evaswindow Veien blir til mens man går ♥

Det begynner å tære på nå, jeg er stresset. Sykt stresset.
Men det er snart over. Snart kan jeg senke skuldrene og hvile.

Det handler om konfirmasjon.
Jeg har lyst å lage en så fin dag som mulig for min datter. Spesielt når ting i utgangspunktet skar seg med tanke på kirke, prest og tidspunkter.

Vi endte med å melde konfirmanten ut av kirkelig konfirmasjon rett etter oppstarten, og meldte henne inn i human-etisk konfirmasjon istedet. Og det krasjet jo med alt annet da, selvsagt.
Og alt fordi presten ikke kunne oppføre seg ordentlig.

Klart vi kunne flyttet henne til en annen kirke. Men der og da hadde de kristne verdiene fått seg en aldri så liten knekk, og vi følte det ville bli malplassert.

Human-etisk konfirmasjon virker til å være veldig fint, og egentlig passe oss bedre, sånn med tanke på verdier generelt.

Men så er det jo altså det da, at konfirmasjonen krasjer med nevøen min sin konfirmasjon. Alt var jo nøye planlagt og tilrettelagt med tanke på datoer. Og plutselig skar alt seg, og de fikk samme dag. Ergo, så har vi besluttet å ha festen dagen etter. Men det blir et mas og et styr, fordi jeg mister dagen før til å legge siste hånden på verket. Så alle de tingene som ikke kan gjøres en stund før, må jeg gjøre om natten til festen. Siden hele dagen før går med til å gå i konfirmasjon.

Konfirmasjonen skal vi holde her hjemme hos meg, og vi blir 20 personer til bords. Det er jo ikke bare selve festen som skal ordnes da, for huset må jo være fikset og ordnet og gjort omhyggelig rent og ryddig. Både innenfor og utenfor. I tillegg mister jeg en helg, hvor jeg skal til Haugesund og være sjåfør for jenter som skal på treningsweekend. Og så skal jeg enda en tur til Haugesund helgen etter, altså helgen før konfirmasjonen. For å hente noe, og være med på et arrangement.

Og så er det ting her i heimen, som jeg vet jeg ikke vil klare å få gjort. Som plager meg langt inni sjelen. Rett og slett fordi jeg ikke har energi igjen. Nå er det tomt. Jeg er bristeferdig.

Og ja, jeg vet det er fristende nå, å si at det blir en fin fest selv om alt ikke er på G. Men jeg ønsker å ha alt på G. Sånn som andre klarer. Det hjelper ikke å si til meg at det ikke gjør noe om de bedene ikke blir luket. For meg gjør det faktisk noe. Det handler om stolthet. Og det handler om komfort. Det å kunne hvile øynene på ryddige omgivelser.

Men jeg har heldigvis fått gjort en viktig ting som har hengt over meg som en sekk med poteter. Jeg har fått vasket terrassegulvet, og beiset det. Alt i samarbeid med min sønn. Nå holder jeg på å sette møbler på plass, og lage det trivelige og fine miljøet som jeg liker så godt. Så da er snart en ting ute av verden. Håper på godt vær. Og selv om det ikke er godt, kan jo fortsatt deler av terrassen brukes, siden det er tak over noe av den 🙂

Nå mangler å vaske vinduer, male rekkverket på terrassen, og luke to store og overgrodde bed. Men jeg har ikke mer å hente i energilageret mitt.
Og jeg kan forsikre om, at jeg får høre at jeg ser sliten ut. Og det sier seg selv, at da er jeg oversliten. For jeg pleier å være ganske flink å skjule sånne spor. Kroppen verker intenst, og til og med i kjeven hadde jeg vondt noen dager. Men det har blitt litt bedre nå.

Jeg skal bake en kake til, etter planen. Men både den, og den andre jeg har bakt, skal pyntes dagen før konfirmasjonen. Nå blir det jo natten da. Siden vi skal i konfirmasjon om dagen.

Det meste av detaljer er i boks. Jeg har et par små overraskelser som jeg ikke kan røpe her. Og de jobber jeg også med, i smug 😉 Har ikke kontrollen på de enda. Men håper og tror at det skal bli bra 🙂

Jeg gleder meg til den store dagen. En fin seremoni i Sandnes Kulturhus, hvor min datter også skal opptre foran en del hundre mennesker, med sin vakre sangstemme og fine personlighet.
Jeg bør nok ha med en del lommetørkler. For dette kommer til å røre denne slitne damen her 🙂

Alt i alt, det kommer til å bli en fin dag. Og etterpå trenger jeg ferie 🙂

 

 

Bildet har jeg lånt etter å ha surfet litt på Google.
 

