IKKE GLEM FOTOKONKURRANSEN

En bitteliten påminnelse om at jeg har fotokonkurranse på gang nå. Klikk på bildet under for å komme til tema, detaljer og regler.

Fristen er i morgen, torsdag 27. september kl. 21.00.

Vil du være med, eller er du kanskje med allerede?

 

Det har kommet inn mange fine bidrag, både fra bloggere og bloggløse. Jeg gleder meg masse til å presentere dem, og håper på noen flere også innen fristen går ut.

Bli med da vel, det koster jo ikke noe å delta 😀
(Og til dere som har linket til konkurransen, tusen takk, veldig kjekt)

 

#konkurranse #fotokonkurranse #foto #kontraster 

KONTRASTER – SPECIAL KITCHEN EDITION

Ikke for å mase altså, men fristen for fotokonkurransen går ut om få dager 🙂
Du kan lese reglene HER!

Og når vi nå snakker om fotokonkurransen, som har tema Kontraster, så passer det så utrolig bra at jeg endelig er ferdig med å pusse opp kjøkkenet mitt. Det tok sin tid. Og det er ikke min feil, men kjøkkenleverandøren sin feil.

Et halvt år tok det fra kjøkkenet skulle være ferdig, til det endelig er helt ferdig og fullt brukbart ♥

På grunn av forsinkelser, feil leveranser, og produktfeil, har tiden gått før endelig alle delene til kjøkkenet var på plass og kunne monteres i sin helhet. Og jammen ble det fint til slutt ♥

Jeg skal ikke utbrodere detaljer og hvem som har levert kjøkkenet her, siden alt ikke enda er oppgjort. Jeg har krav på en del tilbakebetalt, og er de greie der, skal de få skryt når alt er oppgjort. Er de ikke greie, så skal de få så hatten passer med navn og det hele. Jeg er ikke nådig, og denne prosessen har ikke hjulpet på min helse, for å si det veldig pent.

Men altså….nå skal dere få se utgangspunktet, og dagens resultat.

Utgangspunktet var eik. Men faktisk så er nå 3. gangen jeg pusser opp kjøkkenet etter jeg flyttet hit for snart 10 år siden.

Jeg har ikke her og nå bilde av hvordan det så ut da jeg flyttet inn hit. Men overflaten var eikefinér.

Dette gikk jeg fort lei av, og fikk det malt hvitt.

Og her ser dere resultatet av akkurat det. Men noe annet var veldig rart med dette kjøkkenet. Nemlig det at det var et vindu der, som gikk inn i gangen ved siden av. Et vindu som ikke kunne bli mer malplassert på et kjøkken.

Jaja, jeg gikk etter en tid fort lei av dette kjøkkenet, og valgte å bytte det ut med et jeg fikk gratis på finn.no. Ganske genialt egentlig. Selvsagt var det gratis fordi jeg selv måtte demontere det der det var, og frakte det hjem. Og med god hjelp ble dette gjort. Og da ble det eik, og litt større.

Jeg hadde drømt om en større kjøkkenbenk, og det fikk jeg gjort den gangen.

Nå derimot, har jeg stor kjøkkenbenkplass, men ikke i sånne veldig lange lengder. Jeg har istedet fått andre veldig praktiske og kjekke løsninger, som veier opp for akkurat det 🙂

Jeg har fått kjøkkenvasken foran vinduet. Og ovner ved siden. En kombinert steke og micro ovn øverst, og stekeovn under. Over ovnene er et romslig skap, og under ovnene er romslige skuffer.

Lyst og fint, selv om vasken og kjøkkenkranen er svart.

Jeg synes det ble så lekkert med det svarte. Så da fikk jeg noe ikke alle andre har også. Jeg har fått mange kommentarer på akkurat det. Det ser elegant ut.

Et annet ønske jeg hadde var å få kranen med uttrekksmulighet. Og det fikk jeg nå. Det elsker jeg ♥

Og så dette da. Hjørneskap med en innsats man kan dra helt ut.
For meg som etterhvert sliter veldig med helsa, og hvor kroppen ikke alltid vil gjøre det jeg ønsker, så er dette kronen på verket. Samme hva jeg skal ha, så er det null problem å få tak i det samme hvilken dagsform jeg har 😀 Jeg har to sånne hjørneskap, og det er helt fantastisk ♥ Dette har jeg gryter i, det andre har jeg kjøkkenmaskiner, vaffeljern, o.l. i.

Koketoppen er induksjon, og plassert inderst i kjøkkenet, sammen med en elegant og god vifte.
Og alt av skaper går helt opp til taket.

Nytt drømmekjøleskap har jeg også fått meg. Det har stor kapasitet både i kjøl og frys, og har i tillegg isbit/vann dispenser. Noe jeg er en flittig bruker av etter det kom i hus. 
Fordelen er at jeg drikker mer vann enn før. Og det er jo sunt, siden jeg synes vann er superkjedelig å drikke. Men med et par isbiter i, så ble det faktisk godt 😀

Dispenseren gir isbiter, og knust is, pluss vann selvsagt 🙂 Dette er ikke koblet til vannrør, men har en tank inni som jeg fyller opp jevnlig.

Kjøleskapet har også mulighet for å koble til mobiltelefonen, sånn at jeg får varsling hvis strømmen skulle gå for eksempel. Jeg har enda ikke koblet det sammen, får finne ut av det etterhvert.

Småting mangler enda på kjøkkenet. Men det er ikke kjøkkenleverandøren sin skyld. I alle fall ikke direkte 🙂
Jeg kunne ikke bruke liftgardinene jeg hadde kjøpt, så der må jeg finne på noe annet lurt. Så må jeg henge opp kroker til håndkle, og en knivlist. Og så skal jeg ha en hylle over vinduet til å ha kokebøker i, og under hyllen skal jeg ha noen små spotlights til å lyse opp vaskeområdet når mørket siger på 🙂

Ellers har jeg gjort vegger og gulv også nytt. På veggene har jeg limt på kjøkkenplater. De er vanntette og lette å vaske. Og på gulvet har jeg lagt vinylplater. Vinyl tåler litt kraftigere bruk, og det tåler også vannsøl bedre enn parkett og sånt.

Døråpningen inn til kjøkkenet har jeg fått tuvidet en del, sånn at det nesten har blitt en halvåpen løsning. 

Jeg er så fornøyd med resultatet, og koser meg hver gang jeg skal inn på kjøkkenet for å gjøre noe.

Synes du kontrasten var stor fra gammelt til nytt kjøkken her?

Helt til slutt vil jeg igjen få minne om konkurransen. Du finner linken til reglene øverst i innlegget her 🙂
Fristen er torsdag 27. september 2018 kl. 21.00.

