DYRENE I SKOGEN

I dag gikk jeg tur sammen med en venninne, i for meg, ukjent terreng.

Terrenget er jo egentlig hjemlig, fra barndomsbygda mi, men på den tiden jeg bodde der, var jeg ikke noen veldig ivrig turgåer, derfor er jeg ikke kjent i det området der.

Venninnen min har hytte der i området, så hun har blitt godt kjent, og dermed var det ikke så vanskelig å finne frem 🙂 Hun er også oppvokst der, midt i naturen, så hun er heldig synes jeg.

På turen fortalte hun om dyr i området, og jeg var glad jeg ikke var alene 😉 Er jo litt redd for å møte på dyr som elg og sånt. Store dyr det, selv om jeg vet at de er redde for meg også 🙂

Det første dyret vi traff på var ikke helt trygg på oss, men heldigvis ikke så veldig stort da. Den lille her gjemte øynene sine, og håpet at det skulle hjelpe mot det store skumle som vi to representerte.
Og det gjorde det….det var rett og slett ganske sjarmerende ♥
Og litt etter fotoshooten fikk den gå 🙂

Jeg har fundert på om det er en frosk eller padde, men etter å ha googlet litt, tror jeg helt sikkert at det er en frosk.

Vi tok det med ro på turen. Jeg er ikke i kjempeform akkurat, og ulendt terreng er jeg mer ustødig til å gå i (jeg ønsker meg turstaver).
Her har vi kommet frem til Lundekvam. Det er en gammel gård hvor det bare ligger noen hustufter igjen.

En aldri så liten skiltjungel midt ute i heia 🙂
Jeg har veldig lyst å gå til Vårlivarden en gang, men må gjøre det når jeg er i bedre form 🙂 Øvre Hetland var utgangspunktet vi gikk fra på dagens tur 🙂

Så møtte vi på en stålorm. Den er heller ikke av kategorien jeg er redd for. Den lå forøvrig helt stille. Om den ikke merket oss, eller var stiv av skrekk, det vet jeg ikke.
Det er jo fin temp nå for tiden, og spesielt når solen våger seg frem, noe den ikke har gjort for ofte de siste par dagene. Men klart at disse dyrene kommer frem og lengter like mye etter sommer som vi mennesker gjør 🙂
Stålormen er forøvrig en øgle leste jeg meg til, og ikke en slangeart.

Det er herlig å høre bekken klukke når man er på tur. Ingen trafikklyder, ingen bylyder. Bare naturens lyder og bekken som sildrer 🙂

En liten rast måtte vi også ha, og da ble det så klart en selfie 🙂

Helt til slutt møtte vi på disse endene. De var litt større enn endene jeg vanligvis ser når jeg går på tur. Men flotte var de 😀

Turen i dag tok et par timer, og vi gikk i nesten 6 kilometer. Skrittelleren min talte langt over 11 000 skritt. Så jeg er veldig fornøyd 😀

Etter jeg kom hjem ble det en lang og god hvile. Noe som er helt nødvendig etter tur som oftest.

Dette var en kjekk tur som jeg gjerne tar en reprise på. Det var jo også flere turstier i området, så mulighetene er mange. Alltid kjekt å gå en plass man ikke har gått før 🙂

 

 

#turglede #utpåtur #tur #fottur #dyreliv #natur #hustufter 

EN FORMIDDAGSTUR RUNDT STOKKI

I dag valgte jeg å gå tur rundt Stokkelandsvannet, Stokki på folkemunne.

Sist jeg gikk her var vannet dekket med tykk is og folk gikk på skøyter. Jeg gikk også ut på isen, men valgte å ikke bruke skøyter den gangen. Det kan du lese om HER!

I dag var idyllen en annen, stille og fredelig, med mange fugler på vannet.

Da vi gikk på isen i vinter, gikk vi ut fra denne bredden. Der er en stor piknikplass og ballbane, og mulighet for masse kos for liten og stor.

Turen rundt vannet, pluss til og fra der hvor bilen min sto parkert, tok 59 minutter i dag. Det ble like under 5 km.

