Hvor var du for 3 timer siden? Da var jeg hjemme og bakte kanelknuter.
Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen? Ikkje sant? Egentlig kommer jeg ikke på noen sånne skikkelig vane-ord jeg bruker ofte. Men vet at jeg ofte brukte dette tidligere.
Hva er din favorittby? Jeg har flere byer jeg liker godt, men akkurat i dag må jeg si Las Vegas ♥ Det er den byen jeg har følt meg friskest i de siste 15 årene. 40-45 grader i skyggen ga meg både en smertefri kropp og økt energi. Dette var i 2018. Jeg drømmer om å komme tilbake en gang ♥
Hva klarer du ikke å la være? Det er utrolig vanskelig å gå i bokbutikker og garnbutikker uten å kjøpe noe. Så disse bør jeg helst unngå å gå i for ofte 🙂
Hva er det første du legger merke til når du møter en ny person? Jeg legger aller først merke til ansiktet, og da spesielt øynene.
Din favorittalder så langt i livet? Da jeg rundet 40, og de påfølgende årene var jeg på høyden i livet, da skjedde det mye, som gjorde at jeg siden har blitt veldig selvstendig og trygg på meg selv.
Velg mellom 1 million kroner og evnen til å fly. Her blir det helt klart 1 million kroner. Det har jeg lært meg disse årene hvor jeg har vært syk og i årevis har vært i NAV systemet uten å komme noen vei videre, at en NAV inntekt ikke er mye å flyte på. Og på det lave nivået jeg er på, minstesats, så er det ikke mulig å overleve alene heller uten å knipe sånn ned på ting at man bare blir enda sykere. Ja, man overlever kanskje, men ikke uten mén. Penger er dessverre sårt nødvendig for å klare seg som menneske.
Hva hører du på akkurat nå? Jeg hører på lillepusen Leia som maler fornøyd når hun får masse kos og oppmerksomhet.
Siste sangen du hørte på? El Diablo (den som har blitt så populær etter siste Eurovisjon song contest finale).
Hva irriterer deg mest? Offentlighetens hjelpeapparat som slett ikke fungerer så godt når det virkelig gjelder.
Har du noen rare vaner? Jeg elsker å lese i en bok mens jeg spiser frokost, og gjerne andre måltider også.
Har du på deg sokker akkurat nå? Ja, jeg har på meg sokker beregnet for sportsaktiviteter.
Føler du deg ung eller gammel for alderen? Jeg føler meg ung, stort sett. Men av og til, på dårlige dager, så føler jeg meg som en gammel, grå og tungnem dame.
Disse spørsmålene har jeg kopiert fra ett av Vestfrøkens innlegg. Du kan lese hennes svar HER!
Leia er vårt nyeste familiemedlem, og kom til oss for et par dager siden. Hun er skikkelig kosete, og elsker å ligge så høyt oppe mot halsgropen som mulig. Hun har fortsatt ikke fått hilse så veldig på Nala, den andre katten vår. Men de har fått se hverandre. Nala er veldig nysgjerrig, men også litt skeptisk. Hun er ikke fiendtlig innstilt. Jeg tror at hun trenger selskap, det er for stille her i huset. Så det blir sikkert kjekt for henne med en liten adoptivsøster ved navn Leia 🙂
Ja, vi går for kongelige navn. Film-kongelige navn 😉
Her er de to Høyhetene i sin skjønneste søvn. Sleeping beauties 🙂
Er det noen som tipper hvilke filmer vi har hentet navneinspirasjon fra? (Sikkert ikke så vanskelig) 😉
En ting jeg ikke har unnet meg på lange tider, faktisk på et helt år, er å gå til frisøren. Og nå i pandemien så gjelder jo det flere. Men det er ikke pandemien som har holdt meg fra å gå til frisøren. Det er helsa.
