Jeg sitter her og leser blogger. Oppdaterer meg. Jeg ligger litt på etterskudd.
Er fryktelig sliten for tiden. Faktisk veldig trist akkurat det. Siden jeg har hatt en så bra vår. Og siden våren var god, ble jeg jo litt bortskjemt. Og da var det ikke noe gøy å falle tilbake til den ultraslitne følelsen igjen.
Men sånn er det jo. Jeg har jo opplevd det før også. Det er jo noe som gjentar seg til det kjedsommelige. Og det er jo en del av mitt helsebilde.
Men selv om jeg er sliten og ute av form, betyr det ikke at jeg ikke er ute på ting, og finner på noe. med familie og venner. For det gjør jeg jo. Men det tar jo på. Og jeg må hvile mye både i forkant og i etterkant.
Så gikk jeg til Prekestolen på torsdag. Om det var den anstrengelsen, eller om det er tilfeldig, vet jeg ikke. Men jeg fikk i alle fall feber i går. Det er noe jeg sliter veldig med i perioder. Feber uten grunn liksom. Legen min har forklart at det har med stoffskiftet å gjøre, at det ikke klarer å styre kroppstemperaturen optimalt.
Jeg har feber i dag også. Ikke så høy som i går.
Men til tross for feber, så gikk jeg ut på Vennepils i går kveld. Det var en veldig kjekk aften, med både quiz og etterpå gikk vi for å danse. Feberen hadde heldigvis gått ned da jeg gikk ut. Og på min vei til utestedet, kom jeg over dette synet, som jeg jo bare måtte forevige og dele med alle på facebook, instagram og blogg 🙂
En svanekortesje. Om de skal på ferie, eller hva, det aner jeg ikke. Men et vakkert syn var det ♥
Prekestolbloggen kommer. Men jeg har rett og slett ikke energi i dag, til å gjøre det ferdig. Så det får vente litt til 🙂
Ønsker alle sammen en fantastisk herlig lørdagskveld ♥
I dag har vi bursdag her i huset. Min sønn, Daniel, fyller 19 år 🙂
Dagen feires ikke med familie før etter ferien. For vi har så liten familie, at vi venter til alle er hjemme igjen fra ferie.
Men, likevel skal det bli en bedre middag i dag. Pepperbiff, med fløtestuet potet og gode grønnsaker. Pluss noe søtt til dessert 🙂 Må jo gjøre litt stas på han selv om det er ferietid 🙂
Jeg er veldig stolt av Daniel. Han er min eldste, og eneste gutt, og jeg vil nok sikkert alltid være litt hønemor, selv om han er voksen nå. Han har vært russ i vår, men har likevel tatt skolearbeidet seriøst. Nå gjenstår det å se hva han skal gå videre til høsten 🙂
I går var jeg og Daniel på Prekestolen. Det kommer et innlegg om den turen, en av de nærmeste dagene.
Her er en liten forsmak. Bildet viser Daniel rett etter vi har ankommet platået.
Nå er skoleferien i full gang, og min datter på 14, har reist til Spania hun!
Og gjett om det sitter en mamma her hjemme, og er rimelig misunnelig? 😉
Jeg unner veslejenta mi denne turen. Hun har reist med korps og drill gjengen. Og blir borte i nesten en uke. Jeg har fått rapporter, som sier at hotellet er fantastisk flott, temperaturen er helt perfekt, opp mot 30 grader, og området er fint og frodig. De landet på Malaga, og hotellet ligger i en liten by ca 1 times kjøring fra Malaga.
Så går man da her hjemme, og misunner sitt eget barn 😉
Men jeg er så uendelig glad for at hun fikk denne muligheten til å dra på den turen. Hvor det også er innlagt litt spilling/drilling, sammen med et par andre norske korps, og i alle fall minst ett spansk korps. Det er jo opplevelser man vanligvis ikke får med seg når man er i Syden.
Her hjemme er det meg, og min sønn, som fyller 19 denne uken, som lever livets late dager, i liksom-sommeren vår.
Men i morgen har vi planer. Har snakket om det i flere år. Vi skal gå til Prekestolen.
Jeg var der selv for første gang forrige sommer, sammen med en venninne. For meg var det en STOR utfordring, som jeg var mektig stolt over å beherske, med litt strev 🙂 Turblogginnlegget fra denne turen, finner du HER.
Min sønn har ikke vært på Prekestolen før. Vi har bare snakket om at vi skulle ta den turen. Jeg har snakket om det, rettere sagt 😉 Datteren min er veldig i tvil om hun har hatt så lyst, for hun sliter litt med høyden og den dramatiske naturen. Men sønnen min har aldri ytret noen bekymring, så da fant jeg ut at anledningen var på plass. Med datteren min trygt plassert i Spania, kan jeg ta sønnen min med på fjellklatring 🙂
Og jeg gleder meg 🙂 Jeg gruer meg også. For jeg vet at det blir slitsomt. Jeg håper bare at jeg har sånn noenlunde god dagsform i morgen. Det har jeg nemlig ikke i dag. Og så gruer jeg meg til nedturen igjen. For jeg sliter med vonde knær. Men planen er å ta med smertestillende tabletter, pluss gel, og behandle med dette innen vi setter i gang med nedstigningen igjen. På den måten håper jeg å unngå det aller verste av smerter.
