Etter noen strabasiøse dager, hvor jeg var helt avhengig av hjelp til forskjellige ting, begynner jeg nå endelig å få til ting selv.
Jeg gikk nesten i frø i helgen, da jeg hverken kunne fotografere, strikke, eller gjøre noe fornuftig hjemme. Jeg fikk omtrent strikkeabstinenser, og jeg kan love at det ikke kjennes spesielt godt ut 😉
Men det går fremover. Voltaren har klart å jage bort mye av det vonde, og jeg klarer meg nå uten smertestillende. Jeg har fortsatt smerter, men de er til å leve med, så lenge jeg vet jeg blir gradvis bedre og bedre 🙂
I går kveld gikk jeg tur på stranda. Og nei, jeg bor ikke i gangavstand til stranda. Hadde jeg gjort det, ville det kommet veldig mye mer strandbilder enn det har gjort til nå. Men jeg var så heldig, at jeg ikke trengte å gå alene, og ble da hentet. Sånt setter man uendelig pris på. Og det gjorde så godt å få røre litt på seg. Sanden gir god motstand, men jeg kjente at for mye ville nok slitt meg veldig ut.
Det ble noen litt mørke bilder med mobilen. Men greie nok, og illustrerende nok til å se at høsten er i full gang 🙂
I dag gikk jeg tur på egen hånd. Da var det Ulvanuten som sto for tur.
Skog og fjell, alt får jeg med meg når jeg går den turen. Og noen selfies må jo også til da 😉
Og utover det, ventet jeg en tømmermann som skulle komme på befaring, og gi et pristilbud. Men, han dukket aldri opp. Og i mellomtiden, mens jeg ventet, bedrev jeg tiden med å skravle i telefonen. Og det er sjelden jeg gjør, faktisk 😀 Men det var en hyggelig og givende samtale, med en god venninne :)<
Jeg vet i alle fall hvem som ikke får jobbe hos meg. For ikke å dukke opp, og ikke engang gi beskjed, da kan han glemme denne jobben her. Jeg har behov for folk som er punktlige og som man kan stole på 🙂
Jeg ble jo utfordret i går, til å skrive om hva jeg synes er heldig i mitt liv. Og jeg tok jo så klart den utfordringen. For jeg har veldig mye å være glad for. Innlegget kan du lese HER.
Men ironisk nok, så var akkurat i går en litt vanskelig dag å skrive om et sånt tema. På flere måter.
For jeg satt nemlig der og følte meg max uheldig. Og forsåvidt gjør jeg det fortsatt.
Lånt fra nettet.
Det har seg nemlig sånn, at jeg i et par måneder nå, har slitt med en vond skulder. Jeg har til og med vært til legen med den skulderen, for det har vært plagsomt i dagliglivet, til og med for meg, som ikke jobber og sliter.
Legen tok noen revmatismeblodprøver, som jeg ville få svar på, og som ville gjøres noe med, om de ga ett eller annet revmatisk utslag.
Jeg hørte aldri noe fra legen, så man skjønner jo da at prøvene ikke ga sånt utslag.
Men skulderen, den ble jo ikke noe bedre likevel. Den ble helst bare sakte verre. Men så er jeg en sånn person som ikke er så flink til å klage, heldige meg 😛 Jeg liker ikke å sutre og klage for mye. Heller ikke til legen. Og dermed går det som det måtte gå til slutt. Alt ble så mye verre, at nå sitter jeg her, og er satt ut av drift.
Bildet er lånt fra nettet
Det var på tirsdag, at jeg våknet om morgenen, ved å kjenne at smertene i skulderen hadde forverret seg drastisk i løpet av natten. Og jeg, vet du, tenkte at det sikkert går over. Det er nok bare finalen dette her, så blir det bedre om en dag eller to. For jeg skulle jammen ikke gå til legen å mase igjen. Jeg kan virkelig ikke fordra å gå til legen for ofte.
Onsdagen var skulderen blitt enda vondere. Jeg trodde ikke at det var mulig jeg, men fikk jo kjenne at det var absolutt mulig. Men fortsatt klarte jeg å kjøre bil, uten å besvime av smerte.
Men, onsdagen er ikke en legedag. Da er det enten legevakten, eller å vente. Og hva gjorde jeg? Jo, jeg ventet.
Så kom torsdagen. Jeg hadde satt klokka på ringing, for sikkerhetsskyld. For man må ringe på et visst klokkeslett, for å få en hastetime.
Og hva skjer? Jo, helt i svima er jeg, utmattet og utkjørt, så jeg presterer å forsove meg!
Så da måtte jeg vente enda en dag.
Og så er jeg jo så sta, at selv om jeg har smerter, så skal jeg jo leve livet fordet. Så jeg gikk på tur disse dagene. Hvor den ene dagen innebar massiv bruk av skulderen, ved klatring, og ikke minst, ved å måtte holde seg fast enkelte steder, for å holde balansen. Jeg regner med det ikke ble noe bedre av den aktivititen 😉
Bildet er lånt fra nettet.
Så kom fredagen, som var i går.
Da var det ikke mulig å forsove seg. For da hadde jeg ikke blund på øyet hele natten. Smertene var blitt uutholdelige. Vanlig ibux eller paracet virket overhodet ikke. Og når morgenen kom, sto jeg opp, og ventet utålmodig på det rette klokkeslettet. Smertene var intense, og en liten ubetenksom bevegelse med armen, gjorde at jeg hev etter pusten, for smerten var så intens.
Og jeg var jammen meg heldig. For jeg fikk time på formiddagen allerede. Ofte ved sånne hastetimer, havner de på slutten av dagen. Men jeg slapp heldigvis å vente så lenge. Jeg svettet, og var helt satt ut av smerteanstrengelsene.
