Så nå sitter jeg her i bakekø, for første gang i mitt liv 😉 Og gleder meg stort til ferdige cupcakes bakt av min flotte datter. For dem får vi jo spise med det samme 🙂
I 9 måneder fikk jeg være frisk. Dvs. frisk som normale folk. Frisk, i den forstand at man kan godt ha en forkjølelse og litt feber, men det går i det minste over etter en stund. 9 måneder…et helt svangerskap faktisk.
Jeg er jo ikke frisk da. Jeg har lavt stoffskifte, og største plagen med det, er at jeg har ekstremt lite energi. Til tider null energi. Men det er til å leve med, så lenge jeg slipper feberen og sydkommen som herjet kroppen min i nesten 3 år. Sykdommen jeg endelig ble kvitt sist oktober, etter en heftig pencillinkur. Da infeksjonen endelig ble påvist.
De siste 9 månedene har vært fantastiske. Så utrolig herlig å føle seg frisk, å kunne måle tempen, å se at den var normal (ja, jeg gjorde faktisk det flere ganger, den største gleden av alle). Å kunne planlegge å være med på ting, fordi jeg mest sannsynlig ikke hadde feber og følte meg syk. Det eneste som ødela, var utmattelsen jeg til tider har. Og den var jo også mye verre da jeg hadde feber hele tiden. Så det å ikke ha feber lenger, var en fantastisk gave.
…… Jeg tror feberen har kommet tilbake. Ikke at jeg skal rope ulv ulv, men noe mystisk og velkjent er i ferd med å skje med kroppen igjen. Og jeg liker det ikke! Det fyller meg ikke akkurat med glede. I går gråt jeg. Jeg gjør ikke det så ofte. Men jeg gråt, i fortvilelse over akkurat det. Litt over 1 uke, hvor 4 dager har vært preget av feber. Ikke høy feber, men lett feber, akkurat nok til å gjøre at jeg føler meg slapp og syk. Jeg brygger ikke på noe. Da ville jeg hatt en annen følelse i kroppen, hvis man snakker om forkjølelse og sånne ting. Og i dag….feber igjen. Ikke noe vondt noe sted…bare feber, og veldig slapp. I tillegg til den vanlige trøttheten jeg alltid har. Sånn hadde jeg det i nesten 3 år. Feber gjennomsnittlig 20 dager i måneden. Og jeg unner ikke engang min verste fiende å ha det altså. Og nå ser det ut som jeg kanskje får en reprise?
Men denne gangen har jeg ikke tenkt å godta særlig lenge at legen ikke får utslag på infeksjon i alle de prøvene han sikkert kommer til å ta. For det ER en infeksjon. En skjult infeksjon mest sannsynlig. I alle fall var det sånn sist. Og tilslutt kom den for en dag, og gjorde meg veldig syk og totalt satt ut.
Jeg skal bestille time hos legen. Men vil vente å se noen dager til, om forløpet er likt, sånn at jeg har noe å slå i bordet med. Så får vi se hvordan det ender 🙂
Jeg var i Roma siste uka i juli, sammen med mine to tenåringsbarn, Amalie, 13 år, og Daniel, 18 år.
Noe av det første vi prøvde ut var Metroen. I Roma kan man i grunnen gå til de fleste ting, men likevel er det tidsbesparende med metro, når bena også skal være hele innen vi kommer hjem igjen 🙂
Vi reiste fra heten her hjemme, til heten i storbyen. Og jeg tenker på det, det var jammen godt vi var blitt godt vant til varme og sol, for i storbyen blir varmen gjerne mer intens.
En uke i Roma, det var jammen akkurat passelig. Jeg hadde fra før av vært to ganger i Italia, men aldri i Roma. Barna mine hadde aldri satt sine ben innenfor Italias grenser, så dette var en skikkelig første gang på flere måter.
For noen år siden var vi i London, på en lignende tur. Og vi gledet oss alle til å gjenta suksessen i Roma.