#stress #konfirmasjon #fest #detaljer #planlegging #human-etisk #utslitt

Ja, danser er kanskje litt drøyt å påstå, men ulver var det i alle fall nok av på denne turen jeg var på, på søndag.

Og ulvene var støypt i betong.

De fleste som følger meg, vet at jeg ofte går tur til Ulvanuten, og hilser på Store-Ulf. Han er min klagemur når jeg har det litt tungt, og han svikter meg aldri. En riktig god lytter er han.

Men på søndag gikk jeg tur med en dame som ikke visste hvor Ulvanuten var, og hun lurte på om jeg kunne vise henne?
Og det er jo ikke nei i min munn når noen har lyst på en tur til “ulven min” 😉
Og denne gangen var det Wenche jeg tok med meg på tur 🙂

Hun har i grunnen et godt utgangspunkt fra der hvor hun bor også, men den veien kunne ikke jeg. Vi bor nemlig på hver vår side av Ulvanuten. Så vi gikk fra mitt hus, og klatret oss oppover. Wenche hadde også med seg en liten svart puddel, som heldigvis var snill 🙂

Det er ikke egentlig så veldig langt opp til Ulvanuten. Men det går oppover hele tiden stort sett. Og når vi er oppe, er utsikten upåklagelig i et sånt fint vær som vi hadde denne dagen 🙂

Dette bildet tok Wenche av meg med sin mobiltelefon…det ble jo et blinkskudd. Du ser jo at det er stor kjærlighet og gjensynsglede mellom meg og Store-Ulf ♥

Her poserer vi så fint hele gjengen, både folk og dyr 🙂

Det er ikke så ofte jeg blir knipset selv når jeg er ute på mine turer, med mindre jeg tar en av mine flotte selfier. Så da benytter jeg anledningen å låne enda et av Wenche sine bilder fra denne turen.

Wenche står her og beundrer utsikten over Gandsfjorden, og ser også strøket hvor hun selv bor.

Denne dagen her besluttet vi å gå til et par av ulvungene også. Det er nesten litt flaut å si det, men jeg ante ikke hvor de ulvungene var hen, endatil det er dem som er plassert nærmest der hvor jeg selv bor. Det finnes 7 ulvunger. Noen av dem er ramponert og ødelagt, men noen er fortsatt fine. Jeg vet hvor 3 av dem er. Men disse to vi nå fant, har jeg ikke sett før denne dagen. Så nå vet jeg hvor 5 er til sammen. Så for min del gjenstår å finne de to siste.

Denne ulvungen er den flaueste å ikke ha lagt merke til før, for jeg har da stått mange ganger ved dette gjerdet og sett utover byen. Men jeg forklarer det med at denne ulvungen ble en gang kidnappet, og kastet i sjøen. Så den har nok vært borte når jeg har vært her. Ulvungen står på kanten av stupet. Og vi var til og med så tøffe at vi våget oss på utsiden av det høye gjerdet.

Wenche står helt på kanten, og jeg får sug i magen bare ved å se på henne 😉

Mens jeg derimot aker meg mot kanten på rumpa, og tør såvidt kikke ned. Og når man kikker ned, ser man rett ned i hagen og terrassene til dem som bor der 🙂

Og her har Wenche knipset meg mens jeg sitter der og har en nervøs kiling i magen.

Ulvungen selv bærer preg av sitt ublide møte med sjøen, men har fått beholde reisehistorien, selv om han mangler både føtter og en arm.
(Jeg kan ikke forstå hvorfor noen rett og slett ikke klarer å la være å ødelegge?)

Skriften på gjerdet er i reneste Hollywoodstil. Bare at det står Hana, og ikke Hollywood. Og dette kan sees på lang avstand, utrolig nok.

Den neste ulvungen lå like bortenfor, og jeg begriper heller ikke hvorfor jeg ikke har lagt merke til den før? Den står like ovenfor trappetrinnene som jeg har skrevet om en gang for lenge siden. Og likevel har jeg ikke sett den. Men det kommer nok av at når jeg går i trappene, så går jeg oppover, og da kan jeg ikke se ulvungen.

