I begynnelsen av desember satte kommunen i gang med anleggsarbeid i den lille veistubben her hvor jeg bor. Ettersom jeg forsto skulle det skiftes vannledning, eller noe sånt. Anleggsarbeidet ble vi forespeilet skulle være ferdig sånn cirka i uke 9.
Til å begynne med startet de helt øverst, og det medførte ikke så enorm sjenanse for meg, da de bare kjørte forbi med maskinene sine, opp og ned, opp og ned. Men etterhvert som de nærmet seg, ble jo støy og støv verre og verre.
En dag fikk jeg brev om at det skulle komme en takstmann og kikke hos meg, da de måtte foreta sprengningsarbeid rett i nærheten av huset på sin vei nedover med dette arbeidet.
Det var jo fint tenkt, for hvis noe da skulle gå galt her i huset, med sprekker i muren eller flisene på badet osv., så ville jo dette bli utbedret for kommunens regning.
Sprengningsarbeidet merket jeg godt, da jeg jo er hjemme på dagtid hver dag. Men jeg benyttet anledningen å gå tur mye, da jeg synes det var litt spooky å være hjemme og høre smellene og kjenne rystelsene.
Alt sammen gikk greit, og enn så lenge har jeg ikke observert noe galt. Men huset er bygget på leirgrund, så ting kan jo forskyves med tid etter sånt arbeid. Så her er det bare å følge med.
Og fra dette, så ble bråket utenfor her ganske uutholdelig. Maskiner, masse folk, lastebiler, ja alt man kan tenke seg.
Uke 9 passerte, og jeg trøstet meg med at nå var de nok øyeblikk ferdige. Men tiden gikk. Bråk, støv, og hindringer. Tidvis måtte vi som bor her parkere bilene våre et stykke unna huset. Ja, det var mildt sagt ganske kaotisk en stund.
Her er veien stengt for alle som bor oppover. Jeg bor i 1. etasje i dette brune huset.
Sånn var det stengt i et par dager nå på slutten, i påvente av asfaltering. For endelig kom vi til dette punktet, hvor vi skulle få en avslutning på det hele. Gleden hos meg var STOR ♥
Og så satte de i gang med asfaltarbeidet, omsider.
Dette bildet er tatt fra stua mi. Gleden hos meg er stor når jeg endelig ser en ende på det hele.
Utsikten er jo helt ok da. Tøffe mannfolk er ikke feil å kikke litt på 😉 Men jeg er jo heldig da, for jeg trenger ikke å gjøre mer enn å kikke. Jeg har jo en tøff og kjekk kjæreste allerede ♥
Typisk nok holder sånt ultrastøyende arbeid til når man har en varm og fin dag som kunne nytes på terrassen. Det er liksom ikke spesielt koselig å sitte der og nyte solen når det bråker i ett bare noen få meter bortenfor.
Men jeg fant en løsning på det 😉 Ørepropper! Det ble faktisk ganske så stille. En fornuftig oppfinnelse det der 🙂
Jobbingen fortsatte. Og siden de jobbet rett utenfor soveromsvinduet mitt, var det ikke noen løsning å ta seg en hvil der. Terrassen var faktisk litt greiere, for den var bittelitt lenger unna.
En av de største gledene ved ferdigstillelse var at jeg nå endelig kan vaske vinduer. Det var liksom ingen vits når veien var støvete uten dekke på. Og de er fryktelig skitne nå, vinduene som vender ut mot veien som har vært så støvete i månedsvis.
Se her, veien er åpnet, med fin asfalt på. Endelig kan bilen komme inn i garasjen. Endelig kan jeg kjøre helt til døren. Og endelig er støv og bråk borte. Det ble noen uker på overtid. Uke 9 var et optimistisk håp. Uke 15 ble siste hånd på verket lagt 🙂
Nå nyter jeg stillheten. Den er nesten litt påtrengende. Det er rart hva man kan bli vant til 😉
Å være lydsensitiv er ingen spøk når man bor i et anleggsområde. Men heldigvis kan jeg nå hvile ordentlig, og kanskje gjenopprette et litt bedre energinivå enn jeg har hatt det siste halve året 🙂
Tiden vil vise 🙂
#anleggsarbeid #asfaltering #bråk #støy