Det ser ut til å være ro og harmoni blant alle de forskjellige fuglene i alle fall 🙂

Noen er i farta også 🙂

Naturen var også rolig og harmonisk i dag 🙂

Men i vinter var det ikke fullt så harmonisk. Et tre ser ut til å ha sett sine bedre dager.

Det står benker jevnt fordelt langs løypa. I dag fristet det å sette seg og hvile. For selv om jeg sov hele 7 timer sammenhengende i natt, i motsetning til 3 som er mer vanlig, så har jeg en del å ta igjen. Og det sies at det ikke går å ta igjen søvn, så da får jeg heller føle meg litt sliten og trøtt i dag. Jeg valgte å slepe meg videre, og heller ta pauser i form av små fotostopp 🙂

Her er et blinkskudd (selfie) av trøtte meg.

Det kjekke med å gå ute nå, er fargeprakten i vårblomstene 🙂

Mindre kjekt er det med høyspentmastene som ødelegger for fotogleden rundt en del av vannet.

Når man ikke er i nærheten av høyspentmastene, kan naturen nytes i fulle drag og fotogleden kan utfolde seg fritt 🙂

Og her var slutten på dagens tur. 9 grader og oppholdsvær i alle fall. Det skal visst regne bittelitt i dag, men heldigvis var det ikke noe regn da jeg var på farten 🙂

 

 

#utpåtur #turglede #fotoglede #vår 

 

EFFEKTEN AV EN DIAGNOSE

I disse dager er det et helt halvt år siden jeg fikk min ME-diagnose. Og av og til tenker jeg at jeg burde feire akkurat den anledningen.

Det er jo ikke sånn at man ønsker å ha et lass diagnoser hengende på seg, for det i seg selv kan være ganske belastende hvis det er alvorlige ting, eller hvis det er mange ting.
Selv har jeg nå 3 diagnoser.

Den første jeg fikk var allergi. Da var jeg ca. 16, og hadde i flere år vært “forkjølet”. Jeg er helårsmedisinert, og det eneste i rekka av prikkprøver som ble tatt på armen min jeg ikke reagerte på, var støv. Så da vet jeg i alle fall at jeg ikke har støvallergi 😉
Og det er jammen bra, for de andre to diagnosene jeg har, samsvarer dårlig med støv på hjernen 😉

De diagnosene er lavt stoffskifte, og ME.

Jeg har jo i over 30 år hatt allergi. Og stoffskiftet fikk jeg i ung voksen alder, og det ble jeg jo også da medisinert for. Og siden har jeg aldri egentlig følt meg helt frisk, selv om jeg ble mye bedre. Men da jeg begynte på ME-historien for en 10 års tid siden, så forsto jeg jo at selv om jeg aldri hadde følt meg helt frisk etter at jeg fikk påvist lavt stoffskifte, så var jeg jo egentlig superfrisk i forhold til hva som da begynte å bygge seg opp.

 

Her er jeg ca 7-8 år gammel, frisk og rask, og lykkelig uvitende om mine fremtidige helseproblemer.

Etter jeg fikk medisiner for allergi og lavt stoffskifte, ble jo livet ganske mye lettere. Det var til å leve med, plutselig. Det vonde og vanskelige ble jaget litt bort, og behaget ble større. I noen år.

Her er jeg rundt 21-22, og eneste diagnosen jeg har foreløpig er allergi.

I går traff jeg en tidligere kollega som jeg ikke har truffet på en stund. Hun kommenterte at nå ser jeg mye friskere ut enn da vi jobbet sammen. Og det var jo på den tiden vi jobbet sammen, at alle problemene virkelig begynte å komme godt i gang. Det var da jeg begynte å få mange betennelser. Jeg slet med armene og føttene, med betennelser som ikke lot seg kurere uten månedsvis hvile. Jeg var alltid trøtt og sliten, og likevel sto jeg på så godt det lot seg gjøre. Energinivået ble lavere og lavere. Jeg trente en del også på denne tiden, og fikk aldri ekstra overskudd. Tvert imot ble jeg så tappet for energi at jeg skjønte det måtte være noe galt. For hvordan kunne alle andre få til jobb, unger, trening og fritidsaktiviteter, og jeg kunne ikke? 
Jeg følte meg faktisk enormt mislykket.

