Jeg er medlem i en gruppe på Facebook som kaller seg “Mat fra bunnen”. Og der inne er det enormt mange kjekke tips om alt mulig innen mat og kjøkken. Noe jeg bet meg merke i, var å bruke avskåren purre til å dyrke ny purre. Dette så veldig stilig ut, så jeg besluttet å prøve selv også. Jeg kjøpte et par purrer, som jeg da brukte litt etter litt, og når jeg følte meg ferdig med purren, satte jeg den i glass og vann.
Begge purrene var avskåret ned til nederste snittflate. Og nå har de vokst opp igjen etter de fikk stå i vann i vinduskarmen.
Det viste seg å være en suksess. Purren begynte å spire etter et par dager, og har nå fått gode røtter og blitt såpass lang at man faktisk kan bruke den til noe. Den andre purren gikk samme veien, og det gode er jo at på denne måten vil jeg jo hele tiden ha et lite forråd av purre. Jeg skal etterhvert plante dem i jord også. Da vil de få mer næring.
Det som er viktig når man gjør dette, er å bytte vann ofte. Helst hver dag, men i alle fall annenhver dag. Skyll den delen av purren som har stått i vannet, og skift ut vannet i glasset. Hvis ikke blir det ikke så veldig delikat til slutt.
Jeg har enda en purre, som skal få samme behandlingen. Så dette kan bli en purrende høst 🙂
Man kan gjøre dette med andre grønnsaker også. F.eks. gulerot. Det vokser ikke nye gulerøtter, men det vokser opp en grønn plante, som visstnok noen synes er godt å spise. Ikke vet jeg, for jeg har ikke smakt. men kanskje jeg skal prøve det også etterhvert 🙂
Jeg er glad i å gå tur. Jeg har en fast, og lite krevende tur jeg går ofte, enten sammen med noen, eller alene.
Men jeg liker også å gå fjelltur. Altså tur i skog og mark. Det gir et helt annet underlag, og krever noe helt annet av kroppen. Dessverre er jeg i besittelse av en svært dårlig stedsans, så derfor går jeg alltid sammen med noen når jeg går utenfor tillagede grusveier. Men det skjer relativt sjelden. Og de gangene det har skjedd, så har jeg gått med venninner.
Men i går spurte min bror, Tom, om jeg hadde lyst å gå tur sammen med han den påfølgende kvelden? Jeg måtte jo tenke litt på akkurat det. For plutselig sto det en hel del utfordringer foran meg, som jeg da måtte vurdere. Å gå på tur om kvelden for meg, er ikke lett i det hele tatt. Enkelt og greit fordi jeg er tom for energi som regel, på den tiden. Men noen dager er jo bedre enn andre. Pluss, å gå tur med Tom, stor og sterk, og med en kondis ganske mange hakk bedre enn min, og ikke minst, lengre ben og mer utholdende, det kunne bli veldig utfordrende. Og jeg tenkte litt på at jeg nok ville sinke ham.
Men likevel vurderte jeg det, og sendte ham en sms om ettermiddagen, hvor jeg bekreftet at jeg ble med på tur. Været var jo nydelig, og det måtte jo benyttes. Jeg gikk og la meg, og sov en stund, for i alle fall å være litt mer uthvilt enn jeg ellers var.
Vi møttes på Hogstad, Hommersåk, hvor Tom hadde tatt med staver til meg. Jeg har aldri prøvd staver, og ble litt nervøs med det samme. For nå skulle jeg ikke bare passe på hvor jeg satte bena, men jeg måtte koordinere staver i samme slengen. Men det viste seg å være god hjelp i stavene når jeg ble vant til dem. De ga støtte, og de ga jo drahjelp bortover og oppover, og de de hjalp til å dempe nedslaget for vonde knær på vei nedover. I tillegg kom jo gjevinsten av å få bruke hele kroppen på turen. Så tommelen opp for staver. Det kan virkelig anbefales.