Og i dag, 27. juli, fikk jeg endelig gjort det jeg har lengtet etter en stund, nemlig å få ryddet litt opp i hårtuppene. Forrige gang jeg gjorde det, var 29. juli i fjor.
Så nå kan jeg si meg veldig fornøyd med å ha fått gjort det. Håret føles lett og luksuriøst. Rett og slett litt luksus i hverdagen. Og jeg har ingen planer om å la det gå et år til neste gang. Så helsa har å holde seg stabil…sånn at jeg ikke går glipp av så mye av de behagelige tingene 🙂
Den 19. juni feiret jeg at jeg hadde vært singel i ett år. Ja, jeg feiret at jeg hadde bursdag også (et par dager senere), men det var faktisk litt viktig å markere det for meg selv, at jeg hadde vært singel i ett år. Oftest husker man de datoene hvor man ble sammen som et par. Men jeg klarer ikke å huske det noe særlig, ikke med noen tror jeg. Men akkurat denne ene datoen, da jeg ble singel i fjor, den kommer jeg nok ikke til å glemme på mange, mange år. Og grunnen til det er at jeg følte det så urettferdig, og uten noen ordentlig forklaring. Forklaringen fikk jeg kort tid etter bruddet, via omveier.
I ettertid har jeg følt at det var en lykkedag at jeg ble singel. Jeg har kanskje ikke kommet helt over det, men jeg har ikke hatt den vanlige hjertesorgen jeg har hatt ved andre brudd. Det kan hende det kommer av at jeg var skikkelig syk i fjor. Flere måneders undring om hvor forholdet kom til å ta veien hadde brutt meg ned, i tillegg til en hel del andre ting også, bl.a covid trusselen.
Året som har gått som singel har vært både godt og vondt. Godt fordi jeg egentlig har nok med meg selv, vondt fordi jeg bare ble sykere, og trodde nesten ikke jeg skulle komme meg gjennom året. Så kuliminerte det med en sykehusinnleggelse også, de siste 5 dagene av året.
Nå når vi er over halvveis i det nye året, opplever jeg livet som ganske godt faktisk. Til tross for ny og alvorlig diagnose og det hele. Men det er jo rart med det man får en forklaring på, da skjønner man plutselig mer, og det er lettere å slå seg til ro. Og jeg har ikke savnet en kjæreste. Ikke et eneste sekund.
Klart jeg savner omsorg, hudkontakt, en armkrok, og sånne elementære ting, men hvem savner ikke det nå for tiden, etter halvannet år med pandemi?
Så da har det blitt sånn at solens gode stråler har gitt meg noe av den varmen og omsorgen jeg har trengt så langt.
Men vet du hva? Det har visst ikke gått upåaktet hen å være singel. Vel og merke står det jo i min Facebook at jeg er singel. Jeg kunne jo valgt å ikke ha det der. Men jeg er jo singel, så da er det jo på sitt vis riktig. Men selv om jeg er singel, så betyr det vel ikke at jeg er fritt vilt? Eller har jeg misforstått noe her?
Det er en del ymse mennesker fra inn og utland som tar kontakt, og ja, man kan jo forsåvidt tenke seg til motivet, prat om intime ting og morro, tidsfordriv, sånne ting. Men helt ærlig så orker jeg ikke særlig av sånt må jeg innrømme. Det var en tid da jeg hadde brevvenner fra hele verden. Og så kom internett og diverse chatte funksjoner. Og sosial som jeg er, var jeg nokså aktiv i noen år. Men nå er tiden en annen for meg. Joda, jeg har fortsatt venner rundt omkring. Men det er ordentlige venner. Ikke bare tull og fjas.
