Alle bidragene ble presentert i går, og det trengs stemmer for å kåre en vinner. Har du ikke vært og stemt? Da håper jeg du kommer innom og legger igjen din stemme i gårsdagens innlegg ved å klikke på bildet under, og se gjennom alle bidragene, og til slutt legge igjen en stemme på din favoritt. Hver eneste lille stemme er hjertelig velkommen, både for meg, og for dem som er med i konkurransen 🙂 Hjertelig velkommen ♥
Så ønsker jeg deg en strålende mandag og en herlig flott uke ♥ Og tusen takk for stemmen din ♥
Denne uken har jeg nesten ikke sovet. Det er ikke sånn at jeg får for mye søvn sånn ellers heller. Men denne uken har det vært ekstremt. 2 netter helt uten søvn har det blitt. Pluss resten av nettene med kun 2-3 timer pr natt. Det er ikke mye å skryte av akkurat.
Jeg grubler for mye, rett og slett. Jeg har egentlig blitt ganske flink til ikke å gruble så mye. Men siste halvannen uke har det bare skjedd så alt for mye. Den ene tingen avløser den andre. Og jeg blir liggende å gruble. Jeg har jo skrevet om to av tingene som har hendt. Den ene var da jeg oppdaget jeg var kastet ut av ei jeg betraktet som ei god venninne. Den andre var i natt, da jeg skrev om det å ende sitt eget liv. I tillegg har jeg to andre ting også som er med på å holde meg våken om natten. Så det er et salig kaos når jeg egentlig burde tilegnet meg skjønnhetssøvnen min.
Det verste er egentlig at disse tingene her burde ikke være så mye å gruble over egentlig. For jeg kan jo ikke gjøre noe med det uansett. Det med venninna, der har jeg bestemt meg for at det vennskapet kan dø ut. Jeg orker ikke å bruke krefter på det. Så det har jeg ikke tenkt på de siste nettene. Det er en avsluttet sak. Jeg kan gjerne snakke om det, litt, men jeg er ferdig med å kverne.
Så er det to andre ting også. Men også de roer seg nå kjenner jeg. I alle fall den ene tingen. Det handler nemlig om min kjæreste, som i går ble operert. Alt gikk veldig fint, og han kvikner fort til, heldigvis. Så da er det også en bekymring mindre plutselig. Men jeg kommer vel alltid til å bekymre meg for alle dem jeg er glad i. Det er det som kalles å elske ♥
Så sånn sett er denne dagen egentlig ganske god, til tross for et massivt søvnunderskudd. Det å vite at min kjæreste friskner til, det er en fantastisk ting å vite ♥
En ny bekymring fikk jeg også i dag morges. Dere har kanskje hørt om truslene som er fremsatt mot noen skoler og bedrifter i landet denne uka? Trussel om skyting osv. Kanskje noen av dere har fått det litt tett innpå livet også. Tidligere i uka ble en videregående skole her i Sandnes offer for en sånn trussel. Min eldste nevø går der, så jeg ble ganske tankefull. I dag morges fikk jeg vite at nå har også den videregående skolen som min datter går på mottatt en sånn trussel. Men merkelig nok så tok jeg det ganske rolig. Jeg vet at politi og Kripos etterforsker disse hendelsene. Og mest sannsynlig er det en dårlig spøk fra en eller annen som ikke skjønner at dette kan skade mennesker i lang tid fremover. Jeg håper den skyldige blir tatt og straffet hardt. Men vedkommende får nok bare en klapp på skulderen med beskjed om å oppføre seg pent heretter.
Den verden vi lever i er egentlig ganske uhyggelig hvis man skal begynne å gruble for mye. Det er så mye som skjer, så mye vi ikke er herre over. Så det beste er å finne alt det positive, det som det tross alt er mest av, og glede oss over det.
Sånn som her, her skinner solen i dag. Jeg skulle likt å gått tur. Men i dag tar jeg det med ro. For i kveld skal jeg på stand up show, for første gang i mitt liv. Og skal jeg få noe utav det, så må dagen vies hvile 🙂 Så nå, når jeg har postet dette innlegget, skal jeg ta meg en tur ut på terrassen, og nyte de solstrålene som smiler så pent, en liten stund 🙂
Til neste natt får jeg nok sove 🙂
Ha en knallfin fredag, og god helg når den starter ♥♥♥
Da det kom frem i nyhetene at Ari Behn hadde valgt å forlate dette livet, var det en sånn utrolig merkelig følelse. For her i huset hadde vi akkurat pratet om ham. Det var i forbindelse med en humorkommentar om hans “arvtaker”, Durek Verret.
Like etter sier en i forsamlingen vår, som sitter og leser på mobilen: “Ari Behn er død!”. Vi satt som lammet alle sammen, i vantro og sjokk. Nyheten var akkurat kommet ut.
Den påfølgende tiden ble han snakket så varmt om over alt og av alle, i mediene i alle fall. Jeg kjente ham jo ikke, så hva kunne vel jeg si? Men sannheten var jo at han på en måte har vært en hoffnarr i mediene (det er mitt inntrykk). Nå har vel Hr. Verret tatt over den rollen, men han slår tilbake på en helt annen måte. Han har jo en helt annen fremtoning også.
Men tilbake til Hr. Behn. Forfatter, kunstner, far og eksmann, osv. En personlighet som våget å være anderledes, og som attpåtil våget å gifte seg med en vaskeekte prinsesse, med alt det fører med seg av mediesirkus, fest, løgner og bedrag. Prinsessen våget også å være anderledes. Så de to var som skapt for hverandre, synte jeg.
Det er noenogtyve år siden jeg sluttet å lese sladrepressen. Rett og slett fordi tiden ikke strakk til. Og når jeg endelig fikk tid nok, så var det helsa som kom i veien, pluss at jeg heller leser bøker og blogg. Men litt sladder har jeg jo fått med meg likevel.
