Det er rart med det, samme hvilken alder jeg har vært i, har jeg alltid vært glad i hjerter ♥ Jeg er en hjertedame 🙂

Jeg vet ikke om det er fordi jeg liker formen godt, eller om det er fordi det er en sånn fin symbolikk, eller om det er fordi jeg har så mye kjærlighet i meg. Det skal være usagt, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av alle 3.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg synes formen er fin, og den kan varieres og likevel se ut som et hjerte.
Symbolikken er veldig fin. Hjertet symbolerer kjærligheten, og livet. Og kjærlighet finnes i mange relasjoner.
Og jeg har mye kjærlighet i meg. Jeg har mye kjærlighet å gi. Og jeg tar gjerne i mot også 😉 ♥

I den siste tiden har jeg trengt ekstra kjærlighet. Mye ekstra. Det har vært flere hendelser i tilværelsen i det siste, som gjør at jeg trenger ekstra støtte, og bekreftelse på at jeg er likt og elsket, at noen bryr seg og at jeg ikke er alene. Jeg har trengt omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst trygghet.

Det er ikke alt jeg forstår av det som har skjedd i det siste. Men det ironiske er at alt smerter i hjertet, det hjertet inni kroppen. Altså ikke i selve hjertemuskelen, for da hadde jeg nok havnet på sykehuset, men den delen av hjertet vi kaller følelser.

Den dagen Norge stengte, 12. mars, den dagen kommer jeg alltid til å huske, for jeg kjente det i hjertet mitt. Altså i følelsene. Det ble nesten som en hjertesorg. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det. Mange fikk reaksjoner på det. Tenk på alle vi plutselig nesten måtte begynne å behandle som fremmede, og holde dem på avstand, dem vi var glad i. Det gjør noe med en, og det er vanskelig å ta det innover seg og forstå.

Så har månedene gått, og i mellomtiden skjer andre ting, som jeg også sliter med å forstå. Og hjertesorgen forsterkes.

Og så kom finalen nå på fredag, når NAV beviste sin mangel på hjertevarme. Og det kan jeg i alle fall ikke forstå. NAV er jo der for å hjelpe. Og jeg skal nok få min hjelp, men det må jeg kjempe for. Og er det noe jeg omtrent ikke orker å tenke på nå, så er det å kjempe. Men jeg skal gjøre det, jeg må gjøre det, hvis jeg skal overleve.

Og jeg har opplevd mye kjærlighet den siste tiden. Gode venner, og min aller nærmeste familie har sett hva jeg har trengt, uten at jeg har sett det helt selv. De har hjulpet meg, de har kommet på besøk, de har åpnet opp for at jeg kan ringe når som helst, og de kommer til meg ved det minste vink. De har sørget for å være her for meg, og de har hatt med seg oppmerksomheter, og dullet for meg etter beste evne. De har vært gode samtalepartnere og tilbydd en skulder å gråte på, og de har handlet for meg, når jeg har trengt det. Samme hva jeg har trengt. Det er kjærlighet det, det er hjertevarme ♥ Hvor hadde jeg vært i dag, uten dem? Jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg er utrolig takknemlig for dette. Og jeg er så utrolig glad i alle sammen ♥ Jeg kjenner det i hjertet mitt, gleden over å ha disse i livet mitt. Disse som bryr seg, og som plukker opp bitene av meg når jeg går på en smell.

I dag var min datter innom en liten stund. Det gjorde godt. Hun leste gjennom vedtaket fra NAV, og kom med et par uttalelser. Og jeg tenkte at selv om hun bare er 19 år gammel, har hun jammen et utrolig godt blikk for det som sto der og hvordan ting faktisk burde være, og hvordan det burde ha sett ut, det brevet. Men så var jo også rettslære et av favorittfagene hennes på videregående 🙂

Når jeg kommer mer til hektene igjen, skal hjertet mitt få lov å vise tilbake den samme hjertevarmen som har blitt meg til del fra gode venner og nærmeste familie. Og jeg satser på at de ikke synes jeg er helt hjertetom nå for tiden heller. Men det er vanskelig når man føler seg mer død enn levende enkelte dager, og bare har behov for å få, og ikke helt klarer å gi i samme skala. Men det kommer, gi det litt tid, det kommer 🙂 Alt til sin tid ♥

Forleden dag delte en av mine Facebookvenner en video. Videoen er av hennes datter og en venn, som fremfører sangen True Colors.
Nå snakker vi amerikanere altså 🙂

Men da jeg åpnet videoen, så var det som et tegn. Denne sangen passet helt perfekt inn i mitt liv akkurat nå. Rett og slett vakkert ♥

Jeg kan fortelle at Jacqueline Lord som spiller og synger her, er modell, skuespiller, og musiker. Jeg har ikke møtt henne, men jeg har møtt hennes mor (som delte videoen), som er gift med en tremenning av meg. De var på besøk her i landet for noen år siden, og da var de hjemme her hos meg en tur, før vi etterpå dro ut på tur og så oss om i distriktet og besøkte stedet våre aner kommer fra 🙂 Og da denne videoen dukket opp, følte jeg det nesten som en gave. Jeg føler meg nesten litt knyttet til den…hehe 😀 For den passet så godt akkurat nå.
Den passet helt perfekt til mitt hjerte ♥ Og musikk er faktisk god medisin og stemningsskaper ♥

Ha en herlig hjertevarm søndagskveld ♥

Nå er det bare litt over en time til vi avslutter Mai 2020, og været er fortsatt upåklagelig. Jeg har storkost meg med sol og varme, og gjester.
Sånn midt om dagen kom Pål på besøk, og vi fikk pratet litt. Han er svært travel for tiden, så det er ikke så ofte vi sees.

