JULEGRØT MED KORPSET

Stormen herjer utenfor, men inne er det godt og varmt. Og selvsagt, på denne stormfulle kvelden måtte vi kave oss ut for å gå på Julegrøt i Hana Skolekorps. Det gjør vi jo selvsagt med glede, for datteren min, Amalie, går på drill der, og det er kos og sosialt.


Ikke den beste kvaliteten på bildene denne gangen, siden det er det lille kameraet mitt som er brukt, og lokalet var stort og lyskrevende. Men likevel ble det noen bilder, som viser både korpsinger og noen av drillerne i full dressur 🙂 Var kjekt å lytte, og kjekt å se. Og loddene, ja de vant vi jo hele 3 premier på 🙂 Amalie var ikke blant drillerne denne gangen.


På vei ut av skolen, gikk vi forbi en hel pepperkakeby, stemningsfullt opplyst. Og da vi var innom butikken etterpå, falt jeg for fristelsen å kjøpe et bakeblad. Ikke så ofte det skjer akkurat. Men i stormen, er det kos å sitte inne foran den lune ovnen, og bla i fristende oppskrifter av deilige bakervarer 🙂

 

 

#korps #skolekorps #julegrøt #pepperkakehus #bake #jul #kos

VENTETIDEN HAR BEGYNT

I dag skriver vi 1. desember. Og for mange barn, og også enkelte voksne, er adventskalenderen det store høydepunktet som korter ned ventetiden mot julaften. Det egentlige budskapet med julen er det knapt noen som husker. Alle er vi livlig opptatt av gaver, og hva som er inni. Giverglede er noe jeg er opptatt av i julen. Jeg prøver å tenke på hva vedkommende har bruk for, eller ville like å få.

I adventskalenderen til barna mine, prøver jeg å kombinere litt nyttig og litt gøy. Litt stort og litt lite. Varierer litt. Begge ungene får ikke like stor kalender. Det har litt med interesse å gjøre, men også at det ikke er like lett å finne noe til en 18 årig gutt, som det er til en 13 årig jente 😉

Og her i huset sier 18 åringen at han ikke trenger kalender. Men om det er fordi interessen er laber, eller fordi han ikke vil jeg skal stresse, det vet jeg ikke. Men han får nå en likevel 😉 Hønemor kan ikke gjøre forskjell på kyllingene sine 😉


Nissekalenderen fikk jeg fra en venninne lenge før vi på hver vår kant fikk barn. Vi pleide å utveksle pakkekalendere. Og jeg lot min førstefødte få arve den. Synes den er så utrolig fin. Rammekalenderen har jeg dekorert selv. Kjøpte en fotoramme på Ikea, malte den hvit. Dekorererte med decoupage, og skrudde i små knagger til å henge gavene på. Inni kalenderen er et bilde av kalenderens eier, som ble tatt det året kalenderen ble laget 🙂


Hva slags kalendertradisjon har du hjemme hos deg?

 

 

#advent #førjulstid #kalender #adventskalender #julekalender #ventetid

GAMMEL NOSTALGI

Jeg har de siste dagene jobbet hardt for å redde en god del bilder fra en bærbar PC som hadde sagt takk og farvel. Og i den forbindelse kom jeg over noen gamle bilder som jeg har scannet og lagt inn på den stasjonære PC’en. Dette er bilder tatt før den digitale tidsalder 😉
Var godt å se igjen disse bildene, og tenke på årene som har gått, og alle de gode minnene man har 🙂


Bilder fra min tidlige barndom, som viser meg sammen med min nærmeste familie. Isjbjørnen er ikke i familie, men den var spennende nok for en skeptisk liten pike 😉 Dåpen husker jeg jo selvsagt ikke, men er et fint bilde synes jeg. Bunad har jeg alltid elsket. Og denne bunaden som min mamma har på seg, skal min datter arve 🙂 Og lillebror, Tom, har jeg alltid vært veldig, veldig glad i ♥ Mormor besøkte vi ofte, og jeg savner henne veldig. 


