Ca. 20 minutters kjøretur fra mitt hjem, ligger et sant paradis. I alle fall har det fått navnet Bakernes Paradis.
Bakernes Paradis er et handelssted og gjestgiveri på landet. Det var tidligere eid av bakerlauget i Stavanger, og ble brukt som bakernes feriested. I dag er det eid av Kronengruppen, som har satt liv i de gamle husene, med butikk/landhandel, og restaurant. Det er satt opp et stort restaurant telt, hvor det er plass til mange gjester. Og der serveres god mat på høyt nivå.
HER kan du lese om Bakernes Paradis som det fremstår i dag.
Området rundt er utrolig idyllisk og vakkert. Og det er flotte turmuligheter rett ved.
Dessverre vil ikke mine bilder i dette innlegget yte stedet rettferdighet, da alle bildene er tatt med mobiltelefon. Men likevel, et visst inntrykk vil man jo få 🙂
Det har seg nemlig sånn, at jeg er med i en turgruppe på facebook. Og i går, søndag, ble det arrangert en tur i området rundt Bakernes Paradis, med en god buffet middag som avslutning på oppholdet. Og det var noe jeg følte meg svært tiltrukket av. Turen gikk delvis i ulendt terreng, og var ikke så enormt krevende. Noe som passet godt for min ultraslitne kropp for tiden.
Jeg vet ikke hvor mange vi var på turen, men tipper sånn ca. 15 stykker. En god gjeng, som var lett å prate med, og som ikke kappet om å gå fortest mulig.
En koselig tur, med flere små pauser, hvor det ble anledning til å betrakte naturen.
Langs løypa var det også enkelte hytter, hvor noen lå helt i sjøkanten. En kjekk tur både for folk og dyr 🙂
Til slutt toget vi inn i teltet, i buffetrestauranten, hvor det var dekket et pent langbord til oss, og vi kunne forsyne oss av et rikholdig utvalg middager, salater og gode desserter.
Vi var ikke vonde å be, for vi var både sultne og tørste etter turen.
Helt til slutt gikk noen av oss inn i butikken som lå i et annet bygg. Der ble det solgt litt av hvert av dyre souvenirer og håndverk.
I butikken fant jeg dette interessante møbelet, som jeg funderte en del på. Koneforlenger! Noen som har en idé om bruken/meningen med denne?
En vellykket tur i flott natur. Tar gjerne den turen omigjen 🙂
I dag fikk vi reise hjem fra sykehuset, etter litt over 2 døgn.
Formen til veslejenta mi er slapp, men det er kanskje ikke så rart, når hun har vært fastende omtrent hele tiden i påvente av mulig operasjon, gjennom hele innleggelsen.
Det har vært 2 døgn med venting og lite mat. Hun har fått spist om kvelden, for da ville det ikke være noen prioritet med operasjon likevel. Men så har matlysten vært litt dårlig, så det ble lite mat da også. Og helt klart bærer hun preg av det.
Hun veide seg da vi kom hjem. Og hun hadde gått ned 2 kilo disse dagene. Heller ikke i dag er matlysten på plass, men hun har fått i seg litt frukt og litt drikke.
Oppholdet på sykehuset var faktisk veldig godt for min del. Jeg ble innlagt sammen med henne, etter eget valg, fordi hun er mindreårig. Og fordi dette jo er skummelt og ukjent. Selv har jeg vært innlagt flere ganger for mange år siden. Og kjenner jo gangen i det. Men aller viktigst var å holde henne med selskap, da jeg jo vet at dagene blir grusomt lange og kjedelige på en sånn plass. Og man føler seg gjerne litt alene og forlatt.
Magesmertene hennes avtok allerede første dagen. Hun hadde dem, men ikke så intenst som om natten. Og så lenge hun lå i ro, gikk det tålelig greit.
Selv har jeg smerter i hjertet. Men de kan ingen gjøre noe med. Og jeg er fryktelig sliten for tiden. Og jeg kjente at det å være innlagt på sykehuset, var godt for meg. Jeg fikk hvile.
Vi spøkte med det, jeg og datteren min, at vi fikk ta det som en hotellferie. Og datteren min sa at det var et litt slitent rom, men roomservicen var jo innkludert, så det var jo helt topp 😉
Jeg klarte faktisk å roe meg ganske godt ned mens jeg var der. Slitenheten og utmattelsen fikk god pleie, og jeg følte meg avslappet og rolig. Det var nok fordi jeg visste vi var i trygge hender.
Med det samme vi kom hjem, kjente jeg hvordan børen igjen ble lagt på mine skuldre, og utmattelsen tok et nytt og solid tak i meg. Og hjertet føltes tomt og kaldt. Hodepine har jeg også klart å få nå. Så ikke helt i form for tiden nei.
Men jeg er utrolig glad for at min datter er på bedringens vei. Det viste seg å ikke være blindtarmen. Men de fryktet det, og passet godt på. De ville ikke ta noen sjanser. Etter ultralyd, og blodprøver hvor de skumle verdiene heldigvis beveget seg riktige veien, viste det seg at det var hovne lymfeknuter. Det kan være så mange grunner til det, men oftest oppstår det visst etter en infeksjon, gjerne i forbindelse med en forkjølelse. Nå vet vi jo ikke om noen infeksjoner. Men hun kan likevel ha hatt noe skjult, som har leget seg selv, men med hovne lymfeknuter som resultat.
