Jeg holder fortsatt på å rydde og ommøblere i kjelleren min. En jobb som tar dagevis for meg med min lille energi. Men det går jo fremover.
I dag måtte jeg ha litt hjelp. Å flytte på hyller og få dem plassert på kinkige plasser er ikke en enmannsjobb, så jeg tilkalte min datter, som er hos faren sin denne perioden.
I dag er det jo som kjent Farsdag. En dag som for min del ikke er så gjeldende lenger på en måte.
Jo, det er jo gjeldende. Jeg passer på at mine barn har en oppmerksomhet til sin pappa, og hjelper til med å finne og bekoste det. For jeg synes det har en verdi at barna tenker litt ekstra på sine foreldre de to dagene i året. Farsdag og Morsdag. Jeg vet jo at de er glade i oss hver eneste dag. Men disse ekstra dagene er det jo hyggelig å ha litt tid sammen.
Min egen pappa gikk bort for 12 år siden.
Jeg har vært på graven hans og tent lys i dag. Og da fikk jeg tid til å tenke og savne litt. Det gjør godt det, så lenge etterpå. Jeg har mange gode minner 🙂 Men savnet er like sterkt.
Det er så fint å ha et sted å gå til. Det tror jeg mange av oss trenger når vi savner noen.
Og ellers har jeg tilbrakt deler av dagen med min mamma ♥ Det har vært en god dag så langt 🙂
En nokså travel uke går mot slutten. Travel i den forstand at det har vært både en del sosiale stunder, ungene mine har ankommet heimen, og jeg har virkelig prøvd å rydde og ordne litt i leiligheten, til tross for at overskuddet er totalt oppbrukt.
Det har vært så ille at jeg har brukt opp energien for dagen etter også et par dager, for å komme i mål med ting. Når det er så ille at til og med det å gå og hente posten gir mestringsfølelse, da er det ikke mye igjen, for å si det sånn.
Men jeg prøver så godt jeg kan, å se det positive i de tingene jeg får til å gjøre, istedet for å dvele ved det negative i det jeg ikke får gjort.
Nå ser jeg frem til helg 🙂 Den blir travel den også. Jeg har vært så dristig at jeg har bedt til familiemiddag på søndag. Da kommer min bror med familie, og moren vår. Vi blir 9 rundt bordet. Jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg også. En ting er det fysiske, hvor jeg skal lage god mat. Og jeg stresser jo litt, for jeg vil jo at alt skal se ryddig og delikat ut. Men så er det også det mentale. Det med å være sosial, smile og le, lytte og prate. Være oppmerksom. Alt dette tapper enormt med energi. Men jeg vil ikke være den anledningen foruten likevel 🙂 For i en travel hverdag, så er det ikke så ofte man har anledning til å møtes.
Jeg kjenner meg selv og helsa mi så godt nå, at jeg vet neste uke vil bli ganske flat. Det vil ikke være mye å hente, hverken fysisk eller psykisk. Så jeg er glad ungene mine er her, sånn at de kan hente posten og sånne vanskelige ting 🙂
I kveld har jeg planer om kino. Jeg og ungene. Skumringslandet. Det er mange år siden vi sist var på kino alle sammen på samme tid og samme film 😉 Men denne filmen er litt spesiell for oss, siden vi tilfeldigvis snublet over filmkulissene i den tiden da de holdt på å sette dem sammen og gjøre klart til innspilling. Dette var i juni 2011, i Blåfjell i Sokndal, Rogaland. Vi var på familietur, og skulle finne en plass å rigge til grillutstyr og kose oss.
Blåfjellgruvene, med filmkulisser fra “Skumringslandet” i forgrunnen. Dette bildet viser husene sett fra baksiden.