Her måtte jeg rett og slett til med en liten selfie. Selv om ulvungen manglet ører.

Utsikten herfra mot Vågen i Sandnes var veldig god.

Det var en flott tur, som etter noen timer fikk sin ende hjemme i gårdsrommet hos meg. Og ja, vi kommer nok til å gå flere turer etterhvert. Det var hyggelig turfølge i Wenche 🙂

Håper du satte pris på å være med, og å nyte utsikten sammen med oss 🙂

Ha en nydelig dag ♥

 

 

#tur #de7ulvungane #ulv #ulver #dyr #utsikt #sandnes #ulvanuten

 

 

 

 

På torsdag i sist uke spurte broren min meg om jeg hadde lyst å være med når han skulle gjøre en fotosession av et band?
Det sa jeg jo selvsagt ikke nei til 😉

Seansen skulle foregå i et verkstedlokale ikke langt fra der jeg bor. Og bandet består av godt voksne mennesker som fremfører låter av Leonard Cohen.
Cohen band.

For meg var dette en ypperlig anledning til å lære litt mer om det jeg drømmer om, nemlig studiofoto. Og broren min er smertelig klar over at han har lovet meg litt kursing innen dette temaet. Så her fikk jeg i alle fall en liten introduksjon innen emnet. (Jippi) 😀

Jeg hadde litt tidspress på meg, siden jeg ikke kunne være med på hele seansen, jeg skulle nemlig også kjøre datteren min til konfirmantundervisning. Men jeg fikk med meg litt av det som skjedde. Og jeg koste meg. Det ga virkelig mersmak.

Jeg var med å sette opp fotolampene og justere dem. Fulgte godt med på plassering. Og sugde til meg lærdom etter beste evne. Så ble jeg plassert som testmodell. Hvor broren min skulle teste lampene og få den rette lyssettingen. Meningen var at stemningen skulle være litt rå og mørk.

Deretter fortalte han hvordan han hadde tenkt at oppsettet med bandet skulle være. Og plasserte alle på sine plasser i bildet. Og begynte å knipse. Og jeg fulgte med 😉

Jeg fikk se litt på skjermen av og til, og ble spurt om hva jeg synes? Jeg foreslo en liten justering på en av lampene, og vi forsøkte det. Og resultatet ble bra 🙂 (Litt må jeg jo få skryte) 😛

Tom spurte også om jeg hadde lyst å knipse noen bilder? Men jeg sto på spranget for å gå videre til neste post på dagens program, så jeg sa det var best han bare fortsatte 🙂 Angrer jo litt på det da, men var nok det beste uansett. En dag blir det min tur å være fotograf også. Jeg gleder meg til det 🙂

Dette var en drømmeopplevelse for meg, og jeg er nå ett skritt nærmere fotografmålet mitt 🙂
Man må jo begynne i det små, og jobbe seg oppover.

Her følger noen utvalgte bilder fra fotosessionen som jeg har fått lov å låne.
Bandet er Cohen band
Fotograf er Tom Gaudland
Fotoassistent er meg selv, Eva Gaudland

Etterpå syntes jeg alle innvolverte fortjente applaus for vel gjennomført oppdrag. Det var en kjekk time 🙂

 

 

#fotosession #band #leonardcohen #musikk #foto #fotograf #fotolys #fotostudio #fotoassistent

Noen la denne inn i en av gruppene jeg er med i på Facebook i går. Du har kanskje lest den før….jeg hadde ikke lest den før. Og fant ut at den kunne være litt morsom å dele her på bloggen 🙂 Litt grov i språket, men det tåler vi sikkert 😉

Vær varsom med maten i utlandet.

I den brasilianske byen Natal foregår det i juni/juli hvert år en matkonkurranse med fokus på curry. Nedenfor finner vi et reisebrev fra den amerikanske turisten Frank, som ved en tilfeldighet fikk jobben som dommer ved fjorårets arrangement. Ta deg tid til å lese om Franks matopplevelse. Vi garanterer latterbrøl.

Frank var som nevnt kun en vanlig turist som besøkte matfestivalen. Han var med andre ord totalt uten erfaring til å bedømme mat generelt, og langt mindre forberedt på hva man putter i sine curryretter i Brasil. Det bærer notatene hans preg av. Men fordi han tilfeldigvis sto ved siden av sekretariatet (for å spørre om veien til ølteltet) ble han spurt om å steppe inn for en dommer som hadde meldt forfall. Frank takket ja fordi han ble forsikret om at maten ikke ville være for sterk, og med løfte om gratis øl.