Noe gjorde at Hr. Behn og prinsessen skilte lag. Og mye har blitt skrevet og nevnt i media om den saken. Jeg har ikke fordypet meg i temaet, men jeg kan tenke meg at med medias hardkjør når noen skiller seg ut, absolutt kan ha vært en medvirkende årsak. Det er vel ingen som glemmer Diana. Og det var pressen som drev henne i døden (på en litt annen måte vel og merke).
Kjente personligheter får aldri være i fred, og det kan absolutt være en påkjenning i ethvert forhold. Og er man da en litt sart person, så kan det fort bli en påkjenning.
Ari Behn ble lovprist etter sin død. Men før sin død, var det sjelden jeg leste noen lovprising av ham. Da var det mer vitsing. Det er i alle fall sånn jeg opplevde det. Da var han en særing. Det trenger jo ikke å være negativt, men i media følte jeg det hadde en negativ klang. Så døde han, og da plutselig elsket alle ham, også de som overhodet ikke kjente ham og som helt sikkert så på ham som en rar særing i utgangspunktet, sånn helt uskyldig.
Da han døde ble han en helt. Eller en martyr. Eller hva man nå skal kalle det.
Hvordan har det seg at en som velger veien ut fra livet kan bli en helt? Det hele ble enormt glorifisert!
Jeg synes synd på ham. Han må jo ha hatt det helt forferdelig, han har ikke sett noen løsning på problemet, annet enn å forlate dette livet.
Jeg synes synd på dem som sitter igjen, og savner ham noe helt forferdelig. For dem tenkte han ikke på da han tok sitt valg. Så hva er så heltemodig med det?
Det aller verste med denne saken, er ringvirkningene, smitteeffekten. Og så glorifisert som dette selvmordet ble, så kan fort sarte sjeler fristes til å velge samme veien ut som Ari Behn gjorde. Jeg sitter her nå, og tenker at det hele burde ha blitt dysset ned til et minimum. Det kunne kanskje redusert engasjementet bitte litt. Men når alt kommer til stykket, så vil det vel skje uansett, at den som har bestemt seg, har bestemt seg, for hjelpen er uendelig langt borte, og det er vanskelig å snakke om det.
På mindre enn en uke, har det skjedd 2 ganger som jeg har hørt om her i distriktet, at noen har tatt samme valget som Ari Behn. Om de har latt seg inspirere kan jeg jo ikke si. Jeg vet jo ikke noe om det. Men tanken slår meg.
For en del år siden, da ene av barna mine gikk på ungdomsskolen, var det to på skolen som valgte den løsningen, å ende sine liv. Med en måneds mellomrom. Det er vel ikke tilfeldig. Den ene lot seg nok inspirere av den andre. Kan han, så kan hun, eller omvendt.
Det snakkes så varmt om at det er mulig å få hjelp hvis man sliter. Men jeg tror ikke så mange av de som trenger den hjelpen faktisk får den. Fordi tilgangen på hjelpen faktisk er en lang og tornefull vei. Det må liksom gå helt galt før hjelpen kanskje kunne kommet. Men da er det ofte for sent.
Så hva med å være litt mer tilgjengelig med den hjelpen?
Hva med å tilby hjelpen på et mye tidligere tidspunkt?
Hva med å informere mye bredere om hva slags hjelp som finnes, f.eks. gjennom media?
For det er ikke sånn at alt kan snakkes ut.
For min egen del, hjalp det å gå til psykolog når jeg slet. Men det er jo så mange slags problemer, og alt kan ikke snakkes ut, alt kan ikke kureres med turer, trening og hverdagslige øvelser.
Jeg visste ikke noe om hva slags hjelp jeg kunne få. Jeg ble veiledet til psykolog av HMS tjenesten i jobben jeg hadde den gangen. Jeg er evig takknemlig for det. For jeg hadde aldri kommet på å ta kontakt med psykolog på egenhånd.
Og det er vel kanskje der feilen ligger? For dem som sliter med hver sine problemer, blir kanskje proppet fulle med piller, istedet for at noen (profesjonelle) forsøker å hjelpe dem med å ta grep i årsaken til problemet. Jeg fikk tilbud av min daværende fastlege om piller selv, men takket nei. Jeg har en viss skepsis for sånt, pluss at jeg er redd for bivirkninger. Så jeg ble glad da jeg fikk tilbud om psykolog via jobben. Det var løsningen for meg, og den fungerte.
Jeg kan jo nevne at jeg aldri ville ha tatt livet mitt, for jeg elsker mine barn, min familie, og mine venner. Og jeg unnet dem ikke sorgen, og den evnetuelle skyldfølelsen de kanskje ville påtatt seg. For det var jo ikke deres skyld at jeg hadde det tungt. Så om tanken slo meg, så hadde jeg aldri klart å gjennomføre. Til det elsker jeg livet og alle rundt meg for mye, heldigvis ♥ Så jeg nådde ikke å bli så enormt dårlig at alt ble helsvart.
Men jeg vet jo ikke hvor langt ned i elendigheten jeg ville endt, hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg ønsker heller ikke å vite det. Jeg er glad jeg ikke fant det ut.
Så hvor banalt det enn høres, sliter du, søk hjelp, eller få hjelp til å søke hjelp! For jo flere som trenger hjelp, jo mer prekært blir det å faktisk skaffe til veie den hjelpen. Gi ikke opp. Glem ikke at det garantert er noen som er veldig glad i deg og vil savne deg noe helt forferdelig hvis du gir opp. Det er en viktig tanke å holde på ♥
Og nå mens jeg sitter her og skriver, runder vi midnatt. Jeg er stuptrøtt, og har egentlig lagt meg for mange timer siden. Men så ble jeg liggende å gruble. Og da fant jeg ikke søvnen. Og det gjorde jeg ikke forrige natt heller. Så jeg er kraftig på overtid her, og med et enormt søvnunderskudd. Jeg fant ut at beste løsningen var å skrive ut noen av tankene mine. Så det har jeg nå gjort. Og nå vil jeg forsøke igjen å finne søvnen. Kanskje virker det denne gangen? 😉 Tiden vil vise.
