Jeg er i en litt kinkig situasjon for tiden. Den ene etter den andre av mine PC’er ser ut til å ta kvelden innimellom. Og da sliter jeg når jeg ikke har sikret alle bildene jeg har. Og jeg har MANGE bilder. Det tar stor plass. Det er snakk om en del bytes
Så har jeg lenge tenkt på at jeg må kjøpe meg lagringsplass i en eller annen sky. Men det er jo så himmla mange leverandører. Så hvilken skal jeg velge?
Jeg er ute etter å høre om andres erfaringer nå. Kriteriene mine er at det må være stabilt, trygt, god plass, enkelt å bruke, og ikke for dyrt. Er begrenset hva man kan få til uten inntekt.
Reklame finnes jo over alt. Men jeg vil gjerne høre folks egne erfaringer. Det er vel da sannheten kommer frem, ikke sant? 😉
Så har du noen tips til meg, tar jeg svært gjerne imot i kommentarfeltet under her 🙂
For flere år siden møtte jeg en høy og mørk mann av utenlandsk opprinnelse. Vi møttes på et utested i byen, og jeg så på han med beundring, som en gresk gud eller noe sånt. Han var nydelig. Høy og slank, og mørk. Og med veldig snille øyne. Av sorten uoppnåelig, for meg i alle fall.
Av høflighet begynte jeg å prate med han. Siden det passet sånn. Og han snakket gebrokkent norsk, men prøvde helhjertet å gjøre seg forstått. Jeg fikk vite at han var fra Afghanistan, og at han var 11 år yngre enn meg. Han bodde i leiligheten til en afghansk kamerat, og jobbet med malejobber og flyttejobber i perioder. Sesongbetont arbeid. Og svart selvsagt.
Kvelden endte med at han fikk telefonnummeret mitt. Og midt på dagen neste dag sendte han meg en SMS. Og siden det holdt vi sammen i 2 år, og ble samboere etter et halvt år. Vi likte hverandre så utrolig godt. Og for meg var det godt å ikke være alene.
Det var tøffe tider. Spesielt siden han var ulovlig innvandrer. Drømmen hans var å få oppholdstillatelse, og arbeidstillatelse. Og å kunne si at han var hjemme her i Norge. Og da ville han også kunne tenke på å stifte familie.
Bildet er googlet og er et bokomslag.
Jeg var ferdig med familiestifting. Og ønsket bare ro i livet mitt, ro for meg og mine. Og han ble også veldig glad i mine barn, og gjorde sitt beste for å få lov til å skjemme dem bort i perioder.
Men det var tungt at han i perioder var nedfor, fordi han ikke var her lovlig. Frykten for politiet lå hele tiden under overflaten, og forstyrret idyllen. Det var hele tiden et teppe av usynlig stress over vårt forhold. Det var tungt når han ikke hadde noe arbeid å gå til. Og ekstra tungt de gangene han fikk nok et avslag på søknad om oppholdstillatelse.
Han er den snilleste mannen med det største hjertet jeg noen gang har kjent. Og jeg synes det er så uendelig trist at han som ønsket å være lovlydig, ikke fikk mulighet til det. Mens mange andre kommer til landet, og får oppholdstillatelse, og fortsetter med kriminell virksomhet av ymse slag. Det er sviende urettferdig.
Han har ikke familie, min ulovlige innvandrer. Han har en yngre bror, som han ikke vet hvor er. Men alle andre søsken og foreldrene, er døde. En døde i sykdom, den andre ble myrdet. Og det er hovedgrunnen til at han kom til Norge. For han hadde hørt at Norge var et trygt land, med snille mennesker. Her kunne han føle seg trygg.
Men den tryggheten var kun på overflaten. For hans sak var ikke sterk nok, det manglet beviser. Korrupsjonen i Afghanistan er så gjennomsyret at det er lett å dekke over kriminelle handlinger fra maktpersoner. Og dermed ble saken kjent ugyldig her til lands. At han var forfulgt i hjemlandet, var det ikke så veldig bevis for. Det ble ment at det hadde roet seg, at han ikke hadde inflytelse nok til å være forfulgt. De tok ikke hensyn til at dette var en privat forfølgelse som handlet om å tilegne seg eiendom.
