Det var en tid, da jeg var liten, at fotball var stort, spesielt om lørdagen. Da var det mange som benket seg rundt TV’en for å se tippekampen og sånne ting.

Hjemme hos meg var det sjelden. Men jeg husker at onkelen min likte å se det, når vi var hos ham eller han hos oss. Og å levere inn tippekupongen var en selvfølge, selv for dem som ikke fulgte med på kampene.

Hverken jeg eller broren min ble noen gang fotballfrelste. Ingen av oss spilte lokalfotball, og ingen av oss fulgte fotball på TV. Men mange andre av våre jevnaldrende gjorde det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min bror er 5 år yngre enn meg, og jeg husker godt da jeg akkurat hadde fått meg kjæreste (som heller ikke var fotballfrelst), at jeg kom hjem en dag, og broren min hadde brukket foten og hadde fått gips. Jeg fikk vite at han hadde spilt fotball (noe som sjelden skjedde), og det hadde gått galt. Han hadde rett og slett fått en sportsskade. Og han ble ikke noe fotballfrelst etter denne episoden.

Jeg har vært på en eneste fotballkamp i mitt liv. Og når jeg først bestemte meg for det, gikk jeg all in. Da var det ikke noen lokalkamp. Nei, da var det en treningskamp faktisk, mellom Vålerenga og Real Madrid.

Det har seg nemlig sånn at begge mine barn er interessert i fotball. Og laget deres er Real Madrid. Hvordan det gikk til at de fikk den interessen, det har jeg ingen anelse om. Men som oppofrende mamma, så må jeg jo gjøre en liten innsats når det gjelder å vise interesse for det de er interessert i. Så den ene kampen, den var en bursdagsgave til min sønns 19 årsdag. Da hadde jeg lyst at vi skulle gjøre noe sammen, så da fikk jeg tak i billetter til den kampen, og så dro vi til Oslo og hadde noen dager der.

Her er vi mens vi venter på at kampen skal begynne 🙂 Dette var i 2015.

Og faktisk, med kun å ha begrenset kunnskap om en fotballkamp, så ble det faktisk rimelig spennende. Det var så utrolig lett å la seg rive med av folkemassene og stemningen på stadion. Det var faktisk gøy 😀
Og så hjalp det jo litt at noen av spillerne var rimelig verdensberømte og flotte 😀

Men….
Jeg ble ikke bitt av fotballbasillen, jeg ble ikke fotballfrelst, til tross for at dette var ganske kjekt 🙂

Nå flere år senere, har jeg begynt å lese en bok. En biografi om Zlatan Ibrahimovic.

Jeg kjøpte boken på tilbud for en tid tilbake, og jeg kjøpte den fordi den hadde god omtale. Jeg liker å lese litt variert, og det er utrolig lenge siden jeg har lest en biografi.
Jeg kjøpte den ikke fordi jeg er fotballfrelst, for det er jeg jo ikke. Jeg vet knapt hvilke fotballag Zlatan har spilt på, men det spiller ingen rolle. Boken handler om personen, og hans vei til suksess.
Den er skrevet i “jeg” form. Og jeg føler han forteller både på inn- og utpust. I et heseblesende tempo. Men til tross for det er den utrolig lettlest. Og engasjerende. En veldig aktiv type helt fra barnsben av.

Men jeg kjenner at jeg ikke blir noe mer fotballfrelst av den grunn. Interessant er det. Jeg får jo litt mer kunnskap om hvordan fotballverdenen fungerer, i alle fall fra innsiden. Og da blir forutsetningene større til å ha forståelse for sporten og engasjementet blant publikum.

Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å bli fotballfrelst. Når jeg har holdt en lav profil så langt som i 50 år, da tror jeg ikke de neste 50 byr på så store fotballoverraskelser for meg.

Men sånn en gang i blant, sammen med mine barn, så kan det være engasjerende, en stakket stund 🙂

Er du fotballfrelst?
Følger du et lag eller flere?
Forstår du engasjementet?

#fotball #fotballfrelst #sport #engasjement #glede

Om mindre enn en måned er en periode i livet mitt over. For da fyller minstebarnet mitt 18, og blir myndig.

Plutselig vil jeg da stå der, og ikke ha noen jeg må svare for, ikke noen jeg må følge hit og dit fordi det kreves en myndig. Plutselig skal hun stå på egne ben, og jeg blir “tilsidesatt”.

Dette er en rar følelse, og vil sikkert ikke gå opp for meg før den dagen kommer, om mindre enn en måned.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg må innrømme at jeg tenker litt på det for tiden. Det er litt stort, og skummelt på samme tid.