Den siste tiden har det kommet en del date invitasjoner. Det føles litt surrealistisk, men også hyggelig. Spesielt siden jeg ikke søker etter noen. For det gjør jeg ikke. Jeg har jo funnet ut at det er godt å være singel. Da slipper jeg unna ganske mye som stjeler energi. Og så er det jo sånn at jeg egentlig har nok med meg selv. Jeg har familie og venner som jeg elsker. Joda, det er en annen form for kjærlighet enn den mellom mann og kvinne, men likevel er det kjærlighet. Og ikke så enormt krevende heller. Men veldig givende ♥
Jeg har ikke noe ønske om å rote meg inn i noe som kanskje sliter meg helt ut igjen. Så derfor blir disse date invitasjonene litt vanskelige for meg. For jeg er jo som sagt en sosial person, og venner har jeg mange av. Og jeg er veldig glad i mennesker, og synes det er kjekt å bli kjent med folk. Selv om det også sliter veldig på. Og så har jeg vanskelig for å si nei.
Det har vært 4 date invitasjoner samtidig her nå. Og jeg har sagt nei til 2 av dem. En har jeg sagt at jeg ikke er på utkikk, så ja, klart vi kan ta en kaffe, men i all vennskapelighet. Den siste grubler jeg fortsatt litt på. Jeg lurer på om jeg skal takke nei, eller om jeg skal ta en venne-date til, rett og slett? (Der må jeg innrømme at jeg ikke aner navn, utseende, alder eller noe).
Men hvor kult er det egentlig å be en dame på date, og så plasserer hun deg i vennekategorien allerede før man har nådd å hilse på?
Alle trenger jo venner. Og nye venner er jo gjerne like hyggelig som dem man har hatt lenge. Men er jeg urimelig når jeg takker ja til en venne-kaffe, når det vedkommende egentlig inderst inne ønsker er å se om det kan bli noe mer her? For jeg er ikke der. Ikke nå i alle fall. Jeg gir selvsagt klar beskjed, også at de da har lov å takke nei. Men de fleste vil gjerne møtes likevel. Kanskje de håper at jeg skal snu i min agenda? Jeg vet ikke jeg. Så jeg får tenke litt til på den jeg ikke har gitt noe svar til enda.
Har du som leser her noen innspill, tanker eller erfaringer rundt dette?
Når jeg ser etter, så er det jammen ikke ofte jeg skriver noe her for tiden. Det har liksom blitt mindre og mindre i løpet av siste året, altså fra sist sommer.
Jeg har ikke forsvunnet likevel. Det er bare at jeg har måttet prioritere kraftig mine aktiviteter, hvor noe har større prioritet enn andre ting. Bloggen har dessverre kommet langt ned på den listen. Men jeg er optimistisk. Det vil nok gå bedre etterhvert 🙂 Siste året har vært sykt slitsomt, og jeg jobber for å komme meg litt ovenpå igjen.
Her er fra en av mine prioriteringer, som er å gå turer. Ulvanuten er jo et yndet mål for meg i perioder. Det er jo en topptur, men jeg bor jo halvveis opp, så ikke så lang vei fra meg. Men tung nok når formen min er dårlig. Akkurat denne turen hvor bildet er tatt (i sist uke), var det tett tåke. Så utsikten var lik 0. Men det er en fin tur likevel.
Det er et skikkelig tiltak å sette seg ned å skrive i bloggen, for det krever jo en viss logistikk. Først skal jeg ha noe å skrive om. Det har jeg jo oftest. Men så er det jo sånn at det skal planlegges, og bilder må det jo også være. Og så er det å samkjøre alt og få det ned i blogginnlegget. Sånn type administrering sliter jeg litt med for tiden. Det krever litt mye. Eller det krever vel forsåvidt ikke mer enn før, men jeg blir fortere sliten, og så gir jeg nesten opp på halvveien. Og jeg MÅ gjøre det ferdig når jeg først har begynt. For hvis jeg legger det som et utkast, for å gjøre det ferdig en annen dag, så klarer jeg ikke det. Jeg mister tråden. Og så blir det et skikkelig tiltak å komme i gang igjen.