Vi satte avgårde over enger med beitedyr, og begynte oppstigningen. Jeg fant fort ut at det var genialt å gå på tur i, for meg, ukjent terreng sammen med Tom. Han er en ypperlig guide. Og nå snakker jeg ikke om å finne veien, men om å fortelle fakta og historie om det man passerer underveis. Jeg liker historie, men er ikke så flink til å huske. Men historien gjorde jo turen litt mer minneverdig på en måte.
Og historien langs den ruta vi gikk, er fra krigens dager.
Et stykke oppe, etter litt klatring, hvor jeg fant ut at jeg nok i grunnen er ganske seig, kom vi til et vannverk. Og her starter historien. Dette ble bygget av tyskerne under krigen. Det ble laget en demning i Grindavatnet, med reserve forsyning fra Lomstjern. Dette var for å få rent drikkevann frem til Sola, hvor Tyskerne hadde base.
Det første vi ankommer på vår rute, er rensehuset. Her ble vannet renset med hjelp av et alkaliseringsanlegg. På huset står påskriften 1943, som da forteller når det sto ferdig.
Vi kikker litt inn gjennom vinduene, som ikke lenger er gjenspikret. Men kort som jeg er i bena, var det ikke så mye å se, annet enn at bassenget var flisekledd.
Vi klatret videre oppover, og Tom gikk litt i forveien, etter han hadde forsikret meg om at jeg ikke kunne ta feil av veien. Og godt var det, for da fikk i det minste han ta seg ut litt 🙂 Jeg når han igjen oppe ved vannet, og et helt nydelig syn brer seg ut for meg.
Jeg kommer opp, ser demningen som en vegg midt imot meg, og enda litt lenger opp, får jeg se den blankeste vannflaten noensinne. Den ligger der som et speil. Ikke en krusning i vannet engang. For en fantastisk idyll ♥ Man ser speilbildet til naturen rundt, og ikke minst himmelen, som nesten er klarere i vannet, enn på himmelen selv.
Vi unner oss en stopp, både for å beundre, og for å knipse litt.
Min kjære bror, Tom, på et litt høyere nivå enn meg selv 🙂
Og meg selv stående på demningen, litt sliten etter anstrengelsen med å gå fort i ulendt terreng i oppoverbakke 🙂
Helt fantastisk speiling i vannet.
Veien videre førte oss litt høyere opp, hvor vi til slutt sto på en liten fjelltopp, med god utsikt over området rundt. Der tok vi oss en pause mens vi pratet, hvilte bena, og nøt utsikten rundt oss.
Veien videre førte oss gjennom mange typer terreng. Og på et punkt kom vi til et veiskille med et lite bygg, som er inngangen til en sjakt som går ned i bakken til vannrørene. Vi kikket ned i hullet, og jeg kan bekrefte at det var langt ned.
Vi går videre på rundturen vår, og det begynner å bli mørkt. Veien er mer og mer belagt med pukk, og der i halvmørket er det godt at Tom har tatt med lykt. For på den måten kommer vi oss velberget ned på trygg grunn uten å brekke bena. Vi fortsetter det siste stykket langs beitemarkene, og en liten grusbakke opp mot bilene er siste utfordring, innen jeg kan levere stavene fra meg, og bekrefte overfor meg selv, at jeg egentlig er ganske flink 😀
Bildet er googlet.
Vi gikk ikke til Storaberget denne gangen, men valgte rundløypen istedet. Og det var vi jo glade for, da det var begynt å bli ganske mørkt innen vi var tilbake ved bilene. Men en annen gang skal jeg gå til selve Storaberget også, hvor det står rester av en gammel bygdeborg.