Selvsagt tok vi en spasertur gjennom den lille landsbyen, for å få en feeling av gamle dager, film og drama 🙂
Litt dum beskjæreing på dette bildet, men jeg vet ikke om min daværende kjæreste har lyst å være med så tydelig i blogg. Uansett så viser jo dette bildet litt av byggestilen i den lille landsbyen 🙂
Min onkel visste om en plass med noen nedlagte gruver, så vi dro dit. Og det var jo som å reise hundrevis av år tilbake i tid da vi så den lille landsbyen som var der. Ingen av oss var forberedt på dette. Vi gikk gjennom gaten, kikket på husene og undret oss litt. Men etterhvert møtte vi på noen som jobbet på settet, og da fikk vi forklart hva det var for noe. Ganske spesielt. Og derfår MÅ vi jo bare se den filmen selvsagt 🙂
Så får jeg se når neste uke kommer, om jeg fortsatt henger sammen, eller om uka helt forsvinner i hvile og søvn 🙂
Pus er en bedagelig type, som bor sammen med meg, og har bodd med meg i flere år nå.
Pus er veldig kosen, men kan også si fra når kosestunden er slutt.
Pus liker å ha kontakt. Så om jeg sitter i stua, og Pus tilsynelatende ligger i sofaen og sover, våkner han raskt til hvis jeg tar en tur på kjøkkenet. Det er ikke alltid at Pus håper på noe godt på kjøkkenet. Oftest så er det kun for selskapets del. Hvis jeg lager middag, finner Pus det mest strategiske punktet på gulvet til å legge seg ned og sove videre. Og da må jeg selvsagt være veldig bevisst på dette, for ellers vil det gå galt, for Pus altså. Og helt klart, så passer det dårlig for meg at en katt ligger og sover der hvor jeg er travelt opptatt med å gå og stå. Og om jeg er så freidig at jeg står helt stille en lang stund, kommer Pus og krøller seg godt rundt føttene mine, for der er det varmt og godt.
Jeg er litt misunnelig på dagens ungdom på ungdomsskolen. Joda, jeg vet at kravene er høye, og mye lekser og alt det der. Jeg har ikke glemt min egen ungdomsskoletid. Men i dag får de velge et andre fremmedspråk. Og det misunner jeg dem virkelig. Vi hadde valgfag vi. Og kunne velge tysk, blant mange andre kjekke fag. Jeg valgte tysk. Jeg har alltid hatt interesse for språk. Engelsk var tross alt mitt favorittfag på skolen.
Men det ble med det ene året med tysk. Og på toppen av det hele, fikk jeg det samme året omigjen i første året på videregående. Veldig stor vits liksom. Det er heldigvis litt bedre struktur på det i dagens samfunn.
Tysken har jeg glemt stort sett. Hadde aldri nok grunnlag til å holde det vedlike. Men engelsken derimot, den holder jeg vedlike. Snakker og skriver godt engelsk den dag i dag 🙂
En liten periode for noen år siden, prøvde jeg å lære litt italiensk, på egenhånd. Men uten særlig suksess. Det er ikke så lett når man skal gjøre det selv. Men noen få gloser lærte jeg jo. Og det var kjekt å kunne i sommer da vi var en svipptur til Roma.
Sønnen min valgte tysk da han kom i ungdomsskolen. Og fikk gode karakterer. Nå er han ferdig med språkdelen i videregående, og kan en god del mer tysk enn meg kan man trygt si.
Datteren min har akkurat begynt på ungdomsskolen. Hun valgte spansk. Og nå nyter jeg godt av å tyvlære litt spanske gloser. Det er gøy synes jeg. Har jo ikke samme hukommelsen som da jeg var ungdom selv, men likevel, noe klarer jeg å huske. Nesten så jeg har lyst å ta et spansk kurs selv. Men bare for gøy. Har vel ikke noe behov for å lære det egentlig. Ikke nå lenger.
Men det er jo litt eksotisk da, å lytte til spansk, og å klare å si noen ord selv. Og så er jeg jo stolt av henne, min datter, som går inn for oppgaven selv, med iver og glans. Så da blir det ekstra kjekt for meg, den stolte hønemor 😉
Skoleferien er over, ubønnhørlig. I alle fall på papiret. Men ikke helt i praksis.
Bildet er googlet.
I disse streiketider er det elevene som får unngjelde. Noen synes det er kjempestas å få forlenge skoleferien en stund til. Noen må gjerne gå på skolen litt nå og litt da, når det er lærere tilgjengelig. Mens noen må på skolen som før.
I mitt hus er det to elever som merker streikens ringvirkninger. Min sønn som i dag har begynt i 3. videregående, og min datter, som etter planen skulle begynne i 8. klasse i morgen.