En annen prioritering er å gå ut å spise. Det har noe med det å få være med i samfunnet å gjøre. Føle at jeg lever. Og dette har jeg gjort stort sett under hele pandemien en gang i blant. Ja, ikke når det var på det verste da. Ikke når alt omtrent var nedstengt. Og faktisk var det ikke før i februar at jeg kom i risikogruppa for covid. For da startet jeg immundempende behandling (cellegift). Så jeg har vært ekstra forsiktig etter det. Men fortsatt går jeg gjerne ut og spiser. Jeg er bare nøye med å følge tiltak og oppfordringer.
Dette bildet med de amerikanske pannekakene ble tatt i Vanse da jeg og en venninne var på hyttetur i noen dager. Og alt sånt, enten det er å være med venner og familie, eller gå ut og spise, eller andre sosiale ting, er enormt slitsomt. Det krever sin kvinne. Men det er jo en av mine interesser, og jeg ville nok følt at jeg døde sakte om jeg ikke hadde fått den sosiale biten. Den er viktigere enn noen gang. En venninne sa her forleden, at hun kjenner ikke noen som har så stor vennekrets som jeg har. Det var kanskje ikke ordrett, men omtrent sånn i alle fall. Og når jeg tenker på det, så ja, jeg har stor vennekrets. Jeg kjenner mange folk. Men jeg er jo ikke i kontakt med alle hver dag. Jeg er kun i kontakt med noen svært få hver dag. Og da er det oftest i mail eller på messenger. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde mer energi, sånn at jeg kunne vært i kontakt med flere, oftere.
Jeg hadde nylig bursdag, og feiret at jeg har overlevd enda et år. Da trommet jeg sammen et knippe venninner (skulle jo ønske jeg kunne bedt alle vennene mine), hvor jeg gjorde det til en “spleisefest”. Dvs. en buffet hvor alle hadde med seg et mat-bidrag til festen. På den måten klarte jeg å komme meg gjennom hele kvelden sånn noenlunde. Og maten var kjempegod. Og det var utrolig kjekt å samle så mange kjekke mennesker innenfor covid-reglene. Jeg fikk også enormt god hjelp av min datter, både før, under og etterpå. Men, for det er alltid et men, så er det sånn at jo flere som er tilstede, jo fortere blir jeg sliten. Men det gikk godt denne gangen. Jeg hadde ikke klart å gjøre dette særlig ofte. Jeg storkoste meg, og jeg følte dette var både godt og viktig for meg.
Reise er også en prioritering. Men det har jo ikke blitt så mye sånt det siste halvannet året. Takket være covid. Men egentlig har det nok bare vært bra. For jeg var nylig en tur i Bergen. Og dette bildet er fra Museumshagen ved Universitetet. Bergensturen gjorde jeg med datteren min. Og da jeg kom hjem, var jeg utslitt i mange dager, og sov mye. Jeg holder ut mens jeg er på tur, i alle fall hvis det ikke dreier seg om så veldig mange dagene. Og så tar jeg smellen når jeg kommer hjem. Men turen var kjempekjekk, absolutt verdt smellen som kom etterpå. Jeg ville ikke vært den foruten, turen altså.
Nå er det jo ikke så ofte man reiser uansett. I alle fall ikke fritidsreiser. Så sånn sett er jo ikke energiforbruket så stort når det gjelder akkurat det. Men likevel, det skal planlegges, utføres, og restitueres etterpå. Så det er en prosess. Men igjen, jeg elsker å reise, og forsøker å gjøre det så energibesparende som mulig.
