Foreningskveld

2 ganger i måneden går jeg i forening. Ja, det er det vi kaller det her hjemme. Andre steder i landet kalles det kanskje klubb. Men det handler i alle fall om venninnegjenger som møtes jevnlig. 

Vi damer har på vår måte funnet ut hvordan vi skal bevare vennskap og få passe dose sosialt samvær med gamle eller nye venninner. Og det gjør vi ved å danne en forening/klubb. 

Selv er jeg med i 2 slike foreninger. Og derfor går jeg i foreningskveld 2 ganger i måneden, sånn omtrent. Den ene foreningen er jeg sammen med 4 andre venninner. Vi har møttes på forskjellig vis, men fant at vi hadde noe til felles, og bestemte oss for å møtes jevnlig. Denne foreningen har jeg vært med i, i snart 20 år. Vi har rett og slett jubileum i år har vi kommet frem til. 
Den andre foreningen er vi 3 venninner fra skolebarndommen som møtes. Den er ikke så gammel, som den andre. Men likevel godt etablert.

Det er utrolig hyggelig å kunne møtes på denne måten. Vertinne oppgaven går på rundgang, etter tur. Og vi lager gjerne god mat, og en kake til kaffen. Vi har kanskje med oss strikketøy, og sitter og slapper av, mens praten går. Den eldste foreningen hadde vi en periode hvor vi var veldig kreative. Strikketøyene fikk hvile, mens vi arrangerte hobbykvelder hvor vi introduserte hverandre for, og prøvde nye ting å lage. Alt fra glassmaling til julepynt. Det var en veldig kjekk tid. Vi var yngre, hadde mer overskudd, og var aktive på den sosiale fronten. Vi pleide også å reise bort en gang i året sammen. Som oftest hyttetur, og så sparte vi penger sammen, og dro utenlands noen ganger. Vi har fått se mye sammen vi damene. Og det har vært et eventyr som jeg ikke har klart meg uten.

Den lille og nyeste foreningen har vi ikke kommet sammen på den måten. Men vi har til gjengjeld en del ting til felles fra gammelt av, og har mye å “mimre” om. Mange minner, både gode og vonde. Og vi har fulgt hverandre oppover i disse årene…noen ganger litt distansert, andre ganger tett og med mer kontakt.

Men felles for disse to foreningene jeg går i, er gleden over å være sammen med gode venninner. Den gode praten, om alt som vi kvinner kan prate om. Og opplevelsene dersom vi finner på noe å gjøre sammen.

I mange år var jeg hjemmeværende. Jeg jobbet hjemme, som dagmamma. Og i de årene var den ene kvelden i måneden mitt viktigste holdepunkt med tilværelsen utenfor min egen stue. Det var rett og slett en nødvendighet. Men de siste årene, hvor sykdom og depresjon har herjet meg litt, har jeg vært mindre sosial, og hatt pauser fra foreningslivet. Men nå kjenner jeg at foreningsgleden sprudler i meg igjen 😀 Og i kveld skal jeg i den eldste foreningen. Og gleder meg veldig 😀

Ha en super kveld, hva du enn har planlagt 🙂

 

20 års jubilantene på tur til Berlin for noen år siden
 

MED VONDT, SKAL VONDT FORDRIVES

I mange år nå har jeg hatt et stress, som har resultert i alt for stive og spente muskler. Noe som sikkert ikke er veldig uvanlig. Til tider kan det være utrolig smertefullt, og veldig ofte, når smerten setter seg i skuldre og nakke, forplanter det seg opp i hodet, og gir en utrolig vond hodepine. Hodepinen er så vond og vanskelig, at den ikke forsvinner med hverken paracet eller ibux eller noen av de kjente smertefordriverne. 

For en del år siden, oppdaget jeg ved en tilfeldighet, at Redbull var en effektiv smerteforkjemper mot akkurat den typen hodepine. Vi var på ferie, i utlandet, og hodepinen var ekstremt smertefull. I tillegg var vi grytidlig oppe, siden vi skulle på en utflukt og kjøre langt avgårde. Min sønn hjalp seg selv å våkne med en Redbull, og jeg tenkte at det skulle jeg også prøve. Hadde til da ikke smakt Redbull en gang. Men med friskt mot, kjøpte jeg en Redbull til meg selv, for selv om jeg hadde den forferdelige hodepinen, så ville det jo bli litt bedre å føle seg litt mer våken i det minste 😉 Så vi plasserte oss på bussen, og jeg åpnet min Redbull, og begynte å drikke den. Dessverre kan jeg ikke skryte av smaken. Det var ikke akkurat fin årgangsvin. Ei heller en fruktig og frisk juice. Men, smaken til tross, Redbull’en gled ned. Det gikk omtrent 20 minutter, innen jeg kjente en forandring jeg IKKE hadde ventet meg. Plutselig, som å trykke på en knapp, forsvant hodepinen! DET i seg selv var en opplevelse, og jeg har aldri før kjent noe lignende. Det kom så plutselig, og den gangen så uforberedt. Det var jo ikke det som var hovedformålet med den drikken. Jeg skulle jo bare våkne litt. Men gleden over at hodepinen forsvant, overdøvet alt annet 🙂