Jeg ante ikke helt hvordan jeg hadde tenkt å komme meg til legen? Det var ikke noe alternativ å kjøre selv. Buss var heller ikke noe alternativ, ettersom jeg følte jeg holdt på å besvime ved den minste anstrengelse. Jeg forsøkte å ringe noen. Som ikke svarte. Så da gikk tanken til taxi. Jeg fikk bare bite i det sure eplet.
Men så hadde jeg nevnt litt om problemet på facebook. For om jeg sitter med laptopen på fanget, så går det helt fint å skrive. Da hviler armen, og det smerter ikke. Jeg fikk respons på det jeg skrev på facebook. En hjemmeværende venninne hadde fått det med seg, og tilbød seg å kjøre.
Og jeg var reddet.
Bildet er lånt fra nettet.
Det var utrolig heldig. Og jeg er henne evig takknemlig for den hjelpen. Rett og slett hell i uhell.
Hos legen ble det konstatert at jeg nok har en kraftig betennelse i skulderen. Og han skrev ut på tabletter i øst og vest, og smertestillende med en diger varseltrekant på.
Selvsagt gikk veien hjem innom apoteket, og det første jeg gjorde hjemme, var å få i meg smertestillende.
Men der ble jeg uendelig skuffet, og følte meg litt uheldig igjen 😉 For smertestillende tok kun toppen av smertene. Nemlig den delen av smerten som verker nedover i armen. Og den verken holdt seg borte i max 20 minutter, før det var tilbake til type: ekstremt vondt. Og så skal man kun ta dette preparatet 3 ganger i døgnet? Sukk!
Bildet er lånt fra nettet.
Så da jeg skulle legge meg i går, tok jeg smertestillende, pluss 3 innsovningstabletter, og håpet at det skulle gjøre susen. At jeg i alle fall skulle klare å sove litt. Og joda, jeg sovnet relativt raskt, men noen god søvn kan man jo ikke skryte av, når man våkner sånn ca. 10 000 ganger i løpet av natten, fordi man har så vondt. Jeg lå musestille, og hver minste lille bevegelse, ga smerter som jaget gjennom kroppen, og skapte uro.
Så det er jammen godt at jeg er vant til lite søvn 😉
Jeg føler meg overhodet ikke noe bedre i dag, så medisinen jeg fikk, virker nok ikke så fort. Men jeg skal nok holde ut likevel jeg. For det er jo helg, og jeg har jo ikke noe jeg MÅ gjøre likevel.
Og heldig er jeg fortsatt. For jeg har datteren min her, som hjelper meg med hver minste lille ting. Som f.eks. å flytte laptopen til fanget mitt 😉 Hun har også vært og handlet. Hun ordner med mat og drikke, og hjelper meg hvis det er andre ting jeg ikke får til selv.
Jeg skulle egentlig ut på byen i går kveld. Det er en stund siden sist. Og jeg hadde grugledet meg litt. Men dette ble jo ikke noe av for min del. For ikke kan jeg kjøre, og ikke kan jeg drikke. Og vondt hadde jeg. Så det ville ikke blitt noen glede akkurat. Den der får jeg ha tilgode 🙂 Istedet bestilte vi pizza, jeg og Amalie, og var hjemme og så på TV 🙂 I tillegg fikk jeg jo god tid å lese litt blogg. Hell i uhell ♥
♣
Men så sitter jeg her og reflekterer litt nå.
For jeg mener jo at legen burde ha litt ansvar her. Jeg var jo hos han, og klaget over en vond skulder. Han tar blodprøver, og sender inn. Og så stopper det der? For når blodprøvene ikke viste noe revmatisk, så trodde han da at smertene ville gå over av seg selv?
Jeg mener jo at han burde grepet fatt i det, og funnet ut noe annet. Kommet til at kanskje det var noe annet som var galt da?
Men istedet, legger han det dødt. Og jeg som ikke er klagete nok, går og lider videre.
Jeg må jo si en ting her, og det er at jeg har født to barn, uten smertelindring. Det var vondt, men også naturlig. Og det ville jo gå over fort. Jeg tåler godt smerter. Men denne smerten her, i skulderen, er mye verre enn de to barnefødslene. Jeg unner ikke noen å ha det så vondt.
Bildet er lånt fra nettet.
Jeg er vant til å ha smerter. I årevis har jeg hatt smerter. Smerter av forskjellige ting, vonde ben, betennelser i hælene og andre steder. Jeg har en nesten konstant smerte i kroppen, som er en sånn utslitt følelse. Følelsen av at man har stått på døgnet rundt i 3 måneder, uten pause. Det gjør vondt altså. Men jeg klager sjelden over det. Det bare er sånn. Jeg er vant til det. Og jeg forsøker jo å løse det.
Men smerten i skulderen, den topper alt! Der gikk det alt for langt før noe fornuftig ble gjort.
Og nå har jeg besluttet å finne meg ny lege. For jeg orker ikke å gå for lut og kaldt vann lenger. Dette var dråpen som fikk det til å renne over.
Og den nye legen skal være så nærme, at jeg kan gå dit når jeg har mulighet til det 🙂 Så får vi se, om jeg er heldig, og finner en lege jeg kan være fornøyd med 🙂
Ja, ikke vet jeg hvem det kan være, men mistenker veldig at jeg er i den kategorien i alle fall. Etter å ha reflektert litt over de siste årenes hendelser, har jeg kommet frem til at jeg vet ikke hvem jeg forsøker å lure, men mest sannsynlig er det meg selv.
Det der med å være selvbedragersk, kan jo på en måte sees positivt på i noen tilfeller. I alle fall når jeg tenker på helsa mi.