Årene gikk, og jeg kjempet en endeløs kamp i helsevesenets korridorer, for å få en forklaring og kanskje litt hjelp til å hvordan komme meg litt ovenpå. Jobbe kunne jeg ikke mer etterhvert, jeg var rett og slett ikke i stand til det.
Det å gå uten å kunne jobbe føles også uverdig på en måte. Det å ikke være god nok lenger, det slet på psyken etterhvert. Jeg har vært innom noen depresjoner i løpet av denne 10-års perioden. De har jeg lært meg å jobbe meg ut av. Men for å klare det har jeg måttet “svelge noen kameler”, som er et uttrykk i å gjøre innrømmelser.

Jeg har måttet godta at jeg er syk. Jeg har måttet innrømme det overfor meg selv, at dette er ikke noe jeg bare kan vifte bort. Jeg har måttet svelge skuffelsen, og den verdiløse følelsen, og innrømme at jeg ikke lenger kan strekke meg etter, og være like flink som alle andre. Jeg har måttet innrømme at jeg ikke er mislykket, men jeg er syk, jeg er tom for energi. Jeg trenger hjelp, jeg trenger en forklaring. Og jeg har like stor verdi som alle andre likevel.

Dette bildet er tatt på Rhodos i 2015. Jeg var der med et par venninner, blant annet bloggvenninne Karidansen.
Da jeg skulle pakke kofferten før avreise hjemmefra, slet jeg virkelig. Jeg satt en hel dag og kikket på den tomme kofferten, uten krefter til å finne noe å legge oppi.
Et par timer før avreise, fikk jeg endelig tatt et krafttak, og slept meg til å hive noe oppi kofferten. Den ble full. Dessverre glemte jeg bikinien 😉
Den påfølgende bikinihistorien kan du lese hos Karidansen HER 🙂

Og dette med å pakke kofferten beskriver egentlig godt hvordan årene mine har vært. Jeg har slitt. Med alt. Energi og overskudd var noe jeg bare kunne drømme om. Smerter og feber tok inntog i kroppen min, og herjet kroppen min i perioder.

Og sånn er det fortsatt.

MEN…..

Noe har likevel endret seg. For i fjor fikk jeg endelig en lege som hørte på meg, og etter grundig jobbing fra legens side, fikk jeg til slutt en diagnose: ME.

Den kom ikke som noen overraskelse, men realiteten kom som et sjokk.
Og realiteten er at jeg har en sykdom, som er alvorlig. En sykdom som ikke tas på alvor av absolutt alle andre i samfunnet. En stigmatiserende sykdom. En sykdom som stjeler store deler av livet.
Og det verste: Det finnes ingen kur. Enda.

Fordelen i det å få diagnosen er likevel tydelig.
Det er lettere å bli hørt, og til dels forstått. Man har en knagg å henge alt det vonde og vanskelige på. Man får litt hjelp og oppfølging (i noen tilfeller). I form av informasjon og tilrettelegging. Og en bør blir løftet fra skuldrene, nesten bokstavelig.

Sånn har det i alle fall blitt for meg.
Jeg har hatt en sykt tung vinter. En del av det tunge har vært en prosess, ettervirkninger av å ha fått den alvorlige diagnosen. Jeg har vært innom sjokk, sorg, glede…ja, hele spekteret av følelser i grunnen. Og jeg har vært sykt sliten. Jeg har ikke klart å gå så mye tur som jeg elsker.

Nå, når vinteren er over, så har jeg endelig begynt å komme meg ut på tur igjen. Og jeg kjenner gleden boble.
Jeg er ikke noe friskere, tvert imot. Men følelsen av å ha en diagnose som kan bære alt det vanskelige, den er fantastisk. Den er faktisk ubeskrivelig.
Rett og slett føler jeg meg sterkere.
Jeg har lært meg et par triks i det å godta, i det å mestre, i det å forstå, og spesielt i det å ikke føle meg mislykket. Og mer skal jeg lære nå fremover, på mine besøk på Lassa.

