Denne uken som har gått, har vært en av mitt livs tyngste og vanskeligste.
Det er noe jeg gjerne skulle sluppet, men hvor man absolutt ikke har noe valg.
Det er når man må ta ansvar for en av sine foreldre, som ikke selv kan ta ansvar lenger.
Jeg er uendelig glad i min mamma ♥
Men mamma er syk, og begynner å bli gammel.
Hun vet det selv. Innimellom.
Og til slutt, i hui og hast, måtte hun flytte på hjem.
Det var en hjerteskjærende opplevelse for meg og min bror. Og ikke minst for henne selv.
Vi var mye sammen med henne på hjemmet til å begynne med, som en trygghet for henne i en slags innkjøringsfase. Og vi ser jo nå at det går greit. Nå ER hun faktisk trygg. For nå er hun ikke alene lenger.
Jeg har ikke kunnet tenke på meg selv noe særlig denne uken som har gått. Det har vært noe hele tiden. Og på toppen av det hele, har jeg hatt selskap også, med god middag og fine kaker 🙂 Det var på fredag. Da fikk vi endelig feiret bursdagene til meg og sønnen min, som var i juni.
Bedre sent enn aldri 😉
Det var koselig, for mamma kom også, og det så ut til at hun koste seg hun også .)
Nå er jeg så sliten, at jeg knapt henger sammen. Og hadde det ikke vært for at jeg har besluttet at denne uken som kommer, skal jeg koble helt ut, så hadde jeg gitt opp tror jeg. Jeg kjenner det i hvert eneste fiber i kroppen nå. Kjenner at jeg ikke orker mer.
Det har gått med noen tårer denne uken. Og nå, mens jeg sitter her og skriver, presser gråten på igjen. Men jeg tror det er tomt for tårer nå.
Det har vært en tøff opplevelse og se sin egen mamma forvirret og hjelpeløs. Men basisting klarer hun selv enda. Når hun blir minnet på det. Og selv da kan det ta lang tid før det blir utført.
Personalet på hjemmet gjør en fantastisk jobb med de gamle.
Jeg er full av beundring.
Og nå kan jeg senke skuldrene.
Bildet viser mamma og meg på den første restauranten vi spiste på da vi var i Praha i juni.
Etter dette har det gått raskt i nedoverbakke.
#sykdom #alderdom #smerte #sorg #omsorg
