SVARENE PÅ DET DU VILLE VITE OM MEG

Her om dagen lurte jeg på hva du ville vite om meg?
Jeg var ikke helt sikker på om det var noen som ville vite noe i det hele tatt. Men jeg synes det er kjekt å se hvilke spørsmål som eventuelt ville komme, så jeg dristet meg til å spørre likevel.
Du kan lese innlegget, og spørsmålene her: Hva vil du vite om meg?

5 personer hadde noe de lurte på, og spurte sine spørsmål i kommentarfeltet.
Nå tenker jeg å besvare spørsmålene etter beste evne 🙂

Elevele.blogg.no var først ut til å stille spørsmål, og hun bidro med hele 3 stk.

1. Hva slags opplevelser liker du best?
Det er mye jeg liker veldig godt. Og litt vanskelig å besvare, for av og til endrer det seg litt. Akkurat nå er jeg veldig glad i reiseopplevelser. Og jeg er veldig glad i opplevelser hvor barna mine deltar i noe, hvor jeg er stolt mamma. 
Nå sist var det jo to opplevelser i en 🙂 Jeg fikk reise til Kroatia, og se min datter ta bronse i EM med sine lagvenninner 😀

2. Er det én spesiell ting i livet ditt som du har ønsket å gjøre, men som du enda ikke har gjort, og i så fall hva?
Lenge ønsket jeg å hoppe i fallskjerm. Men etter jeg fikk barn, og de vokste til, så har jeg ikke hatt et så enormt ønske om å gjøre noe som kan bli mitt siste sprell. Så den tanken har endret seg til å ønske å gjøre noe mer ut av fotointeressen min. Gå noen kurs, og utvikle min tekniske kunnskap om temaet. Men enn så lenge, så er helsa for skral, og hukommelsen er totalt borte av og til. Så jeg må vente til jeg evt. blir friskere, og har en mulighet til å huske det jeg lærer 🙂

3. Har du mange gode venner i livet ditt?
Ja, det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har. Venner er store skatter, som jeg forsøker å ta godt vare på. Ikke like lett alltid, når ikke helsa spiller på lag. Men de som virkelig er gode venner, står der for meg når jeg trenger det aller mest 🙂 Jeg har veldig mange venner rundt omkring, i det ganske land.
Heldigvis bor flere av de beste vennene mine ikke så langt fra meg selv 🙂

Neste spørsmål kommer fra Fruensvilje.blogg.no.

Har du noen gang studert slektstreet ditt?
Nei, jeg har ikke selv studert slektstreet mitt, men en av mine onkler drev en periode med slektsgransning, og jeg fikk notatene hans. Men akkurat hvor de er, kan jeg ikke huske.
Jeg minnes at langt tilbake i fortiden, er det en eller annen konge. Jeg skal likevel ikke begynne å skryte av at jeg er kongelig, for dette var fryktelig lenge siden. Og ikke en av de mest kjente kongene 🙂
Det som jeg synes er litt kjekt å skryte av, er at min bror laget en slektsbok, muligens ut i fra blant annet vår onkels notater.
I den boken står mye spennende langt tilbake i tid. Også illustrert med bilder. Blant annet av meg og mine barn 🙂

Etter litt nøling, hadde også dvergpinschereimitthjerte.blogg.no et aldri så lite spørsmål.

Hva er en god dag for deg?
En god dag for meg, er når jeg ikke har for mange planer.
Med min helseproblematikk, kronisk utmattelse, kan for mange planer gjøre at jeg føler meg mislykket. Fordi jeg ikke da klarer å gjennomføre alle planene på tilfredsstillende måte, eller gjennomføre overhodet. Hvis jeg f.eks. har så mange planer at jeg ikke har energi nok til å gå min daglige tur, føler jeg meg stresset. Turene er veldig viktige for meg. Men slett ikke alltid jeg klarer å få gått tur. Alt avhenger av dagsform. Og den er ikke lik hver dag.
En god dag er når formen er god, og jeg både får gått tur, gjort nødvendige ærender og husarbeid, og kanskje også være litt sosial.
I går var en sånn dag 🙂 En veldig god dag. En av de veldig sjeldne dagene.
Da gikk jeg topptur. Jeg jobbet i hagen. Jeg var med datteren min og fikk gjort noen ærender. Og om kvelden var det venninneforening. Og attpåtil klarte jeg å porsjonere energien min til å gå dit….en 25 minutters spasertur 🙂
Heldigvis fikk jeg sitte på med en av mine venninner hjem igjen. For jeg er ikke sikker på hvor lurt det ville være å gå hjem igjen også, all den tid også sosiale aktiviteter er slitsomme for meg.


Fra gårsdagens topptur 🙂

 

Kyasverden.blogg.no hadde også 3 spørsmål til meg 😀

1: Hvis du kunne sittet på en benk i en park i 1 time og snakket med hvem som helst, hvem hadde du sittet der med? Og hvorfor?
Dette spørsmålet måtte jeg tenke en stund på. Og svaret er en person som har gått bort, men som jeg savner inderlig og av hele mitt hjerte ♥ Min pappa ♥
Pappa gikk bort alt for tidlig, for 15 år siden. Og savnet er stort den dag i dag.
Jeg var nemlig en pappajente.
Det var ikke sånn at vi hadde lange samtaler om alt mellom himmel og jord, men vi hadde en stille forståelse for hverandre, og en god far/datter kontakt, som jeg virkelig, virkelig savner.
Jeg kunne ønske å snakke med ham om livet i dag. Få noen gode råd, og litt trøst og støtte.
Pappa var av sorten som virkelig stilte opp og engasjerte seg. Og jeg skulle så gjerne ønsket at hans 5 barnebarn skulle fått blitt mye bedre kjent med ham før han døde.