Vi hadde forhåndskjøpt billetter til de største attraksjonene, med fast pass og greier. Noe jeg i ettertid er virkelig lykkelig for. For da vi skulle inn f.eks. i Vatikanet, kunne vi glatt gå forbi en kø som sikkert var 2 timer lang. Misunner virkelig ikke dem som sto der i den køen i heten. Fast Pass er jo en form for sniking etter min mening. Men likevel så betaler man jo ekstra for det. Og det var det verdt i denne anledningen 🙂
Noe annet som virkelig var verdt pengene…var kaldt vann på flaske. Det krydde av indere som solgte “One euro, cold water”. Og dette ropte de ut med sin aksent til stor forlystelse for barna mine, som seg imellom spøkte med dette, og etterlignet måten å si dette på. Til stor latter for oss alle 3 🙂 Men bare så det er sagt, vi kjøpte ikke fra dem….vi gikk i de rullende kioskene, og kjøpte vann som var fryst ned, og halvtint. Det var virkelig fantastisk deilig i varmen. Da kunne man bruke flasken til å kjøle ned pannen litt, uten å varme opp vannet.
Akkurat kommet innenfor Vatikanmuseet. Vi skulle bruke et par timer i Vatikanet, men endte med å bruke hele dagen 🙂
I Vatikanbyen er det mange flotte plasser, og bare utsmykkede bygninger å se. Og selvsagt en drøss med turister. Det var litt artig å se masse nonner og munker med mobiltelefoner og fotoappareter også. De var turister de også, akkurat som oss 🙂
Fra den egyptiske avdelingen i Vatikanmuseet. Det var også sarkofager som var åpne, med mumier oppi. Men datteren min synes det var for sterk kost.
Jeg som alltid har hatt venner fra inn og utland, har benyttet meg mye av postens tjenester. Men i riktig gamle dager i Irak, hadde de ikke brevpapir, da skrev de brev på leire, og brente og sendte avgårde. Jammen var de kreative, selv på den tiden. Jeg er imponert jeg 😀
Den jobben Michelangelo gjorde, er bare så fantastisk. En ting er å male fantastiske malerier, men å male dem mens man holder armen opp i været hele tiden…det kan sannelig ikke ha vært en lett jobb. Utrolig fantastisk å få se disse kunstverkene med egne øyne.
Da vi besøkte det Sixtinske Kapell, fikk vi dessverre ikke lov til å ta bilder, men ellers ville jeg nok vist frem noen av kunstverkene derfra også 🙂
Enda en av plassene i Vatikanet.
En av fontene, og i bakgrunnen skimtes tårnet til Peterskirken.
En liten pause i et av Vatikanets Pizzeriaer, kartlesing kan føre til litt frustrasjon. Men, vi fant da ut av det til slutt 😉
Trappen som fører oss ned og ut av Vatikanet.
Et maleri av Adam og Eva i Paradis. Malt av Wenzel Peter.
Utenfor Vatikanets bymur.
Etter Vatikanet avsluttet vi dagen i en Hop on, hop off buss 🙂
Første dagen vel overstått. Magisk å gå i Vatikanet, noe av det som gjorde mest inntrykk.
I går var en sånn deilig dag. 25 grader og terrassevær. Solen skinte, og jeg fikk solt meg. Insektene levde sitt yrende liv, og jeg hadde moren min på besøk, og vi spiste en god middag på terrassen.
Fikk besøk av denne lille krabaten, som ikke hadde ro til å sitte stille. Men sjarmerende var den 🙂
I dag er det stikk motsatt. Vel…det har vært 22 grader, men overskyet, og mye vind. Og nå har vinden økt på i styrke, og stormvarsel er sendt ut. Og stormen heter visst Lena. Jeg og ungene har vært ute og sikret løse gjenstander som terrassebord og stoler. Så krysser vi fingrene og håper på det beste 🙂
Uansett…i dag, trøtt og slapp, orker ikke noe. Mye jeg burde gjort. Men det må bare vente. Når jeg har sånne dager, så nytter det rett og slett ikke. Jammen godt jeg er hjemme, og ikke trenger å ringe inn en sykemelding noe sted. I dag passer det best å gjøre svært lite. Da hadde solen vært en god ledsager. Men, den glimrer med sitt fravær 😉
Jeg får heller hvile innimellom å jobbe litt med bilder, og blogge litt. Det går greit, er ikke noe tidspress, og svært få forventninger.
Sitter her midt på natten og leser blogger. Og kom på at jeg skulle sjekke bananfluefellene jeg har satt opp.
For det er nå engang sånn at bananfluene nå har inntatt mitt kjøkken, og mitt bad 😮 Og jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som opplever det der marerittet på denne årstiden.
De er altså bare så vemmelige de fluene der. Jeg klarer nesten ikke å gå inn på kjøkkenet mitt for tiden.