Oppholdet på sykehuset ga oss begge tiltrengt hvile. Jeg skulle gjerne vært der lenger selv, men det er nå likevel best å være hjemme 🙂 Og da vi kom hjem, var det 13 grader og litt sol innimellom alle skyene 🙂 Da satte jeg meg på terrassen, og fikk etterhvert selskap av veslejenta, som også trengte litt frisk luft, til tross for den slappe formen 🙂
I går skulle hun ha vært på skoleball, og i dag skulle hun holde 2 minikonserter for et større publikum. Men begge deler måtte vi hoppe over. Det får vente til neste år 🙂
I kveld skulle jeg har gått på bryggedans, men det blir også utsatt til neste år. Og i morgen skal jeg på tur med en turgruppe. Været er meldt dårlig. Men ut skal jeg. For nå begynner det å bli litt lenge siden sist. Og fra i morgen kveld er jeg alene i en hel uke. Det skal bli litt stusselig, men likevel greit å kun ha meg selv å tenke på i noen dager. Da skal jeg benytte tiden å komme meg ut på småturer, og ellers hvile masse 🙂
Dagen i dag ble ikke som planlagt, ja ikke natten i forkant heller. Jeg la meg tidlig i går, totalt utkjørt. Og sov veldig urolig. Våknet ofte. Klarte ikke komme inn i noen dyp søvn.
Utpå natten sovnet jeg likevel ganske godt, og sov relativt dypt kl. 05.00, da jeg ble vekket av datteren min. Hun hadde veldig vondt i magen. Selv var jeg helt i svime, og hadde sandpapir i øynene.
Jeg tok henne inn i min seng, til smertene roet seg, så sovnet vi begge to. Utpå morgenen tiltok smertene hennes igjen, og jeg tok kontakt med lege.
På legevakten ble det fort besluttet at dette var en sak for sykehuset. Og vi ble sendt dit. Og nå ligger vi på et rom sammen, jeg og hun, i hver vår seng. Og her blir vi sannsynligvis til i morgen. Smertene hennes er mest sannsynlig blindtarmen, så nå får vi se hvordan det utvikler seg. Hun er fastende, og det er jo ikke så kjekt. Og tiden går sakte. Men vi er ved godt mot likevel 😀
Men typisk nok, værmeldingen melder sol og 19 grader i morgen. Og hvor er jeg da? Jepp….på sykehuset 😛
Men uansett så gjør vi det som må til for at veslejenta mi skal Ha det bra <3
I helgen hadde jeg fest på terrassen. Jeg hadde det som mål, etter å ha ordnet og styrt litt for å gjøre terrassen klar til sommeren. Noen få ting gjenstår enda, men det får jeg ta litt etter litt.
Festen var kjekk den. Og nå har jeg fått ryddet etter sjøslaget 😛
Men i mellomtiden, etter festen, så hadde vi en veldig stormfull dag, hvor vinden blåste alt regnet inn i terrassestuen min. MYE var vått. Men heldigvis tørket det ganske raskt etter at regnet stoppet.
Sittegruppen har jeg laget selv av paller jeg har vært og hentet. Litt tung jobb, men absolutt verd strevet 🙂 Bordet har min datter malt, og det ble gjort 3 dager før festen 🙂 Madrassene er trukket med sengetøy fra Ikea. Og putene er litt sånn sop-i-hop. Litt her og litt der.
Taket er gjennomsiktig, sånn at solen og lyset slipper til. Jeg glemte å skru på lyset i girlanderlampene…Men du skjønner sikkert effekten 😉
Et avlagt Ikeabord fungerer fint som settebord 🙂
Det pynter fint opp med roser. Og de er flottere nå, enn da jeg kjøpte dem på lørdag til festen 🙂 Så trist det er for kaldt til å sitte ute og nyte sommernatta.
Nå skal jeg gå og legge meg, selv om klokka ikke er 20.00 enda. Jeg er så bånn sliten, og har kjempet for å komme meg gjennom dagen. Det blir nok bedre i morgen 🙂
I dag er det 2. juni. Og høststormen raser utenfor. Sånn føles det i alle fall. Juni er min favorittmåned, det er også min bursdagsmåned. Men jeg har ikke sommerfølelse i det hele tatt så langt denne junien. Jeg håper virkelig at være raser seg ferdig i dag, og at vi resten av sommeren får fint og varmt sommervær. Det er i alle fall lov å ønske seg det ♥
Jeg har jo snakket om det tidligere. At jeg er i en litt vond periode nå. Av forskjellige årsaker. Jeg har hatt en så fin tid med mye positivitet og til og med overskudd. Det har vært en ren luksus. Men tiden er forbi, og jeg må igjen slite med å lete etter overskudd og energi, ta mange pauser, hvile mye og ofte, og ta hensyn til meg selv og glemme alle andre. Men jeg gjør jo ikke det. Er ikke så veldig flink til det, fortsatt.
Nå er jeg tilbake til det at hvis jeg har planer om noe, så må jeg sette av tid, sånn at jeg kan ta en god hvil i forkant.