2. Hvis du kunne vært en karakter i en bok, hvilken bok hadde du valgt?
Akkurat nå for tiden, med hvordan jeg tenker og føler om livet og helsen min, så ville jeg valgt “Stryk meg over håret” av Agnes L. Matre.
Boken handler om Guro som har bulimi, og får beskjed av legen om å ta tak og gjøre noe med sykdommen sin, ellers vil hun dø.
Guro velger å trosse legen, og reiser utenlands på en slags selvrealiseringsreise. Hun ønsker å nyte livet, og se hva det kan føre med seg.
Og jeg har jo ikke en sånn type sykdom, men jeg mangler energi. Og jeg skulle veldig gjerne tatt den reisen som hun tar. Bare suge til meg av omgivelsene, og leve dagene som de kommer, uten plikter og forventninger.
Men kanskje uten den dramatikken Guro opplever litt uti boken 😉
En bok jeg absolutt kan anbefale, utgitt på Commentum forlag.

3. Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor hadde du følt deg mest hjemme?
Jeg er jo så uendelig hjemmekjær, og ser ikke for meg å bo noen andre steder i verden, enn akkurat her hvor jeg bor nå, i Sandnes.
Men om jeg skulle måtte velge å flytte, så ville jeg valgt et annet land, med et varmere klima og mye mer sol 🙂
Og da står det mellom greske Kreta, eller USA staten Florida. I alle fall av steder jeg har vært. Men California frister også veldig, selv om jeg aldri har vært der. Så kan hende den staten topper ønskelisten 🙂

Jeg er veldig Amerika-glad, og skulle gjerne bodd som her på dette bildet fra Fort Lauderdale, Florida, men med veldig lite innsyn. Da hadde jeg følt meg veldig hjemme 🙂

 

Til slutt hadde også annebe.blogg.no et par spørsmål 🙂

1. Om formen var på topp, hva er drømmejobben?
Drømmejobben er fotograf. Og da helst studiofotograf. Men jeg liker mange slags foto, så kunne godt vært en allsidig fotograf.
Jeg er veldig dårlig på tall (en smule tallblind), så dette med lukkertider og blenderåpninger og sånt, der har jeg en del å lære. Det meste jeg gjør nå, går litt på lykke og fromme, og på det lille jeg har tillært meg på frihånd 🙂
Det er alltid kjekt å få publisert noe. Og nå sist var forrige uke, med dette bildet og teksten. Dessverre er jeg ikke navngitt, men jeg vet jo at jeg er fotograf og tekstforfatter (sammen med min datter) i denne artikkelen, siden det var jeg som sendte det inn 🙂
To ganger forrige uke sto dette bildet på trykk i Stavanger Aftenblad 🙂

2. Da du var barn ..Var du aktiv … stille og rolig …eller litt midt i mellom ?
Jeg var et stille og rolig barn. Et sånt barn som kunne være tilstede i en forsamling, hvor voksne pratet om mangt og meget, uten å komme på at det var barn der 😉
Jeg var veldig sjenert. Og er det til dels enda. Selv om folk nok oppfatter akkurat det litt forskjellig.
Jeg er fortsatt stille og rolig. Liker å betrakte 🙂

 

Da har jeg kommet meg gjennom alle spørsmålene.
Jeg fikk også en oppfordring til å kopiere noen spørsmål en annen blogger hadde besvart. Men det tar jeg i såfall i et senere innlegg en gang 🙂

Tusen hjertelig takk til dere som fant på kreative spørsmål til meg. Det satte jeg veldig pris på 🙂
Håper dere fikk svar som forteller litt mer enn det jeg vanligvis skriver om i bloggen 🙂

 

#spørsmålsrunde #svar #nysgjerrig #vitebegjærlig #åpenhet 

 

  

 

HVA VIL DU VITE OM MEG?

Jeg sitter her, etter å ha sovet litt, og våknet av vondter i kroppen.
Så har jeg lest blogg, og kost meg med det, mens jeg venter på at vondtene skal gå over.

Og så kom jeg på tanken, som jeg har lekt litt med tidligere:
Kanskje jeg skulle ha en sånn spørsmålsrunde?

Ikke at jeg tror jeg er så innmari interessant.
Men jeg er selv interessert i hva folk ville komme på å spørre om?

Jeg vil svare på spørsmålene så godt jeg kan, i et eget innlegg, forutsatt at det kommer noen spørsmål da, i kommentarfeltet under her.
Jeg tenker som så, at det er en måte å bli kjent, begge veier 🙂

Svarene mine kommer en dag midt i uka, onsdag eller torsdag, tenker jeg. Så sant helsa holder 😀

Ha en fortsatt fin kveld, og en flott ny uke når den starter ♥


Bildet tok jeg tidligere i dag, da jeg og min datter gikk litt tur på stranden.