Jeg har nødvendige prioriteringer også. Blant annet å få stelt undersåttene litt. Jeg har veldig trøblete føtter, og mye vondt. Så det å få stelt med føttene er veldig nødvendig, og en stor prioritering. På den måten får jeg det best mulig tross alt, og bruker ikke så mye energi på alle vondtene. En annen ting som også tar en del tid er jo sykehusbesøkene jeg må gjøre flere ganger i året. Det krever ikke bare tid, men også mye energi. Sist jeg var på sykehuset var faktisk kun for å få tatt en blodprøve. Den prøven skal vise om jeg har antistoffer etter covid vaksinen. Men gangen før var på kontroll hos nevrologen. Heldigvis kunne han si at medisinen (cellegiften) ser ut til å gjøre jobben sin, og har begynt å bremse utviklingen av MS (Multippel Sklerose). Og nå er det bare litt over en måned til neste dose med bremsemedisin. Jeg er spent på det 🙂 Og så er jo jeg så optimistisk, og tror at ting vil bli bedre….med energien og sånt. Det kalles fatigue på fagspråket da. Men nevrologen hadde en litt annen mening. Jeg kan så klart ha gode perioder. Men det er ingen kur å få. Så jeg får satse på de gode periodene 😀
Og så regner jeg jo faktisk med at jeg vil bytte litt på prioriteringene også iblant. At det blir en litt periodisk greie.
Håndarbeid er terapeutisk. Dvs. det helbreder ikke noe, men det tar fokuset bort hvis jeg har trøblete tanker for eksempel. Nå er ikke brodering det jeg liker best, så det krever faktisk ganske mye energi i seg selv. Men om jeg kun sitter og strikker, så er det virkelig en del av det som kalles mindfullness. Men jeg får ikke mer energi av det. Uansett koser jeg meg jo. Jeg har ingen planer om å bare legge meg ned og ikke gjøre noe som helst største delen av tiden. For da hadde jeg også visnet bort ganske fort. Jeg har for mye livsvilje til det. Og før jeg sovner om kvelden, leser jeg i en bok. Ja, det gjør jeg gjerne ellers om dagen også. Men det krever også litt. Jeg må jo følge med på hva jeg leser, ellers mister jeg tråden helt. Og det samme med å lese blogg. Og der innrømmer jeg at jeg ikke leser veldig mye blogg nå for tiden. Men er innom og leser litt hver dag. Kommentering blir det ikke mye av. Jeg fokuserer på å få lest litt hos flere istedet.
Dette bildet ble tatt for noen uker siden.
Noe som faktisk gir energi, eller en følelse av å klare å holde ut lenger, er varme. Og selvsagt når det er varmt, forsøker jeg å sole meg litt, sånn at jeg kan samle litt D-vitaminer. For det er visst ekstra viktig for MS pasienter har jeg lest et sted. Men for meg har det vært viktig med varme uansett, i alle år. Og spesielt tørr varme. Det er nesten som jeg føler meg frisk da. Så en prioritering for meg i årene fremover, vil nok være å reise til varmere steder av og til. For det gjør godt å få en pause fra alle vondter og fatigue. Så jeg håper og tror at det vil la seg gjøre etterhvert 🙂
Og så håper jeg at du som leser her har en fin sommer. Her hos oss regner det for tiden, men nå kommer nok snart solen tilbake igjen. Og jeg skal dra noen dager på hytta til min bror og familien hans litt lenger sør. Og det gleder jeg meg til.
Nyt hver dag du får, for du vet ikke hva som skjuler seg bak neste sving ♥
Det ble noen dyr å hilse på også da vi var på husmorferien vår. Både når vi gikk tur, og som kom på besøk på hytta.
Den ene turen vi gikk var like ved Lista Fyr, nærmere bestemt Kyststien. Og området heter Steinodden Dyrefredningsområde. Her møtte vi på sauer og lam. Og her er et par lam som gresser fredelig med fyret i bakgrunnen. De var så søte ♥
Vi fikk til og med stifte et distansert bekjentskap med en gjeng lamaer. Her er to av de mest nysgjerrige 🙂
Og på hytta kom denne pusekatten på daglige visitter. Den virket sulten, og nærmet seg mer og mer, etterhvert som at vi ikke jagde den bort eller noe sånt. Til slutt var den så nært at den satt og stirret lengselsfult på oss da vi satt og spiste. Og den ble skikkelig vennlig da jeg satte meg på huk for å hilse på. Den strøk seg rundt meg og malet høyt, akkurat som pusekatter gjør. Vi var litt usikre på om den var gjenglemt fra hytteområdet. Men det er ikke godt å si.
