I mange år har jeg vært singel.
Det ble jo en vane.
Akkurat som alt annet i livet egentlig. Har man mye av det, blir det en vane.
Jeg har jobbet meg gjennom singeltilværelsen, på godt og vondt.
Et par av årene var det godt å være singel. Jeg trengte det, da mitt syn på det annet kjønn var blitt kraftig svekket.
Men så gikk jo årene, og et savn begynte å melde seg. Jeg begynte jo etterhvert å tenke på lykken, innen kjærlighet. At det kunne være fint å ha. Og de siste par årene, har jeg nok vært fokusert på det. Å finne lykken.
Jeg har jo vært lykkelig. For jeg har jo ungene mine, vi har tak over hodet, vi har venner og familie som bryr seg.
Men som voksen kvinne, så var det noe som manglet. Noe jeg savnet. Noe jeg ikke kunne få sånn helt uten videre.
Søket mitt har tatt en stund. Jeg har vært medlem i singelgrupper på Facebook et par år. Jeg søkte ikke aktivt opp noen. Men var den som satt og tok imot henvendelser fra andre. Min luksus som kvinne, regner jeg med 😉
Men i går, da meldte jeg meg ut fra alle singelgrupper.
Jeg har nevnt denne skrekken min før. Men må nesten gjenta det. Ikke at det er så viktig, for det er ikke så mange som ringer til meg. Men det er sikkert logisk, når jeg sliter med å “løfte av røret”.
Kanskje det er øvelse som trengs. Men det å snakke i telefonen, det er jeg egentlig dårlig til. Har i grunnen aldri likt det noe særlig.
Et par gode venner har det gått fint å prate med i telefonen. Da kjenner jeg ikke denne skrekken. Og de kan jeg faktisk ringe til selv også, om jeg skulle komme så langt.
Men veldig ofte, så er det problematisk å snakke i telefonen. Jeg blir nervøs, svett i hendene, og i øret. Og jeg føler meg litt dum og keitete.
Men jeg har faktisk den siste tiden, de siste par årene egentlig, klart å endre litt på noe. Det å snakke med venner i telefonen, er ikke så skummelt, så kleint eller så ille lenger. Jeg har klart å senke skuldrene, og tenke at “dette er jo tross alt en vanlig samtale, det er bare det at vi ikke kan se hverandre.”
Så jeg kjenner en stor lettelse over akkurat det. Og faktisk, så er det utrolig hyggelig også, å prate i telefonen, med folk man kjenner og føler seg bekvem med.
Men, så kommer man til den delen hvor man skal snakke med fremmede.
Nylig hadde jeg bilen på verksted.
Det var en sur regning å betale denne første uken i det nye året.
Men i den forbindelse, måtte jeg prate i telefonen. Jeg måtte forklare hva som var galt, og jeg måtte ta imot informasjon, og sånt.
Og da forsto jeg hva som er min store skrekk nå for tiden, når jeg snakker i telefonen.
Det er hukommelsen min.
Jeg svarer ja og ha. Og alt er kjempefint akkurat da, men i neste sekund, har jeg glemt hva vi snakket om.
Jeg visste at vi snakket om bilen min. Og hva som var galt med den. Men når jeg skal gjenta hva som var galt, så klarer jeg ikke å huske det. Jeg vet det var noe med bremsene…men hva? Og så føler jeg meg kjempeteit når jeg da skal viderefortelle dette til andre.
Nå er jo hukommelsen min helt bortinatta langt vekke av og til. Så akkurat det er jo ikke noe nytt. Den der teite følelsen over å glemme, må jeg jobbe meg gjennom nesten hver eneste dag.
Men det er noe jeg faktisk har opplevd mange ganger før også. Før jeg “mistet” hukommelsen.
Det å ta imot beskjeder over telefon, det er nesten umulig. Jeg klarer ikke å fordøye det, når jeg ikke har et ansikt å feste beskjeden til. Det er nok DER skrekken min egentlig er.
Tror jeg.