Ha en god natt alle sammen ♥♥♥
Dagen i dag har gått i ett. Bokstavelig talt. Og det er sjelden. Jeg hadde en dårlig dag i går, og tidligere i dag var jeg heller ikke så sprek. Jeg brukte laaaaang tid på å komme i gang i morges. Så lang tid at jeg ble forsinket til en turavtale. Men jeg kom meg avgårde til slutt.
Jeg skulle gå tur med en venninne på Hommersåk, der hvor jeg er oppvokst. Og tur gikk vi, jeg, venninnen min, og hennes barnebarn som satt i vogn.
Nydelig vær hadde vi på turen, og det var en fryd å gå. Vi gikk ikke fort heller. Formen var ikke helt der i dag. Men fint å rusle langs vannet her. Vannet heter Frøylandsvannet, og er altså i barndomsbygda mi, Hommersåk.
Etter turen dro jeg hjem, skiftet klær, så dro jeg ut for å kjøpe blomst. Så var det hjem å spise litt. Og etterpå dro jeg på kondolansebesøk. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for det tror jeg var godt både for den ene og den andre. Går ikke mer inn på det her.
Så var det hjem igjen, hvile litt, og så kom kjæresten på besøk.
Nå har han akkurat dratt hjem, men før det fulgte han meg i butikken så jeg fikk handlet bittelitt kos for kvelden. For nå skal jeg krype opp i godstolen og se en episode med Gilmore Girls, før jeg kryper til sengs. Og krype er faktisk et nokså riktig ord akkurat nå. For jeg kryper ikke, men er enormt trøtt. Jeg vet at jeg uansett ikke får sove riktig enda, for jeg kommer til å ligge å kjenne på vondtene. Så derfor roer jeg meg enten ned med serie på Netflix, eller bok. Kanskje blir det begge deler denne kvelden.
Men før jeg gjør dette, så er det på sin plass å minne dere på fotokonkurransen som jeg har gående. Det har kommet inn mange flotte bilder. Veldig kjekt. Og det er superflott om det kommer inn enda flere 🙂
Klikk på bildet under for å komme til regler og detaljer for konkurransen 🙂
Da sier jeg god natt, og sov godt. En ny dag kommer i morgen ♥
Jeg har planer om en ny fotokonkurranse. Det er lenge siden sist. Og så har jeg et par tema jeg går og grubler på. Skal se om jeg kommer på flere tema også, sånn at jeg har litt mer å velge i 🙂
Hvilke tema kunne du tenke deg?
Vil du delta hvis jeg lager til en ny fotokonkurranse?
Så er vi jammen kommet to uker inn i det nye året allerede. Og det betyr at det er rett over to uker siden sist jeg skrev noen ord.
Jeg har vært innom og lest litt blogger da, selv om jeg ikke skriver så mye selv for tiden.
Blant annet leste jeg noen blogginnlegg hvor temaene handlet om bloggere. Om bloggere var selvopptatte og egoistiske? Skriver man bloggen for seg selv eller for andre?
Jeg tror at svaret på det er ganske forskjellig. Spørsmålet er jo også hva folk vil lese? Vil de lese om personen som blogger, eller om samfunnet vi bor i? Jeg tror at svarene er like forskjellige der. Det er nå engang sånn at vi har forskjellige interesser, forskjellige ting som driver oss, forskjellige ting som engasjerer oss.
Jeg for min del leser helst om menneskene som skriver. Livet deres, rett og slett. Hva de driver med i sine hverdager. Hvordan de har det hjemme hos seg. Hva de gjør i fritiden. Hva de liker å spise, og å lage. Rett og slett hverdagsblogger.
Men mange mennesker liker å lese om klær og mote, sminke og hår…osv. Det kan være artig å kikke innom, men det ville blitt ensformig å kun lese om sånne ting for meg, som er over 50. Da leser jeg heller blogger som er varierte, som har både det og mye annet i tillegg.
Mange mennesker liker å lese om samfunnsengasjement. Det er faktisk nokså sjelden jeg selv leser det. Men om de bloggene jeg følger skriver litt samfunnsengasjerte ting, så leser jeg det, og kan nikke meg enig eller uenig, alt ettersom.
Jeg ble selv engasjert i en samfunnsdebatt for halvannet år siden. For da skulle bompenger innføres i stor skala. Og er det noe jeg har hatt veldig lite av de 10 årene i forkant, så er det penger. Og de pengene jeg har, har jeg jo lyst å bruke på helt andre ting enn bompenger. Ja, det har jo til og med vært så galt at jeg har sultet.
Men heldigvis så har økonomien forbedret seg, så nå behøver jeg ikke sulte, til tross for at bompengene forsøker å gjøre livet mest mulig utrivelig. Jeg har nå blitt ganske flink til å unngå bommene også etterhvert.
I den forbindelse, at jeg engasjerte meg i akkurat det samfunnsproblemet, så begynte jeg også å lese nyheter. Jeg hadde nemlig ikke lest nyheter på mange, mange år. Og årsaken er at det preger meg så vanvittig. Jeg blir faktisk syk av det, deprimert og nedfor, og lei meg for den skumle verdenen vi faktisk lever i. Men siden jeg nå engasjerte meg i bompengesaken, så måtte jeg jo gjøre et lite forsøk på å holde meg oppdatert. Jeg klarer det ikke 100%, det innrømmer jeg, men jeg får med meg mye likevel. Gjerne via mennesker jeg snakker med.