Folk pleier å si: det er nå jeg føler meg gammel når ungene har blitt voksne. Men jeg har ikke den følelsen. Eller joda, av og til, men det er mest for humoren sin del. Det er helsa mi som gjør at jeg av og til føler meg gammel, i kroppen.
Det at barna vokser, det skjer jo gradvis, så jeg tror ikke at jeg plutselig vil føle meg gammel den dagen hun fyller 18.

Sønnen min er jo forlengst myndig. Han blir 23 til sommeren. Jeg føler meg ikke gammel. Ikke pga det. For jeg tror jo at jeg i mange år fremover enda skal få være en støtte i mine barns liv, en ledestjerne og en de kan komme til når de har lyst eller trenger det.For meg vil de jo uansett alltid være mine to små og vakre barn, jeg vil alltid bekymre meg for dem, og jeg vil alltid ha dem i tankene uansett alder ♥

Noe vil jo bli lettere når begge er blitt myndige. En del av mine forpliktelser som foresatt forsvinner jo som dugg for solen, faktisk over natten.

I det siste har jeg tenkt mye på den tiden da begge var små. Jeg tenker ofte på ting jeg kanskje kunne gjort bedre, eller annerledes. Men egentlig så har jeg jo gjort alt riktig. Det går ikke å være helt perfekt. Det finnes ikke mange av dem, supermenneskene, som får til alt, som har energi til alt, som gjør alt riktig der og da. Man finner sin egen vei, og det er som regel riktig utifra de forutsetningen man har som mennesker.

Jeg sitter gjerne og blar gjennom bilder, og savner barnelatteren, lekegleden, nysgjerrigheten, den barnlige undringen, hengivenheten. Ja, alt. Men hver alder har sin sjarme, og som voksne og selvstendige mennesker har de også et hav av sjarme, og det må jeg nyte nå, nå mens de er unge voksne. De er jo ikke ferdig formet enda. Blir man egentlig noen gang det, ferdig formet? Jeg tror ikke det. Jeg synes faktisk selv at jeg fortsatt formes. Helsen f.eks., er jo et godt eksempel på det. Det å bli kronisk syk, gjør jo at man må lære en annen måte å leve på. Og da formes man jo, og tilpasser seg denne nye måten.

Jeg husker godt da jeg ble myndig. Da ble jeg jeg voksen da 😀 Og da jeg like etter fikk førerkort, ja da fikk jeg “vinger”, og kom meg ut og rundt på alt som var kjekt, på alt som JEG ville. Det var jeg som bestemte over meg.
Men faktisk, når jeg tenker tilbake, jeg bodde jo fortsatt hjemme hos mamma og pappa, og de hadde fortsatt grenser, så lenge jeg bodde under DERES tak. Og det er jeg glad for, den dag i dag. For jeg var jo ikke noe mer voksen dagen etter jeg fylte 18, enn dagen før. Jeg hadde bare fått en ny status, statusen som myndig.

Og sånn er det jo. Man innretter seg jo etter de reglene der hvor man bor og oppholder seg. Men i det store og hele, så er man selv ansvarlig for sine handlinger. Det er det den myndige statusen innebærer.

Selv flyttet jeg hjemmefra som 19 åring. Jeg kunne nesten ikke vente. Det ble for mange voksne mennesker på en plass, hvor jeg hadde laveste rang. Sånn så jeg på det den gangen. Nå ser jeg jo at det var helt naturlig, og ikke noe jeg skulle furte for 😉 Mine barn blir nok boende en stund til. Det virker ikke som de har den følelsen som jeg hadde. Kanskje det er fordi jeg ikke er så gammel? 😉 Hihi…kan jo håpe på det 😀

Jeg regner med at de flytter ut når de føler seg modne for det, etter at de er ferdige med utdannelsen sin (så lenge de studerer her i området da). Sånn har jeg i alle fall valgt å legge til rette for.

Samme hvor myndig man blir, bør man aldri helt slippe den løsslupne lekenheten i seg 🙂

#myndig #voksen #foresatt #leken #ansvar

Hva legger du i det, i de ordene, “Lykken er…..”?

Lykken er jo så mangt. Det kan være noe bittelite. Det kan være noe enormt stort. Eller det kan være hverdagen. Eller for deg er det kanskje noe helt annet?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For meg er lykken å komme meg ut av sengen om morgenen, og ikke ha behov for å gå tilbake dit før utpå kvelden.
Den lykken har jeg ikke hver dag. Men likevel føler jeg meg lykkelig, til tross 🙂

Lykken for meg er også barna mine, som jeg er umåtelig stolt av. Og jeg har faktisk klart å helt på egenhånd å gi dem et godt hjem. Det er en STOR lykke for meg. Hjertet mitt strømmer over av alt det gode jeg ønsker for dem.