Men jeg må si, at det var litt godt å finne ut at dette kanskje er noe periodiske greier. At jeg ikke har det sånn permanent, men kan ha gode perioder hvor alt er nesten som normalt, som andre har det. Jeg håper denne nedturen blir kort. Og ja, den skyldes nok delvis været, delvis hendelser i livet, og delvis helsen sånn generelt sett.
Men vet du hva? Jeg smiler uansett jeg. For det er så mange små gleder å hente frem.
For eksempel, så har jeg i dag vært på Coffeeberry med en venninne fra ungdomstiden min 🙂 Ei jeg ikke har snakket så mye med i de godt voksne årene. Livene har jo gått i forskjellig retning.
Været er så grått, og jeg er så sliten, at valget mitt falt på et fargerikt og kunstferdig kakestykke. Det så fryktelig søtt ut, men var faktisk ikke så søtt som det kunne gi inntrykk av. Og jeg spiste med glede, og koste meg med denne lille utskeielsen 🙂 Og ikke minst med samtalen med venninnen 🙂
Når jeg er hjemme, og har litt tid og energi til det, blar jeg litt i denne boken som jeg har lånt av min bror.
Jeg ser etter hva som kan være kjekt å se og gjøre i Praha når jeg drar dit sammen med min bror og moren vår om knapt 2 uker. Gleder meg til den turen. Det skal bli godt å komme seg bort litt 🙂 Og værprognosene i Praha går opp mot 30 grader og strålende sol har jeg fått med meg. Og siden jeg ikke er noen strandløvinne, men elsker sol og varme likevel, så er jo dette midt i blinken for meg. Er litt usikker på hvor bra det er for moren vår. Men vi er jo 2 stykk til å ta oss av henne, så det skal nok gå bra 🙂
Utenom disse tingene, så har jeg fått strikket ferdig den røde toppen. Ja, ble ferdig med den før elendigheten satte inn. Men har vært på jakt etter knapper. I dag fant jeg faktisk knapper, men er usikker på om de faktisk passer til. Men toppen ser sånn ut uten knapper:
Når jeg har fått på knappene, skal jeg ta toppen på meg, og vise den frem i et eget innlegg 😉
Og så…. Siden jeg har gått ned så mye i vekt, og ikke har klær igjen omtrent, så har jeg gått til innkjøp av nytt garn.
Jeg skal strikke en jakke 🙂
Garnet fant jeg på tilbud. Det har bittelitt glitter i seg, og er mykt og behagelig. Og tilbudet kommer av at garnet har gått ut av produksjon, og de selger ut resten av lageret på akkurat det garnet med glitter i.
Jeg liker å strikke. Det er terapi i å sitte å strikke. Jeg leste en plass i en forskningsrubrikk, at å sitte å strikke er like effektivt som, og kan sammenlignes med meditasjon. Med andre ord, jeg mediterer relativt ofte 😉
Dette er mine små gleder i hverdagen, det som gjør at jeg klarer å komme meg gjennom dagene, og føle at jeg har levd litt 🙂
Kan du gjette en av mine absolutte favorittfarger?
Nå er det noen dager siden jeg har vært her inne. Jeg har syslet med litt andre ting, og har ikke hatt tid eller energi til blogg.
Faktisk så har jeg tenkt, i dag, at jeg kanskje burde ta en bloggpause. Men samtidig har jeg behov for å skrive, og for å få sette enkelte ting litt i perspektiv, også ved hjelp av kommentarer osv.
Men så er det sånn da, at lufta har gått helt ut av ballongen i dag. Så jeg har tatt en avgjørelse på et par ting. Tror jeg da. Kan jo hende det ser annerledes ut i morgen. Men det får morgendagen vise.
Sånn som ståa er nå, kommer jeg til å legge min sosiale agenda på et minimumsnivå fremover. Tror jeg. Jeg har ikke mer å gi, har ikke noe å bidra med. Jeg er ikke god nok til noen ting, strekker rett og slett ikke til. Enkelt og greit. Fakta finale! Jeg er sliten, jeg er nærtagende, jeg er for stille og beskjeden, jeg orker ikke å prate om hva jeg jobber med, som jo ikke er noe for tiden. Drive å forklare ditt og datt, det er ubehagelig og ikke særlig oppløftende. Skal jeg være med på noe nå, må det være fordi noen faktisk ber meg med, omtrent haler meg med, under tvang eller noe sånt 😛
Jeg synes det er kjekt i Venneklubben. Kjekt å bli kjent med folk. Kjekt å få nye venner, nye bekjentskaper. Men, det kan være litt av en utfordring også, når ting skjer litt uforventet.
Og da snakker jeg bl.a. om det å møte det annet kjønn. For der legger jeg også alt på is fremover. Orker ikke å forholde meg til det akkurat nå. Det er for vanskelig.
Som jeg jo har skrevet før, så møtte jeg jo en, og falt kraftig etterhvert. Men det blir det jo ikke noe av. Jeg åpnet meg, og følelser jeg trodde jeg hadde begravet for evig og alltid, kom til meg i fullt monn. Det var sjokkerende, vanskelig, turbulent, godt og vondt på samme tid. Det kunne jo fortsatt godt. Men det gjorde jo ikke det. Jeg hadde vanskelig for å snakke om de tingene, følelser og sånt. Det tror jeg var fordi jeg slet med å finne ord. Slet med at det har vært borte så lenge. Det var uvant å ha det igjen. Og det verste er jo at de ble jo enda sterkere enn det jeg har erfart før. Og dermed vanskeligere å håndtere. I alle fall når ting gikk som de gikk.
