AV MOTGANG BLIR MAN STERK

Da gårdsdagen ble litt av en nedtur for meg, kan jeg faktisk konstatere at jeg ikke er helt på jordet lenger. Det som før kunne knust meg i ukesvis, er nå bare en liten ting på dagsordenen, i likhet med så mye annen elendighet. 

Ved nærmere ettertanke, så har jeg opplevd så mye vanskelig og vondt, at jeg faktisk begynner å tro på ordspråket: Av motgang blir man sterk! Det skal i grunnen mye til nå før jeg føler at alt er forgjeves. Det hender jo at jeg har mine mørke stunder fortsatt. Men de er kortvarige. Veldig kortvarige. 

I dag morges, da jeg chattet litt med en av mine facebook venner, kjente jeg hvordan det mørke sinnet begynte å krangle om plassen med det lyse. Og jeg kjente at jo mer jeg skrev og beklaget meg, jo mørkere ble jeg. Så jeg besluttet å avslutte med negative skriverier, og ba om et annet tema. Og som sagt så gjort. Vi begynte å prate om fotoutstyr istedet. Og det hjalp det altså. Vips, så var mørket nesten blåst bort.  Og etter en stund, da jeg hadde gjort dagens ærender, så var humøret snudd til helgeglede ☺

Så jeg ser vel på meg selv som mer positiv nå om dagen ja. Sånn som jeg var før. Før da jeg satte pris på selv den minste hverdagsglede 🙂 Det er herlig altså…unner virkelig ingen det mørket jeg har opplevd. Men nå er jeg så bevisst, at når det kommer, så klarer jeg å jage det bort igjen ☺ 

Ha en superfin helg ♥

FREMOVER

Sist uke begynte jeg et nytt og bedre liv, trodde jeg. 

Etter flere år med sykdom, har endelig ting begynt å ordne seg for meg. Helt klart har sykdom gjort at jeg ikke har kunnet jobbe så mye, men etter en infeksjon i oktober, som ble behandlet med pencillin, har mye ordnet seg for meg. Det gjensto to ting, den ene tingen var å få svaret på en prøve tatt på Haukeland, den andre var å få tilbake energien. Energien er noen ganger sånn på lavmål at det er vanskelig å komme seg gjennom dagen, uten å lengte etter senga. Og til slutt gjenstår jo da å klare å jobbe fulltid igjen.

Men så var jeg så heldig at jeg fikk 40% ansettelse i et lite firma, hvor jeg har jobbet litt i praksis etter omskolering. Og der har jeg trivdes veldig godt.

Sist uke fikk jeg svar på den prøven jeg har ventet på. Og jammen viste den et meget godt resultat. Noe som faktisk gjør at jeg endelig kan begynne å se fremover, og faktisk begynne å tenke på å komme i full vigør igjen, som folk flest. Så jeg har tilbrakt helgen med å være rimelig utladet, men også veldig lykkelig.

Begynte uka med sykdom, men ikke noe alvorlig. Mer i kategorien noe vi alle får en gang iblant 😉 Og i dag kom jeg på jobb igjen. Og gjett hva? Når man endelig begynner å se fremover, så skjer det noe nytt og negativt. Arbeidsplassen så seg nødt til å skjære ned og spare inn, og derfor måtte jeg gå. Er det ikke typisk? 

Men, tross alt dette, så ser jeg fremover 🙂 Jeg er litt nedstemt i dag, men jeg har absolutt troen på at ting ordner seg 🙂 Og det tror jeg både for meg selv, og arbeidsplassen. Men hver for oss 😉

Nå får jeg ta frem arbeidssøkeren i meg, og se om jeg ikke kan finne en hyggelig plass å jobbe, sånn at jeg kan komme meg opp og frem, og leve og tjene mine egne penger. Det er min drøm. Og den skal jeg nå 😀

FØR OG NÅ

Jeg nærmer meg 46 år gammel, og tenker tilbake på hvordan ting var før i tiden, og hvordan ting er nå. 

Det er jo intet mindre enn fantastisk denne teknologiske verdenen vi lever i nå. Jeg prøver liksom å huske hvordan vi klarte oss uten mobil telefon, uten data, uten internett… Men sannheten er vel den at vi klarte oss vel så bra da…nesten bedre. For man hadde andre aktiviteter. Istedet for sosiale nettsteder og nettsurfing, og sms, så besøkte vi hverandre.. Vi satt ansikt til ansikt og pratet sammen. Var vi på besøk, fikk vi servert noe godt å drikke eller spise. Hadde vi besøk, gjengjeldte vi gesten 🙂 Akkurat det savner jeg litt. Det sosiale.