Trøsten min nå, er at jeg er maaaange kilo lettere nå, enn forrige sommer. Så da blir det kanskje litt lettere på den måten også, at jeg ikke har så stor tyngde som kan være med å ødelegge knærne mine. Det er nå bare en måte å finne det ut på i alle fall, og det er å gjøre et forsøk 🙂
Så nå skal jeg snart ut og handle litt, til en god matpakke, og litt leskende drikke å ha med på turen 🙂
Nå har jo jeg lett for å forelske meg i nye steder jeg besøker. Så sånn sett har jeg endel kjærlighet liggende rundtomkring. Men Praha er jeg ikke ferdig med enda. Ikke et lite gram ferdig en gang 😉
For nå er jo saken sånn, at det var meg, min lillebror og vår mamma som reiste sammen. Vår mamma har skral helse, og denne turen ser vi som siste mulighet til å ta henne med på en utenlandsreise. Hun er ikke så god til bens lenger, og er litt glemsk og forvirret til tider. Så vi fant ut at dette skulle bli en hyggelig tur, med lavt tempo og lun atmosfære 🙂
Vi tar av fra Stavanger Lufthavn, Sola etter skjema. Flyet er et propellfly. Og jeg satt ved vinduet, og kunne fotografere norsk grunn før vi kom for langt unna. Her er vi i ferd med nedstigningen til tsjekkisk grunn. Det ser nesten likt ut som den norske, fra fugleperspektiv.
Ombord i flyet fikk vi servert valgfri drikke, pluss en liten pose snacks. Valget mitt falt på hvitvin og coca cola 😉
Vel fremme på tsjekkisk jord, fant vi en buss, og kom oss inn til byen. Heldigvis har min bror vært i Praha ganske mange ganger (oftest i jobbsammenheng), og han vet hvordan ting fungerer, han kjenner bussene, trikkene, ja, alt sammen. Så han ordnet opp. På bussen måtte vi stå den lille halvtimen til byen. Men jeg klarte å overtale en lite villig tsjekkisk dame, til å reise seg, og overlate sitt sete til min mamma. Men sånn ellers, var det aldri vanskelig den helgen. De fleste oppfattet av seg selv at her var en dame som trengte å sitte, som trengte litt hjelp.
Vi bodde på K+K Hotel Central. Et gammelt hotell, med godt rykte og spennende historie. Vi hadde to rom. Jeg og mamma bodde på et handicap rom, noe som gjorde ting litt lettere på flere måter, enn det ellers kunne blitt. Servicen på hotellet var meget god, og rent og pent var det. Et hotell med 4 stjerner 🙂
I lobbyen var det et hyggelig miljø, med flere salonger hvor man kunne sitte ned og lese avisen, eller ta seg en kopp kaffe. Akkurat denne salongen hadde en interaktiv peis. Veldig lunt, moderne og koselig på samme tid 🙂
Frokostsalen var også en helt spesiell konstruksjon. Opprinnelig et stort rom/ballsal, høyt under taket, og flotte vinduer. Her hadde de bygget et rom i rommet. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen bilder av det, men rommet er et konferanserom, med glassvegger. På taket av konferanserommet ligger frokostsalen. Veldig pent og innbydende.
Her er litt av bufféten. Jeg er et frokostmenneske, så jeg klarte å forspise meg her hver dag 😉 Litt av mitt utvalg en av dagene 😉 Og her er noen av vinduene. Er det ikke pent?
Hotellrommet hadde et veldig innbydende bad, og var ellers også stort og romslig. Og om vi valgte å gå trappen, istedetfor å ta glassheisen, så ga trappen et aldri så lite sus av historie.
Kruttårnet lå like ved hotellet, så vi hadde ikke lange biten til nærmeste populærsentrum.
Det jeg forelsket meg i, i Praha, var all kunsten…på bygningene. Forseggjorte utskjæringer, og dekor av alle slag.
Marionettedukker er stort i Tsjekkia. Og vi fant en flott marionette butikk, med et enormt utvalg dukker av alle slag og til alle anledninger. Vi fant andre dukker også. Det var flere vokskabinett i Praha. Jeg var veldig fristet til å gå hit en gang. Men formen min var såpass slapp, at jeg valgte å holde det av til en annen gang. Men fikk da i alle fall sitte ved siden av en ung utgave av John Lennon 😉
Vi hadde mye god mat, på et fantastisk utvalg restauranter.
Og drikke måtte jo også til. Karlsbroen måtte vi jo gå over. Men det rare er at jeg fikk nesten ikke noe inntrykk av å være på en bro engang. Noe så stort og storslått er jeg jo ikke vant til. Det var så mange flere inntrykk og opplevelser, at jeg får fortsette med flere bilder i et nytt innlegg. Jeg skal også få min brors bilder, og da er det mange flere bilder med meg selv på 🙂
Jeg avslutter dette, med et bilde fra den siste middagen vi hadde, dagen før vi reiste hjem. Vi reiste hjem på min bursdag. Men da vi dagen før hadde fortært en bedre middag, og var mette og gode, kom plutselig kelneren med 3 tallerkener med kake på. Det ene kakestykket hadde et lys. En sånn overraskelse har jeg aldri fått før. Og det var utrolig koselig, og varmet mitt hjerte 🙂 Min bror klarte å lure meg godt der, når jeg trodde jeg hadde full kontroll 😉 Verdens hyggeligste bursdagsminne for meg, fra min lillebror ♥
Da får jeg heller love flere bilder senere, og håpe at du koste deg med dette lille glimtet fra Praha 😀
Om en time reiser jeg til Praha. Kofferten er pakket, og jeg er klar for å komme meg bort litt 🙂
Værutsiktene ser ikke så gode ut. Men jeg håper og tror at det i alle fall blir et par grader varmere enn det vi har her. Og uansett vær, så skal jeg kose meg. For det er så mye annet ved turen også, enn kun været 🙂
Masse fint å se, litt shopping, god mat, det beste reisefølget, og en spennende atmosfære.