Så fikk jeg solt meg litt også, og sanket nødvendig tilskudd av D-vitaminer 🙂

Jeg kan forsikre om at jeg fikk nok sol i dag, for jeg ble forsiktig brent. Solen var mye sterkere enn jeg trodde.

Litt senere på dagen fikk jeg besøk av et vennepar. Og de kom også kjørende i en stilig bil, som en stund sto og prydet gårdsrommet mitt 🙂

Denne gangen var det en svart MG 🙂 Stilig bil ja 🙂

Vi satt på terrassen og pratet, drakk kald drikke, og spiste frukt og chips 🙂

Så dette har til nå vært en veldig sosial helg, med mye besøk. Og tenk, hele to ganger har flotte biler prydet gårdsrommet denne helgen. Først ut en rød Corvette, og nå i dag en svart MG. Kan det bli flottere? 😀

Veldig koselig har det vært, og jeg har virkelig hatt behov for dette. Det er noe med det, selv om jeg er nokså nedkjørt, så gir det en god følelse å få besøk 🙂 Og det ER LOV å komme på besøk til meg, selv om jeg ikke alltid er i min beste form.

I morgen skal jeg på familieutflukt. Og det blir i Flekkefjordstraktene, eller deromkring. Det gleder jeg meg veldig til. Blir kos å få en tur og piknikk 🙂

Nyt resten av pinsehelgen ♥

I dag har altså vært en helt fullkomment nydelig dag. Nesten som i Syden. Manglet bare svømmebassenget og stranden.

Det er strender nok her på Jæren, men det var ikke min prioritet nå, for jeg har jo min egen oase, som jeg trives veldig godt i.

Og dette været, det gjør at alle vondtene reduseres litt. Og jeg merker at kroppen fungerer bedre, selv om jeg egentlig er ganske så utmattet og trøtt etter gartnerarbeidet mitt i går. Men når ikke vondtene er så fremtredende, så blir jo humøret og opptimismen så mye bedre 😀

Og min oase er en stor terrasse i 2 plan. På øverste planet er mesteparten av terrassen overbygget, og i høst fikk jeg også satt på foldedører. Da kan jeg bruke terrassen store deler av året. Noe som er bra for meg de dagene jeg ikke orker å gå tur og sånt.

I dag åpnet jeg foldedørene helt, for første gang etter de kom opp. Det var jo skikkelig ørkentemperatur inne i oasen, og det hjalp litt å lukke opp dørene. Men med over 20 grader ute i skyggen, så er jeg svært lykkelig, og klager overhodet ikke ♥

Om ettermiddagen fikk jeg besøk av et vennepar. De ankom i dette gliset, som vakte litt oppmerksomhet i nabolaget 🙂 Veldig stas det, og flott bil, spesielt fargen ♥

Vi plasserte oss på terrassen, på det nederste planet, for å nyte ettermiddagssolen direkte. De hadde med seg bobler, og jeg ordnet alkoholfri drikke, frukt og snacks.
Dette var virkelig dagens høydepunkt for meg, pluss litt til 😀

De hadde til og med gave til meg, selv om det enda er noen uker til jeg har bursdag. 3 uker til faktisk, når jeg tenker over det. Men det er virkelig mye omsorg i gode venner ♥ Man blir jo rørt og glad over sånt ♥

Vi satt på nederste terrassenivå helt til solen forsvant bak huset, og så flyttet vi opp i terrassestuen.

Dagen har vært helt perfekt, og jeg har storkost meg. Ble ganske trøtt på tampen, og da var det litt vanskelig å henge med, men så lenge vi ikke var så veldig mange, så gikk det godt ♥

Nå i kveld har jeg gjødslet plenen, og vannet godt. Så nå er jeg klar for en god natt 🙂

Og jeg gleder meg til en ny soldag ♥

Hva har du gjort i dag?

Jeg har mange venner.

Fjerne venner, gode venner, nære venner, brevvenner, bloggvenner, bestevenner.

Venner finnes i mange varianter. Man kan ikke være like nær og god venn med alle. Man kan ikke ha like god kontakt med alle. Man kan ikke ha like ofte kontakt med alle. Sånn er det bare. Det regulerer seg litt selv.

For meg tok dette med venner litt av for noen år siden. Jeg slet veldig med meg selv, noe jeg har innsett i ettertid. Og reaksjonen min da var å gå ut i den store verden, og finne flere venner, skape nye kontakter.

Det var ikke noe galt i det, annet enn at jeg da på en måte kanskje sviktet litt de vennene jeg allerede hadde. For når man skal ha et digert nettverk, så blir det ikke tid nok til å pleie like mye kontakt med alle.

Men jeg var i en situasjon at jeg følte meg litt misforstått. Jeg var alene om å være hjemme på dagtid, jeg følte meg ensom, rett og slett. De vennene jeg allerede hadde, var jo opptatt med sine travle liv, jobb, familie, og alt sammen. Helt forståelig. Mens jeg selv, jeg var hjemme alene hele dagene, og lengtet etter voksenkontakt og en tilværelse jeg kunne føle jeg var en del av. Sånn blir det jo gjerne når man må slutte å jobbe. Helsa skrantet fryktelig, og i tillegg falt jobben bort, og da også på en måte vennene. Jeg følte at de vennene jeg hadde, hadde jeg lite til felles med plutselig. For jeg hadde mistet så mye av meg selv.

