Jeg fikk meg et uventet mål i dag da jeg åpnet blogg.no.
For jammen ligger jeg på 78. plass på topplisten for hele landet. Jeg fant meg selv på 44. plass på bloggtoppen, og på 1. plass for Sandnes, som jo er min by.
Jeg pleier ikke å følge med så veldig der. For antall besøk på bloggen her pleier å ligge på rundt 50. Men i går ble det 878 besøk på bloggen min 😮 Jeg ble nesten litt svimmel da jeg så det et stykke utpå kvelden. Og blogginnlegget mitt om KROPPEN MIN, har fått ikke mindre enn 36 kommentarer, med mine egne svar da 😉 Og det er også uventet. Det pleier å ligge på mellom 8 og 14 sånn til vanlig.
Uansett er jo dette veldig kjekt. Kjekt å se at det engasjerte så veldig. Kjekt å se at så mange brydde seg 🙂 Og som min datter så fint sa: “Det er jo et tema som mange er veldig interessert i, kropp, helse, trening og slanking.” Og det har hun jo rett i 🙂
Så i dag er ikke innlegget noe mer enn litt skryt av meg selv og gårsdagen 😉 Og så veldig spennende er nok ikke det for den store massen 🙂 Men tusen takk til alle dere som besøkte meg i går, og også veldig kjekt å få så mange kommentarer. Det satte jeg veldig stor pris på ♥
Jeg har den siste tiden oppdaget hvor mye kropp, vekt og kroppsfasong har å si, for det uttrykket man gir, og den oppmerksomheten man får.
Jeg har hørt det i noen måneder nå, hvor liten jeg er, hvor liten jeg har blitt, hvor slank jeg har blitt.
Og jeg skal ikke nekte, jeg er veldig stolt over akkurat det 🙂 Det er en milepæl, et nytt liv faktisk. På en måte. For nå er jeg slankere enn jeg var for 25 år siden. Det er ganske godt gjort. (Klapper meg selv på skulderen) ☺
Bildet til venstre viser meg på Mallorca i 2011. Bildet til høyre viser meg på 17. mai 2015.
Jeg husker ikke hvor mye jeg veide i 2011. Men jeg vet at jeg på det tyngste har veid ca 98 kilo. Og det var da vektnålen viste det, at jeg begynte å bli alvorlig bekymret, og bestemte meg for å få hjelp til å forebygge det å bli “smellfeit”. Jeg tenkte på helsa. Og jeg tenkte på hvor tungt alt var. Jeg tenkte på hvor vanskelig det var å finne klær. Jeg tenkte på hvor ulykkelig jeg var over å være så tung. Og jeg tenkte med fortvilelse på at jeg nærmet meg 100 kilo. For et grusomt nederlag. Jeg er jo bare 162 cm på strømpelesten. Og tenk deg hvordan det ser ut å være så kort og 100 kilo tung!!!!
Så jeg gikk til legen, og fikk tabletter som skulle hjelpe forbrenningen.
Og det hjalp. Jeg har skrevet om det før. Og sammen med trening, så tok jeg av ganske mange kilo. Men så fikk jeg betennelser, og måtte slutte og trene, og la på meg litt igjen.
Så gikk tiden, jeg fant ut jeg ikke kunne trene, men ut å gå tur kunne jeg gjøre. Og det, sammen med å spise små måltider, så har jeg gått ned til dagens størrelse. Og siden jeg nå har nevnt vekt og høyde, så kan jeg si at i dag veier jeg 67 kilo. Og det er 31 kilo mindre enn jeg var for noen år siden. Så det siste halvannet året har jeg gått ned 24 kilo, som en fortsettelse av det jeg var begynt på helt bevisst for enda flere år siden 🙂
I dag er jeg ikke så redd for helserisikoene som hjerte og karsykdommer, diabetes og sånne ting, som jeg var den gangen for lenge siden. Og det er fordi jeg har klart å bekjempe vekten 🙂
Ting er ikke like tunge lenger. Jeg kan helt fint krølle meg sammen i en ganske liten stol, jeg kan gå og handle klær i ALLE butikker, jeg kan handle klær på tilbud til og med, og finne størrelser som passer meg. Og vekta gjør meg ikke lenger ulykkelig.
Men, jeg har funnet ut at lykken ligger ikke i en slank kropp. Det er så mye mer som skal til for å være lykkelig. Ikke bare kropp og vekt. Livet er jo en sammensetning av mange elementer. Og tilsammen vil disse tingene utgjøre den lykken man føler.
På fredag var jeg en tur ute på nattelivet i Stavanger. Det var en veldig kjekk kveld. Men et par ting sitter fast i meg i ettertid, som har med kropp å gjøre, og som føltes litt merkelig. Uvant, for å si det rett ut.
Det ene var inne på et utested, hvor jeg måtte smyge meg forbi bardisken, mellom mange mennesker, for å komme meg på toalettet. På veien tilbake møtte jeg en gjeng unge menn, sånn ca i begynnelsen av 30 årene. Da jeg passerte dem, var de så mange, at de sperret veien litt, sånn at jeg ikke kom meg helt videre med det samme. Da jeg ble stående fast litt, merket jeg en hånd på bakstussen min, og den ble liggende der, aaaalt for lenge. Og ikke tilfeldig. Jeg grep håndaog skjøv den bort, men da flyttet han bare sin hånd, og tok tak i min hånd. Jeg snudde meg, for å se hvem tullingen var? Og oppdaget at det var en pen mann, faktisk. Ikke en klein og kjedelig utseende mann. Han møtte blikket mitt og smilte, mens han fortsatt holdt hånden min.
Jeg liker ikke sånt. Og lurer jo på om han trodde jeg skulle bli smigret? For meg spiller det ingen rolle om det er pene eller stygge menn som gjør seksuelle tilnærmelser. Jeg føler det ubehagelig, og foretrekker sånt med en jeg er intimt fortrolig med, og som jeg liker, fremfor noen som ikke har med min intimsfære å gjøre i det hele tatt.
Jeg var kledd i en trang kjole, som ikke overlater for mye fasong til tilfeldighetene, og innser jo at det kanskje trigger noen til å bli litt for nærgående. Men likevel så holder jeg fast ved at de ikke har noen rett til å gjøre sånt, fordet om jeg har på meg en fin kjole, og har slanket meg litt. De kan holde hendene sine for seg selv synes jeg. Og heller tilnærme seg på mer Gentlemanaktig vis om de har lyst på min respekt i alle fall.