 

Tusen takk for at du kikket innom mitt kjøkken, du er hjertelig velkommen tilbake ♥

 

#kjøkken #oppussing #totalmakeover #smarteløsninger  

 

 

 

 

FOTOKONKURRANSE: KONTRASTER

Heisann alle sammen ♥

Det er ikke så ofte jeg får skrevet så mye her inne for tiden. Og for det meste leser jeg blogg, oftest uten å kommentere. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg rett og slett mangler krefter. Det er såpass at jeg blir frustrert og lei meg, og litt såret og sint.
Derfor tenkte jeg at jeg trenger en liten oppmuntring, et annet fokus, og noe kjekt engasjere seg med.
Løsningen på det er rett og slett å lage til en ny fotkonkurranse 😀

Jeg har grublet litt på hvilket tema jeg skulle velge, og kom frem til at temaet Kontraster vil være fint. Det handler ikke om noen spesiell årstid, det handler ikke om noe begrenset i det hele tatt. Her er det rett og slett uendelige muligheter.
Konkurranseplakaten valgte jeg et bilde jeg tok i California, i ørkenstrøk. Akkurat der var det ca. 35 grader. Og i det fjerne skimter man høye fjell med snø på toppene. Litt av noen kontraster. Og da kan man se på bildet at temperaturen nok er rimelig kontrastfylt også 🙂

Bildet du sender inn trenger ikke å være av natur i det hele tatt. Det kan være av ting, matvarer, vått og tørt, rødt og hvitt, mørkt og lyst…osv. Mulighetene er mange, og kun fantasien bestemmer grensene dine. Men det må være tydelige kontraster i bildet. Litt tydeligere enn det jeg selv bruker som konkurranseplakat.

Konkurranseregler:

1. Bildet må være tatt av deg selv, og er det personer med i bildet, må du be om tillatelse fra dem.
 2. Kun 1 (ett) bilde pr. deltaker.
3. Bildet må være uten vannmerke og signatur. (De bildene som kommer inn med dette, blir ikke med i konkurransen.)
4. Det er lov å være kreativ, altså enkel redigering eller effekter om du ønsker det.
5. Et bilde fra arkivet ditt er selvsagt lov om du ikke har anledning til å finne på noe sånn i full fart.
6. Innsendingsfristen er  torsdag 27. september 2018, kl. 21.00.

Bildet kan du sende inn til [email protected].
Legg ved din bloggadresse hvis du har en. Bloggløse kan også delta.
Jeg bekrefter alle innkomne bidrag med en svarmail.

Jeg legger ut alle innkomne bidrag dagen etter, fredag 28. september. Da kan alle være med å stemme frem en vinner.
Det utloves en liten oppmerksomhet til vinneren.

Masse lykke til ♥

 

 

#konkurranse #foto #fotokonkurranse #kontraster  

2 PAKKER I POSTEN – DA BLIR DAGENE GODE

Postkassen er ikke den mest spennende tingen å utforske nå til dags. Det kommer som regel bare regninger der likevel.
Før i tiden hadde jeg en drøss med brevvenner verden over, og da var det alltid noe spennende i postkassen. Nå foregår jo det meste på internett, og det passer meg jo fint.

Men…. En gang i blant, dukker det likevel opp noe kjekt i postkassen 😀

F.eks. når jeg har vært med i konkurranser, og har blitt tilgodesett premie.

Jeg har vært enormt sliten og dårlig den siste tiden. Jeg kjemper for å mestre de enkleste ting i hverdagen. I tillegg til en ting til, som jeg ikke skal gnåle om igjen her og nå 😉

Og når jeg da har deltatt i noen bloggkonkurranser, og vunnet 2. premie og 3. premie, ja da er lykken gjort når premiene ankommer min postkasse 😀

For en liten tid tilbake kom premiene. Og det var rett og slett noe som reddet de tilsvarende dagene.

Den første premien som ankom, var fra Dedicat 🙂 Han hadde en konkurranse om ved, etter å ha gjort sine forberedelser for vinteren 🙂 I konkurransen vant jeg 3. premien. Og det er jo virkelig kjekt å få premie når det ikke engang var 1. premien. Så Dedicat er en Gentleman må jeg jammen si.

I pakken lå noe rosa, som viste seg å være en magebelteveske. Og det passer veldig godt til meg. For når jeg går tur (som jeg håper å gjøre mye mer av enn jeg har fått gjort i det siste), så går jeg av og til i klær uten lommer. Og da vil jo en sånn veske være midt i blinken til å ha med nøkler, evt. penger og ikke minst mobiltelefonen som teller skritt osv.
Tusen hjertelig takk for denne flotte premien. Den vil absolutt komme til nytte 😀

Neste gang det lå pakke i posten, var det fra Poesimylife (dessverre er ikke bloggen hennes å finne lenger).
Hun hadde arrangert en konkurranse om å gjenkjenne eventyr. Og der kom jeg på 2. plass 😀
Også hun var gavmild og sendte premie til flere enn kun 1. plassen 😀
Det satte jeg enormt pris på ♥

I denne pakken lå en listebok 🙂
Det er jo så populært nå, og selv har jeg kikket på en listebok som handler om forskjellige håndarbeidsprosjekter 🙂
Denne her er mer generell, og kan handle om alt mulig. Noe som jo gjør den veldig anvendelig.

Dette er også noe jeg vil få bruk for. Spesielt siden jeg har en tendens til å glemme mye. Da vil denne bli nyttig 😀
Tusen hjertelig takk for denne flotte gaven 🙂

To kjekke premier som lysnet tunge dager for meg. Det ga så klart mersmak.
Faktisk såpass mye mersmak at jeg har valgt å delta i en haug med konkurranser på Facebook også, og så har jeg spilt Lotto. Kanskje har jeg vinnerlykke nå for tiden? 😉
Tiden vil vise. Men uansett veldig kjekt når man vinner noe, for det gleder så veldig 🙂

Har du hatt vinnerlykke i det siste?
Kunne du tenke deg å delta i en ny fotokonkurranse som jeg har planer om?

 

 

#konkurranser #premier #gaver #post  

FRA DEMONSTRANT TIL TV-STJERNE

Livet mitt som demonstrant begynte den 17. juli kl. 18.00.

Det er et hardt liv. Det suger energi, og det gjør noe med humøret. Det preger tilværelsen.

Men saken er viktig. Veldig viktig. Det handler om bomringene som skal settes rundt hvert eneste knutepunkt i distriktet, inkl. sykehuset. Anglivelig for å få ned biltrafikken og spare miljøet. Og dette skal koste skjorta å kjøre gjennom.

For en bitteliten slump av pengene som kommer inn i bompengekassen, skal det bygges verdens fineste bussvei og sykkelvei på en strekning som i alle fall ikke jeg bruker til vanlig. Og mange med meg. Så skal noe betale en motorveistubbe. Resten av pengene går til andre prosjekter som ikke handler om vei eller miljø i det hele tatt, pluss administrasjon.

Det tragiske i alt dette her, er at det finnes mange og billigere måter å spare miljøet på når det gjelder biltrafikk, enn å loppe folk for penger så det svir inderst i margen. F.eks. kunne det heller vært laget til car-pool filer som jeg så de hadde i USA, hvor man har lov til å kjøre hvis man kjører flere sammen. Det er mye billigere å bygge en sånn fil, enn å lage påkostede sykkel og bussveier som vi liksom skal bli berømt for.