Da jeg var liten bodde vi nordpå, på Skjold i Troms. Pappaen min jobbet i Kløvkompaniet. Der fikk jeg mine første skritt på ski, jeg som overhodet ikke er født med ski på bena. Jeg fikk også ri på hest. Men, jeg synes hestene var litt vel store, så klarte aldri å bli fortrolig med dem. Da var det bedre med hunden vår, Lady 🙂 Og da vi flyttet tilbake til Sandnes, så brifet jeg jo overfor vennene der hvor flink jeg var til å gå på ski 😛 Hehehe 😀 Bursdag var alltid kjekt, og jeg husker faktisk denne bursdagen ganske godt, da jeg fylte 9 år mest sannsynlig. Fikk kasettspiller med opptaksfunksjon. Måtte jo intervjue gjestene da 😉


Ungdom og ung voksen. Vi var ofte på tur med pappaen vår, da vi dro på militære aktiviteter. Pappa var i Heimevernet, og var instruktør for Heimevernsungdom i helgene. Det er virkelig gode minner. Vi var også på sykkeltur til Danmark, jeg og pappa. Men fant ikke noe fullgodt bilde, annet enn meg ved det bittelille teltet 😉 Pappaen min gikk bort for 12 år siden. Så alle bilder av han bringer tilbake gode minner ♥ Jeg var på språkreise til Hastings i England. Det var en fantastisk opplevelse, og jeg koste meg hvert eneste minutt de 3 ukene. Min første bil var en splitter ny Citroen 2CV. Den var jeg mektig stolt over. Dro ofte på tur sammen med venner i det røde gliset 😀 Og ellers var jeg på campingtur til Kristiansand med to venninner også en gang. Utrolig gode minner, som jeg tar godt vare på i hjertet mitt.

Jeg har så utrolig mye bilder, men dette lille knippet får holde for denne gang 🙂 Den gang jeg var ung og…. Ja, det kan da være det samme 😉 Hyggelig å mimre litt uansett 😀

 

#minner #bilder #nostalgi #gammelt #opplevelser

 

MIN ULOVLIGE INNVANDRER

For flere år siden møtte jeg en høy og mørk mann av utenlandsk opprinnelse. Vi møttes på et utested i byen, og jeg så på han med beundring, som en gresk gud eller noe sånt. Han var nydelig. Høy og slank, og mørk. Og med veldig snille øyne. Av sorten uoppnåelig, for meg i alle fall. 

Av høflighet begynte jeg å prate med han. Siden det passet sånn. Og han snakket gebrokkent norsk, men prøvde helhjertet å gjøre seg forstått. Jeg fikk vite at han var fra Afghanistan, og at han var 11 år yngre enn meg. Han bodde i leiligheten til en afghansk kamerat, og jobbet med malejobber og flyttejobber i perioder. Sesongbetont arbeid. Og svart selvsagt.

Kvelden endte med at han fikk telefonnummeret mitt. Og midt på dagen neste dag sendte han meg en SMS. Og siden det holdt vi sammen i 2 år, og ble samboere etter et halvt år. Vi likte hverandre så utrolig godt. Og for meg var det godt å ikke være alene.

Det var tøffe tider. Spesielt siden han var ulovlig innvandrer. Drømmen hans var å få oppholdstillatelse, og arbeidstillatelse. Og å kunne si at han var hjemme her i Norge. Og da ville han også kunne tenke på å stifte familie.


Bildet er googlet og er et bokomslag.

Jeg var ferdig med familiestifting. Og ønsket bare ro i livet mitt, ro for meg og mine. Og han ble også veldig glad i mine barn, og gjorde sitt beste for å få lov til å skjemme dem bort i perioder.

Men det var tungt at han i perioder var nedfor, fordi han ikke var her lovlig. Frykten for politiet lå hele tiden under overflaten, og forstyrret idyllen. Det var hele tiden et teppe av usynlig stress over vårt forhold. Det var tungt når han ikke hadde noe arbeid å gå til. Og ekstra tungt de gangene han fikk nok et avslag på søknad om oppholdstillatelse.

Han er den snilleste mannen med det største hjertet jeg noen gang har kjent. Og jeg synes det er så uendelig trist at han som ønsket å være lovlydig, ikke fikk mulighet til det. Mens mange andre kommer til landet, og får oppholdstillatelse, og fortsetter med kriminell virksomhet av ymse slag. Det er sviende urettferdig.

Han har ikke familie, min ulovlige innvandrer. Han har en yngre bror, som han ikke vet hvor er. Men alle andre søsken og foreldrene, er døde. En døde i sykdom, den andre ble myrdet. Og det er hovedgrunnen til at han kom til Norge. For han hadde hørt at Norge var et trygt land, med snille mennesker. Her kunne han føle seg trygg.