Men helt klart, etter å ha satt til livs den Redbull’en, var jo humøret totalt på topp. Og jeg fikk et utrolig fint utbytte av utflukten vi var på.

Nysgjerrig som jeg var, så kjøpte jeg inn flere Redbull, til å ha i bakhånd hvis hodepinen skulle komme tilbake, noe som vel egentlig var garantert. Og en stund etter hjemkomst til gamlelandet, kom hodepinen tilbake. Og jeg prøvde Redbull igjen. Og med samme resultat. Etter ca 20-30 min, trykket noen på en knapp, og hodepinen forsvant på magisk vis. Jeg kunne nesten ikke tro det. Men etter de opplevelsene, så har det alltid vært Redbull i hus her. Men med den smaken, drikker ikke jeg det som kosedrikk i alle fall. Selv om jeg har vennet meg til den nå. Den er medisin for meg. Rett og slett. Og medisin pleier vel ikke å smake så innmari godt ettersom jeg har forstått 😛

Den siste tiden, har jeg fått en annen type hjelp for mine spente muskler. Rett og slett massasje. Ved et par anledninger har en venn med litt kunnskap, gitt meg grundige massasjer hvor jeg omtrent svimer av i smerte, fordi musklene er så spente. Sist gang var nå i helgen. Sterke og trygge hender fant problem punktene, og masserte og trykket, mens jeg lå der og hadde mest lyst å stikke av, løpe for livet. For det var så utrolig vondt. Nå er jeg sikkert en pingle. Jeg aner ikke hvordan andre opplever massasje, men jeg kjenner jo at punktene som blir massert virkelig er problem punkter. Og jeg har ikke selv evnen til å finne disse punktene ved hjelp av mine egne hender. Og selvsagt, alt ligger jo på baksiden av kroppen, og det er jo ikke så lett å komme til der selv. Jeg er jo ikke så fleksibel liksom 😛

Men, når massasjen er over, så kjenner jeg egentlig veldig fort en indre ro i kroppen. Kjenner meg mykere og mer komfortabel. Og den følelsen er ubetalelig 😀

I flere dager etter massasjen, er alle de masserte puntktene ømme. Jeg føler meg rimelig mørbanket for å si det mildt. Men jeg vet jo nå at det går over etter noen dager. Og den indre følelsen, roen og komforten, vedvarer en tid. Og gjør tilværelsen mye lettere. Ønsket er jo å motta sånn massasje litt oftere. Men tid og hverdagens stress gir ikke anledning for det.

Så egentlig…når man ser på helsegevinsten i en massasje, kontra smertelindringen fra en Redbull eller smertestillende piller, så er jo massasjen utrolig mye sunnere. Den tilfører  ikke kroppen fremmede stoffer, som kan skade andre ting. Og virkningen er jo mer langvarig. Og komforten i at kroppen føles avslappet og problemfri, er jo så utrolig mye bedre. Massasje burde vel egentlig de fleste hatt på blå resept! For det er ikke mange som har tilgang til massasje som trigger de virkelig problemfylte punktene. Og skal man gå og kjøpe seg massasje, så koster det skjorta, og alenemødre og lavtlønnede har IKKE råd til sånn luksus. Men tenk på det, hvor mange andre problemer man kunne unngått ved å få holde musklene i kroppen vedlike på en så positiv måte. Tenk på hvor mye man faktisk kunne spart samfunnet for, ved å få massasje på blå respt? Man hadde unngått veldig mange andre helsemessige problemer ved å få orden på grunnleggende ting som spente muskler. Alt har jo et utgangspunkt, som ofte starter med stress. Og stress setter seg gjerne i musklene.

Å bearbeide stress er også en ide…men ikke alltid så lettvint. Jeg kjenner jo når musklene mine er mørbanket etter en dyp massasje, så senker stressnivået seg også. Jeg føler meg roligere, og føler at jeg har mer kontroll på tilværelsen. Så kanskje kunne massasje være løsningen på en del stressende situasjoner. 