Så i halvannet år har jeg lest nyheter. Holdt meg oppdatert, både på innenriks og utenriks saker. Og det holder hardt. I sommer som var, det er jo den årstiden som er min beste, da klarer sol og glede å holde tungsinnet borte vanligvis, men denne sommeren, den var så tung, at jeg holdt på gå i frø. Og når jeg nå tenker tilbake, så kan det å lese nyheter ha preget meg så mye at jeg ikke fant så mye å glede meg over. Det er ganske horribelt, men er en medvirkende årsak likevel.
Da jeg nylig leste at den amerikanske presidenten hadde beordret en iransk general drept, og faktisk fikk det utført, da ble det litt mye for meg. For jeg har tross alt fått en bedre psyke etter jeg fikk endret stoffskiftemedisinene mine. Ting er mye lysere enn noen gang. Men på den tiden der, med den nyheten, så ble jeg ganske nedfor. Jeg koblet det ikke med det samme. Jeg tenkte at jeg bare er litt sliten. Men ting skjedde jo….Iran gjorde gjengjeld. Og i tillegg fikk de skutt ned et passasjerfly. Elendigheten vil ingen ende ta. Og jeg kjente at jeg ble så utrolig lei meg når det skjedde. Når det kom frem at det var Iran som hadde skutt ned flyet. De hevder at det var et uhell, en menneskelig svikt. Men jeg tviler litt på det jeg.
Samme hva, ille var det uansett, og det preger meg veldig. Så nå sitter jeg her og vurderer om jeg rett og slett skal slutte å lese nyheter igjen? Kanskje er det best, kanskje vil det gjøre hverdagen min lysere? Jeg skal i alle fall ikke lese så grundig. Det holder med overskriftene. Og så kan jeg heller fordype meg en gang i blant, om noe er så aktuelt at det skal diskuteres her og der. Jeg må faktisk tenke på meg selv. Det er nyttig å være oppdatert, men det kan også skade. Kanskje er det bedre å være uvitende? 😉
Lokale nyheter kommer jeg til å fortsette å følge. De er av og til av det hyggelige slaget. Og uansett handler det jo om ting og tang jeg selv er borti titt og ofte.
Her om dagen skjedde en liten ulykke rett nedenfor her jeg bor. Jeg kunne følge hendelsen fra stuevinduet så og si. Eller fra terrassevinduet da, for å være mer nøyaktig.
En bil hadde rygget i full fart rett opp på to svære steiner som dekorerte en eiendomsgrense. Hvordan dette hadde gått til aner jeg ikke, for jeg så ikke når det skjedde, men jeg hørte braket. Min antakelse er at det kan ha vært en stressete situasjon, hvor føreren har satt bilen i revers istedet for drive. Vi snakker om en el-bil her 😉 En liten en. Jeg tror det var hjemmesykepleien. De har sånne biler, og en annen tilsvarende bil kom og hentet føreren. Veldig leit for de innvolverte. Og da er det greit å ha medlemskap en plass som kan hente bilen og ordne opp.
Denne nyheten kom ikke i avisen. Men den kom opp som nyhet på min Snapchat osv. Lagt inn av meg selvsagt 😉
Sånne nyheter tåler jeg. Ingen mennesker ble skadet.
Og noen dager før dette skjedde, var det en annen nyhet som fikk en liten notis i avisen.
Noen ungdommer hadde satt fyr i en kleskontainer, og brannvesen og politi ble tilkalt. Sånt er jo skummelt da. Pyromaner har jeg lite til overs for. Heldigvis ble brannen fort slukket. Og ingen bodde i huset kontaineren sto inntil.
Nysgjerrige som vi er, dro vi for å kikke på elendigheten, og så fikk jeg noe mer nyhetsstoff til min Snapchat 😉
Litt action i hverdagen går greit en gang i blant, men det må ikke bli for mye.
Nå skal jeg snart ta meg en tur ned til Sandnes sentrum og ta en kikk på stormfloen. Og dette er visstnok et klimaspørsmål. Og da må jeg legge til at klimahysteriet er i mine øyne fullstendig gått av hengslene.
Det virker ikke som at noen kommer på at klimaet har en syklus. Det har vært en istid en gang. Kanskje har det vært mange istider, lenge før mennesket kom til jorda. Hvem smeltet isen den gangen? Det var ikke oss menneskene. Vi var jo ikke her engang. Hvem drepte dinosaurene? Det var ikke oss menneskene, vi var jo ikke her engang. Det er jordens klimasyklus. Jada, dinosaurene ble drept av noe som traff jorden visstnok, eller noe lignende. Men kanskje var klimaendringer også en del av katastrofen? Men vi menneskene hadde ikke noe med det å gjøre.
Og hva med Noah og arken? Det er jo sånt som skjer nå,men i mindre skala. Noah og arken er eventyr, eller kanskje har noe lignende skjedd. Men det er fortalt som en illustrasjon, som en forutanelse. Kanskje er det dette som kommer til å skje en vakker dag? Jorden blir oversvømt. Ikke vet jeg.
Det er vel nokså logisk at vi mennesker er med og fremskynder prosessen. Men vi er ikke alene ansvarlige for det som skjer med klimaet tror jeg. Det er en del av jordens syklus. Det er uansett viktig å være våken og engasjert, og spare klimaet der vi kan. Og det tror jeg de fleste her i landet etterhvert er blitt ganske bevisste på. Vi går jo som et foregangseksempel med panteflasker. Det har vi jo gjort så lenge jeg kan huske. Mens resten av verden ikke hadde hørt om det engang. Så vi begynte her i landet tidlig å være miljøbevisste, og så har det blitt mer og mer. Men vi må ikke bli hysteriske. For jorden hjelper selv til, med sin egen syklus, det må vi ikke glemme. Vi må være bevisste, men ikke bli hysteriske.