 

 

#spørsmål #spørrerunde #spørsmålsrunde #nysgjerrighet #blikjent 

 

KJEDEBREV PÅ FACEBOOK

Jeg er så utrolig glad for muligheten til å scrolle forbi når det kommer noe opp på Facebook som jeg virkelig ikke har interesse av. Eller når det kommer alle disse kjedebrevene, eller hva jeg nå skal kalle dem for.

Det er nå en gang sånn, at det postes ganske mye kjekt på Facebook. Det er veldig kjekt å følge mine venner der ♥ I medgang og motgang. Med statusoppdateringer, og bilder. Og det er kjekt å dele ting selv også. Og veldig kjekt med muligheten til å få være litt sosial. Spesielt for meg, som ikke alltid har energi til å gå ut å være sosial.

Men noen ganger kommer det opp ting jeg finner forstyrrende. Av og til er det formet som advarsler. Hvor det advares mot hackere eller folk som angivelig kan gjøre stor skade. Andre ganger er det oppfordring om å dele innlegg som handler om sykdom eller tilstander. Og så formuleres det som at du skal få dårlig samvittighet hvis du ikke deler.
Alt dette er jo kjedebrev. Eller på godt nytt norsk: Spam/søppel.

Og så kan man jo lure på hva som er formålet med å dele alt dette her?
Ja, jeg er blant dem som har blitt rammet av kreft i nær familie. Jeg synes kreft er grusomt. Noe av det verste som finnes. Men hva hjelper det meg, eller kreftpasienter, å dele et sånt innlegg om å vise medfølelse, på Facebook?
Hvis alle da deler dette innlegget, blir jo feeden helt oversvømt, av akkurat det samme innlegget.
Ja, da er det jo noen som har fått viljen sin da, å lage litt rot og frustrasjon, og så vil de sitte å le av alle som gikk på limpinnen.

Jeg synes det blir feil. Jeg har medfølelse for alle som rammes av kreft selv eller i nær familie. Selv om jeg IKKE deler et sånt innlegg.
Så har jeg i alle fall sagt det 🙂

Det er svært sjelden jeg hiver meg på “masse-deling”. Da skal det jammen være noe veldig spesielt det handler om.

Men hvis det er noe spesielt, noe som trenger et ekstra søkelys, eller kanskje en konkurranse, eller lignende, da kan jeg dele. Men da er det en håndgripelig grunn til delingen. Et formål med saken. Og noe, som antakelig tar slutt etter en viss tidsperiode.

Jeg er så glad for muligheten til å scrolle forbi 🙂
Det er jo opp til hver enkelt å dele hva enn det skulle være.

Men please, ikke forsøk å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke liker, ikke deltar, og ikke deler.
Kjedebrev har jeg svært liten interesse for.

Jeg er ikke gretten eller noe sånt i dag, selv om det sikkert virker sånt 😉 Jeg hadde bare lyst å sette litt søkelys og en tankevekker på temaet, som jeg vet opptar mange 🙂

Jeg er blant dem som elsker Facebook. Facebook har faktisk vært en god trøst og støtte for meg, når jeg har vært veldig dårlig. Og jeg har fått veldig mange nye og gode venner gjennom forskjellige grupper på Facebook.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den sosiale siden?
Men hadde sikkert overlevd uansett 😉

Jeg fortsetter å kose meg der. Og her på blogg også 😀
Jeg leser litt iblant, og koser meg med det når jeg har energi til det. Og kommenterer når jeg er enda mer ovenpå enn vanlig.
For meg har blogg også vært en god redning.
Jeg elsker å få bli kjent med folk, å få et innblikk i deres liv, gleder og sorger. Jeg lærer ofte noe nytt, og får av og til masse inspirasjon. Akkurat som på Facebook.
Så disse to kanalene, kommer jeg til å holde fast ved, til den dagen jeg er 119 år gammel, og har mistet både syn, hørsel og bevegelighet 😉

God klem til alle, samme hva dere velger å dele her og der ♥

PS. Alle bildene her i innlegget har jeg lånt fra Google.

 

DISKRIMINERT I EGET LAND

Jeg leser ikke så mye nyheter. For ofte er nyhetene dårlige, og det påvirker meg såpass negativt, at jeg blir deprimert. Men oftest får jeg med meg en del likevel, fordi jeg gjerne leser overskriftene, eller fordi jeg ser andre kommentere og skrive om det på Facebook.

Og nå, i denne julehøytiden, er det en ting som virkelig gjør meg trist.
Nemlig det faktum, at vi ikke lenger skal få lov til å feire julen vår, som vi har gjort på tradisjonsrikt vis i alle år.

Vi skal være så hensynsfulle, at vi for all del ikke må synge sanger eller gjøre handlinger med religiøst budskap, foran våre nye landsmenn.
Gud forby!

Jeg blir kvalm av dette!

Jeg er ikke religiøs. Jeg vet ikke egentlig om jeg tror på det som står i Bibelen. Men jeg synes det er vakkert, det som julen handler om ♥
Jeg står jo i Statskirken. Og jeg følger jo alle høytidene vi har. Fordi det er tradisjon, og fordi jeg har gode minner helt tilbake fra barndommen. Og har lyst å føre dette fine videre til mine barn, og kanskje også til mine barnebarn, den dagen jeg skulle få det.

Men hva skjer?
Jo, nå skal vi ikke få lov til å ha dette i skolen, eller andre offentlige institusjoner osv. For nå er det noen som mener at vi må ta hensyn.