Så joda, jeg er jo stolt over kroppen min som jeg har tilegnet meg. Men skal jeg bli smigret over å bli kladdet på rumpa da eller? Det har jo faktisk skjedd da jeg var mye tyngre også. Men da opplevde jeg det som en fornærmelse, nesten som mobbing. Men det var sikkert fordi jeg ikke følte meg vel i min tunge kropp.
Det neste som skjedde, var også en merkelig opplevelse. Det satte seg en dame ved siden av meg. Hun ville snakke litt med han som satt ved min andre side. Hun støttet hånda si på ryggstøtten bak min rygg, og lente seg foran meg, for å prate med han. Da hun var ferdig, trakk hun hånden sin til seg, og jeg kjente at hun var borti ryggen min i farten. Hun gnikket på hånden sin, og mumlet at hun rispet seg på noe. Så ser hun på meg, med et litt sutrete ansiktsuttrykk, og sier: “Du er jo så tynn at man risper seg opp når man er borti deg!” Jeg ble ganske paff. Er jeg såååå tynn? Er det bare knokler igjen nå? Skinn og bein liksom?
Jeg ble litt tankefull etter det der. Og litt lei meg. Følte at jeg var i veien samme hvordan jeg så ut. Men det gikk fort over. Jeg har fortsatt mine komplekser i behold, og dem passer jeg godt på 😉 Og de har ikke noe med slankhet å gjøre 😉
Etter at jeg la ut nye bilder av meg selv på facebook, fikk jeg en hel liten storm av henvendelser fra “venner” jeg ikke engang har møtt, men som likevel er venner på en måte. For jeg kan jo møte dem via venneklubber og alt det der. Derfor sier jeg ikke nei til venneforespørsler fra folk som jeg vet jeg kan støte på i mitt sosiale liv. Henvendelsene jeg fikk gikk på hvor flott, hot og sexy jeg ser ut. Og et par av henvendelsene gikk også på dating og på det å ha sex. Ingen av disse er aktuelt for meg med noen av dem. Men helt klart så må jo folk få lov til å spørre 😉 Men guri hvor uvant det er å få sånne henvendelser. Jeg fikk det jo før også, da jeg var på et annet nettsted i tillegg til facebook. Men da følte jeg bare avsky. Og avviste enhver som prøvde seg 🙂 For jeg kunne jo ikke skjønne at noen kunne se at en sånn klumpete kropp var noe å ha på. Eller noe å være glad i. Men sånn som det er i dag, så skjønner jeg det litt bedre. For det finnes sikkert like mange forskjellige smaker der ute, som det finnes kropper. Kan jeg tenke meg.
Men jeg har jo kjent den siste måneden, den store forandringen på kroppen min. Jeg kjenner kragebena når jeg tar der, samme hvilken stilling kroppen min har. Det gjorde jeg ikke før. Jeg kjenner ribbena mine. Og første gang jeg gjorde det, fikk jeg en følelse av motvilje. Det kjentes litt uvant og ekkelt ut. Men nå begynner jeg å bli vant til det. Og når jeg ser på bilder av meg selv, så ser jeg at jeg ikke har hverken runde kinn, dobbelthake eller særlig mage. Jeg har heller ikke særlig pupper å snakke om. Til og med føttene mine har blitt slankere. Så mye har forandret seg. Så kanskje ikke så rart at oppmerksomheten jeg får også har endret seg?
I tillegg har jo vektnedgangen gått over lang tid, og dermed har det meste av huden også klart å justere seg, uten å ligge igjen i valker. Så jeg må jo si som jeg begynte her, at det er et nytt liv med denne kroppen. Men likevel så vil jeg jo poengtere at det er ikke kroppen som gjør personen. Det er det indre. Og det er det aller viktigste. Skal man slanke seg, så bør det være av den rette årsaken. Det bør være av helseforebyggende grunner. Det er min mening. Jeg ser mange runde og flotte damer når jeg er ute og farter. Og jeg beundrer dem jeg ser, hvor flotte de faktisk er, selv om de er rundere enn normen sier. Det har nok mye med holdning å gjøre.
For meg var det helsa som bestemte. Frykten for å oppleve noe som forringet helsen min. Men, de siste 24 kiloene har vært ubevisste. Det har bare skjedd, sakte men sikkert. Og det er jeg enormt glad for 🙂
For noen år siden, satte jeg i gang med en stor slankekur. Jeg var ca 39 år gammel. Jeg gikk til legen med mine vektproblemer. Og han sendte meg videre til gynekolog. Gynekologen ga meg diabetes 2 medisiner, som for noen hadde en god effekt på fordøyelsen mente han. Jeg startet med disse medisinene, som visstnok ikke skulle være skadelige for noe. Naturlige stoffer.
På forhånd hadde jeg også begynt å trene, alvorlig. Fordi jeg var fast besluttet på at jeg skulle ned i vekt. Jeg hadde prøvd uendelige dietter, uten annet resultat enn å legge på meg. Dette beskrev jeg jo for legen.
Etter at jeg begynte på diabetes 2 tablettene, opplevde jeg ganske fort effekt. Og sammen med trening, raste jeg ned i vekt. I løpet av et år, hadde jeg gått ned ganske mange kilo, som virkelig viste igjen.
Dette bildet er fra 2007. Og det er ca. 30 kilo siden 😉
Da jeg rundet 40, hadde hele meg forandret seg fra en ganske rund dame, til en slankere utgave, med større selvtillit en noen gang før 🙂
Jeg sto foran en livsendring på den tiden. Det var skilsmisse, og jeg kjøpte meg en leilighet.
Men ikke lenge etter begynte helsen å skrante litt. Man skulle tro at det bare ville bli bra med så mange kilo i minus, men likevel skjedde jo ting jeg ikke hadde så mye kontroll over. Og treningen måtte vike, for hvile. Og da gikk det som det måtte. Jeg la på meg en del kilo igjen. Litt over halvparten faktisk.
Det var litt nedtur. Men jeg kunne jo ikke hjelpe for det.