Så da ble det jo litt koselig med sånne inntrykk også, fine dyr, alle sammen ♥
Ja, som nevnt i mitt forrige innlegg HER, var jeg på en liten ferietur nylig. Faktisk var det tidligere denne uken, som vi enda er i (i dag er det søndag). Ferieturen hadde jeg sammen med min gode venninne, Kristine.
Turen gikk til en hytte i Farsund, ca. 2 t og 15 min kjøring fra meg.
Når man er på ferie, så er det jo for å kose seg. Og vi to, som er hjemmeværende, unnet oss denne ferien som en liten husmorferie. Vi la igjen alle bekymringer og gjøremål hjemme, for å kunne senke skuldrene og slappe ordentlig av.
Som seg hør og bør i en husmorferie, så er god drikke, god mat, og noen kjekke aktiviteter en viktig ingrediens. Og her starter jeg oppholdet i Farsund med et godt glass rosé vin. Det er jo ikke alle som drikker vin, eller alkohol i det hele tatt, man kan like gjerne kose seg med brus og vann, eller en god kopp kaffe. Men vi unnet oss vin 🙂
Utsikten var upåklagelig. God vin, flott vær, og fantastisk utsikt. Hva mer kan man ønske seg?
Vi delte en flaske vin, og vi drakk ikke fort. Litt senere på kvelden hadde vi fortsatt vin igjen i flaska, og den nøt vi i varmen foran utepeisen.
Kristine sørget for påfyll til oss begge disse dagene.
Og det var riktig trivelig i solveggen også om kvelden når solen gikk ned.
Til maten hadde vi vin for smakens og kosens skyld, og cola for å skylle ned maten med 🙂
Utover kvelden var det riktig koselig å sitte der og lytte til skogens lyder og nippe til vin og cola. Vi satt og hørte på ugla som fløy rundt og markerte sitt område.
Bobler hadde vi også med oss. Og det ble jo med ett litt mere stas 😉 Fint og lett å drikke på. Rosé bobler i denne fine flasken.
Ikke så feil dette i den vakre naturen.
Vi hadde til og med bobler med ned til sjøen en av dagene.
De nøt vi sammen med en bedre lunsj/piknik. Vi hadde med litt rester etter en middag, pluss spekemat. Det smakte fortreffelig sammen denne dagen. En vellykket utflukt 🙂
Med masse god vin (4 flasker til sammen disse dagene), så høres vi nesten ut som alkoholikere. Men det er vi jo ikke. Det er ikke hverdagskost å kose seg med sånne ting. Det er sånt som skjer kun en gang i blant. Og det var vel fortjent. Søvnen ble god disse nettene med et par glass vin innabords. Og utover dette, hadde vi jo både vann, cola, og te som vi koste oss med. Så ingen fare 😀 Ferien er til for å nyte det man ellers ikke har tid og anledning til 🙂
Ja, ferieturen til Amerika var ikke lang. Den varte i et par timer 🙂 Vi spiste lunsj og shoppet 🙂
Og det var ikke det ekte Amerika heller. Men en liten smak av Amerika på Lista, nærmere bestemt Vanse.
For egentlig så var vi på hyttetur i Farsund området. Og vi er begge glad i det amerikanske, så da var det naturlig for oss å ta en liten svipptur innom mini Amerika på Vanse ♥
Første stopp var å besøke Larsen’s Bakery for å spise lunch 🙂 Og hvis du lurer på det freshe antrekket, så har vi altså gått tur ute ved Lista fyr før vi ankom Vanse og Brooklyn Square.
