Da har jeg kommet til siste dag i Frodith’s Vår-foto-challenge 🙂 Og god morgen forresten 🙂
Jeg er ikke noen morgenfugl dessverre. Men liker å begynne min morgen med å sjekke hva nytt som er på nettet. Altså sosiale medier og blogg 🙂 Og er jeg riktig i godlune, så leser jeg nyheter også 😉
Jeg vurderte å ta et bilde av meg selv, med bustete hår og trøtt og fæl. Men det er ikke meg. Jeg har sjelden sånn type bustete hår. Men er jo ofte trøtt og fæl da. Bare at jeg forsøker å ikke la noen få se det 😉
Valget mitt i dag falt på et bilde av rosenknopper.
Jeg synes de ser duggfriske ut, og symboliserer på en måte en ny begynnelse. Og hver morgen er jo en ny begynnelse 🙂
Denne morgenen må gjerne utvikle seg til en god dag, både for meg og dere. Og akkurat nå, når jeg ser ut av vinduet, skinner solen. Det hjelper litt på med en gang 🙂
Det nærmer seg slutten på Frodith’s vår-foto-challenge. Og temaet i dag er drøm.
Jeg velger igjen å plukke et bilde jeg har i arkivet mitt. Et bilde som jeg har redigert. Jeg har vist det her i bloggen før, i forskjellige utførelser.
Drømmer er jo så mangt. Man kan drømme om natten, man kan dagdrømme, og ønsker og forhåpninger er også drømmer.
Jeg drømmer selv om et bekymringsløst liv. Selvsagt er jo det en uoppnåelig drøm. Men drømmer er gode å ha likevel. Det er på en måte noe å strekke seg etter. Eller kanskje en flukt fra hverdagen 🙂
I dag drømmer jeg om litt bedre form og mye mer energi. Jeg har det ikke så bra nå. Men jeg jobber med saken 😉
Nå er jeg veldig sliten. De siste nettene har gitt dårlig søvn. Jeg er så trøtt at denne natten vil jeg mest sannsynlig klare å sove hele natten gjennom 🙂 Gleder meg til det 🙂
Jeg er tilbake her igjen i morgen. Da skal jeg lese blogger jeg ikke fikk lest i dag 🙂
Hva er egentlig normen for A4 i oss mennesker? Hva er det som gjør at et menneske er A4? Hva er det som gjør at et menneske ikke er A4? Finnes det egentlig A4 mennesker?
Jeg har tenkt litt på det, med tanke på de siste hendelsene i min tilværelse.
Jeg opplever stadig at jeg ikke føler meg helt A4. Hva nå enn det egentlig er…..?
Hele livet mitt har jeg vært en stille og beskjeden jente. Litt usynlig i store grupper, men sees gjerne godt igjen i mindre og trygge grupper. Jeg har slitt med manglende selvfølelse og selvtillit. Mesteparten av barndommen og voksenlivet mitt. Og nå snakker jeg generelt, om omgangen med alle slags mennesker, kvinner, menn, barn, ungdommer…. Jeg kan fort føle meg utenfor. Men er tillitsfull nok til å føle meg innenfor om dagen er god. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det sånn, så da er jeg sikkert nokså A4 i grunnen.
I tillegg sliter jeg med helsa, sånn at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. Og da er jo inntjeningen dårligere. Jeg kan ikke utfolde meg i reiser og flotte meg med fine klær og ting og tang. Det er kanskje ikke helt A4
Men når det gjelder meg og det annet kjønn, altså kjærlighet, forhold, forelskelse, vennskap, ja da stiller saken seg litt annerledes. Det føler jeg helt bestemt. Da lurer jeg på om jeg er A4 eller ikke?
Det er sikkert ikke ukjent for alle, at når man blir forelsket, så blir man fort litt keitete, føler seg dum, blir enda mer sjenert enn man var i utgangspunktet…sånne ting. For min del så stopper gjerne ordene opp. Og jeg virker dum og lite smart. Rett og slett fordi jeg blir nervøs tror jeg. Jeg vil så gjerne gi et godt inntrykk, men oppnår som regel det motsatte. Da klarer jeg å si de mest utrolige ting, og den stakkaren som er i min nærhet da, må jo virkelig tro at jeg er det mest tåpelige, snåle mennesket på denne kloden.