Etter noen tunge år, gikk de fysiske smertene i føttene over, og jeg kunne igjen begynne å trene. Men fant også ut at jeg ikke burde trene så hardt, jeg som har lavt stoffskifte. Jeg burde heller gå tur. Så da begynte jeg med det. Bonusen da er jo at jeg også får frisk luft. Noe som jeg slett ikke har vondt av 🙂
I tillegg etter en stund, for ca. 20 måneder siden, mistet jeg matlysten. Skikkelig! Og da var det gjort. Da begynte kiloene igjen å rase av. Igjen. Nå har jeg perioder med god matlyst, men magesekken er tilvendt små mengder mat, så jeg blir veldig fort mett. Ikke noen dum bonus det heller 😉
Og jeg har gledesstrålende gått på vekten med jevne mellomrom, og registrert vektnåla vise mindre, og mindre vekt. Men så stagnerte det. I flere måneder. Helt til for en måned siden. Da satte det fart igjen. Jeg mistet nok en gang matlysten, og spiste minimalt. Jeg prøvde å få i meg litt med jevne mellomrom. Sånn at jeg ikke skulle bli syk. Men synes rett og slett ikke det smakte godt. Så da begynte vektnåla å gå ytterligere ned.
Siden jeg mistet matlysten, for 20 måneder siden, har jeg gått ned 22 kilo. Og bare denne siste måneden har jeg gått ned en hel størrelse.
Så, fra å gå fra XXL (har til og med vært oppi XXXL ved noen anledninger) for 7 år siden, bruker jeg i dag M. Og jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg ikke har vært så slank på 25 år, minst.
Dette bildet er tatt for en måned og 4 kilo siden.
I dag har jeg feiret, med å gå på shopping, og kjøpe klær i størrelse M ♥
Jeg hadde med meg handlehjelp, og jeg ubrøt gledesstrålende, at dette var som å vinne i Lotto, å faktisk kunne kjøpe klær i en størrelse jeg brukte for 25 år siden. Det er helt fantastisk, og føles nesten uvirkelig. Og jeg har planer om å holde meg der. Jeg føler ikke behov for å gå lenger ned i vekt. Og jeg har heller ikke noe ønske om å gå opp i vekt igjen heller. Nå er det helt perfekt. Min idealvekt 🙂 Handelen endte med en bluse, et skjørt, og en kjole.
Og som en bonus ( jeg liker bonuser ), kjøpte jeg meg 2 par sko også 😉
Dette synes jeg at jeg fortjente. Og jeg er virkelig fornøyd. Nå skal jeg bare nyte hver eneste dag. Som en venn sa til meg en gang for et par år siden: Live a little! Og ja, nå skal jeg virkelig leve i nuet, som om hver dag er den første (og den siste) ♥
Skal man tenke på seg selv, eller kun på alle andre? Skal man alltid si ja, og føye andre? Skal man alltid sette seg selv på sisteplass? Er aldri det jeg gjør, godt nok? Bør jeg ha dårlig samvittighet?
Ja, de spørsmålene stiller jeg meg, etter en samtale jeg hadde med en venninne i går.
Tanken i dag er ikke å henge ut noen, men jeg vil gjerne fortelle om min opplevelse likevel. Kanskje en liten tankevekker.
Nå har jeg slitt i mange år, med utmattelse, periodevis nedstemthet, og ubegrunnet dårlig samvittighet. Alt har vel en forbindelse tenker jeg. Min personlighet, og min selvfølelse, og ikke minst, tidligere livserfaringer, gjenspeiles nok mye i denne helsetilstanden min. Men, jeg jobber hardt for å komme meg videre, for å komme meg ovenpå, også helsemessig. Jeg har en ukuelig stå-på-vilje. Og har ikke til hensikt å gi meg, samme hvor mye enkelte tråkker på meg. Og da snakker jeg både om mennesker og offentlige instanser.
Jeg er en positiv og optimistisk person. Jeg har som regel alltid smilet på plass, i alle fall inni meg. Men av og til er jeg jo trist og lei også.
For flere år siden, da jeg var riktig langt nede, gikk jeg til psykolog. Der fikk jeg prate ut, jeg fikk konstruktiv tilbakemelding, og jeg fikk lære hvordan jeg skulle jobbe meg ut av tungsinn og depresjon. Noe jeg føler jeg klarer veldig bra. Og det mente psykologen kommer av min evige optimisme, og fordi jeg er en positiv person.
Men i samtalene der kom det også frem det ansvaret jeg ubevisst har tatt på meg når det gjelder andre. Det at jeg er så utrolig flink å tenke på andre. Alltid. Noe som ikke egentlig var så positivt, all den tid det utslettet meg selv.
Bildet er googlet
Psykologen sa til meg at jeg måtte lære meg å blåse litt mer i andre, og heller begynne å tenke på meg selv, og gjøre noe godt for meg selv. Rett og slett prioritere riktigere. Og jeg får stadig høre det, fra lege, familie og venner, at jeg må tenke mer på meg selv. Gjøre noe for meg selv. Og tenke mindre på andre. Gjør gjerne noe for andre, som kan bidra til noe godt for meg selv.
Akkurat det har vært en laaaaaang prosess. For jeg er et ja menneske. Og skulle plutselig begynne å si nei! Det var noe jeg ikke følte meg så komfortabel med.
Men jeg har tenkt mye på det. Og jeg har også satt ut i livet, det der med å si nei. Jeg har på en måte forstått at det å ha omsorg for andre, ikke behøver å sette meg selv på sisteplass. Det trenger ikke å være noe annet enn en hyggelig kommentar, eller gode tanker. Det kommer jo an på hva det er, og hvem, hva man faktisk gjør med det.
Jeg har lært meg å si nei når det gjelder diverse dugnadsting f.eks. Datteren min går på drill, i korpset, og der er det ufattelig mye dugnad. Men jeg klarer jo ikke å henge med på alt. I tankene er jeg med, men jeg har begrensninger. Heldigvis er jeg jo ikke alene om dette ansvaret. Og min eksmann er utrolig flink til å stille opp når han er hjemme. Sånn at jeg slipper de tyngste tingene. Jeg er jo god på kakebaking, så da tar jeg heller de oppgavene 🙂 Det er nok mer min greie, enn hans 😉
Men, så har jeg vært veldig sliten i vinter. Jeg manglet D-vitaminer, og har kjempet for å få i meg nok av det. Med mer eller mindre hell 😉
Så hadde jeg da altså en samtale med en venninne i går. Hvor hun beskyldte meg for kun å tenke på meg selv!
Ojsann 🙁 Den sved. Det var akkurat det jeg ikke trengte. Når jeg endelig tenker på meg selv, så blir jeg kritisert for det?
Så hvordan skal jeg egentlig gjøre dette her? Hvordan skal jeg tenke på meg selv, uten å bli tråkket på?
Den største ydmykelsen for meg er bli kalt en egoist. Når jeg faktisk føler jeg er det stikk motsatte.