Larsen’s Bakery er innredet som en amerikansk diner, og hadde vel det meste av hva en diner skulle ha. Det var is og smoothies, det var alle slags bakverk og litt varm mat.
Og selvsagt hadde de noe av det mest amerikanske jeg vet om, nemlig pancakes. Her servert med smør og bacon. Og på bordet sto lønnesirupen, bare til å helle over. Og det gjorde jeg jo også, etter bildet var tatt 😉 Kan ikke røpe hvor mye vet du 😉
For syns skyld skal du få se litt likevel 😉 Men etter min smak kunne det vært litt mer bacon 🙂
Dessert måtte vi også ha når vi først var der ♥
Her er det Kristine som gleder seg til å smake gode bakverk.
Ja, jeg også ♥
Etter lunch var det shopping som sto for tur. Og da er Trunken målet. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt vet om Vanse har flere butikker, for det er denne butikken jeg selv elsker å gå i, og den er mitt hovedmål hver eneste gang jeg er der i grenda 🙂 Trunken har ting og tang, amerikating, 50-talls kjoler, og andre amerikanske klær, møbler og interiør av forskjellig slag. Noen typisk amerikanske matvarer har de også, sånne ting med lang holdbarhet.
For eksempel har de blant annet typisk amerikanske skilt. Jeg har mang en gang stått og kikket på om jeg skulle kjøpe ett skilt. Men har ikke klart å bestemme meg.
Denne gangen kjøpte jeg blant annet en kaffekopp med sånn type 50-talls motiv. Jeg hadde en fra før av som jeg også hadde kjøpt der. Og nå kjøpte jeg enda en som matchet, men ikke samme motivet. I tillegg kjøpte jeg en liten portemoné til å ha småpenger i. Den hadde bilde av Marilyn Monroe, mitt store idol ♥ Og så kjøpte jeg en flaske sjokolade sirup til å ha i forskjellige kaffedrikker. Kristine shoppet også. Det var en fin trøst i det 😉 Og så kjøpte vi en gave til dem vi lånte hytta av ♥
Og der endte vårt Amerika-besøk 🙂 Men ferien den fortsatte vi på hytta. Og det skal jeg skrive litt om en annen dag 🙂
Her i huset er det ei lita frøken som forsøker å tilegne seg sjefsrollen. Og jeg, jeg kjemper iherdig med oppdragelsen til denne lille frøkenen. For det er JEG som er sjefen her i huset. Det er jeg som betaler for alt, og dermed har jeg enerett på sjefsrollen 😉
Men selv om vi to kjemper om sjefsrollen, så er vi også veldig gode venner, og glade i hverandre ♥
Da jeg fikk mitt illebefinnende i romjulen, var Nala på plass hos meg på sekunder. Hun skjønte at her var noe galt fatt, og kom ilende til for å trøste. Dessverre måtte hun være hjemme alene i 5 døgn, til jeg kom hjem igjen. Men da kom mine to barn innom på besøk til henne flittig, sånn at hun skulle få mat og kos ♥ Jeg som lå på sykehuset fikk ikke lov til å få besøk.
Nala vil være med på alt som skjer. Og spesielt spennende er det selvsagt med vann som renner. Og når min datter vasker håret mitt, så vil Nala også være med. Hun følger nøye med på prosessen og alt som skjer.
Neste uke fyller Nala 9 måneder. Foreløpig er hun innekatt, siden retningssansen visstnok ikke er ferdig utviklet før katten runder året.
Men nå har vi begynt å smake litt på utelivet. For det er mye spennende der ute, som også føles skummelt. Så litt ute av og til, i bånd, er riktig spennende. En sakte tilvenning 🙂
Nala får ofte besøk. Denne her er den som er oftest her. Han, regner med det er en han, er over dobbelt så stor. Så jeg tenker vi venter litt med et fysisk møte 😉
Denne er litt mindre, men er også innom en gang i blant, og vil gjerne hilse på. Jeg er litt usikker på om jeg tør å slippe Nala ut noen gang, med alle disse svære kattene rundt omkring 🙂 Det er flere også. Men har ikke fått bilde av dem. Mye katter her i strøket.