Løsningen da ble å finne nye venner, noen jeg kanskje kunne kjenne meg igjen i?

Jeg meldte meg inn i et par vennegrupper på Facebook, og noen singelgrupper også, siden jeg på den tiden var enslig. Noe som selvsagt ikke gjorde saken noe bedre 😉

Etter kort tid, hvor jeg begynte å være med på arrangementer og sånt i regi av disse gruppene, fikk jeg også nye venner. Ganske mange venner faktisk. Og mange av disse, var hjemmeværende på dagtid.
Endelig hadde jeg noen å ha noe til felles med.

Det er ikke sånn at jeg unner noen å være syke sånn at de ikke kan jobbe. Jeg unner ikke meg selv det heller. Men det er ensomt å være langtidssyk. Og spesielt når man ikke engang har en diagnose eller noen å prate med som kan forstå. Det tok litt tid før jeg fant noen som hadde det mer som meg. Og det fant jeg faktisk gjennom bloggen, når det kom til stykket. Ikke at jeg prater så mye med dem, men det å vite at jeg ikke er alene, det er en enorm trøst i det. Veldig leit at noen skal ha det som meg, eller kanskje til og med enda verre, men det er likevel en trøst å vite at man ikke er alene, at det er noen der ute som forstår.

Venner, det er jo så utrolig viktig. Og den perioden da jeg var på konstant utkikk etter nye venner, var jeg også veldig aktiv. Jeg nektet å innse at jeg var syk. Jeg ville være som alle andre. Så jeg sto på, gikk turer, var med på arrangementer, og jeg spiste minimalt, og sov nesten ikke.

Sånt kan jo faktisk drive et menneske inn i døden. Jeg har innsett det nå. Men jeg var ikke obs på det den gang. Jeg hadde jo ikke fått noen diagnose. Jeg fikk bare høre at man kunne tenke seg frisk. Man kunne jobbe seg frisk. Så da ville jeg jo gjøre det. Jeg ville ikke være syk. Så jeg begynte å jobbe meg mot frisk, trodde jeg. Og livet var jo fantastisk den perioden der. Jeg stengte ute alt, nektet å kjenne at kroppen sa stopp. Jeg kjørte på, akkurat som at jeg hadde fått meg et ekstra gir.

Nå i ettertid ser jeg jo hvor galt det var. Da jeg hadde kjørt dette løpet i ganske lang tid, møtte jeg veggen igjen. Totalt. Og var jeg ikke syk før, så ble jeg det i alle fall nå. Hele helsa var generelt blitt mye dårligere. Store smerter daglig, konstant feber i lange perioder, betennelser på de underligste steder, og totalt utmattet og sengeliggende alt for ofte. Jeg hadde jo tross alt ikke vært sengeliggende i særlig grad tidligere. Det er dette som kjennertegner sykdommen jeg etterhvert fikk diagnose på, ME. Kjennetegnet er PEM, tilstanden man får etter man har overanstrengt seg. Anstrengelsesutløst sykdomsforverring. Jeg klarte å pådra meg dette i permanent grad ved å være så overaktiv og ha steintro på at jeg kunne tenke meg frisk. Når jeg nå overanstrenger meg, så skal det altså ikke mye til før jeg må stenge ute verden en stund, gjerne i noen dager, men oftest holder det med en dag.

Og hva da med vennene? Hvordan skal de forstå dette?

Jeg har faktisk begynt å finne tilbake til mine gamle gode venner. Det kan ha litt med at enkelte av dem også har fått endret sin livssituasjon litt. Man kan prate sammen, og finne at man både forstår, og får forståelse. Men også det at vi kan ha misforstått hverandre tidligere. Når livet var veldig travelt.

Jeg klarer ikke å leve livet på et høyt gir lenger. Det meste av arrangementene jeg var med på i den aktive perioden, de vil jeg ikke klare i dag. Det er helt utelukket. Det har blitt så ille at jeg må gi avkall på det meste, og så planlegge nøye det jeg faktisk blir med på. Jeg må konsentrere meg om noen få ting, og noen få mennesker om gangen. Og jeg klarer ikke å være aktiv i det å ta kontakt med vennene mine. Det er dem som må ta kontakt med meg. Da er det lettere for meg. Men jeg gjør noen spede forsøk i blant 🙂 Men takket være at de nære vennene faktisk holder et godt tak i meg, og tar kontakt ofte, så føler jeg at jeg er en del av noe, at jeg har et nettverk, og at jeg betyr noe. Så jeg er så uendelig glad for de vennene som har tatt tak i meg, og holder meg godt fast. Det er en livline på alle måter.