Men den tryggheten var kun på overflaten. For hans sak var ikke sterk nok, det manglet beviser. Korrupsjonen i Afghanistan er så gjennomsyret at det er lett å dekke over kriminelle handlinger fra maktpersoner. Og dermed ble saken kjent ugyldig her til lands. At han var forfulgt i hjemlandet, var det ikke så veldig bevis for. Det ble ment at det hadde roet seg, at han ikke hadde inflytelse nok til å være forfulgt. De tok ikke hensyn til at dette var en privat forfølgelse som handlet om å tilegne seg eiendom.

Å være i et forhold med to religioner, to livssyn, to kulturer, er en stor utfordring. Jeg er ikke aktivt kristen. Jeg tilhører statskirken. Det er det hele. Han er muslim. Han levde ikke 100% etter muslimenes lover og regler. F.eks. gjorde det han ikke noe om ikke kjøttet var halal. Men å spise svinekjøtt var totalt uaktuelt. Det bød han imot, bare tanken på det. Men han sa ikke noe på at jeg spiste svinekjøtt. 
Ifølge islamske regler skal man jo ikke ha noe intimt samvær utenfor ekteskap. Og dette vet jeg lå litt tungt for han. Han følte seg syndig, og etter hver gang vi hadde vært intime, utførte han et slags renselsesrituale. Og noen ganger satte han seg i bønn.

Og når det kommer til bønn, så gjorde han ikke det heller 5 ganger om dagen. Men han gikk ofte i moskeen om fredagene. Og i perioder utførte han bønnen sin en gang om dagen. Ramadan utførte han bønnen alle 5 gangene daglig, og spiste ikke mellom soloppgang og solnedgang. Noe jeg synes er hårreisende. Men…hver sin måte 😉

Kulturen hadde også litt overtak på oss. Hans venner tillot jo ikke at man omgikkes både menn og kvinner i samme selskap. Og det å invitere over en kamerat med sin kone, var heller ikke særlig aktuelt. Ergo, jeg tvang meg til å møte kameratene hans en gang han skulle ha dem på besøk. Jeg skulle selv ut. Men ventet til alle var kommet. Sånn at jeg kunne hilse på dem. Det er vel unødvendig å si at enkelte følte det litt ubehagelig 😛 Men da hadde jeg begynt å tenke litt dårlig om enkelte ting. Jeg var sliten, og jeg følte at jeg ikke skyldte dem noen respekt, så lenge de ikke kunne respektere vårt land og våre tradisjoner.

Men det handlet altså om kameratene hans, ikke om han. Han ble friere etterhvert, og så ut til å trives godt i norsk tradisjon.

Han elsket å feire jul sammen med oss. Maten, gavene, pynten, stemningen, roen og iveren. En barnlig glede lå over ansiktet hans i juletiden ♥

Men så en dag, bestemte han seg for å reise til Oslo, for å jobbe. Han hadde fått en jobb i et firma der, som tok noen snarveier, og ansatte noen ulovlige innvandrere. Slavearbeid kaller jeg det for. For de hadde jo ingen rettigheter så lenge de var der på nåde. Å bli syk var det samme som å få sparken, osv. Men han flyttet likevel. Og jeg bestemte meg for å ende forholdet. Jeg var utslitt, men på den tiden visste jeg ikke at det kanskje var helsa mi som var begynt å rote ting til skikkelig for meg. Men uansett bidro alt stresset til at jeg ble raskt dårligere. Og jeg følte en god fred og litt dårlig samvittighet da jeg endte forholdet. Jeg var lei meg lenge. Men jeg slapp i alle fall stresset og uroen i kroppen.

Vi beholdt vennskapet jeg og han. Og hvis en av oss var på reise i nærheten, så passet vi på å møtes. Også med barna 🙂

To helger siden, ringte han til meg. Vi pratet en stund før han fortalte at han nå hadde bestemt seg for å forlate Norge. Han orket ikke mer. Han var sliten, og hadde ingen verdighet lenger. Han hadde lenge tenkt på det, og det har jeg jo visst. Planen var å dra til Italia. Flere av hans afghanske venner som har vært ulovlig i Norge, har klart å få oppholdstillatelse i Italia. Og nå ville han også prøve. Han slet med tanken på å forlate Norge…han elsker Norge, til tross for alle problemene. Han har jo fått mange venner i Norge. Og han lærte seg språket godt også de to årene vi var sammen. Han føler seg norsk. Nå må han begynne helt forfra igjen. Lære seg et nytt språk, nye skikker, nye vaner….alt blir nytt. Og han må begynne å kjempe en ukjent kamp. Etter å ha kjempet i Norge i 13 år.