Det skal nytes ♥
Så kan jeg også reise med tanken om at kjærlighetssorgen er så og si over. Eller dvs. i alle fall roet seg kraftig.
Han har fått seg kjæreste! I alle fall er det sånn jeg har oppfattet det, selv om han ikke har fortalt det til meg direkte. Og jeg må jo bare si, at da jeg fikk høre det, fra noen andre, og da åpnet opp facebook for å kikke litt. Så kjente jeg en rar følelse. Akkurat som at nå var alt over. Og jeg kunne slappe av. Endelig.
Det var veldig rart å føle det sånn. Det hadde jeg ikke ventet. Men jeg tror egentlig det at jeg unner han alt godt. Og hvis han mener at han gjorde det rette der, så er det vel godt for han 🙂
Det er sånn jeg er. Jeg vil ikke noen noe vondt. Bare alt godt. Og når mine venner har det bra, da er jeg fornøyd 🙂
Etter å ha åpnet opp for kjærlighetsfølelsen igjen, etter to år i selvpålagt avholdenhet, så kom jo sjokket, når det viste seg at følelsene ikke var helt gjensidige. Bare nesten. Og det er jo fortsatt en prosess, det å komme seg gjennom visse ting i sorgen.
Ja, for det er jo en sorg. Jeg mistet jo noe jeg ikke hadde fått, men som jeg jo håpet jeg skulle få.
Og nå, i den tunge prosessen det tross alt er å gå videre, hvor jeg titt og ofte ser ting jeg ikke ønsker å se, på f.eks. Facebook, så har jeg jo konstatert i dag, at å stenge Facebook i grunnen var det beste for meg. Det får da være måte på selvpining også 😛
Så i dag, eller nærmere bestemt i morges, før hanen sto opp, sto jeg selv opp, og varslet at jeg kom til å være fraværende der på ubestemt tid. Det har i grunnen ikke vært vanskelig. Jeg lukket bare ned hele facebook’en. Logget meg ut. Det trenger ikke nødvendigvis å vare så mange dagene. Men bare sånn at jeg kan få hentet meg inn igjen litt. Og bli klar til nye nederlag.
For ja, nederlag er livet fullt av. Det har jeg jammen erfart. Og når det gjelder menn, så er nederlagene nesten utallige.
Det er ikke sånn at alle menn er gale, og ikke dugende. Det er heller ikke sånn at alle menn er flotte, men de vil ikke ha meg. Det finnes jo alle slags menn. Men å få tak i den ene, som matcher 100%, det er som å lete etter den berømte nåla i høystakken.
Så var det her en dag, faktisk på fredag, at en fyr tok kontakt med meg på et nettsted jeg er på. Jeg hadde vært i kontakt med han før, men jeg hadde ikke møtt han. For meg var han uinteressant fortrinnsvis pga. alderen. For han er 19 år yngre enn meg. Men heller ikke utseendet appellerte så veldig til meg. Så om han hadde vært eldre, så ville jeg fortsatt ikke se han som noe mer enn en venn.
Så på fredag tok han kontakt igjen. Da var det over et år siden forrige gang. Og som forrige gang, forsøkte han å få til om jeg kunne komme til han på en kopp kaffe. Og, forrige gang, takket jeg nei. Og det gjorde jeg denne gangen også. Men fyren var ivrig, og ønsket så veldig å få treffe meg, sånn i all vennskapelighet. Så til slutt sa jeg at vi kunne møtes en plass nede i byen, og ta en kaffe da.
Som sagt så gjort. Vi møttes på et populært sted, hvor det ble vin, istedet for kaffe. Jeg hadde selv behov for å slappe av, og fokusere på annet enn mine tunge tanker. Det var helt ok å prate med denne mannen, om mangt og meget. Men jeg begynte etterhvert å legge merke til at han hintet en del. Hintet om intime ting. Ting som jeg overhodet ikke hadde hatt i tankene et eneste øyeblikk.
Etter to glass vin reiste vi oss for å gå. Da skulle han ta taxi hjem, mens jeg selv fant ut at det var kjentsfolk på byen, så jeg ville gå og se om jeg fant noen av dem.
Dagen etterpå, på lørdagskvelden, hadde vi snakket om å ta en kaffe da. Og han hintet i sms at vi kunne ta en kaffe, og deretter en kjøretur. Jeg hadde på dette tidspunktet begynt en ivrig hinting tilbake, som antydet at jeg overhodet ikke var interessert i det han selv hintet om. Og siden han selv drev med hinting, følte ikke jeg at jeg kunne si ting direkte til han. Så det ble som å gå rundt grøten en lang stund.
Jeg klarte til slutt å vri det til at det var best å holde seg hjemme denne kvelden. Jeg var sliten, trøtt og lei, og ikke modus for noen sosial agenda. Da begynte fyren å hinte om at jeg kunne få massasje hvis jeg spurte pent. Vel, unødvendig å si at jeg ikke spurte hverken pent eller stygt. Men istedet sa jeg til han at jeg ikke hadde til hensikt å spørre. Jeg var også så elskverdig at jeg fortalte høflig og pent at jeg skjønte hans hinting, og at jeg ikke var på det ståstedet selv. At jeg har mine egne demoner å bekjempe, og at det ikke fulgte sex med i planen. Jeg skrev i grunnen en ganske lang sms. Jeg har jo litt vanskelig for å fatte meg i korthet.