Lykken for meg er at jeg også har kjæreste ♥ En kjærlig god mann, som faktisk takler veldig bra at jeg er syk og har veldig forskjellige slags dager. En som respekterer det, og også tåler de dagene jeg er veldig dårlig. Selv om jeg vet at han sliter veldig da, så klarer han det. Det er en bragd, intet mindre 🙂

Hvor heldig går det an å bli? Jeg synes jeg har vært veldig heldig. Alle gode ting er 3, og jeg har 3 gode ting 😀 Det er lykke det, for meg 😀

I tillegg har jeg lykke i gode venner, i en trofast familie (selv om den er liten etterhvert), i å kunne skrive og blogge, å kunne ha hobbyer som gir mye på forskjellige plan.

Jeg er lykkelig. Sliten lykkelig ♥

Hva er din lykke?

#lykken_er #lykke #tanker #glede #refleksjon

Noe av det koseligste i min jul, er julekortene som jeg samler og stiller ut til glede for alle som ønsker å se. I årenes løp har det blitt veldig mye julekort. Og da ungene var små, og min families og venners unger var små, ble det jo en del julekort med bilde på.

Så dabbet bildejulekortene av, samtidig som at mengden julekort i postkassen også minket.

Selv har jeg holdt på julekort-tradisjonen helt til i år. Jeg kom litt sent i gang, og fikk ikke sendt ut som før. Men likevel har jeg delt ut noen julekort. Beklager til dere som har fått før, men ikke i år 🙁

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I år har postkassen vært stort sett fri for julekort. 8 julekort har det kommet. Halvparten med bilde, den andre halvparten var ferdig trykt fra massesalg i butikken. Det er rekordlavt. Aldri før har jeg fått så få julekort!

Og det er supertrist synes jeg.

Moten nå er å legge ut julekort/hilsen på Facebook. Og så ferdig med det. Men det er slett ikke det samme. For det første så er det ikke alle som får det med seg, og for det andre så kan du ikke henge det på veggen da, for du har jo ikke fått det personlig.

Men sånn er trenden blitt.

Selv la jeg julekortet ut i et innlegg her i bloggen, pluss at noen også har fått det i papirversjon. Men slett ikke så mange som tidligere.

Og med den mengden julekort jeg selv har fått, så har jeg vel besluttet å avvikle hele julekort-tradisjonen f.o.m neste Jul. Da blir det en hilsen lagt ut på Facebook, og i bloggen, regner jeg med. Sånn som alle andre ynder å gjøre det.

Det positive med det er at det er en ting mindre å huske å gjøre før Jul. For det var jo det jeg slet litt med dette året, å huske å få det gjort, og ikke minst, å finne energi til å få det gjort. Så når helsa skranter, så er jo den nye trenden egentlig positiv når man skal gjøre det selv 🙂 Så noe bra er det jo med det hele. Så kan jeg heller pynte med noen flere nisser og engler i eget hjem, istedet for julekort 🙂

Her er et lite utvalg av de siste års julekort sendt fra meg 🙂 Jeg begynte å være med på kortene selv når ungene begynte å bli store. Syntes det var mest rettferdig 🙂

Man sparer jo en del penger også 🙂 Ingen bestilling og kjøp, alt foregår digitalt. Og ikke minst, postverket får litt mindre å gjøre 🙂 De ønsker jo også at alt skal foregå digitalt. Så da er alle fornøyde, skulle man tro 😀

Tidene endres, og det gjør også tradisjonene. Sånn skal det vel være. Jeg er spent på når julekakene blir digitale 😉 Det er nok ikke lenge til 😉

Har du sendt ut julekort i år? Har du fått mange selv?

#julekort #tradisjoner #jul #glede

Siden alt ble lagt om her inne i bloggen, og vi alle ble flyttet, så har jeg kikket på Topplisten av og til. Av ren nysgjerrighet, siden alt er nytt. Det er jo enkelte nye blogger der nå enn dem som fast var der før også.

Jeg har jo skjønt at det er andre kriterier for å havne på den listen nå enn tidligere, og det har ikke opptatt meg så mye, siden jeg svært sjelden har så stor leserskare. Det gleder meg å se at enkelte av dem jeg følger har mer eller mindre fast plass på den listen.
Men sånn i utgangspunktet klikker jeg meg ikke inn på listen bare fordi jeg er nysgjerrig på alle dem som ligger der og hvorfor så mange leser dem? Dem jeg følger, følger jeg fordi jeg liker å lese akkurat dem, de har budskap som jeg liker, og vi har blitt en klikk som faktisk har blitt litt kjent med hverandre. Og det tiltaler meg veldig. Men av og til er det kjekt å kikke innom andre også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så var det her i helgen da, etter jeg hadde fått varsel om flytting, så skjøt mine lesertall i været. Og jeg fikk i løpet av søndagen langt over 500 sidevisninger. Ja, for jeg vet at det er den malen Topplisten går etter nå, sidevisninger.