Så selv om jeg nå faktisk nok er hakket dårligere enn for et år siden, så føles alt lettere og mere forståelig. Og fordi jeg har godtatt at sånn er det bare. Så gjelder det å gjøre det beste ut av det jeg har, og den lille energien jeg blir velsignet med 🙂

Og nå fremover, til tross for betennelser og en del feber, så skal jeg forsøke å gå turer. For det gjør godt for psyken. DET har jeg i alle fall erfart helt sikkert 😀 Andre helsefordeler er jo også at jeg ikke glir ut for mye. Vekt er jo et problem for mange ME syke. Noe jeg også har erfart. Og overvekt kan jo forårsake andre helseproblemer. En riktig ond sirkel, med andre ord.
Jeg får jobbe med det jeg kan, det som er mulig.

Og så er jeg heldigvis ikke allergisk mot støv 😉
Da kan støvtørkingen vente til en dag jeg velger å droppe tur eller noe annet 🙂

Kanskje feirer jeg at jeg har fått diagnosen 🙂 For livet har blitt litt lettere å takle med viten om hva som feiler meg. Jeg føler meg tryggere, og sterkere, selv om jeg så langt bare ser ut til å bli dårligere. Og jeg klarer mye lettere å si nei!
Men en ting er i alle fall sikkert:
Ingenting skal få knekke meg, jeg skal leve livet etter beste evne!   

 

 

#helse #sykdom #diagnoser #me #stoffskifte #allergi #liv #levelivet #glede

KIRKEBYGG

Jeg liker våre religiøse byggverk her i dette landet. De er vakre på hver sine måter, i utsmykning og utrykksform. Så når jeg er på ferie eller turer rundt om i det ganske land, må jeg ofte stoppe og beundre.

Noen kirkebygg er enkle i sin form, mens andre er mer forseggjorte og storslagne.

I påsken var det flere kirker som streifet min vei, men kun 2 valgte jeg å forevige på kamerarullen min, rett og slett fordi det ikke passet å stoppe ved hver eneste kirke vi kom forbi 😉

Jeg er ikke på noen måte religiøs, bare sånn at det er sagt. Jeg er nok heller litt mer av en tviler på mine godt voksne dager. Respekterer så klart dem som har et godt kristent livssyn likevel 🙂
Uansett hindrer det meg ikke i å beundre arkitektur og utsmykning, eller å la meg få den storslagne følelsen av styrke, stemning  og makt som disse kirkebyggene utstråler.

Dette er Spind kirke. Den har jeg fotografert før, og er også dokumentert i minst ett tidligere blogginnlegg. Men det er en stund siden nå 🙂
Kirken ligger idyllisk til ute på landet. Det ser ikke ut som at det bor så veldig mange folk der, men da jeg kjørte forbi Langfredag, var det veldig mange som sto på trappen utenfor kirken etter Gudstjeneste.

Den er visst veldig fin innvendig, men jeg benyttet ikke anledningen til å få tatt en titt. Jeg ønsker heller å gå rundt og kikke uten at det skal være en seremoni innvolvert 🙂

Kirken ble bygget i 1776 og ligger i Lister prosti, Agder og Telemark bispedømme fant jeg ut da jeg leste litt wikipedia 🙂

 

Frelserens kirke, Farsund, er en pen steinkirke. Den ble bygget i 1785. I 1901 brand den ned, og ble så gjenreist med de samme steinene, men med nytt interiør.

Kirken var ikke så lett å ta bilde av, da den lå i en bakke, litt nedsenket fra veien hvor det kunne vært fint å få en oversikt, men et lite glimt fra inngangspartiet fikk jeg heldigvis til.

Det er også bygget ut rundt deler av kirken, sånn at den fremstår som moderne. En populær kafé er opprettet i en del av tilbygget. Der var vi innom flere ganger.

Detaljen med urskiver synes jeg var en fiffig detalj. Da kan alle vite hva klokken er, samme hvilken side av bygget man er på. Her er det ikke mulig å komme for sent til Gudstjenesten uten å ha en veldig dårlig unnskyldning 😉

Kirkegården i Farsund ligger på en liten høyde, med utsikt til litt by og mye natur.

Et lite kapell hører til.