Vel….Det kom aldri noe svar etter det. Og siden har jeg heller ikke hørt fra han. Så det var jo tydelig hva han var ute etter. Nemlig stikk motsatt av hva jeg var ute etter 😉
For ordens skyld kan jeg nevne at jeg ønsket å betale min vin selv. For å slippe å få den der dårlige samvittighetsfølelsen, fordi jeg ikke bidro med noe selv. Stoltheten lenge leve! Men fyren betalte det ene vinglasset, så da takket jeg pent.
Han levde i håpet så lenge det var mulig. Håpet om noe intimt. Han hadde hintet såpass mye, at alle kunne skjønne hva han egentlig ville. Og jeg blir ekstra sliten av sånt. Det må jeg si. Sliten og oppgitt.
Det er ingen tvil om at vi er fra forskjellige planeter, menn og kvinner.
Jeg tviler i alle fall på at jeg blir å møte denne fyren igjen noen gang.
Og tanken på å overhodet møte noen etter dette, er i grunnen nokså frastøtende. For jeg orker ikke sånne opplevelser støtt og stadig. Jeg føler det er forsimplende. Jeg vet fra tidligere erfaringer at jeg blir lei av å stadig være et “jaktoffer” eller hva man nå skal kalle det. Det føles ikke bra. Men jeg lurer på hvorfor jeg sitter og føler meg simpel, når det egentlig er mannen som er simpel? Den der har jeg grublet mye på i årene som har gått. Men likevel har jeg ikke kommet frem til noe svar.
Nei, jeg tror jeg skal holde meg borte fra menn en laaaaang stund. I alle fall til jeg finner meg selv, og har fått meg selv på en mindre problemfylt sti. Så kan andre bare si hva de vil om akkurat den saken. At jeg murer meg inne ikke vil hjelpe meg, at jeg vil møte på en mann når jeg minst venter det…osv. Det er så lett å si, når man ikke sitter i tilsvarende situasjoner, at det kan være temmelig irriterende i grunnen. Men det er sikkert riktig likevel, antar jeg.
Men, hva vet vel jeg? Jeg som tilbrakte to år uten å se etter noen, og falt fullstendig for den første mannen jeg åpnet øynene for…
Jammen kan livet være hardt og brutalt. Og vi er jo sånn bygget, at vi kjemper oss gjennom det, samme hva det koster.
Dette har vært en hektisk helg. Eller, kan godt hende ikke alle synes det er hektisk, men med mitt manglende overskudd, og likevel rastløse kropp, kjennes det hektisk ut 😉
Først på fredag, da jeg vinglet og vimset, og ble helt ute av meg. Det har jeg jo allerede blogget om. Men enden på kvelden endte på byen likevel. Der jeg først møtte en jeg har hatt kontakt med på et nettsted. Vi skulle egentlig ta en kaffe, men så fant jeg ut jeg skulle gå, og dermed kunne jeg ta et glass vin. Etter møtet, fant jeg ut at når jeg likevel var på byen, kunne jeg kikke innom et av utestedene jeg av og til går på. Hadde hørt rykter om at det var kjentsfolk der. Og det var det. Opptil flere fra Venneklubben var der. Så jeg slo meg i lag med dem.
Kvelden endte med et glass vin mer enn jeg pleier å drikke. Jeg pleier å ta to glass som regel. Men denne gangen ble det 3 til sammen. Kvelden tok seg kraftig opp i hyggelig lag.
Lørdagen skulle jeg på drillstevne, for å se min datter drille solo. Jeg droppet å se troppen, siden de skulle i ilden ganske tidlig, og jeg hadde sett dem i forrige konkurranse. Dalanedrilliaden heter stevnet, og det deltar drilltropper fra store deler av Sørvestnorge. Lengst nord var Sveio, og i sørlig retning var Vennesla representert.
De to øverste bildene viser oppvarming og øving før deltagerne skal i ilden. Hjertet viser Amalie, med sin venninne, Embla. Nederst til venstre er Amalie i gang med sin opptreden, med dommernes falkeblikk på seg. Dommerne, som jeg ikke har bilde av her, er fra Nederland. Nederst til venstre viser når troppen, som jeg ikke fikk se denne gang, fikk utdelt pokal for sin 1. plass. Veldig kjekt at de vant. Forrige konkurranse som var i februar, fikk de 2. plass. Men denne gangen gikk de av med seieren 🙂
Det var en lang dag, spesielt for drilljentene. De startet dagen klokken 05.45 om morgenen, og var ikke hjemme igjen før i 21.30 tiden om kvelden.
Nå i dag, søndag, har jeg stresset bittelitt. Fordi jeg ikke nådde butikken i går. Og i dag skulle vi ha familiedag med min mamma og min bror med familie. Egentlig pleier vi å dra på utflukt i Pinsen. Men denne Pinsen regnet bort, og var kald og ukoselig. Derfor flyttet vi “arrangementet” litt. Og min oppgave i dag, var å lage to salater. Så da måtte jeg oppsøke en søndagsåpen butikk, og ikke minst få dem til å hente frem ting som ikke sto i sortimentet i det lille butikklokalet. Men de er veldig servicevennlige der i den butikken, så jeg fikk alt jeg trengte 🙂
Da ble det laget to salater: Coleslaw og potetsalat
Og så tok jeg med meg Amalie, og kjørte inn til min bror. Hvor vi skulle grille på terrassen.