Jeg så for meg at jeg også skulle få mitt døgn of fame og få bloggen min på Topplisten. Jeg har vært der en gang før, på den gamle Topplisten, da kriteriene var andre enn nå.

Men neida. Det skjedde ikke.
Jeg var like langt utenfor som vanlig. Enda jeg hadde hatt flere sidevisninger enn ganske mange som var på listen bøde før, imens og etterpå.

Da er konklusjonen min at den listen er juks og bedrag egentlig.
Jeg ble litt lei meg, rett og slett. Det skal jeg ærlig innrømme.

På denne nye bloggplattformen har jeg ikke enda funnet noen ordentlig statistikk over mine innlegg. Men kanskje noen har funnet ut av det og kan veilede meg?
For jeg vet at jeg enkelte ganger har veldig mange sidevisninger, som ville ha fortjent en plass på Topplisten sånn som den nå er laget til.

Så er det kanskje noen av dere som vil si at de sidevisningene jeg hadde før jeg flyttet, ikke gjelder på den nye topplisten. Men det vet jeg at det gjorde, for jeg så selv med mine egne øyne, blogger som lå på listen før akkurat de var blitt flyttet også!

En annen ting jeg ikke har funnet ut av, er om det er noen måte man kan se om man har fått svar på kommentarer man har lagt inn i andres blogger?

Noen ganger leser jeg uten å kommentere, mens andre perioder leser jeg og legger inn mye kommentarer.
Tidligere fikk man beskjed når vedkommende hadde svart på kommentarene. Men nå får jeg ikke noen sånn beskjed. Nå må jeg manuelt gå inn på innlegget igjen, for å se om jeg har fått svar.
Ikke at det alltid er så viktig å få svar. Men det var jo litt av den måten man ble kjent på. Man hadde en dialog i kommentarfeltet. Og på den måten fikk man jo også bekreftet at kommentaren man selv la inn faktisk var blitt lest og satt pris på.
Er det egentlig noen vits for meg å svare kommentarer på mine egne innlegg nå, hvis ingen får vite at de faktisk har fått en svarkommentar?

Det er også sånn at når jeg skriver et innlegg sånn som jeg liker det, midtstilt, så er det ingen garanti for at det blir sånn når jeg publiserer det. Jeg har heller ingen garanti for at bildene blir så store som jeg velger at de skal være. Det kan så klart være startproblemer i selve plattformen. Krysser fingrene for at det ordner seg etterhvert. Mye føles litt tilfeldig akkurat nå!

Det er en del forvirrende greier her inne nå ja, og jeg vet ikke om jeg liker det. Lett å legge ut innlegg, men mye av det andre jeg satte sånn pris på, er helt borte.
Det er bare ikke det samme lenger 🙁

Men jeg får prøve meg en liten stund til, nye vaner er ikke så vanskelige å etablere. Men hvis funksjonene jeg liker er borte, så ser jeg liten vits i å være her. De funksjonene var litt av årsaken til at jeg begynte å blogge i blogg.no i første omgang. For den gangen kom jeg fra en helt annen bloggplattform, hvor jeg aldri fikk respons på noen ting.

Jaja, nok sutring for i dag 😉 Kanskje er det bare startproblemer, kanskje får jeg svar etterhvert. Men at Topplisten er juks og bedrag, det er jeg ganske overbevist om pr. dags dato!

#topplisten #juksogbedrag #juks #kritikk #blogg #kommentarer

Dagen i dag har vært en “fin” dag på godt og vondt.

Dagen har stått i sorgens tegn, men også i de gode minnenes tegn.

Det er så viktig når noen går bort, at man bearbeider sorgen med gode minner og all glede man har opplevd sammen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ER vondt når noen man er glad i går bort. Det er udiskutabelt.

_

I dag var vi i begravelse.

Ikke direkte min familie var gått bort, men i veldig nær familierelasjon likevel.

Alle mine nærmeste var der også. Pluss veldig mange flere. Mellom 400-500 var i kirka.
En nydelig seremoni, hvor mye fint ble hentet frem, vakker musikk, og rørende stemning.

Da 4 av pårørendefamilien fremførte en nydelig sang og musikk, da satt jeg veldig rørt og beveget. Så klart de kan musikk, jeg har jo bevitnet dette mange ganger før, men dette var helt spesielt likevel. Vakkert.
Og etterpå klødde jeg etter å klappe. Men sånt gjør man jo ikke i en begravelse så klart.