Tryggest er det nok uansett foreløpig med meg. Jeg har ikke så skarpe klør, og er heller med på leken, av og til. I alle fall hvis formen er grei. Og når formen ikke er grei, så er det veldig koselig med selskap som denne lille frøkena, lille Nala gir ♥
Hun er nå for tiden en liten rebell. Men snart roer hun seg nok. Sånn er det jo å være barn 😀
Jeg er veldig glad i denne lille pusen, så angrer ikke på at hun kom i hus ♥
I dag var det min tur å vaksineres. Og jeg må innrømme at jeg hadde litt sånn usikker følelse før det hele satte i gang. Usikker, fordi jeg er redd for alt som sprøytes inn i kroppen. Men også redd for tabletter og annen type medisin. Redd for hvilke komplikasjoner eventuelle bivirkninger kan utløse. Pluss at jeg er redd både for nyrene mine, og leveren. Pr. i dag, så har jeg faste medisiner jeg må gå på livet ut. Og så i tillegg har jeg da også fått MS, som gjør at jeg må få sterke medisiner (en form for cellegift) hvert halvår. Og det vrir seg i meg ved tanken. Men sånn er det. Man må vite å prioritere riktig. Så gjelder det å krysse fingrene og håpe at de fleste bivirkningene holder seg borte.
Jeg valgte å gå ned til vaksinasjonsstasjonen. Og jeg synes det er så fint her når solen skinner fra rette vinkelen, mønsteret i porten speiler seg så fint i asfalten.
Her sitter jeg skrekkslagen og venter på at nåla skal komme og stikke meg i armen. Jeg er ikke redd for sprøyter. Ikke redd for blodprøver eller noe. Ikke redd for stikket. Har aldri vært redd for sånne ting. Frykten her gjenspeiler egentlig bare usikkerheten i det som skal sprøytes inn i armen. Det vi kjenner veldig lite til så langt. Men gleden over at jeg nå skal bli hakket tryggere i kampen mot Corona, seirer absolutt over frykten og usikkerheten. Denne kampen skal, må og vil vi vinne ♥
Etter å ha sittet 20 minutter til observasjon etter sprøyten var satt, kom jeg ut her. Og jeg må virkelig si at den vaksinasjonen var en ordentlig effektiv samlebåndsordning. Jeg er imponert. Og samtidig, uten å snakke med noen andre der, satt jeg der og så folk komme og sette seg på henviste plasser, og jeg følte virkelig jeg var med på en massemønstring, jeg var en del av noe stort.
Etterpå gikk jeg en tur på apoteket, og så en tur på Egon, hvor jeg unnet meg en kaffe mocha, og en pommes frites. Det ble dagens “middag”. Og så gikk jeg hjem igjen, opp alle bakkene. Og det var for meg mestring. Det er første gang i år jeg har gått ned til Sandnes sentrum etter alt jeg har opplevd i løpet av siste halvår. What doesn’t kill you, makes you stronger! Det var følelsen jeg satt med i dag. Men guri hvor sliten jeg er nå. Da jeg kom hjem var jeg ganske skjelven, akkurat sånn som jeg har vært etter alle anstrengelser de siste månedene. Men jeg klarte det, og jeg er så stolt 😀
Sliten og fornøyd. Fornøyd både med gåing og at jeg har gjennomført 1. vaksinasjonen. Litt rødsprengt i ansiktet her etter turen 😀
Nå er det 3 uker til neste dose. Normalt 6 uker, men siden jeg tar immundempende medisiner, må jeg komme tilbake om 3 uker. Godt hva som er gjort.
Kanskje vi snart kan begynne å leve normalt igjen ♥ Jeg gleder meg til det ♥