Jeg er nemlig en ukuelig optimist. For det meste altså 😉 For når det gjelder helsa, så har jeg forsøkt en del forskjellig. Og hver gang jeg prøver noe nytt, så er jeg så utrolig sikker på at dette er tingen. Og jeg setter lystig i gang. For jeg vet at dette her vil føre rette veien. Det vet jeg alltid.
Helt til en viss tid har gått, og jeg ikke merker noen endring i det hele tatt. Da føler jeg meg litt lurt.
Jeg har forsøkt en del. Jeg har forsøkt forskjellige dietter f.eks. Uten resultat. Jeg har forsøkt å gå tur. Der har det jo kommet et veldig positivt resultat, nemlig at jeg ikke så lett blir deprimert lenger. Jeg kan bli tungsindig, men ikke direkte deprimert. Men energien er like fraværende likevel. Og etter hver tur, trenger jeg tid på å hente meg inn igjen. Det synes ikke så godt for utenforstående. Jeg tror nesten du måtte ha vært i min kropp for å kjenne det. Det er en sånn indre verk, som jeg ikke klarer å forklare. Den verken har jeg mye, også når jeg ikke går tur.
Og der følte jeg nok at jeg kom til kort da jeg var hos spesialisten. For hvordan forklare dette, til en person som ikke har opplevd det selv? Det er jammen ikke lett.
Men han satte meg også på et program, som jeg nå har fulgt i halvannen måned. Jeg var optimist. Visste at nå var min tid kommet, som ville bety en positiv endring for meg.
Jammen sa jeg smør! 😛
Jeg har fått økt dosen på stoffskiftemedisinene mine. Så langt har jeg ikke opplevd hverken positive endringer, eller de “skumle” bivirkningene. Jeg fikk også noe å sove på. Der har jeg forsøkt litt forskjellige måter. Men uten resultat. Jeg sover akkurat like lite, og like urolig. Og jeg er akkurat like trøtt. Faktisk har jeg vært mer trøtt og sliten denne siste halvannen måneden enn før. Men det kan selvsagt være tilfeldig, siden mye har skjedd i livet mitt på den korte tiden.
Så joda, ikke fritt for at jeg føler jeg lurer meg selv noen ganger.
Så er det denne hjertedøren da, som jeg fortalte i dette innlegget at jeg hadde lukket. Jeg er sikker på at jeg er den mest naive personen på jord også. For joda…lukke hjertedøren, det er en smal sak. For alle andre enn han! Det fikk jeg bevist for meg selv her om dagen.
Helt klart så har jeg lukket den døren ja. Ingen ny mann trenger å kommer her og forsøke. Da skal han jammen ha noe veldig spesielt å fare med. Og sånn har det i grunnen vært helt siden i vår. Helt siden jeg møtte den som klarte å åpne igjen, etter forrige gang den døren var lukket. Men altså, det der med å forkynne at jeg hadde lukket den døren, der lurte jeg meg selv godt altså! For helt sånn var det jo ikke, når det kom til stykket.
Så er jo spørsmålet: Hvor lenge skal jeg fortsette med dette bedrageriet? Har det noe formål i det hele tatt? Jo, det formålet med positivitet og optimisme i forbindelse med helsen min, det må jeg vel holde på. Selv om det av og til føles uendelig bortkastet. Men det der med kjærlighet og hjerter osv., det er jeg ikke så sikker på altså. Jeg føler nok at det ikke bare er bortkastet, men også at jeg dummer meg ut. For her sitter jeg, så selvhøytidelig, og forteller til alle sammen, at jeg har blitt kald og kynisk når det gjelder menn og kjærlighet. Jeg forteller det, så jeg tror det selv til og med. Men så feil kan man ta!
Jeg er ikke kald og kynisk. Jeg er bare i en vanvittig berg- og dalbane fortsatt. En hvor loopene er bratte og nådeløse. En hvor jeg rett og slett bare lukker øynene, og tenker at det får bære eller briste. Ja, sånn er det nå. Det får bære eller briste, samme hvor vondt det gjør. Og etterpå, når jeg er ferdig med å feile, da kan jeg lukke døren skikkelig igjen, vri om nøkkelen, og gjemme den godt 🙂
Bildet tok jeg av en stabel kasser jeg gikk forbi, på Rhodos.
Jeg kan love at det er en dårlig kombo. For jeg ligger nemlig her, på 3. dagen nå, og har innmari vondt i hodet, stive og vonde skuldre og nakke, verkende kropp, sår og vond hals, feber og tett nese.
Hjelpe meg så immunforsvaret fikk en alvorlig knekk da uken satte i gang. Jeg har ikke hatt en forkjølelse på nærmere 3 år. Men man slipper vel ikke fri for evig.
Og denne siste natten var ikke søvnløs, for en gangs skyld. Synd at man skal måtte bli “influensasyk” for å få til å sove. Men ved hjelp av Paracet, og de vanlige innsovningstablettene, sov jeg 10 timer nå siste natt. Kun avbrutt av påfyll av Paracet etter et visst antall timer.
Jeg har også slumret litt i løpet av dagen, da hele kroppen tydeligvis har tatt totalpause!
Men, jeg regner med at jeg snart friskner til. Og nå til helgen får jeg innrykk av min niese og mine nevøer, så da blir det full fart her i gården. Da MÅ jeg bli frisk 🙂
Kanskje vi må sette Frogging på programmet i helga?
For i tilfelle du ikke har hørt det, så er Frogging den nye STORE farsotten i Norges land. Og det er Frodith som har satt det i gang 🙂
Du kan lese om Frodiths Froggingfarsott HER! Bli med da vel ☻
Søvnløshet, det er noe av det verste. Det å ligge å vri seg, frem og tilbake, endeløst. Uten å sovne. Det er ikke mye som er verre enn det.
Eller jo, det finnes mange ting som er verre. Men akkurat da, når man er midt oppi det, da er det ikke noe som fortoner seg verre.