Utsikten er upåklagelig. Man kan også se kirken litt lenger nedi veien til høyre i bildet 🙂

Jeg har en liten fascinasjon for norske kirker, og har mange ganger tenkt at jeg skulle ha et innlegg med en fin liten samling kirker. Men det har bare blitt med tanken til nå.
Dette innslaget her er jo en fin begynnelse i alle fall 🙂

 

 

#norskekirker #kirker #kirkebygg #arkitektur #religion 

 

VERDENS MINSTE BIBLIOTEK?

I Farsundtraktene finnes et veldig lite bibliotek.
I selve byen finnes nok et litt større. Der har jeg ikke vært. Men dette lille biblioteket, det besøkte jeg i påsken. Jeg lånte en bok der også 🙂

Åpningstiden er 24/7 🙂
Ganske beleilig hvis man ikke får sove om natten, og trenger litt lesestoff 😉

Biblioteket er rett og slett plassert på en husvegg. Utvalget er ikke enormt stort, men overraskende mye fant jeg der likevel.

Konseptet er selvbetjent og enkelt. Forsyn deg med en bok, til låns, eller til odel og eie, og legg igjen en bok du har lest, hvis du har en.

Jeg tok med meg en bok, men hadde ingen bok å legge igjen. Neste gang jeg er der, skal jeg ha med et par bøker jeg kan legge igjen, så holdes kanskje utvalget vedlike, om mange har lånt bøker til odel og eie 🙂

På denne måten vil det alltid være sirkulasjon, og forskjellige titler til neste bibliotekkunde 🙂

Kan dette være verdens minste bibliotek?

 

 

#bibliotek #bøker #lesestoff #utlån #tillit 

LITT MER STRAND FRA DET BLIDE PÅSKE-SØRLAND

I påsken fikk vi til et par strandturer, og den ene var en “foto-tur”.
Meg og ene nevøen min ville ut på foto, og Pål og min datter ble også med, og så klart fotograferte de også litt 😉

Bildene her i innlegget er mine, bare sånn til info 🙂

Et tett skogbelte er sirlig plantet mellom parkeringen og stranden.

Jeg husker ikke hva stranden heter, men den er en del av Kyststien i alle fall 🙂

Det var et litt variert strandlandskap, med partier med stein som var skyldt opp på land.

Det så rett og slett ut som mange små sopper som vokste ut av sanden 😀

Det var en liten stund før solnedgang, så skyggene ble lange, og ga et litt gyllent lysskjær, og fin lyssetting til vannet som slo dovent opp på stranden.

Dette var en fin liten fototur, og vi koste oss mens vi var der. Litt kaldt, men ellers bra 🙂

Lenge siden jeg har vært på fototur, så det var jammen på tide 😀

 

 

#foto #strandliv #strand #detblidesørland #sørlandet #solnedgang  

 

FAMILIETUR PÅ LOMSESANDEN

Denne påsken var turpåske for meg. Nydelig vær, selv om det var litt kaldt, fristet til utendørsopphold, og da er tur veldig greit, siden man holder seg varm selv i kald vind.

Den ene dagen dro hele hyttegjengen på tur i Lomsesanden-området.
Det var strålende sol, litt vind, og jeg hadde en forstuet fot og et kjempeblåmerke på den andre foten etter et fall dagen før. Men men, hva gjør vel det? Ut på tur, aldri sur 😉

Jeg slet litt med den vonde foten, men det var ikke så alvorlig at jeg ikke klarte å komme meg frem med tunga bent i munnen 🙂


Pål sitt bilde. Her er vi på vei ned mot sjøen, for å rusle litt i strandkanten.