Jeg har i ettertid fått vite at den overaktive perioden hvor jeg var enormt sosial, og knapt sov og spiste, var en form for depresjon. Manisk. Forhåpentlig en engangsopplevelse. For det har jo gjort meg sykere. Det er mange år siden dette skjedde, så derfor er ikke faren for gjentakelse så stor. Men det var farlig når det skjedde, for jeg sluttet å tenke fornuftig. Og i dag er jeg glad det endte godt. Tross alt. Ja, jeg ble sykere, men jeg er nå fortsatt i live 🙂

Venner, de er utrolig gode å ha, i medgang og motgang. Viktig å ta godt vare på vennene sine. Og jeg er så glad i de vennene jeg har, som holder kontakten og viser at de bryr seg, for de kjenner og forstår mine begrensninger.
Og selv om jeg ikke klarer å være så aktivt oppsøkende selv, så bryr jeg meg om vennene mine jeg også. Hjertet mitt er alltid åpent for mine venner ♥ Og om de tar kontakt, så er det utrolig velkomment og et høydepunkt når det skjer ♥

I går var det forening igjen, jeg og mine to gode venninner fra barndommen. Vi treffes en gang i måneden til hyggelig lag, hvor vi veksler på hvem vi besøker.
Nå i coronatiden, treffes vi utendørs, og har med egen mat, og går tur.

Sist måned gikk vi tur i området hvor jeg bor. Og da så vi ulv. I går gikk vi tur igjen i mitt område, og da så vi også ulv.

Nå skal det sies at det er mye ulv i mine trakter. Men de er laget i granitt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er 7 ulvunger og en storeulv. Og de er plassert på forskjellige utsiktspunkt fra bydelen hvor jeg bor. Ulvungene er kledd i fotballdrakter, og representerer 7 av bydelene i byen.

På disse to turene har vi nå sett alle ulvene. Dvs. de ulvene som faktisk fortsatt er her. For i årenes løp er det for enkelte rastløse individer en viktig sak å begå herverk, så noen steder er ulvene borte. Og så og si alle stedene er ulvene ramponerte, bortsett fra storeulven, som representerer byen Sandnes. Den er ikke så synlig ramponert.

I går så vi 5 av ulvene. En av de 5 så vi forrige måned. Men det var der vi valgte å campe og spise får lunsj denne gangen.

Vi gikk fra meg og opp til Hanabanen, som var vårt utgangspunkt denne dagen. Og vi valgte å gå nedenfor banen, på det som heter Svinefjellstien. Det er bra det er gjerde langs stien, for det er stupbratt ned på enkelte partier.

Noen har gått her med slitte sko før oss, så der var litt av sålen liggende igjen.

Men vi trasket trygt avsted på gode sko 🙂

Så kom vi til den første av småulvene på vår tur denne dagen, på Krågaberget. Den har fått en solid betongkasse å stå i, så kanskje ikke noen ser seg fristet til å stjele den. Armene og ørene er borte, men de fleste av ulvene mangler kroppsdeler dessverre.

Utsikten inn til Sandnes er i alle fall upåklagelig.

Rett over på andre siden av Gandsfjorden består seg av havneindustri og bebyggelse.

Vi nyter solen litt før vi trasker videre 🙂

Gjennom litt mer skog, tester jeg kameraet, for å se hvordan dybdeskarpheten blir med kameraet. Og jeg er ikke superfornøyd. Må visst teste litt mer etterhvert 🙂

Fine små hvitveiser, som tronet på en liten mosetopp 🙂

På Langafjedle står denne lille ulven og skuer utover Gandsfjorden.

Det fine med alle ulvene, er at det er benker der, sånn at man kan sitte og ta seg en hvil.

Så gikk turen videre oppover, helt til toppen der hvor Storeulven står og passer på byen. Dette er jo mitt favorittsted, Ulvanuten, og jeg nyter hver tur opp dit. Ekstra kjekt når jeg har med meg gode venner ♥

På vei nedover fra Ulvanuten besøker vi denne lille ulven på Høgaste, men den er borte. Kan det ha noe med den tette vegetasjonen å gjøre? Det var kanskje ikke så lett å akseptere at den ble så innestengt?
Neida, ulvungen har vært borte i mange år, men jeg håper gode sjeler snart får satt den på plass igjen 🙂

Fra Høgaste har man god utsikt over Hanabanen 🙂

Vi besluttet å sette oss på benken på Skolefjedle. Der står også en liten ulvunge, som du kan se bittelitt av såvidt, bak Kristine som holder på med mobilen sin. Her var det lunsj som var målet, og da var vi blitt ganske sultne etter å ha gått så langt 🙂

Selv hadde jeg bagels, som jeg hadde fylt med kalkunpålegg, philadelfia, tomat og agurk. Som snacks/dessert hadde jeg jordbær og druer. Og iste å drikke 🙂

Dette var en kjempekoselig tur i fine omgivelser og i nydelig vårvær. 18 grader hadde vi på det meste, og det gjør godt for kropp og sjel ♥

Dagen i dag håper jeg også på en tur, men vi får se. Er ganske sliten nå, så det må bli nokså rolig tur i såfall 🙂

Har du turplaner i dag?

Nå om dagen er det nok mange som kjenner på det med å være avsondret fra omverdenen, det å ikke kunne gå på besøk, eller få besøk. Sosiale tilstelninger blir avlyst, og man blir kanskje sittende hjemme med følelsen av å være ensom og forlatt.

I en lang periode for flere år siden var jeg ensom. Og for å bøte på det, var jeg enormt aktiv i forskjellige chatteforum, og noen ganger også på skype.

Nå er det ikke sånn. Nå har jeg fått mer kontroll, jeg har fått mye mer selvfølelse, og så har jeg jo voksne barn og kjæreste. Den gangen var barna yngre, og det blir ikke det samme å snakke med et barn som å snakke med et voksent barn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg liker ikke så godt å snakke i telefonen. Ikke etter jeg ble syk. For jeg føler jeg mister mye når jeg ikke kan se den jeg snakker med.