Ja, dette er jo bare noen tanker fra min side. Men jeg skulle gjerne hatt massasje på blå resept jeg. For med vondt, skal vondt fordrives 🙂

Ha en strålende stressfri uke ♥

Bilder hentet fra Google, og puslet sammen av meg selv 😉

TANKER I NATTEN

Det er sent, langt over midnatt. Jeg har akkurat kommet hjem fra hyggelig lag med min bror og hans familie. Og jeg setter meg ned i godstolen, og begynner å fundere.

Lørdag er normalt ikke min favoritt dag. Men hvis det skjer noe, eller når ungene mine er hos meg, så er lørdagen til å overleve. Denne lørdagen var ikke ungene mine hos meg, men likevel har jeg vært lite alene. Fikk besøk av en god venn midt på dagen. Og om kvelden dro jeg som jeg allerede har skrevet, til min bror og hans familie.

Tankene mine går til hvorfor jeg synes lørdagen er en sånn kjip dag?
For folk flest er det ukens høydepunkt. Det er da man kan få gjort ting man kanskje ikke når resten av uken, da kan man være med familien, eller med venner. Og man nyter det å ha fri fra jobb og skole. For meg er vel lørdagen blitt en slags ensomhetens dag. Nettopp fordi når jeg er alene, er alle andre opptatt med sine familier, eller kanskje de skal på en eller annen tilstelning, eller…. Ja, you name it! Jeg har hatt en lørdagsdepresjon i mange år nå. Den kommer som regel ganske presis. Men i det siste har lørdagsdepresjonen uteblitt når ungene har vært her. Og jeg har virkelig klart å slappe av og kose meg. Og til og med et par alene lørdager har også gått klar av depresjonen. Så kanskje det ordner seg nå?

Helt klart har det med alle ting som har skjedd i livet mitt, alle bekymringene, alle problemene, sykdom. Alt dette til sammen setter jo sitt preg. Denne lørdagen var jeg nokså forberedt på lørdagsdepresjonen. De siste ukene har vært turbulente. Men heldigvis har jeg klart å holde meg opptatt, og slapp unna. Helt til nå. Men, teknisk sett, så er det søndag nå. Selv om jeg enda ikke har sovet.

Det er en ting jeg helt klart savner. Jeg savner en spesiell venn, en som jeg kan ringe til når jeg har det tungt, en som kan komme og være med meg, holde rundt meg, og fortelle meg at alt vil bli bra. I grunnen har jeg en lignende venn. Bare at han er ikke tilgjengelig hele tiden. Han er en travel mann. Og det er sjelden det passer for oss begge å møtes og prates. Men til nå har vi hatt omtrentlig daglig kontakt på nett. Men også det minker. 

Enkelte har begynt å lure på om jeg ikke snart skal finne kjærligheten? Men akkurat der er jeg nok ganske steil nå. For kjærlighet kan være så mangt. Men den kjærligheten mellom mann og kvinne, er ikke lett å finne. Egentlig tror jeg ikke den er så langt borte. Men, i min alder, så skal det noe til å finne harmoni med en kjæreste på samme alder. Fordi vi begge har inngrodde vaner og uvaner. Det har ikke noe med om man har vært lenge alene eller ikke. Det har rett og slett med at man er etablert. Og hvis man da plutselig skal være med et nytt menneske, lære dens vaner og uvaner å kjenne, og kanskje forandre på sine egne vaner og uvaner for at det skal fungere…det er bare ikke så enkelt. Man er jo etablert, etter mange voksen år. 

Det sies jo at det å skape et liv med en ungkar som har passert 30, er en vanskelig oppgave. Fordi han allerede da har skapt sine vaner, sitt liv. Men det gjelder jo ikke bare han, det gjelder jo oss alle. Når vi kommer litt opp i godt voksen alder, så har vi jo alle gjort akkurat det samme som ungkaren som har passert 30. Vi har skapt våre vaner, vårt liv. Og når to mennesker da skal finne hverandre, finne kjærligheten, og så ønske å etablere noe sammen, da kan det fort bli full kræsj. Og irritasjoner vil tårne seg opp, og gjøre alt vanskelig.