Nå skjer heldigvis ikke dette her så veldig ofte da, at jeg forelsker meg, mener jeg. Jeg har vært betatt noen ganger, men å forelske meg, sånn dypt og inderlig, det skjer ikke så ofte. Men når det skjer, så sliter jeg BIG TIME!
For da skjer det noe i meg, og jeg roter kanskje ting til litt 😉
Ikke sikkert at det hadde blitt noe bedre om jeg ikke rotet ting til 😛 Bare så det er sagt. Men det irriterer meg jo selvsagt innimellom.
Og så er det jo også sånn, at jeg faller ganske hardt når jeg først kommer så langt. Det tar litt tid, må bli litt kjent…men så siger det på når ting ser ut til å stemme. Og når jeg da oppdager de følelsene jeg har fått, så er det litt sent til retrett. Så da får jeg heller bare kjøre på. Jeg vet ikke helt hvordan andre gjør det liksom. Men jeg har en følelse av at noen venter, og ser, og håper, og er sjenerte. Mens jeg, står på litt ekstra. Jobber litt for å bli sett, tar initiativ til å møtes…ja, styrer på, for å si det sånn. Liksom 😛 Det er sikkert litt forskjellig praksis i akkurat det da. Vi mennesker er jo forskjellige
MEN…..Det er et ganske stort MEN faktisk. For dette er faktisk helt nytt for meg. Jeg har aldri gjort dette før, med noen andre. Ikke på den måten. Ikke før nå, en god stund etter Påske. Jeg er egentlig ganske overrasket over meg selv. Jeg har tenkt litt over dette de siste par dagene. For jeg er nemlig den sorten som heller venter og ser, og håper, og er sjenert. Sånn har jeg vært før. Men ikke denne gangen nei. Denne gangen skjedde det noe i meg. Jeg ønsket ikke å bli oversett. For det er nemlig sånn det ofte er. Jeg ER den som blir oversett, fordi jeg er så rolig. Jeg har en rolig personlighet. Men denne gangen ville jeg gjerne bli sett.
Og hva kommer det av? Det har jeg nemlig undret meg over. Hvorfor var det så viktig for meg å bli sett denne gangen? Hvorfor har det ikke vært like viktig de andre gangene?
Første gang jeg tok kontakt med ham selv, så var det vennskapelig. Det er ikke så vanskelig da. Men etterhvert som vi ble kjent, og følelsene tok form, ble jeg mer og mer keitete. Men likevel, til tross for det, så tok jeg initiativ. Noe jeg aldri før ville våget når jeg satt med sånne følelser.
Men sånne følelser tror jeg knapt jeg har hatt siden ungdomsskolen, og den forelskelsen jeg hadde der. Den som varte i mange år. Den som det aldri ble noe av, fordi jeg var så sjenert. Og det var sikkert han jeg var forelsket i også, om jeg ikke husker feil.
Disse følelsene her, som jeg har nå for tiden, ble rett og slett litt viktige for meg. For denne mannen har noe…jeg kan ikke sette fingen på hva. Men det er noe som tiltaler meg så veldig. Noe som føles trygt, noe som føles verdig. Men på samme tid skummelt og usikkert. For ofte er det sånn at jeg føler omgang med menn kan være vanskelig, fordi vi er fra forskjellige planeter omtrent. Og jeg føler at det ikke passer for meg. Og jeg ER nok veldig kresen, etter å ha gjort visse erfaringer tidligere.
Jeg laget en liste forrige år en gang. Det var en etterlysning. Jeg har den inni bloggen her en plass. Helt klart må den revideres nå, all den tid det har gått noen måneder, og ting ser annerledes ut. Listen var humoristisk ment. Og jeg tror de fleste som har lest den, skjønte ironien. Men samtidig, så var det en undertone av alvor i listen. For noen av punktene, var seriøse, om man kan si det sånn.