Så fra nå av skal jeg lukke øynene for det kjønnet igjen. Jeg kan ikke la meg selv bli ødelagt helt. De er gode som venner, men frustrerende som potensielle partnere 😉 Tror det er best sånn jeg 🙂 Inntil videre!
Jeg vil nok alltid være svak for den ene spesielle. Men det får være min lille glede i all elendigheten. Og det trenger jo ikke noen å vite eller å se heller. Det holder at jeg vet det selv:)
Jeg har hatt et par samtaler med flere i det siste. Damer som har tatt kontakt av forskjellig årsak. Ikke at jeg har noe imot det. Men ting har blitt litt tøffe for meg. Jeg har fått meg noen aha opplevelser, og jeg har fått litt å tenke på. For all del, det var ikke negativt i det hele tatt. Det var bare litt oppvekkende. Hadde det kun vært en av dem, og handlet om kun en sak. Men her snakker vi om to saker, og flere personer innvolvert. Og da blir det litt mye. I alle fall nå, når jeg også sliter på andre vis.
Men jeg sliter jo alltid med noe. Overskuddet kom på besøk når ting var positive og oppløftende. Men nå er ikke det tema lenger. Nå har jeg et par ting å se frem til. Som turen til Praha om 3 uker. Og sommeren, med forhåpentlig godt vær. Og jeg håper at jeg kanskje kan dra på en eller to korte turer til. Men akkurat nå har jeg faktisk ikke lyst på tur engang. Akkurat nå har jeg ikke lyst på mat, jeg har ikke lyst til å smile, ikke lyst til noe. Men likevel, så vet jeg at jeg kommer til å fortsette å klistre på meg smilet, og ingen vil se hvordan det egentlig er fatt med meg.
Det er jammen godt det ikke er lenge til august. Da skal jeg kanskje etterhvert få en diagnose, og kanskje litt hjelp. Akkurat nå trengs det, føler jeg.
I går hadde jeg terrassefesten min. Det ble suksess det. Vi var mellom 10 og 14 mennesker samlet. Været oppførte seg bra, og maten jeg laget ble god. Masse god drikke, og snacks og godteri. Gode gjester, med mye humør og humor. Det var skikkelig kos, og ga mang en god latter. Kanskje jeg er i form til enda en fest på sensommeren. Det vil tiden vise 🙂 Kjekt var det i alle fall.
Tusen takk til gjestene mine, både for gaver, hjelp og bidrag til en god fest. Jeg trengte å se at jeg klarte å gjennomføre. Og det gjør godt nå dagen derpå 🙂
Nå står vi foran en ny uke. Og jeg aner ikke hva den bringer. Jeg vet bare at jeg håper jeg orker å gjennomføre den. Det blir så som så. Det blir en begravelse, som jo bare er trist, og deretter en kjekk helg, hvor datteren min skal holde 2 minikonserter i barndomsbygda mi 🙂
Og så skal jeg lese blogg. Jeg skal innom hver av dere jeg leser fast, og lese meg gjennom hva dere har skrevet de siste dagene. Så er jeg snart ajour igjen 😉 Ha en flott uke 🙂
Nå tenker du sikkert at jeg har levert ut maksimalt av personlige innlegg for et helt år fremover. Men nei, jeg blir nok ikke helt ferdig med akkurat det riktig enda.
For her i gården er det en del ting som går gjennom tankene mine for øyeblikket. Og det er litt greit å sette enkelte ting litt i perspektiv. Det å kunne lese gjennom tankene mine her inne, er i grunnen en ganske grei ting å gjøre. Det gjør at jeg nesten klarer å se tingene mine utenfra av og til.
Jeg har 4 forhold bak meg. 2 av dem var 8 måneder lange. Så da nådde man jo ikke helt å bli skikkelig kjent engang, før man fant ut at det ikke gikk i lengden. Et forhold varte i 21 år. Det var med faren til mine barn. Og ett forhold varte i 2 år. Der ble vi samboere, og nådde å bli ganske godt kjent.
Alle disse forholdene hadde en fellesnevner: De var alle med menn som er født i det samme stjernetegnet, Steinbukken. Og av alle ting, 2 av dem fylte året på julaften, og en på nyttårsaften. Og en ventet til uti januar før han kom til verden den gangen for lenge siden.
Så er jeg litt opptatt av stjernetegn etter å ha gjort disse erfaringene. Ikke veldig opptatt av det, men akkurat så opptatt av stjernetegn at jeg i alle fall vet at en Steinbukk skal jeg ikke ha som annet enn venn. For der vet jeg at forhold fungerer dårlig. Og når jeg leser gjennom stjernetegn, hvem som passer sammen og ikke, så vet jeg at mitt stjernetegn ikke passer med Steinbukken. Det har jeg lest svart på hvitt nå i ettertid.