Jeg fikk i går en chat fra han…og under chatten sto det: Sendt fra Venice, Italy. Så han har kommet seg til Italia. Han sendte meg flere bilder han hadde tatt. Bilder av kanalene, gondolene, noen bygninger, og broer. Helt tydelig var han stolt over å ha kommet så langt. Nå skal han til Roma, og sette i gang prosessen der. Men han lurte på hvordan det skulle gå?


Bildet er funnet på Google.

Jeg foreslo at han etterhvert må komme seg ut, møte folk. Da kan han ha en sjanse til å lære å leve livet og språket på italiensk. Men han mener at ingen er som meg. Og det er en som meg han har lyst å møte. Men jeg sa til han, at han møter i alle fall ingen om han ikke kommer seg ut. Så han lovet at han skulle gjøre et forsøk.

Jeg krysser fingrene for min afghanske ulovlige innvandrer. Håper at Italia er snillere mot han enn Norge var! 

 

PS: Av respekt for han, har jeg ikke satt inn bilder eller navnet hans her i innlegget.

 

 

#ulovlig #innvandring #illegal #flyktning #forfulgt

FILMETTERMIDDAG

I dag spiste vi tidlig middag. Rester etter i går, hvor jeg da hadde bestilt kinesisk take away. Det er ganske rimelig, og så holder det til to middager i grunnen. 

Og nå etter middag, har jeg og datteren min, Amalie, sett på film. Vi har sett Madagaskar 3.

En artig film. Hvor jeg hele tiden sitter og ser fascinert, mens jeg tenker hvor flott og levende det er med animert film nå til dags. Alt er mulig 🙂

Det er nesten litt vemodig nå når barna har blitt så store, at man nesten aldri vurderer å se sånn type filmer lenger. Men et hyggelig gjensyn en gang i blant er jo ikke feil.

Det har vært en herlig ettermiddag, og godt å ta det med ro i dag. Har hatt en aktiv helg, og i dag fikk jeg kjenne det i kroppen. Og da er hvile den beste medisin 🙂

Blir nok mer film på meg utover kvelden tenker jeg. Eller serie. Er i modus for det i dag 🙂

 

#film #dvd #kino #madagaskar #madagaskar3 #animert #dyr #sirkus

KLAR FOR JULEBORD

Jeg er ikke bortskjemt på julebord. Det kan jeg med hånden på hjertet si. Da jeg jobbet i barnehage for noen år siden, var det julebord. Kun oss kolleger. Uten følge. Det var koselig det 🙂 Før det, var det smått med julebord. Kan vel omtrent telle alle julebordene jeg har vært på i mitt liv, på sånn ca. 1 hånd. Men da jeg byttet ut barnehage med noe som var mer kontor relatert, så ble det en liten endring. Første året var det ikke julebord. Men andre året ble det julebord. Og da kunne man også ha med følge. Siden jeg ikke hadde følge å ta med, gikk jeg alene. Og det gjorde de fleste av kollegene mine også. Så jeg følte meg overhodet ikke utenfor på noen måte. 

Denne jobben var også mannsdominert. Dvs. jeg var den eneste kvinnen som jobbet der. Det var en stor forandring i forhold til barnehage, hvor tilstanden var motsatt. Det var flest kvinner.

Men, så sluttet jeg på den mannsdominerte plassen. Jeg ble for dyr i drift 😉 Og ikke var helsa helt på stell heller. Så det var i grunnen bare bra.
Jeg sluttet der i vår, og har siden vært hjemmeværende.

Jeg regnet med at det ikke ble noe julebord på meg i år. Var helt innforstått med det. Så gleden var stor da jeg i går fikk telefon, med invitasjon til å komme på julebord på min gamle arbeidsplass. Og dagen for julebordet er i dag, av alle ting. En dags varsel liksom? Men joda…de hadde tatt avgjørelsen om julebord på torsdag, og jeg fikk beskjed i går.