Bildet er googlet
Dette er forøvrig det eneste mennesket som har kommet med beskyldninger av sånn karakter til meg. Det er jo en historie bak, som jeg ikke har planer om å brette ut her. Det er jo personlig. Men hun, kjenner jo til meg, og vet hva jeg har slitt med. Og likevel presterer hun å si at jeg kun tenker på meg selv. Jeg fikk bakoversveis av uttalelsen. Men istedet for å si fra, og sette henne på plass, så beklaget jeg det. Jeg kjenner at det var veldig motstridende følelser som kom frem der. Jeg liker ikke å krangle. Men av og til må det til. I går orket jeg ikke å krangle. Jeg la meg heller flat, og lot henne tråkke på meg. Lot henne kritisere.
Jeg blir helt oppgitt jeg.
Det var en lang samtale i grunnen. Og hvor den startet, husker jeg ikke. Men jeg husker at jeg også fortalte at jeg igjen har begynt å åpne hjertet mitt for at det kanskje kan finnes en for meg der ute. Etter flere års dvale.
Da fikk jeg kritikk for det også!
For jeg har tidligere vært så bastant, og sagt at jeg aldri mer skulle forelske meg, at jeg var ferdig med menn, og at jeg var glad jeg ikke hadde sånne forholdsting å stri med. Dette minnet hun meg på.
Til og med Halle Berry har vært så bastant i uttalelsene sine. Googlet bilde.
Og det er sant det, jeg har vært der. Jeg har trodd at jeg ikke skulle klare å se på en mann mer. Jeg har vært så såret og ydmyket, at jeg ikke trodde jeg skulle bli i stand til å tenke positivt om forelskelse og kjærlighet igjen. Jeg har vært veldig bastant. Dette har på en måte vært for å beskytte meg selv. Og jeg er jo ikke den eneste i verden som har vært borti akkurat de tankene. Man får en periode, hvor man rett og slett tar en time out, etter visse hendelser. Hvor noe annet er utenkelig.
Og så sies det jo, at det skjer når man minst forventer det, det at man møter noen.
Men min venninnes uttalelser ble tunge å fordøye for meg. For vi er forskjellige, jeg tenker annerledes. Jeg tenker fortsatt mer på andre, enn meg selv. Og hvis samtalen hadde vært motsatt, at det var HUN som var på det ståstedet jeg er på nå, så ville jeg sagt til henne:
-Åh så utrolig kjekt å høre 🙂 (Jeg ville smilt over hele meg.) -Du sa jo at du aldri mer ville tenke på en mann igjen, du sa jo du trodde du aldri ville forelske deg igjen. Men nå er jeg så glad for å høre at du er over den perioden. Jeg er så glad på dine vegne 😀 (Jeg ville fortsatt smilt over hele meg, og følt en indre glede for at hun faktisk hadde funnet igjen seg selv og noe av det gode i livet) For jeg er glad på andre menneskers vegne når de opplever noe positivt. Jeg blir glad av sånne ting.
Bildet er googlet.
Men det eneste hun hadde å si til meg, var å rippe opp i alt jeg hadde sagt, i min fortvilelse den gangen. Hun ytret ingen glede over at jeg var kommet i bedre humør. Jeg fikk kritikk for det også. At jeg ikke virket så deprimert lenger. Omtrent som at det var galt det også. Jeg har ikke vært så deprimert egentlig. Jeg har bare vært så ufattelig sliten. Og det er klart, at når man ikke føler man fungerer, så blir man litt nedfor. Men jeg har selv jobbet meg ut av det, og vært positiv. Og selv om jeg er nedfor, så er jeg jo positiv. Jeg er optimist. Og jeg er glad i mennesker ♥
Jeg ble så lei meg etter denne samtalen. En energityv deluxe rett og slett. Jeg føler at samme hva jeg sier og gjør, så er jeg ikke god nok.
Hva er galt med å være glad for andre? Det kan vel ikke gjøre vondt vel? Jeg er en pasjonsfull dame, både i lys og mørke ♥ Og jeg er glad i mine medmennesker. Og selv om jeg har det tungt selv innimellom, så kan jeg fort bli glad, og få en god dag når jeg ser at andre har opplevd noe bra.
Jeg er fortsatt lei meg. Og tårene har presset på. Men nei, jeg godtar ikke sånt. Selv om hun kanskje ikke selv har det så greit alltid, så trenger hun ikke å rakke ned på meg, og minne meg på at jeg ikke må ha det alt for bra, for nå har ikke hun det bra. Og hun kan faktisk klare å sette seg inn i andres situasjon, selv om hun skulle stri med sine egne ting. Hun er da voksen. Jeg har klart det, hvorfor skal ikke hun klare det?
Det er viktig for alle å tenke litt på seg selv også. En fin balanse synes jeg er god å ha. Ikke overvekt i den ene eller dan andre retningen. Tenke litt på seg selv, og litt på andre.
Bildet er googlet.
Så ja, jeg er ikke bare lei meg. Jeg er sint også. Sint på meg selv, som ikke orket å si fra der og da. Sint på meg selv, fordi jeg er for snill.
Rett og slett. Men, jeg er i læring 😉 Jeg utvikler meg stadig. Men må kanskje bli enda flinkere å si ifra også. Ikke bare si nei, men også si ifra 🙂
Jeg har levd med diverse problemer, smerter osv, gjennom store deler av livet mitt. Men det er sjelden du hører meg klage. Jeg kan nevne ting. Men så er jeg ferdig med det. Jeg foretrekker å smile og være glad, det gir meg mer enn å syte og klage. Jeg vil leve og kose meg, aller helst. Og det er ikke noe liv å være sur og klagete. Bedre å finne de positive tingene i livet å fokusere på, og glede seg over dem, enn å dvele ved det som er negativt, og bare trekker ned 🙂
Ja, dette var altså dagens utblåsning 🙂 Håper dere tilgir meg 🙂
Det er to steder jeg virkelig misliker å besøke, men som man må besøke sånn en gang i blant.
Det ene er tannlegen. Jeg har en intens frykt for tannlegen. Men samtidig smiler jeg såpass mye og ofte, at jeg bør holde tennene mine rene og pene. Og det gjøres jo aller best hos tannlegen en gang i blant 😉 Heldigvis ikke oftere enn hver 18. måned. Det er jo så dyrt også.
Den andre er legen. Og der må jeg dessverre gå litt oftere 🙁 Jeg har ikke problemer med blodprøver og sånne ting. Neida, der er jeg herdet. Men det å sitte i stolen hos legen, og fortelle om alle problemene mine, det er uhyre vanskelig.