Dette var en kjempefin tur, litt anstrengende for meg med mitt lave energinivå. Men naturopplevelsene og historien rundt var verdt det hele og mere til. Dessverre fikk jeg ikke tatt flere bilder. Men det kan hende jeg får gjort en annen gang 🙂
Fra vi startet, til vi var tilbake, brukte vi 2 timer. Jeg har sett andre blogger hvor det sies at man må beregne enda lenger, m/pauser. Mens min bror påstår at han går turen på 1t og 15 min. Det er nok uten pause regner jeg med. Men likevel kan man se at jeg har sinket han en del. Men forhåpentlig hadde han likevel en fin tur som frister til gjentakelse sammen med meg 🙂
Tusen takk for turen, Tom ♥
Litt mer om historien bak drikkevannskilden kan du lese her.
Jeg har aldri før hverken laget eller smakt eplechutney. Men en gang må jo være den første. Og det valget falt på i dag 🙂 Jeg søkte på oppskrifter både på nett og i kokebøker. Men det tok tid før jeg fant en oppskrift som så både god, lett og smakelig ut. Fristelsen ble stor, siden jeg har mye epler, og alltid har hatt lyst til å smake.
Jeg fant en oppskrift på klikk.no. Opprinnelsen til oppskriften er Wenche Andersen. Etter å ha laget og smakt, så må jeg si meg veldig fornøyd. Gleder meg til en middag hvor jeg kan sette frem chutney som tilbehør 🙂
500 g syrlige epler 1 stk liten løk (75 g) 1 fedd hvitløk 1/2 rød chili 1 dl rosiner 1 ts sennepsfrø (jeg hadde ikke det, så byttet ut med 1 ts mild sennep) 1/2 dl eplecidereddik 1 dl sukker, gjerne brunt 1/2 ts salt 1 ts hakket frisk ingefær 1 ts karri
Del eplene i biter (fjern stilk og kjernehus) Rens og del løk og hvitløk i biter, fjern frø fra chili og finhakk chilien. Bland alt i en kasserolle og kok opp under omrøring, la små koke under lokk ca 1 time, rør om en gang i mellom.
Alt er klart til å koke sammen.
Etter 1 times koking så det sånn ut, og klart til å fylles på glass.
Fyll på rene glass, avkjøl og sett på lokk. Oppbevar i kald kjeller eller helst i fryseboks.
Nå når jeg har smakt, og sett hvor mye det ble, skal jeg lage større porsjon neste gang. 1. forsøk ble veldig vellykket i alle fall 🙂
Sur-søt og krydret eplechutney smaker godt til stekt svinekjøtt, kylling eller kalkun.
For 5-6 år siden var jeg veldig deprimert. Men det syntes ikke for alle. De nærmeste visste det. For de så endringen så godt.
På den samme tiden gikk jeg en del ut på byen. Og der gjorde jeg flere bekjentskaper.
Et av disse bekjentskapene var en mann, som etterhvert ble en god venn. Han sendte meg en gang en youtube link. Og siden den dagen har den sangen som linken viste, vært min sang.
Ofte spilte jeg sangen, for den passet min sinnsstemning så godt. Den var melankolsk, trist og lengselsfull på en og samme tid. Og hver gang jeg hørte den, følte jeg at det hjalp. Jeg følte at noen forsto meg.
I dag kom jeg plutselig på den sangen. Det er lenge siden jeg har hørt den nå. For jeg klarte etterhvert å kjempe meg ut av depresjonens klamme klo. Men gjensynet med sangen da jeg søkte den opp på youtube, var i grunnen godt. Det er fortsatt min sang, i mitt ♥
Og jeg har gode minner knyttet til sangen. Den var en god trøst. En identitet på en måte. Og det kjente jeg på til og med nå, når jeg fant den frem igjen. Men, kan legge til at min sinnsstemning er en helt annen nå til dags 🙂 Mye lysere og gladere 🙂
Den siste tiden har jeg fått strikket en del. Og det er stort sett nesten det eneste jeg orker å gjøre i perioder. Innimellom leser jeg litt også. Men leser et par sider, før jeg må legge fra meg. Øynene og hodet klarer ikke henge med. Men strikking, det kan jeg gjøre nesten i blinde. Og trenger som regel ikke tenke alt for mye. I alle fall ikke når jeg strikker enkle ting. Skrive går også greit, og fotografere. Men i korte sekvenser.