Så derfor er jeg steil på akkurat det. Det er sårt å være alene. Men det er for slitsomt å begynne på nytt. Jeg er bare ikke 20 lenger, rett og slett. Har slitt med alt for mye av andre ting. Og orker ikke å tenke tanken engang, på å bli kjent med et nytt menneske, bare for å finne ut at det ikke gikk likevel. Jeg har rett og slett akseptert situasjonen min. Og trives i grunne veldig godt sånn som jeg har det nå. Bortsett fra lørdagene 😉 Men, jeg har et håp om at det meste ordner seg for snille piker. Så ser frem til lørdagene med håp og tro 🙂 Det skal nok gå bra 🙂

Ha en fortsatt god helg 🙂 

 

AV MOTGANG BLIR MAN STERK

Da gårdsdagen ble litt av en nedtur for meg, kan jeg faktisk konstatere at jeg ikke er helt på jordet lenger. Det som før kunne knust meg i ukesvis, er nå bare en liten ting på dagsordenen, i likhet med så mye annen elendighet. 

Ved nærmere ettertanke, så har jeg opplevd så mye vanskelig og vondt, at jeg faktisk begynner å tro på ordspråket: Av motgang blir man sterk! Det skal i grunnen mye til nå før jeg føler at alt er forgjeves. Det hender jo at jeg har mine mørke stunder fortsatt. Men de er kortvarige. Veldig kortvarige. 

I dag morges, da jeg chattet litt med en av mine facebook venner, kjente jeg hvordan det mørke sinnet begynte å krangle om plassen med det lyse. Og jeg kjente at jo mer jeg skrev og beklaget meg, jo mørkere ble jeg. Så jeg besluttet å avslutte med negative skriverier, og ba om et annet tema. Og som sagt så gjort. Vi begynte å prate om fotoutstyr istedet. Og det hjalp det altså. Vips, så var mørket nesten blåst bort.  Og etter en stund, da jeg hadde gjort dagens ærender, så var humøret snudd til helgeglede ☺

Så jeg ser vel på meg selv som mer positiv nå om dagen ja. Sånn som jeg var før. Før da jeg satte pris på selv den minste hverdagsglede 🙂 Det er herlig altså…unner virkelig ingen det mørket jeg har opplevd. Men nå er jeg så bevisst, at når det kommer, så klarer jeg å jage det bort igjen ☺ 

Ha en superfin helg ♥

FREMOVER

Sist uke begynte jeg et nytt og bedre liv, trodde jeg. 

Etter flere år med sykdom, har endelig ting begynt å ordne seg for meg. Helt klart har sykdom gjort at jeg ikke har kunnet jobbe så mye, men etter en infeksjon i oktober, som ble behandlet med pencillin, har mye ordnet seg for meg. Det gjensto to ting, den ene tingen var å få svaret på en prøve tatt på Haukeland, den andre var å få tilbake energien. Energien er noen ganger sånn på lavmål at det er vanskelig å komme seg gjennom dagen, uten å lengte etter senga. Og til slutt gjenstår jo da å klare å jobbe fulltid igjen.

Men så var jeg så heldig at jeg fikk 40% ansettelse i et lite firma, hvor jeg har jobbet litt i praksis etter omskolering. Og der har jeg trivdes veldig godt.

Sist uke fikk jeg svar på den prøven jeg har ventet på. Og jammen viste den et meget godt resultat. Noe som faktisk gjør at jeg endelig kan begynne å se fremover, og faktisk begynne å tenke på å komme i full vigør igjen, som folk flest. Så jeg har tilbrakt helgen med å være rimelig utladet, men også veldig lykkelig.

Begynte uka med sykdom, men ikke noe alvorlig. Mer i kategorien noe vi alle får en gang iblant 😉 Og i dag kom jeg på jobb igjen. Og gjett hva? Når man endelig begynner å se fremover, så skjer det noe nytt og negativt. Arbeidsplassen så seg nødt til å skjære ned og spare inn, og derfor måtte jeg gå. Er det ikke typisk? 

Men, tross alt dette, så ser jeg fremover 🙂 Jeg er litt nedstemt i dag, men jeg har absolutt troen på at ting ordner seg 🙂 Og det tror jeg både for meg selv, og arbeidsplassen. Men hver for oss 😉

Nå får jeg ta frem arbeidssøkeren i meg, og se om jeg ikke kan finne en hyggelig plass å jobbe, sånn at jeg kan komme meg opp og frem, og leve og tjene mine egne penger. Det er min drøm. Og den skal jeg nå 😀

FØR OG NÅ

Jeg nærmer meg 46 år gammel, og tenker tilbake på hvordan ting var før i tiden, og hvordan ting er nå. 