Å være i et forhold med to religioner, to livssyn, to kulturer, er en stor utfordring. Jeg er ikke aktivt kristen. Jeg tilhører statskirken. Det er det hele. Han er muslim. Han levde ikke 100% etter muslimenes lover og regler. F.eks. gjorde det han ikke noe om ikke kjøttet var halal. Men å spise svinekjøtt var totalt uaktuelt. Det bød han imot, bare tanken på det. Men han sa ikke noe på at jeg spiste svinekjøtt. Ifølge islamske regler skal man jo ikke ha noe intimt samvær utenfor ekteskap. Og dette vet jeg lå litt tungt for han. Han følte seg syndig, og etter hver gang vi hadde vært intime, utførte han et slags renselsesrituale. Og noen ganger satte han seg i bønn.
Og når det kommer til bønn, så gjorde han ikke det heller 5 ganger om dagen. Men han gikk ofte i moskeen om fredagene. Og i perioder utførte han bønnen sin en gang om dagen. Ramadan utførte han bønnen alle 5 gangene daglig, og spiste ikke mellom soloppgang og solnedgang. Noe jeg synes er hårreisende. Men…hver sin måte 😉
Kulturen hadde også litt overtak på oss. Hans venner tillot jo ikke at man omgikkes både menn og kvinner i samme selskap. Og det å invitere over en kamerat med sin kone, var heller ikke særlig aktuelt. Ergo, jeg tvang meg til å møte kameratene hans en gang han skulle ha dem på besøk. Jeg skulle selv ut. Men ventet til alle var kommet. Sånn at jeg kunne hilse på dem. Det er vel unødvendig å si at enkelte følte det litt ubehagelig 😛 Men da hadde jeg begynt å tenke litt dårlig om enkelte ting. Jeg var sliten, og jeg følte at jeg ikke skyldte dem noen respekt, så lenge de ikke kunne respektere vårt land og våre tradisjoner.
Men det handlet altså om kameratene hans, ikke om han. Han ble friere etterhvert, og så ut til å trives godt i norsk tradisjon.
Han elsket å feire jul sammen med oss. Maten, gavene, pynten, stemningen, roen og iveren. En barnlig glede lå over ansiktet hans i juletiden ♥
Men så en dag, bestemte han seg for å reise til Oslo, for å jobbe. Han hadde fått en jobb i et firma der, som tok noen snarveier, og ansatte noen ulovlige innvandrere. Slavearbeid kaller jeg det for. For de hadde jo ingen rettigheter så lenge de var der på nåde. Å bli syk var det samme som å få sparken, osv. Men han flyttet likevel. Og jeg bestemte meg for å ende forholdet. Jeg var utslitt, men på den tiden visste jeg ikke at det kanskje var helsa mi som var begynt å rote ting til skikkelig for meg. Men uansett bidro alt stresset til at jeg ble raskt dårligere. Og jeg følte en god fred og litt dårlig samvittighet da jeg endte forholdet. Jeg var lei meg lenge. Men jeg slapp i alle fall stresset og uroen i kroppen.
Vi beholdt vennskapet jeg og han. Og hvis en av oss var på reise i nærheten, så passet vi på å møtes. Også med barna 🙂
To helger siden, ringte han til meg. Vi pratet en stund før han fortalte at han nå hadde bestemt seg for å forlate Norge. Han orket ikke mer. Han var sliten, og hadde ingen verdighet lenger. Han hadde lenge tenkt på det, og det har jeg jo visst. Planen var å dra til Italia. Flere av hans afghanske venner som har vært ulovlig i Norge, har klart å få oppholdstillatelse i Italia. Og nå ville han også prøve. Han slet med tanken på å forlate Norge…han elsker Norge, til tross for alle problemene. Han har jo fått mange venner i Norge. Og han lærte seg språket godt også de to årene vi var sammen. Han føler seg norsk. Nå må han begynne helt forfra igjen. Lære seg et nytt språk, nye skikker, nye vaner….alt blir nytt. Og han må begynne å kjempe en ukjent kamp. Etter å ha kjempet i Norge i 13 år.
Jeg fikk i går en chat fra han…og under chatten sto det: Sendt fra Venice, Italy. Så han har kommet seg til Italia. Han sendte meg flere bilder han hadde tatt. Bilder av kanalene, gondolene, noen bygninger, og broer. Helt tydelig var han stolt over å ha kommet så langt. Nå skal han til Roma, og sette i gang prosessen der. Men han lurte på hvordan det skulle gå?