Nå sist ble jeg ferdig med et rundskjerf. Det kan være godt å ha nå når høsten er i full anmarsj. Det er strikket i Kitten Mohair fra Sandnes Garn, og garnet er kjøpt på fabrikkutsalget for flere år siden. Rett og slett var det restegarn jeg fant etter å ha hatt et lite raid i garnskapet mitt 🙂
Toppen ble jeg ferdig med forrige helg. Den er også strikket i garn fra Sandnes Garn. Og jeg vet faktisk ikke hvilket garn det er, men kanskje det er Mini Duett eller noe sånt. Garnet kjøpte jeg for lenge siden, og var av sorten man fyller en bærepose for 100 kroner. Jeg fikk oppi litt garn i den posen, og har sikkert nok garn igjen til 3 topper til 😉 Toppen her er strikket etter mitt eget hode, så har derfor ikke fulgt noen oppskrift. Jeg ble ganske fornøyd må jeg innrømme 🙂
Nå har jeg begynt på et nytt strikketøy, og denne gangen en myk genser med stor hals. Garnet er Soft Alpakka fra Sandnes Garn. Jeg fant en fin genser i et av strikkebladene til Sandnes Garn, men valgte lilla istedet for blågrå. Jeg fant ut da jeg kom hjem, at garnfargen matchet coveret på boken jeg holder på å lese. Og siden en av veggene i stuen min også har samme farge, så må jeg vel konkludere med at lilla er en av mine favorittfarger 😉
Når jeg strikker så ser jeg nesten på det som terapi/meditasjon. Det er utrolig avslappende, og med min utmattede tilstand, passer det ypperlig. Og så er jeg så heldig at jeg bor ikke så langt fra fabrikkutsalget til Sandnes Garn, og noen ganger er det gode tilbud der. Jeg bor også nært Gjestal Garn. Så her er mye garn å velge blant i distriktet. Føler meg veldig heldig 🙂
Denne helgen blir nok preget av den typen rolige aktiviteter, all den tid jeg ikke har så mye energi for tiden. Men når jeg først skal gjøre noe, så er jo strikking den absolutte favoritten 🙂
I min barndom pleide min mor av og til servere en rett som het “Orientalske koteletter i ris”. Hun hadde funnet oppskriften i en kokebok, og den falt i smak hos alle i familien. For min del havnet den på listen over favorittretter, og jeg lager den selv, den dag i dag.
I går hadde jeg min mor på besøk, og kom på at jeg skulle lage denne middagsretten, spesielt siden hun var her. Og hun lager ikke så mye mat selv lenger, så jeg regnet med at det var en stund siden hun hadde spist denne. Og nam nam så godt det var ♥
Jeg fikk lyst å dele oppskriften. Den er jo så enkel og god 🙂
4 magre svinekoteletter, eller 8 fårekoteletter (selv brukte jeg nakkekoteletter akkurat denne gangen) 1/2 ss smør Salt, pepper 2 løk eller 2 purrer 2 ss smør eller margarin 2 1/2 dl ris 4 ss tomatpuré 4-6 dl buljong
Brun kotelettene raskt i smør eller margarin. Ha på salt og pepper etter bruning. Skjær løken i ringer og stek den. Legg kotelettene med løken i en romslig ildfast form, og dekk med et tykt lag ris. Hell på buljong eller kraft, blandet med tomatpuré. Ha på salt og pepper og dekk til med aluminiumsfolie. Sett formen inn i oppvarmet ovn, 225 grader.
La det hele koke langsomt en drøy time. Spe med mer vann om nødvendig. Risen skal svelle helt ut.