Her følger dommerkortene fra konkurransen. Frank er dommer nr. 3.

CURRY 1 – SEELAN’S MANIAC MONSTER TOMATO CURRY

Dommer 1: Litt mye tomat. Festlig sting i ettersmaken.

Dommer 2: Avdempet, fin tomatsmak. Mild.

Dommer 3 (Frank): Voi satan! Hva i helvete er dette?! Denne kan man bruke som malingsfjerner. Bøtta to øl for å slukke flammene. Håper dette var den verste. Disse menneskene er gale.

CURRY 2 – PHOENIX BBQ CHICKEN CURRY

Dommer 1: Lett røkt, med smak av kylling. Mild chilismak.

Dommer 2: Spennende grillsmak, men trenger mer paprika for å bli tatt på alvor.

Dommer 3: Hold denne unna barn og gravide! Er ikke sikker på hvordan denne skal oppleves, foruten som ren smerte. Måtte avvise to mennesker som ville gi meg førstehjelp. De sprang gudskjelov til med mer øl da de så ansiktsuttrykket mitt.

CURRY 3 – SHAMILA’S FAMOUS “BURN DOWN THE GARAGE” CURRY

Dommer 1: Glimrende grillcurry. Deilig sting.

Dommer 2: Litt for salt. Balansert bruk av chili.

Dommer 3: Ring nødtelefonen! Nesa føles som om jeg har sniffa Plumbo. Heldigvis begynner de å skjønne greia her nå, og klarte å få inn mer øl før jeg selvantente. Jenta i baren dunka meg i ryggen, så ryggraden min er nå plassert fremst i brystet. Begynner å merke at det har blitt noen pils.

CURRY 4 – BABOO’S BLACK MAGIC BEAN CURRY

Dommer 1: Bønnecurry nesten totalt uten smak. Skuffende.

Dommer 2: Hint av litt lime i denne bønneretten. Kan brukes som sidetallerken til kjøtt- og fiskeretter. For lite curry.

Dommer 3: Følte noe beveget seg over tunga, men var ute av stand til å smake hva det kunne være. Kan smaksløker brenne opp? Shareen, jenta i baren, står bak meg og fyller opp glasset mitt fortløpende nå. Til å være over 200 kg ser hun litt hot ut. Blir man kåt av chili?

CURRY 5 – LALL’S LEGAL LIP REMOVER

Dommer 1: Kjøttfull, sterk curry. Fersk cayenne gir bra spark og friskhet. Imponerende.

Dommer 2: Middels oksecurry. Kunne brukt enda mer tomat. Men god bruk av sterk chili.

Dommer 3: Det ringer i ørene, svetten velter ut av panna mi, og jeg har problemer med å fokusere blikket. Slapp en fis, og fire av dem bak meg trengte legehjelp. Deltageren ble litt fornerma da jeg sa jeg trodde retten hennes hadde påført meg hjerneskade. Shareen reddet meg ved å hele øl rett på tunga mi uten å gå den tungvinte veien via glasset. Lurer på om jeg har lepper ennå. Provoserer meg at de andre dommerne ber meg slutte og skrike. Drit og dra!

FERSK CHILI: chili gjør store ting for både mage og hode © dreamstime

CURRY 6 – VERISHNEE’S VEGETARIAN VARIETY

Dommer 1: Tynn, men spennende vegetarcurry. Fin balanse mellom krydder og paprika.

Dommer 2: Beste så langt. Aggressiv bruk av chili, løk og hvitløk. Superb.

Dommer 3: Tarmen er som et eneste langt rør med blåaktige gassflammer. Fiser jeg nå, driter jeg på meg. Jeg er bekymret for at det i så fall kommer til å etse seg igjennom stolsetet. Ingen bak meg nå, bortsett fra Shareen. Kjenner behov for å tørke meg i rævva med en softis.

CURRY 7 – SELINA’S “MOTHER-IN-LAW’S-TONGUE” CURRY

Dommer 1: Middels curry som åpenbart er laget på litt for mange ingredienser fra boks.