Bildet er funnet på Google.
Jeg foreslo at han etterhvert må komme seg ut, møte folk. Da kan han ha en sjanse til å lære å leve livet og språket på italiensk. Men han mener at ingen er som meg. Og det er en som meg han har lyst å møte. Men jeg sa til han, at han møter i alle fall ingen om han ikke kommer seg ut. Så han lovet at han skulle gjøre et forsøk.
Jeg krysser fingrene for min afghanske ulovlige innvandrer. Håper at Italia er snillere mot han enn Norge var!
PS: Av respekt for han, har jeg ikke satt inn bilder eller navnet hans her i innlegget.
Da er vi kommet til midten av november, og julehandelen er godt i gang. Ikke hos meg, men i butikkene.
I dag har jeg vært på julehandel sammen med min mamma. Og det var koselig det. Men slitsomt også. Og nå er vi jo kommet dit at vi må ha flere enn en dag. Det går ikke så fort. Mamma går ikke så fort, og jeg er trøtt og utmattet. Men holder ut med et smil 🙂
Vi fant flere gaver i dag. Men viser selvsagt ikke noen bilder av gavene her. Det kan jo hende det da ikke vil bli noen overraskelse for enkelte 😉 Men noen små glimt fra alt rundt er vel koselig likevel 🙂 Det har vært en fin dag. Nå er jeg trøtt og gleder meg til senga 🙂
Sandnes er byen i mitt hjerte. Sånn som jeg ser det pr. dags dato, så kommer jeg aldri til å flytte herfra 😉 Byen har Norges lengste gågate har jeg lest. Og når været viser seg fra sin vakre side, så er gågata herlig å rusle i, med mange fine nisje butikker. En koselig gate å gjøre handel i 🙂
Når været viser seg fra en mer ugjestmild side, så har Sandnes flere kjøpesentre å finne varmen i. I dag valgte vi å handle i byens nyeste senter, Bystasjonen. Senteret er ikke så enormt stort, men det er pent der, og for oss, nye butikker. Litt nytt og litt kjent på en gang. Og julen har begynt å sette sitt preg på senteret med både juletrær og juleelg 🙂 Vi visste å kose oss den tiden vi var der 🙂
I dag spiste vi tidlig middag. Rester etter i går, hvor jeg da hadde bestilt kinesisk take away. Det er ganske rimelig, og så holder det til to middager i grunnen.
Og nå etter middag, har jeg og datteren min, Amalie, sett på film. Vi har sett Madagaskar 3.
En artig film. Hvor jeg hele tiden sitter og ser fascinert, mens jeg tenker hvor flott og levende det er med animert film nå til dags. Alt er mulig 🙂
Det er nesten litt vemodig nå når barna har blitt så store, at man nesten aldri vurderer å se sånn type filmer lenger. Men et hyggelig gjensyn en gang i blant er jo ikke feil.
Det har vært en herlig ettermiddag, og godt å ta det med ro i dag. Har hatt en aktiv helg, og i dag fikk jeg kjenne det i kroppen. Og da er hvile den beste medisin 🙂
Blir nok mer film på meg utover kvelden tenker jeg. Eller serie. Er i modus for det i dag 🙂
Søndag, en rolig dag her i huset. Og jeg hadde besluttet at jeg denne helgen skulle bake Berlinerboller.
Det er andre gang i mitt liv at jeg baker Berlinerboller. Men også denne gangen ble det vellykket. Og jeg fikk hele 17 stykk ut av oppskriften. Veldig lett i grunnen, så tror jeg må satse på det litt oftere 🙂
75 g margarin 1 dl melk 25 g (en halv pakke) gjær 2 egg 1 ss sukker 1 krm salt ca. 300 g (5 dl) hvetemel
Fyll til Berlinerboller:
Bringebær eller aprikos syltetøy, eller tykk vaniljekrem. Olje til steking. Sukker til å rulle de ferdig stekte bollene i.
Smelt og avkjøl margarin. Rør gjæren ut i romtemperert melk. Tilsett margarin, sammenhvispet egg, sukker, salt og hvetemel. Elt deigen lett sammen.