Det går i grunnen litt lenge mellom hver gang jeg får trent litt, eller å gå på tur. Det kommer av de vonde og småbetente musklene mine, som alltid begynner å krangle når jeg har kommet godt i gang.
Men nå i dag gjorde jeg et nytt forsøk. Tenkte at jeg i alle fall kan gå tur et par ganger i uka. Og så får jeg prøve å få trene litt de andre dagene. I alle fall når jeg ikke skal noe annet.
I dag gikk turen rundt Stokkelandsvannet i Sandnes, som så mange ganger før. Jeg elsker å gå tur der. Hver årstid har sin sjarme. Og høsten er jo intet unntak. Det er enda så tidlig høst at fargene ikke har kommet helt frem. Men likevel så er det et vakkert syn å gå der. Balsam for sjelen.
Turen rundt vannet tar ca 45 minutter for meg. Alt avhengig av hva slags form jeg er i. Og da rusler jeg ikke.
Det er et yrende fugleliv i og ved vannet. Og på et punkt langs ruta, er det også et lite fuglekikkertårn. Vises ikke på bildet her.
På den ene siden av vannet, går det et gammelt jernbanespor. Såvidt jeg vet går det an å låne dressin et stykke lenger sør, men det har jeg ikke prøvd enda.
Det er også bebyggelse langs vannet. Og litt av denne bebyggelsen har vannet som nærmeste nabo. Jeg kunne godt tenke meg å bo i et av de husene ♥
Men å ha muligheten til å ta bilen, og kjøre hit, den er god nok for meg. Da får jeg turen jeg gleder meg over. Og jeg ser stadig noe nytt i naturen rundt vannet.
I dag var planen å lage eplemos. Men jeg fikk det ikke helt til liksom. Eplene ville ikke moses. Så da ble det eplemos med biter, eller kanskje rettere å kalle det eplesyltetøy.
Jeg har ikke smakt på det enda, for det er fortsatt varmt. Men gleder meg til det blir kaldt, da skal det bli en liten smaksprøve 🙂
Denne gangen brukte jeg Jam. Men tidligere år har jeg brukt en oppskrift jeg fikk fra min mor. Men den kan jeg ikke finne igjen. Så da ble det Jam denne gangen. Så jeg er ekstra spent til smaksprøven 🙂
Denne sommeren går inn i historien som en av de fineste når det gjelder været for min del. Og jeg har flere enn en gang tenkt hvor lett det skal bli å komme seg gjennom vinteren, når jeg har fått så mye D vitamin gjennom solens varme stråler.
Det var nemlig et par vintre som var fryktelig tunge, fordi sommeren hadde vært grå og trist. Og siden denne sommeren her har vært så lys, varm og solrik, så visste jeg at jeg ville klare vinteren lett.
Men, det skal jo alltid være noe, ikke sant? Jeg har i flere år vært utslitt og trøtt. Uten å kunne finne noen grunn til det. Alle prøver har vært fine. Og legen har snakket om å sende meg videre. For til tross for at jeg har vært sliten og trøtt, utmattet, så har jeg jo hatt godt humør. Stort sett. Men jeg har merket den siste tiden at til tross for mye sol og varme, har humøret blitt dårligere og dårligere. Og jeg prøver å bløffe, å si at humøret er godt. Men nei, det er ikke det. Jeg er veldig nedstemt for tiden. Og driver med alle slags dommedagsprofetier for meg selv. Alt er galt, og når jeg prater med folk, så lyser det nok gjennom i enkelte ting, hvor “skralt” humøret mitt egentlig er. Og høsten, den ønsker jeg en viss plass. Gruer meg sykt til vinteren. Og det er jo i grunnen ganske unormalt til meg å være. Vanligvis gleder jeg meg over årstidene, med sommeren som en klar favoritt. Men nå har jeg lyst å hoppe over høst og vinter, og heller gå direkte til neste vår.