En annen ting er jo å øke busstilbudet og senke bussbillettprisene. Da tror jeg faktisk ganske mange hadde begynt å ta buss fremfor bil. Og om togene hadde vært litt mer stabile, så ville sikkert det også vært et fint alternativ for mange.

Men sånn som dette legges opp, så er faktisk ikke buss et alternativ for særlig mange. Man er bundet til bilen, for å få hverdagen til å gå opp. Og det blir dyrt. Skrekkelig dyrt!

For min del er ikke buss et alternativ. Her går buss her hvor jeg bor. Men buss er utmattende for en med ME. Det går bra på en god dag, men de fleste dagene, hvor jeg skal gjøre ærender, er bilen uunnværlig. Da er bussen en vits.
Uansett er jo dette med miljøet bare en kamuflasje for den egentlige agendaen, som er å hale inn så mye penger som mulig, på kortest mulig tid. Uten tanke for at hvis alle plutselig tar buss, så blir det lite penger å tjene på disse bommene. Det er jo umulig uansett. Det går jo ikke buss over alt.

Jeg personlig trenger ikke å kjøre hver dag. Men jeg støtter jo mine barn som må kjøre, eller ta buss. Og med min inntekt, som er minimal, så vil jeg gå konkurs og sulte. Og i alle tilfeller blir jeg isolert.

Så da ble jeg demonstrant. Jeg ser meg rett og slett nødt til å være med å rope ut min mening, i ren desperasjon.

Og vi er mange.

Dette bildet lånte jeg fra Aftenbladet.no. Her er jeg i fremste rekke nesten helt til venstre, sammen med kjæresten min, Pål.

Aftenbladet spurte meg om et intervju, men jeg ble litt paff da, ventet jo ikke det, så jeg sa nei.
Etterpå angret jeg litt, for det var jo en fin måte å få si sin mening på. Jeg bestemte meg for å si ja neste gang, vel vitende om at det nok ikke ville bli noen neste gang.

Dette bildet har jeg også lånt fra Aftenbladet. Ei annen takket ja til å la seg intervjue. Selv står jeg tydelig i bakgrunnen her, til venstre i bildet 😉 Så linselus, det klarer jeg å være. Det er nesten umulig å ikke være det, da det er en del journalister tilstede på disse demonstrasjonene.

Så har det også vært TV sendinger. Lokale sendinger vel og merke. Hvor jeg har figurert ved et par anledninger.

En stor demonstrasjon med et par 1000 deltakere var direktesendt på NRK sine lokalsendinger. Der fulgte kamera meg når jeg gikk forbi. Den demonstrasjonen gikk jeg sammen med min datter.
Og så var det demonstrasjonen med det store banneret, der var det umulig å ikke komme på TV når man går helt fremst.

Det hele toppet seg i går.

Da var jeg her. Men ikke så lett å se meg. Jeg fant bildet på NRK sine nettsider.
Dette er på Klepp, så altså ikke i min kommune, men likevel en kommune jeg må innom fra tid til annen. Bl.a. for å besøke kjæresten. Der hadde de ikke vedtatt om de skulle ha bomring enda. Og dette skulle altså avgjøres i går.

Jeg og Pål troppet opp på demonstrasjonen, i håp om å kunne være med å stoppe galskapen som vil gjøre ting ekstra dyrt for oss.

Og jammen meg, så ble linselusa oppdaget igjen, og spurt om intervju. Se på bildet over her, det er jo ganske mye folk. Og likevel ble vi plukket ut til å vise ansikt på TV, på NRK distriktsnyheter. 

Pål svarte nei, da vi ble spurt, jeg svarte ja. Så da endte han stakkars med å være med likevel. Han støtter meg i tykt og tynt den gode mannen ♥

TV sendingen kan du se HER, og innslaget er det første i sendingen.
På toppen av det hele så blir dette også sendt i Agder, ikke bare i Rogaland. Dette fordi Agder sine lokalsendinger er på flyttefot. Så her fikk vi virkelig vist oss frem 😀

Og vipps har vi blitt “TV-stjerner” 😉

Jeg må innrømme at jeg gruet meg for å se dette. Og jeg fikk jo ikke se det når det ble kringkastet heller, siden jeg var opptatt på annet hold. Men har jo sett det etterpå, og til min store lettelse, så det i grunnen ganske greit ut 😉 Jeg fikk noen tilbakemeldinger i går om at vi gjorde oss bra på TV og snakket godt for oss.
Dessverre ble det vedtatt å gå for bomring også i Klepp, så nå er folk dypt rystet og skuffet.

Igjen, i det store og hele, så er dette en viktig sak for meg. Og jeg stiller opp på det jeg makter av demonstrasjoner, til tross for at det sliter meg veldig ut. Jeg vil heller være ekstra sliten enn ekstra fattig, for å si det sånn.

I min egen kommune har politikerne faktisk begynt å vise medmenneskelighet, og de jobber nå for å gjøre hele marerittet lettere for oss. Det er mange som må være enige, men flere partier har snudd i saken og innsett det grusomme og den urettferdigheten i dette bomringsystemet. Og det er et positivt skritt videre i saken.
Dessverre er det mange kommuner innblandet, og de er ikke like velvillige og medmenneskelige.

Vi har jo ikke tradisjoner for heftige demonstrasjoner her til lands, men demonstrasjonen i går viste at nå begynner vi å få nok. Den var høylytt og standhaftig, og politikerne som satt i møte innenfor vinduet fikk ikke fred. Så ganske utrolig at de faktisk da valgte å gå for bomring, når de hørte hvor upopulære de ville bli etterpå.

Men er det en folkegruppe vi ikke skal forstå oss på, så er det politikerne. De er utvilsomt noe helt for seg selv, og det benytter de seg av også. For tror du de skal betale i bomringen?
Nei. Så klart ikke. De er jo en opphøyet gruppe, som er mye mer verdt enn alle oss andre.
Det synes de i alle fall selv, der de sitter med sine høye lønninger og bestemmer over alle oss andre som knapt eier nåla i veggen.

Jeg blir preget ja. Deprimert.

Så her er det bare til å stå på. Vi må aldri gi oss!

 

 

#demonstrant #demonstrasjoner #frustrasjon #sinne #nyheter #tv #bomring  

   

MINE SOMMERMINNER 2018 (bidrag til fotokonkurranse arrangert av Søtmonsen)

Årets sommer har vært en av de beste på lenge.
Jeg snakker ikke bare om været altså, men om alt jeg har opplevd, alle de gode stundene, og all gleden over at vi faktisk fikk sommer i år 😀


Jeg har vært ivrig ute med kameraet, for å forevige alle minnene på kamerarullen 🙂
Bildet her er tatt i Bodie, California. Godt og varmt der vi var, men vi kan se snøen i fjellene langt der borte 🙂

Men kanskje jeg skal begynne med begynnelsen?
Den startet nemlig i juni, da jeg reiste til Oslo for å være med på bloggtreff.
Det var veldig vellykket, en varm og fin junidag, mange kjekke bloggere, godt humør og avslappende modus. Jeg tar gjerne en reprise på det treffet der 🙂

Jeg dro ikke alene til Oslo, for jeg ville jo ha litt kjærestetid også, så da ble Pål med. Og det var jo like greit, for han er mye mer kjent i Oslo enn meg, siden han er derfra. Så fikk jeg se ting jeg ikke hadde sett før. Her er vi i Ekebergparken.

