I dag har jeg vært på julehandel igjen, sammen med moren min. Men, jeg brukte ikke et eneste øre selv. Det var hun som handlet.
Men da jeg kom hjem, kom jeg på at jeg faktisk har svidd av flere tusenlapper likevel. For jeg har fått meg ny bærbar PC. Endelig. Har lånt penger til den, men det var det vel verdt. Så nå skal det bli bedre (varmere) tider for meg, å sitte på PC på kalde dager, siden jeg nå kan ha den med i stua, hvor det som regel er varmt og godt 🙂
Og sånn ellers, så er feberen tilbake. Så nå begynner det å bli litt for ofte. Kan ikke gå rundt med feber igjen i flere år. Det ødelegger bare tilværelsen min. Og siden jeg skal til legen snart, skal jeg høre om å få pencillin. Det hjalp i forrige omgang, selv om ikke noen infeksjon ble påvist de 3 årene jeg hadde den feberen sist. Denne gangen venter jeg ikke i 3 år, det holder med 4 måneder!
Min venninne hadde flere luemønster å by på…så det ble nesten valgets kvaler, men denne, som er grå på bildet, likte jeg godt. Og passet til det garnet jeg hadde med meg 🙂 Men har funnet et par andre luer jeg også har lyst å strikke, så her er det bare til å sette i gang 😉
I kveld skal jeg i forening sammen med 4 venninner ♥
Vi har holdt sammen i mange, mange år nå, og har opplevd mye kjekt sammen i løpet av disse årene. Vi har vært på turer sammen, både i inn- og utland. Og vi har gjort hobbyprosjekter sammen.
Men alt det er lenge siden. Helt til hun som skal arrangere kveldens forening lurte på om vi ikke skulle lage noe denne gangen?
Hun hadde to forslag: Korkreinsdyr, eller Kari Traa lue.
Jeg stemte for lua. Julepynt har jeg alt for mye av, og bruker ikke 1/4 av det engang.
Så i dag har jeg vært og kjøpt garn. Planen var å strikke en fargerik variant, ala disse her: Bildet er googlet.
Men jeg klarte ikke å bestemme meg for farge, og så plutselig så jeg en veldig dyp lilla, og endte opp med den: Er dessverre ikke så god fargegjengivelse, men det er veldig mørk lilla, nesten sort.
Så håper jeg at jeg blir ferdig i kveld, og kan pryde meg med ny lue om været skulle være litt kaldt i morgen 🙂
Jeg har de siste dagene jobbet hardt for å redde en god del bilder fra en bærbar PC som hadde sagt takk og farvel. Og i den forbindelse kom jeg over noen gamle bilder som jeg har scannet og lagt inn på den stasjonære PC’en. Dette er bilder tatt før den digitale tidsalder 😉 Var godt å se igjen disse bildene, og tenke på årene som har gått, og alle de gode minnene man har 🙂
Bilder fra min tidlige barndom, som viser meg sammen med min nærmeste familie. Isjbjørnen er ikke i familie, men den var spennende nok for en skeptisk liten pike 😉 Dåpen husker jeg jo selvsagt ikke, men er et fint bilde synes jeg. Bunad har jeg alltid elsket. Og denne bunaden som min mamma har på seg, skal min datter arve 🙂 Og lillebror, Tom, har jeg alltid vært veldig, veldig glad i ♥ Mormor besøkte vi ofte, og jeg savner henne veldig.
Da jeg var liten bodde vi nordpå, på Skjold i Troms. Pappaen min jobbet i Kløvkompaniet. Der fikk jeg mine første skritt på ski, jeg som overhodet ikke er født med ski på bena. Jeg fikk også ri på hest. Men, jeg synes hestene var litt vel store, så klarte aldri å bli fortrolig med dem. Da var det bedre med hunden vår, Lady 🙂 Og da vi flyttet tilbake til Sandnes, så brifet jeg jo overfor vennene der hvor flink jeg var til å gå på ski 😛 Hehehe 😀 Bursdag var alltid kjekt, og jeg husker faktisk denne bursdagen ganske godt, da jeg fylte 9 år mest sannsynlig. Fikk kasettspiller med opptaksfunksjon. Måtte jo intervjue gjestene da 😉
Ungdom og ung voksen. Vi var ofte på tur med pappaen vår, da vi dro på militære aktiviteter. Pappa var i Heimevernet, og var instruktør for Heimevernsungdom i helgene. Det er virkelig gode minner. Vi var også på sykkeltur til Danmark, jeg og pappa. Men fant ikke noe fullgodt bilde, annet enn meg ved det bittelille teltet 😉 Pappaen min gikk bort for 12 år siden. Så alle bilder av han bringer tilbake gode minner ♥ Jeg var på språkreise til Hastings i England. Det var en fantastisk opplevelse, og jeg koste meg hvert eneste minutt de 3 ukene. Min første bil var en splitter ny Citroen 2CV. Den var jeg mektig stolt over. Dro ofte på tur sammen med venner i det røde gliset 😀 Og ellers var jeg på campingtur til Kristiansand med to venninner også en gang. Utrolig gode minner, som jeg tar godt vare på i hjertet mitt.