Googlet bilde
Jeg har lagt merke til at jeg er utrolig flink til å bagatellisere mine problemer. Jeg er ikke flink nok til å klage. Men jeg er veldig flink til å gi inntrykk av at jeg har det bra. Selv om jeg slett ikke helsemessig har det bra i det hele tatt.
Det er min personlighet. Jeg har det jo egentlig bra. Men likevel så er det problemer i livet og med helsa, som kunne vært løst, og jeg ville hatt det enda bedre. Sånn tenker jeg selv i alle fall. Men aller mest, jeg har en ukuelig tro på at mine problemer faktisk kan løses.
Hovedproblemet, er å få helsevesenet til å forstå at jeg trenger hjelp til dette. Jeg klarer det ikke alene.
Men i dag var jeg hos legen. Jeg er sånn at jeg samler opp litt ting jeg må ta opp med han. Finner sjelden ut å gå til legen kun for en ting liksom. Så jeg hadde notert en liten liste over ting jeg måtte ta opp med han, i tillegg til det evige utmattelsestemaet.
Og for en gangs skyld ble det en positiv opplevelse å gå til legen. Min første tanke litt ut i samtalen var at legen nok hadde hatt godt av å ha påskeferie. For han virket både blid, hyggelig og oppmerksom. Og ikke minst, interessert og motivert for å hjelpe. Helt ny erfaring for meg, da jeg føler at han kanskje har gått litt lei av jobben sin i det siste. Selv om han var bakpå med tiden, så virket det som han hadde god tid til meg.
Jeg satt først helt ytterst på stolkanten, klar til å reise meg å gå så snart han følte vi var ferdige. Men etterhvert begynte jeg å slappe av, og satte meg bedre til rette. Legen spurte meg om alle aspekter i livet mitt. Hva jeg gjorde? Hva som fungerte for meg? Hvordan mitt sosiale liv var? Om jeg følte jeg fikk gjort alt husarbeid jeg ville? Og jeg svarte etter beste evne. Han var veldig interessert i dette med det sosiale livet mitt. For en ting er at jeg ikke kan jobbe nå, men det er viktig for den mentale helsen å ha noe positivt i livet sitt likevel. Og det sosiale kan bidra mye der mente han. Noe jeg jo er enig i. Han lurte på om jeg var med i noen slags forening eller gruppering med venner blant annet?
Så da fortalte jeg han hvordan det har vært for meg det siste halve året. At jeg tok litt avstand fra venninneforeningene, fordi jeg følte at jeg kun var tilskuer og i veien, og at vi ikke hadde noe til felles lenger. Jeg fortalte at jeg hadde følt meg sterkt mindreverdig, og mislykket. Og at eneste muligheten min var å ta en pause. Så fortalte jeg at jeg istedet meldte meg inn i en venneklubb på facebook. Hvor jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, og at det har farget tilværelsen min til noe positivt igjen. Faktisk så positivt at jeg har meldt mitt comeback i venninneforeningene igjen. Dette syntes han hørtes veldig bra ut. Og han konkluderte med at jeg var ytterst bevisst på meg selv, og virkelig interessert i å bli frisk og komme videre i livet mitt.
Så lurte han på om en annen del av det sosiale livet….kjærligheten? Der ble jeg svar skyldig. Jeg fikk til slutt stammet frem at jeg i et par år nå ikke har hatt interesse for sånne ting. Men at jeg nå har kommet på andre tanker etterhvert, sakte men sikkert. Legen mente da at om alt ble riktig, så kunne det jo gi en veldig energiboost, mens det ville stjele energi om det ble feil. Men at jeg i alle fall måtte kjenne selv hva som var riktig for meg. Han oppfordret meg til å fortsette min sosiale fremgang, at det var viktig for den mentale helsen, og at man kan tenke på jobb og sånne ting når det begynner å gå bedre. Og i tillegg så skal jeg jo til spesialist, og få utredning og behandling. Så med det at jeg var så godt i gang selv, ga meg en stor fordel i fortsettelsen av helingsprosessen.
Han var i alle fall fornøyd med at jeg selv leter etter en løsning, og ikke bare sitter på baken og sturer. Og for meg var det godt å få pratet litt.
I tillegg fikk jeg også en liten løsning på et par andre problemer jeg kom drassende med, i form av resepter og henvisning. Så i dag fikk jeg omtrent full valuta for legebesøket, uten å føle meg beklemt, liten og hypokondrisk 😉
Og så er det vår, været blir varmere, og dagene lengre. Jeg tror jeg er inne i en positiv periode gitt 😉
Og sånn helt på tampen, så må jeg gjengi en samtale jeg overhørte, som fant sted mellom to menn i 50 årene en plass, på venteværelset:
– Neimen heeei, e du og her, det va jammen lenge siden sist! – Ja, hei, kossen går det med deg då?
Gjensynsgleden er til å ta og føle på.
-Jo takk, det går bra, og du då, frisk og rask? – Jah, kan ikkje klaga. Har aldri hatt det bedre! – Ja, eg og. Me e adle friske og raske heima og.
Og mens denne samtalen fant sted, satt jeg og tenkte på det ironiske i at disse to mennene satt på venteværelset for å komme inn til legen, friskere og raskere enn noen gang før 😛
Jeg har i flere år vært ute av arbeidslivet. Jeg har prøvd meg innimellom, uten suksess. Jeg har til og med gått i flere måneder nå, og innbilt meg at jeg skal kanskje klare å jobbe opptil 40%. Men jeg aner i grunnen ikke hvem jeg prøver å lure? Jeg tror det må være meg selv først og fremst.
For sist jeg hadde jobb, så skulle jeg jobbe opptil 40%, men endte nok opp med max 30%. Og da var jeg så sliten at jeg ikke klarte å tenke fornuftig etter endt arbeidsdag. Og jeg kjenner jo meg selv. Jeg kan være veldig positiv til tanken, men å utleve den i praksis blir rimelig mislykket.
Jeg er der at jeg virkelig trenger pengene, aller helst for en full stilling, men jeg må ta et valg, om jeg skal jobbe opptil 40%, og så sove/hvile resten av døgnet, eller om jeg skal la være å jobbe, og så fungere sånn noenlunde ellers i hverdagen.