Jeg prater godt med Steinbukker. Og som venner, er de veldig gode til meg. Så jeg kan godt ha mange steinbukker som venner. Det går helt fint. Men forhold er totalt utelukket.
Selv er jeg Tvilling. Og etter å ha lest litt, har jeg funnet at jeg passer veldig godt med Vannmann og Vekt. Og også ganske bra med Vær og Løve.
Bildet er googlet.
Min datter er Vannmann. Og vi to er veldig close. Men vi er jo mor og datter, så da er jo ikke sammenligningen helt til å stole på. Men likevel…. Jeg var også veldig close med min pappa, som var Vekt. Jeg savner han fortsatt veldig.
Men, nå skal jeg ikke henge meg veldig opp i stjernetegn egentlig. Jeg begynte bare å reflektere litt over det. At noen av mine nærmeste har de stjernetegnene jeg skal passe veldig godt sammen med.
Vannmannen…Jeg har ikke kjent mange menn som er vannmann. Men nå kjenner jeg to, som jeg vet om. Den ene ble jeg kjent med for halvannet år siden. Jeg fant fort ut at vi passet sammen. Men han var gift, og dermed var jo noe sånt totalt utelukket. Men hadde han vært ledig på markedet, så hadde jeg kanskje ønsket meg han, selv om jeg på den tiden hadde det fryktelig vanskelig grunnet min siste Steinbukk og bruddet etter det forholdet. Men jeg husker jeg tenkte og undret meg over hvorfor jeg ikke kunne ha møtt en Vannmann istedet for alle Steinbukkene?
Men livet er ikke så rett frem. Det er nok meningen at man skal møte diverse problemer før man endelig finner det som er riktig.
Den andre Vannmannen jeg kjenner, er den jeg virkelig har falt for. Han som har gjort innbrudd i mitt hjerte, og gitt meg en god periode nå på vårparten.
Jeg kom plutselig på det, her jeg satt og tenkte. Jeg tenkte nemlig at han på mange områder er ganske lik min datter. Egenskaper som sikkert er kjennetegn for Vannmannen, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Egenskaper som jeg liker og setter pris på. Egenskaper jeg beundrer. Hos dem begge.
Og da ser jeg jo, at det nok er noe i de stjernetegnene, som mange fnyser av. Og når jeg ser dette, så klarer jeg også å se hvorfor jeg har falt for en Vannmann. Det er rett og slett fordi vi passer sammen. Det må jo være sånn, ikke sant?
Men alle har jo forskjellige individuelle forskjeller også innenfor de forskjellige stjernetegnene. Jeg er nok ikke en typisk Tvilling. Jeg er født helt i slutten av tegnet, og har nok mye av Krepsen i meg også. Så jeg er vel en blandingsrase jeg da 😉 Hverken det ene eller det andre. Men jeg kan si at jeg er meg 🙂 På godt og vondt. Jeg er godhjertet, har stor omsorg for mine medmennesker, jeg er et ja-menneske, men forsøker å si nei av og til, jeg har dårlig selvtillit, men jobber med saken, jeg er eventyrlysten, jeg kan være ganske impulsiv, jeg er stille og rolig utad, men liker å være med på ting, jeg er ærlig og redelig, men kan også være vill og uskikkelig, jeg har stort behov for nærhet og fysisk kontakt, jeg er ikke redd for å vise følelser offentlig, jeg er romantisk, lidenskapelig, og har stor kjærlighet i mitt hjerte….
Ja, jeg kunne nevne så mye mer. Men det får da være grenser for egenreklame 😉
Bildet er googlet, og beskriver meg på en prikk 😉
Jeg satt og leste litt på horoskoper, og fant kjendiser født i Vannmannen. Og selvsagt fant jeg en som jeg virkelig har hatt som min hemmelige fantasikjæreste. Har aldri tenkt over hvilket stjernetegn han har, men var artig å se at han er Vannmann….Nemlig Robbie Williams. Kanskje det var han jeg skulle satset på den gangen jeg forelsket meg i han? 😉 😛 😀
Men da måtte jeg vel ha blitt kjendis selv, for at han skulle ha oppdaget stille og rolige meg 😉 HIhihi 😀
Nei, jeg tror jeg beholder bena godt plantet på landjorda jeg. Det er noen år siden jeg sluttet å ha kjendisfantasier. Det får holde at jeg har sett Robbie Williams på konsert i Stavanger for en stund siden. Det var opptur deluxe, akkurat da det ble slutt med min siste Steinbukk kjæreste 😉
Heretter får jeg starte alle nye bekjentskap med å spørre hvilke stjernetegn de har 😉
Hvilket stjernetegn har du? Har du interesse for stjernetegn?
Jeg fikk meg et uventet mål i dag da jeg åpnet blogg.no.
For jammen ligger jeg på 78. plass på topplisten for hele landet. Jeg fant meg selv på 44. plass på bloggtoppen, og på 1. plass for Sandnes, som jo er min by.
Jeg pleier ikke å følge med så veldig der. For antall besøk på bloggen her pleier å ligge på rundt 50. Men i går ble det 878 besøk på bloggen min 😮 Jeg ble nesten litt svimmel da jeg så det et stykke utpå kvelden. Og blogginnlegget mitt om KROPPEN MIN, har fått ikke mindre enn 36 kommentarer, med mine egne svar da 😉 Og det er også uventet. Det pleier å ligge på mellom 8 og 14 sånn til vanlig.