For meg gjorde ikke det noe. Jeg har ikke så lett for å planlegge så langt frem lenger. For jeg aner jo ikke noe om hvordan formen min er, eller om jeg i det hele tatt har ork. Men i dag har jeg ork. For jeg er inne i en litt opplagt periode nå…sikkert fordi humøret er så godt 🙂

Så jeg skal på julebord i kveld. Og er selvsagt 100% klar for det. Vi blir ikke mange, men etter hva jeg har regnet ut, blir jeg ikke i totalt mindretall som kvinne denne gangen. Og det blir veldig kjekt 🙂 Selv om jeg trives godt sammen med bare menn også 😉

Jeg har iført meg den lille røde. Min favorittkjole i heldekkende blonde. Med røde platåsko, sånn at jeg får litt høyde. Jeg måler 162 cm på strømpelesten, men med disse skoene blir jeg 8 cm høyere.

Håret er stylet av min datter, Amalie, på 13 år. Hun har et godt håndlag med hår og klær. Og har fått seg en ny og visstnok fantastisk krølltang, som jeg nå har fått æren av å prøve. Tangen er av merket Mast. Jeg liker krøller og litt fylde i håret.

Så nå er jeg festklar til årets Julebord ♥ 

 

 

#julebord #fest #styling #klær #kjole #sko #krølltang #jobb #jul

DEN FORSVUNNE DIAMANTEN

Jeg holder fortsatt på å rydde og ommøblere i kjelleren min. En jobb som tar dagevis for meg med min lille energi. Men det går jo fremover.

I dag måtte jeg ha litt hjelp. Å flytte på hyller og få dem plassert på kinkige plasser er ikke en enmannsjobb, så jeg tilkalte min datter, som er hos faren sin denne perioden.

Heldigvis hadde hun fått tidlig fri fra skolen.

Hun hjalp jammen godt til, om jeg skal si det sånn. Hun klarte noe mammen ikke klarte. Så all ære til henne altså 🙂

Etterpå koste vi oss med hjemmebakst, og Den Forsvunne Diamanten, brettspill 🙂 Hun vant flest ganger, men det var vel fortjent 🙂

Til helgen får jeg begge ungene hit for noen dager. Da blir det sikkert mer brettspill, og masse kos 🙂

 

#brettspill #diamant #rydding #kos

FARSDAG OG MINNER


Gratulerer med Farsdagen

I dag er det jo som kjent Farsdag. En dag som for min del ikke er så gjeldende lenger på en måte.

Jo, det er jo gjeldende. Jeg passer på at mine barn har en oppmerksomhet til sin pappa, og hjelper til med å finne og bekoste det. For jeg synes det har en verdi at barna tenker litt ekstra på sine foreldre de to dagene i året. Farsdag og Morsdag. Jeg vet jo at de er glade i oss hver eneste dag. Men disse ekstra dagene er det jo hyggelig å ha litt tid sammen.

Min egen pappa gikk bort for 12 år siden. 

Jeg har vært på graven hans og tent lys i dag. Og da fikk jeg tid til å tenke og savne litt.
Det gjør godt det, så lenge etterpå. Jeg har mange gode minner 🙂 Men savnet er like sterkt.

Det er så fint å ha et sted å gå til. Det tror jeg mange av oss trenger når vi savner noen.

Og ellers har jeg tilbrakt deler av dagen med min mamma ♥ Det har vært en god dag så langt 🙂

 

#farsdag #savn #minner  

TRAVEL UKE GÅR MOT HELG

En nokså travel uke går mot slutten. Travel i den forstand at det har vært både en del sosiale stunder, ungene mine har ankommet heimen, og jeg har virkelig prøvd å rydde og ordne litt i leiligheten, til tross for at overskuddet er totalt oppbrukt. 

Det har vært så ille at jeg har brukt opp energien for dagen etter også et par dager, for å komme i mål med ting.
Når det er så ille at til og med det å gå og hente posten gir mestringsfølelse, da er det ikke mye igjen, for å si det sånn.

Men jeg prøver så godt jeg kan, å se det positive i de tingene jeg får til å gjøre, istedet for å dvele ved det negative i det jeg ikke får gjort. 