Da håper jeg du orket å lese til endes, det ble litt langt dette her. Beklager det. Men når jeg skriver så sjelden, så har jeg likevel mye på hjertet 🙂
Så ønsker jeg alle en bekymringsfri dag så godt det lar seg gjøre ♥
Så har dagen kommet, og vi er ved veis ende dette året, 2019. Dagen for refleksjon over året som har gått er kommet. Dagen vi forbereder oss til å entre et nytt år er her.
Jeg har brukt de siste dagene nå i romjulen til refleksjon. Jeg har tatt noen tilbakeblikk. Romjulen har vært rolig og hyggelig, akkurat som jeg har trengt det, og det har gitt meg tid til å se meg litt tilbake.
For meg har året vært mye preget av helse. Ganske tidlig fikk jeg frikort, allerede i begynnelsen av april. Så tidlig har jeg aldri fått frikort før. Og det i seg selv er en smule småskremmende. Men jeg satser på at det nye året blir litt bedre balansert 🙂
Helsen ja, den er ikke i min favør, men nå disse siste månedene føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Jeg har satt i gang tiltak for å ikke slite meg ut så fort, og det gjør at jeg på jevna føler meg “friskere”. Dvs. jeg varer litt lenger, jeg er ikke totalt utslått når ettermiddagen lir på.
Men jeg må vokte meg vel, for det skal lite til for å bikke meg over og putte meg til sengs hvis jeg ikke følger “planen”.
Det er faktisk mestring i det. Selv om jeg går glipp av MYE som jeg liker å være med på. Jeg har rett og slett måttet bli mye mer egoistisk, tenke mye mer på meg selv, og faktisk lytte til kroppen, sånn på ordentlig. Jeg kan ikke være egoistisk å være med på alt jeg har lyst til, men jeg må være egoistisk på kroppens og helsas vegne.
Noen ganger blir jeg overmannet av tristhet. Mye av det sosiale går jeg glipp av, og det gjør at jeg føler meg litt utenfor av og til. Men likevel er det jo dem som har det mye verre enn meg. Tross alt. Og det unner jeg dem virkelig ikke. Jeg har ikke lyst at noen skal ha det verre enn meg. Jeg synes jeg har det ille nok.
Ja, du synes kanskje jeg høres egoistisk ut nå, og ikke minst sutrende. Men det er jo sånn det er. Jeg må unne meg selv å tenke på meg selv og hvordan ting er hos akkurat meg. Og når jeg selv føler at ting er leie, så ønsker jeg jo ikke det for andre. Det største ønsket er at alle kunne få det akkurat som de ønsker det selv, uten sykdom og sorg. Men vi får vel bare være realistiske og ta det vi får.
Men, nok om disse triste tingene.
Året som har gått har vært et fint år tross alt. Jeg har jo familie, jeg har kjæreste og jeg har venner. Og alle disse har gitt meg mange verdifulle øyeblikk.
I tillegg har jeg fått utført forbedringer på hjem og eiendom som gir høyere trivsel. Og dette fortsetter nå dette kommende året. Når det tross alt er sånn at jeg er veldig mye hjemme, så må ting gjøres for at hjemme ikke skal føles som et fengsel. Så for dem som synes jeg er aktiv med alt jeg forbedrer og pusser opp i mitt eget hjem, så kan jeg fortelle at det er en investering i å gjøre hjemmet mitt til den oasen jeg trenger når jeg tross alt tilbringer så enormt mye tid her. Og jeg kan love deg at det ikke er mye av dette arbeidet jeg gjør selv. Jeg har fått masse god hjelp. Jeg hadde nok aldri blitt ferdig om jeg skulle gjøre noe selv.
Og jeg vil trenge mye mer hjelp dette året som kommer, til å gjøre hjemmet mitt akkurat sånn som jeg behøver det. Så det blir spennende fremover.
Det som har blitt gjort dette året, er at det har blitt bygget en ny parkering på eiendommen, sånn at det er plass til alle bilene som ofte er her samtidig. Og så har jeg fått utbedret terrassestuen min, sånn at den nå ser ganske eksklusiv ut, og ikke minst, at jeg kan bruke den året rundt uten å blåse og regne bort totalt. Det jeg har fått gjort nå aller sist var å bygge dører med store vinduer i, sånn at jeg kan sitte der ute selv om vinden uler og regnet kommer vannrett. Noen stor varme er det ikke om vinteren, men jeg kan tross alt gå ut der og oppholde meg ute inne de dagene jeg ikke er i form til å gå tur. Og dette har virkelig stor verdi for meg.
Akkurat nå er jeg inne i stua mi, men det ville vært perfekt å sitte der ute på terrassen nå, og nyte den flotte soloppgangen. Men istedet sitter jeg her og skriver blogg 😉 Dagen i dag blir en fin dag. Tenk at vi skal få så pent vær på nyttårsaften for en gangs skyld ♥
Kommende år skal det innredes kjellerstue hos meg. Den skal være en frisone for blant annet ungdommene i huset sånn at de kan invitere venner hjem på filmkveld og hva det nå skal være 🙂 Etterpå må soverommet mitt pusses opp. Og der må lages lydhimling og greier. For hvis jeg har lyst å vite hva ovenpånaboen holder på med, så er det bare å ta turen inn på soverommet mitt. Der hører jeg det meste. Jeg hører mye fra naboen på badet også, og det er rommet som står for tur etter soverommet. Og jeg har behov for mye stillhet og ro til tider, så da må tiltak gjøres i den forbindelse.
Kjærligheten blomstrer også hos meg. Pål er mitt lys og min glede ♥ Jeg føler meg så heldig som har møtt ham, og får være hans kjæreste ♥ Vi er vel litt sånn at vi utfyller hverandre. Der hvor jeg er rolig, er han vilter, der hvor jeg har lite energi, er han proppfull av energi. Og følelsene er så gode og varme. Bekymringer er der også. Jeg bekymrer meg for ham, og for hans helse. For han er ikke like flink til å passe på seg selv som han er til å passe på meg. Men forhåpentlig ordner ting seg etterhvert inn i det nye året.
