Fornuft, følelser og ærlighet er på en måte samme greia. De bunner alle ut i det samme, om man tenker logisk.
Likevel kjennes det forskjellig, oppfattes forskjellig, og vises forskjellig.
Fornuften sitter i hodet. Det er den som iskaldt forsøker å vise oss veien gjennom livet. Som forsøker å fortelle oss hva vi bør gjøre, selv om det kanskje finnes andre alternativ.
Følelsene sitter i hjertet. Sikkert ikke sånn fysisk, men det kjennes sånn. Følelser kan være gode, vonde, vanskelige, triste, sitrende, yrende, sinte, bitre. Følelsene kan man kjenne, bokstavelig, i hjerteregionen. Har man triste følelser, kjenner man det i hjertet, i brystkassen, ja, over det hele, som en stor verkebyll. Nesten som man får en følelse av å bli knust. Er de gode og yre, så kjennes det på samme sted, omtrent som at det banker kjempehardt, som en sverm med sommerfugler, som bare har lyst å komme seg ut og være fri.
Ærligheten vil jeg si er en kombinasjon av fornuft og følelser. Den kan være svært vanskelig å håndtere, både for den som leverer den ut, og for den som mottar den.
Jeg ser på meg selv som en ærlig person. Jeg har ikke samvittighet til noe annet. Det er viktig for meg, for moralen min. Men det kan være vanskelig. For det er ikke alle anledninger som krever ærlighet, som er like lette.
Jeg forventer også ærlighet i retur. Men det er i grunnen sjelden, når det virkelig gjelder, at ærligheten viser seg med sitt rette ansikt. Men de gangene den gjør det, samme hvor mye det smerter, så vinnes en enorm respekt fra min side. Det er noe av det jeg verdsetter mest i dette livet, ærligheten. Den kan være smertefull, men er også ren og vakker på samme tid.
De som er våkne, og har fulgt litt med her den siste tiden, har nok fått med seg at jeg har vært ekstra smilende og blid, og hatt en god del ekstra energi, mer enn vanlig. Rett og slett har jeg vært inni en god periode 🙂 Det har vært en herlig tid, rett og slett ♥
Og noen har nok klart å tenke seg litt av årsaken til min livlighet.
Men, fornuft og følelser har kranglet om plassen den siste tiden.
Jeg har hatt et yrende hjerte. Rett og slett vært litt vår-yr, forelsket-vår-yr. Og ettersom dagene og ukene gikk, fikk følelsene en større og større plass i hjertet mitt. Man kan liksom ikke hjelpe for det. Det bare skjer. Fornuften klarer ikke å styre det. Og jeg er et følelsesmenneske. Det bare kommer i overflod når det kjennes riktig. Og følelsene er like intense enten det er på godt eller vondt.
Men hva som er fornuftig, kan man vel også diskutere. For jeg har troen på å følge mitt hjerte også jeg.
Men så har da fornuften fortalt meg at selv om hjertet hopper og spretter av glede og forventning, så var det likevel noe som holdt det tilbake fra å slippe helt ut.
For de gangene en eller annen følelse har våget seg utover i form av ord eller blikk, så har en viss panikk kunnet spores hos den andre. Og derfor har fornuften min fortalt meg at det er best å ikke si noe.
Jeg er ikke dummere enn at jeg har sett reservasjonen vokse hos han. Men har likevel tenkt at den som intet våger, intet vinner. Og positiv og optimistisk er jeg jo, så da har jeg begravet de tankene som kunne være fornuftige.
Men så plutselig, kom ærligheten på besøk.
Jeg så at det kostet. Det var ikke lett. Det var vondt og vanskelig. For oss begge.
Jeg måtte ta en pause i samtalen, hente noe forfriskende å drikke, for å jage bort tårene som presset på. Ærligheten fortjente det, fortjente at det ikke ble enda vanskeligere.
Det var en vond og god samtale på samme tid. Usikkerheten jeg har følt siste korte tiden, ble nå til visshet. Jeg fikk bekreftet det jeg håpet jeg tok feil på.
Men det er nå en gang sånn, at følelsene skal stemme for begge to. Det skal jo ikke være noen tvang.
Det aller meste stemte med oss, bortsett fra følelsene.
Mine følelser er der jo fortsatt. De kjennes litt vanskelige når de ikke blir gjengjeldt. Men samtidig er de gode, de er jo ærlige. Bånn ærlige. Og sterke.
De ble ytterligere forsterket da ærligheten kom helt ut. Det å motta den ærligheten, var sykt vanskelig. Men fremkalte en STOR respekt for han som hadde den vanskelige jobben. All ære til han for det altså ♥
Det har vært en intens tid. Men jeg angrer ikke på noe. Jeg har hatt et overskudd som jeg virkelig har savnet lenge. Det har gitt meg utrolig mye. Jeg føler jeg har blitt rik på så mange gode erfaringer. Og nå fikk jeg en erfaring til, og ble enda litt rikere, om enn på en tung måte.
Og det å ha overskudd, selv om det var på lånt tid, det var helt fantastisk. Jeg trengte det. Trengte den opplevelsen. Trengte den energien. Trengte den gleden.
Nå vet jeg at noen er veldig bekymret for meg. Bekymret for at tungsinn og depresjon skal ta grepet over meg igjen. Bekymret for at jeg skal kollapse.
Men jeg føler selv at den bekymringen er grunnløs denne gangen.
Klart jeg er trist, jeg gråter. Men likevel føler jeg en indre ro. En indre styrke. For jeg har vært så heldig å få møte et menneske som var ærlig. Som våget å være ærlig med meg. Et menneske som ikke lot meg sitte fortvilet og undre meg i uvisshet over lengre tid. Men som var ærlig, og sa det som det var. Og det krever mot. Det vet jeg.
Vi vil møtes igjen, være gode venner. Og det er jeg takknemlig for. For ellers kunne mye blitt fryktelig vanskelig. Vi vanker jo på mange av de samme stedene, og om man da ikke skal kunne være gode venner, så vil det jo fort bli litt trykkende. Men jeg føler ikke at det vil bli trykkende. Han vil få en varm, glad og hjertefølt venneklem hver eneste gang vi møtes. Og om det trengs en skulder eller en armkrok, så vet han hvor han finner den. Det er ikke vanskeligere enn det.
Jeg har ham mer enn gjerne i min nærmeste vennekrets, for det trenger jeg, og det har han virkelig fortjent ♥
Og jeg er glad i mine venner 🙂
Vennskap og kjærlighet er noen av livets viktigste ingredienser ♥
Og hvem vet hva morgendagen bringer?
#vennskap #forelskelse #følelser #fornuft #ærlighet #kjærlighet #hjerte #depresjon #tungsinn #livsglede #energi #bekymring #rikdom #respekt #smerte #gråt