For et par dager siden, hang jeg opp en fluefanger…sånn klissete sak som fluene setter seg fast i om de våger seg å komme borti. Vel…den virker på vanlige husfluer, men de små bananfluene er for smarte for den der. Så da var det å finne ny metode. Selvsagt har jeg fjernet alt jeg finner av mulige yngleplasser, kaster ut søppel flere ganger om dagen, og prøver å få vasket opp også minst en gang om dagen i det minste. Men fluene øker likevel i mengde. Så da begynte jeg å google. Og fant flere råd, som virket lovende. Og jeg plukket ut et av dem, et råd som ikke inneholdt vin. Jeg har jo litt lyst til å drikke vinen min selv, spanderer kun på gjester som er velkomne 😉
Så rådet jeg nå har prøvd, er å ha eddik i en skål, helle oppi en dråpe zalo, og dekke det hele med glapack. Deretter lager man hull i glapacken, og plasserer skålen i rommet hvor fluene oppholder seg.
Her skal fluene få bade, før de trekker sitt siste sukk 😉
Jeg laget to sånne skåler. En til badet, og en til kjøkkenet. Når jeg nå sjekket, så hadde faktisk flere gått i fella og druknet. Men likevel ikke så mange som jeg så tidligere i dag. Så lurer på hvor alle de har gjemt seg? Vel…antakelig finner jeg det ut når jeg står opp igjen etter en god natt søvn.
Etter å ha tilført en kraftig dose smertestillende, tok jeg turen ut på byen med min venninne, Tine, i går kveld. Målet var konsert, med påfølgende natteliv. Byen heter Sandnes, konserten var med CC Cowboys, og anledningen var Skifestivalen Blink. Konserten var gratis, masse folk i alle aldre, varmt og godt vær, og opphold mesteparten av konserten.
Og bare for å fylle byen ekstra godt opp, så er det også landsskytterstevne nå. Dermed er det folk fra hele landet med både ski og skyte interesser her. Og jeg har faktisk aldri sett byen så full av folk en lørdagskveld, noen sinne. Det var kø over alt, til og med på steder hvor vi Sandnesgauker ikke ville vurdert å gå inn engang. Og godt humør over alt. Veldig kjekt, og en fin opplevelse 🙂
Konserten var absolutt et pluss. CC Cowboys vet å lage liv 🙂 De sang gamle svisker, og publikum sang med.
Da sangen “Harry” skulle fremføres, sang publikum alene en stund. For vokalist Magnus Grønneberg, hadde et akutt tilfelle av hukommelsestap, og husket plutselig ikke teksten. På en sang han sikkert har sunget minst en million ganger. Litt pinlig innrømmet han dette, men fikk litt hjelp, og etterhvert kom sangen ut til stor fryd og glede for publikum.
Dårlig lydopptak med mitt lille kompaktkamera, men fikk nå med hukommelsestapet 😉
Alt i alt en veldig kjekk lørdagskveld, og god konsert, til tross for en tordenbyge mot slutten av konserten 😉
Da har jeg fått avklart hva smertene i hodet kommer av. Betennelse i musklene i nakke og skuldre. Det forklarer jo også feberen jeg har slitt med de siste par dagene. Men nå har jeg i alle fall en plan for hvordan jeg skal få det bort. Jeg kom nemlig på det at jeg har en Aloe Heat Lotion stående. Ikke så mye igjen i tuben, men jeg kjøpte den pga nettopp muskel smerter, som jeg har slitt mye med, spesielt i føttene.
Så jeg fant den frem, og smurte den i nakken og på skuldrene, masserte forsiktig, til jeg hadde fått det meste av kremen absorbert.
Da jeg kjøpte kremen, fikk jeg vite at dens egenskap bl.a. var å varme opp musklene hvis de var slitne eller man hadde litt strekk. Men at den også hadde en egenskap av at hvis det var en infeksjon, så ville den virke kjølende. Man merker det når man tar den på. Får man en varm følelse når den har blitt påført, er det stive muskler det handler om. Og får man en kald følelse, er det en infeksjon.
Da jeg smurte på, fikk jeg en iskald følelse. Det ble så intenst kaldt, at jeg forsto det var ille. Og jeg har smurt på jevnlig flere ganger i løpet av dagen. Det lindrer, samtidig som det også heler. Så jeg er overlykkelig for at jeg kom på den tuben der. Føler jeg jevnt over bedre nå. Hodepinen er der, men den er til å leve med…og ikke så enormt intens lenger.