Og i disse tider er det jo sånn at man rådes til å ringes litt oftere enn ellers, siden mange kanskje er ensomme hjemme.

Jeg og min venninne, Kristine, hadde avtale om å gå tur i dag. Men så var ikke været det beste, og vi preges jo av alt som skjer for tiden. Så Kristine foreslo at vi kunne rigge oss til i hvert vårt hjem, med strikketøy og te eller annen drikke, og så kunne vi være på besøk og være sammen på Messenger. Da kunne skravla gå, og med video på, så kunne vi også se hverandre. Og da er i alle fall jeg godt hjulpet 🙂

Som sagt, så gjort 🙂

Her er vi, i samtale. Og det føltes nesten som vi var i lag i samme rom. Samtalen gikk lett, ingen hakking i lyden, og vi snakket om alt mulig, akkurat som vi ville gjort på tur eller hjemme hos hverandre.

Strikketøyet hadde vi begge, og hun ble nesten ferdig med sitt prosjekt, mens jeg holder på med andre armen på mitt prosjekt, men disse vises ikke her.

3 (tre) timer hadde vi vår sosiale kontakt! Godt benket i hver vår godstol/sofa, med alle bekvemmeligheter rundt oss. Tiden fløy 😀 Akkurat som den alltid gjør ellers også når vi er i lag.

Så pratet vi om neste gang vi har planlagt forening. Og da er kanskje dette måten å gjøre det på, for å overholde retningslinjene som er satt av myndighetene. Tiden vil vise 🙂

Gøy var det i alle fall, og et veldig godt alternativ til både det å treffes, og å prate i telefonen.

Hvordan holder du kontakten med dem du nå ikke kan møte?

I det siste har det jammen vært mye som har stått på synes jeg. Men, det skal ikke mye til for at jeg får den følelsen da.

Jeg er spent på utfallet for min uførsøknad som jeg vet er til behandling i disse dager. Og i den forbindelse sendte NAV meg til en lege de hadde valgt. En spesialist på sitt felt. De mente de hadde for lite utfyllende om meg og min helse. Og det er her følelsen av at det er mye som står på kommer inn.

I løpet av de siste to ukene har jeg vært 3 ganger hos denne legen som NAV ville jeg skulle gå til. Og det endte med enda en diagnose, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg har jo allerede en lang liste diagnoser, og jeg syntes ikke jeg trengte flere nå. Men det fikk jeg likevel, enten jeg ville det eller ei.

Siste gangen jeg var hos denne legen, var på torsdag. Da kom jeg ut med diagnosen surrende rundt i hodet. Og det sendte meg faktisk rett i seng. Jeg ble så sliten av hele greia. Og selvsagt, å gruble på ting, gjør ikke følelsen noe bedre.

Fredagen var rolig, veldig rolig. Jeg brukte dagen til å fordøye den siste tidens hendelser, og til å hvile ut. For uken var jo travel sånn ellers også. Høydepunktet var tur med en venninne på onsdagen.

Så fredagen, da følte jeg at jeg hadde fått skikkelig juling.

Så kom lørdagen. Og den var bare av det gode. Den skulle bli en helt sorgfri dag, helt uten grubling og bekymringer. Da valgte jeg å legge alt til sides, og bare kose meg.

Den dagen hadde jeg og Pål en dag i Stavanger med et vennepar, Kristine og Thorfinn. Og nå snakker vi på dagtid altså. Og sånt er helt perfekt for meg. For det er jo om dagen jeg har de beste forutsetningene for å faktisk kose meg.

Vi tok båten fra Hommersåk (barndomsbygda mi) til Stavanger. En båttur på ca. en halv time. Det var ruskevær denne dagen, så vi bestemte at det var best å holde seg mest mulig innendørs.

Om dette bildet er en dugende illustrasjon for en helt sorgfri dag skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at elegante glass og glade farger hjelper på både humøret og stemningen.
Jeg fikk faktisk et spørsmål av (NAV)legen, om jeg drakk alkohol? Og da måtte jeg svare at jeg drikker svært sjelden, og at jeg ikke har for vane å overdrive. Så da må jeg jo bare presisere overfor deg som leser her, at kun det ene glasset her er mitt 😉
Det ble noen glass til av ymse drikke. Men ikke mange når man tenker over antallet timer vi tilbrakte denne dagen i storbyen Stavanger.

Vi startet dagen forsiktig. Vi ankom byen i 12 tiden, og da var det jo lunsjtid. Så vi fant veien inn til en plass som serverer deilige bakervarer, Våland Dampbakeri og conditori. Jeg unnet meg en solid blings med ost og skinke, et suksesskakestykke og en kaffe mocca. Pluss et glass vann 🙂 Pål var litt mer forsiktig, med kun et kakestykke…ostekake ser det ut til 🙂

Jeg hadde faktisk ikke vært her før, så nå vet jeg at her inne smaker maten godt. Men jeg har jo flere gode steder det smaker godt å spise i Stavanger, så egentlig burde jeg vel ta turen litt oftere 🙂

Etter lunsjen beveget vi oss mot Fargegata i Stavanger. Det var såpass ruskevær at jeg ikke tok bilde av selve gata i dag. Drinkene her får være fargebidraget til gata denne gangen. Og drinkene fant vi på et sted som het Pjolter og Punsj. Jeg hadde ikke vært der før. Men de aller fleste drinkene deres hadde akevitt i seg. Og akevitt er jo ikke noe man akkurat sitter og drikker på utover dagen, men den er jo god til å hjelpe å fordøye maten. Så det var kanskje det vi forsøkte på når vi bestilte disse drinkene 😉
Gode var de i alle fall, og bartenderen var hyggelig. Det eneste vi kanskje hadde å utsette på stedet var at det kom en trekk akkurat der vi satt, sånn at vi ble litt småkalde. Så da de fargeglade drikkene var drukket opp, beveget vi oss videre.