Og så har jeg jo episoder, hvor nye “venner” så gjerne vil ringe til meg. Og prate med meg i telefonen. Huff. Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig?
Men noen få ganger har jeg likevel gjort det. Og oftest er det jo hyggelig. Men etterpå, kjenner jeg hvor nervøs jeg har vært. Når jeg endelig kan slappe av igjen. Da verker nakken, hendene er totalt utslitt etter å ha holdt krampeaktig i telefonen, og øret er varmt og ømt.
Nei, det er ikke sunt å snakke for mye i telefonen 🙂
Veldig greit å slippe i alle fall. Og heller prate med dem som står meg nærmest 🙂 Sånn av og til 🙂
Og med dem jeg har møtt. For da har jeg et ansikt. Da er det så mye lettere 🙂
Men telefonen er veldig fin til å ta bilder med. Favoritten min det 🙂 Og så finnes det jo så mange kjekke bilderedigeringsprogram og filtere.
Så da er jo det noe jeg ivrig bruker. Fremfor å snakke for mye inn i den dingsen 🙂
Og her er mitt siste telefonverk. Jeg ser ikke så skremt ut. Men det handler jo om bilder. Og da er saken en helt annen 😉
Jeg er så utrolig glad for muligheten til å scrolle forbi når det kommer noe opp på Facebook som jeg virkelig ikke har interesse av. Eller når det kommer alle disse kjedebrevene, eller hva jeg nå skal kalle dem for.
Det er nå en gang sånn, at det postes ganske mye kjekt på Facebook. Det er veldig kjekt å følge mine venner der ♥ I medgang og motgang. Med statusoppdateringer, og bilder. Og det er kjekt å dele ting selv også. Og veldig kjekt med muligheten til å få være litt sosial. Spesielt for meg, som ikke alltid har energi til å gå ut å være sosial.
Men noen ganger kommer det opp ting jeg finner forstyrrende. Av og til er det formet som advarsler. Hvor det advares mot hackere eller folk som angivelig kan gjøre stor skade. Andre ganger er det oppfordring om å dele innlegg som handler om sykdom eller tilstander. Og så formuleres det som at du skal få dårlig samvittighet hvis du ikke deler.
Alt dette er jo kjedebrev. Eller på godt nytt norsk: Spam/søppel.
Og så kan man jo lure på hva som er formålet med å dele alt dette her?
Ja, jeg er blant dem som har blitt rammet av kreft i nær familie. Jeg synes kreft er grusomt. Noe av det verste som finnes. Men hva hjelper det meg, eller kreftpasienter, å dele et sånt innlegg om å vise medfølelse, på Facebook?
Hvis alle da deler dette innlegget, blir jo feeden helt oversvømt, av akkurat det samme innlegget.
Ja, da er det jo noen som har fått viljen sin da, å lage litt rot og frustrasjon, og så vil de sitte å le av alle som gikk på limpinnen.
Jeg synes det blir feil. Jeg har medfølelse for alle som rammes av kreft selv eller i nær familie. Selv om jeg IKKE deler et sånt innlegg. Så har jeg i alle fall sagt det 🙂
Det er svært sjelden jeg hiver meg på “masse-deling”. Da skal det jammen være noe veldig spesielt det handler om.
Men hvis det er noe spesielt, noe som trenger et ekstra søkelys, eller kanskje en konkurranse, eller lignende, da kan jeg dele. Men da er det en håndgripelig grunn til delingen. Et formål med saken. Og noe, som antakelig tar slutt etter en viss tidsperiode.
Jeg er så glad for muligheten til å scrolle forbi 🙂
Det er jo opp til hver enkelt å dele hva enn det skulle være.
Men please, ikke forsøk å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke liker, ikke deltar, og ikke deler.
Kjedebrev har jeg svært liten interesse for.
Jeg er ikke gretten eller noe sånt i dag, selv om det sikkert virker sånt 😉 Jeg hadde bare lyst å sette litt søkelys og en tankevekker på temaet, som jeg vet opptar mange 🙂
Jeg er blant dem som elsker Facebook. Facebook har faktisk vært en god trøst og støtte for meg, når jeg har vært veldig dårlig. Og jeg har fått veldig mange nye og gode venner gjennom forskjellige grupper på Facebook.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den sosiale siden?