I grunnen er jo valget lett akkurat nå. Alt dreier seg ikke om jobb. Men om jeg skulle valgt å jobbe, så ville alt dreid seg om jobb. Selv om jeg kun hadde klart å jobbe 30%. Da vil jeg nemlig måtte gi avkall på familie og venner, fritidsaktiviteter som turer, foto, lesing, håndarbeid, matlaging, husarbeid. Og ungene mine ville måttet klare seg selv. De ville hatt en mamma som jobbet, og sov. Ikke noe mer enn det. Det er ikke et liv. Ikke for meg i alle fall. Ikke for dem heller, ungene mine. Det å aldri få være med sin mamma.
Jeg må tenke på meg selv. Og heller ha veldig dårlig råd en periode. Selv om det heller ikke er gunstig for helsen min, det å ha dårlig råd. Særlig ikke for den mentale biten av helsen min. For den er nemlig også veldig dårlig akkurat nå.
Det er et vanskelig valg. Men jeg har valgt å tenke på meg selv. Ikke på hva andre forventer av meg.
Det å være utmattet som jeg er, er utrolig vanskelig å forholde seg til. Det er en usynlig sykdom. Andre kan ikke se den. Den kan ikke plastres eller gipses, den har ikke fysiske sår eller defekter som man kan se med det blotte øyet. I tillegg har jeg en maske, som skjuler mye. Jeg er ekspert i å skjule. Det skjer helt automatisk. Jeg viser et friskt, smilende og nysminket ansikt. Hver dag. Selv om jeg mest føler for å finne veien til nærmeste seng. Men, jeg får dagene stort sett til å fungere, sånn som jeg gjør det nå. Når jeg ikke jobber. Da klarer jeg faktisk å få unna en brøkdel husarbeid i løpet av uka. Jeg får laget middag og matpakker til ungene når de er hos meg. Jeg får til å av og til å gå tur, gjerne med kamera. Og jeg får lest litt i en bok når jeg klarer å holde øynene åpne lenge nok. Dette her som jeg nå beskrev, er jo en brøkdel for folk flest, de som jobber fulltid og har god helse. For meg er hver dag jeg har kommet meg gjennom, en seier. Det gir en mestringsfølelse.
Hovedproblemet er når man får kommentarer som: “Skaff deg en jobb!“, eller “Du er kanskje ikke så sliten som du sier?“. Det finnes ikke noe mer sårende enn det.
Normalt, unner jeg ikke engang min verste fiende å ha det sånn som jeg har det. Men når man får slengt sånne kommentarer, da får jeg et innbitt ønske om at de som sier dette, skal få prøve hvordan det er å være meg….I et års tid. Da vil de nok slutte med sånt stygt prat. Ja, for meg er det stygt prat. Det er en STOR fornærmelse!
Nå er det ikke mange som sier sånt da. Men det har skjedd noen ganger. Og det kommer sikkert til å skje igjen.
Jeg er i ferd med å tømmes helt. Jeg er i besittelse av svært lite energi, men en stor porsjon tålmodighet. Og jeg kjenner at tålmodigheten min også begynner å bli en smule tynnslitt nå om dagen. Lunten er kortere, og jeg kan fort gi bitende svar når jeg føler meg fornærmet. Jeg kan begynne å gråte ved den aller minste sak. Sånn har jeg ikke vært tidligere. Jeg er et JA menneske, men har prøvd å si mer og mer NEI. Har prøvd å lære meg å si NEI.
Dette er utrolig vanskelig, og jeg føler meg bitte liten og tråkket på, i en stor og skummel verden. Hvor det offentlige tråkker hardest.
Her for noen dager siden, var det en som la ut noen veldig fine ord på en gruppe jeg er medlem i, på Facebook. Jeg tok ordene til meg, og ble nesten på gråten, så rørt var jeg. Det er nemlig mange som sliter som meg. Og det å lese at noen som ikke sliter, likevel klarer å tenke på oss, og sette seg inn i hvordan dette kan være, det er bare utrolig vakkert og rørende. Og jeg ble varm langt inn i hjertet mitt. Han skrev:
” Fikk lyst å hylle de tøffeste blant oss. De virkelige heltene. Neida, det er ikke oss som kan komme oss opp på en fjelltopp eller to. Eller sykle noen mil. Jeg snakker om dem som hver dag gjør en stor innsats bare for å komme seg ut av senga, klare de daglige ting. De som er kronisk syke, sliter med utmattelse og depresjoner.
Har vert litt syk noen dager, og har forbanna godt av det! Har brukt tiden på å tenke på hvor heldig jeg er som stort sett er frisk. Og på hvordan det må være å mangle energi og krefter hver dag. Men likevel måtte forholde seg til hverdagens og samfunnets krav og fordommer. Så alle dere som sliter, synes alle skulle reise seg og vise dere den respekt dere fortjener, men sjelden får!“
Dette innlegget fikk 90 Liker, og ganske mange kommentarer også. Det gikk nok til hjertet hos flere enn kun meg 🙂
Jeg er så glad for at det finnes mennesker, som faktisk har empati og evne til å se andre, og til å prøve å sette seg inn i hvordan det må være. Og ikke minst, å sette ord på det. Det krever et stort ♥ å gjøre sånt.
Så tusen takk til han fra meg 🙂
Nå skal jeg ta meg en hvil, før jeg setter i gang med neste post på dagens program. Som er å faktisk stå opp, få på meg klærne, og krigsmalingen 😉 Ja, litt humor må man ha, for at ikke alt skal bli svart, ikke sant? 🙂
I dag gikk en drøm i oppfyllelse: Jeg har vært hos en profesjonell massør.
Bildet er googlet.
Det er ikke noen hemmelighet at jeg har svært anspente muskler, i hele kroppen, som skyldes det intense stresset jeg bærer på konstant. Og over tid, så har det blitt så anspent at jeg ikke engang får sove om nettene. Det er så stramt at det smerter, og når jeg legger meg ned, føler jeg at hverken rygg eller nakke eller noe berører madrass og pute. Og veien mot søvnen er lang og smertefull.
Jeg har et par venner som av og til går til massør, og får knadd opp stive muskler. Og jeg fikk et forslag om å prøve det selv. Etter svært kort betenkningstid, fant jeg ut at det kanskje kunne være noe å prøve selv. Jeg fikk anbefalt en massør, og en av vennene mine bestilte time for meg.
I dag var jeg der, og ble knadd. Skikkelig knadd. Helt fra hårrøttene i nakken, til bakenden. Og nå, noen timer senere, så sitter jeg her og føler at jeg har fått juling 😉 Men på en god måte. Jeg kjenner at noe har blitt løsere, men det er jo ømt å ta på. Det vil det nok være i noen dager. Jeg tror at dette vil hjelpe litt på nattesøvnen min. Og håper det hjelper så lenge at jeg får hvilt litt ut. For nå er jeg ultrasliten.