Unnskyld meg. Men om jeg reiser til Iran, eller Afghanistan, eller Syria….eller andre land med andre tradisjoner, er det noen som tar hensyn til meg og min religion og kultur da?
Nei! Det er jeg som tar hensyn til dem og deres kultur. I deres eget hjemland, vel og merke.

I mitt hjemland, forlanger jeg å bli tatt hensyn til, med MIN kultur, og mine tradisjoner.

Snillismen i dette landet her kjenner ingen grenser. I utlandet ler de av oss.
Det er helt greit å være snill og grei. Det er vi jo, de fleste av oss. Men når det gjelder VÅRE tradisjoner, så er det VI som skal bli tatt hensyn til, i VÅRT EGET land!

Våre nye landsmenn har jo faktisk valgt selv å komme hit. Det er ikke vi som har plukket dem ut. De har valgt å bosette seg her. Så hvorfor skal vi føye dem pga. de har en annen kultur enn oss?

Jeg kan bare ikke skjønne det.
Jeg blir så uendelig lei meg.
For jeg føler meg diskriminert i mitt eget land.
Dette svekker min livskvalitet.

Det skulle ikke forundre meg om jul og påske utgår om noen år. Og i stedet innføres Ramadan og Eid som ny offentlig tradisjon.
Fordi vi skal ta hensyn til våre nye landsmenn 🙁

Men da flytter jeg. Da reiser jeg til et annet land, hvor snillismen er på et litt mer folkelig plan. Et land hvor de ikke er dumsnille.

Er det rart fremmedfrykten råder i dette landet?


Jeg elsker mine glassengler. Og jeg får så uendelig lyst til å henge opp tusenvis av dem i hver eneste skole og barnehage i dette landet. Bare fordi englene hører med til julen og vår tradisjon! Det er trist at det er vi selv som blir utsatt for rasisme, i vårt eget land. Veldig trist 🙁
Men mine engler, kommer alltid opp i julen, uansett ♥

 

 

 

#diskriminering #rasisme #tradisjon #høytid #religion #livssyn #landsmenn #kultur #jul 

 

 

HVORFOR ER DET SÅ VIKTIG?

Da jeg var på ferie i sommer, tok jeg som vanlig, masse bilder. Bilder både av stedene jeg besøkte, menneskene jeg møtte, og tingene jeg så.

På en av dagene, i Tønsbergsområdet, gikk jeg en tur på en strand like ved campingplassen jeg bodde på.

Der kom jeg over et par barnesandaler som sto så pent sammen og kikket utover havet. Jeg tok flere bilder av dem, og følte at de symboliserte noe viktig, uten at jeg kunne sette ord på det.

Nylig kom jeg over et dikt/sitat, som jeg festet meg litt ved. Jeg vet ikke hvem som er opphavet til disse ordene. Men jeg følte med det samme at det kunne passe sammen med barnesandalene 🙂

Det passer i alle fall sammen med meg 🙂

Ord til ettertanke!

En god klem fra meg til deg ♥

 

 

#sitat #dikt #tanker #ettertanke #sko #sandaler #etterlatt #empati #klem

GRIP DAGEN

Nyt dagen i dag, den kommer aldri igjen.

Nyt timen nå, den kommer aldri igjen.

Nyt sekundet nå, det kommer aldri igjen.


Lev livet akkurat nå.

For i neste sekund kan noe endre seg, og du blir stilt overfor motgang.

Ta utfordringen, for motgang gjør sterk.

Etterpå kan du være stolt, og nyte alt det du fikk til.

Grip dagen, den er din!

Bildet tok jeg på Alvøen i Bergen i november 2015.

 

 

#gripdagen #livet #leve #motgang #utfordring #alvøen #bergen

TERROR OG KRITIKK

I dag så jeg meg lei på det man nå kan lese i media, og som deles på Facebook i relativt stor skala, om kritikken til oss mennesker som visstnok bryr oss mer om Paris enn Beirut.

Jeg klarte ikke å la være å skrive om mine tanker, i et langt innlegg på Facebook.

En aldri så liten “tordentale” 😉
Jeg referer den her:

God morgen 🙂

Med helgens opplevelser friskt i minne om terror og uro rundt om i verden, blir jeg bestyrtet over kritikken som nå diskuteres i media og andre steder. Kritikken som beskylder folk for å kun bry seg om det som skjer i umiddelbar nærhet, hvor Paris er viktigere enn Beirut etc.
Sånn er det jo bare ikke. Vi bryr oss om alle. Men all grusomheten er vanskelig å ta inn over seg. Og skulle vi gjøre det ( noe som da ville skje daglig, all den tid det skjer noe grusomt ett eller annet sted i verden hver dag), så ville vi alle sittet her som deprimerte, bitre og mørke mennesker alle som en.

Forskjellen mellom Paris og Beirut er at Paris er nærmere oss i avstand og liv. Det er større sansynlighet for at vi selv, eller noen vi kjenner, kunne være der akkurat da det skjedde. Sannsynligheten for at noen av våre er i Beirut, er veldig liten. Derfor er sjokket større, når grusomhetene begynner å komme så nært at det faktisk kan ramme oss direkte!