Dommer 2: Oi! Føles som om kokken hev inn en boks med hermetiserte chili helt på slutten. Bokssmak. (Er bekymret for
Dommer 3. Han virker opprørt og banner ustanselig)

Dommer 3: Putt en håndgranat i kjeften min, dra ut splinten og jeg kommer ikke til å kjenne en dritt. Har mista synet på ett øye. Har mista følelsen i munnen, så jeg har ikke lagt merke til at mye av curryen har sklidd ut igjen og ned på skjorta. Buksa er fylt med lava, så den matcher skjorta. Prøver å se det positive i at legene neppe kommer til å lete lenge etter dødsårsaken. Har bestemt meg for å slutte å puste ? det gjør for vondt. Hakke no å si uansett. Trenger jeg luft kan jeg bare dra det inn gjennom det 10 cm brede hullet jeg har fått midt på magen.

CURRY 8 – NAIDOO’S TOENAIL CURLING CURRY

Dommer 1: En perfekt avslutning. Perfekt balansert curry. Ikke for utpreget, men sterk nok til å gjøre seg bemerket.

Dommer 2: Denne er god. Balansert og fin. Verken mild eller sterk. Fikk ikke smakt mye da det meste forsvant da dommer 3 feis, besvimte og dro det meste av retten over seg i fallet. Ser ikke ut til å klare seg. Hvordan ville han reagert på virkelig sterk curry, tro?

Dommer 3: ingen notater.

Bildet er googlet
 

 

#gratis #øl #curry #mat #konkurranse

I dag våknet jeg opp med vond rygg igjen. Skjønner ikke hva som er galt med ryggen min for tiden. Det er ikke som forrige gang. Nå har jeg en veldig sliten og vond følelse i korsryggen, litt mot venstre side. Det er plagsomt altså.

I tillegg er jeg kvalm, for 3. dag på rad. Det går bedre utover ettermiddagen, men er ikke noe som trigger matlysten akkurat. Og for dem som plutselig fikk noen artige tanker her, nei, jeg er ikke gravid 😛

Jeg hadde uansett besluttet å gå tur i dag, samme hvilken form jeg var i. Og turen ble litt annerledes enn den pleier.

Jeg begynte å gå i den hastigheten jeg pleier. Men ganske fort kjente jeg at ryggen ikke likte dette i det hele tatt. Det er ubehagelig å rette ryggen ut, og jeg får en vond og sliten følelse av det.

Så etter å ha knipset et par bilder, besluttet jeg at det var best å øke farten. For skulle jeg klare dette, måtte turen unnagjøres så fort som mulig.

Og ved å øke farten, gikk jeg veldig fort. Jeg satte meg et mål, og det var å holde følge med en mann som gikk et stykke foran meg med en barnevogn. Mannen hadde lenger bein enn meg, ergo, han gikk ganske fort. Det ble jo sånn da, at skulle jeg gå fortere, ville det bli det samme som å småløpe. Og det var omtrent det jeg gjorde for å holde følge.

Selvfølgelig ble jeg jo både anpusten og varm av denne farten, og droppet å ta så mange flere bilder. Men ble stoppet av to damer med en barnevogn, som lurte på om jeg kunne ta et bilde av dem med deres mobiltelefon. Og det gjorde jeg jo 🙂 Var godt med en liten pause, men jeg skalv godt på hendene da jeg skulle ta det ene lille bildet 🙂

Turen ble i alle fall unnagjort i expressfart for min del. Og jeg vet at jeg skal få slite med det resten av dagen. Men jeg kom meg da frem til bilen, før ryggen sa helt stopp.

Jeg følte meg rimelig rødsprengt, og da jeg tok en selfie, fikk jeg det bekreftet….jeg var rødsprengt. Så dette ble årets trimøkt tror jeg 😉 Blir ikke mange selfier med dette slitne ansiktet, kan jeg fortelle 😉

Resten av dagen skal jeg rydde og ordne til ungene kommer i kveld. Og hvile masse 🙂

Ha en fin dag videre ♥

 

 

#tur #sliten #foto #trim

Til jul fikk jeg mange fine gaver. Og fra min bror er det som oftest en bok med i gavehaugen.

Denne julen fikk jeg boken “Mors Gaver” av Cecilie Enger.

Og som vanlig gikk jeg i gang med å glede meg til å lese den.

Bokens handling:

Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem med Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt i løpet av en helg. Under opprydningen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag.

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av de to årene Cecilie Enger skriver Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet gradvis ut. Denne romanen er en fortelling om gaver, erindring, og om lengselen etter å holde tiden fast.