Været var fint, men litt for kaldt til å sitte ute. Så det ble grilling ute, og spising inne. Og maten smakte kjempegodt, alt sammen 🙂
Hele gjengen samlet rundt bordet, bortsett fra meg da, som er fotografen i dette tilfellet 🙂 Min sønn var heller ikke med, han har vært borte i helgen 🙂
Alt i alt en vellykket helg, selv om den var veldig hektisk også. Men hektisk på en kjekk måte 🙂
Denne uken blir også ganske travel. Med noe som skjer omtrent hver dag. Og på torsdag reiser jeg til Praha for helgen. Og gleder meg masse til det også 🙂
Ønsker alle sammen en herlig uke. Håper på sol og sommer for alle sammen ♥
Nå har jeg ikke fått lest blogg på en stund. Men til dere faste som jeg leser, som ikke har fått kommentarer på en stund, jeg kommer sterkt tilbake 🙂 Og kommer til å lese, men kanskje ikke kommentere på alle innlegg som har vært for flere dager siden 😉 Men om det blir i kveld, det vet jeg ikke.
Jeg er ikke helt i humør. For å si det sånn. Alt er nok en prosess. Det kommer til å gå seg til, regner jeg med.
Men akkurat i dag, er jeg nå helt vanvittig vinglete. Vet om noen som sikkert er lei av min vingling nå. Håpløst tilfelle.
Jeg får se om jeg klarer å muntre meg selv opp med litt tvangsfõring 😛 (Intern spøk).
I går hadde jeg en veldig kjekk kveld. Jeg hadde venninneforening med den ene gjengen. 2 venninner helt fra barneskolen.
Monica, meg og Kristine ♥
Og så var det alle arrangementene i dag, som jeg opprinnelig skulle på. Det er der vinglinga kommer inn. For så lenge man er på facebook, og kan kikke på gjestelistene, så bli jo min vingling komplett.
For opprinnelig hadde jeg planlagt å droppe alt. Fordi det krasjet med ting, og fordi jeg så noen på gjestelista jeg ikke ville se in real life. I alle fall ikke enda. Men så forsvant vedkommende fra gjestelista, og havnet på Kanskje lista. Og da øynet jeg muligheten til å likevel få meg en luftetur. Jeg har på forhånd mannet meg kraftig opp, mot hvisking og tisking.
Men først skulle jeg på avgansfest med min sønn og hans pappa, for Sandnes Videregående Skole. Det var en kjekk markering. Mange flott oppkledde unge voksne, med foreldre/foresatte. Ballkjoler og dresser…De var så fine. Jeg ble helt rørt. Arrangementet foregikk i Kulturhuset, og det var stappfullt med folk. Og fin underholdning og flotte taler.
En flott gjeng fra min sønns klasse 🙂
Men underveis, midt i alt sammen, kikket jeg på gjestelisten igjen. Og der var vedkommende tilbake. Og da ble jeg nødt til å trekke meg. Ikke fordi jeg ikke var velkommen. Men fordi hjertet mitt fortsatt er knust, og det er ikke sterkt nok til å tåle hva enn som kunne skje, eller få se.
Så da sitter jeg her, og føler meg skikkelig uggen. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Har aldri hatt det på denne måten før. Utrolig hvor mye nytt man skal erfare, i en alder av 47, minus litt over en uke.
Men alt i alt, så har jeg hatt en fin dag, og får nok en fin helg. Blir litt travel i morgen.
Jeg har jo nevnt i flere innlegg, at jeg er medlem av en Vennegruppe på Facebook. I denne Vennegruppen, er det også en singelgruppe. en turgruppe, en fotogruppe, osv. Jeg er medlem av de også.
Innimellom arrangeres det aktiviteter. Enten en tur på byen, kino, middag, tur, fotokurs….ja, forskjellige ting i de forskjellige gruppene.
Jeg har jo etterhvert blitt kjent med flere andre medlemmer av disse gruppene. Siden jeg faktisk er med på ting iblant. Noen av disse er gjerne folk som har en eller flere ekser i gruppene også. For det er virkelig kjekke grupper å være med i. Veldig sosialt og givende.
Men så blir det litt sårbart da, hvis man har en eks som også er med. Eller en man har funnet der, og så brutt med igjen. Sånne tilfeller.
For forholdene i gruppene er jo såpass små, at man risikerer jo å møtes igjen, eller i alle fall å se hverandre igjen. Fordi man gjerne går på de samme arrangementene. Og da blir det fort litt sårt, kanskje ikke for begge parter, men ofte for den ene. Helt til tiden har gått såpass langt, at man har kommet over smerten.
Noen ganger har jeg kjent på den følelsen. At jeg ville gå på et arrangement, og håpet at den og den vennen også kunne være med. Men så viser det seg at noen av vennene ikke kan være med på akkurat DET arrangementet, fordi eksen deres har meldt seg på først, og da vil det bli for sårt og umulig. Fordi de har avtaler kanskje, om ikke å gå på de samme arrangementene.
Tanken slår meg da, som veldig trist. Fordi mine venner tapte kappløpet om å melde seg på arrangementet. Og dermed var det eksen deres som bestemte for dem hva de ikke kunne gjøre og være med på.