Sønnen min er avslappet i forhold til dette. Han må på skolen litt innimellom. Men tror ikke han ser på det som noen krise å miste litt skoletid. Antakelig ser han det ikke som umulig å ta igjen det tapte når streiken avsluttes. Og han får jo tross alt en myk oppstart etter skoleferien. For i dag skulle han møte klokken 12.00. Og i morgen skal han møte klokken 11.30. Det er jo luksus å få lov til å sove litt utpå, selv om man skal på skolen 🙂
Min datter derimot, er ikke fullt så avslappet. For hun skal jo tross alt begynne på ungdomsskolen. Og det i seg selv er jo en spenning som hun har ventet en stund på. Klart det er spennende med ny skole, nye lærere og flere nye klassevenner. Men en annen ting som ligger litt til bekymring, er jo at overgangen fra barneskole til ungdomsskole er ganske tøff, for det forventes mer, og arbeidsmengden er litt heftigere. Og nå får de jo tross alt kortere tid på seg til å komme gjennom alt sammen innen skoleåret er slutt igjen. Så hun var ikke spesielt fornøyd med utsettelsen av skolestarten. For der på den skolen, er 8. klassingene permittert til streiken er over. Og ingen aner akkurat nå hvor lenge det er til.
Det er trist med streik. Trist for dem det går utover. Den uskyldige 3. parten. Og i dette tilfellet er det jo faktisk barn det går utover, helt 100% direkte! Kan det være lovlig i grunnen? Men ja, det er vel det. Ellers ville vel ikke streik være et effektivt virkemiddel.
Jeg håper at streiken får en løsning snart, og at alle parter blir sånn noenlunde fornøyde. Og at de kan begynne på jobb igjen, og ta seg av de håpefulle, som faktisk skal arve driften av landet vårt.
Etter mange uker, har jeg endelig fått barna mine tilbake i heimen. De har vært lenge med faren sin, og i tillegg flere uker på ferie langt borte. Helt til USA. Og jeg har savnet dem så mye.
En ting er når de er hos faren sin. For han bor 4 minutters gange fra meg. Og da kan jeg egentlig møte dem når jeg vil, eller når de vil. Da går ukene likevel fort, og savnet blir ikke så intenst. Men når de er bortreist på ferie, blir avstanden så stor, og kontakten minimal. Men takk og lov for mobiltelefon, pc og internett. Da er det jo faktisk til å overleve. Det går faktisk an å sende små meldinger, eller i beste fall ta en samtale.
Å få barna hjem i går, føltes som fantastisk glede for meg. Det var så godt å se dem igjen, så godt å ha dem i hus. Og selv om jeg nok vil stresse litt mer nå når de er her, så er det jo en god type stress i det minste.
Vi laget taco til lørdagskos, og satt på terrassen og spiste. Nærmere midnatt så jeg på temperaturmåleren at den viste 20,5 grader. Og da besluttet vi å lage milkshake 😀 Noe begge barna så ut til å sette stor pris på. Underveis hadde vi tilbragt flere timer med å se på bilder. Først mine bilder, fra Bergen, Stavanger og Prekestolen. Deretter deres bilder fra alle de flotte opplevelsene i Miami, Deerfield Beach, og Key West i Florida.
Nå ser vi frem til sånn ca. 6 uker her hos meg. 6 uker med hverdag, kos og aktiviteter, og en aldri så liten ferietur også.
18 år har jammen gått fort. Jeg synes liksom ikke det er så lenge siden eldstemann var bitteliten gutt som tok sine første famlende skritt på ferie i Tyrkia.
Og i dag, fyller han 18 år ♥
Min kjære lille sønn, etterlengtet, har blitt voksen. Hvor har alle årene blitt av?
Det har jammen vært noen fine år. Daniel er en rolig ung herremann, som aldri har funnet på noen store sprell. Pliktoppfyllende, og ordentlig. 100% til å stole på. Jobber fornuftig med skolearbeid, og har nok sine hemmelige mål, uten at han røper alt for mye om akkurat den saken. På fritiden er det data/spilling, og fotball interesse som gjelder.