Det koster å ta massasje, men for meg er det nok en god investering. Og jeg nøt nesten hvert sekund, bortsett fra noen få sekunder da jeg ynket meg litt. Burde nok fått massasje på blå resept. Men det er nok bare en ønskedrøm inntil videre 😉
Godt var det uansett, og nå føler jeg meg behagelig avslappet og trøtt, og gleder meg til å finne senga i kveld 😉
Huff…i dag har jeg en virkelig sløv dag. Noen dager er bare sånn. Dager da jeg ikke får gjort noe av det jeg burde, eller hadde planlagt. Noen dager er bare sånn at jeg egentlig burde holdt sengen. Blitt der, sovet ut, hvilt, og satt verden til side. Rett og slett en time out.
Jeg er stort sett alltid trøtt, utmattet. Men enkelte dager er bare helt unødvendige. Sånn som i dag!
I morges kledde jeg på meg, ull helt underst, og så et lag med ull utenpå der også. Osv. Planen var å gå tur.
Jeg har fått meg nye tursko, som jeg gjerne skulle prøvd.
Men, så kom jeg på at jeg måtte ta en telefon, og forsøke å få en ny bil lykt til bilen min først. Bilen min ble utsatt for skadeverk da “Nina” raste over Sør og Vestlandet. Og man kan trygt si at det passet usedvanlig dårlig for både meg og bank kontoen min.
Sånn ser lykta ut i dag. Den fungerer, men jeg har polstret den med gjennomsiktig tape, sånn at det ikke skal komme vann inn.
Da jeg ringte, skulle jeg få tilsendt et bilde. Og bilukyndig som jeg er, måtte jeg få litt hjelp til å se at det var riktig lykt til riktig bil. Så da var det ut på en liten kjøretur for å få den nødvendige hjelpen.
Da disse tingene var ordnet, kom jeg på at jeg måtte ringe og få meg en ny e-resept levert.
Alt i alt, disse tingene tok tid. Og jeg var enda ikke kommet meg ut på tur. Og med alt dette, begynte jeg virkelig å bli utmattet. Og kroppen begynte å streike.
Så istedet for å gå på tur, tok jeg meg en hvil. Og etter en liten stund, fant jeg ut at det var kaldt i stua mi. Så jeg gjorde et forsøk på å fyre i ovnen. Og etter litt om og men, så fikk jeg endelig gjort det.
Så begynte jeg å tenke på alle tingene jeg hadde planlagt å gjøre: Vaske klær Rydde kjøkkenet Støvsuge gulvene Gjøre klart til ungene kommer Bake noe godt Handle Vaske badet
Bare for å nevne noe.
Og dagen har gått. Jeg har satt på en maskin med klær. Og jeg begynte å rydde ut av oppvaskmaskinen. Men så sa kroppen stopp. Jeg måtte hvile igjen. I dag lystrer ikke kroppen. Energien er omtrent helt fraværende.
Så jeg fant en ny bok i hylla mi, og satte meg foran ovnen, for å lese.
Snart må jeg ut og hente inn litt mer ved, som kan gi kjærtegn og varme i ovnen til å varme min gjennomfryste kropp.
Og jeg MÅ ut og handle. Jeg BØR vaske og rydde bad og kjøkken. Og alt det andre også.
Sukk. Hvor skal jeg finne krefter?
Men det jeg vet helt sikkert, er at jeg får barna mine hjem i kveld. Og de skal være her i 3 uker. Det skal bli 3 gode uker, med liv og latter i huset. 3 uker uten å være alene. 3 uker hvor man kan dele gleder og sorger.
Da blir livet virkelig godt å leve da ♥ Det er de små gleder som gjør livet godt.
Jeg rekker et lite blogginnlegg før jeg starter dagen min.
I går var jeg i Stavanger. Jeg hadde et par ærender der. Været var utrolig ugjestmildt, og jeg hadde ikke ærender i kjøpesenter. Det regnet vannrett, det var isende kaldt, og jeg hadde selvsagt glemt paraply. Så i fortvilelsen endte jeg opp med å kjøpe en ny paraply. Jeg som omtrent aldri bruker det. (Det betyr i bunn og grunn at jeg må avse noe annet).
Jeg gikk i gatene i Stavanger, gjorde mine ærender, og hastet avgårde til en avtale jeg hadde. Plutselig ble jeg stoppet av en ung mann, som tiltalte meg høflig på engelsk. Jeg stoppet, tenkte at han kanskje sikkert skulle spørre om veien eller noe sånt? Men neida. Mannen var en munk fra London. Og han ville gjerne prate litt med meg.
Der og da var ikke jeg i modus for en samtale, jeg hadde en avtale jeg skulle nå, og kaldt og surt var det. Men jeg er jo så høflig, så jeg svarte på henvendelsen, og tok med at jeg var litt sent ute til en avtale. Da spurte munken om jeg hadde opplevd mye stress i det siste? Og jeg fikk da svart at joda, de siste 10 årene har vært grusomt stressende. Men jeg er her fortsatt 😉 Han smilte, og sa at han kanskje hadde hjelpen til meg.
Inni meg himlet jeg med øynene. Akkurat der og da stresset jeg jo fordi han holdt meg tilbake fra å haste videre 😛
Han viste meg en bok, som handlet om stress og meditasjon. Forsåvidt var boken interessant. Men jeg unnlot å si til han at mye av mitt stress ligger i en skral økonomi. Så jeg takket pent nei, og sa at jeg orker ikke å lese. Og da trodde jeg at jeg var ferdig med praten. Men neida. Munken viste meg en liste. Med navn på, og tall. Og han lurte på om jeg kunne avse en liten slant til trengende nå i juletiden?
“Sukk!”
Jeg hadde veldig lyst å fortelle han at jeg kunne trenge en liten slant selv. Men valgte å holde det for meg selv. Hadde ikke lyst å gå inn på en diskusjon om NAV og byråkrati i Norge, og hvor vanskelig det er å være Norsk og rusfri, og med helt plettfritt rulleblad, når man kunne trenge litt hjelp fra sosialkontoret.
Så jeg takket nei til å støtte. Munken svarte at til og med 1 krone ville hjelpe!
“Sukk!”
Skulle jeg virkelig skrive navnet mitt der, med 1 krone i feltet under beløp, når flere andre hadde slengt på både 300 og 500 kroner???? Jeg ristet på hodet og beklaget. Dette her hadde jeg virkelig ikke ork til. Munken så på meg lettere bedrøvet, og sa: Oh, but you seem so genuine….”