I juni fylte jeg også 50 år, og det måtte så klart feires. Vi var nesten 30 personer til bords på terrassen min. Det regnet den kvelden, men vi satt alle tørt og godt ♥

Ferieturen gikk denne gangen til California og Nevada i USA sammen med mine 2 barn. Denne turen sto på min bucket-list, og endelig var det tid for å realisere drømmen. En annen ting på min bucket-list ble også realisert, nemlig en helikoptertur over Grand Canyon. Vi fikk også lande, og spise lunsj midt i Canyon’en, og her viser bildet rett før vi gjør oss klare til å reise tilbake til byen.

På USA turen ble det jo så klart et besøk til mange turistdestinasjoner, blant annet Universal Studios, hvor dette bildet er fra. Fornøyelsesparker er gøy 😀 Noen som vet hvilket bygg vi har i bakgrunnen her?

Det er utrolig mange kjekke bilder jeg kunne presentert fra ferieturen, men jeg presenterer dem jo i flere innlegg her i bloggen, med jevne mellomrom. Så det er bare å smøre seg med tålmodighet 🙂

Vel hjemme igjen er det også mye å oppleve. Blant annet fra Stavanger og Gladmatfestivalen.

Og mye god mat var det der, på Gladmaten 🙂

Kjærestetid er også viktig, og det har vært en prioritet etter jeg kom hjem fra det store utland. Vi er flinke til å gå tur, når helsa mi tillater det. Og her på bildet har vi gått tur til et hotell i nærheten av hvor jeg bor, hvor vi tok noe leskende i varmen denne kvelden 🙂

En annen kveld dro vi opp til Ulvanuten, for å bivåne måneformørkelsen. Det var en varm kveld, og vi satte oss på berget for å vente.

Og her er slutten av formørkelsen, hvor også Mars har dukket opp 🙂

Jeg tror mange vet at jeg er glad i solnedganger. Og denne sommeren har det vært mange av dem. Helsen min har gjort at jeg ikke har fått opplevd alle som jeg ønsker, men her fikk jeg i alle fall nyte en solnedgang på Ølberg 🙂

Alt i alt har dette vært en veldig opplevelsesrik sommer, med alt fra fornøyelsesparker, sol og varme, til demonstrasjoner mot bomringen. Veldig variert kan man si.
Både Disneyland i California og Kongeparken på Ålgård har blitt besøkt av meg denne sommeren. Pluss så uendelig mye mer. Kan ikke nevne alt, det blir for langt her i innlegget da 🙂

Og enda er ikke sommeren slutt. Det er fortsatt mye som gjenstår å oppleve, og jeg håper på mer sol og varme. Da har jeg det aller best 🙂

Tusen takk til Søtmonsen som har laget til konkurranse. Dette er mitt bidrag til konkurransen, og en fin minnebok. Og dette har vært en av de beste somrene på mange mange år 🙂

Er du med i konkurransen?

Takk for at du kikket innom ♥

 

 

#sommerminner #ferie #ferieminner #reise #opplevelser

NOK ER NOK! – JEG HAR BLITT DEMONSTRANT

Ja, du leste riktig, jeg har blitt demonstrant. Snille, rolige Eva har blitt demonstrant!

Det er nemlig sånn, at her i distriktet, Sandnes og Stavanger og omkringliggende knutepunkter, får tredd over hodene våre flere bomringer som vi ikke ville ha, og som er sykt dyre, og som nok garantert kan ruinere mange. Og med mange mener jeg de fleste. Folk som har trang økonomi fra før av, får enda trangere økonomi, og bedrifter vil også lide, og kanskje måtte avslutte, fordi det blir for dyrt å handle og bruke deres tilbud.

Bomringen blir satt i drift 1. oktober, og man skal jammen være kreativ for å klare å unngå å kjøre gjennom når man skal noe.

For meg personlig blir det også dyrt, selv om jeg ikke jobber. For jeg må jo av og til kjøre og gjøre ærender. Jeg må kjøre for å gjøre bruk av viktige helsetilbud og andre kommunale tjenester. Jeg har unger som studerer og som også kjører bil, og gjett hvem som må støtte og hjelpe dem med å betale gjennom bommen? Jo, det er jo vi foreldrene.

Vi skal bastes og bindes, og knebles kan det virke som, når disse bommene blir tatt i bruk.

Og hensikten er visst å få oss til å gå, sykle, ta buss og tog, osv. Uten tanke for at dette ikke vil fungere for de fleste.

Og jeg blir så eitrende sint. Jeg har trang nok økonomi som det er, pluss at buss ikke er noe alternativ for meg med ME. Og jeg ser jo også venner og kjente som vil lide for dette. Det er ingen god situasjon.

Men det er ikke bare jeg som er sint. Det er mange sinte.

En Facebookgruppe er opprettet. Og på kort tid har gruppen fått over 26000 medlemmer. Så det er ingen tvil om at folk er i harnisk.

Så opprettes det jo demonstrasjoner da. Den første var 17. juli. Den dagen jeg kom hjem fra ferien. Og jeg stilte opp, med jetlag og det hele.


Dette bildet har jeg lånt fra Sandnesposten. Her står jeg fremst nesten helt til høyre.

Det var ikke en opphisset demonstrasjon, men en markering, en begynnelse til hva som videre skjer. Vi var vel opp mot 100 personer der.

I dag var det ny demonstrasjon. Den 2. arrangert i gruppen.

Det gikk litt mer heftig for seg 😉

Jeg og Pål, og datteren hans stilte opp. Vi visste det ville bli mye mer folk denne gangen.

Folk begynner å samle seg like før demonstrasjonen begynner.

Politiet var også på plass. Men de hadde nok en litt annen agenda enn vi andre.

Og agendaen vår, var å vise vår motstand mot bommene. Og det fikk vi gjort i et kryss ved kjøpesenteret Kvadrat, hvor det er 3 veier og 3 fotgjengerfelt. Vi marsjerte, og passerte alle fotgjengerfeltene, og trafikken ble stoppet. “Nok er nok” ble det ropt. Ja, jeg ropte selv også. Det er helt lovlig å gå tur og gå over fotgjengerfeltene. 

Men vi var jo mange, så trafikken ble jo stoppet. For det var alltid noen som skulle over veien. Vi var langt over 500 mennesker på denne demonstrasjonen. Og alle sammen skulle jo over veien, og gikk pent og pyntelig på fortauet. Og det ble ingen luker. 

