Søndag, en rolig dag her i huset. Og jeg hadde besluttet at jeg denne helgen skulle bake Berlinerboller.
Det er andre gang i mitt liv at jeg baker Berlinerboller. Men også denne gangen ble det vellykket. Og jeg fikk hele 17 stykk ut av oppskriften. Veldig lett i grunnen, så tror jeg må satse på det litt oftere 🙂
75 g margarin 1 dl melk 25 g (en halv pakke) gjær 2 egg 1 ss sukker 1 krm salt ca. 300 g (5 dl) hvetemel
Fyll til Berlinerboller:
Bringebær eller aprikos syltetøy, eller tykk vaniljekrem. Olje til steking. Sukker til å rulle de ferdig stekte bollene i.
Smelt og avkjøl margarin. Rør gjæren ut i romtemperert melk. Tilsett margarin, sammenhvispet egg, sukker, salt og hvetemel. Elt deigen lett sammen.
Dryss mel på benken og kjevle deigen til en kvadratisk leiv, ca. 1/2 cm tykk. Marker sirkler på halve leiven med et glass, ca 7 cm i diameter. Skjær ikke igjennom med glasset. Legg på syltetøy eller vaniljekrem i midten av hver sirkel.
Brett deigen uten fyll og sirkler over den fylte delen, og stikk ut boller med glasset rundt forhøyningene av fyllet. Da har du fått boller med fyll i midten, og tette rundt kanten. Dekk bollene til, og la dem heve i ca. 20 minutter.
Mens bollene heves, varmes olje i en gryte eller frityrgryte. Oljen er passe varm til steking når den er 180 grader, en brødterning blir da brun på 1 minutt. Legg noen boller i om gangen i den varme oljen, og stek dem pent gylne. Snu dem når de er brune på undersiden, og stek dem videre på den andre siden til de er gjennomstekte, ca 5 minutter.
La bollene dryppe av seg på papir, og rull dem i sukker mens de er varme. Berlinerboller bør spises nystekte. De kan oppbevares et par dager i tett boks, og sprøs opp igjen i stekeovn ved 200 grader i 4-5 minutter.
Jeg er ikke bortskjemt på julebord. Det kan jeg med hånden på hjertet si. Da jeg jobbet i barnehage for noen år siden, var det julebord. Kun oss kolleger. Uten følge. Det var koselig det 🙂 Før det, var det smått med julebord. Kan vel omtrent telle alle julebordene jeg har vært på i mitt liv, på sånn ca. 1 hånd. Men da jeg byttet ut barnehage med noe som var mer kontor relatert, så ble det en liten endring. Første året var det ikke julebord. Men andre året ble det julebord. Og da kunne man også ha med følge. Siden jeg ikke hadde følge å ta med, gikk jeg alene. Og det gjorde de fleste av kollegene mine også. Så jeg følte meg overhodet ikke utenfor på noen måte.
Denne jobben var også mannsdominert. Dvs. jeg var den eneste kvinnen som jobbet der. Det var en stor forandring i forhold til barnehage, hvor tilstanden var motsatt. Det var flest kvinner.
Men, så sluttet jeg på den mannsdominerte plassen. Jeg ble for dyr i drift 😉 Og ikke var helsa helt på stell heller. Så det var i grunnen bare bra. Jeg sluttet der i vår, og har siden vært hjemmeværende.
Jeg regnet med at det ikke ble noe julebord på meg i år. Var helt innforstått med det. Så gleden var stor da jeg i går fikk telefon, med invitasjon til å komme på julebord på min gamle arbeidsplass. Og dagen for julebordet er i dag, av alle ting. En dags varsel liksom? Men joda…de hadde tatt avgjørelsen om julebord på torsdag, og jeg fikk beskjed i går.
For meg gjorde ikke det noe. Jeg har ikke så lett for å planlegge så langt frem lenger. For jeg aner jo ikke noe om hvordan formen min er, eller om jeg i det hele tatt har ork. Men i dag har jeg ork. For jeg er inne i en litt opplagt periode nå…sikkert fordi humøret er så godt 🙂
Så jeg skal på julebord i kveld. Og er selvsagt 100% klar for det. Vi blir ikke mange, men etter hva jeg har regnet ut, blir jeg ikke i totalt mindretall som kvinne denne gangen. Og det blir veldig kjekt 🙂 Selv om jeg trives godt sammen med bare menn også 😉
Jeg har iført meg den lille røde. Min favorittkjole i heldekkende blonde. Med røde platåsko, sånn at jeg får litt høyde. Jeg måler 162 cm på strømpelesten, men med disse skoene blir jeg 8 cm høyere.