Uansett er jo dette veldig kjekt. Kjekt å se at det engasjerte så veldig. Kjekt å se at så mange brydde seg 🙂 Og som min datter så fint sa: “Det er jo et tema som mange er veldig interessert i, kropp, helse, trening og slanking.” Og det har hun jo rett i 🙂
Så i dag er ikke innlegget noe mer enn litt skryt av meg selv og gårsdagen 😉 Og så veldig spennende er nok ikke det for den store massen 🙂 Men tusen takk til alle dere som besøkte meg i går, og også veldig kjekt å få så mange kommentarer. Det satte jeg veldig stor pris på ♥
Jeg har den siste tiden oppdaget hvor mye kropp, vekt og kroppsfasong har å si, for det uttrykket man gir, og den oppmerksomheten man får.
Jeg har hørt det i noen måneder nå, hvor liten jeg er, hvor liten jeg har blitt, hvor slank jeg har blitt.
Og jeg skal ikke nekte, jeg er veldig stolt over akkurat det 🙂 Det er en milepæl, et nytt liv faktisk. På en måte. For nå er jeg slankere enn jeg var for 25 år siden. Det er ganske godt gjort. (Klapper meg selv på skulderen) ☺
Bildet til venstre viser meg på Mallorca i 2011. Bildet til høyre viser meg på 17. mai 2015.
Jeg husker ikke hvor mye jeg veide i 2011. Men jeg vet at jeg på det tyngste har veid ca 98 kilo. Og det var da vektnålen viste det, at jeg begynte å bli alvorlig bekymret, og bestemte meg for å få hjelp til å forebygge det å bli “smellfeit”. Jeg tenkte på helsa. Og jeg tenkte på hvor tungt alt var. Jeg tenkte på hvor vanskelig det var å finne klær. Jeg tenkte på hvor ulykkelig jeg var over å være så tung. Og jeg tenkte med fortvilelse på at jeg nærmet meg 100 kilo. For et grusomt nederlag. Jeg er jo bare 162 cm på strømpelesten. Og tenk deg hvordan det ser ut å være så kort og 100 kilo tung!!!!
Så jeg gikk til legen, og fikk tabletter som skulle hjelpe forbrenningen.
Og det hjalp. Jeg har skrevet om det før. Og sammen med trening, så tok jeg av ganske mange kilo. Men så fikk jeg betennelser, og måtte slutte og trene, og la på meg litt igjen.
Så gikk tiden, jeg fant ut jeg ikke kunne trene, men ut å gå tur kunne jeg gjøre. Og det, sammen med å spise små måltider, så har jeg gått ned til dagens størrelse. Og siden jeg nå har nevnt vekt og høyde, så kan jeg si at i dag veier jeg 67 kilo. Og det er 31 kilo mindre enn jeg var for noen år siden. Så det siste halvannet året har jeg gått ned 24 kilo, som en fortsettelse av det jeg var begynt på helt bevisst for enda flere år siden 🙂
I dag er jeg ikke så redd for helserisikoene som hjerte og karsykdommer, diabetes og sånne ting, som jeg var den gangen for lenge siden. Og det er fordi jeg har klart å bekjempe vekten 🙂
Ting er ikke like tunge lenger. Jeg kan helt fint krølle meg sammen i en ganske liten stol, jeg kan gå og handle klær i ALLE butikker, jeg kan handle klær på tilbud til og med, og finne størrelser som passer meg. Og vekta gjør meg ikke lenger ulykkelig.
Men, jeg har funnet ut at lykken ligger ikke i en slank kropp. Det er så mye mer som skal til for å være lykkelig. Ikke bare kropp og vekt. Livet er jo en sammensetning av mange elementer. Og tilsammen vil disse tingene utgjøre den lykken man føler.
På fredag var jeg en tur ute på nattelivet i Stavanger. Det var en veldig kjekk kveld. Men et par ting sitter fast i meg i ettertid, som har med kropp å gjøre, og som føltes litt merkelig. Uvant, for å si det rett ut.
Det ene var inne på et utested, hvor jeg måtte smyge meg forbi bardisken, mellom mange mennesker, for å komme meg på toalettet. På veien tilbake møtte jeg en gjeng unge menn, sånn ca i begynnelsen av 30 årene. Da jeg passerte dem, var de så mange, at de sperret veien litt, sånn at jeg ikke kom meg helt videre med det samme. Da jeg ble stående fast litt, merket jeg en hånd på bakstussen min, og den ble liggende der, aaaalt for lenge. Og ikke tilfeldig. Jeg grep håndaog skjøv den bort, men da flyttet han bare sin hånd, og tok tak i min hånd. Jeg snudde meg, for å se hvem tullingen var? Og oppdaget at det var en pen mann, faktisk. Ikke en klein og kjedelig utseende mann. Han møtte blikket mitt og smilte, mens han fortsatt holdt hånden min.