Dette er andre gang på mindre enn en uke, at jeg ikke får til å sove. Samme hvor trøtt og sliten jeg er. Øyelokkene mine krøller seg dobbelt av trøtthet, men å sove er like umulig som å vinne i lotto.
Og jeg bruker faktisk innsovningstabletter. Men det ser ut til å prelle av på meg, som vann på gåsa. Totalt nyttesløst.
Det burde ikke være lov altså, å være så trøtt uten å få sove. Men det skjer likevel.
Det hjelper sikkert ikke at jeg har intenst vondt i hodet. Har hatt det hele dagen, og hodepinen har bare blitt verre og verre. Nakken og skuldrene er steinharde, og har skikkelig behov for å bli knadd av et par sterke hender.
I tillegg har halsen også begynt å skape seg. Lurer på om det er en halsbetennelse på vei? Eller er det kanskje bare det at når en ting er galt, kommer det også 5 andre ting for å holde den ene tingen med selskap?
Jeg vet ikke jeg altså. Men jeg føler meg langt fra frisk i alle fall. Håper det går over, fort. For dette vil jeg ikke ha noe av. Dette har jeg ikke tid til. Jeg har heller ikke energi til det.
Jeg dro til Syden, for å komme til hektene. Og det hjalp. I ett helt døgn. Så kom hverdagen og innhentet meg igjen. Og det var det!
Men minnene har jeg fortsatt. Og flere blogginnlegg om turen blir det også. For minnene skal hjelpe meg gjennom de tunge tidene 🙂
Jeg skal forsøke å legge meg igjen jeg. Sov godt ♥
Dagens tur gjorde jeg unna i de tidlige morgentimene. Jeg hadde en rimelig søvnløs natt, og etter å ha ligget våken i flere timer mot morgenkvisten, bestemte jeg meg for å stå opp klokken 6.
Jeg var litt støl fremme på lårene etter toppturen jeg hadde i går, og bestemte meg for å ta en litt nærmere topptur, nemlig opp til Ulvanuten, og besøke Store-Ulf.
Idet jeg begynte turen oppover fjellet, begynte også tankene mine å kverne. Og med ett, begynte jeg å gjøre opp status 1,5 uker etter besøket mitt hos spesialisten.
Mens jeg vandret inn i skogen, tenkte jeg på hvordan spesialisten hadde tolket meg. Han brukte ikke mindre enn 2 timer på meg da jeg var der. Så noe fikk han nok ut av meg. Konklusjonen hans var at jeg ikke hadde angst, og jeg var ikke deprimert. Men mest sannsynlig var det en stressreaksjon. Jeg hadde symptomer på ME, men de var ikke alvorlige, og kunne like gjerne være andre ting.
Der og da føltes det logisk det han sa. Og spesielt da han trakk frem stoffskiftet mitt. Han hadde nemlig fått en rapport av hvordan thyroxin nivået mitt var. Og han var ikke fornøyd med det. Det kunne se ut som at jeg trengte en litt høyere dose Levaxin enn det jeg nå fikk. Og det ville han anbefale.
Jeg fikk hakaslepp. Var det faktisk noen, en fagmann, som var enig med meg i akkurat det? For det har nemlig jeg påstått overfor legen min i flere år, at jeg er undermedisinert. Men legen min har ikke villet ta i den saken med ildtang engang. Siden jeg har ligget innenfor normalen med den medisineringen jeg allerede har.
Jeg var et lite øyeblikk overlykkelig over denne uttalelsen fra spesialisten. Og skal i morgen til legen min. Forhåpentlig vil han øke dosen, under nøye overvåkning.
Men det skjedde mer hos spesialisten. Siden jeg har slitt i mange år med søvnen, mente han at jeg kunne ha hjelp av sovemedisin. Så han foreskrev en melatonin variant, hvor jeg skulle begynne med en tablett om kvelden, en time før jeg skulle legge meg. Hvis det ikke virket, så skulle jeg øke til 2 tabletter, og til slutt til 3, sånn i ytterste konsekvens.
Joda, så langt er alt vel og bra, tenkte jeg. Han ga meg også en liste over hvordan jeg skulle legge opp mine daglige rutiner. Med faste tider for når jeg legger meg og står opp. Faste måltider, 4 ganger om dagen, pluss mellom måltider. Ikke være foran TV, PC, eller mobil siste timen før jeg legger meg. Gå tur 1 time hver dag, uten unntak. Bare for å nevne noe.
Han konkluderte med at jeg ikke var veldig syk, i forhold til mange andre. Men ja, jeg var syk, og jeg trengte hjelp, og det ville ta tid.
Da jeg reiste hjem etter å ha vært hos spesialisten, var jeg veldig optimsitisk. Jeg synes det føltes godt at noen endelig lyttet til meg, og faktisk var interessert i å forsøke å løse problemet mitt.
Jeg begynte jo straks å følge anvisningene han hadde gitt. Faktisk så jeg at det kun var 1,5 ting på lista, som jeg måtte endre på i forhold til hvordan mine dagsrutiner var i utgangspunktet. De tingene var leggerutinene, og det med å ikke være foran TV og de tingene så nært leggetid. Utenom det, var jo alt annet av rutiner allerede godt innarbeidet.
Joda, jeg har vært dårlig med å gå turer i sommer. Jeg har bare ikke vært i form. Men før det, gikk jeg jo tur hver dag i over 1 år.