Tenk om magemusklene mine var like stramme som de stressede skulder og nakkemusklene mine? Da ville jeg hatt vaskebrett mage akkurat nå!
Intens hodepine på 3. dagen. Har ikke hatt et sekunds hvile siden den ankom. Så nå er jeg utslitt. Men likevel….life must go on.
I dag er det bursdagsfeiring i Egersund. Min gamle onkel fyller år, og tradisjonen tro reiser vi alltid dit for å feire ham. Det blir kos uansett, hodepine eller ei 🙂
Jeg har en tendens for tiden, til å begynne med slutten, og kanskje fortsette med begynnelsen, om jeg føler for det. Og så også denne gangen 😉
Det har seg sånn at jeg har vært en uke i Roma, sammen med mine håpefulle tenåringer. Og jeg har planer om et blogg innlegg om den uken der også, illustrert med fine bilder. Turen var forøvrig superkjekk, helt til hjemreisen skulle begynnes.
For å få pris og alt sammen ned, så hadde jeg bestilt fly på helt totalt ukristelige tider. Både til og fra Roma. Akkurat det er jo bakdelen når man skal reise, det å stå opp midt om natten, for å komme seg på flyplassen innen de tider som er bestemt osv. Da vi reiste til Roma, skulle flyet gå klokken 6 om morgenen. Hjemturen skulle flyet gå klokken 6.20. Og med disse klokkeslettene, og det faktum at man må være på flyplassen 1,5 time før, gjør jo at man omtrent ikke behøver å legge seg når man har kommet inn i sommervaner, og sene leggerutiner.
Turen til Roma gikk smertefritt. Vi var stuptrøtte da vi kom frem til hotellet, og gikk til nærmeste restaurant for å spise middag. For å gjøre det lettvint. Noe mer orket vi jo ikke. Så vi pinet oss oppe til i kveldinga, da vi la oss, og sovnet momentant.
Hjemturen ankom. Vi skulle stå opp klokken 3 om natten. Og etter et par timers søvn, ringte klokka. Jeg grep mobilen, for å stoppe ringingen, og oppdaget at jeg hadde fått sms sånn midt på natten.
Sms’en viste seg å være fra flyselskapet, i dette tilfellet KLM. Der sto det at den første flyavgangen vår var kansellert, og at de skulle kontakte meg så snart de hadde fått en oppklaring i situasjonen.
Bildet er googlet.
Blodtrykket mitt steg helt til topps, og håret reiste seg i nakken. Dette var akkurat det jeg trengte, jeg som sliter med å klare å gjennomføre dagene sånn noenlunde oppegående. Hva skulle jeg nå gjøre?
Vi var nå alle 3 våkne, og jeg forsøkte å få forskyvet transporten til flyplassen en liten stund, sånn at jeg kunne bruke internett og telefon for å få en avklaring i ting. Men det gikk ikke. Jeg måtte da likevel betale avtalt pris. Så da besluttet jeg at vi dro til flyplassen likevel, før hanen sto opp.
Å sjekke ut av hotellet var heller ikke smertefritt. For der måtte vi betale et ekstragebyr på hele 63 Euro! Hva i alle dager? Jeg har jo betalt oppholdet. Sånne uforutsette utgifter hadde jeg da overhodet ikke kalkulert med. Men den saken tar jeg videre. Og håper at jeg får medhold.
Å komme til flyplassen var jo en ensom affære. Der var jo knapt nok en levende sjel å spore. Og vi satte oss ned og jeg prøvde å få nett til å lete opp diverse telefon nummer, og evt. nettsider. Men så fikk jeg ikke pc’en min på nett, og stanget med det til batteriet var omtrent oppbrukt. Flyselskapets facebookside skrøt av 24 timers service, og jeg tok kontakt, men fikk ikke svar før batteriet var helt utgått. Ikke fant jeg spor av plasser hvor man kunne lade opp igjen. Så der satt jeg. Jeg fikk da prøvd å ringe flyselskapet. Men deres kundeservice skulle ikke åpne før 4 timer senere, så der satt vi da.