Jeg har så utrolig mye bilder, men dette lille knippet får holde for denne gang 🙂 Den gang jeg var ung og…. Ja, det kan da være det samme 😉 Hyggelig å mimre litt uansett 😀
I går, på lørdagskvelden, tok jeg meg en liten tur ut på en av byens pub’er, for å høre på musikken, og se litt på livet. Jeg hadde 38,2 i feber da jeg gikk ut. Men jeg hadde bestemt meg, ut skulle jeg. Jeg ankom pub’en i 22 tiden, sammen med en venninne. Det var allerede ganske fullt der, men vi fant et ganske stort bord, som vi satte oss ved. Et par andre kjente var der også. Blant annet en av kveldens musikere, og hans kone.
Min venninne gikk i disken for å kjøpe noe å drikke til oss. Og ikke før var hun gått dit, så kom det 2 kvinner og 1 mann, og satte seg ved bordet. Alle 3 så ut til å ha vært ute en vinternatt før. Og jeg tipper de var i alderen 55-60 år gamle, og så litt “slitne” ut, for å si det pent 😉
Den ene kvinnen satt rett overfor meg, og hadde kort, krøllete hår, som antakelig var farget, i et tappert forsøk på platinablond farge. Hvis ikke det var farget, så må det ha vært en parykk. Men det var ikke sånn at jeg dvelte ved spørsmålet. For kvinnen begynte å prate med meg. Og med hes “Whisky” stemme spurte hun meg: – Kjenne du han Frank? Siden vi var på pub, og hun var litt brisen, lot jeg som jeg tenkte meg om, hvorpå jeg svarte at jeg kjenner et par Frank’er, men sannsynligvis ikke den Frank’en hun mente 🙂 Og så smilte jeg høflig til henne 🙂 Jeg er jo en høflig sjel, og hun var jo ikke på noen måte ufin mot meg. Hun kikket litt på meg, før hun fortsatte med den hese stemmen: – Han e her i dag, han Frank, han sidde udenfor på terrassen! Farmen Frank altså! Jeg utbrøt da min overraskelse over at det var Farmen Frank hun mente. – Ja, eg kjenne han eg, sier hun, og ser stolt ut. Jeg nikker, og smiler til henne, og svarer at han kjenner ikke jeg, mens jeg samtidig tenker at jeg har ikke noen overveldende lyst til å kjenne han heller. Men unnlater å informere henne om dette faktum.
Min venninne kommer tilbake med vin og vann. Og kvinnen snur seg mot vennene sine og prater med dem. Jeg føler meg trøtt og sliten, og har ikke ork til å mingle, så derfor får jeg ikke pratet med min andre venninne som er der med en av kveldens musikere. Men jeg sitter i sofaen der og ser på livet, prater med min venninne jeg er ute med, lytter til det gode bandet, “Sånne som oss”, og koser meg og slapper av.
Plutselig idet jeg tar et glimt mot inngangsdøren til pub’en, ser jeg en media kjent profil dukke opp. Farmen Frank! Han kommer inn, og støter hele tiden på folk som hilser på, og vil prate med han. Ingen tvil om at fyren soler seg i glansen av sin kjendisstatus. Men etter litt, har han klart å jobbe seg lengre inn i lokalet, og frem til disken. Men fortsatt blir han oppholdt av starstruck mennesker som vil hilse på han.
Bildet er fra aftenbladet.no, og han hadde på seg det samme hodeplagget da jeg så han i går.
Kvinnen som med sin hese røst tidligere fortalte meg at hun kjenner han, kikker på meg når hun oppdager at han har ankommet innsiden av pub’en. Liksom for å forsikre seg om at jeg har fått det med meg. Så reiser hun seg opp, løper bort til han, og kaster seg om halsen på han, som om at han har vært lenge sårt savnet og elsket. Jeg kikker på opptrinnet med lattermild interesse 😉 Så står hun der i et lite minutt og ler og prater med han…og jeg er så fascinert av opptrinnet, at jeg glemmer å se på han. Jeg ser bare på henne. Men jeg registrerer at gjensynet muligens ikke var like gledelig gjensidig 😉 Men jeg kan ta feil. Han har jo mange han skal konsentrere seg om som kjendis.