Så nå, 1,5 uke etter jeg var hos han, kan jeg på en måte gjøre opp en foreløpig status. Og den er at jeg har ikke kommet et eneste skritt videre så langt. Sovemedisinen virker ikke etter sin hensikt. Jeg er nå oppe i 2 tabletter, og er like søvnløs. Jeg sovner fort. Der har det jo skjedd noe positivt allerede etter første tablett. Men hva hjelper det når jeg våkner etter et par timer, og fortsetter natten uten særlig søvn? Jeg kan sovne igjen. Men da sover jeg veldig lett, veldig urolig, og føler at jeg kun har blundet. Og jeg våkner opp omtrent trøttere enn jeg var da jeg la meg. Ergo, søvnen er like dårlig som før. Så fra i kveld av, øker jeg til 3 tabletter (grøss og gru, liker det ikke).
Når det gjelder turene, så er de en kjempeutfordring for meg nå. Jeg føler jeg tvinger meg til noe jeg har lyst til, men ikke er i form til hver dag. Så jeg går og går, og for hvert skritt jeg tar, sleper jeg bena mer og mer etter meg. Hadde det ikke vært for stoltheten og staheten min, ville jeg nok ha kollapset da jeg gikk tur i dag. Men jeg er jo pliktoppfyllende, og vil i alle fall gjøre det som legen har sagt. Og gi det litt tid for å se etter resultater. Men akkurat nå er jeg ikke særlig optimistisk lenger. Jeg er i ferd med å møte veggen! Jeg kjenner det i hver fiber i kroppen. At nå makter jeg ikke mer.
Men likevel, gir jeg meg ikke.
Det beste med turene mine, er at de ikke trenger å organiseres. Jeg kan gå ut akkurat når jeg føler for det i løpet av dagen. Jeg kan være impulsiv. Det kreves ingen avtaler eller planlegging.
Men det er vanvittig mye annet som kreves av meg for tiden. Og det går dårlig. For hver ting, hver avtale, hvert minutt jeg må huske noe, jo mer “panikk” får jeg. Og jeg kjenner at jeg har bare lyst å sette meg ned å gråte, hyle og skrike. Og innimellom alt sammen, skal jeg jo faktisk orke å gå tur. Og det er da kroppen streiker. Og skrittene på turen min, høres ut som skrittene til en døende. Sånn føltes det i alle fall i dag.
Mens jeg gikk turen i dag, tok jeg en liten oversikt over meg selv, sammen med alt det andre jeg funderte på. Og jeg kom frem til at jeg faktisk er alt for positiv, og jeg har alt for mye stolthet, og jeg får ikke til å vise meg svak. Det må være en ufattelig dårlig egenskap synes jeg. Det å ikke få til å vise seg svak.
For det er jo nemlig sånn da, at når jeg ikke vil vise meg svak, så presser jeg meg så langt, at folk får feil inntrykk av meg. De tror jeg har så masse energi. Jeg går jo så mye tur. Og jeg smiler jo alltid. Jeg er alltid positiv.
Vel, jeg beklager å si det, men det er ikke fakta. Jeg går mye tur, men det er fordi jeg må. For hver tur, må jeg ha en lang hvilepause, og jeg sliter hele resten av dagen, med de gjøremålene jeg burde ha gjort, som jo ikke blir gjort, for jeg har brukt opp det lille jeg hadde av energi.
Jeg smiler mye, ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad, men fordi jeg finner glede i de små ting, og jeg mener at det er viktig å smile til verden, for er jeg heldig, smiler den tilbake 🙂
Jeg er positiv. Ellers ville jeg nok vært deprimert. Men å være positiv, er også en måte å komme seg gjennom alt det vanskelige på. Men noen ganger føler jeg at positiviteten slår tilbake på meg på en negativ måte. Nemlig at jeg blir mistrodd. Det er en veldig vanskelig balansegang.
Det å gå til lege er et mareritt. For jeg er så utrolig flink til å bagatellisere når jeg sitter der i stolen. Jeg pynter på sannheten. Det er jo bare så idiotisk altså. At jeg aldri lærer.
Det er viktig å ta grep om sykdommen min. Å se om jeg kan få meg selv på rett kjøl. Men akkurat nå lurer jeg på om de grepene som er tatt, er de riktige. Det føles ikke sånn faktisk. Jeg er mer sliten nå enn jeg var for 2 uker siden. Og jeg synes faktisk at jeg burde ha blitt bedre, i alle fall ikke dårligere. Det verker inni hele meg, helt inn til margen. Ikke en verk som kan lindres med massasje, eller smertestillende. Men en verk som kommer fra det indre, som ikke kan la seg forklare og beskrive.
Men nå har jeg ett halmstrå igjen. Og det er å øke dosen på stoffskiftemedisinen min. Og så får vi ta tiden til hjelp, og håpe at det skjer noe positivt snart. For ellers er jeg redd jeg gir opp.
Nå skal jeg ikke svartmale totalt. Men vær så snill, gi meg albuerom, gi meg forståelse, gi meg støtte. Forstå at jeg kjemper en kamp her. Jeg må ta vare på meg selv og mine nå. Jeg har ikke kapasitet til å omfavne så mange andre som trenger støtte nå. Jeg må bruke energien på å få meg selv ovenpå. De dagene jeg er litt ovenpå (det skjer jo overraskende nok, en gang i blant), så er jeg med på det jeg orker. Men utenom det, så makter jeg ikke stort. Familien min kommer først. Uansett! For dem kan jeg strekke meg uendelig langt. Alltid.
Og ellers, setter jeg pris på alle gode venner, all omtanke, og alle samtaler. Og jeg elsker å blogge, jeg elsker å holde på med bilder, og jeg elsker å skrive. I tillegg til lesing, strikking og foto. Men jeg må begrense det litt innimellom.
Snart skal jeg ha meg en velfortjent uke uten en eneste bekymring. Det ser jeg virkelig frem til. Den uken skal nytes max 🙂 Jeg tror jeg trenger det nå. Håper jeg holder ut frem til den uken begynner 🙂
Hvordan håndterer du hverdagens stress og jag? Hva er terapi for deg, altså, hva slapper du av med?