Men hadde sikkert overlevd uansett 😉
Jeg fortsetter å kose meg der. Og her på blogg også 😀
Jeg leser litt iblant, og koser meg med det når jeg har energi til det. Og kommenterer når jeg er enda mer ovenpå enn vanlig.
For meg har blogg også vært en god redning.
Jeg elsker å få bli kjent med folk, å få et innblikk i deres liv, gleder og sorger. Jeg lærer ofte noe nytt, og får av og til masse inspirasjon. Akkurat som på Facebook.
Så disse to kanalene, kommer jeg til å holde fast ved, til den dagen jeg er 119 år gammel, og har mistet både syn, hørsel og bevegelighet 😉
God klem til alle, samme hva dere velger å dele her og der ♥
PS. Alle bildene her i innlegget har jeg lånt fra Google.
Jeg hadde bedt til 1. Nyttårsdagsmiddag. Min familie altså.
Men det er rart hvordan ting klarer å komme oppå hverandre? Sånn helt plutselig?
Nyttårsaften ble en koselig sammenkomst i lag med gode venner, god mat, litt quiz og panoramautsikt til fyrverkeriet.
Tidligere på dagen hadde jeg ordnet klart litt av det som kunne gjøres på forhånd, til middagen som skulle være på 1. dag. Heldigvis!
For, i romjulen fikk jeg en epost fra ordføreren i Sandnes kommune. Det var en invitasjon til Nyttårsmottakelsen. Invitasjonen var jo da til min datter, som har gjort en idrettsprestasjon, og vunnet gull i NM sammen med West Coast Pompons Team. På Nyttårsmottakelsen skulle hun, og andre idrettsutøvere få motta en oppmerksomhet for sin gode prestasjon i norske mesterskap og også internasjonale mesterskap.
Selvsagt fikk jeg være med, som den stolte mammaen jeg er 😀
Salen i kulturhuset var ganske full. Ordføreren holdt tale. Koret Concentus sang flere sanger, og så var det tid for å dele ut utmerkelsene til idrettsutøvere og kulturprestasjoner.
Her er ordføreren i dialog med min datter, når det etterpå måtte tas litt bilder 😉
Her er sportseliten i Sandnes som har gjort seg bemerket i norske og internasjonale mesterskap. Min datter står i rekken fremst, til venstre.
Etter utdelingen var det på tide å haste hjem igjen, for å lage familiemiddag. Vi var i godt humør, og litt høye på dagens opplevelser så langt 🙂
Akkurat idet jeg skulle rygge bilen inn i gårdsrommet, kom en merkelig lyd, akkurat som at vi kjørte på noe. Og så sto bilen bom stille. Den gikk ikke å kjøres bakover, og heller ikke fremover. Og der sto vi, midt i veien, og sperret for trafikken som evt. måtte forbi. Heldigvis er det ikke så stor trafikk akkurat i den lille veistubben.
Jeg ringte etter veihjelp, og fikk vite at det kunne ta en stund før hjelpen kom. Jeg visste jo at bilen måtte kjøres på verksted. Og det ante meg at det kunne bli kostbart.
Etter to timer kom endelig hjelpen. Heldigvis hadde ingen enda hatt behov for å komme seg forbi. Selv sto jeg inne og laget middag, mens jeg ventet på hjelpen.
Tankene mine kretset veldig rundt hva annet som kunne gå galt denne dagen?
Men til alt hell, skjedde ingen flere uhell.
Middagen ble god, og familien virket fornøyd 🙂 Vi hadde en koselig stund sammen, og kan nå fortsette 2017 med godt humør, og evne til å takle både gleder og sorger 🙂
Middagen var kalkunfilét, med tradisjonelt tilbehør, ala poteter, fløtesaus, waldorfsalat og grønnsaker 🙂
Hjemmelaget karamellpudding til dessert.