En tanke grusomt synes jeg. For takhøyden bør være god nok til at begge skal kunne gå på enkelte ting samtidig, uten å risikere å måtte sitte ved siden av hverandre. Det er jo ikke alle arrangementene som er små. Det er jo noen store også.
Men litt av greia er vel at den ene ikke orker å se at den andre flørter med noen, osv. Fordi ting kanskje er så ferske enda. Så akkurat den har jeg jo forstått. Men trist likevel. For noen ganger har jeg da følt at eksen til mine venner, også bestemmer over meg, siden mine venner ikke kunne være med akkurat da.
Men sånn er det jo bare.
Jeg hadde jo i grunnen aldri forestilt meg at jeg skulle komme i en sånn situasjon selv. For jeg har jo ingen eks der.
Men jammen har jeg kommet i en lignende situasjon, som er rimelig ubehagelig likevel synes jeg. Og nå får jeg merke på kroppen hvor sårbart ting faktisk er i de små miljøene. Jeg kunne ønske meg at flere var med på arrangementer. Men de fleste medlemmene er sofaslitere. Det er noen faste som pleier å gå ut og være med på arrangementer. Og da blir det jo ikke så mange, at man kan gjemme seg i mengden på en måte.
Ikke at jeg føler behov for å gjemme meg. Men etter en samtale i går, fikk jeg absolutt et behov for å overhodet IKKE være med på arrangementer på en stund. Jeg føler meg litt latterliggjort faktisk. Og det er ikke noen god følelse. Og det er fordi forholdene er så små og oversiktlige, og sårbare.
Det skulle faktisk være to arrangementer denne kommende helgen, som jeg hadde lyst å være med på. Og med litt godvilje, gikk det an å få med seg begge. De er begge på fredagen. Det ene var et arrangement med middag, og det andre var ut på byen.
Jeg hadde lyst å gå på middagen, fordi det da er en anledning for meg å spise, og jeg spiser gjerne litt bedre når jeg er i hyggelig lag. Hjemme alene, blir det så som så med inntaket av mat. I tillegg så er jeg nettopp alene denne helgen, og så det som en gyllen mulighet til å komme meg ut.
Men så dukket noe annet opp, avslutningen for Videregående, og jeg tenkte at det måtte jeg jo få med meg, siden min sønn er avgangselev. Og det krasjet med middagen. Dermed meldte jeg avbud til middagen.
Så var det jo det neste arrangementet, som ikke var så tidsbundet. Der tenkte jeg at jeg kunne gå etterpå. Hvis jeg var i form til det. Det er et arrangement for single. Etterhvert som jeg har fått tenkt litt, fant jeg ut at jeg ikke egentlig hadde lyst å gå. Pga. han jeg liker så godt, også skal være der. Ikke at DET er noe problem. Vi har et helt godt og avklart vennskap. Men mine følelser er der jo enda. Og det å se han, kanskje sammen med en annen dame, visste jeg ville gjøre vondt. Og jeg så at et navn sto på gjestelisten, som jeg forbinder med han. Og dermed ble lysten til å være med, redusert til at jeg kanskje stikker innom døra en liten tur, bare for å hilse på alle sammen.
Den tanken hadde jeg, helt til i går.
Da fikk jeg vite ting som var blitt sagt om meg, når jeg var i mitt mest forelskede modus. Og ikke klarte å skjule det.
Jeg kjente at den sved. Og momentant fant jeg ut at jeg IKKE skulle gå overhodet på det arrangementet. Ikke før alle har glemt hvem jeg er.
Jeg er veldig lett å såre. Det er min hemsko i livet. Og nok en gang, takker jeg for at ærligheten banket på min dør. Sånn at jeg fikk vite om det. Da vil jeg i alle fall slippe å være i fokus som “hun stakkars, som ble vraket“, med alle flirene det medfører.
Så nå er det plutselig jeg som sitter der, som den sviktende vennen, som holder seg borte fra arrangementer, fordi noen andre er der som jeg ikke har lyst å møte på. Fordi jeg er feig. Fordi jeg er sårbar. Fordi jeg ønsker godt for alle, men ikke vil risikere noe vondt for meg selv.
Jeg burde jo heve meg over det. Men jeg er såpass lei meg, at jeg vet jeg ikke er sterk nok enda. Ting er for ferske.
Greia mi er ikke at jeg ikke orker å se han, eller han og en annen. Jo, det svir litt, det skal jeg innrømme. Men likevel så er ikke det så vanskelig som det kan høres ut. Det som er vanskelig, er møte på dem som hvisker og tisker. DET vil jeg ikke takle så bra. For jeg aner jo ikke hvem det er. Jeg har ikke bedt om navn. Det spiller ingen rolle hvem det er. Rykter sprer seg jo fort.
Så da blir det hjemmehelg på meg 🙂
Jeg er glad jeg kan være venn med han. Men det er ikke alle sammenhenger det vil passe like godt for meg å være tilstede i, selv om vi er gode venner. Så da velger jeg å trekke meg ut. Så er jeg i alle fall ikke i veien 🙂
Men faktisk, helt siden i går, har jeg grublet på om jeg like gjerne skal gjøre kort prosess, og melde meg ut av hele sulamitten? Da vil jo ikke dilemmaene melde seg overhodet. Så det skal jeg gruble på videre, til over helga. Så får jeg ta en veloverveid avgjørelse da tenker jeg 🙂 Jeg tror faktisk ikke jeg vil bli særlig savnet heller, om jeg ikke er med på noe. Så sånn sett spiller det jo liten rolle. Alle er så utadvendte og har det så kjekt. Kjenner så mange. Mens jeg er den rolige, som ikke kaster seg for langt frempå, og ikke blir lagt merke til så veldig. Bortsett fra når jeg forelsker meg. Og det vil jo ikke skje igjen på ekstremt lenge. Der er jeg i alle fall ganske så sikker! For noe sånt vondt og vanskelig gidder jeg ikke å ha en reprise på. Det tåler jeg ikke 😛
Nå kommer dette her til å høres ut som et skryteinnlegg antakeligvis, og ikke minst, med Janteloven i bakhånd, så er jo sånt fy, fy!