Ved en av overgangene ble det tilløp til slåsskamp, da en bilist ble sur og presset på, og en demonstrant ble enda surere og begynte å ta igjen akkurat der hvor vi var. Sammenstøtet ble stoppet, og det var bra, for vi har ikke råd til den slags dårlig reklame for demonstrasjonen.

Politiet var ikke langt unna, og kom til, med forsterkninger.

Men vi var målrettet, og fortsatte å gå.

De forsøkte å stoppe oss fotgjengere, for å la trafikken passere.

Det var ikke helt vellykket. Pål måtte stoppe i fotgjengerfeltet for å knytte skolissene.
Politiet ventet tålmodig, helt til Pål knyttet opp igjen, for så å knytte sammen igjen. Da tok ene politien med utålmodig stemme et bestemt grep i armen til Pål, for å lempe ham bort fra veien.
Jeg sto pent og ventet sammen med Påls datter, nesten akkurat der hvor politiet hadde beordret oss til å stoppe, men likevel uti veien, uten å stenge, men uten å vike også.
Vi ble jo da vitne til den “hardhendte” behandlinen.

Til slutt fikk en bil passere. Mens bilen bak, fant ut at han skulle støtte aksjonen, og stoppet bilen. Han var jo imot bomringen han også.

Og dermed ga politiet opp. Så de begynte å omdirigere trafikken istedet.

Demonstrasjonen fortsatte helt frem til angitt klokkeslett. Og her er det pressen som har møtt opp og skriver og fotograferer.

Helt til slutt samlet mange seg foran senteret og statuerte noen eksempler. Jeg fikk ikke med meg det før de var godt i gang, og gjorde da heller tjeneste som fotograf 🙂

Og her på podiet står hun som tok initiativ til dagens demonstrasjon. Grete, en venninne av meg 🙂

En veldig bra demonstrasjon ble avholdt, og alle som var med skal ha ære for det.

Om et par uker er det ny demonstrasjon. Faktisk to, samme dag, en i Sandnes og en i Stavanger. Jeg skal være med der også 🙂
For saken er klar: NOK ER NOK!


Dette var en demonstrasjon ute i offentligheten, så jeg har ikke spurt noen om tillatelse til å legge ut bilder på nett. Tvert imot tror jeg ikke så mange har noe i mot det. For vi er alle sammen om saken. Og pressen var jo også tilstede.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hele konflikten, men det skal jeg ikke gjøre. Vi har satt foten ned, og det fortsetter vi med.

Facebookgruppen heter “For vi som er imot bomringen i Sandnes og Stavanger”. Og der stiller jeg gladelig opp på alle demonstrasjoner som helsa mi tillater, selv om det kanskje medfører sengeleie etterpå.

 

#demonstrasjon #sint #bomring #politi  

 

 

   

EN HET OPPLEVELSE

Av og til blir tiden knapp, og den ble faktisk litt knapp da vi skulle til neste overnattingssted etter fjellturen i California. Jeg kjenner på det nå i ettertid, at enkelte steder ble tiden litt knapp, vi var slitne, og fikk ikke gjort alt vi hadde lyst til.

Men, vi opplevde mye uansett, og det er jo grenser for hvor mye vi kan få til på kort tid 🙂

Så da turen vår gikk inn i Death Valley (Dødens Dal på norsk), var opplevelsen å kjenne på ekstremt høye temperaturer. 

Vi hadde jo besøkt Bodie, som var øde nok i Californisk utmark. Det som ventet oss nå, var enda mer øde.
Faktisk så øde, at vi hadde hamstret masse vann, etter anbefaling fra mange. For i den ekstreme heten, så var man ganske sjanseløs om noe skulle tilstøte oss på turen gjennom ørkenen.

Hadde vi hatt mer tid, hadde vi stoppet flere steder, og knipset flere bilder.
For Death Valley var et eventyr i variert natur som kalles ørken.

Veien var også enkel å kjøre på, kun ett felt i hver retning. Det var nesten så vi følte oss som hjemme 😉 Men standarden på veien var god, og farten var høy, trafikken var ensom. Det var ikke så enormt mange biler vi møtte på ferden.

Siden jeg var sjåfør, kunne jeg ikke knipse i vei gjennom bilruten. Jeg måtte ha fokus på kjøringen. Så et par bilder her i innlegget, har jeg lånt fra mine barn som var passasjerer og målløse tilskuere til naturen i ødemarken.

Det var oftest Amalie som satt i baksetet, og hun fikk tatt fine og illustrerende bilder hun også. Dette bildet viser en lang veistrekning, med ørken hvor man enn snudde seg.

Daniel tok dette bildet med min telefon. Magisk synes jeg, da man ser en luftspeiling langt der framme, før man tilsynelatende kjører inn mellom fjellene.

Og fjeller var det, men de var langt borte. Dette var i sannhet en død dal. Ikke et hus å se, ikke noe levende, foruten oss selv og et par andre biler vi passerte.

Og stekende sol.

Vi satt jo i en luftavkjølt bil. Airconditionen durte, og vi skulle ankomme områder hvor man ble oppfordret til å skru av airconditionen. Dette fordi det kunne bli overbelastet med den høye temperaturen utenfor, og konsekvensen kunne bli motorhavari.
Vi hadde på forhånd spurt om dette, om det virkelig kunne være nødvendig å skru av AC?
For selv tenker jeg på trafikksikkerheten i det å være overopphetet sjåfør.
Hos bilutleiebyrået mente de at så nye og fine biler som den vi skulle ha, trengte vi ikke å bekymre oss for det. Det var bare å ha på AC så mye vi hadde behov for.

Og det gjorde vi. Vi hadde på AC hele tiden, og hadde det bekvemt og godt inne i bilen, mens landskap av mange slag passerte oss. Alt fra sandområder med spredte vekster, til røde flotte klipper. Og vi så til og med sanddyner ala Sahara. Dessverre var tiden knapp, og vi hadde lyst å komme frem til hotellet mens det var lyst, så vi kunne ikke stoppe. Hadde vi hatt bedre tid, så skulle vi såvisst stoppet flere steder.

Men noen stopp ble det jo. Vi måtte jo ut og kjenne på temperaturen 🙂

Og så måtte vi jo knipse litt 🙂 Her er et bilde av meg i et uoppmerksomt øyeblikk, travelt opptatt med å forevige omgivelsene 🙂

Og så oppdaget jeg at det var “paparazzi” på plass, med mitt kamera 🙂

Men jeg er jo også paparazzi, så jeg kunne ta igjen 😉

Vi kjente at temperaturen her var høy. Det var ikke direkte ubehagelig, for luften var tørr. Hadde luften vært fuktig, ville det ha vært trykkende.

En liten bris sørget for ekstra hete. Du vet hvordan det er hjemme når det er kaldt, og det er litt vind, så blir effekten kaldere i vinden. Her i Death Valley var effekten av vinden motsatt. Det føltes som en varm vifteovn som sto og blåste og varmet oss ytterligere. En ganske merkelig følelse.