Det neste stedet vi trakk inn på hadde dette mottoet: Always be a fat unicorn. Og ja…man kan jo saktens føle seg litt sånn når man virrer rundt i storbyen og inntar både mat og drikke 🙂
Alle utesteder har sin dekor. Noen har mye, noen har lite. Men akkurat dette stedet har litt av hvert.

De hadde også et bord med to stoler ved et stort bilde av mitt idol, Marilyn Monroe. Men vi var jo fire, så vi trengte et større bord.

Og da endte vi opp rett ved baren, et høyt bord med barstoler. Og det passet jo bra for lille meg, for da fikk jeg jo litt oversikten. Og pynten rundt her var også nokså spekulativ, og artig. Og flotte Kristine poserer her med et glass vin.
Selv valgte jeg meg en kaffe mocca igjen. For da var jeg litt frossen etter den forrige plassen, så jeg trengte noe å varme meg litt på.

Så gikk vi videre, og endte på Hanekam. Det var ikke mye hanekammer å spore, men et digert hai-gebiss truet med å ta en jafs av meg der jeg satt.

På dette stedet satt de andre med varm drikke ala kaffe og te, mens jeg skålte lystig med et glass vin 🙂

Og heldige var vi damene, for doen var nær. Og siden herredoen var litt lenger borte, så var det flere herrer vi så, som benyttet seg av damedoen. Jeg skjønner dem godt, jeg, i nødens stund 😉

Så kom vi til middagstid, og da bestemte vi oss for gresk mat. Og lykkelige ble vi der, for vi fikk bord ved peisen. Og den varmet helt vidunderlig. Og med et glass rødvin kunne jeg virkelig innbille meg at jeg satt på en gresk taverna og slappet av sammen med gode venner i solen.

Gresk mat varmer også, uten å være tøft krydret. Jeg valgte Stifado, som ga gode minner fra tidligere ferier på de greske øyer.

Etter å ha varmet oss med den greske maten, begynte vi å tenke på hjemveien. Og båten går ikke akkurat når det passer oss, så vi valgte å gå innom ett sted til før båten skulle føre oss hjemover igjen. Der fikk vi jammen en “selfie” ved hjelp av en av de andre gjestene på etablissementet 🙂

På båten var det godt å lene seg litt inntil kjæresten. Jeg begynte å merke at timene var blitt mange, og at jeg hadde hatt det veldig kjekt 🙂 Man blir sliten av sånt 🙂

Et aldri så lite kappløp hadde vi også mens vi satt på båten, via Snap. Ironisk nok satt vi ikke i samme båt, og Pål har ledelsen mens jeg er på siste plass.

Pål ble ordentlig giret og måtte feire. Og jeg halte innpå og kom meg til land jeg også 😉

Vel i land gikk vi innom Bistroen på Hommersåk. Jeg hadde ikke vært her før. Den var ikke der når jeg bodde der. Og her tok jeg meg en Irish Coffee mens vi ventet på transporten helt hjem. Det var min datter som hentet oss.

Dagen var helt perfekt og minnerik for meg. Jeg storkoste meg, og klarte å slippe taket i alle vanskelige tanker. Disse timene hadde jeg ikke en bekymring i verden. Og det føltes som å ha vært på ferie. Å tilbringe tiden i hyggelig lag, på en tid av døgnet som er fredelig og rolig, og med venner jeg slapper helt av sammen med. Det er unikt, og gjorde dagen god. Jeg tar gjerne en reprise på den en gang i fremtiden ♥

Medaljens bakside skriver jeg om litt senere i dag 🙂

Jeg har mange venner. Veldig mange venner faktisk. På Facebook. Så Facebook er min vennekanal, min kontakt med omverdenen.

Mange kritiserer dette, at på Facebook og andre sosiale media er det så mange venner. Har man ikke jevnlig kontakt med disse vennene irl, hva er da poenget med å ha dem som venner på f.eks. Facebook?

Jo, det skal jeg forsøke å utdype litt her. Jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv, og fortelle hvilken verdi det har for akkurat meg.

Jeg har ME, og et par andre diagnoser. Min frihet er begrenset, fordi jeg mangler energi, fordi alt jeg foretar meg stjeler energi, og fører meg over på minussiden på energiskalaen ganske så fort.

Det å være med venner irl, er noe av det kjekkeste som finnes, men det er også vanvittig slitsomt. Så for meg er det å ha jevnlig kontakt med noen ganske få venner irl enormt viktig. Det er umulig å ha jevnlig kontakt med mange eller alle, det går ikke. Men det går veldig fint på Facebook. Der har gjerne mange lagt ut oppdateringer, bilder, og annet, som jeg da kan gi en Liker i en eller annen form. Og akkurat den biten der, å gi en Liker, eller en liten kommentar, det kan gjøre dagen for meg det. Det kan være den kontakten jeg makter akkurat den dagen, eller den uka. Men likevel er det en form for kontakt. For den som mottar dette “signalet” fra meg, ser jo at jeg har brydd meg, faktisk. Og for meg har dette stor verdi, det å få vise at jeg brydde meg, at jeg så du hadde lagt ut noe, at jeg leste eller kikket på bildene.