En varm og personlig beretning om å se en av sine nærmeste forsvinne inn i den store glemselen.

For meg selv er denne boken dagsaktuell, siden også jeg er midt oppi dette med en gammel mor som er syk og mister hukommelsen. Så jeg var spent da jeg satte meg til å lese.

Jeg hadde ikke lest mange kapitlene før jeg kjente at boken ble for tøff for meg. For jeg kjente igjen ting så alt for godt, og jeg sliter med disse tingene selv. Så jeg måtte rett og slett ta en pause, og lese en annen bok først. På den måten var jeg forberedt da jeg satte i gang igjen med denne boken for andre gang

.

Boken handler jo om disse listene med gaver som ble utvekslet hver jul. Nøye nedskrevet, og som bringer tilbake minner av mange slag. Og dette synes jeg var veldig koselig lesning. Jeg begynte sågar å tenke helt tilbake til min egen barndom, og hva som var i pakkene vi selv utvekslet.

Men imellom alle minnene som blir berettet, får vi også et innblikk i nåtiden, hvor Cecilie besøker sin mamma, og hennes opplevelser av det. Og der presset tårene seg på hos meg hver gang det emnet kommer opp. For jeg kjenner igjen tankene og følelsene. Og jeg er jo midt oppi det selv, og det er utrolig tungt.
F.eks. er det en episode hvor Cecilie reagerer med irritasjon og oppfører seg litt urasjonelt overfor sin mor. For det er jo tross alt sånn, at de gamle og demente, kan jo ikke noe for sin tilstand. Så man kan jo ikke la seg irritere over det. Men likevel så er vi jo bare mennesker, og noen ganger får følelsene styre litt mer enn nødvendig.

Denne opplevelsen her måtte jeg lese flere ganger. For jeg har ikke selv enda sprukket og blitt sint, men det har vært nære på. Jeg klarer å bite det i meg. Men den følelsen å lese at Cecilie hadde den reaksjonen jeg selv har holdt på ha, var ganske tøff å lese. Jeg måtte ta en pause etterpå, for å la det hele synke inn.

Jeg forsto henne jo, Cecilie. Impulsiviteten. Og hun tenkte jo på det etterpå, at det slett ikke er noen vits å reagere sånn. Og det er jo det jeg også tenker. Men der og da, i en situasjon hvor den gamle kan provosere, da tenker man ikke alltid så rasjonelt.

Vi er jo bare mennesker. Vi har alle følelser. Og vi reagerer forskjellig i gitte situasjoner.

Når jeg da for andre gang begynte å lese boken, klarte jeg fint å fortsette. Jeg var forberedt. Og boken byr på en stor hjertevarme og omsorg. Og gode minner om et liv som er forbi. Man kan fort la seg berøre av følelser og minner. Og ens egne minner kommer gjerne også frem når man leser Cecilies minner. Det er en gjenkjennelsesfaktor med disse gavene som bringer tilbake det man selv har opplevd, på godt og vondt.

En bok jeg gjerne kan anbefale 🙂

 

 

#bokanbefaling #bokglede #leseglede #minner #gaver #demens #alzheimer #lister #gammel #alderdom #liv

Jeg har alltid vært interessert i, og fascinert av andre kulturer, religioner og mennesker. Det som ofte fascinerer, er hvor forskjellig alt er. Hvor forskjellig mennesker tenker og handler. Og hvor forskjellig alt er, som er viktig for oss som enkeltindivider.

Jeg har selv vært samboer med en fra en annen kultur og religion. Han var i tillegg ulovlig innvandrer, med alle de problemene og hindringene det førte med seg. Etter å ha bodd i landet her i mange mange år, var han en av dem som hadde lyst til, og faktisk også klarte, å fornorske seg ganske godt. Altså å tilpasse seg den kulturen han hadde flyttet til. Så langt det gikk da, med tanke på hans religion. Men han fikk aldri lov å bli lovlig norsk. 

Jeg leste nettopp en bok som handler om mennesker fra en kultur som er annerledes enn den norske. Det handler her om tyrkiske kurdere. Og i boken kan man også se at selv i sitt eget hjemland er de litt fremmede på en måte.