Dryss mel på benken og kjevle deigen til en kvadratisk leiv, ca. 1/2 cm tykk. Marker sirkler på halve leiven med et glass, ca 7 cm i diameter. Skjær ikke igjennom med glasset. Legg på syltetøy eller vaniljekrem i midten av hver sirkel.
Brett deigen uten fyll og sirkler over den fylte delen, og stikk ut boller med glasset rundt forhøyningene av fyllet. Da har du fått boller med fyll i midten, og tette rundt kanten. Dekk bollene til, og la dem heve i ca. 20 minutter.
Mens bollene heves, varmes olje i en gryte eller frityrgryte. Oljen er passe varm til steking når den er 180 grader, en brødterning blir da brun på 1 minutt. Legg noen boller i om gangen i den varme oljen, og stek dem pent gylne. Snu dem når de er brune på undersiden, og stek dem videre på den andre siden til de er gjennomstekte, ca 5 minutter.
La bollene dryppe av seg på papir, og rull dem i sukker mens de er varme. Berlinerboller bør spises nystekte. De kan oppbevares et par dager i tett boks, og sprøs opp igjen i stekeovn ved 200 grader i 4-5 minutter.
Jeg er ikke bortskjemt på julebord. Det kan jeg med hånden på hjertet si. Da jeg jobbet i barnehage for noen år siden, var det julebord. Kun oss kolleger. Uten følge. Det var koselig det 🙂 Før det, var det smått med julebord. Kan vel omtrent telle alle julebordene jeg har vært på i mitt liv, på sånn ca. 1 hånd. Men da jeg byttet ut barnehage med noe som var mer kontor relatert, så ble det en liten endring. Første året var det ikke julebord. Men andre året ble det julebord. Og da kunne man også ha med følge. Siden jeg ikke hadde følge å ta med, gikk jeg alene. Og det gjorde de fleste av kollegene mine også. Så jeg følte meg overhodet ikke utenfor på noen måte.
Denne jobben var også mannsdominert. Dvs. jeg var den eneste kvinnen som jobbet der. Det var en stor forandring i forhold til barnehage, hvor tilstanden var motsatt. Det var flest kvinner.
Men, så sluttet jeg på den mannsdominerte plassen. Jeg ble for dyr i drift 😉 Og ikke var helsa helt på stell heller. Så det var i grunnen bare bra. Jeg sluttet der i vår, og har siden vært hjemmeværende.
Jeg regnet med at det ikke ble noe julebord på meg i år. Var helt innforstått med det. Så gleden var stor da jeg i går fikk telefon, med invitasjon til å komme på julebord på min gamle arbeidsplass. Og dagen for julebordet er i dag, av alle ting. En dags varsel liksom? Men joda…de hadde tatt avgjørelsen om julebord på torsdag, og jeg fikk beskjed i går.
For meg gjorde ikke det noe. Jeg har ikke så lett for å planlegge så langt frem lenger. For jeg aner jo ikke noe om hvordan formen min er, eller om jeg i det hele tatt har ork. Men i dag har jeg ork. For jeg er inne i en litt opplagt periode nå…sikkert fordi humøret er så godt 🙂
Så jeg skal på julebord i kveld. Og er selvsagt 100% klar for det. Vi blir ikke mange, men etter hva jeg har regnet ut, blir jeg ikke i totalt mindretall som kvinne denne gangen. Og det blir veldig kjekt 🙂 Selv om jeg trives godt sammen med bare menn også 😉
Jeg har iført meg den lille røde. Min favorittkjole i heldekkende blonde. Med røde platåsko, sånn at jeg får litt høyde. Jeg måler 162 cm på strømpelesten, men med disse skoene blir jeg 8 cm høyere.
Håret er stylet av min datter, Amalie, på 13 år. Hun har et godt håndlag med hår og klær. Og har fått seg en ny og visstnok fantastisk krølltang, som jeg nå har fått æren av å prøve. Tangen er av merket Mast. Jeg liker krøller og litt fylde i håret.
I fryseren hadde jeg et stort lager av kirsebær. Noen var mine, andre var min mors.