Til slutt klarer han å vri seg løs fra hennes favntak, og så åler han seg frem til disken….endelig. Kvinnen kommer tilbake til bordet, og ser på meg, sprekkferdig av stolthet. Jeg smiler til henne, fremdeles lattermild. Tror hun følte seg lykkelig over at jeg fikk med meg at hun faktisk kjenner han. I alle fall tilsynelatende 😉
Farmen Frank kom med jevne mellomrom inn i pub lokalet for å hente mer drikke. Og jeg fikk da rikelig anledning til å få med meg hvordan det ser ut å være omstridt Farmen kjendis. Han var aldri alene, ikke et eneste skritt kunne han ta uten at noen skulle hilse på. Og jeg tenker at det sikkert på facebook og flere sosiale medier, i dag skrytes over at de har hilst på Farmen Frank.
Vel, jeg kan ikke skryte over å ha hilst på han, men jeg kan skryte av at jeg har sett han, og pratet med ei som kjenner han 😀 Hehe (rister lattermildt på hodet og flirer)
På facebook var det en av mine venner som en av dagene denne uken, hadde lagt ut en youtube video som viste byen min sett fra luften.
Dette syntes jeg var så utrolig stilig, at jeg besluttet å dele den med dere som følger bloggen min 🙂
Jeg fant ut da jeg så videoen, at deler av den må ha vært laget når jeg var rett i nærheten av kameraet. Så det var ikke mye om at jeg også hadde vært med på videoen 😉 Men i det hele, så vises mest bylandskap, og ikke så mye mennesker 🙂
Jeg er i en litt kinkig situasjon for tiden. Den ene etter den andre av mine PC’er ser ut til å ta kvelden innimellom. Og da sliter jeg når jeg ikke har sikret alle bildene jeg har. Og jeg har MANGE bilder. Det tar stor plass. Det er snakk om en del bytes
Så har jeg lenge tenkt på at jeg må kjøpe meg lagringsplass i en eller annen sky. Men det er jo så himmla mange leverandører. Så hvilken skal jeg velge?
Jeg er ute etter å høre om andres erfaringer nå. Kriteriene mine er at det må være stabilt, trygt, god plass, enkelt å bruke, og ikke for dyrt. Er begrenset hva man kan få til uten inntekt.
Reklame finnes jo over alt. Men jeg vil gjerne høre folks egne erfaringer. Det er vel da sannheten kommer frem, ikke sant? 😉
Så har du noen tips til meg, tar jeg svært gjerne imot i kommentarfeltet under her 🙂
For flere år siden møtte jeg en høy og mørk mann av utenlandsk opprinnelse. Vi møttes på et utested i byen, og jeg så på han med beundring, som en gresk gud eller noe sånt. Han var nydelig. Høy og slank, og mørk. Og med veldig snille øyne. Av sorten uoppnåelig, for meg i alle fall.
Av høflighet begynte jeg å prate med han. Siden det passet sånn. Og han snakket gebrokkent norsk, men prøvde helhjertet å gjøre seg forstått. Jeg fikk vite at han var fra Afghanistan, og at han var 11 år yngre enn meg. Han bodde i leiligheten til en afghansk kamerat, og jobbet med malejobber og flyttejobber i perioder. Sesongbetont arbeid. Og svart selvsagt.
Kvelden endte med at han fikk telefonnummeret mitt. Og midt på dagen neste dag sendte han meg en SMS. Og siden det holdt vi sammen i 2 år, og ble samboere etter et halvt år. Vi likte hverandre så utrolig godt. Og for meg var det godt å ikke være alene.
Det var tøffe tider. Spesielt siden han var ulovlig innvandrer. Drømmen hans var å få oppholdstillatelse, og arbeidstillatelse. Og å kunne si at han var hjemme her i Norge. Og da ville han også kunne tenke på å stifte familie.
Bildet er googlet og er et bokomslag.
Jeg var ferdig med familiestifting. Og ønsket bare ro i livet mitt, ro for meg og mine. Og han ble også veldig glad i mine barn, og gjorde sitt beste for å få lov til å skjemme dem bort i perioder.
Men det var tungt at han i perioder var nedfor, fordi han ikke var her lovlig. Frykten for politiet lå hele tiden under overflaten, og forstyrret idyllen. Det var hele tiden et teppe av usynlig stress over vårt forhold. Det var tungt når han ikke hadde noe arbeid å gå til. Og ekstra tungt de gangene han fikk nok et avslag på søknad om oppholdstillatelse.