Men det er ikke skryt, jeg vil vel egentlig bare referere til egne opplevelser, og ikke fantasihistorier.
Men jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er litt vanskelig å motta komplimenter. Det er ikke sånn at det er vondt eller noe sånt. Tvert imot, det er jo fantastisk, og gir en kraftig boost på selvtilliten.
Likevel er det litt vanskelig, på samme tid. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Så sier takk. Men har jo ofte litt lyst å benekte det vedkommende sier, fordi jeg ikke er enig. Men likevel så har jeg jo lært at andre ser jo på meg med andre øyne enn jeg gjør selv. Så da skal man jo helst tro på vedkommende, sånn at han/hun ikke tror jeg beskylder noen for løgn.
Gjennom livet så har jeg opplevd en del komplimenter. Men i perioder av livet, har det vært rimelig grått.
Jeg har vel alltid følt at jeg har vært en grå og usynlig person selv. Det kommer sikkert av at jeg er så rolig. Jeg er ikke den som roper høyest, fester hardest, eller stikker meg så veldig frem på andre måter. Men likevel så liker jeg jo å bli sett….på en positiv måte selvsagt 🙂
I de siste årene har jeg blitt sett. Mye. På godt og vondt.
Men jeg husker en spesiell episode fra mine ganske så unge år, som jeg har lyst å fortelle om først. Som handlet om kompliment, men som ikke var så vanskelig å motta.
Det var sikkert på slutten av 80 tallet, eller begynnelsen av 90 tallet dette skjedde. Jeg husker ikke datoen så nøye. Men husker veldig godt hvordan jeg så ut og hvem jeg var med.
Jeg var med han som senere skulle bli min ektemann, min daværende samboer. Anledningen var at et digert amerikansk hangarskip lå til havn i Stavanger, og det var åpent for publikum å komme ombord noen timer den ene dagen. Jeg hadde på meg en brun skinnkåpe. Det var så populært med skinnjakker og kåper på den tiden. “Alle” hadde det tror jeg 😉 Og så hadde jeg langt permanentkrøllet hår, som også var populært på den tiden.
Da vi kom inn i skipet, sto mannskapet stramt oppstilt langs veien vi gikk. I hvilende giv akt. Det var ikke så helt uvant for meg, militærbarn som jeg er, men var fascinerende nok likevel, all den tid dette var andre uniformer enn jeg var vant til å se, og ikke minst, flere hudfarger blant mannskapet. Det var tjukt med folk der, og jeg ruslet ved siden av samboeren min. Plutselig gjorde en av mannskapet vi passerte, honnør. Jeg husker at jeg skvatt litt. De hadde jo stått så stille, og så ble bevegelsen så brå i sideblikket mitt. Jeg snudde meg å kikket på mannen som gjorde honnør. Det var en svart mann. Jeg kan huske at han lignet på en kjent skuespiller, nå i ettertid altså. Da jeg snudde meg og kikket, så møtte han blikket mitt, og smilte til meg. Jeg ble ganske forfjamset husker jeg, og gløttet bort på samboeren min, som smilte med hele seg, og så stolt ut. Jeg fattet jo ikke bæret, og lurte på hva det var for noe, hvorfor han gjorde honnør?
Man skulle virkelig ikke tro at jeg var vokst opp i militære kretser 😛
Men min samboer forklarte at han gjorde honnør til en vakker dame, og den damen var meg. Jeg ble ganske overrasket, og snudde meg og kikket enda en gang på den mørke mannen. Og han møtte blikket mitt igjen.
Jeg kan love, at jeg har levd lenge på den opplevelsen. Det er første og eneste gang noen har gjort honnør til meg.
Men det er ikke siste gangen jeg mottok komplimenter.
Honnøren var ikke vanskelig å motta, for den kom overraskende, i en ukjent situasjon, og fra et vilt fremmed menneske, på en ganske så høflig, respektfull og sjarmerende måte. Og det var så mange andre mennesker der, at jeg aldri fikk tid til å reflektere så mye. Ikke før etterpå 🙂
I mine gifte år, ble jeg nok ganske grå og usynlig. Det var travelt med familie, jobb og hus. Og jeg slet ganske mye for å holde meg selv våken og sånn noenlunde opplagt. Noe som ikke var så lett, all den tid mine utmattelsesproblemer etterhvert begynte å ta form.
Etter skilsmissen blomstret jeg litt opp. Jeg ble ganske sosial på nett, og møtte også noen av mine nye nettvenner. I tillegg til at jeg også datet litt innimellom. Og hadde allerede den gangen slanket meg litt.
På den tiden fikk jeg mange komplimenter. Og det var ufattelig vanskelig. Tro det eller ei. For jeg var bombesikker på at de løy. At de bare sa det positive for å smigre, for å oppnå noe.