Men av og til er også Facebook for tung for meg, så da er jeg fraværende derfra også.

Det er ikke ofte jeg prater med noen på Messenger. Jeg gjorde det ofte før. Men nå er det også for slitsomt. Det går i korte sekvenser, og ikke for ofte, men det krever energi det også.

Vennskap må behandles og holdes vedlike. Og der er mitt største problem. Siden jeg er syk, og med et ganske stort underskudd av energi, så klarer jeg ikke å være den gode og oppsøkende vennen for så mange. Og da kan nok mange føle at vennskapet er enveis. Men det er ikke det. Det er rett og slett bare det at jeg er fanget i min sykdom, som ikke gir meg den energien som trengs for å være en oppsøkende venn. De vennene jeg har jevnlig og mye kontakt med, er dem som selv er oppsøkende, og passer på å ta kontakt med meg. De vennene vet selvsagt at jeg er syk…det er mange som vet det. Men akkurat disse vennene forstår også. De forstår at dette ikke er lett for meg. Og de er glad i meg, og derfor “finner de seg i det” å være den oppsøkende parten. De vet jo at jeg setter pris på det, og er glad i dem tilbake, selv om jeg ikke alltid klarer å være så aktiv i vennskapet.

Iblant klarer jeg å ta meg sammen, rett og slett å prioritere. Og akkurat nå for tiden er jeg litt utforskende også i akkurat dette. Jeg må se hvor mye jeg klarer. Men for å gjøre dette, må jeg prioritere bort noe annet. Så dette er en periodisk greie. Jeg får heller ha perioder med det, andre perioder med noe annet. Sånn må det bare bli, for tiden. Men de nærmeste vennene, de som forstår, de holder seg ved min side uansett ♥

Det jeg ønsker at alle skal skjønne, er at det å få en Liker fra meg på f.eks. Facebook, har krevd litt energi for meg. For akkurat da har jeg besøkt Facebook og surfet gjennom for å holde meg litt oppdatert, og for å være litt “sosial”. Jeg har jo behov for det også, å være sosial, selv om jeg ikke klarer det på den tradisjonelle måten alltid.

Så vit det, at selv om du ikke så ofte hører fra meg, så tenker jeg på deg ofte likevel. Det er oftest det jeg har kapasitet til.

I går ringte jeg til en venninne. Det var lenge siden vi hadde hatt kontakt. Hun sliter med mye av det samme som meg, så jeg har jo hatt forståelse for at vi begge har problemer med å være oppsøkende venner. Jeg trodde at hun forsto det samme. Men det viste seg at hun hadde vendt meg ryggen, hun var sur for at jeg aldri tok kontakt.

Før jeg ringte til henne husket jeg at det var en liten stund siden jeg hadde sett noen oppdateringer fra henne på Facebook og sånt, og jeg var litt bekymret, det var en av grunnene til at jeg ringte. Og svaret fikk jeg jo da, når jeg ringt til henne. Hun hadde jo slettet meg. Hun sa ikke det, jeg fant det ut selv, etterpå. Men hun sa at hun ikke var fornøyd med at jeg så sjelden tok kontakt.

Det var jo ærlig det da. Men lite forståelsesfullt, for en person som absolutt burde forstå mer enn de fleste. Jeg ble ganske tankefull etterpå.

Kanskje jeg må revurdere alle vennskap? Slette alle dem som ikke holder kontakten?
Men hvordan kan jeg vite hvorfor de ikke tar kontakt med meg? Kanskje det er noe som kommer i veien, eller kanskje forstår de ikke hvordan ting er, eller kanskje de rett og slett har nok med andre venner? Det gjør ikke noe for meg egentlig, så lenge vi har den ørlille kontakten på Facebook og lignende. For det er ofte nok for meg det. Men det er svært sårende når noen sletter meg, fordi jeg aldri tok kontakt. For det er nemlig sånn at selv om jeg aldri tok kontakt, så fulgte jeg med hva de foretok seg på Facebook og sånt, og la inn kommentarer og Liker der. Mer har jeg ikke hatt kapasitet til.

Leit når det skal være sånn. Og jeg har jo lyst å ha kontakt med denne venninnen, men jeg ble ordentlig lei meg. Jeg ble overrasket og veldig skuffet. Jeg syntes det var smålig.

Men jeg tenker at hvis det er sånn at jeg ikke på noen måte gir henne noe, kanskje jeg til og med er for krevende, ja da er det kanskje like greit at hele vennskapet har en ende for oss begge. For når hun tenker sånn om meg, så kjenner jeg jo hvor mye det faktisk stjal av mine krefter å gruble på denne telefonsamtalen nå i ettertid. Og sånt skal det ikke være. Da er det like greit å bare kutte ut. Men jeg er ikke helt ferdig enda. Det skal få en liten sjanse til ♥ Venner er viktig for meg, tross alt, og jeg bryr meg jo om mine venner, selv om jeg ikke klarer å være “på” hele tiden.
Jeg forstår jo dem som ikke forstår også. Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan det er for usynlig syke.