Han er den snilleste mannen med det største hjertet jeg noen gang har kjent. Og jeg synes det er så uendelig trist at han som ønsket å være lovlydig, ikke fikk mulighet til det. Mens mange andre kommer til landet, og får oppholdstillatelse, og fortsetter med kriminell virksomhet av ymse slag. Det er sviende urettferdig.
Han har ikke familie, min ulovlige innvandrer. Han har en yngre bror, som han ikke vet hvor er. Men alle andre søsken og foreldrene, er døde. En døde i sykdom, den andre ble myrdet. Og det er hovedgrunnen til at han kom til Norge. For han hadde hørt at Norge var et trygt land, med snille mennesker. Her kunne han føle seg trygg.
Men den tryggheten var kun på overflaten. For hans sak var ikke sterk nok, det manglet beviser. Korrupsjonen i Afghanistan er så gjennomsyret at det er lett å dekke over kriminelle handlinger fra maktpersoner. Og dermed ble saken kjent ugyldig her til lands. At han var forfulgt i hjemlandet, var det ikke så veldig bevis for. Det ble ment at det hadde roet seg, at han ikke hadde inflytelse nok til å være forfulgt. De tok ikke hensyn til at dette var en privat forfølgelse som handlet om å tilegne seg eiendom.
Å være i et forhold med to religioner, to livssyn, to kulturer, er en stor utfordring. Jeg er ikke aktivt kristen. Jeg tilhører statskirken. Det er det hele. Han er muslim. Han levde ikke 100% etter muslimenes lover og regler. F.eks. gjorde det han ikke noe om ikke kjøttet var halal. Men å spise svinekjøtt var totalt uaktuelt. Det bød han imot, bare tanken på det. Men han sa ikke noe på at jeg spiste svinekjøtt. Ifølge islamske regler skal man jo ikke ha noe intimt samvær utenfor ekteskap. Og dette vet jeg lå litt tungt for han. Han følte seg syndig, og etter hver gang vi hadde vært intime, utførte han et slags renselsesrituale. Og noen ganger satte han seg i bønn.
Og når det kommer til bønn, så gjorde han ikke det heller 5 ganger om dagen. Men han gikk ofte i moskeen om fredagene. Og i perioder utførte han bønnen sin en gang om dagen. Ramadan utførte han bønnen alle 5 gangene daglig, og spiste ikke mellom soloppgang og solnedgang. Noe jeg synes er hårreisende. Men…hver sin måte 😉
Kulturen hadde også litt overtak på oss. Hans venner tillot jo ikke at man omgikkes både menn og kvinner i samme selskap. Og det å invitere over en kamerat med sin kone, var heller ikke særlig aktuelt. Ergo, jeg tvang meg til å møte kameratene hans en gang han skulle ha dem på besøk. Jeg skulle selv ut. Men ventet til alle var kommet. Sånn at jeg kunne hilse på dem. Det er vel unødvendig å si at enkelte følte det litt ubehagelig 😛 Men da hadde jeg begynt å tenke litt dårlig om enkelte ting. Jeg var sliten, og jeg følte at jeg ikke skyldte dem noen respekt, så lenge de ikke kunne respektere vårt land og våre tradisjoner.
Men det handlet altså om kameratene hans, ikke om han. Han ble friere etterhvert, og så ut til å trives godt i norsk tradisjon.
Han elsket å feire jul sammen med oss. Maten, gavene, pynten, stemningen, roen og iveren. En barnlig glede lå over ansiktet hans i juletiden ♥
Men så en dag, bestemte han seg for å reise til Oslo, for å jobbe. Han hadde fått en jobb i et firma der, som tok noen snarveier, og ansatte noen ulovlige innvandrere. Slavearbeid kaller jeg det for. For de hadde jo ingen rettigheter så lenge de var der på nåde. Å bli syk var det samme som å få sparken, osv. Men han flyttet likevel. Og jeg bestemte meg for å ende forholdet. Jeg var utslitt, men på den tiden visste jeg ikke at det kanskje var helsa mi som var begynt å rote ting til skikkelig for meg. Men uansett bidro alt stresset til at jeg ble raskt dårligere. Og jeg følte en god fred og litt dårlig samvittighet da jeg endte forholdet. Jeg var lei meg lenge. Men jeg slapp i alle fall stresset og uroen i kroppen.