Minnesamværet etterpå var også folkerikt, med sikkert minst 200 mennesker samlet. God mat, gode kaker (jeg hadde bakt selv også), fine minneord fra mange, musikk og sang, og god prat.

Jeg har denne siste halvannen uken etter dette forferdelige skjedde, reflektert en del. Reflektert over hvor brått og brutalt livet kan snu. Ingen har noen garanti for hvor langt livet blir. Ingen har noen garanti for hvilken helse man vil ha de årene man har på kloden. Ingen vet hva som vil skje i morgen. Ingen kjenner morgendagen.

Derfor er det så viktig å leve i nuet. Nyte det man har akkurat nå, i dette sekund. Gjøre valg nå, istedet for å utsette det frem i tid. 

Jeg har selv lært en lekse der.

Det er så lett å utsette ting. Enten det er noe man drømmer om, noe man har lyst å gjøre, eller rett og slett noen man har lyst å ringe til, bare for å nevne noe hverdagslig. Ikke utsett sånne ting. For vi kjenner ikke morgendagen.

Jeg selv var flink å utsette mye. Spesielt da jeg begynte å bli syk. Jeg var jo for sliten hele tiden. orket ikke akkurat da. Jeg tenkte jeg kunne gjøre de tingene senere, når jeg følte meg bedre.
Men så ble jeg aldri bedre. Jeg ble bare dårligere.

Og nettopp derfor besluttet jeg omtrent på denne tiden i fjor, at jeg skulle gjøre noe jeg alltid har drømt om, mens jeg enda hadde sånn noenlunde mulighet til å gjøre det.
Det var da jeg bestilte USA turen som jeg og barna mine var på i sommer.

Ok, så kanskje ble det litt vel slitsomt, og så drar jeg kanskje enda på etterdønningene i helsen. Men det var så utrolig verdt det.

Og da dette brå og dramatiske dødsfallet skjedde for halvannen uke siden, da fikk jeg bekreftet den viktigheten av å ikke utsette ting. Men heller gjøre tingene her og nå, mens man enda kan.
En viktig lærdom.

Nå kan jeg si at vedkommende nok ikke var av sorten som utsatte ting. Han levde i nuet, var mitt inntrykk. Og det er jeg veldig glad for, og imponert over. Det skal jeg også gjøre. Det besluttet jeg for et år siden allerede. Livet, det har jeg her og nå, det kan ikke utsettes, eller forlenges på bestilling. Jeg må leve det nå, mens jeg har det, så langt det går. Og selvsagt ta hensyn til helsen også, så langt det er mulig.
Men å sitte her og visne bort, det kommer ikke på tale.

Dette bildet tok jeg i går:

Jeg dro inn på gravlunden og stelte mine foreldres grav. Det var en baktanke med det, ikke bare siden det er jul snart, men også siden den er en av nabogravene til den begravelsen vi var i, i dag.

Så nå på et lite område, hviler 4 mennesker som jeg og mine har vært glad i og beundret.

Det er tid for refleksjon!
Og å hente frem gode minner ♥

En fredfull og god helg ønskes alle dere som leser her ♥

#refleksjon #begravelse #livogdød #minner #familie 
 

Det er mye lykke i livet mitt.

Selv om jeg av og til klager og forteller om rot, om vondter, og andre ting som ikke er av det mest positive.

Jeg har av og til litt leie perioder, og da spesielt på vinterstid, hvor det leie og negative kommer mer frem, hvor jeg ser liten lysning i horisonten, og hvor det er vanskelig å fremheve det som er positivt.
Det er nok vinterdepresjonen som da får makten over meg. Og den er vanskelig å slippe unna. Stort sett klarer jeg å tvinge det positive frem, men av og til går det bare ikke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå når lysere tider har ankommet, og dagene er lengre, så er det lettere å hente frem de positive tankene, og å se alt det flotte og positive som er i livet mitt. Og det er jo da jeg ser lykken ♥