Livet er ikke en dans på roser, det har jeg forstått. Ikke for alle i alle fall. Kanskje det er det for noen, hva vet vel jeg?
Jeg har slitt med nattesøvnen i flere år. Noen ganger er det verre enn andre ganger. Akkurat nå har jeg en ille periode. Jeg kan enten ligge grulenge før jeg sovner, eller jeg sovner fort, og våkner grutidlig, eller jeg sovner “normalt”, men våkner 25 ganger i løpet av natten, uten å nå den dype og gode kvalitetssøvnen.
Men, jeg har hatt sånne perioder før. Og det kan vare lenge. Så jeg er ganske rutinert i grunnen 😉
Det er jo en del av min helseproblematikk, en del av stoffskiftet mitt, som tuller med søvnrytmen. Og nå, når jeg i tillegg sliter med enda mer utmattelse enn jeg gjorde for 5-6 år siden, så hjelper det i alle fall ikke når man ikke får nok søvn.
Noen dager er så ille, at jeg må sove noen ganger i løpet av dagen også, for i det hele tatt å klare å se sånn noenlunde normal ut. For å klare å holde ut, rett og slett. Problemet er jo bare det, at jeg ikke sovner. Jeg får det ikke til. Men jeg forsøker å hvile, i det minste. Og da kan jeg duppe av i korte perioder.
Denne siste uken har jeg slitt med å få sove. Jeg kan legge meg i 23 tiden, og sovner kanskje ikke før i 4-5 tiden. Så sover jeg 3-4 timer, og forsøker å sove noen timer til, uten særlig resultat. Et par netter har jeg forsøkt å holde meg oppe til langt på natt, i håp om da å kunne sovne når jeg legger meg. Men nei, ikke særlig resultat det heller, jeg våkner jo etter noen få timer likevel.
Jeg er så lei av det.
Og når jeg ligger sånn, og ikke får sove, så begynner jo tankene etterhvert å melde seg. Og de siste nettene, er det akkurat som å skru på en bryter når jeg legger meg. Jeg har kanskje ikke tenkt en tanke hele dagen, men med en gang hodet lander på puta, så starter elendigheten. Akkurat som at hodet sier at “nå er det fred og ro, nå kan du tenke”. Det var nemlig ikke sånn når akkurat denne søvnproblemperioden begynte. Da tenkte jeg lite og ingenting. Ikke mer enn normalt. Men så baller jo ting gjerne på seg litt. Og nå har jeg en tankebank som er uutømmelig kan det virke som.
Faktisk så voldsomt, at nå siste natten, gråt jeg meg i søvn.
Jeg begynte nemlig å ta et lite resymé av alt som har skjedd så langt dette året. Noe må man jo gjøre for å få tiden til å gå, ikke sant? 😛
Jeg tenkte gjennom den utviklingen jeg selv har hatt, på det mentale planet. Utviklingen i meg selv, hvor jeg gang på gang har gått utenfor min egen komfortsone, og vært med på ting som jeg tidligere vegret meg for. Og nå snakker jeg om sosiale ting. Det å gå på arrangementer, bli kjent med nye mennesker. Det å faktisk finne at jeg har en god styrke i meg selv til ikke å være så himmla sjenert som jeg ellers tidligere alltid har vært. Det er jo positivt, men også veldig slitsomt!
Det å gå på sosialen og be om hjelp, fordi jeg ikke hadde noen form for inntekt i flere måneder, det var også en måte å gå utenfor komfortsonen på. Det å stå med lua i hånden, og trygle om noen få slanter sånn at jeg i alle fall kunne betale noen av regningene som hopet seg opp. Og der og da må man jo godta å bli sett ned på, å ydmyke seg selv foran fremmede mennesker. Det er faktisk noe av det tyngste jeg noen gang har gjort tror jeg.
Men så ordnet ting seg etterhvert, og nå er jeg tilbake på arbeidsavklaringspenger. Det er så utrolig mye bedre.
Det har vært et lite slag i magen, eller nederlag om man kan kalle det for det, at helsa mi, som jeg oppriktig trodde skulle få en løsning, fortsatt holder meg nede, og gjør livet mitt trippeltungt i perioder. Jeg tenkte jo som så, at når noen ting endelig ordnet seg, så ville jeg bli bedre. Men lykken var kortvarig. Og egentlig visste jeg jo det. Jeg har jo hatt gode perioder før, for så å falle pang ned i en dårlig periode igjen ganske så snart. Det er en evig runddans. Men jeg er jo optimist da 😀
Jeg hev meg jo også på forelskelseskarusellen. Noe som jo ga meg en god periode, eller kanskje fordi jeg hadde en god periode. Jeg er litt usikker på akkurat det når jeg tenker på dette resyméet 😉
Men akkurat nå, er jeg enda mer tynget ned, når jeg tenker på min mamma som er syk, og ikke kommer til å bli frisk igjen. Det har liksom kommet på toppen av alt sammen. Jeg har jo lenge visst at hun har vært syk. Men det er ikke før nå, de siste par månedene, at vi virkelig har fått føle det på kroppen. For sykdommen har eskalert, og hun har blitt kraftig forverret de siste ukene.
Broren min og familien hans er på ferie, og når de kommer hjem på søndag, har de vært borte i 4 uker. Det har jammen vært litt småskremmende å være “alene” om “ansvaret” for mamma disse ukene, når hun forverrer seg fra dag til dag. Jeg har noen ganger vært veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre? Heldigvis har hun en venninne som har vært “medhjelper” for meg. Pluss at søsteren, min tante, også har vært på besøk to ganger denne perioden. Når hun kommer, så er det jo overnatting, for det er litt langt å bare dra på dagstur.