Bokens handling:
I en kurdisk landsby ved Eufrats bredd blir to tvillingsøstre født i 1945. De får navnene Pembe og Jamila – Rosa og Vakker. Som voksen følger Pembe sin mann til London, der de starter et nytt liv med de tre barna sine. Men Tyrkia og tradisjonene bærer de med seg i blodet. Den eldste sønnen minnes hjemlandet og føler at han er blitt utsatt for et stort svik. Søsteren er lojal og trofast til tross for smerten og kjærlighetssorgen hun bærer på. Og yngstemann, som er født i London, er sky og annerledes. Barna er fanget i fortiden, og en dag blir livet deres smadret og forandret av et brutalt drap.

Historien skildrer disse to tvillingenes liv, som etterhvert blir veldig forskjellige. Og mens jeg leste, særlig mot slutten, fant jeg ut at det som virket forutsigelig, slett ikke alltid skjedde. Handlingen gjør flere snuoperasjoner som overrasker og gir aha-opplevelser.

Boken skildres fra flere tidsperioder, og sett fra flere menneskers opplevelser, i flere land. Det er oversiktlig og fint satt opp, og man blir godt kjent med dem alle sammen. Gripende og godt skrevet.

Avslutningen overrasket meg i alle fall 🙂

En god bok som jeg gjerne anbefaler videre. Ikke minst for å bli kjent med kulturer som vi selv har vanskelig for å forstå 🙂

 

 

#bokomtale #kulturer #religion #mennesker #dramatikk #leseglede #tyrkia #london

Det er litt stille fra min kant her for tiden. Jeg har mye jeg styrer med, og trenger å holde tunga bent i munnen. Innimellom er jeg innom og leser litt blogg, men har ikke hatt overskudd til å skrive selv.

Men nå fikk jeg lyst å dele en tur med dere. Håper ikke dere blir lei av alle turinnleggene mine. Men for tiden, så er turer det som får meg til å henge sammen.

Det er en liten fjelltopp jeg liker å gå på av og til. Ikke så veldig ofte jeg går der, for det er kjekkest å gå i lag med noen. Og som regel er jeg jo alene. Men denne gangen hadde jeg lyst å gå, selv om jeg måtte gå alene.

Vedafjell heter toppen jeg ville gå til. Jeg kan se den fra mitt eget stuevindu, men det blir for langt å gå hjemmefra. Så jeg kjører med bilen til et boligfelt som ligger nærmere. Og går derfra 🙂

Jeg går oppover bakkene gjennom boligfeltet…og skilter viser veien. Egentlig er det en annen vei jeg pleier å gå, men der foregår det nå anleggsarbeid, og jeg må gå noe jeg selv oppfatter som en liten omvei. Men det gjør ikke noe. Det er en fin tur likevel 🙂

Her kan man se at det graves og raseres. Det skal bygges flere boliger. Sandnes er jo tross alt Norges hurtigst voksende by!

Jeg skal opp til masten på bildet. Og jeg nærmer meg 🙂

Det var fin sol denne dagen, men mye vind. På enkelte partier holdt jeg på å blåse bort, og på dette partiet hadde jeg kraftig motvind.

Men jeg kom meg opp. Og her har jeg utsikt over Sandnes bak meg 🙂

Her er utsikten mot Hana, min bydel. Jeg har satt en liten rød pil som peker på hjemmet mitt 🙂

Det er en varde her på toppen, og på den henger en liten postkasse. I postkassen er en bok og en penn. Der kan man skrive seg inn. Og det gjorde jeg 🙂

Helt til slutt har jeg lyst å vise en sånn ca. 360° video jeg filmet mens jeg sto i vinden der. Jeg måtte gå rundt varden for å få det til, og i tillegg rusket vinden bra i kameraet mitt. Men ta en titt om du har lyst 🙂

En av dagene jeg var på hytta i påsken, gikk jeg en tur til kirken på det lille stedet der hytta ligger.

Spind kirke.

Jeg er ikke noen kirkegjenger. Men jeg hadde likevel lyst å ta noen bilder av kirken, og omgivelsene rundt. Pluss at det er alltid kjekt å gå tur på steder hvor man ikke ferdes så ofte. Mye spennende å se, og fotografere.

Men jeg må innrømme at akkurat denne dagen var jeg ikke i sånn veldig god fotograferingsmodus. Jeg hadde en del tanker å sysle med, og da var jeg ikke så oppmerksom på det rundt meg.

Fra hytta til kirken tok det meg cirka 20 minutter å gå. For det meste på grusvei.