Jeg ser lykke i så mye.
En av de største lykkene er mine to barn ♥ De er lyspunkter året rundt, og jeg elsker dem over alt på jord ♥
Jeg har også lykke i å eie min egen bolig, jeg har tak over hodet, og et lunt hjem jeg trives i ♥
Jeg har en bil av nyere dato, som frakter meg dit jeg trenger det, når jeg trenger det. Og mine to barn kan overta rattet ved behov.
Jeg har ikke så veldig stor familie. Men den lille familien jeg har, er jeg veldig glad i, og jeg vet det er gjensidig. Foruten mine to barn, har jeg en bror med kone og 3 barn, som står mitt hjerte nært ♥
Jeg har også funnet lykken i kjærligheten. Det hadde jeg faktisk ingen forhåpninger om at noen sinne ville skje. Men så møtte jeg Pål ♥
Og han har 3 barn, som jeg sakte men sikkert blir kjent med. Og det er også en stor lykke ♥
En vennekrets har jeg også ♥ Gode venner kan snu en dag fra grå til fargerik på et øyeblikk. Og jeg har venner jeg kan stole på, og som jeg har det kjekt sammen med, på alle kanter 🙂 Jeg har også gode venner på nett, gjennom Facebook og blogg.
I tillegg til mange små ting, som til sammen blir store ting, så har jeg også en alder jeg er stolt av, og som gjør meg lykkelig. Til sommeren fyller jeg nemlig 50. Og det er en lykke at jeg har overlevd så lenge. Jeg synes det er helt fantastisk 😀 Det er nemlig ingen selvfølge å komme så langt i livet. Så for meg er det en stor lykke å nå så langt i alder ♥

Så egentlig, når jeg tenker gjennom alt sammen, så burde jeg nesten sprenges av lykke, for jeg har så mye godt i livet mitt ♥
Jeg føler meg virkelig heldig og rik. Det kan nesten ikke beskrives.
Så de dagene som kaster skygge over all lykken, de kan komme når som helst, men heldigvis vet jeg at de går over, de dagene der. Og lykken smiler atter til meg uten forbehold ♥

  #lykke #glede #livet

Egentlig skulle jeg skrive et turinnlegg, men det får vente litt 🙂
For jeg var på tur i går, en tur som slo meg ut litt.

Istedet vil jeg skrive litt om politikk og nyheter.

Ville bare nevne at politikk ikke engasjerer meg så veldig. Og tilliten til våre politikere minker jo når man bevitner all mobbingen som finner sted i de kretser.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg pleier å gjennomføre valg når det er kommunevalg og Stortingsvalg. Men når man ser hvordan de oppfører seg, de der politikerne, så mister i alle fall jeg lysten til å stemme. Jeg blir bare dårlig av hele greia.

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har gjort noe dypdykk i hva det hele handler om for øyeblikket. Annet enn at noen navn er hyppig nevnt, og en god del skittkasting finner sted.

Og da kommer vi inn på temaet nyheter.

Jeg ser og leser aldri nyheter. Eller joda, en sjelden gang gjør jeg kanskje det. Men stort sett, om jeg forviller meg innom en eller annen avis, så skummer jeg overskriftene, og ferdig med det.

Det er viktig å holde seg oppdatert. Men for meg er det så utrolig mye nyheter som er av det dårlige slaget, at det preger meg og mitt humør i så stor grad, at dagene blir ødelagt. Så derfor har jeg sluttet med det.

Siden jeg er en ivrig bruker av Facebook, så får jeg inn en dose nyheter likevel. Litt i reklame, og litt fordi ting blir diskutert på Facebookfeeden. Jeg regner meg derfor for rimelig opplyst og oppdatert likevel, siden jeg jo får med meg disse sakene som engasjerer mine venner.

Er ikke det egentlig nok?
Jeg føler meg hverken dum eller uvitende. For jeg har fått med meg det meste i grove trekk, uten å få humøret veldig ødelagt.
En ting kan jeg i alle fall si med en gang….å diskutere politikk, eller religion, det holder jeg meg unna så godt det lar seg gjøre. Jeg har så klart mine meninger. Men jeg respekterer også at andre har sine. Jeg orker ikke å begynne å diskutere, og kanskje til og med krangle. For er det noe som er vanskelig å bli enig om, så er det nettopp de tingene der. Så da vil ikke jeg bruke min dyrebare energi på sånt.

Gode nyheter, de tar jeg veldig gjerne i mot 🙂
Det er bare å pøse på 😀

Får du med deg nyhetene hver dag?
Hvordan preger nyhetene deg og din tilværelse?
Engasjerer du deg i politikkens irrganger?

#politikk #nyheter #religion #meninger  

Det er mye kjekt på Facebook. Det må jeg jammen innrømme. Facebook har vært min kontakt med omverdenen i mange år når jeg har vært for dårlig til å komme meg så mye ut selv. Så dem som ser ned på meg for det, de får prise seg lykkelige at de er friske og raske i alle fall, og ikke har så mye behov for Facebook som kontaktarena 🙂

Det skjer jo stadig noe nytt på Facebook. Oppdateringer av alle slag. Noen er flotte, andre er mindre flotte, og noen er faktisk ganske irriterende.