Godt å være sammen med familien ♥
Har du kommet deg trygt og godt inn i det nye året?
Jeg vil med dette få takke alle for det året vi er i ferd med å avslutte.
Det har vært en stor glede å ha følge. Og jeg er glad i hver eneste en av dere. Både bloggere, og andre som titter innom her ♥
Jeg ser frem til å starte et nytt år, med blanke ark.
Det er på tide å ta et oppgjør med året som har gått. Det er bare noen få dager igjen av 2016, og jeg bruker disse dagene på å reflektere litt.
Jeg har hatt et veldig fint år. Til tross for at min helsesituasjon har forverret seg. Jeg har følt at jeg har vært i harmoni med meg selv. Mentalt. Det er akkurat som at jeg begynner å innse at jeg må være tålmodig, og at jeg må leve livet mitt som det er, ikke som jeg ønsker det hadde vært. Jeg må leve som kroppen min sier. Jeg må ta hensyn til meg selv. Lytte til kroppens signaler, og ikke presse meg så veldig. For det blir jeg bare dårligere av, har jeg funnet ut. Det fant jeg ut i november. Fikk en bekreftelse da, når jeg var på tiltak via NAV. Jeg fant ut at det å presse kroppens grenser, gjorde at jeg ble verre, og i tillegg ble ekstra syk. Immunforsvaret klarte ikke jobben, å holde uhumsketer på avstand.
Men for mitt indre, har jeg klart å finne en balanse. Jeg kan gjerne være tungsindig. Men ikke lenge av gangen. Det kan blåse bort like fort som det ankom. Og det er fordi jeg har lært meg hvordan jeg kan bekjempe det. Jeg lar det ikke slå rot, og bygge seg sterk. Jeg er heller der, at jeg ser det positive i alle ting. Eller forsøker i alle fall å gjøre det 😉 Og det aller meste, har jo noe positivt ved seg. Selv når det ser mørkest ut.
Mine barn begynner å bli store nå. Sønnen min er 20, og voksen allerede. Men samme hvor voksne barna våre er, vil de alltid være våre små gull. De vil alltid være i vårt liv, og vi vil alltid bekymre oss. Det vil aldri ta slutt. Men gleden er jo at de klarer seg godt. At de har blitt flotte mennesker, med gode verdier.
Datteren min fyller snart 16. En utfordrende alder for oss som foreldre. Men også en herlig god tid med høy utvikling, med mange gleder og nye erfaringer. Hun står nå på terskelen hvor hun skal ta stilling til hva hun har lyst å gjøre videre. Og planen er klar.
Det har ikke blitt så mye reising dette året, som tidligere år. Men jeg klarte å komme meg på campingtur. Noe som passet meg veldig godt. Egentlig skulle jeg heller ønsket å bo på hotell. For bekvemmelighetens skyld, og ikke minst, for helsen sin skyld. Men det gikk veldig greit på telt camping også. Det var trivelig. Selv om jeg var alene mye av tiden.
Det kjekkeste med turen, var å besøke venner og kjente, som bor langt fra der jeg selv bor. Og jeg koste meg veldig med det.
Og så ble det en utenlandstur også. I november. En billig tur til Gdansk, sammen med en venninne. En tur jeg kommer til å huske med glede, lenge lenge 🙂
Kjærligheten har ikke helt stått ved min side dette året. Den har i grunnen vært rimelig fraværende. Akkurat som helsen. Egentlig bare trøbbel, i bunn og grunn.
Jeg har den leie tendensen at jeg faller for dem som er feil for meg. Ofte er de feil for andre også. Men så er de likevel der at vi naive damer liker dem, og forelsker oss.
Dette er en trend jeg forsøker å snu. Sånn for meg selv. Jeg har bare ikke lykke innen kjærligheten. Så når jeg da endelig klarer å forelske meg, må jeg fra nå av si til meg selv: “Nei Eva, dette her kommer til å gå galt, det vet du!”
For det er nemlig det som skjer. Hver gang. Uten unntak.