Nå ser jeg frem til helg 🙂 Den blir travel den også. Jeg har vært så dristig at jeg har bedt til familiemiddag på søndag. Da kommer min bror med familie, og moren vår. Vi blir 9 rundt bordet. Jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg også. En ting er det fysiske, hvor jeg skal lage god mat. Og jeg stresser jo litt, for jeg vil jo at alt skal se ryddig og delikat ut. Men så er det også det mentale. Det med å være sosial, smile og le, lytte og prate. Være oppmerksom. Alt dette tapper enormt med energi. Men jeg vil ikke være den anledningen foruten likevel 🙂 For i en travel hverdag, så er det ikke så ofte man har anledning til å møtes.

Jeg kjenner meg selv og helsa mi så godt nå, at jeg vet neste uke vil bli ganske flat. Det vil ikke være mye å hente, hverken fysisk eller psykisk. Så jeg er glad ungene mine er her, sånn at de kan hente posten og sånne vanskelige ting 🙂

I kveld har jeg planer om kino. Jeg og ungene. Skumringslandet. Det er mange år siden vi sist var på kino alle sammen på samme tid og samme film 😉 Men denne filmen er litt spesiell for oss, siden vi tilfeldigvis snublet over filmkulissene i den tiden da de holdt på å sette dem sammen og gjøre klart til innspilling. Dette var i juni 2011, i Blåfjell i Sokndal, Rogaland. Vi var på familietur, og skulle finne en plass å rigge til grillutstyr og kose oss.


Blåfjellgruvene, med filmkulisser fra “Skumringslandet” i forgrunnen. Dette bildet viser husene sett fra baksiden.


Selvsagt tok vi en spasertur gjennom den lille landsbyen, for å få en feeling av gamle dager, film og drama 🙂


Litt dum beskjæreing på dette bildet, men jeg vet ikke om min daværende kjæreste har lyst å være med så tydelig i blogg. Uansett så viser jo dette bildet litt av byggestilen i den lille landsbyen 🙂 

Min onkel visste om en plass med noen nedlagte gruver, så vi dro dit. Og det var jo som å reise hundrevis av år tilbake i tid da vi så den lille landsbyen som var der. Ingen av oss var forberedt på dette. Vi gikk gjennom gaten, kikket på husene og undret oss litt. Men etterhvert møtte vi på noen som jobbet på settet, og da fikk vi forklart hva det var for noe. Ganske spesielt. Og derfår MÅ vi jo bare se den filmen selvsagt 🙂 

Så får jeg se når neste uke kommer, om jeg fortsatt henger sammen, eller om uka helt forsvinner i hvile og søvn 🙂

Ønsker alle sammen en fin helg i alle fall.

PUS

Pus er en bedagelig type, som bor sammen med meg, og har bodd med meg i flere år nå.

Pus er veldig kosen, men kan også si fra når kosestunden er slutt.

Pus liker å ha kontakt. Så om jeg sitter i stua, og Pus tilsynelatende ligger i sofaen og sover, våkner han raskt til hvis jeg tar en tur på kjøkkenet. Det er ikke alltid at Pus håper på noe godt på kjøkkenet. Oftest så er det kun for selskapets del. Hvis jeg lager middag, finner Pus det mest strategiske punktet på gulvet til å legge seg ned og sove videre. Og da må jeg selvsagt være veldig bevisst på dette, for ellers vil det gå galt, for Pus altså. Og helt klart, så passer det dårlig for meg at en katt ligger og sover der hvor jeg er travelt opptatt med å gå og stå. Og om jeg er så freidig at jeg står helt stille en lang stund, kommer Pus og krøller seg godt rundt føttene mine, for der er det varmt og godt.

Pus pleier også å følge med meg på badet. Og der ligger han og sover på gulvet foran døren, til jeg kommer ut igjen.

Og med både Pus og unger i huset, er harmonien fullkommen. En herlig familie har jeg, og lykken og gleden er perfekt når vi alle er samlet ♥

Men Pus vet å kose seg andre steder også. Som her, oppå eskene til den nye dusjen som skal monteres i morgen 🙂 Snakk om å være bedagelig anlagt! 🙂


Pus liker esker, og de passet veldig fint til å ta seg en liten ettermiddagshvil på 🙂


Isoporen oppi esken var også veldig lun og god. Perfekt for en liten Pus 😉


Det må ha tatt veldig på å åpne disse eskene, for Pus har i all fall lagt seg rett ut, på rygg, totalt utslitt 😉

 

#pus #katt #esker #sove #søvn #bedagelig