Barna mine er travle med sine studier. Og det er stunder for bekymring der også. Jeg ønsker jo ikke at de skal slite seg ut. Men forhåpentlig klarer de å balansere dette etter egen evne. Det er jo viktig det de holder på med, det er jo tross alt fremtiden det er snakk om.
Jeg ser lyst på året som kommer. Vi starter med blanke ark, og alt kan skje, på godt og vondt. Det er bare å brette opp ermene, og ønske året velkomment.
Jeg har blogget lite nå på tampen av 2019. Det har vært nødvendig å trappe ned en stund. Men etterhvert håper jeg å være tilbake her, i alle fall periodevis.
Tusen takk for dette året som har gått, det har absolutt vært innholdsrikt. Det har vært en glede å følge alle som blogger. Det har vært en glede å følge alle venner på Facebook, selv om jeg den siste tiden har vært en smule fraværende der også. Men jeg er innom og titter, med jevne mellomrom.
Ha en superkjekk feiring i kveld, og ta godt vare på dere selv i året som kommer. God klem til absolutt alle ♥♥♥
Heisann, så er jeg jammen her igjen. Det er i dag en måned siden sist jeg skrev et innlegg. Tiden flyr.
Jeg har lest litt blogg da, men har kommentert svært, svært lite. Dessverre har jeg lest mindre blogg enn normalt. Jeg tok meg rett og slett litt pause. Det var veldig nødvendig.
Så svaret på mitt spørsmål i overskriften er: Ja, jeg har mistet bloggegnisten!
Det er flere årsaker til det.
Den mest fremtredende årsaken er at det nesten slet meg helt ut hver gang jeg laget blogginnlegg. For dem som blogger vet at det ligger mye arbeid bak et fint blogginnlegg. Nå er det kanskje ikke sikkert at mine innlegg er så spesielt fine, men jeg ønsker i alle fall at de skal se fine ut, så da legger jeg jo sjelen i det. Og hver gang jeg hadde blogget litt, var jeg totalt pumpet. Og når det var sånn, så fikk jeg gjort lite annet. Og når energinivået mitt er status: lav fra jeg står opp, så skal det lite til før jeg bruker meg helt opp.
Jeg har jo tross alt hus og hjem og alt skal stelles og holdes i orden så godt det lar seg gjøre. Og jeg er jo alene om dette her i huset. Jeg vil jo gjerne ha det fint og ordentlig rundt meg. Heldigvis får jeg god hjelp av min datter iblant.
Strikke og lese bøker liker jeg også å gjøre. Men jeg orket etterhvert mindre og mindre. Og hadde i lengre tid slitt med dette.
Turene var jo blitt til et minimum. Og når jeg ikke orker å gå tur, så har jeg kanskje ikke så mye å skrive om heller.
Og så er det viktig å ha energi til dem jeg er glad i ♥
I tillegg så sliter jeg med å konsentrere meg, og jeg har dårlig hukommelse, og må lete etter mange ord av og til. Og det er utrolig utmattende, og ødelegger skrivegleden. Og når da ofte ikke blogginnleggene kommer inn på forsiden engang, ja da mister man motet.
En annen årsak, som henger bittelitt sammen med den første årsaken, var det fokuset som flere med jevne mellomrom skriver om, nemlig topplista.
Jeg fikk en følelse av at det å ligge på topplista er alfa og omega. Og for å klare det måtte jeg ha minimum 3 innlegg pr dag for det meste. Og hvem i alle dager har så enormt mye på hjertet at det kan være særlig interessant? Jo, sikkert mange. Men jeg klarer det ikke. Min hjemmetilværelse byr ikke på de store begivenhetene, og dermed blir det vanskelig å vri hodet for å finne noe matnyttig å skrive om. Og når all energi går med på å skrive ett eneste lite innlegg, begynte jeg å føle meg en smule verdiløs. Jeg leste flere blogger som skrev om dette med topplista, og så lenge jeg kun skrev et innlegg til dagen, så lå jeg under. Og da følte jeg det var liten vits, siden det er så viktig å ligge på topplista.
Jeg nådde å bryte meg litt ned de siste månedene før min bloggpause begynte. Det kom til et punkt der jeg bare måtte bryte tvert av. Men jeg sletter ikke bloggen fordet. For en gang i blant skriver jeg noen ord, og plutselig en vakker dag kommer kanskje bloggegnisten tilbake? Det har skjedd før, og kan sikkert skje igjen 🙂
Det å være kronisk syk har sin pris. Man forsøker å henge med, og plutselig innser man at det rett og slett ikke går. Og man må prioritere. Så jeg prioriterer bort bloggen for en periode. Jeg kommer nok heller ikke til å lese så enormt mye blogg nå fremover. Men overskriftene leser jeg ofte. Lureoverskrifter biter jeg ikke på. De hopper jeg over 🙂 Og litt blogg vil bli lest, hovedsaklig på mobilen. Men der er det vanskelig å kommentere, så derfor vil kommentarer fra meg oftest være mangelvare. Det beklager jeg, men det er kjekt å titte innom likevel 🙂
Nå er det den store julemåneden, og mye skal gjøres innen julekvelden. Her blir det stort sett å ta det med ro. Men noen aktiviteter vil jeg nok få gjort likevel. Et par kakesorter skal bakes. Og litt rengjøring og pynting også. Litt hver dag, så går det bra.