Jeg har klart å forelske meg litt i år også. Det tok sin tid. Men plutselig møtte jeg en, som jeg ble betatt av. Så de siste 4-5 månedene, har vært fylt av tanker og funderinger.
Og jeg har kommet til en konklusjon.
For advarslene har ikke latt vente på seg. De har kommet, jevnt og trutt. Nådestøtet (bekreftelsen) kom i dag!
Så her er konklusjonen: å skru av følelsesregisteret. Stenge det inne. Igjen. Og ikke la det slippe ut. Ikke de første 4 årene i alle fall.
Det er jo egentlig en umulig sak. Men kan likevel la seg gjøre, i en kortere periode.
Jeg kan ikke la meg selv bli fortvilet og ødelagt av et annet menneske, igjen. Det er ikke snilt gjort mot meg selv. Så jeg bør bare lukke den døren. Holde den åpen for gode vibrasjoner, gode vennskap, og sånt. Ikke for kjærlighet. Ikke før hjertet mitt er skikkelig reparert. Hvis det noen gang er mulig.
Så her står vi, ved dette årets ende. Vi skal nå legge alt bak oss, og begynne på nytt. Med nye tall, nye opplevelser, og skape nye minner.
Målet mitt for det nye året, er å finne hva som feiler meg, og evt. hvordan det kan ordnes, sånn at jeg får en bedre livskvalitet. Og så skal jeg ikke forelske meg igjen. Det er for hardt, for brutalt. Og fører ikke til noe.
Jeg skal stå på for mine barn, og for det de jobber med å oppnå i livet. Og være den gode moren jeg har vært de siste 20,5 årene.
Og så skal jeg ellers forsøke å være det gode mennesket folk sier at jeg er. Det er alltid godt å høre noe pent om seg selv. Det gir en liten boost til selvtilliten 🙂
Tusen takk for det ♥
Foretar du selv et lite oppgjør ved årets slutt, eller danser du deg bare lett inn i neste år uten å blunke?
Julaften forløp som en av de fineste på mange år 🙂
Det har vært mange fine før det også. Men det er rart med det, ungene har vokst til, de er mer voksne, og de er roligere. Noe som passer mitt eget tempo veldig bra 🙂 Og mitt tempo er jo ikke akkurat høyt for tiden 😉
Så i dag har vært en rolig dag. Jeg sov til klokken var over 12.00. Sto opp, og var halvveis i koma fortsatt. Etter jeg våknet litt, gikk jeg tur med en venn. Og etter det, har jeg ikke gjort noen ting 🙂 Kun vært i ro, og slappet av.
Så lekte jeg litt med mobil og snapchat. Og det er vel det mest aktive jeg har gjort i dag. Nå tenker jeg at jeg skal finne frem Netflix og noen gode julefilmer, før jeg nok tar en tidlig kveld 🙂
Jeg håper at alle dere som leser her, har hatt en fin julefeiring, og at dere får en kjekk romjul ♥
Da har dagen kommet, hvor jeg legger ut min julehilsen til dere.
Denne julen blir ulik andre juler jeg har feiret.
Julaften er egentlig uten ungene mine. Det er hos pappen sin de egentlig skal være. Men vi har jo hatt det sånn, at når de skal ha Julekvelden hos sin pappa, kommer de til meg på dagen, for å ha litt julekos og åpne noen gaver, før de går tilbake og har kvelden sammen med sin pappa. Og så har det vært omvendt andre juler, når det var min tur å feire Julekvelden med dem.
I år ble jeg invitert til min bror og hans familie. Det er også som andre juler, hvor jeg gjerne har vært alene.
Men i år, har de også invitert ungene og pappaen deres, i tillegg til farmoren deres 😀 Så dette blir en merkelig jul. Første julen vi skal feire sammen, alle sammen, som da vi var gift.
Jeg synes det er uendelig romslig av min bror og svigerinne ♥
De gjør sånn at jeg får feire julen med ungene mine, og slippe å føle meg ensom blant mange. Så denne Julaften gleder jeg meg til. Jeg som i utgangspunktet gruet meg.