Jeg må jo innrømme at jeg syntes heten var deilig ♥
Men jeg tror min sønn syntes den var plagsom 😉 Han er nemlig tilhenger av kjøligere forhold 🙂
Uansett så var Death Valley et av hans ønsker på USA turen vår, og da var vi to. Han hadde også lyst å kjenne følelsen av den ekstreme heten.

Egentlig hadde vi håpet det skulle være varmere, for å skikkelig få en følelse av det ekstreme. Men med den lille vinden som var, fikk vi jammen føle på det ja 🙂 Skyggetemperaturen var ca 46 grader her på bildene. Og skygge var det ikke så mye av akkurat.

Min datter var den som var mest skeptisk til akkurat denne kjøreturen, men hun bøyde seg for flertallet. Og alt gikk jo veldig bra. Vi taklet dette veldig godt. Til og med hun, som er mest sårbar ved høye temperaturer. Mye vann å drikke, litt salt snacks å spise, så var vi godt rustet 🙂

Litt action ble det også da Daniel hørte en lyd fra et nærliggende kratt. Jeg hadde selv hjertet i halsen, for de levende vesenene som bor i ørkenen her, er jo av det farlige og giftige slaget. Så jeg håpet jo at lyden ikke var så nært at han kunne bli rammet der han satt på huk og studerte krattet.

Men lyden forsvant og vi så ikke noe til hva det var som laget lyd. Heldigvis 😉
Uansett hvor vi satte våre ben, var det lurt å følge med på bakken, for dette er et ugjestmildt sted å oppholde seg lenge når man ikke er kjent med hverken faunaen eller temperaturen 🙂

Her er litt av vegetasjonen i akkurat dette området vi stoppet i. Ikke veldig frodig, men utrolig at noe overhodet kan overleve i det tørre klimaet.
Og da mener jeg ikke bare planter, men også dyr og insekter og hva det enn måtte være.

Det bor til og med mennesker langt ute i ørkenen. De bor ikke tett. Det kan man ikke beskylde de for. Men noen må jo jobbe der også. F.eks. må det jo være muligheter til å fylle drivstoff. Og det er ikke akkurat tett mellom bensinstasjonene der i ørkenen. Men den ene vi fant, som var ganske mange miles fra den neste, hadde en sånn fin slogan: Stovepipe Wells, where the desert meets the sky. Så altså, dette er bensinstasjonen (byen) hvor ørkenen møter himmelen.

Vi fant jo ut at det kunne være lurt å ikke gamble med at vi hadde drivstoff nok frem til neste bensinstasjon dukket opp, så da stoppet vi her på Stovepipe Wells for å fylle tanken.

Og for å gå på do.

Da jeg gikk ut av bilen viste temperaturmåleren 48 grader celsius. Det er den varmeste temperaturen jeg noen gang har opplevd utendørs. Og med den brisen som også var, så føltes det virkelig hett. Som i en varmluftsovn. Men det var en god opplevelse, selv om jeg kjente at jeg ikke trengte å ha det sånn hver dag i flere måneder 🙂 Det holdt med et par dager liksom 🙂

Toalettene lå langs den ene veggen på bensinstasjonsbygget. Jeg gikk inn, og fant et ryddig og rent toalett. Lukket døra etter meg, og fant et skilt på døra:

Etter å ha lest det, kikket jeg ekstra nøye i kriker og kroker, og oppi søppelspannet også, for sikkerhetsskyld. Sånn i tilfelle noen andre før meg hadde glemt å lukke døra når de gikk.

Alt gikk bra, og jeg kom meg levende og uskadet ut fra doen 🙂

Her er litt av omgivelsene rundt bensinstasjonen. Ganske øde der også….og himmelen er ikke langt borte 😉

Vi hadde et stopp til før vi var fremme ved hotellet vi skulle ta inn på. Der sto en minneplatte over Father John J. Growley. Han viet tydeligvis sin tilværelse til ørkenen og dets befolkning 🙂

Flott utsikt var det også fra dette stedet hvor minnebautaen sto 🙂

Flott utsikt til flere kanter 🙂

Til slutt kom vi frem til stedet Furnace Creek og hotellet vi hadde bestilt rom. Egentlig var det et motell. Vi var slitne og varme, og akkurat her ble det ikke knipset bilde av hotellet eller sånt. Området her er opprinnelig en gammel ranch som er bygget om til hotell/motell. Det fantes både basseng og alt på området, men vi kom aldri så langt som til å utforske akkurat det.
Det var 45 grader da vi steg ut av bilen for å sjekke inn.

Området har spor etter tidligere virksomhet, og er “frodig” og beplantet.
Også her var vinden glovarm, og vi var veldig langt fra å fryse 🙂

Ganske fint egentlig. Ikke så øde som resten av ørkenen 🙂

Gammelt og nostalgisk.


En vakker solnedgang fikk vi også med oss da kvelden kom. Det ser rent tropisk ut dette bildet. Så man kan jo si det sånn at det var en oase i ørkenen 🙂 Min datter tok dette bildet.

Dette bildet tok jeg. Det var rett og slett nydelig å se på solnedgangen, med palmene i forgrunnen, midt i ørkenen, i 45 grader, med glohet fønvind. En opplevelse for livet ♥

Utenfor restauranten, eller caféen tror jeg heller vi kaller det, hadde de en fin uteterrasse. Men jeg tipper det må være for varmt å sitte der på dagtid i alle fall 🙂

Vi var slitne, varme og hadde kjørt langt, og opplevd mye. Så vi orket ikke å utforske så mye av området. Vi visste det var basseng der, og forskjellige ting. Men vi skulle jo bare sove, og så dra videre dagen etter. Dermed ble det så som så med fotograferingen. Når jeg kikker gjennom bildene nå, så er det jo kjekt at vi faktisk hadde fått festet såpass mye til kameralinsen 🙂

I ettertid kunne jeg veldig godt tenkt meg å bo en natt til, sånn at vi kunne utforsket litt mer av området, og området rundt. Men kanskje en annen gang. Det er grenser for hvor mye vi kan klare å presse inn på 3,5 uker når man er ME syk 🙂

Inne i caféen var bordene dekket med et kart over Death Valley. Det er ting å utforske i Death Valley. Så om jeg noen gang får anledningen igjen, skal jeg være mer enn kun på gjennomreise der 🙂

Frokosten dagen etter besto seg av egg og bacon, og hash browns. Jeg må innrømme at jeg har spist bedre frokoster enn det der, men det dugde for å ha “drivstoff” i magen til å komme seg videre gjennom ørkenen og til neste overnatting, som var i en annen stat og en større by 🙂

Death Valley er en av USA’s nasjonalparker. De har mange nasjonalparker i USA, og de er flinke å ta vare på dem.
Death Valley er åpen året rundt, men absolutt varmest i sommermånedene. Varmest er målt til 57 grader, for mange mange år siden. Vi opplevde 48, som er mer normaltemperatur av den høyeste sorten. Death Valley er også et av de varmeste stedene på kloden.