Jeg la den listen ut, litt revidert, i en av singelgruppene jeg var medlem av i vinter. Noen steilet forferdelig, og så ikke ironien og humoren. Men tok den 100% alvorlig, og mente at drømmemannen ikke fantes, for ingen kunne være så perfekt. Noen mente at jeg måtte være den mest kresne personen som fantes. Og noen ble sure, fordi jeg ønsket noe som svært få hadde, noe som handlet om det å være en Gentleman. Og dem er det ikke mange av i dagens verden. Men det finnes noen, som faktisk har evnen til å skjønne, og tilnærme seg den rollen 🙂 De fleste forsto humoren, og det morsomste av alt, var at alle kommentarene som kom inn, holdt seg til tema. Ingen sporet av.
Og helt ærlig, nei, ingen er perfekte. Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var perfekte? Man kan heller ikke forvente at man er 100% lik og enig med sin partner. Til og med det ville være kjedelig. Noen forskjeller må det jo være. Det er jo faktisk to personligheter man snakker om i et forhold. Grunntingene må jo stemme, men så kan man jo ha individuelle forskjeller, som selvsagt må respekteres hos hverandre. Og faktisk er det jo sånn at noen særegenskaper hos partneren, setter man pris på, selv om man ikke er sånn selv.
Men om jeg nå faktisk, i fullt alvor, skulle begynne å måle alle mine mannlige bekjentskaper opp mot den listen der, og se hvem som kom best ut i antall punkter som stemmer, så er det en (1) som soleklart går av med seieren. Selvsagt ikke perfekt på alle punkter, hverken de som er seriøse eller alle som var ironiske, men likevel, flest punkter. Punkter som er nokså viktige for meg. Og han klarte jeg å falle for, etter nokså kort tids bekjentskap.
Uten å gå så veldig i detalj, så kan jeg si at jeg tror ikke egentlig jeg er så veldig A4. Litt innenfor enkelte ting kanskje, men sånn ellers, så går jeg gjerne min egen vei. Litt ut av boksen. Jeg kan fort tenke litt utradisjonelt. Og behøver ikke å være som alle andre alltid. Jeg er nokså selvstendig på den måten. Jeg har blitt det. Årene, og alle erfaringene jeg har gjort, har formet meg til å se at jeg kan gå min egen vei, jeg trenger ikke å gjøre som alle andre. Jeg trenger ikke å styres. Men om jeg skulle bli sammen med noen, så er jeg veldig god på samarbeid. Det kan jeg med hånden på hjertet si.
Det ble i en kommentar i et tidligere innlegg her, sagt at jeg er sterk. Og at jeg ganske sikkert ville bli enda sterkere med det jeg har gjennomlevd nå i det siste. Og jeg har lurt litt på, om det kan skremme bort noen? For jeg er ganske åpen av meg. Og forteller om meg selv, ærlig og redelig. Men kanskje kan det være en skremmende opplevelse for den jeg snakker med? For da kommer det jo frem at jeg har opplevd ting, og faktisk overlevd dem også. Uten å bli knust i 10 000 biter. Jeg har klart å samle meg igjen, bygge meg opp igjen, hver eneste gang. Enten det handler om jobb, helse, vennskap, forhold…. Det kan jo kanskje bli litt mektig. Men samtidig ønsker jeg jo at vedkommende skal bli kjent med meg som jeg er. Og da er det jo tull å utelate ting. For det blir man jo ikke veldig kjent av.
Så kanskje er jeg litt spesiell der. Spesiell på en måte som gjør at det er vanskelig for den jeg liker, å akseptere og se meg. Kanskje så spesiell at jeg kommer til å forbli singel resten av livet. Med mindre jeg går inn i et såkalt fornuftsforhold. Men det er ikke aktuelt, all den tid jeg er så kresen på enkelte litt spesielle ting 😉 Jeg er slett ikke desperat. Har ikke egentlig dårlig tid.
Jeg ønsker å gjøre det som er riktig. Hva som er riktig, det kan man ikke egentlig vite. Men jeg velger å følge hjertet, hvor enn det styrer meg. Og så får man se om det styrer meg inn i en evig singeltilværelse, eller inn i et forhold hvor jeg kan få elske, og bli elsket ♥
Da har en uke gått, og jeg har faktisk klart å legge ut et bilde hver dag i utfordringen til Frodith.