Det har gitt meg litt “fri” når hun har vært her med sin samboer. Men de er jo like sjokkerte de, over utviklingen.
Jeg gjorde i går noen grep, som i alle fall skal gjøre at vi kan føle det litt tryggere for mamma, og vi selv kan slappe litt mer av, ved å vite det.
Men, jeg henger snart ikke sammen lenger 🙁
Det hjelper jo ikke at ovenpånaboen er bortreist på ferie. Ungene mine er også langt borte på ferie, og broren min er enda ikke kommet hjem fra ferie. Det er liksom utrolig tomt og stille rundtomkring. Heldigvis har jeg en venninne som ikke er på ferie. Så vi har jo gjort kjekke ting sammen 🙂 Og selv om det også sliter på, så sitter jeg igjen med å være sliten på en god måte av akkurat de tingene.
Men de stundene jeg er alene, føler jeg at jeg holder på å falle sammen. Samtidig som det er godt å være alene også. Da får jeg hvile. Men kroppen klarer ikke helt å hvile. Den vil så gjerne, men er i konstant helspenn.
Jeg har hørt (fra kristent hold) at Gud ikke gir oss mer enn vi kan tåle. Nå er ikke jeg religiøs. Og jeg vil påstå at de som sier dette, tar feil. For det har da skjedd tilfeller, hvor mennesker har valgt en vei ut av livet, fordi de ikke orket mer.
Jeg er sliten i hver eneste knokkel, hver eneste muskel, hver eneste celle. Det gjør fysisk vondt. Og jeg lurer på hvor mye mer man skal måtte orke? Jeg har jo ikke nevnt halvparten for deg som leser her engang. Og når jeg tror at det ikke kan skje noe mer negativt, at nå vil det bare gå bedre, så skjer det noe likevel. Det tar aldri slutt!
Det sies jo også at av motgang blir man sterk. Ja, da vil jeg påstå at jeg antakelig snart er blant Norges aller sterkeste mennesker. For motgangen ser ikke ut til å ville ha noen ende på lang tid enda.
Så da er det vel bare en ting å gjøre da: Å bite tennene hardt sammen, og stå på videre litt til, til man rett og slett faller sammen av utmattelsen. Og dit er jeg på god vei!
Men jeg må prøve å holde meg oppe, i alle fall til Mai neste år er overstått. For da er det konfirmasjon. Og den har jeg ikke planer om å skulke unna 😉 Gleder meg jo til det 🙂 Det er jo sånne ting som er drivkraften min. Det som gjør at jeg sleper bena med meg litt til, og kjemper videre med alt jeg eier av rest-energi ♥
Håper bare det nytter å ha bestemt seg for akkurat det. Men jeg er jammen usikker.
For tiden er jeg veldig lite her inne. Og det beklager jeg. Men jeg har bare så ufattelig lite energi å hente.
Det har slått meg helt ut. Men jeg har troen på at jeg får en god periode igjen snart.
Nå er det sånn at jeg ikke har orket å gå tur. Men gikk tur med en venninne i går og i dag. Og jeg føler at jeg sleper bena etter meg. Det er såvidt jeg makter å løfte dem. Alt er et ork. Så det var ikke akkurat noen rask tur, som fikk pulsen opp kan jeg fortelle 😉 Men kjekt å komme seg ut likevel 🙂
Denne uken her er litt ekstrem. Det er ikke ofte jeg er sååååå utmattet. Men når det skjer, så er det skremmende likevel. For jeg vet at det er noen som har det sånn hele tiden. Heldigvis er jeg foreløpig forskånet fra å ha det hele tiden. Men vet at det kan vare en stund likevel hos meg.
Jeg hadde en sånn periode i vinter også, hvor jeg var totalt tom for energi. Og da gledet jeg meg sånn til sol og sommer. Nå har vi jo fått sommeren, angivelig. Og sol også, innimellom. Men varmen uteblir jo.
Så jeg har konkludert med at skal jeg klare å komme meg gjennom vinteren, MÅ jeg ta en Sydentur til høsten, om ikke værgudene bevilger litt Sydenvær her hjemme innen den tid.
Håper jeg får råd til det i alle fall.
I tillegg er ikke min mamma frisk, og siden broren min og hans familie er på ferie, og langt borte, så må jeg jo ha overskudd til litt mer enn normalt når det gjelder henne også. Og det sliter veldig på. Tro det eller ei. Men, jeg er en tøff jente, så skal komme meg gjennom alt dette her 🙂
Det jeg nå virkelig ser frem til, er at jeg skal til spesialist om en måned. Jeg har jo ventet i over et halvt år allerede. Så veien dit har vært lang og tornefull. Men nå er det like før 🙂
Alt i alt, mye har skjedd den siste tiden. Mye bidrar til at jeg har mistet all energien. Men ingenting får ta fra meg livsgleden, sånn generelt sett 🙂
Nå kan jo ting bare gå fremover 🙂
Og i mellomtiden, er jeg litt borte herfra innimellom. Men jeg kommer sterkt tilbake etterhvert. Og da skal jeg både lese og skrive mer enn jeg gjør nå 🙂
Jeg er så sliten så sliten for tiden. Det er nesten ikke til å tro. Men heller ikke uvanlig. Det er bare sånn en periode jeg har nå. Ikke så helt uventet. Og det er lite jeg kan gjøre med det.
Her om dagen hadde jeg besøk av min mamma og hennes søster med samboer. Da laget jeg god middag, og det var riktig hyggelig. Men også veldig slitsomt.
