor mobil den var, kan vel diskuteres. Men poenget var i alle fall at vi kunne ha telefonen med på hytta. Og det var jo et godt argument 🙂
Jeg husker også da datamaskin såvidt begynte å bli tilgjengelig for enkelte. Da sendte foreldrene mine meg på datakurs. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt. Mye nytt, og så skulle man jo liksom huske alt dette nye. Men det gikk jo greit, selv om jeg aldri ble noen ekspert. Likevel så har jeg jo beholdt interessen, og liker å være på data og nett. Og mye finner jeg ut selv.
Mine barn vokser jo opp i data alderen. De får det inn med morsmelken, og det synes jeg er supert i grunnen. For når jeg trenger hjelp til noe internett eller data problemer, så kan jeg enkelt spørre dem. Og vips har problemet blitt løst.
Den største fordelen med internett som jeg ser det, det er at verden har blitt ganske liten. Da jeg var ung, hadde jeg over 40 brev venner fra hele verden. Mine barn vet vel knapt hva en brev venn er. Men da skrev vi lange brev, og ventet i ukevis på svar. Nå chatter vi. Og vi trenger ikke vente mange sekundene før svaret ankommer. Så det er jo bedre på en måte, for man blir kjent på en helt annen måte. Samtidig så blir man ikke kjent på den inngående måten lenger. Så det er jo litt vemodig. Men likevel…jeg liker chat, jeg liker blogger, og jeg liker å se bilder. Og da er jeg jo fornøyd.
Sosiale media finnes også i mange varianter. Så mange at jeg har gitt opp å følge med. Får det litt med via barna mine, men rekker ikke over det selv. Jeg holder meg til Facebook og Instagram, og et par steder til. Det er nok for meg. Så har vi jo Skype også da, med sine muligheter. Og joda, jeg har Skype. Men det er utrolig tidkrevende å sitte å prate med folk hele dagen lang. Så jeg er ikke der så veldig ofte, for å si det sånn. Kik og Whatsapp og lignende mobilchat, det holder jeg meg langt unna. Jeg skriver kjapt og greit på tastatur, men på sånne små mobiltastatur, da tar det evigheter. Så det har jeg gitt opp. PC’en er best 😀
Fordelen med at barna har mobiltelefon nå, er at det faktisk er en viss mulighet for å få kontakt med dem når de ikke er hjemme. Før i tiden så hadde vi avtalte klokkeslett, men ellers veldig liten kontroll. Nå synes jeg jo at mobilen er et trygghetsmoment også. For verden er blitt mindre, men også farligere. Det er ikke like trygt å ferdes ute lenger. Og internett har gjort oss mer tilgjengelige.
Så hva som er best, før eller nå, det er vel egentlig en smakssak. Men man kan jo si at hver alder har sin sjarm 😉