Vi beholdt vennskapet jeg og han. Og hvis en av oss var på reise i nærheten, så passet vi på å møtes. Også med barna 🙂
To helger siden, ringte han til meg. Vi pratet en stund før han fortalte at han nå hadde bestemt seg for å forlate Norge. Han orket ikke mer. Han var sliten, og hadde ingen verdighet lenger. Han hadde lenge tenkt på det, og det har jeg jo visst. Planen var å dra til Italia. Flere av hans afghanske venner som har vært ulovlig i Norge, har klart å få oppholdstillatelse i Italia. Og nå ville han også prøve. Han slet med tanken på å forlate Norge…han elsker Norge, til tross for alle problemene. Han har jo fått mange venner i Norge. Og han lærte seg språket godt også de to årene vi var sammen. Han føler seg norsk. Nå må han begynne helt forfra igjen. Lære seg et nytt språk, nye skikker, nye vaner….alt blir nytt. Og han må begynne å kjempe en ukjent kamp. Etter å ha kjempet i Norge i 13 år.
Jeg fikk i går en chat fra han…og under chatten sto det: Sendt fra Venice, Italy. Så han har kommet seg til Italia. Han sendte meg flere bilder han hadde tatt. Bilder av kanalene, gondolene, noen bygninger, og broer. Helt tydelig var han stolt over å ha kommet så langt. Nå skal han til Roma, og sette i gang prosessen der. Men han lurte på hvordan det skulle gå?
Bildet er funnet på Google.
Jeg foreslo at han etterhvert må komme seg ut, møte folk. Da kan han ha en sjanse til å lære å leve livet og språket på italiensk. Men han mener at ingen er som meg. Og det er en som meg han har lyst å møte. Men jeg sa til han, at han møter i alle fall ingen om han ikke kommer seg ut. Så han lovet at han skulle gjøre et forsøk.
Jeg krysser fingrene for min afghanske ulovlige innvandrer. Håper at Italia er snillere mot han enn Norge var!
PS: Av respekt for han, har jeg ikke satt inn bilder eller navnet hans her i innlegget.
Da er vi kommet til midten av november, og julehandelen er godt i gang. Ikke hos meg, men i butikkene.
I dag har jeg vært på julehandel sammen med min mamma. Og det var koselig det. Men slitsomt også. Og nå er vi jo kommet dit at vi må ha flere enn en dag. Det går ikke så fort. Mamma går ikke så fort, og jeg er trøtt og utmattet. Men holder ut med et smil 🙂
Vi fant flere gaver i dag. Men viser selvsagt ikke noen bilder av gavene her. Det kan jo hende det da ikke vil bli noen overraskelse for enkelte 😉 Men noen små glimt fra alt rundt er vel koselig likevel 🙂 Det har vært en fin dag. Nå er jeg trøtt og gleder meg til senga 🙂
Sandnes er byen i mitt hjerte. Sånn som jeg ser det pr. dags dato, så kommer jeg aldri til å flytte herfra 😉 Byen har Norges lengste gågate har jeg lest. Og når været viser seg fra sin vakre side, så er gågata herlig å rusle i, med mange fine nisje butikker. En koselig gate å gjøre handel i 🙂
Når været viser seg fra en mer ugjestmild side, så har Sandnes flere kjøpesentre å finne varmen i. I dag valgte vi å handle i byens nyeste senter, Bystasjonen. Senteret er ikke så enormt stort, men det er pent der, og for oss, nye butikker. Litt nytt og litt kjent på en gang. Og julen har begynt å sette sitt preg på senteret med både juletrær og juleelg 🙂 Vi visste å kose oss den tiden vi var der 🙂
I dag spiste vi tidlig middag. Rester etter i går, hvor jeg da hadde bestilt kinesisk take away. Det er ganske rimelig, og så holder det til to middager i grunnen.
Og nå etter middag, har jeg og datteren min, Amalie, sett på film. Vi har sett Madagaskar 3.
En artig film. Hvor jeg hele tiden sitter og ser fascinert, mens jeg tenker hvor flott og levende det er med animert film nå til dags. Alt er mulig 🙂
Det er nesten litt vemodig nå når barna har blitt så store, at man nesten aldri vurderer å se sånn type filmer lenger. Men et hyggelig gjensyn en gang i blant er jo ikke feil.
Det har vært en herlig ettermiddag, og godt å ta det med ro i dag. Har hatt en aktiv helg, og i dag fikk jeg kjenne det i kroppen. Og da er hvile den beste medisin 🙂
Blir nok mer film på meg utover kvelden tenker jeg. Eller serie. Er i modus for det i dag 🙂