I går, gjorde jeg ingenting. Jo, jeg klippet plenen. Etterpå dusjet jeg, og så gikk jeg og la meg. Jeg lå lenge og hvilte, slumret, før jeg til slutt sovnet tungt. Det gjorde godt, men jeg var like sliten da jeg sto opp i kveldinga igjen. Og sent på kvelden, kjørte jeg og datteren min ut på tur. Vi kjørte over et stort område her i distriktet, og kikket på alt fra ulykker på motorveien, til magiske og stormfulle Jærstrender.
Et lite glimt fra hagen min, som jeg omtrent ikke orker å gjøre noe med denne sommeren. Men rosene mine, de klarer seg fint uten for mye stell ser jeg ♥
Sneglene har dessverre tatt over mye. Da jeg klippet plenen er jeg sikker på at jeg så minst 100 snegler. Men jeg har gitt opp, foreløpig.
I dag har jeg gått tur. Jeg gikk favorittløypa mi, rundt Stokkelandsvannet.
Det var pent vær, men er rimelig kjølig. Sommeren er kald i år.
Etter turen, måtte jeg sitte en stund i bilen og hvile, før jeg turde kjøre ut på vei hjem. Så sliten og utmattet er jeg nå.
Men jeg må røre meg også. Hvis jeg ikke gjør det, vil jeg jo gli ut igjen, og andre sykdommer kan innhente meg. Og det er jeg jo ikke så interessert i. Det holder med utmattelse, og alt som følger med det.
Utenom dette, er det ikke så mye jeg orker å gjøre. Hviler for det meste. Leser litt, har sett litt film, og sover.
Hadde det enda vært varmt, da kunne jeg hvilt ute på terrassen. Men det er litt for kjølig til at det er gunstig.
I morgen kommer en ny dag. Og jeg håper formen er litt sprekere. For som vanlig, så er helgene rimelig travle 😉
I dag fikk vi reise hjem fra sykehuset, etter litt over 2 døgn.
Formen til veslejenta mi er slapp, men det er kanskje ikke så rart, når hun har vært fastende omtrent hele tiden i påvente av mulig operasjon, gjennom hele innleggelsen.
Det har vært 2 døgn med venting og lite mat. Hun har fått spist om kvelden, for da ville det ikke være noen prioritet med operasjon likevel. Men så har matlysten vært litt dårlig, så det ble lite mat da også. Og helt klart bærer hun preg av det.
Hun veide seg da vi kom hjem. Og hun hadde gått ned 2 kilo disse dagene. Heller ikke i dag er matlysten på plass, men hun har fått i seg litt frukt og litt drikke.
Oppholdet på sykehuset var faktisk veldig godt for min del. Jeg ble innlagt sammen med henne, etter eget valg, fordi hun er mindreårig. Og fordi dette jo er skummelt og ukjent. Selv har jeg vært innlagt flere ganger for mange år siden. Og kjenner jo gangen i det. Men aller viktigst var å holde henne med selskap, da jeg jo vet at dagene blir grusomt lange og kjedelige på en sånn plass. Og man føler seg gjerne litt alene og forlatt.
Magesmertene hennes avtok allerede første dagen. Hun hadde dem, men ikke så intenst som om natten. Og så lenge hun lå i ro, gikk det tålelig greit.
Selv har jeg smerter i hjertet. Men de kan ingen gjøre noe med. Og jeg er fryktelig sliten for tiden. Og jeg kjente at det å være innlagt på sykehuset, var godt for meg. Jeg fikk hvile.
Vi spøkte med det, jeg og datteren min, at vi fikk ta det som en hotellferie. Og datteren min sa at det var et litt slitent rom, men roomservicen var jo innkludert, så det var jo helt topp 😉
Jeg klarte faktisk å roe meg ganske godt ned mens jeg var der. Slitenheten og utmattelsen fikk god pleie, og jeg følte meg avslappet og rolig. Det var nok fordi jeg visste vi var i trygge hender.
Med det samme vi kom hjem, kjente jeg hvordan børen igjen ble lagt på mine skuldre, og utmattelsen tok et nytt og solid tak i meg. Og hjertet føltes tomt og kaldt. Hodepine har jeg også klart å få nå. Så ikke helt i form for tiden nei.
Men jeg er utrolig glad for at min datter er på bedringens vei. Det viste seg å ikke være blindtarmen. Men de fryktet det, og passet godt på. De ville ikke ta noen sjanser. Etter ultralyd, og blodprøver hvor de skumle verdiene heldigvis beveget seg riktige veien, viste det seg at det var hovne lymfeknuter. Det kan være så mange grunner til det, men oftest oppstår det visst etter en infeksjon, gjerne i forbindelse med en forkjølelse. Nå vet vi jo ikke om noen infeksjoner. Men hun kan likevel ha hatt noe skjult, som har leget seg selv, men med hovne lymfeknuter som resultat.
Oppholdet på sykehuset ga oss begge tiltrengt hvile. Jeg skulle gjerne vært der lenger selv, men det er nå likevel best å være hjemme 🙂 Og da vi kom hjem, var det 13 grader og litt sol innimellom alle skyene 🙂 Da satte jeg meg på terrassen, og fikk etterhvert selskap av veslejenta, som også trengte litt frisk luft, til tross for den slappe formen 🙂
I går skulle hun ha vært på skoleball, og i dag skulle hun holde 2 minikonserter for et større publikum. Men begge deler måtte vi hoppe over. Det får vente til neste år 🙂
I kveld skulle jeg har gått på bryggedans, men det blir også utsatt til neste år. Og i morgen skal jeg på tur med en turgruppe. Været er meldt dårlig. Men ut skal jeg. For nå begynner det å bli litt lenge siden sist. Og fra i morgen kveld er jeg alene i en hel uke. Det skal bli litt stusselig, men likevel greit å kun ha meg selv å tenke på i noen dager. Da skal jeg benytte tiden å komme meg ut på småturer, og ellers hvile masse 🙂