Så nå er julen reddet ♥
I tillegg, skal jeg ikke holde juledagsmiddag, som jeg pleier. Jeg har valgt å legge denne middagen til en av nyttårsdagene. Jeg kan liksom ikke bare droppe den, selv om energien er absolutt på lavmål for tiden. For jeg liker jo å stelle i stand til selskap. Men jeg har valgt å roe helt ned i romjulen, og bare gjøre ting som faller meg inn. Skal i en middag selv. Men ellers blir det impulsivt, det meste.
Jeg er rett og slett ikke i form til å feire ordentlig jul. Men jeg gleder meg. Elsker den familiekosen. Elsker den gode maten. Elsker pynten og stemningen. Det gir en god følelse, uansett 😀
Jeg er i mål med alt jeg hadde planlagt. Og det gir også en god følelse 😀
Slapper bare av nå.
Nå gjenstår det å ønske alle sammen en riktig fredelig og god Jul.
Jeg fant i år ikke julekortlisten min, hvor også adressene stod. Så noen får kanskje ikke kort i år. Noen som har fått tidligere. For hukommelsen min er ofte fraværende, og alle står ikke oppført i Gule Sider.
Men her inne kan jeg skrive ønsker for alle i ett og samme glimt. Så skal ingen føle seg uteglemt.
Og helt til slutt, tar jeg med et bilde av Julehuset på Hana. Et hus som ligger nede ved hovedveien, som ikke er til unngå å legge merke til i desember 😉
I går var jeg hos legen. Jeg fikk en hastetime.
Det er jo litt teit da, egentlig. For hadde jeg bestilt ordinær time når problemet oppsto, så hadde jeg sikkert fått samme dagen, og noen andre kunne hatt hastetimen.
Men altså, problemet oppsto. Og jeg tenkte at det sikkert går over.
Akkurat på sånne ting, er jeg skikkelig mandig. Jeg skal være så tøff. Så jeg utsetter og utsetter. Helt til det blir uutholdelig. Og jeg da altså må ha hastetime.
Problemet denne gangen var noe rart med huden på det ene benet. Nummen, og likevel skikkelig øm og smertefull. Får helt frysninger når noe er borti. Så må gå med stramme myke klær, for å overhodet klare å fokusere på andre ting. Det har blitt så ille, at de tre siste nettene har jeg knapt sovet.
Men legen visste råd. Min nye lege…han har jeg troen på 😀
Det var et navn på sykdommen, som jeg jo ikke husker nå. Men enkelt oversatt: Høysensitiv hud. Det kunne ha forskjellige utspring, bl.a. solbrenthet, psykisk stress…osv. Og Fibromyalgi. Aha!
Fibromyalgi er en av sykdommene jeg skal utredes for. Så her begynner det å bli interessant.
Nå er det jo ingen konklusjon i dette da. Men absolutt noe å jobbe videre med.
Men så var det medisinen da.
Det var ingenting mindre enn antidepressiva.
Nå er jo ikke jeg deprimert. Men på denne årstiden er jeg tungsindig. Men likevel, jeg har jo vært verre før.
Men denne medisinen skulle også virke på denne hudsykdommen.
Så gikk jeg på apoteket. Og hun farmasøyten, snakket veldig om hvordan jeg burde bruke medisinen, og hvis jeg kjente noe til bivirkningen, så måtte jeg redusere dosen og ta kontakt med legen.
Jeg måtte jo spørre hvilken bivirkning det var snakk om? Jo, det var økt munterhet. Jeg begynte å le litt jeg da. Er det så galt å være munter da? Men jeg skjønte jo at hun ikke sa det for å være morsom. Så jeg kvalte latteren etter få sekunder 😉
Nå skjønner jeg hvorfor de kalles Lykkepillen.
Etter å ha lest pakningsvedlegget, skulle jeg ønske jeg ikke hadde lest det. For der sto så mange bivirkninger at jeg ble helt dårlig. Og igjen, jeg skal aldri gå på noe sånt veldig langvarig. Det holder med 10 dager, som jeg skal gjøre nå.