For jeg følte meg overhodet ikke vakker eller pen på noen måte, og slett ikke sexy. Jeg var fortsatt overvektig. Og jeg slet noe fryktelig med selvtilliten og gamle demoner. Og hver gang jeg fikk et kompliment, rødmet jeg heftig, og beskyldte vedkommende for å lyve, eller for å være blind på begge øynene. Jeg ble rett og slett uvel av det. Så sikker var jeg på at dette ikke var sant, det som vedkommende sa til meg.
En ganske vond følelse. For jeg trengte egentlig å tro på det. Men jeg klarte det ikke.
Årene har siden gått, med en del problemer med helsen, og med privatlivet. Diverse kjærester og samboere, og diverse nedturer når dette ikke fungerte. Etterhvert “døde” jeg litt på følelsesfronten. Alt av komplimenter prellet av som vann på lusa, og ingen klarte å trenge gjennom det harde skallet. Jeg ble hverken fornærmet eller beæret når noen sa noe pent om meg.
Men så har situasjonen endret seg en god del de siste par årene. Det er nå 2 år siden jeg hadde kjæreste sist. Og jeg har slitt enormt mye med meg selv. Følt meg totalt mislykket. Og det var jo da jeg virkelig “døde” inni meg. Ingenting var verdt noe. Jeg levde kun for mine barn. For dem elsker jeg over alt på jord. Og jeg sverget på at noen mann skulle ikke få gjøre seg gjeldende noensinne igjen i mitt hjerte.
Vel, jeg tok feil. Sånt kan man jo ikke akkurat bestemme. Men når det først skjedde igjen, så ble det jo ikke noe av likevel. Og følelsene jeg nå sliter med, er rimelig varierte. Dagene er en skikkelig berg og dalbane. Jeg holder hodet over vannet, og verdigheten i behold. Men det holder hardt noen ganger.
Det som er bra oppi det hele, er jo å se at jeg faktisk har følelser. Jeg er i stand til å føle. Jeg føler ikke hat. Bare kjærlighet. Men likevel en vanskelig kjærlighet. Men samme hva, så vil jeg heller ha den vanskelige kjærligheten, enn ingen følelse i det hele tatt.
Men nå skal jeg komme meg inn i sporet igjen her. For det med komplimenter, det har jo økt på betraktelig etter nyttår. Ikke at det er noen selvfølge. Men likevel, så har det skjedd. Det er nok flere grunner til det.
En av grunnene er at jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Og mange av dem er single, og frie til å gi komplimenter til hvem de enn føler for. Men også det at det ligger naturlig for mange, å være observante og hyggelige, og gi komplimenter. Sånt er jo hyggelig 🙂 En annen grunn er at jeg jo har slanket meg så vanvittig. Jeg er slankere nå enn jeg var for 25 år siden, da jeg fikk honnør fra en amerikansk soldat. Og jeg har vært så heldig, at jeg også har beholdt en fin ansiktsform. Noe som ikke er noen selvfølge ved dramatisk vekttap. Og det hele gir sikkert et ok inntrykk.
I tillegg har jeg høyere selvtillit nå, enn for bare et par år siden. Og det vises igjen i at jeg ikke er så usynlig lenger. Jeg lever litt mer, for å si det på den måten.
Men hva med komplimentene?
Jo, de er fortsatt vanskelige å motta. Det er vanskelig å huske at jeg ikke er på størrelse med en elefant lenger. Og hver gang jeg får et kompliment, så blir jeg så stille og sjenert, at det rett og slett er pinlig. Men nå plager jeg ikke meg selv med å tro at det er løgn. Nå tar jeg det til meg, og blir lykkelig inni meg. Jeg får en skikkelig boost. Men har likevel lyst å protestere av og til…og noen ganger gjør jeg det også.
Men jeg har lært, at jeg ser meg selv med helt andre øyne enn dem som gir meg komplimenter. Og at det ikke er så pent å beskylde dem for løgn. I tillegg så har jeg også forstått at de fleste ikke sier sånt for moro skyld. De mener det. Og da er det jo noe som virkelig gjør godt i hjertet mitt. Noe jeg tar til meg, selv om jeg ikke er helt enig. Og tenk så kjedelig verden hadde vært, om smaken hadde vært lik hos alle.
I dag har jeg fått komplimenter flere ganger. Det er nesten så det begynner å bli en vane. Men nei. Tror aldri det vil bli en vane. Det er like rart hver gang. Og like koselig ♥ Og de som har gitt komplimenter, påstår jo at de mener det. Så da får jeg jo bare tro på det. Og jeg gråter slett ikke over akkurat det. Det er min medisin. Den som gir meg et reparerende plaster på såret i hjertet mitt. Det som gjør at jeg kan gå videre med løftet hode, selv når det stormer som verst.
Og komplimenter føles like godt enten det kommer fra venner eller noen som betyr mer, menn og kvinner, eller familie. Det betyr nemlig noe, å tenke på at man har blitt sett, blitt lagt merke til, at noen har festet øynene ved en, og faktisk tatt seg bryet med å formidle det i form av en kompliment.
Det som er teit å tenke på, er at jeg nok ikke er så flink å gi komplimenter selv. Der må jeg skjerpe meg altså. For når jeg selv føler at det er godt at noen tenker pent om meg, så vil jeg jo tro at andre også ville føle det godt om noen tenkte pent om dem 🙂
Er du flink å gi komplimenter? Er du flink å motta komplimenter? Hvilke komplimenter får du mest?