Jeg liker ikke sånt. Og lurer jo på om han trodde jeg skulle bli smigret? For meg spiller det ingen rolle om det er pene eller stygge menn som gjør seksuelle tilnærmelser. Jeg føler det ubehagelig, og foretrekker sånt med en jeg er intimt fortrolig med, og som jeg liker, fremfor noen som ikke har med min intimsfære å gjøre i det hele tatt.
Jeg var kledd i en trang kjole, som ikke overlater for mye fasong til tilfeldighetene, og innser jo at det kanskje trigger noen til å bli litt for nærgående. Men likevel så holder jeg fast ved at de ikke har noen rett til å gjøre sånt, fordet om jeg har på meg en fin kjole, og har slanket meg litt. De kan holde hendene sine for seg selv synes jeg. Og heller tilnærme seg på mer Gentlemanaktig vis om de har lyst på min respekt i alle fall.
Så joda, jeg er jo stolt over kroppen min som jeg har tilegnet meg. Men skal jeg bli smigret over å bli kladdet på rumpa da eller? Det har jo faktisk skjedd da jeg var mye tyngre også. Men da opplevde jeg det som en fornærmelse, nesten som mobbing. Men det var sikkert fordi jeg ikke følte meg vel i min tunge kropp.
Det neste som skjedde, var også en merkelig opplevelse. Det satte seg en dame ved siden av meg. Hun ville snakke litt med han som satt ved min andre side. Hun støttet hånda si på ryggstøtten bak min rygg, og lente seg foran meg, for å prate med han. Da hun var ferdig, trakk hun hånden sin til seg, og jeg kjente at hun var borti ryggen min i farten. Hun gnikket på hånden sin, og mumlet at hun rispet seg på noe. Så ser hun på meg, med et litt sutrete ansiktsuttrykk, og sier: “Du er jo så tynn at man risper seg opp når man er borti deg!” Jeg ble ganske paff. Er jeg såååå tynn? Er det bare knokler igjen nå? Skinn og bein liksom?
Jeg ble litt tankefull etter det der. Og litt lei meg. Følte at jeg var i veien samme hvordan jeg så ut. Men det gikk fort over. Jeg har fortsatt mine komplekser i behold, og dem passer jeg godt på 😉 Og de har ikke noe med slankhet å gjøre 😉
Etter at jeg la ut nye bilder av meg selv på facebook, fikk jeg en hel liten storm av henvendelser fra “venner” jeg ikke engang har møtt, men som likevel er venner på en måte. For jeg kan jo møte dem via venneklubber og alt det der. Derfor sier jeg ikke nei til venneforespørsler fra folk som jeg vet jeg kan støte på i mitt sosiale liv. Henvendelsene jeg fikk gikk på hvor flott, hot og sexy jeg ser ut. Og et par av henvendelsene gikk også på dating og på det å ha sex. Ingen av disse er aktuelt for meg med noen av dem. Men helt klart så må jo folk få lov til å spørre 😉 Men guri hvor uvant det er å få sånne henvendelser. Jeg fikk det jo før også, da jeg var på et annet nettsted i tillegg til facebook. Men da følte jeg bare avsky. Og avviste enhver som prøvde seg 🙂 For jeg kunne jo ikke skjønne at noen kunne se at en sånn klumpete kropp var noe å ha på. Eller noe å være glad i. Men sånn som det er i dag, så skjønner jeg det litt bedre. For det finnes sikkert like mange forskjellige smaker der ute, som det finnes kropper. Kan jeg tenke meg.
Men jeg har jo kjent den siste måneden, den store forandringen på kroppen min. Jeg kjenner kragebena når jeg tar der, samme hvilken stilling kroppen min har. Det gjorde jeg ikke før. Jeg kjenner ribbena mine. Og første gang jeg gjorde det, fikk jeg en følelse av motvilje. Det kjentes litt uvant og ekkelt ut. Men nå begynner jeg å bli vant til det. Og når jeg ser på bilder av meg selv, så ser jeg at jeg ikke har hverken runde kinn, dobbelthake eller særlig mage. Jeg har heller ikke særlig pupper å snakke om. Til og med føttene mine har blitt slankere. Så mye har forandret seg. Så kanskje ikke så rart at oppmerksomheten jeg får også har endret seg?
I tillegg har jo vektnedgangen gått over lang tid, og dermed har det meste av huden også klart å justere seg, uten å ligge igjen i valker. Så jeg må jo si som jeg begynte her, at det er et nytt liv med denne kroppen. Men likevel så vil jeg jo poengtere at det er ikke kroppen som gjør personen. Det er det indre. Og det er det aller viktigste. Skal man slanke seg, så bør det være av den rette årsaken. Det bør være av helseforebyggende grunner. Det er min mening. Jeg ser mange runde og flotte damer når jeg er ute og farter. Og jeg beundrer dem jeg ser, hvor flotte de faktisk er, selv om de er rundere enn normen sier. Det har nok mye med holdning å gjøre.
For meg var det helsa som bestemte. Frykten for å oppleve noe som forringet helsen min. Men, de siste 24 kiloene har vært ubevisste. Det har bare skjedd, sakte men sikkert. Og det er jeg enormt glad for 🙂
De står tett sammen, med armene rundt hverandre. Lenge. Begge to med hver sine såre hjerter. Prater litt, men er mest stille. Tankene går. Og klemmen, omfavnelsen, varer og varer. Natten har lagt sitt dempede teppe over byen.