På bildet over er jeg på et plantesalg på Jæren. Der hadde de en del julefigurer og masse kunstige juletrær. Og en karet i rene Askepottstilen. Den måtte jeg jo prøve. Pål tok fine bilder 🙂
Julebord har jeg også fått med meg, sammen med Pål ♥ Og heldigvis blir det ikke noen flere før jul. Dette vi var på var egentlig et julebordshow, hvor prinsippet var mye av det samme som Wallmans salonger. Det var et flott show, og deilig julemat, og vi var der sammen med en turgjeng og gode venner. Jeg hadde hvilt godt på forhånd, og ble sengeliggende et par dager etterpå. Det er konsekvensen. Så det er viktig å planlegge nøye når jeg takker ja til aktiviteter, og da spesielt kveldsaktiviteter. Dette var en fantastisk kjekk kveld, og en svært sjelden anledning 🙂
Siden sist jeg blogget har jeg vært en tur i Oslo. Der møtte jeg blogger Karidansen, jeg møtte en god venninne fra ungdomsskolens dager, og jeg møtte en av mine “nye” svigerinner 🙂 Kanskje om jeg får anledning, så kommer det et blogginnlegg eller to fra mine Oslo-opplevelser. Men ikke i dag 🙂
Jeg hadde et par innlegg for noen måneder siden om min kamp mot vekta, og at jeg får god hjelp av min fastlege til å endre på mine stoffskiftemedisiner. Jeg startet denne medisinendringen for 6 uker siden i dag, og det har gitt store resultater i positiv retning. Og det sier jeg mens jeg faktisk sitter her og koser meg med sjokolade 😉 Jeg har gått ned i vekt, og smetter nå inn i en til to klesstørrelser mindre enn for 6 uker siden 🙂 Jeg føler meg heldig som har en fastlege som bryr seg, er interessert og engasjert ♥
Det har skjedd en positiv ting til etter jeg endret medisininntaket. Jeg har fått en mye bedre mentalenergi. Så i stedet for å være tungsindig, så er jeg nå lys og lett. Det er magisk ♥
Dette har jeg også planer om å skrive et innlegg om. Men jeg må bare klare å samle tankene nok. Jeg er jo fortsatt like sliten og utmattet som før, men nå er kampen mot tungsinn og depresjon mye lettere i det minste. Så en ting mindre å bruke så enormt med energi på.
Og så gleder jeg meg til jul. Det gjorde jeg i fjor også, men i mange av årene før det, gruet jeg meg til jul og alt stresset. Nå er tiden en annen og jeg nyter både kjærligheten og roen kroppen min har fått fordi jeg har blitt nokså flink til å balansere energien og ta mange pauser.
Jeg håper alle sammen får en herlig fin desember fremover. Så prates vi nok igjen om litt 🙂
Jeg fortalte her om dagen om mitt lille skumle eventyr sist jeg var ute og gikk tur. Det var den gangen jeg var sikker på at en elg lusket i buskene og kom til å angripe meg, i reneste Halloween stil 😉 Du kan lese om det HER 🙂
Konsekvensene av den frykten jeg hadde den dagen, kom umiddelbart etterpå. Som ME syk tåler jeg lite. Og det er viktig å avpasse aktivitetene mine. Jeg skulle jo denne dagen gå en liten tur. Jeg visste jo at det ville gå greit. Jeg skulle nyte kald og vakker natur, og etterpå skulle jeg dra hjem og hvile en stund før jeg tok til på resten av dagens gjøremål. Det er jo ikke alltid at det går som jeg planlegger. Jeg skulle ha forening om formiddagen dagen etter, altså i går, og skulle forberede til det.
Da jeg kom hjem etter denne nervepirrende skumle opplevelsen, var jeg totalt oppbrukt. Jeg spiste lunsj, og skrev det innlegget jeg linker til lenger oppe, og så gikk jeg å la meg. Kroppen talte sitt tydelige språk. Skjelven og uvel. Kvalm rett og slett. Jeg så ikke klart lenger. Jeg følte meg hinsides utslitt. Veien til senga føltes lang. Jeg slepte føttene etter meg, skritt for skritt. La meg i senga, og sovnet momentant. Og jeg sov i over 4 timer. Våknet i halv sju tida om kvelden, og lurte på hvor jeg var? Jeg følte meg mørbanket. Akkurat som om jeg skulle ha fått juling.
Konsekvensene etter aktiviteter får jeg vanligvis dagen etter, av og til et par dager etter. Og de kan vare i flere dager. Men her fikk jeg det med det samme.
Jeg sto opp, og fikk i meg litt mat. Og så hadde jeg tenkt å se Farmen, som selvsagt går sent om kvelden. Jeg slet for å holde meg oppe og våken. Så fant jeg ut at Åndenes Makt går for tiden. Og jeg fant hele sesongen på On Demand. Jeg har ikke sett Åndenes Makt på mange, mange år. Nå fant jeg ut at jeg måtte se noe som engasjerte meg, for å klare å holde ut. Og den første episoden denne sesongen klarte å engasjere meg såpass at jeg faktisk følte meg litt mer våken. Og da jeg etterpå så Farmen, gikk lufta ut av ballongen igjen. Og veien til senga var eneste løsning. Man skulle jo tro at det skulle bli vanskelig å sovne etter å ha sovet hele dagen. Men neida. Jeg sovnet momentant igjen. Det var herlig. Og jeg sov helt til morges. Og våknet 20 minutter før klokka skulle ringe 🙂
Nå denne morgenen valgte jeg å lage meg en kaffe mocca istedet for te. For fortsatt føler jeg meg litt mørbanket.
I går morges, skulle jeg jo gjøre meg klar til å ha forening. Uten å ha forberedt en eneste ting. Da var gode råd dyre. Jeg måtte lage til noe som var enkelt og raskt å lage. Og så måtte jeg rydde bittelitt, for syns skyld 🙂 Kroppen var fortsatt i ulage etter opplevelsene morgenen før, men jeg visste at det var gode, nære og forståelsesfulle venninner som skulle komme i forening, og vi er bare 3 stykker, så det ville gå bra. De har sett meg ute av form flere ganger før.
Det gikk bra. Jeg hadde heldigvis handlet på forhånd, så da laget jeg til en omelett, og noen ostesnurrer, og litt salat.