Håret er stylet av min datter, Amalie, på 13 år. Hun har et godt håndlag med hår og klær. Og har fått seg en ny og visstnok fantastisk krølltang, som jeg nå har fått æren av å prøve. Tangen er av merket Mast. Jeg liker krøller og litt fylde i håret.
I fryseren hadde jeg et stort lager av kirsebær. Noen var mine, andre var min mors.
Og nå denne uken har jeg lagt de frosne kirsebærene i bløt i en blanding av sukker og vodka. Og når jeg tålmodig snur og vender på glassene en gang i mellom i noen måneder, så vil kirsebærene ha saftet seg i laken og blitt til en deilig likør. Det er noe jeg virkelig ser frem til 🙂 Jeg laget en omgang tidligere, som var min egen likør. Den er snart klar til å fylles på flasker. Men denne omgangen har jeg laget til min mor. 5 store glass med kirsebær. Det blir litt likør av det 🙂 Jeg regner med jeg får en smaksprøve når det er klart 😉
Jeg fylte glasset opp med frosne kirsebær. Deretter fylte jeg på med sukker, passet på å riste det godt ned imellom. Så toppet jeg med vodka, til glasset var fullt. Skrudde på lokket, snudde og vendte flere ganger på glasset. Evt. fylte jeg på med mer vodka hvis det var nødvendig. Helt til glasset var fylt, og vodkaen hadde fordelt seg rundt i hele glasset. Så skal glassene stå i matboden min, til alt sukkeret er oppløst. Innimellom snur jeg glasset, for å få blandet alt skikkelig. Ca en gang i uken til å begynne med. Jeg regner med det tar alt fra en til 3 måneder, alt avhengig av hvor mye kirsebærsmak man vil ha.
Jeg våknet i 02 tiden i natt, av katten vår, som mjauet noe vanvittig utenfor. Den pleier ikke å lage sånt et leven til vanlig, så jeg sto opp og slapp den inn. Det var litt mørkt, så jeg kunne ikke se helt hva som skjedde, annet enn at jeg hørte Pus holdt på med et eller annet inne i gangen etter den var vel inne.
Jeg skrudde på lyset, og fikk da øye på kilden til Pus’ krigsdans.
Og iiiik altså…Måtte Pus ta musen med seg inn? Huff. Nå er ikke jeg redd for mus, men de kan godt holde seg utenfor. Og jeg er jo glad for kattenes jaktinnstinkt. Pus var selvsagt stolt av sitt bytte, og ville vise det frem, og vise hvor flink og sterk han er. Men jeg klarer godt å slippe å ha den musen innendørs. Og i alle fall midt om natten!
Stakkars lille mus, endte sitt liv rett utenfor min soveromsdør.
Jeg fikk til slutt tak i Pus. Lempet han bestemt ut igjen, før jeg gikk for å hente en biopose til å gravlegge musen i. Men iiiik nok en gang. Da jeg tok tak i musen, ikke direkte altså, men med bioposen, så viste det seg at musen ikke var død enda. Grøss! Så jeg skvatt tilbake da den beveget seg, og jeg slapp den ned igjen. Så ventet jeg litt, for å se hvor levende den egentlig var. Men da var den så skadet at den døde mens jeg så på. Huff, får helt vondt inni meg. Men det er naturens lov. Musen ble til slutt gravlagt i biodunken. Og jeg satte i gang og vaske gulv…midt om natten.
Så lille mus, og sterke Pus, neste gang kan dere ende jakten helt ferdig utendørs. På forhånd, takk 🙂
Jeg holder fortsatt på å rydde og ommøblere i kjelleren min. En jobb som tar dagevis for meg med min lille energi. Men det går jo fremover.
I dag måtte jeg ha litt hjelp. Å flytte på hyller og få dem plassert på kinkige plasser er ikke en enmannsjobb, så jeg tilkalte min datter, som er hos faren sin denne perioden.