I Death Valley finnes også USA’s laveste punkt, som er 85 meter under havoverflaten. Og enkelte områder er belagt med en salthinne. Vi kjørte forbi sånne områder, og vi kjørte gjennom det laveste punktet.

Jeg leste en plass at Death Valley fikk sitt navn da en gjeng gullgravere skulle ta en snarvei gjennom området, og ble sittende fast i flere uker. En av dem døde. De døpte området Death Valley.

Det var tidligere gruvedrift i Death Valley, og der er masse historie og spennende ting å se, noe vi ikke var klar over på forhånd. Hadde vi vært klar over det, hadde vi beregnet bedre tid der.

Jeg ønsker meg definitivt en tur tilbake dit en gang. Men om det noen gang vil hende, er meget lite sannsynlig dessverre. Jeg får føre det opp på min Bucket List 🙂
Utrolig glad er jeg for å ha sett dette området på vår reise gjennom. Og opplevd det vi opplevde. Det er for meg veldig eksklusivt og unikt, og jeg ville angret hvis vi ikke hadde gjort den turen 🙂

Nå er jeg kanskje litt sær da, som synes dette var så fantastisk. Men det er mange flere enn meg som synes det. Og jeg vet også om dem som synes dette området er tørt og kjedelig. Men for meg var det en opplevelse helt utenom det vanlige, som jeg gjerne tar en reprise på, og gjør ordentlig grundig 🙂 Det er rett og slett bare noe man slett ikke får oppleve andre steder i verden 🙂

Anbefales! ♥

 

#deathvalley #dødensdal #ørken #stovepipewells #furnacecreek #natur #hete #sol #temperaturer  

  
    

I VILLE VESTEN

Vår ferd videre i California gikk til en av mange ghost towns, Bodie.

Bodie var en gullgraverby fra 1859 til 1942. På det mest aktive bodde det rundt 8000 mennesker i Bodie, og de hadde både kirker, bank, fengsel, skole, brannstasjon, chinatown og over 60 saloon’er 🙂 Alt hva en ekte Wild West by måtte begjære 🙂

Bodie hadde nemlig et Wild West rykte, med stor søken etter lykken, på godt og vondt.

Etter at byen ble forlatt i 1942 ble det utnevnt caretakers, som skulle beskytte byen fra vandaler og andre uærlige. I 1962 ble Bodie kjøpt opp av California State Parks, som ville verne byen og ta vare på bygninger og deres historie for ettertiden.

Byen blir ikke restaurert, men den blir kontinuerlig reparert og holdt vedlike som historisk monument, for alle som har lyst å ta en titt. Mange bygninger er forlengst rast ned eller brent ned, men man kan fortsatt ta i øyesyn hvordan ting var i de periodene byen eksisterte. De fleste byggene er mer eller mindre falleferdige, men blir forsterket, og ikke lovlige å gå inn i. En del av byen var stengt pga. det var for farlig å gå mellom de falleferdige bygningene.

Det rare med en sånn by som dette, og andre tilsvarende byer, er at de ser ut som de ble forlatt i hui og hast, uten at man tok seg bryderiet med å pakke med seg noe. Når vi selv flytter til nytt sted eller nytt hus, så tar vi jo med oss alt av verdi og alt vi eier. Men her ble bare alt forlatt, uten tanke for hverken salg eller ny oppstart. Ganske rart og se og bevitne, da vi kikket inn av vinduene i bygningene. Og datteren min syntes det var creepy, og likevel fascinerende 🙂

Her er jeg og Amalie foran noen av byens skrantende byggverk 🙂

Ja, skrantende er vel bare fornavnet, da noen av byggene ser ut til å ha sett veldig mye bedre dager og ikke minst, bene dager 🙂

Det meste var bygget i treverk, og ja, soltørket treverk ser sånn ut etterhvert 🙂 Men de kunne ha strenge vintre også i Bodie, med opptil flere meter med snø.

En gang i tiden har nok dette vært bent og pent, men tidens tann og alt det der, skaper interessante former 🙂

Værbitt, men jammen synes jeg det har holdt seg godt, tross alt 🙂

En kirke sto fortsatt. Dette var en metodistkirke bygget i 1882. En katolsk kirke ble bygget samme år, men brant ned i 1928.

Akkurat som man ser på film 😉

Her kunne vi faktisk kikke inn, da døren var åpen for publikum. Men lenger enn døråpningen kom vi ikke.

Og sånn ser det ut inni kirken.

Kirken var ett av de mer velholdte byggverkene i Bodie.

Ikke langt fra kirken lå Rangerens hus. En ranger er en slags lovens håndhever, og det er mange av dem i USA. Spesielt i alle nasjonalparkene.

Da vi var her i Bodie, var det rundt 28 grader, og mer enn varmt nok for kjølige skandinaver 🙂 Vi ruslet rundt og kikket, og hadde en liten oversikt i heftet som Daniel her holder i hånden.

Noen få hus kunne vi gå inn i, som her, hvor stua ser nokså slitt ut etter mange, mange år.

Kjøkkenet har også sett bedre dager, og det ser faktisk ut som at dem som bodde her, spiste og drakk, og så reiste de.

Det ser jo ut som de ikke hadde det så verst egentlig, men dette kan jo være fra nyere tid (sånn litt før 2. verdenskrig), eller så var dette hjemmet til noen av de mer velstående 🙂

Her var hus og maskinerier fra forskjellige tidsperioder.

Denne tok jeg bilde av gjennom et vindu. Den har nok vært staselig i sin tid 🙂

Her er et glimt fra da tiden nådde bilalderen 🙂

Jeg har ingen anelse om hvilken tidsperiode denne lille lastebilen er fra, men sjarmerende nostalgisk var den der den sto midt ute på et jorde helt alene 🙂

Ikke godt å si hva som har vært inne i dette vindskjeve lille huset.

Litt lenger oppe i lia lå gruveområdet.

Der var området sperret, det var for utrygt å gå mellom de falleferdige bygningene. Det koster nok ganske mye å sikre alle byggene, så her har de valgt å sperre av istedet.

Men kikke litt på avstand gikk jo veldig fint 🙂

Man kan se at de har hatt hjelpemidler etterhvert.

Her var det hektisk aktivitet i sine glansdager, i jakten på gull.

Lenger nede i dalen kikket vi på litt flere bygg.

Blant annet restene av banken.
Og selv om det kom mange lovløse og andre lykkejegere til byen, ble banken aldri ranet. Men et innbrudd i september 1916 tapte banken for store verdier.
Banken brant ned i 1932, og kun velvet med safen er igjen.

Her er safen, pent dekorert og nokså intakt 🙂

En enslig døråpning står helt for seg selv.

Rett ved fengselet, som jeg visst ikke fikk tatt bilde av, møtte vi på denne lille krabaten her. Ser du den?
Etter hva jeg har funnet ut, er det en jordrotte. Den pilte plutselig rett bak meg da vi skulle kikke på fengselet, og vipps var hele fengselet glemt 🙂

Jordrotten poserer velvillig en liten stund, mens vi knipser og lokker 🙂
Men så ble det for kjedelig, og den stakk avgårde til mer spennende destinasjoner 🙂

Mye er fortsatt å se i byen, og selv om den ikke er veldig stor, er det likevel tidkrevende i varmen.