Jeg tror maten falt i smak 🙂
Jeg hadde også bakt brownies. Jeg har funnet en oppskrift som har blitt en favoritt, og som er superrask å bake 🙂 Det ble en vellykket forening ♥
I dag er det Halloween, så da har jeg pyntet meg litt 😉 Ved hjelp av snapchat 🙂
Jeg har også fått gå tur i dag med en venninne. Og den turen ble ganske så opplevelsesrik den også. Det skal jeg skrive om litt senere 🙂
Jeg nådde målet mitt sist uke, er en tanke som slår meg. Målet var å gå tur hver dag. Det klarte jeg. Mestring ♥
Denne uken vil jeg ikke klare det målet, rett og slett fordi jeg har slitt meg ut denne uken som nettopp gikk. Så derfor har jeg ikke satt det målet for denne uken. Målet denne uken er å komme meg gjennom den på best mulig måte. Det skal bli et par turer, men ikke hver dag, tror jeg.
Uken starter med en typisk mandag. Sliten, og med smerter. Mandagene er nesten alltid sånn. Og selv om jeg hadde god hvile etter turen min i går, har uken vært for travel med alle turene, og dermed har jeg i tillegg også feber. Feberen kommer veldig lett har jeg funnet ut. En ørliten anstrengelse, og vips, feberen er på plass. Så etter hver tur jeg har gått i uken som gikk, var feberen en fast konsekvens.
I går kveld gikk feberen opp i 38,9. Da var jeg ikke mye høy i hatten kan jeg love 🙂 Men etter en natts søvn, så har jeg kun 38,1 i skrivende stund. Så jeg tror jeg skal lytte til kroppen, og ta det ganske med ro i dag. Jeg har et par ting jeg gjerne skulle gjort da, som å poste en pakke. Og så har jeg jo lyst å gå tur i dag, for været er jo nydelig ♥ Men……foreløpig frister senga mer. Lett hodepine, smerter, feber og slapp. Som normalt.
Jeg sitter her inne i godstolen min nå, og småfryser, og har pakket meg godt inn i varme klær og et pledd.
Se denne vakre rosa himmelen jeg fikk nyte denne morgenen ♥ Da passet det jo godt med rosa kopp også. Disse rosa sløyfe koppene er veldig romslige. Så det tok litt tid før jeg fikk drukket opp teen min. Men med en så nydelig morgenhimmel å se på, så var det jo en fryd.
Tankene mine vandrer avgårde, og jeg tenker på en serie jeg så i går. NRK serien EXIT. Jeg så den på On Demand, som følger med tuneren min. Jeg kan anbefale den serien. Den handler om personer i finansmiljøet i Oslo. Og er basert på virkelige hendelser ettersom jeg har forstått. Men sikkert med fiktive navn. Fy søren altså, la meg inderlig håpe at ikke noen av dem jeg er glad i havner i ei sånn suppe. For der var det ikke mye dydig akkurat. Rett og slett grusomt. Jeg ble nesten litt dårlig. Og det er fordi dette er sannheten. Og i intervjuer jeg etterpå leste, så er visst sannheten enda mer grov og brutal. Jeg ble faktisk sjokkert. Selv om finans og sånt ikke passer til mitt hode, så var det jo mer personene vi fikk følge….personene, vennskapene, familiene, volden, narkotikaen, utroskapen, dramatikken og tragediene. Oh My God sier jeg bare. Jeg ble ganske tankefull og frastøtt. Og jeg tenkte på disse profilerte finans menneskene vi stadig leser om i aviser og sladrepresse, Røkke og co…fy søren, er det virkelig sånn som i serien? Stakkars folk, noe så patetisk.
Nei, takke meg til å nyte en vakker morgen blant normale folk, i normale omgivelser, uten pomp og prakt og alt for mye penger.
Når vi snakker om Oslo, så føler jeg at det er en skremmende by på mange måter for øyeblikket. Mye blind vold, og skumle demonstrasjoner. Det er nesten så jeg har blitt litt redd for å dra dit. Men jeg trøster meg med at det er i helgene de skumle tingene har skjedd til nå. Jeg skal til Oslo midt i uka. Jeg har heldigvis styrt unna helgen.
Og så er det jo sånn at jeg ønsker ikke at frykt skal styre hvordan jeg skal leve mitt liv. Så jeg velger å se at det jo alltid er de skumle tingene man hører om, og ikke alt det flotte og fine som ellers er.
Jeg reiser til Oslo søndag 10. november, og hjem igjen 14. november. Jeg har ingen store planer. Tar dagene som de kommer. Og jeg skal bare kose meg. Kanskje møte mennesker jeg ellers ikke ser fordi vi bor langt fra hverandre, og det vil være en glede. Dette blir en liten ferie for meg, så alle positive ting kan bidra. Det hadde jo vært kjekt å møte noen av bloggerne jeg følger, og som forhåpentlig følger meg også 🙂 Jeg skal møte ei da…Karidansen ♥ Vi har allerede gjort avtale, og det gleder jeg meg masse til. Det blir jo ikke første gang da 🙂 Jeg har også et par andre som ikke blogger jeg kanskje skal møte. I tillegg har jeg jo tenkt å vandre litt rundt, kikke på ting, ta masse bilder, nyte storbypulsen, rett og slett 🙂 Jeg bare trenger å komme meg bort litt. Det er ikke alle som helt skjønner det. Men vi har forskjellige behov. Jeg som ikke jobber, har behov for å reise litt. Rett og slett fordi jeg ellers er hjemme hele tiden, og møter knapt andre folk. Så da vil en sånn tur både stjele energi, og bidra med energi. Jeg gleder meg masse, det er jo fint å ha noe å se frem til også 😀
Har du noen spennende planer for tiden fremover?
Så gjenstår å ønske alle en god mandag og ei herlig uke ♥ Febervarm klem fra meg.