Og nå denne uken har jeg lagt de frosne kirsebærene i bløt i en blanding av sukker og vodka. Og når jeg tålmodig snur og vender på glassene en gang i mellom i noen måneder, så vil kirsebærene ha saftet seg i laken og blitt til en deilig likør. Det er noe jeg virkelig ser frem til 🙂 Jeg laget en omgang tidligere, som var min egen likør. Den er snart klar til å fylles på flasker. Men denne omgangen har jeg laget til min mor. 5 store glass med kirsebær. Det blir litt likør av det 🙂 Jeg regner med jeg får en smaksprøve når det er klart 😉
Jeg fylte glasset opp med frosne kirsebær. Deretter fylte jeg på med sukker, passet på å riste det godt ned imellom. Så toppet jeg med vodka, til glasset var fullt. Skrudde på lokket, snudde og vendte flere ganger på glasset. Evt. fylte jeg på med mer vodka hvis det var nødvendig. Helt til glasset var fylt, og vodkaen hadde fordelt seg rundt i hele glasset. Så skal glassene stå i matboden min, til alt sukkeret er oppløst. Innimellom snur jeg glasset, for å få blandet alt skikkelig. Ca en gang i uken til å begynne med. Jeg regner med det tar alt fra en til 3 måneder, alt avhengig av hvor mye kirsebærsmak man vil ha.
Jeg våknet i 02 tiden i natt, av katten vår, som mjauet noe vanvittig utenfor. Den pleier ikke å lage sånt et leven til vanlig, så jeg sto opp og slapp den inn. Det var litt mørkt, så jeg kunne ikke se helt hva som skjedde, annet enn at jeg hørte Pus holdt på med et eller annet inne i gangen etter den var vel inne.
Jeg skrudde på lyset, og fikk da øye på kilden til Pus’ krigsdans.
Den drev og lekte seg med en liten mus.
Og iiiik altså…Måtte Pus ta musen med seg inn? Huff. Nå er ikke jeg redd for mus, men de kan godt holde seg utenfor. Og jeg er jo glad for kattenes jaktinnstinkt. Pus var selvsagt stolt av sitt bytte, og ville vise det frem, og vise hvor flink og sterk han er. Men jeg klarer godt å slippe å ha den musen innendørs. Og i alle fall midt om natten!
Stakkars lille mus, endte sitt liv rett utenfor min soveromsdør.
Jeg fikk til slutt tak i Pus. Lempet han bestemt ut igjen, før jeg gikk for å hente en biopose til å gravlegge musen i. Men iiiik nok en gang. Da jeg tok tak i musen, ikke direkte altså, men med bioposen, så viste det seg at musen ikke var død enda. Grøss! Så jeg skvatt tilbake da den beveget seg, og jeg slapp den ned igjen. Så ventet jeg litt, for å se hvor levende den egentlig var. Men da var den så skadet at den døde mens jeg så på. Huff, får helt vondt inni meg. Men det er naturens lov. Musen ble til slutt gravlagt i biodunken. Og jeg satte i gang og vaske gulv…midt om natten.
Så lille mus, og sterke Pus, neste gang kan dere ende jakten helt ferdig utendørs. På forhånd, takk 🙂
Jeg holder fortsatt på å rydde og ommøblere i kjelleren min. En jobb som tar dagevis for meg med min lille energi. Men det går jo fremover.
I dag måtte jeg ha litt hjelp. Å flytte på hyller og få dem plassert på kinkige plasser er ikke en enmannsjobb, så jeg tilkalte min datter, som er hos faren sin denne perioden.
Jeg er av sorten som har alt for mye rot. Dvs. jeg har litt problemer med å kaste. Men de siste par årene, ettersom jeg har vært mye hjemme, har jeg endelig begynt å få sortert ut litt. Men det tar tid. Mange års papirer og ting som er samlet, og som må gås igjennom. Men, det minker.
Problemet er lagringsplassen. For jeg liker å ha litt romfølelse. Jeg liker å ha det litt ordentlig. Men med så mye rot er ikke det så lett.
Men så har jeg her i huset noe så originalt som en gammel do under en trapp. Og doen virker ikke lenger, og vanntilførselen er stengt. Skulle gjerne tatt den helt bort, men jeg har ikke råd til å leie rørlegger. Aller helst burd jeg skaffet en ny do. Men så kom jeg på at det rommet under trappa ville egne seg til lager av sånne usorterte ting. Og voila, jeg er i ferd med å innrede og lage plass til alt sammen.
Ja, jeg vet det ser kaotisk ut. Men, det er nå et slags system i rotet, tross alt 😉