Vi kikker inn noen flere vinduer, og her er det skolestuen som ble brukt frem til byen ble fraflyttet. Det var et stort rom med plass til mange elever. Jeg tipper alle skolens elever ble undervist i det samme rommet.

Det var også et par likhus/begravelsesbyråer i byen. Der var et salig kaos av kister og kleder og litt av hvert.

Noen hus hadde fortsatt gardiner og et lite gjerde rundt sin lille hage, så man kan lett se at folk ville gjøre hjemmene sine koselige.

Selv om vi hadde lyst å kikke litt mer, hadde vi et travelt tidsskjema foran oss, da vi hadde Bodie som en liten avstikker fra vår egentlige rute på vei inn i ørkenen og neste overnatting.
En avstikker vi ikke angrer på.

Etter det kjølige været i San Francisco var det godt å komme til litt varmere klima, og det fikk vi jo en forsmak på i 28 grader varme Bodie.

Vår neste destinasjon var 19 grader varmere 🙂 Men det kommer det mer om i neste innlegg 🙂

 

#californiastatepark #bodie #ghosttown #usa #california #gull #villevesten #gamledager #museum #reise #ferie   

TANKEFULL

Man blir litt tankefull på en dag som i dag. 22. juli.

Jeg holder på å skrive et blogginnlegg fra ferien, men så har jeg noen tanker jeg bare må få litt orden på, så da gjør jeg det først.

Jeg husker veldig godt den dagen da så utrolig mange mennesker ble rammet av en syk manns handlinger. Ja, for sånne handlinger er syke.

Jeg kjente ingen selv som ble rammet, men jeg føler med alle sammen likevel, for alle var mennesker med stor verdi og en hel fremtid foran seg. Men sånn gikk det ikke.

Så dagen i dag blir automatisk tung.

Min dag er ekstra tung fordi jeg har en del tanker jeg sysler med.

Det er jo sånn at jeg stadig leter etter gode måter å håndtere min hverdag på. Jeg har jo perioder hvor jeg forsøker ting, for å se om det kan gi meg noe mer.

Jeg sliter veldig med å klare å ta hensyn til meg selv. Det er nesten håpløst. Jeg mestrer det dårlig. Jeg kjører på, som om dette var siste dagen i mitt liv, og så blir jeg så utrolig sliten etterpå. Og likevel står jeg på. Til jeg omtrent segner om noen ganger. Men så hviler jeg jo innimellom. For der er jeg litt flink synes jeg, at jeg klarer å passe på at aktivitetene mine samsvarer med hvilen jeg trenger. Eller…..tja, av og til i alle fall 😉

Nå når jeg var 3,5 uker på ferie i USA, så skjønner sikkert alle at det ikke var hvileferie. Men likevel har jeg hatt mange dager som var viet hvile mens vi var der. Og så sliter jeg litt nå når jeg har kommet hjem, med tanker om ting vi ikke fikk gjort, fordi jeg trengte å hvile. Så har jeg en sånn ensom og tom følelse inni meg. Helt merkelig altså. Ikke noe gøy. Dette var jo helt nødvendig, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg sitter og straffer meg med sånne tanker. Jeg vet jo at jeg er syk. Jeg vet jo at jeg MÅ hvile. Og da vil enkelte ting ikke være mulig å gjennomføre, med mindre man flytter bort dit i en periode.

Vi kom hjem på tirsdag, for snart en uke siden. Og jeg kjenner det godt. Jeg hadde egentlig ikke lyst å reise hjem, og samtidig var det veldig godt å komme hjem.

Vel hjemme har jeg hvilt og vært impulsiv. Jeg har kjent på det å kunne gjøre ting som passer der og da, for min kropp og min helse. Det ble en tur på Gladmaten. Det angrer jeg ikke på. Joda, sliten ble jeg jo, men det var en fin dag i sammen med gode venner, stille og rolig, og veldig koselig 🙂 Jeg hadde ikke ventet at det skulle bli så bra 🙂 

Og i går var jeg i bursdagsfest hos en venninne.
Og i dag sliter jeg virkelig helt vanvittig. For nå er jeg helt nedkjørt. Nå har jeg faktisk brukt meg opp. Men jeg hadde det kjekt i festen da. De neste festene må jeg ta det mer med ro. For ja, det kommer flere fester. Er mange av mine venner som fyller rundt tall i år, og da blir det mer selskapelighet enn normalt.

I det siste har jeg tenkt en del på tiden fremover.
Jeg skal gjøre et par endringer på prioriteringslisten min.
Jeg er veldig sosial, synes det er kjekt å være sammen med mennesker, men det er utrolig slitsomt også. Forrige perioden var det min sosiale agenda som hadde prioritet, og det slet på, og jeg ble mye syk og kunne ikke gå så mye tur. 
Nå fremover skal tur få prioritet. Så får jeg heller trappe ned litt min sosiale agenda. Det blir noen fester fremover, med mye folk i. Og der sliter jeg veldig akkurat nå, med å mentalt forberede meg på dette. For meg vil det nok passe best med små forhold….sammenkomster med ikke fullt så mange mennesker. Eller helst bare et par stykker.
Jeg er jo redd jeg skal bli litt ensom, fordi jeg kanskje bevisst eller ubevisst tar litt avstand. Men jeg bare MÅ prøve dette også, for å se hvordan jeg vil klare meg, og hvordan dagene mine vil bli.

Jeg har jo kjæresten min, Pål. Han skal få mye av min tid ♥
Jeg har ungene mine, som jeg også må få tid med. Men disse sliter ikke like mye på som festlige sammenkomster med mange mennesker, som kanskje til og med er fremmede.

Det er en hårfin balansegang. Og noen av mine månedlige aktiviteter kommer jeg til å kutte ut. I alle fall en periode.

Og så har jeg lyst å reise litt, når muligheten byr seg. Jeg liker å se og oppleve. Det er litt av livet. Godt å komme seg utenfor sin egen hjemmesone, selv om det kan gi store smerter og sliten kropp. Så da gjenstår det å vente og se hvordan ting blir.

Ferien jeg var på, kommer aldri til å bli glemt. Det var en opplevelse fra A til Å 🙂 Absolutt verdt alle smertene og den urslitne følelsen jeg har nå. Jeg aner ikke om jeg vil klare en sånn tur en gang til, men jeg håper jo at det kan være mulig en vakker dag 🙂

Nå skal jeg ta en veldig tidlig kveld. Det MÅ jeg. Kroppen klarer knapt å holde seg oppe i sittende stilling. Og øynene er også trøtte, så kanskje det er mulig å sove denne natten? Det er i så fall veldig bra, da søvnløshet er litt mer normalt her hos meg.

Da sier jeg god natt, og håper søvnen finner alle etterhvert som kvelden siger på og natten ankommer.

 

 

 

#helse #prioriteringer #tanker