Jeg beklaget igjen, takket for meg og hastet videre. Og gjett hva?
Jo, selvsagt hadde jeg dårlig samvittighet!
Det er min akilleshæl. Samvittigheten. Men jeg har gått til psykolog for mange år siden, og lært meg å si nei. Lært at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for alt mulig. Men, jammen holder det hardt noen ganger. Jeg mestrer ikke oppgaven til fulle, for å si det på en pen måte.
Bildet er googlet.
Og for dem som skulle synes jeg er gnien, så kan jeg opplyse om at jeg har 6000 kroner i måneden i inntekt for øyeblikket. Det dekker ikke engang de faste utgiftene. Jeg må snart ta den vanskelige turen til et offentlig kontor, med lua i hånda og gråte og ydmyke meg selv. Men, skal holde ut til januar har kommet.
Heldigvis får jeg litt privat hjelp, som holder hodet over vannet, enn så lenge 🙂 Men likevel har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke orket å avse en krone!
Har du kjent på den gode følelsen når noen smiler til deg? Dagen blir med ett mye bedre. Den var kanskje litt uggen og laber, og du står i kassekøen i dagligvarebutikken, utålmodig etter å bli ferdig. Plutselig møter du øynene til en helt fremmed mann eller kvinne. Og plutselig smiler vedkommende. Til deg! Ikke for noen spesiell grunn. Bare for å være hyggelig.
Smiler du tilbake? Jeg tipper at du gjør det. Det er en slags refleks. Hvis du da ikke blir brydd, og snur deg bort. Men kjente du den gode følelsen det var, da noen smilte til akkurat deg?
Eller kanskje haster du for å nå bussen, på vei til eller fra jobb. Du er litt småstresset. Og vel fremme på bussholdeplassen står det flere og venter. Mennesker du ser hver dag, som er på vei til eller fra sine jobber. Et par av dem smiler til deg når du kommer hastende. Høflig hilsen. Kjenner du at du føler deg litt mer glad når det skjer? Humøret stiger en liten anelse. Håper jo at du smilte tilbake, og mest sannsynlig gjorde du det 🙂
Jeg kjenner alltid at et smil fra en annen person gjør godt, enten det er fra et barn, kvinne eller mann, gammel eller ung. Det er alltid godt å bli møtt med et smil. Man blir glad av det.
Jeg har funnet ut at jeg får mye bedre dager når jeg blir møtt med et smil om morgenen. Men nå er jo jeg ganske alene når mine morgener oppstår. Så da er det jo ikke noen her til å smile til meg. Men, det er alltid en person som møter meg hver morgen. Det er dama i speilet. Hun kan se forferdelig gusten og trøtt ut. Og ligner mistenkelig mye på meg selv.
En dag for mange, mange år siden, var jeg hos psykologen min. Jeg slet med en ganske tung depresjon, og psykologen min trente meg til å komme tilbake til livet, uten medisiner, men med daglige oppgaver. Hun lurte på hva jeg gjorde aller først om morgenen når jeg hadde gått ut av senga? Jeg var på dette tidspunktet begynt å bli litt mer positiv, og hadde begynt å skjønne at oppgavene hun ga meg faktisk hjalp.
Jeg svarte som sant var, at jeg går på badet. Har jo et nødvendig ærend etter mange timers søvn. Hun lurte da på hva jeg tenkte når jeg så meg selv i speilet? Jeg svarte at jeg tenker på hvor forferdelig grå og trist jeg ser ut. Hun lurte da på hva slags følelse det ga meg å møte dette gråe og triste mennesket i speilet hver morgen? Jeg svarte at jeg ble i dårlig humør. Rett og slett deppa 😛
Psykologen fortalte da at om man møter dagen med et smil, så vil man garantert føle seg bedre, gjennom hele dagen. Så hun ba meg prøve dette. Hver morgen, når jeg møtte meg selv i speilet, så skulle jeg se på meg selv i speilet som en dame, en utenforstående. Og så skulle jeg smile til henne. Garantert smiler hun tilbake. Dette skulle jeg forsøke hver morgen, frem til neste time hos psykologen.
Og siden jeg er pliktoppfyllende, så gjorde jeg dette. Samme hvor teit jeg følte meg. Så den første morgenen, møtte jeg den vanlige grå og triste Eva i speilet, men i stedet for å snu meg frustrert bort, smilte jeg, som om det var et fremmed menneske, eller en bekjent. Og det rare var, at jeg smilte jo tilbake til meg selv! Men enda rarere, det føltes godt! Noen smilte til meg. Noen ville meg vel!
Denne oppdagelsen var i grunnen ganske pussig. Så hele resten av dagen, når jeg var innom badet en tur, smilte jeg til meg selv i speilet. Dagen hadde plutselig fått et nytt lys.
Hver morgen gjorde jeg det samme. Og psykologen fikk rett. Dagene ble bedre når jeg møtte meg selv i speilet med et smil. Dagene ble bedre når man møtte dem med et smil om morgenen.
Jeg har i årenes løp gjort det til en vane, og møte dagen med et smil. Og det gjør jeg jo ved å smile til hun trøtte dama i speilet. Hun smiler alltid tilbake, og ser glad ut til tross for de trøtte rynkene i ansiktet. Til tross for at hun er bustete på håret, og ikke har make up på seg. Til tross for at hun kanskje har sovet dårlig, og helst skulle sovet enda lenger.
Et usensurert innblikk i min morgen. Et eksklusivt bilde av en trøtt og usminket Eva, som møter dagen med et smil 🙂
De gangene jeg kanskje har glemt å møte dagen med et smil, så blir faktisk dagen ganske elendig. Den kan bli elendig selv om man starter den med et smil også. Men den gode følelsen å få et smil hver morgen, den sitter ganske dypt forankret likevel, og man takler elendigheten i dagen mye bedre.
Jeg anbefaler å prøve dette. Det har forandret ganske mye for meg. Og jeg har klart å holde de mørke, lange dagene veldig langt unna. Har fallgruver fortsatt, men som regel varer det kun en dag. Kanskje kortere. Men når jeg da tenker gjennom hvordan jeg startet dagen, så hender det faktisk at jeg ikke møtte dagen med et smil denne gangen. Og da forklarer det ofte mitt dystre humør.
Men tenk heller på den gode følelsen det gir når noen smiler til deg, og start din egen dag med et smil til den trøtte personen i speilet. Jeg lover deg, vedkommende smiler tilbake 🙂