Så enten vil jeg bli veldig lykkelig, eller så vil jeg bli suicidal, ifølge pakningsvedlegget. For der er det snakk om de første to ukene. Skremmende. I tillegg står det en haug med ting som tørrhet i munnen, vektøkning, forstoppelse…kvalme…konsentrasjonsforstyrrelser, synsforstyrrelser, svimmelhet….Pluss mye mer. Himmel. En del av dette har jeg jo allerede fra før av.
Jeg satser på jeg blir veldig munter og lykkelig. Og at hudsykdommen forsvinner i samme slengen.
Ha en herlig bittelille julaften <3
Jeg leser ikke så mye nyheter. For ofte er nyhetene dårlige, og det påvirker meg såpass negativt, at jeg blir deprimert. Men oftest får jeg med meg en del likevel, fordi jeg gjerne leser overskriftene, eller fordi jeg ser andre kommentere og skrive om det på Facebook.
Og nå, i denne julehøytiden, er det en ting som virkelig gjør meg trist.
Nemlig det faktum, at vi ikke lenger skal få lov til å feire julen vår, som vi har gjort på tradisjonsrikt vis i alle år.
Vi skal være så hensynsfulle, at vi for all del ikke må synge sanger eller gjøre handlinger med religiøst budskap, foran våre nye landsmenn.
Gud forby!
Jeg er ikke religiøs. Jeg vet ikke egentlig om jeg tror på det som står i Bibelen. Men jeg synes det er vakkert, det som julen handler om ♥
Jeg står jo i Statskirken. Og jeg følger jo alle høytidene vi har. Fordi det er tradisjon, og fordi jeg har gode minner helt tilbake fra barndommen. Og har lyst å føre dette fine videre til mine barn, og kanskje også til mine barnebarn, den dagen jeg skulle få det.
Men hva skjer?
Jo, nå skal vi ikke få lov til å ha dette i skolen, eller andre offentlige institusjoner osv. For nå er det noen som mener at vi må ta hensyn.
Unnskyld meg. Men om jeg reiser til Iran, eller Afghanistan, eller Syria….eller andre land med andre tradisjoner, er det noen som tar hensyn til meg og min religion og kultur da?
Nei! Det er jeg som tar hensyn til dem og deres kultur. I deres eget hjemland, vel og merke.
I mitt hjemland, forlanger jeg å bli tatt hensyn til, med MIN kultur, og mine tradisjoner.
Snillismen i dette landet her kjenner ingen grenser. I utlandet ler de av oss.
Det er helt greit å være snill og grei. Det er vi jo, de fleste av oss. Men når det gjelder VÅRE tradisjoner, så er det VI som skal bli tatt hensyn til, i VÅRT EGET land!
Våre nye landsmenn har jo faktisk valgt selv å komme hit. Det er ikke vi som har plukket dem ut. De har valgt å bosette seg her. Så hvorfor skal vi føye dem pga. de har en annen kultur enn oss?
Jeg kan bare ikke skjønne det.
Jeg blir så uendelig lei meg.
For jeg føler meg diskriminert i mitt eget land.
Dette svekker min livskvalitet.
Det skulle ikke forundre meg om jul og påske utgår om noen år. Og i stedet innføres Ramadan og Eid som ny offentlig tradisjon.
Fordi vi skal ta hensyn til våre nye landsmenn 🙁
Men da flytter jeg. Da reiser jeg til et annet land, hvor snillismen er på et litt mer folkelig plan. Et land hvor de ikke er dumsnille.
Er det rart fremmedfrykten råder i dette landet?
Jeg elsker mine glassengler. Og jeg får så uendelig lyst til å henge opp tusenvis av dem i hver eneste skole og barnehage i dette landet. Bare fordi englene hører med til julen og vår tradisjon! Det er trist at det er vi selv som blir utsatt for rasisme, i vårt eget land. Veldig trist 🙁
Men mine engler, kommer alltid opp i julen, uansett ♥