Bekymringen er om han får nok søvn? Men den bekymringen tror jeg alle foreldre har når det gjelder sine poder som vokser opp. Kroppen er i full utvikling, og hormonene raser. Og mye som skal læres, mange forpliktelser og forventninger. Det er jammen meg ikke noen spøk å være ungdom i dag. Det er vanvittig mye man skal være obs på, mye man skal kunne, mye man skal ha oversikten over. I tillegg til at overgangen mellom ungdom og voksen er en kamp i seg selv.
Jeg har uendelig mange gode minner fra de 18 årene.
Da han var liten, så var jeg så glad i han, at jeg klemte og kysste på han hele tiden. Noe han etterhvert fikk vist at han ikke syntes var så stas egentlig. Så jeg sluttet jo med det etterhvert. Men passer på den dag i dag, ved passende anledninger, å være litt borti, og i dag dristet jeg meg til å gi han en stooooor mammaklem ♥
Vi har mange gode minner vi, Daniel. Og når vi snart reiser en uke på ferie sammen, så blir det enda flere gode minner å samle på. Og jeg kan for en gangs skyld si at jeg ikke er alene voksen på ferien. Nå har jeg faktisk selskap i min myndige sønn. Så nå blir vi to voksne på tur, pluss en undom, lillesøster, Amalie, på 13 år.
Jeg gleder meg til turen med dere to, som alltid vil være mine søte små barn, samme hvor gamle dere er ♥
Jeg føler meg rik 🙂 Ikke rik på penger, men rik på lykke. Og den største rikdommen er mine to barn ♥ De er ikke veldig like, men vidt forskjellige personligheter.
Jeg vil her fortelle litt om mitt yngste barn, min datter Amalie, på 13 år.
Amalie er en livlig og glad jente, med mange jern i ilden. Et av jernene er sanggleden! Hun synger mye, og har investert i utstyr, mikrofon, Mac, og funksjoner som gjør at hun kan synge med musikk i bakgrunnen, og også gjøre innspillinger. Hun synger så bra, og var så giret på dette, at jeg sporet opp en hun kunne ta sangtimer hos, og faren hennes betalte. Timene var hos en som driver et lite platestudio i Stavanger.
Først måtte hun prøvesynge. For han var skeptisk til om hun var gammel nok til å tilegne seg det han ville lære henne. Og så ville han naturligvis prate med henne. 12 år er jo tross alt ikke en høy alder, og ofte er 12 åringer nokså ukonsentrerte og umodne.
Amalie møtte opp til avtalt tid, pratet litt, sang litt, og mannen med studioet var overbevist. Han ville mer enn gjerne lære henne hvordan hun best kan utnytte stemmen, sangtekniker og det hele. Så hun begynte der, en halvtime i uka, samtidig som hun øvde mye når hun var hjemme. Og lærdommen og utviklingen var utrolig god. Sanglæreren var imponert over hva hun på kort tid klarte å få til, og kaller henne nå et naturtalent.
Nå da vi gikk inn i 2014, tok vi en liten pause i sangundervisningen. Amalie øver og øver, og det er jo viktig å øve mye, for å kunne beherske det hun har lært. Og snart tenker vi på å begynne hos sanglæreren igjen, sånn at hun kan utvikle seg enda videre.
Amalie prøvde seg også i pre-cast til Norske Talenter. Men kom ikke gjennom nåløyet. De sa hun var dyktig, men var usikker på om hun ville takle å stå på en så stor scene enda. Så derfor oppfordret de henne til å få seg scene erfaring, og søke igjen til neste år.
Nå har Amalie begynt å få seg litt erfaring, ved å opptre i større forsamlinger. Og nå aller sist hadde hun et par opptredener på en stor scene, i forbindelse med Riskadagene, i hjembygda der jeg kommer fra. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig beundrer henne….STORT! 🙂 Hun er familiens sangstjerne 🙂
Nå håper vi på enda flere muligheter til å opptre litt rundt om, og så er vi spent på hennes påmelding i Idol Junior. Det er neste store event som er i emning 🙂
Stå på kjære Amalie, dette er supert ♥ ♥ Jeg er så stolt av deg, og så enormt glad i deg ♥
Vi hører nok mer til henne i fremtiden, følg med, følg med 🙂