Hun er lei seg, han har dårlig samvittighet, og er lei seg han også. Og hans dårlige samvittighet gjør at hun får ekstra vondt inni seg.
Man kan ikke noe for at ting ble som de ble. Det er ikke alt som kan styres sånn.
Tankene hennes virvler i full fart inni henne mens de står sånn tett sammen. Hun nyter, samtidig som det gjør vondt. Det gjør vondt fordi følelsene raser. Ikke bare i henne, men også i han. Motstridende følelser. Det er vanskelig å rive seg løs. Nytelsen ligger i at to mennesker som bryr seg om hverandre, er gode med hverandre. Det å bli holdt rundt, er like godt, omsorgsfullt og nødvendig som andre elementære ting i livet. Det gjør ekstra godt når man blir holdt rundt av noen man er glad i.
Til slutt klarer hun ikke å tie, men sier hjertefølt, at samme hva slags vennskap de har og ender opp med, er hun glad i han. Og hun mener det sterkt. Han svarer at han er glad i henne også. Det var gode ord å høre. Vennskapelige ord. Kjærlige ord.
Mens de står der, tett omfavnet og stille, går tankene videre. Hun vet ikke egentlig hva han tenker. Men hun kjenner at han sliter. Og hun tenker at hun ikke vil vise seg svak, hun får vente med tårene til en annen gang. Her gjelder det å ta vare på hverandre. Til ikke å gjøre det vanskeligere enn det er. Oppgjøret har de jo hatt, en uke tidligere.
Det har vært en tøff uke. En sår uke. Men også en uke til ettertanke. Alt er ikke elendighet. For de har beholdt vennskapet. Dessverre er hun litt for svak. Hver gang de ser hverandre, klarer hun ikke å holde seg på avstand. Litt nærhet sniker hun seg til. Kanskje ikke noe annet enn å stryke han på armen noen ganger. Men likevel.
De spiste middag sammen en dag. Han kommenterte at hun så sliten ut. Og lurte på hvorfor? Men der og da sto gråten som en stor klump i halsen, og hun klarte ikke å svare. Hun klarte til slutt å svelge klumpen, og komme til fatning igjen, og ga et svar om at livet er tøft. Klart at han leste henne som en åpen bok. Han visste nok hvorfor, men prøvde å få henne i tale. Men når gråten presser på, er det umulig å prate.
De satt ved bordet, og ventet på maten. Han tok hendene hennes i sine. Strøk og koste. Og en behagelig varme strømmet gjennom henne. En god og trygg følelse. De satt sånn ved bordet, både før og etter maten. Før de til slutt gikk derfra, en liten stund hånd i hånd. Dette hjalp litt. Hjalp på det som er bearbeidelsen i henne. Samtidig som det igjen tente gnister. Rare følelser.
Mens de står der i natten, med armene rundt hverandre, lytter hun til pusten hans mens hun tenker gjennom den siste uken. Det er rart hvor mye som dukker opp. Den siste tiden farer som en storm gjennom hodet hennes. Og hun undrer seg over hvorfor hun ikke passer inn? Det er tanker som opptar henne mer og mer. Hun føler seg utenfor i mange sammenhenger. Men mens hun står og tenker, så kommer hun frem til at hun kanskje ikke er utenfor, men bare bruker litt ekstra tid på å føle seg vel og trygg i enkelte situasjoner.
Det har skjedd mye i livet hennes, som har gjort at hun føler seg utrygg og tilsidesatt. Det tar litt tid å finne den trygge følelsen i seg selv.
Det er to hjerter her i denne omfavnelsen. To hjerter som ikke er helt enige. To mennesker, mann og kvinne, som likevel, til tross for litt motstridende følelser, har bestemt seg for å være venner, å bry seg om hverandre. To mennesker som sliter.
Omfavnelsen er god og vond på samme tid. Den er litt medisin for det såre hjertet. Det å kunne vise omsorg, det er like godt som å få omsorg. Og det å få lov til å holde rundt han, stryke han på ryggen, og klemme seg inntil brystkassen hans, gjør uendelig godt. Selv om det er vondt å kjenne på følelsene som raser i begge kroppene.
Ordet elske har dukket opp i henne flere ganger den siste uken. Så sånn kjennes det ut altså? Sviende urettferdig rett og slett. Men godt likevel. Hun vil ha den følelsen i seg. Det er en god følelse, selv om den ikke passer inn. Det kjennes ikke som en besettelse. Det kjennes bare godt. Det kan bare være sånn. Det er ikke en direkte fortvilelse i det lange løp. Det er en følelse av kjærlighet som er god å ha. Det er en følelse hun ikke trodde hun skulle klare å ha for noen mann i dette livet. Og nå når den har kommet, så vil hun velge å beholde den ♥ Selv om det ikke er gjengjeldt på samme måten. Hun må tenke på seg selv. Hun må tenke at det gjør godt å ha en sånn følelse for noen. Det gjør godt for hennes egenfølelse. Hun trenger det nå.
Til slutt klarer de å rive seg løs fra hverandre. Det har begynt å regne, og morgenen begynner å nærme seg. De går hver til sitt, med avtale om å møtes igjen snart.