Jeg synes kritikken og diskusjonen er smålig. Selv unngår jeg å lese så mye nyheter, for all grusomheten som kommer frem, gjør meg deprimert og lei meg. Ja, det er viktig å vite hva som skjer i verden, men jeg får det med meg på ett eller annet vis uansett. Jeg dør ikke om jeg ikke får vite om den siste selvmordsbomben i Syria akkurat den dagen det skjer. Jeg blir lei meg når jeg hører om det, men velger å ikke la det synke så dypt inn. Og det er for min egen beskyttelse. Skal jeg kunne fungere her i verden selv, kan jeg ikke la alt gå inn på meg. Og det tror jeg gjelder alle mennesker. Noen har litt mer å gå på enn andre. Det er viktig å huske på. Vi er alle medmennesker….Og vi er alle menneskelige. Og vi er alle redde for hva som kan skje. Og vi er redde for at noe skal skje oss selv eller våre nærmeste. Det er helt normalt, og ikke noe man har noen rett til å kritisere, hverken i media eller andre steder!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Selv har jeg et forhold til både Paris og Beirut. Paris har jeg vært i 12 ganger, og jeg giftet meg til og med der. Beirut kjenner jeg godt gjennom pappaen min, som var der i over et halvt år. Jeg har mange minner fra Libanon og Israel, som han sendte hjem til oss med fly, i form av gaver og historier ♥
Jeg har også et forhold til Afghanistan. Det skjer mye grusomt der også med jevne mellomrom. Mitt forhold til det landet er fordi jeg har vært samboer med en fra Afghanistan. En flott mann, med gode verdier.
Jeg har et forhold til Kongo også. For jeg har venner som reiser dit både titt og ofte, og hjelper nødstilte barn. Og grusomheter skjer også der i landet, hver eneste dag.

Jeg er lei meg for at det skjer så mye terror og ufred rundt om i verden, men verden kan ikke hjelpes samme hvor mange flagg vi dekker ansiktene våre til med. Vissheten om at vi alle bryr oss, er god nok mener jeg. Og vi gjør det vi kan, på hver vår måte. Og vi markerer det på hver vår måte.

Da terroren rammet oss selv, ble rosen et symbol. Når terroren rammet Paris, ble det franske flagget et symbol. Disse hendelsene er nære. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss om resten av verden også. Men jeg vet at jeg ville bli fryktelig deprimert hvis man skulle markere alle grusomme hendelser i verden her på facebook. Da kunne vi glemme å poste bilder og statusoppdateringer om latter og glede. For så mye grusomt skjer tross alt hver dag en eller annen plass. Da ville facebook blitt oversvømt av grusomheter. Og jeg mener det er en fin balanse allerede her inne. Nyhetsmediene tar seg av resten av grusomhetene. Det trenger ikke å oversvømme facebook også!

Ønsker alle sammen, kjente og ukjente, en fin og fredfull dag. Pass godt på hverandre, og send noen tanker til de som ikke har det så bra også ♥ Verden kan kun reddes med kjærlighet, ikke kritikk, krig og hat.

Eva Gaudland sitt bilde.

 

 

#terror #krig #hat #tårer #kritikk #kjærlighet #omsorg #omtanke

RYKTEBØRSEN

Jeg har lite til overs for rykter. I mine øyne, har rykter oftest utspring i fra en eller annen sjalu eller misunnelig sjel. Og oftest vil et rykte innskrenke seg fra 95% riktig, til 5% riktig på svært kort tid.

Man kan nesten sammenligne det med hviskeleken, der man etter tur hvisker en setning til sidemannen, som så skal hviske setningen som ble hørt, videre til neste mann…osv. Og når da 12. person skal si hva som ble hvisket, så har setningen forvandlet seg til noe helt annet enn det som var utgangspunktet. 

I rykteavdelingen er det ikke det at man har hørt feil. Det handler mer om sensasjonslyst. Det handler om å gjøre historien så spennende, at nestemann ikke kan unngå å høre den, og ha lyst å fortelle det videre.

Jeg kjenner flere som er kraftig utsatte ofre for rykter.

Og den siste tiden har jeg til og med opplevd å få høre rykter om meg selv!


Jeg er himmelfallen!


Hva i alle dager kan være så interessant om meg, at det må lages rykter om meg?

Nå er det ikke alvorlige greier dette her. Det er mer sånn at jeg måtte kvele latteren. For det blir for dumt!

Men så begynner tankene å kverne. Tankene om det man har hørt om seg selv. Noe er faktisk sårende. Men det var kanskje meningen?
Ja, man kan jo virkelig undre seg. Spesielt siden alt dette handler om voksne mennesker.
Voksne mennesker, som forvandles til fjortiser med det samme ryktebørsen kommer i gang.


Jeg klarer faktisk ikke å sette meg inn i dette jeg. Det blir for barnslig. Det blir feil.
For det er nå engang sånn, at mesteparten av innholdet i et rykte, er usant. Og hvorfor gidder man da å bruke energi på å si det videre til noen?
Pluss at ofte er mye i et rykte ondsinnet. Og hvilken glede har man av å spre ondsinnede rykter videre til andre?

Er det sånt at man skal godte seg over det stygge som blir sagt?
Skal man liksom ha noen glede over at det blir sagt stygge ting om andre?


Jeg føler ikke noen glede av sånne ting!
Helt personlig, så føler jeg empati med rykteofferet. Nesten samme hva det handler om. For jeg vet, at det meste som ble sagt, er usant. Det er ren løgn! Og så begynner jeg å undre meg over hva som kan ha utløst ryktet over vedkommende?