Eller så er det kanskje på tide å knytte nye kontakter også. Noen vennskap er bare en døgnflue, mens andre vennskap er livsvarige. That’s the circle of life!

#vennskap #venner #helse

Jeg slites jo mellom helsa og trangen til å gå tur. I dag var det turtrangen som vant 😀 For i dag gikk jeg sammen med to venninner, Kristine og Monica til Lifjell på Hommersåk.

For meg er dette en utfordring på flere plan. En utfordring fordi helsa er lite samarbeidsvillig, og en utfordring for å være med i “det gode selskap”. 

Jeg er jo med i det selskapet uansett. Det handler om en turgruppe, eller gjeng, med visse regler. Og jeg skal ikke være noe dårligere enn at jeg skal få til dette. Og i dag fikk jeg det til.

Det er klart at det hjelper å ha med to venninner, og vi har alle samme målet. 

Her er vi alle 3. F.v. Kristine, meg, og Monica.

Det var ikke det aller beste været. Det var regnbyger, og litt sol. Og på toppen var det vindfullt. Så da var det greit å finne le.

På veien opp kunne vi skue utsikten mellom høstfargene. Et lite gløtt på himmelen forteller at været var variert 🙂

Vel oppe ser vi Gandsfjorden og strekket mellom Sandnes og Stavanger på den andre siden.

Og enda en selfie 🙂

Vi hadde ikke mat med, men jeg har gjort det til en vane å ofte ha med energybars, fordi jeg har behov for litt påfyll når energinivået mitt er så lavt. I dag hadde jeg tatt med til oss alle 🙂

Og så kom premien da, en del av en regnbue viste seg like bortenfor der vi sto. Så da har vi fått med oss mange naturinntrykk i dag.

Kanskje blir det tur neste uke også. Jeg håper det. Vi snakket om mandagen. En dag som minst to av oss sliter litt med til vanlig. Men om det ikke er for travelt i helga, går det kanskje greit med mandagen. Vi får se 🙂

Godt var det i alle fall å lufte seg litt, bevege seg litt, og kjenne at man lever. Kneet beviser det nå i all sin smerte, at jeg er absolutt i live 😀

Solliv og Utifriluft fremmer turgåing i sine blogger for tiden. Og jeg er hjertens enig. Det er noe med det å gå tur, det å bevege seg litt, det å få frisk luft, det å se omgivelsene, kanskje få noen naturopplevelser med på kjøpet, det er jo bare helt fantastisk. Åhhhh så frustrert jeg er av og til når jeg ikke kan komme meg ut på tur. Sånn er livet med ME, da kan man ikke gjøre alt man elsket å gjøre før. Da må man ta hensyn til kroppen og avpasse aktivitetene.

Men kos er det i alle fall når jeg endelig kan unne meg en tur. Da er dagen fullkommen 🙂

#utpåtur #turglede #utpåturaldrisur #natur #topptur #lifjell #hommersåk #ME

I dag ble det lunsj i 100 Ugå sammen med en venninne, May. Vi skulle gå og spise Taco, det er jo fredag tross alt. Men der på Tacoplassen var det fullt, så det er nok en populær plass. Det luktet veldig godt der inne da, det må jeg si 🙂

Vi endte da på et annet sted, hvor vi fikk servert en god fiskesuppe.

Det eneste jeg ikke spiste i denne var blåskjellene. Det er jeg ikke så glad i, men resten smakte veldig godt.

Vi spiste, pratet og koste oss. Jeg satt med ryggen til restauranten, og derfor så jeg ikke alt som foregikk. Men jeg la merke til at noe falt i gulvet en plass og knuste.

Siden jeg ikke så det, tenkte jeg ikke noe mer over det da rabalderet tok slutt.

Da vi skulle gå og betale, gikk May først, mens jeg somlet meg etter. Det er sånn jeg pleier å gjøre…jeg er litt dillete og treg.

Jeg var ikke langt bak May, da jeg plutselig så at hun seilte overende. Jeg og ene av kelnerne styrtet til for å hjelpe henne opp igjen, men ble bestemt satt på plass, May trengte litt tid på å komme seg før hun skulle på bena igjen, og den armen jeg tok tak i var skadet.

May hadde noe annet hun skulle på etterpå, og det var det første som hun kom til å tenke på, at nei, nå gikk det i vasken. Og så kommenterte hun at vi skulle jo bare betale. Kelneren og en kollega utbrøt: Glem betalingen!

Greia var at da jeg tidligere hørte at noe falt i gulvet og knuste, så var det altså en flaske med balsamico olje/eddik. Det luktet sånn også, og på gulvet der hvor May forulykket, var det spinnglatt. Det første jeg tenkte på da, det var: Hvorfor har de ikke vasket gulvet etter flasken knuste og innholdet rant utover? Det måtte jo være en selvfølge. Istedet hadde de bare feid det opp.

Jeg håper at de lærte noe. May hadde det ikke godt etterpå. Vi betalte selvsagt ikke, vi glemte det, som vi fikk beskjed om.

Så etterpå måtte jeg jo takke May for maten. Hun tok en for laget, og sørget for gratis lunsj for oss 🙂 Så nå vet vi hvordan det skal gjøres, men det anbefales ikke 😉

Nå håper jeg armen til May blir fort god igjen, og at hun får en god helg. Tusen takk igjen for lunsjen May ♥

#100ugå #lunsj #sandnes #uhell