Det siste jeg har oppdaget, er noe som irriterer meg, dessverre. Og jeg sier dessverre, fordi det egentlig er noe positivt, men likevel irriterer det, for jeg oppfatter det som tigging og masing, og ikke minst, stressende.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Saken det handler om er muligheten til å holde innsamlinger.

Dette er jo i utgangspunktet en flott funksjon, men i likhet med reklamen i postkassen, så blir dette her også en smule masete, i mine øyne.

Det finnes 1000-vis av flotte saker å støtte. Og også mange personlige saker. Men jeg har faktisk mine saker jeg støtter. De sakene har jeg selv valgt, av personlige årsaker.

Så er det jo sånn da, det siste nye, at når du f.eks. fyller år, så kan du opprette en innsamlingsaksjon på Facebook, til en god sak, istedet for å gi en personlig gave.
Kjempeflott 😀

Men…..

Det sendes jo ut invitasjon til venner og kjente (jeg vet ikke om det er etter eget valg, eller om det er til alle på vennelisten).
Det er da jeg begynner å undre meg…..?
Har vi pleid å gi hverandre gaver før?
Mest sannsynlig ikke!
Hvorfor skal vi begynne nå?
Det vet jeg ikke svaret på!

Jeg synes faktisk det er påtrengende. Beklager altså.

Jeg har i mange år faktisk sultet i perioder. Fordi jeg selv ikke hadde nok penger, og likevel hadde jeg jo regninger som skulle betales. Da valgte jeg å sulte, for å kunne klare meg økonomisk. Jeg har som nevnt også mine saker, som jeg selv har valgt å støtte, når jeg har hatt råd til det. Jeg synes kanskje andre sine saker også er gode, men jeg kan ikke støtte alle. Så derfor blir dette her veldig masete.

I tillegg får man en påminnelse når tidsfristen begynner å nærme seg. Med andre ord: dobbeltmasete!

Jeg vet ikke om det går an å bare invitere noen få, eller om det går an å kun legge det ut på egen Facebookside, sånn at man kan scrolle forbi når man får det opp på feeden? Men om de mulighetene finnes, så vil jeg anbefale det.
Å invitere kreti og pleti av folk du aldri har utvekslet gaver med, det blir ikke riktig synes jeg. Da er det bedre at jeg ser det på feeden og kanskje på den måten får lyst til å gi et bidrag, uten mas og forventninger.

Jeg har etterhvert fått flere sånne invitasjoner, og det er litt forstyrrende, og også støtende. For når jeg da velger at jeg ikke vil eller har råd til å støtte, så får jeg jo dårlig samvittighet, for jeg er jo invitert, tross alt.
Og dermed blir dette en slags byrde på mine allerede nedtyngede skuldre. Jeg er ikke sorten som så veldig lett klarer å overse ting, og ikke bry meg. Men her er jeg bare nødt til det. For dette går bare ikke.
Derfor synes jeg dette er påtrengende, på en måte. Og tigging. Og det stresser meg.
Vit at jeg er sliten nok fra før av, om jeg ikke skal tynges ned av dette også.

Ja, nå tenker du nok på å fortelle meg at det jo bare er til å overse det. At ingen forventer noe. Men jeg har akkurat forklart hva dette gjør med meg. At jeg er lite flink til å overse sånne ting. Så jeg får rett og slett se på dette som en øvelse i det å si nei. Noe jeg har øvd meg på i mange år, i mange forskjellige anledninger.

Så om du inviterer meg til å støtte, og jeg ikke støtter, så er det fordi jeg faktisk har klart det mesterstykket å si nei 😉 Da er det mestring for meg 😀
Men aller helst vil jeg foretrekke at du ikke inviterer meg, men heller legger det ut på feeden, sånn at jeg kan ta et valg selv og gå inn og kikke, uten forpliktelser 🙂

Enten det, eller så må jeg forminske vennelisten min på Facebook noe helt vanvittig, for å unngå så mye av de tingene.

Man kan dessverre ikke like alt. Og jeg skulle veldig gjerne støttet alle gode saker, helt uten oppfordring. Men det går jo ikke, samme hva.

Og vi er jo alle forskjellige, noen velger å gjøre dette å starte en innsamling, av godt hjerte. All ære til dem for det ♥ Dessverre synes jeg det er litt masete og påtrengende.
Beklager det 🙁

Uansett, lykke til med innsamlingene, jeg synes ikke det er en dårlig ting, i utgangspunktet. Og jeg ønsker alle gode saker gode inntekter, av hele mitt hjerte 🙂
Så har jeg i alle fall sagt det 🙂 

Ved begynnelsen av året hadde jeg en kort romanse.

Jeg vet ikke engang om man kan kalle det et forhold, når det kun dreier seg om 2 måneder.