Jeg synes faktisk at voksne mennesker burde holde seg for gode til sånt. De burde ha bedre ting å foreta seg, enn å spre rykter som for det meste er negative og usanne.
Det er jo ingen som tjener noe på det heller. Det er ikke sånn at Se & Hør ville kjøpe historien for et flersifret beløp akkurat.

Så hva er greia? Kan noen forklare meg det?

Nei, det tror jeg faktisk ikke.
For menneskene er skapt sånn. Skapt sånn at sensasjonslysten tar overhånd fra fornuften.
Så splid, spre usannheter, være innpåslitent nysgjerrige, være skadefro.

Jeg synes noen burde gå litt i seg selv. Jobbe litt med seg selv, for så å gå videre i dette livet. Ikke stå på stedet hvil, og forsøke å ødelegge for andre.

Det er bedre å leve livet gjennom seg selv, enn gjennom andre. Heller leve livet med sin egen glede, enn andres smerte.

Man vil ha det bedre med seg selv da ♥
Det er jeg 100% sikker på!

Hva tenker du om rykter?
Har du opplevd at det spres vemmelige rykter om deg noen gang?

 

PS: Bildene i dette innlegget er googlet.

#rykter #ryktebørsen #usannheter #løgn #smerte #sensasjonslyst #voksne #fjortiser

REKLAMENS MAKT, OG “GOOGLE SER DEG”

Det er rart med det, men av og til føler jeg at internett vet akkurat hva jeg tenker på, og ønsker meg. Det er skikkelig dårlig gjort noen ganger. Og litt skummelt også!

En eller annen plass på internett, kom jeg over en reklame for et abonnement på Elle. Og siden jeg er inne i en litt dårlig periode nå, så vet jeg at det å lese er sunt. Nå leser jeg jo bøker. Men magasiner kan være en fin variasjon. Så jeg hev meg på et korttidsabonnement, hvor svarpremien var en palett med øyenskygger i akkurat de fargene jeg bruker. 

Ja, selvsagt var det øyenskyggepaletten som gjorde utslaget. Ikke bare var den meget kostbar, men også lekker. Og enda mer fristende fordi jeg snart er tom for min egen palett. Og så var jo prisen billig. Jeg er lett å friste altså 😉

Men nå er det veldig mange år siden jeg sist abonnerte på magasiner, så jeg føler at dette kunne jeg gjøre med god samvittighet. 

Og så vet du, rett etterpå at jeg har sendt inn bestillingen, så er jeg innom facebook en liten tur. Og hva skjer der sånn helt plutselig? Jo, reklame, fra sånne bladkompanier både inne i selve feeden, og i høyremargen 😮 Hvordan i alle dager kan det ha seg? Det har jo ikke vært der før…..

Da kan man virkelig se hvor mye google får med seg. Jeg har jo lest om det. Man kan snart ikke gjøre noe, uten at google vet det. Ingen hemmeligheter lenger.

Så har jeg da brukt ledige stunder i kvelden, til å lese blogg. Og jeg bet meg merke i reklamen, den som vi er pålagt å godta for å slippe å betale for bloggen. Se bare her:

 
Maikensnattblogg skrev selv om reklamens makt i dette innlegget da jeg besøkte hennes blogg. Det handlet om en reklameplakat på et treningssenter. Men reklamen som kom opp da jeg åpnet bloggen, handlet om magasiner. Så nå blir jeg innhentet av magasinreklamer over alt hvor jeg befinner meg på nettet.
 


Reklamen som dukket opp da jeg åpnet KjerstiSandnes sin blogg, den handlet om dating for eldre. Og da begynte jeg å analysere. For Kjersti skriver en del om dette å være “gammel”, og jeg har jo bedrevet litt dating en periode. Så da lurer jeg på om det rett og slett er hentet ut av den konteksten, eller om det kun handler om meg og dating, og det faktum at jeg kun er 3 år fra å fylle 50? Jeg tenker nok at resultatet er det siste, men likevel en artig kombinasjon. Og spesielt siden jeg faktisk ofte ser akkurat den reklamen når jeg åpner hennes blogg 🙂


Når man da snakker om alder, så er det jo litt ironisk, at når jeg åpner bloggen til BforB, som jeg assosierer meg en god del med, så dukker det opp en reklame for blogg.no’s jentepanel. Jeg var en gang innom der og kikket, for å se hva det handlet om. Og for å si det sånn: Det handler ikke om oss bloggere fra 40+. Tvert imot. Det handler om bloggere fra 20-, eller noe sånt. Med andre ord, jeg er aaaaaalt for gammel for Jentepanelet. Så da lurer jeg jo på hva akkurat den reklamen gjorde der? Må være litt misforstått akkurat det der 😉

Samme hvor man beveger seg, så er det jo reklame. Og facebook og google ser det meste vi holder på med. Og derav, reklame som er myntet på akkurat den interessen vi selv har. Det er jo ganske sprøtt synes jeg. Men også ganske skummelt. Det beviser jo bare at vi er overvåket, hvor vi enn snur oss. Og det beviser alt som kan gjøres på nettet, for dem som virkelig vet å utnytte det. Og for min del, oversvømmes jeg av datingreklamer. Forskjellige nettdatingsider, osv. Må si at det ikke frister så veldig akkurat nå. De burde virkelig ha fått med seg det synes jeg, at jeg er veldig anti-dating akkurat nå. Men så smarte er de visst ikke…..enda! Så de ser ikke absolutt ALT….Heldigvis 😉

 

#reklame #internett #blogg #facebook #google #overvåkning

 

HVORFOR ER DET SÅ VANSKELIG Å TA IMOT KOMPLIMENTER?