I dag er tema Grønn. Og det er jo mye som er grønt her i verden. Jeg kikket gjennom alle bildene mine, og fant mye grønt. Men valget falt faktisk på et bilde med mange farger i.
Det har seg nemlig sånn at jeg tidligere i vår var på tur ut til Eigerøy Fyr. Og min turvenn disket opp med en koselig piknikk 🙂 Fargene ble så fine i dette bildet, og omgivelsene er jo natur og grønt. Og selv om det var tidlig i vår, var også gresset grønt og friskt 🙂
Jeg er en smule sliten for tiden. Jeg så det i speilet tidligere i dag. Og fikk høre det litt senere på dagen. Det er ikke alt sminke kan skjule tydeligvis 😉
Men likevel går dagene sin gang. I går var jeg ikke ute på tur. Men det var jeg i dag. En fin og kald tur opp til Ulvanuten, og tok en ekstra runde istedetfor å gå rett hjem etterpå. Solen kranglet om plassen med regnet. Stort sett vant regnet. Men, jeg merket det knapt. Det var bare godt å røre seg litt, gå litt rundt, tenke litt.
Jeg hadde ikke kamera med, men mobiltelefonen duger jo også bra i visse tilfeller. Og jeg tenkte uvant synsvinkel på alt jeg så. Men var ikke særlig inspirert, for å si det enkelt. Jeg hadde for mye annet som distraherte tankene mine 🙂
Jeg endte opp med å ta et bilde av blåbærlyng nedenfra, med mobiltelefonen. Det så bra ut på mobilen, men så ikke så bra ut her på PC’en. Så da ender jeg opp med å finne et bilde i mitt store fotolager.
Og valget falt på dette bildet av islagt Stokkelandsvann i vinter. Jeg syntes dette ble så fint, da det er lavvann, og isen henger fast i sivet, og man kan se under isen 🙂 Det er ikke så ofte man kan det, så da ble det en uvant synsvinkel for meg 🙂
Nå i kveld har jeg fått ungene mine hjem igjen. De skal være her i 3 uker. Og det blir litt mer aktivitet i huset 🙂 Og da blir det også middag hver dag. Noe jeg ikke stresser med når jeg er helt alene. Men i dag har jeg vært ute og spist. Og maten var nydelig ♥ Jeg spiste Torsk med nykål. Lett og mektig på samme tid.
Det var for meg en liten feiring på at jeg håper vanskelige tider kanskje skal snu nå, og bli gode og positive 🙂
Jeg er kanskje ikke den mest sprudlende personen å være med når jeg er litt sliten. Men noen ganger er det godt å bare ha en rolig samtale også. Selv om jeg ikke snakket så mye om hva som plaget meg, så fikk jeg likevel en god stund med et positivt fokus 🙂 Og for meg var det viktig akkurat nå i kveld 🙂 Kan jo selvsagt bare snakke for meg selv. Vet jo ikke hva min samtalepartner synes da 😉
Nå er det kvelden her, og jeg håper på en hel natts søvn 🙂 God natt herfra 🙂
Dagen i dag er Frodiths bursdag. Og jammen er det kjekt å kunne gratulere så mye med dagen til henne som lager så fine konkurranser og utfordringer til oss andre ♥
Dagens tema er Hender. Og da falt valget mitt på et bilde jeg tok for mange år siden, da ungene mine var mindre, og jeg hadde vært på besøk på et kyllingoppdrett. For det besøket endte med at jeg tok med meg hjem en sprell levende liten kylling ♥
Bildet viser lille Amalies hender som varsomt holder den lille kyllingen ♥
Dessverre vokste jo kyllingen alt for fort, noe jeg jo visste den ville gjøre, og vi hadde ikke anledning til å beholde den da den ble ungdom og litt mer rebelsk 😉
Har du noen gang holdt i en liten levende kylling?