Hadde det ikke vært for den kalde vinden, ville det nesten fristet til bading i det flotte været. Flott sandstrand som ikke står tilbake for noen Syden-strand 🙂

Vi beveget oss også litt opp i høyden, og det var da jeg slet mest med den vonde ankelen, men utsikten var betaling god nok må jeg innrømme. Det ser jo fantastisk ut, nesten som en lagune 🙂

Litt videre kom vi til en varde, og derfra var utsikten flott til alle kanter 🙂

Så beveget vi oss nedover på sletta igjen, og gikk innover fra sjøen. Fine sandstier gjorde det forholdsvis lett å gå med forstuet ankel, og jeg tar gjerne turen igjen 🙂

Både jeg og Pål hadde nye luer på. Og det trengtes, for vinden var ikke akkurat av fønvindkategori 😉

Alt i alt en flott tur i behagelig terreng for meg som var bittelitt skadet. Godt humør fikk jeg i alle fall på turen, for er det noe jeg liker, så er det turer 🙂

Vi hadde planlagt å grille pølser før vi dro tilbake til hytta, men grillene og bålplassene var borte, så da grillet vi når vi kom tilbake til hytta istedet.

I den travle hverdagen er sånne turer verdifulle synes jeg. Det å gjøre noe sammen, uten mas og kjas 🙂 Veldig glad vi har påske til å være sammen med familien 🙂

 

Liker du å gå tur?
Foretrekker du å gå tur alene, eller sammen med andre?

 

#lomsesanden #strandtur #utpåtur #utpåturaldrisur #sol #påske #detblidesørland 

FØR JEG SOVNER (bokanmeldelse)

Christine våkner hver morgen i et fremmed rom, ved siden av en fremmed mann. Mannen ved siden av henne sier han er ektemannen hennes.
Når Christine møter seg selv i speilet, får hun sjokk, hver dag. Fordi hun har rynker og er gammel. Hun forstår det ikke, for hun er jo bare i 20 årene.

Men årene har gått etter at Christine ble funnet kraftig skadet på motorveien, med hukommelsestap.

Dette er en thriller som sniker seg innpå deg, og hekter deg fast. Spenningen stiger når man begynner å se et mønster i Christines tilværelse.

Før jeg sovner var debutromanen til S.J. Watson, og filmrettigheter er solgt til Ridley Scott. Boken ble utgitt første gang i 2011.

Da jeg først begynte å lese de første kapitlene, lurte jeg på om det ville bli kjedelig? Siden kapitlene begynner med at hun våkner og husker ingenting, og aner ikke hvor hun er eller hvem mannen i samme seng er?
Og med dette tenker jeg at sånn type repetisjon vil bli litt ensformig.

Men ganske snart begynner ting å skje. Og Christine lurer på hvem hun egentlig kan stole på, og hva skjedde egentlig den gangen for lenge siden?

Trådene nøstes opp gjennom en dagbok, og spenningen stiger til uante høyder mot slutten.

Dette med hukommelsestap og mangel på minner må være en forferdelig tilstand å være i. Jeg lider selv av dårlig hukommelse, og synes det er ille nok, men dette må være 1000 ganger verre, minst. Og det er jo faktisk mennesker som har det sånn, av ulike årsaker. Mye av boken brukte jeg til å forsøke å sette meg inn i hvordan det må være å ikke huske noe når man våkner og står opp. Men det er komplett umulig å forestille seg.

Romanen er velskrevet, og lett å lese, til og med for en glemsk person som meg selv.
Kan absolutt anbefales 🙂

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Christine ble funnet naken og forslått på motorveien, uten å vite hva som hadde skjedd. Flere år etter har hukommelsen fremdeles ikke kommet tilbake, til tross for mange år med terapi. Terapeuten har fått henne til å skrive ned det hun husker, og ved hjelp av notatboken avdekker hun stadig nye og skremmende ting fra fortiden.

 

Om du er interessert i flere bokanmeldelser eller boktips, meld deg gjerne inn i Facebookgruppen min: Leseglede 🙂 Der kan du selv også tipse andre, eller på annen måte engasjere deg, om du føler for det 🙂

 

#boktips #leseglede #bokanmeldelse #førjegsovner #thriller #bokglede 

 

VÅRTEGN

Etter denne flotte påsken, våger jeg nå å håpe på at våren gjør seg gjeldende snart ♥

Snøen ligger i hvite flekker
– brune blader og strå i blant –
Vannet bruser i alle bekker,

men ved bekkens leirete kant
der står selja dryssende full,
skinner som både sølv og gull –
full av gåsunger store og små,

noen gule og noen grå.

Margrethe Munthe

 

 

#vår #dikt #margrethemunthe #gåsunger #selje