Det er jo intet mindre enn fantastisk denne teknologiske verdenen vi lever i nå. Jeg prøver liksom å huske hvordan vi klarte oss uten mobil telefon, uten data, uten internett… Men sannheten er vel den at vi klarte oss vel så bra da…nesten bedre. For man hadde andre aktiviteter. Istedet for sosiale nettsteder og nettsurfing, og sms, så besøkte vi hverandre.. Vi satt ansikt til ansikt og pratet sammen. Var vi på besøk, fikk vi servert noe godt å drikke eller spise. Hadde vi besøk, gjengjeldte vi gesten 🙂 Akkurat det savner jeg litt. Det sosiale.

Men som jeg sitter her og tenker, så kommer jeg frem til at jo eldre jeg blir, jo mer travelt har jeg det. Aner ikke hvorfor. Men tror vel egentlig kanskje det har med at man er eldre, og dermed ikke fullt så kjapp i vendingen. Og så har man ikke den samme energien man hadde før da man var yngre. Men jo, jeg savner det nære, det personlige. 

Jeg husker godt da vi hjemme hos mine foreldre fikk en av de først mobiltelefonene som var ment for folk flest. Det var en diger svart, og tung kasse med et telefonrør på. Hvor mobil den var, kan vel diskuteres. Men poenget var i alle fall at vi kunne ha telefonen med på hytta. Og det var jo et godt argument 🙂

Jeg husker også da datamaskin såvidt begynte å bli tilgjengelig for enkelte. Da sendte foreldrene mine meg på datakurs. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt. Mye nytt, og så skulle man jo liksom huske alt dette nye. Men det gikk jo greit, selv om jeg aldri ble noen ekspert. Likevel så har jeg jo beholdt interessen, og liker å være på data og nett. Og mye finner jeg ut selv. 

Mine barn vokser jo opp i data alderen. De får det inn med morsmelken, og det synes jeg er supert i grunnen. For når jeg trenger hjelp til noe internett eller data problemer, så kan jeg enkelt spørre dem. Og vips har problemet blitt løst. 

Den største fordelen med internett som jeg ser det, det er at verden har blitt ganske liten. Da jeg var ung, hadde jeg over 40 brev venner fra hele verden. Mine barn vet vel knapt hva en brev venn er. Men da skrev vi lange brev, og ventet i ukevis på svar. Nå chatter vi. Og vi trenger ikke vente mange sekundene før svaret ankommer. Så det er jo bedre på en måte, for man blir kjent på en helt annen måte. Samtidig så blir man ikke kjent på den inngående måten lenger. Så det er jo litt vemodig. Men likevel…jeg liker chat, jeg liker blogger, og jeg liker å se bilder. Og da er jeg jo fornøyd. 

Sosiale media finnes også i mange varianter. Så mange at jeg har gitt opp å følge med. Får det litt med via barna mine, men rekker ikke over det selv. Jeg holder meg til Facebook og Instagram, og et par steder til. Det er nok for meg. Så har vi jo Skype også da, med sine muligheter. Og joda, jeg har Skype. Men det er utrolig tidkrevende å sitte å prate med folk hele dagen lang. Så jeg er ikke der så veldig ofte, for å si det sånn. Kik og Whatsapp og lignende mobilchat, det holder jeg meg langt unna. Jeg skriver kjapt og greit på tastatur, men på sånne små mobiltastatur, da tar det evigheter. Så det har jeg gitt opp. PC’en er best 😀

Fordelen med at barna har mobiltelefon nå, er at det faktisk er en viss mulighet for å få kontakt med dem når de ikke er hjemme. Før i tiden så hadde vi avtalte klokkeslett, men ellers veldig liten kontroll. Nå synes jeg jo at mobilen er et trygghetsmoment også. For verden er blitt mindre, men også farligere. Det er ikke like trygt å ferdes ute lenger. Og internett har gjort oss mer tilgjengelige.

Så hva som er best, før eller nå, det er vel egentlig en smakssak. Men man kan jo si at hver alder har sin sjarm 😉

 

Link til min gamle blogg

For flere år siden, opprettet jeg en blogg, og har vel vært litt til og fra i grunnen. Noe som har gjort at den ikke ble holdt så veldig godt vedlike. Det er nå på tide å følge trenden. Siden det snart ikke finnes noen som ikke har blogg. Så da tenkte jeg at jeg ville begynne på ny frisk, og lage en ny blogg. Den gamle får være historie, minner om en svunnen tid…eller noe sånt 😛 Det kan absolutt tolkes på flere måter 🙂 Men bare for å ikke glemme den helt, så kan man faktisk gå inn og ta en kikk likevel. Legger den ikke helt ned 😉

Eva’s Window