Det viste seg i alle fall å ikke være riktig. Som et forhold.
Så den ene av oss tok opp temaet, og vi endte som kun venner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I ettertid har jeg brukt en del tid til å tenke. Eller rettere sagt, til å føle på tingene. Og jeg har kommet frem til at jeg ikke egner meg for noe kjærlighetsgreier akkurat nå. Kanskje en gang senere. Men ikke nå.

Grunnen er helsen min.

Det er faktisk noen (menn), som ikke takler det faktum at jeg ikke har all den energien jeg gjerne skulle hatt. De takler ikke at jeg av og til (i perioder) får feber, uten at det tilsynelatende er noen grunn til det. De takler ikke at når jeg har dårlige dager, så kan jeg virke forvirret og litt bortkommen. Mens det egentlig bare er fordi jeg forsøker å henge med.

Dette her gjelder ikke alle. Det er ikke hovedgrunnen til at mine forhold går i oppløsning. Men jeg har opplevd det. Og det er veldig vondt.

Og dette har jeg tenkt mye på i det siste. Akkurat det hva enkelte ikke takler når det gjelder min helseproblematikk.

Dette var ikke grunnen til at min korte romanse ble kort 😉
Men bruddet der fikk meg likevel til å analysere alle mine affærer.

Nå er det ikke på grunn av hva enkelte ikke takler, som gjør at jeg ikke egner meg i forhold for tiden. Den grunnen er i mitt hode, og handler om at jeg har nok med meg selv og de som står meg aller nærmest. Familie og nære venner.

For jeg har analysert, og funnet at jeg bruker såpass mye energi i affæren mellom meg selv og den mannen jeg velger meg, at jeg bruker meg opp. Jeg har simpelthen ikke nok energi til det. Jeg gir mye, og liker jo det, men det passer ikke inn. Fordi jeg har ikke nok energi til det. Jeg må passe på å balansere energien min riktig. Og er jeg f.eks. forelsket, så bruker jeg opp all energien på akkurat det. Og hva da, med alt annet, og alle de andre i livet mitt? Og ingen fortjener at jeg må velge hvem energien min skal brukes på.

Alt til sin tid. Den dagen kommer kanskje, når jeg får litt mer kunnskap om hva som feiler meg, og hva som kan gjøres med det? Da kan jeg kanskje igjen begynne å tenke i romantiske baner. Men akkurat nå er jeg der at jeg har lukket den døren. Ikke egentlig bevisst. Jeg bare merker meg at den er stengt. Det er ikke noen som gjør noe spesielt inntrykk på meg. Og jeg kikker ikke på noen. Ikke på den måten. Jeg kommer ikke på det engang.

Veldig rart. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle komme i en sånn situasjon. Jeg som er så romantisk, og som har hatt et stort behov for å ha en mann i mitt liv.

Jeg skal ikke si at jeg kommer til å være evig singel. For det vet jeg jo ikke. Selv om det føles som at det er mest riktig akkurat nå. Det behøver jo ikke å være riktig til neste år. 

Disse månedene som har gått etter min korte romantiske affære, så har jeg i grunnen følt et ganske stort velbehag ved å være alene, ved å være singel.
Jeg kan disponere tiden min som jeg føler for det der og da. Jeg trenger ikke å legge noen planer utover dem man vanligvis har innen familie- og vennekretsen. Og jeg har ikke noen som opptar tankene mine mer enn andre.
Det er utrolig behagelig 😉

Istedet har jeg begynt å dagdrømme litt mer. Om ting som aldri kommer til å skje. Men som likevel der og da er en virkelighetsflukt som jeg har behov for.

Disse dagdrømmene kan være alt fra å vinne i lotto og bygge drømmehuset, til å møte drømmemannen og leve lykkelig alle sine dager til endes.

Ikke noe av dette kommer til å skje. Men det er godt å være sin egen forfatter i stille stunder.

Kanskje kommer denne virkelighetsflukten av at jeg leser veldig mye for tiden. Bøker. Jeg fordyper meg av og til i timesvis i en spennende bok. For akkurat nå, klarer jeg det. Men også det er en periodisk greie. Det kan godt hende at jeg ikke får til det om to måneder. At jeg da mister for mye fokus, og ikke får til å konsentrere meg.
Kommer det andre ting inn i bildet, som jeg må konsentrere meg mye om, så faller jeg ut av boklesing og alt sammen.

Og sånn er det med kjærlighetslivet også. Jeg har falt ut av det. Jeg har andre ting jeg må konsentrere meg om.

Rett og slett.

Alt til sin tid! 

#tid #kjærlighet #forhold #analyser #helse #energimangel #energi #balanse