Nå kommer dette her til å høres ut som et skryteinnlegg antakeligvis, og ikke minst, med Janteloven i bakhånd, så er jo sånt fy, fy!

Men det er ikke skryt, jeg vil vel egentlig bare referere til egne opplevelser, og ikke fantasihistorier.

Men jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er litt vanskelig å motta komplimenter.
Det er ikke sånn at det er vondt eller noe sånt. Tvert imot, det er jo fantastisk, og gir en kraftig boost på selvtilliten.

Likevel er det litt vanskelig, på samme tid. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Så sier takk. Men har jo ofte litt lyst å benekte det vedkommende sier, fordi jeg ikke er enig. Men likevel så har jeg jo lært at andre ser jo på meg med andre øyne enn jeg gjør selv. Så da skal man jo helst tro på vedkommende, sånn at han/hun ikke tror jeg beskylder noen for løgn.

Gjennom livet så har jeg opplevd en del komplimenter. Men i perioder av livet, har det vært rimelig grått.

Jeg har vel alltid følt at jeg har vært en grå og usynlig person selv. Det kommer sikkert av at jeg er så rolig. Jeg er ikke den som roper høyest, fester hardest, eller stikker meg så veldig frem på andre måter. Men likevel så liker jeg jo å bli sett….på en positiv måte selvsagt 🙂

I de siste årene har jeg blitt sett. Mye. På godt og vondt.

Men jeg husker en spesiell episode fra mine ganske så unge år, som jeg har lyst å fortelle om først. Som handlet om kompliment, men som ikke var så vanskelig å motta.

Det var sikkert på slutten av 80 tallet, eller begynnelsen av 90 tallet dette skjedde. Jeg husker ikke datoen så nøye. Men husker veldig godt hvordan jeg så ut og hvem jeg var med.

Jeg var med han som senere skulle bli min ektemann, min daværende samboer. Anledningen var at et digert amerikansk hangarskip lå til havn i Stavanger, og det var åpent for publikum å komme ombord noen timer den ene dagen.
Jeg hadde på meg en brun skinnkåpe. Det var så populært med skinnjakker og kåper på den tiden. “Alle” hadde det tror jeg 😉 Og så hadde jeg langt permanentkrøllet hår, som også var populært på den tiden.

Da vi kom inn i skipet, sto mannskapet stramt oppstilt langs veien vi gikk. I hvilende giv akt. Det var ikke så helt uvant for meg, militærbarn som jeg er, men var fascinerende nok likevel, all den tid dette var andre uniformer enn jeg var vant til å se, og ikke minst, flere hudfarger blant mannskapet. Det var tjukt med folk der, og jeg ruslet ved siden av samboeren min. Plutselig gjorde en av mannskapet vi passerte, honnør. Jeg husker at jeg skvatt litt. De hadde jo stått så stille, og så ble bevegelsen så brå i sideblikket mitt. Jeg snudde meg å kikket på mannen som gjorde honnør. Det var en svart mann. Jeg kan huske at han lignet på en kjent skuespiller, nå i ettertid altså. Da jeg snudde meg og kikket, så møtte han blikket mitt, og smilte til meg. Jeg ble ganske forfjamset husker jeg, og gløttet bort på samboeren min, som smilte med hele seg, og så stolt ut. 
Jeg fattet jo ikke bæret, og lurte på hva det var for noe, hvorfor han gjorde honnør?

Man skulle virkelig ikke tro at jeg var vokst opp i militære kretser 😛

Men min samboer forklarte at han gjorde honnør til en vakker dame, og den damen var meg. 
Jeg ble ganske overrasket, og snudde meg og kikket enda en gang på den mørke mannen. Og han møtte blikket mitt igjen.

Jeg kan love, at jeg har levd lenge på den opplevelsen. Det er første og eneste gang noen har gjort honnør til meg.

Men det er ikke siste gangen jeg mottok komplimenter.

Honnøren var ikke vanskelig å motta, for den kom overraskende, i en ukjent situasjon, og fra et vilt fremmed menneske, på en ganske så høflig, respektfull og sjarmerende måte. Og det var så mange andre mennesker der, at jeg aldri fikk tid til å reflektere så mye. Ikke før etterpå 🙂

I mine gifte år, ble jeg nok ganske grå og usynlig. Det var travelt med familie, jobb og hus. Og jeg slet ganske mye for å holde meg selv våken og sånn noenlunde opplagt. Noe som ikke var så lett, all den tid mine utmattelsesproblemer etterhvert begynte å ta form.

Etter skilsmissen blomstret jeg litt opp. Jeg ble ganske sosial på nett, og møtte også noen av mine nye nettvenner. I tillegg til at jeg også datet litt innimellom. Og hadde allerede den gangen slanket meg litt.

På den tiden fikk jeg mange komplimenter. Og det var ufattelig vanskelig. Tro det eller ei. For jeg var bombesikker på at de løy. At de bare sa det positive for å smigre, for å oppnå noe.