Noen små bakker opp, og noen små bakker ned. Gir fin variasjon til turen 🙂

Underveis på turen, kan man komme over noen mosegrodde troll. Eller muligens det er trestubber? Jeg er jammen meg ikke helt sikker. De sto i alle fall stille, og poserte villig vekk 🙂

Et innbydende lite tjern med en badebrygge og en båt går man også forbi. Litt sånn småromantisk på en måte ♥

Noen hadde gjort seg flid med å stable ved i fine stabler. Jeg fikk lyst å ta en med meg, men jeg lot dem stå. De var et pent blikkfang der de sto så ordentlig og fint oppstilt, med tak og greier på 🙂

Til slutt, ved et annet bittelite tjern, kom kirken tilsyne. Den speilet seg så fint i vannoverflaten 🙂

Da jeg kom litt nærmere, kunne jeg ta kirkespiret i litt nærmere øyesyn. Jeg synes det er så pent med den krusedulldekoren på. Mulig det er en værhane. Det er jeg usikker på. Men dekorativt er det i alle fall 🙂

Både porten og døren var stengt, og jeg gjorde ikke noe forsøk på å gå inn.

Det så ut til å være en fredelig og fin kirkegård også. Jeg så noen som gikk der inne, og stelte en grav. Og noen andre som gikk tur. Kanskje jeg også skal gå tur der inne neste gang jeg er i de trakter?

På Wikipedia fant jeg dette om kirken:
Spind kirke er en korskirke fra 1776 i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Kirken ligger i Lister prosti, Agder og Telemark bispedømme. Adkomst til stedet er via Fv666 og Rv43. 

Da har jeg fått vist frem kirken fra de fleste vinklene, bortsett fra en. Den vinkelen får jeg ta med en annen gang 🙂

Turen til hytta gikk samme veien tilbake, og jeg oppdaget ikke noe nytt. Jeg gikk nok med nesa i sky mens tankene surret og gikk. 

Tusen takk for følget. Ønsker dere alle en fin dag ♥

 

 

Jeg har i dag skumlest meg gjennom en del blogginnlegg fra dere, mine bloggvenner, fra den tiden jeg har vært borte. Men har ikke kommentert noe. Det er så kjekt å se bilder, lese litt, og se konkurranser og utfordringer dere steller i stand 🙂

Min påske har vært rolig. Jeg har forsøkt å slappe av, finne meg selv litt. Være med familien. Og viet min påsketid til dem 🙂 Og også bittelitt til meg selv 🙂 For meg er påske en familietid først og fremst 🙂

I noen dager dro jeg og Amalie på hytta til min bror og familien. Hytta ligger i Farsundtraktene.

Stor og god hytte med anneks. Nærmer seg 30 år gammel. Og har det man trenger og en stor terrasse. Og utsikten over fjorden er magisk. Bakken ned til sjøen er bratt. Passer ikke for dem som er veldig dårlig til bens. Men en fantastisk plass likevel 🙂

Broren min har kalt hytta for Lauringen. Tidligere het den Eikebu.

På hytta er det både folk og dyr. Her er det Amalie som holder min nieses hamster, Bruno ♥

Bruno er en tam liten krabat, som her har funnet seg en lun og god plass å sove, under mitt kne.

Min bror har eget forlag, og i påskegave fikk jeg den siste påskekrimmen utgitt på forlaget, “Den 13. engelen”.
Jeg har ikke begynt å lese den enda, siden jeg holder på med en annen bok. Men det blir den jeg starter å lese etterpå 🙂

En av dagene på hytta hadde vi en utflukt med båten. Hele gjengen.

Vi fant en holme hvor det var laget en fin grillplass, med overbygd sitteplass. Vi fant ut at det var litt mye skygge i gapahuken, så vi flyttet grill og stubber ut i solen.

Her har min bror, Tom, fått fyr i bålpannen, så nå skal det bli både mat og varme på oss 🙂

 

Etter maten fikk de av ungene/ungdommene som hadde lyst, lov til å ta båten en tur ut på vannet og leke seg litt 🙂

En koselig og vellykket utflukt både for store og de litt mindre 🙂

Vi var heldige de dagene på hytta, med herlig påskevær største delen av tiden. Jeg gikk også en fin tur. Men den skal jeg skrive om senere 🙂

Nyt siste dagen av påsken etter beste evne ♥

#påske #hyttekos #påskekos #sørlandet #farsund #båtliv #grill #pølser #gapahuk