Sist uke var jeg hos legen, med samme tema som før, og de samme prøvene ble tatt. Pluss at jeg blir nå også videresendt til spesialist. Men så fikk jeg i går et brev i postkassen, fra min lege. Der sto det at noen av prøveresultatene var kommet, og et av dem viste at jeg har D vitamin mangel! Å ja? Det forklarer jammen en god del ting som ikke har vært som før i min syke verden. Det forklarer mitt enormt nedstemte humør. Det forklarer hvorfor jeg er i ferdt med å gå i depresjonsmodus. Jeg tror også det forklarer hvorfor jeg føler meg som en 90 åring sånn fysisk om dagen, noe jeg ikke har slitt så mye med tidligere.
Så nå er D vitaminer handlet inn, og jeg skal ta ny prøve i desember. Jeg ser virkelig frem til lysere tider i humør og sinn 🙂 Og en lettere kropp. Kanskje kan dette hjelpe meg gjennom vinteren jeg gruer meg sånn for? Jeg krysser fingrene for det. Og tross alt, alt det andre, utmattelsen og alt sammen, det skal også bli utredet. Så da håper jeg at mye kan ordnes i løpet av denne vinteren som kommer. Kanskje jeg står ved et veikryss, og nå får hjelp til å finne veien videre? Jeg håper i alle fall det.
Det er nesten så jeg ser frem til vinteren nå. En spennende tid 🙂
Og jeg skal prøve å nyte høsten. Det skal jeg virkelig. Det har jeg gjort før. Jeg skal klare det nå også 🙂
Kanskje kan denne, sammen med høstens grøde, hjelpe meg å komme meg gjennom vinteren 😉 Begynner i alle fall med den, så får tiden vise 🙂
Jeg er litt misunnelig på dagens ungdom på ungdomsskolen. Joda, jeg vet at kravene er høye, og mye lekser og alt det der. Jeg har ikke glemt min egen ungdomsskoletid. Men i dag får de velge et andre fremmedspråk. Og det misunner jeg dem virkelig. Vi hadde valgfag vi. Og kunne velge tysk, blant mange andre kjekke fag. Jeg valgte tysk. Jeg har alltid hatt interesse for språk. Engelsk var tross alt mitt favorittfag på skolen.
Men det ble med det ene året med tysk. Og på toppen av det hele, fikk jeg det samme året omigjen i første året på videregående. Veldig stor vits liksom. Det er heldigvis litt bedre struktur på det i dagens samfunn.
Tysken har jeg glemt stort sett. Hadde aldri nok grunnlag til å holde det vedlike. Men engelsken derimot, den holder jeg vedlike. Snakker og skriver godt engelsk den dag i dag 🙂
En liten periode for noen år siden, prøvde jeg å lære litt italiensk, på egenhånd. Men uten særlig suksess. Det er ikke så lett når man skal gjøre det selv. Men noen få gloser lærte jeg jo. Og det var kjekt å kunne i sommer da vi var en svipptur til Roma.
Sønnen min valgte tysk da han kom i ungdomsskolen. Og fikk gode karakterer. Nå er han ferdig med språkdelen i videregående, og kan en god del mer tysk enn meg kan man trygt si.
Datteren min har akkurat begynt på ungdomsskolen. Hun valgte spansk. Og nå nyter jeg godt av å tyvlære litt spanske gloser. Det er gøy synes jeg. Har jo ikke samme hukommelsen som da jeg var ungdom selv, men likevel, noe klarer jeg å huske. Nesten så jeg har lyst å ta et spansk kurs selv. Men bare for gøy. Har vel ikke noe behov for å lære det egentlig. Ikke nå lenger.
Men det er jo litt eksotisk da, å lytte til spansk, og å klare å si noen ord selv. Og så er jeg jo stolt av henne, min datter, som går inn for oppgaven selv, med iver og glans. Så da blir det ekstra kjekt for meg, den stolte hønemor 😉