For jeg følte meg overhodet ikke vakker eller pen på noen måte, og slett ikke sexy. Jeg var fortsatt overvektig. Og jeg slet noe fryktelig med selvtilliten og gamle demoner. Og hver gang jeg fikk et kompliment, rødmet jeg heftig, og beskyldte vedkommende for å lyve, eller for å være blind på begge øynene. Jeg ble rett og slett uvel av det. Så sikker var jeg på at dette ikke var sant, det som vedkommende sa til meg.

En ganske vond følelse. For jeg trengte egentlig å tro på det. Men jeg klarte det ikke.

Årene har siden gått, med en del problemer med helsen, og med privatlivet. Diverse kjærester og samboere, og diverse nedturer når dette ikke fungerte. Etterhvert “døde” jeg litt på følelsesfronten. Alt av komplimenter prellet av som vann på lusa, og ingen klarte å trenge gjennom det harde skallet. Jeg ble hverken fornærmet eller beæret når noen sa noe pent om meg.

Men så har situasjonen endret seg en god del de siste par årene. Det er nå 2 år siden jeg hadde kjæreste sist. Og jeg har slitt enormt mye med meg selv. Følt meg totalt mislykket. Og det var jo da jeg virkelig “døde” inni meg. Ingenting var verdt noe. Jeg levde kun for mine barn. For dem elsker jeg over alt på jord. Og jeg sverget på at noen mann skulle ikke få gjøre seg gjeldende noensinne igjen i mitt hjerte. 

Vel, jeg tok feil. Sånt kan man jo ikke akkurat bestemme. Men når det først skjedde igjen, så ble det jo ikke noe av likevel. Og følelsene jeg nå sliter med, er rimelig varierte. Dagene er en skikkelig berg og dalbane. Jeg holder hodet over vannet, og verdigheten i behold. Men det holder hardt noen ganger.

Det som er bra oppi det hele, er jo å se at jeg faktisk har følelser. Jeg er i stand til å føle. Jeg føler ikke hat. Bare kjærlighet. Men likevel en vanskelig kjærlighet. Men samme hva, så vil jeg heller ha den vanskelige kjærligheten, enn ingen følelse i det hele tatt.

Men nå skal jeg komme meg inn i sporet igjen her. For det med komplimenter, det har jo økt på betraktelig etter nyttår. Ikke at det er noen selvfølge. Men likevel, så har det skjedd. Det er nok flere grunner til det.

En av grunnene er at jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Og mange av dem er single, og frie til å gi komplimenter til hvem de enn føler for. Men også det at det ligger naturlig for mange, å være observante og hyggelige, og gi komplimenter. Sånt er jo hyggelig 🙂
En annen grunn er at jeg jo har slanket meg så vanvittig. Jeg er slankere nå enn jeg var for 25 år siden, da jeg fikk honnør fra en amerikansk soldat.
Og jeg har vært så heldig, at jeg også har beholdt en fin ansiktsform. Noe som ikke er noen selvfølge ved dramatisk vekttap. Og det hele gir sikkert et ok inntrykk.

I tillegg har jeg høyere selvtillit nå, enn for bare et par år siden. Og det vises igjen i at jeg ikke er så usynlig lenger. Jeg lever litt mer, for å si det på den måten.

Men hva med komplimentene?

Jo, de er fortsatt vanskelige å motta. Det er vanskelig å huske at jeg ikke er på størrelse med en elefant lenger. Og hver gang jeg får et kompliment, så blir jeg så stille og sjenert, at det rett og slett er pinlig. Men nå plager jeg ikke meg selv med å tro at det er løgn. Nå tar jeg det til meg, og blir lykkelig inni meg. Jeg får en skikkelig boost. Men har likevel lyst å protestere av og til…og noen ganger gjør jeg det også.

Men jeg har lært, at jeg ser meg selv med helt andre øyne enn dem som gir meg komplimenter. Og at det ikke er så pent å beskylde dem for løgn. I tillegg så har jeg også forstått at de fleste ikke sier sånt for moro skyld. De mener det. Og da er det jo noe som virkelig gjør godt i hjertet mitt. Noe jeg tar til meg, selv om jeg ikke er helt enig. Og tenk så kjedelig verden hadde vært, om smaken hadde vært lik hos alle.

I dag har jeg fått komplimenter flere ganger. Det er nesten så det begynner å bli en vane. Men nei. Tror aldri det vil bli en vane. Det er like rart hver gang. Og like koselig ♥ Og de som har gitt komplimenter, påstår jo at de mener det. Så da får jeg jo bare tro på det. Og jeg gråter slett ikke over akkurat det. Det er min medisin. Den som gir meg et reparerende plaster på såret i hjertet mitt. Det som gjør at jeg kan gå videre med løftet hode, selv når det stormer som verst.

Og komplimenter føles like godt enten det kommer fra venner eller noen som betyr mer, menn og kvinner, eller familie. Det betyr nemlig noe, å tenke på at man har blitt sett, blitt lagt merke til, at noen har festet øynene ved en, og faktisk tatt seg bryet med å formidle det i form av en kompliment.

Det som er teit å tenke på, er at jeg nok ikke er så flink å gi komplimenter selv. Der må jeg skjerpe meg altså. For når jeg selv føler at det er godt at noen tenker pent om meg, så vil jeg jo tro at andre også ville føle det godt om noen tenkte pent om dem 🙂

 

Er du flink å gi komplimenter?
Er du flink å motta komplimenter?
Hvilke komplimenter får du mest?

 

 

 

#komplimenter #følelser #honnør #stolthet #militæret