Jeg er av sorten som har alt for mye rot. Dvs. jeg har litt problemer med å kaste. Men de siste par årene, ettersom jeg har vært mye hjemme, har jeg endelig begynt å få sortert ut litt. Men det tar tid. Mange års papirer og ting som er samlet, og som må gås igjennom. Men, det minker.
Problemet er lagringsplassen. For jeg liker å ha litt romfølelse. Jeg liker å ha det litt ordentlig. Men med så mye rot er ikke det så lett.
Men så har jeg her i huset noe så originalt som en gammel do under en trapp. Og doen virker ikke lenger, og vanntilførselen er stengt. Skulle gjerne tatt den helt bort, men jeg har ikke råd til å leie rørlegger. Aller helst burd jeg skaffet en ny do. Men så kom jeg på at det rommet under trappa ville egne seg til lager av sånne usorterte ting. Og voila, jeg er i ferd med å innrede og lage plass til alt sammen.
I perioder går jeg en del tur. Det er viktig for meg som sliter med utmattelse og som er i risikosonen for depresjon. Jeg får da både bevegelse og frsik luft, og ikke minst dagslys (kanskje til og med sol), som er med på å gjøre dagen lettere for meg. At turen sliter meg totalt ut, og stjeler energien min for resten av dagen, kan jeg ikke dvele ved. Det er viktig å holde kroppen i form uansett. Og om jeg sliter meg ut på å gå tur, eller på å vaske huset, da velger jeg å gå tur. For vaske huset kan jeg gjøre på en dag når været ikke viser seg fra sin aller beste side.
I dag (mandag) har jeg gått tur i mitt eget nærområde. Jeg bor i bydelen, Hana, i Sandnes. Og her har vi også fine turområder, som jeg ikke har utforsket enda, selv om jeg har bodd her i bydelen i 20 år nå. Jeg er ellers flink til å gå tur andre steder.
I dag har jeg altså da gått tur med Ulvanuten som mål. Men, dessverre kom jeg ikke i mål. For skiltingen er såpass dårlig at jeg nok valgte feil vei da jeg kom til et vitalt veiskille. Men det gjør ikke så mye. For natur, utsikt og boligfeltene jeg etterhvert gikk gjennom, gjorde opplevelsen vel verdt tiden.
Jeg gikk fra huset mitt klokken 11.03, og stoppet på veien, for å ta bilde av mitt smukke hjem 😉 Jeg bor i første etasje, og eier hagen som er på nedsiden og på denne siden av huset. Ovenpånaboen eier de to andre sidene av huset. Vi har felles garasje og gårdsrom. Jeg får forresten ny nabo snart. Er spent på om det vil bli liv laga 😉
Jeg gikk litt oppover først, for jeg skulle jo ut i naturen 🙂
2 minutters gange opp i veien, ligger Hana’s store stolthet, fotball anlegget, Hanabanen. Her er det kunstgress, og like grønt hele året. Det er også ballbinge, og et klubbhus med lokale som man kan leie til festlig lag.
Ved Hanabanen har vi Hana-trappene. Det er visstnok en av de lengste betongtrappene som er bygget i terreng. Jeg gikk ned nesten halve trappen før jeg gikk opp igjen, bare for å få et godt bilde 🙂 Litt nedi trappen skimtes en dame som løp opp og ned, som en del av sin treningsøkt.
Trinn nummer 300….Nesten oppe 🙂
Fotballbanen ligger ved kanten av et stup. Og der er en fantastisk utsikt utover Sandnes by. Heldigvis et høyt og sterkt gjerde som beskytter oss mot å falle ned. På Nyttårsaften pleier vi å gå hit for å beundre fyrverkeriet over hele byen 🙂
Min ferd ut i naturen starter her, ved enden av det høye gjerdet, og videre på en sti langsmed det lave gjerdet nedenfor. Og helt nede, ser vi Gandsfjorden. Den er lang og dyp. Dit vil jeg ikke havne 😉
Stien langs gjerdet var tidvis både våt og steinete. Men takket være steinene, ble jeg ikke våt på bena 🙂
På min vei langs gjerdet, kom jeg til “vindu” i vegetasjonen, og da fikk jeg god utsikt utover Sandnes.