Etter noe som virket som dagevis, kom det endelig en mann og satte seg i informasjonsskranken rett ved der vi satt. Jeg gikk og forklarte saken, og at jeg trengte nye billetter. Om han visste hvor jeg kunne henvende meg? Han trakk litt på skuldrene og virket rimelig uinteressert, men pekte mot en Alitalia skranke. Der kunne jeg kjøpe nye billetter. Kjøpe nye billetter hadde jeg jo ikke tenkt. Jeg ville jo ha nye billetter, som erstatning for dem jeg allerede hadde.
Jeg begynte en lang vandring, ettersom folk endelig hadde begynt å ankomme flyplassen i jobbøyemed. Og jeg spurte meg for både her og der, og ble henvist hit og dit. Til slutt fant jeg den lengste køen jeg noen gang har sett. Og der skulle jeg altså stille meg.
2,5 timer sto jeg i kø før jeg nådde frem til en hyggelig dame i skranken. Og derfra ble det nye billetter, med en ufattelig og tidkrevende omvei, og frokost på en av flyplassens restauranter, og henvisning om hvor jeg skulle sjekke inn, og at jeg ikke skulle gjøre det i automat. Flyselskapene vi nå skulle reise med, var Air France og SAS.
Bildet er googlet.
Vi kom frem til innsjekking/baggage drop, og der ville de plent at jeg skulle gå og sjekke inn i automat. For en frustrerende beskjed å få. Men jeg argumenterte og fortalte at jeg hadde fått beskjed om å gå direkte, uten automat. Og så ble det en masse telefonering hit og dit for hun som satt i skranken. Og til slutt, med litt frem og tilbake, fikk vi endelig sjekket inn. Og ikke uten problemer.
Heldigvis var koffertene våre lette. 2 kofferter som omtrent ikke var halvfulle engang. Så der ble det ingen komplikasjoner.
Flyturene gikk greit. Men jeg har konstatert at jeg hater sikkerhetssjekken, hvor man må ta av seg belter, sko og diverse. Og at det å glemme å ta mobilen ut av lommen selvsagt gir piping. Men det er søren ikke enkelt heller, når man går der som en zombie, dødsstresset, og liksom skal huske og organisere alt. Men vi kom oss gjennom alle steder. Og jeg er jo tross alt takknemlig for at de er så nøye på sikkerheten, selv om det medfører diverse irritasjon når man står midt oppi det.
På Charles de Gaulle i Paris opplevde vi den største avstanden mellom terminalene. Jeg takker for tog, og det lengste rullebåndet jeg noen gang har sett 😉 En ekte berg og dalbane i slow motion 😀
Vi hadde flere flybytter, og de siste to fikk vi ikke sitte sammen. Og selvsagt måtte vi sitte i midten i stolrekkene på 3 og 3 stoler. Alle 3 faktisk. Noe som førte til enda mer frustrasjon, hvor man da må sitte bent oppreist, og klare å holde seg våken. Hvor pinlig ville det ikke være om jeg sovnet, og hodet mitt sank ned på skulderen til den fremmede mannen ved en av mine sider?
Vel, til slutt nådde vi Sola, og kunne gå gjennom en passkontroll med eks antall sivil og uniformert politi, og til slutt sette oss i en taxi. Vi ankom hjemmet 10 timer etter den opprinnelige planen. Og det var sikkert ikke ille, når jeg leser i aviser og sånt om de som må vente i flere døgn etter kansellering.
Jeg sovnet øyeblikkelig i det hodet mitt traff puta, og sov i noen få timer. Våknet av en mega intens hodepine jeg ikke har opplevd maken til. Det var altså i går. Og hodepinen er der fremdeles. Har sovet noen ganske få timer denne natten, og kroppen føles som den ligger minst 10 cm ovenfor madrassen.
Nå er jeg ikke ukjent med stresshodepine, men det er heldigvis lenge siden forrige gang. Straffen er jo da at hodepinen denne gangen er vondere enn jeg noen gang har opplevd. Og jeg vil nok antakelig måtte slite med den i noen dager. Men jeg vet at det går over. I mellomtiden prøver jeg å døyve toppene med smertestillende og Redbull. Det har en delvis virkning. Sånn at jeg i det minste kan trekke pusten uten å svime av.
Så da ble dette beklageligvis et frustrert og sutrete innlegg, men snart kommer et mye kjekkere, hvor jeg deler litt bilder fra en flott uke i Roma 🙂 Ønsker alle sammen en strålende dag ♥