Men som jeg sitter her og tenker, så kommer jeg frem til at jo eldre jeg blir, jo mer travelt har jeg det. Aner ikke hvorfor. Men tror vel egentlig kanskje det har med at man er eldre, og dermed ikke fullt så kjapp i vendingen. Og så har man ikke den samme energien man hadde før da man var yngre. Men jo, jeg savner det nære, det personlige. 

Jeg husker godt da vi hjemme hos mine foreldre fikk en av de først mobiltelefonene som var ment for folk flest. Det var en diger svart, og tung kasse med et telefonrør på. Hvor mobil den var, kan vel diskuteres. Men poenget var i alle fall at vi kunne ha telefonen med på hytta. Og det var jo et godt argument 🙂

Jeg husker også da datamaskin såvidt begynte å bli tilgjengelig for enkelte. Da sendte foreldrene mine meg på datakurs. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt. Mye nytt, og så skulle man jo liksom huske alt dette nye. Men det gikk jo greit, selv om jeg aldri ble noen ekspert. Likevel så har jeg jo beholdt interessen, og liker å være på data og nett. Og mye finner jeg ut selv. 

Mine barn vokser jo opp i data alderen. De får det inn med morsmelken, og det synes jeg er supert i grunnen. For når jeg trenger hjelp til noe internett eller data problemer, så kan jeg enkelt spørre dem. Og vips har problemet blitt løst. 

Den største fordelen med internett som jeg ser det, det er at verden har blitt ganske liten. Da jeg var ung, hadde jeg over 40 brev venner fra hele verden. Mine barn vet vel knapt hva en brev venn er. Men da skrev vi lange brev, og ventet i ukevis på svar. Nå chatter vi. Og vi trenger ikke vente mange sekundene før svaret ankommer. Så det er jo bedre på en måte, for man blir kjent på en helt annen måte. Samtidig så blir man ikke kjent på den inngående måten lenger. Så det er jo litt vemodig. Men likevel…jeg liker chat, jeg liker blogger, og jeg liker å se bilder. Og da er jeg jo fornøyd. 

Sosiale media finnes også i mange varianter. Så mange at jeg har gitt opp å følge med. Får det litt med via barna mine, men rekker ikke over det selv. Jeg holder meg til Facebook og Instagram, og et par steder til. Det er nok for meg. Så har vi jo Skype også da, med sine muligheter. Og joda, jeg har Skype. Men det er utrolig tidkrevende å sitte å prate med folk hele dagen lang. Så jeg er ikke der så veldig ofte, for å si det sånn. Kik og Whatsapp og lignende mobilchat, det holder jeg meg langt unna. Jeg skriver kjapt og greit på tastatur, men på sånne små mobiltastatur, da tar det evigheter. Så det har jeg gitt opp. PC’en er best 😀

Fordelen med at barna har mobiltelefon nå, er at det faktisk er en viss mulighet for å få kontakt med dem når de ikke er hjemme. Før i tiden så hadde vi avtalte klokkeslett, men ellers veldig liten kontroll. Nå synes jeg jo at mobilen er et trygghetsmoment også. For verden er blitt mindre, men også farligere. Det er ikke like trygt å ferdes ute lenger. Og internett har gjort oss mer tilgjengelige.

Så hva som er best, før eller nå, det er vel egentlig en smakssak. Men man kan jo si at hver alder har sin sjarm 😉

 

Link til min gamle blogg

For flere år siden, opprettet jeg en blogg, og har vel vært litt til og fra i grunnen. Noe som har gjort at den ikke ble holdt så veldig godt vedlike. Det er nå på tide å følge trenden. Siden det snart ikke finnes noen som ikke har blogg. Så da tenkte jeg at jeg ville begynne på ny frisk, og lage en ny blogg. Den gamle får være historie, minner om en svunnen tid…eller noe sånt 😛 Det kan absolutt tolkes på flere måter 🙂 Men bare for å ikke glemme den helt, så kan man faktisk gå inn og ta en kikk likevel. Legger den ikke helt ned 😉

Eva’s Window