Så var 17. mai over for denne gang. Mange tok seg tid til å skrive blogg på selve dagen, inkl. meg, som jo også la ut bilde i vår-foto-challenge. Men ikke før sent på kvelden. Neste bilde kommer litt senere i kveld.
Nå ville jeg bare si at jeg ligger litt bakpå med blogglesing. Har hatt en stri natt med store smerter, og med legevakten som moralsk støtte en god stund i telefonen. Må faktisk berømme hun koselige sykepleieren jeg traff på da jeg ringte i natt. Hun var med meg i telefonen helt frem til jeg følte at det gikk bedre, fordi jeg var alene hjemme. Jeg hadde så store smerter at jeg holdt på å besvime flere ganger. Men det gikk bra. Og det var en god trøst i den rolige og snille stemmen i telefonen.
Så i dag er jeg rimelig sliten, for å si det sånn. Planen var å ta det HELT med ro i dag. Men den gang ei. Har vært på farten hele dagen sammen med min mamma.
Men selv om natten var vond, var dagen i går god, og jeg tok mange fine og gode bildeminner 🙂
Meg og Amalie på 17. mai kaféen 🙂
Når barnetoget gikk, var det sol og fint vær, til tross for at meterologene hadde spådd øsepøseregn. Regnet kom først om ettermiddagen. Bildet nederst til venstre viser blant annet min datter som driller. Hun er midt i bildet 🙂
17. mai kaféen på skolen. Der ble det holdt både taler, og korpset spilte. Jeg filmet en sekvens, skal se om jeg kan få lagt den inn i et blogginnlegg ved en annen anledning. Ellers viser jeg her Amalie med sin Mormor, og Amalie med en av sine venninner 🙂
Her er bilder tatt kun med mobil. Da hadde det begynt å regne litt. Dette er fra Folketoget, hvor vi ser et lite utvalg foreninger og lag, samt vår ordfører 😉
Til slutt et bilde av meg, tatt om morgenen. Det viser meg i ny kjole, siden bunaden min er alt for stor til meg nå. Her ser jeg tydelig hvor slank jeg har blitt. Og det er nesten litt skremmende på en måte. I alle fall veldig uvant 😉 Og veldig kjekt 😀
Nå har jeg fått ut noen ord og bilder her. Så nå skal jeg hvile litt, før jeg tar fatt på å slappe av med å lese blogg. Her er litt å gå gjennom, og jeg gleder meg veldig 🙂
I dag er det 17. mai, og jeg håper at alle har hatt en strålende fin dag 🙂
Jeg er selv veldig fornøyd med dagen. Den begynte med et brak, da salutten satte i gang. Den blir sendt fra Ulvanuten, der jeg ofte går tur, og som ligger 15 minutters gange fra mitt hjem 🙂 Og fra det braket som vekket meg brått, gikk dagen i ett sett, fra den ene aktiviteten til den andre.
Og jeg har endt dagen med en god runde rundt Stokkelandsvannet, der jeg liker godt å gå tur 🙂
Dagens utfordring har tema Latter. Og jeg hadde først i tankene et bilde jeg tok da jeg var i Oslo. Men siden det er 17. mai, så håpet jeg at det kanskje skulle dukke opp et motiv som var vel så godt. Og det gjorde det.
Med mobilkamera, fikk jeg fanget noe som nærmest er et av symbolene på 17. mai, nemlig russen 🙂
Nå har jeg jo ikke spurt disse russejentene om det er greit at jeg poster bilde av dem i bloggen min, for jeg kjenner dem ikke. Men jeg håper jeg blir tilgitt om det skulle bli et tema 😉
Russen har sin høytid i disse tider, og det handler om fest og moro, latter og tårer, og minner for livet . Det syntes jeg passet godt til dagens tema hos Frodith 🙂
Snart har dag 3 gått, og først nå kommer mitt bidrag til LIV.
Jeg var i går ute og gikk tur med en venninne, og hennes hund. Turen gikk rundt Stokkelandsvannet, hvor jeg ofte går, fordi jeg synes det er så fint der.
Hunden heter Aria, og er 1 år gammel, nysgjerrig og vilter.