Enkelte utsiktspunkt hadde en benk hvor man kunne hvile seg mens man betrakter utsikten. De 7 ulvungane er et prosjekt som ble laget for en del år siden, hvor det ble plassert 7 ulvestatuer i byens forskjellige idrettslags fotballdrakter rundt om på 7 forskjellige utsiktspunkt i bydelen. Men dessverre ble de fleste ulvungene ramponert av ulike årsaker. Det er alltid noen som føler de må ødelegge for andre.
Utsikten fra denne benken går utover Gandsfjorden.
På ett punkt virket gjerdet rimelig usikkert. Noe tungt har tydeligvis prøvd å bryte det ned. Men da jeg kjente på det, virket det stødig nok likevel. Dette er ikke plassen for dem med høydeskrekk.
Etter en stund svingte stien av fra gjerdet, og litt klatring måtte til. Da fikk jeg beundret at høsten har lagt et mykt og pent teppe på bakken.
Noen steder langs stien var det litt bebyggelse. Jeg tror disse husene her kan skilte med ganske god utsikt. Tipper de ikke er billige om de skulle komme til salgs.
Naturen er ekstra vakker når man tar seg tid til å studere den litt nærmere ♥
På Rovikfjedle fant jeg en ulvunge som ikke var ramponert. Kanskje fordi den hadde bebyggelse ikke så langt ifra. Den står der og speider stolt utover byen.
Også her var det benker hvor man kunne sitte i fred og nyte utsikten.
Etterhvert gikk stien ut av naturen, og inn i bebyggelse igjen. Jeg krysset veien, for å gå videre til Ulvanuten. Men der stoppet skiltingen, og jeg forvillet meg inn i et boligfelt.
Men turen gjennom boligfeltet var også fascinerende. Jeg tok ingen bilder der, men beundret både hus og eiendommer underveis. Har ikke vært og gått der tidligere.
Etterhvert på turen, begynte jeg å nærme meg hjemmet mitt igjen. Denne gangen kommer jeg ovenfra. Og hjemmet mitt er i sikte. Da jeg tok det første bildet, sto jeg på veien ved leilighetskomplekset til høyre i bildet her.
Her på bildet ser man litt av hagen og litt av terrassen min 🙂
Nøyaktig 1,5 time etter jeg startet å gå, klokken 12.33, sto jeg igjen på trappen til leiligheten min. Klar for å gå inn og se gjennom alle de fine bildeminnene mine fra turen 🙂
I dag er det jo som kjent Farsdag. En dag som for min del ikke er så gjeldende lenger på en måte.
Jo, det er jo gjeldende. Jeg passer på at mine barn har en oppmerksomhet til sin pappa, og hjelper til med å finne og bekoste det. For jeg synes det har en verdi at barna tenker litt ekstra på sine foreldre de to dagene i året. Farsdag og Morsdag. Jeg vet jo at de er glade i oss hver eneste dag. Men disse ekstra dagene er det jo hyggelig å ha litt tid sammen.
Jeg har vært på graven hans og tent lys i dag. Og da fikk jeg tid til å tenke og savne litt. Det gjør godt det, så lenge etterpå. Jeg har mange gode minner 🙂 Men savnet er like sterkt.
Det er så fint å ha et sted å gå til. Det tror jeg mange av oss trenger når vi savner noen.
Og ellers har jeg tilbrakt deler av dagen med min mamma ♥ Det har vært en god dag så langt 🙂
I dag da jeg sto opp, var stua mi isende kald. Den sterke og kalde vinden utenfor, blåser igjennom marg og bein, og det kjennes i stua at man har ventilier som slipper inn litt vind i sånt vær.
Da er det jammen godt å ha en vedovn i stua, som er av nyere årgang, og som varmer virkelig godt. Noen ganger for godt. Man trenger ikke å ha den i gang hele dagen. For når varmen har fått spredt seg, og satt seg i gulv og vegger, da kan ovnen få hvile litt.
Men jammen er det koselig med vedovn. Og spesielt koselig den første gangen man fyrer opp når vintersesongen er i anmarsj. Ingenting varmer bedre og lunere enn ved 🙂
