I går tok jeg med meg datteren min. Vi gikk og kjøpte roser, og satte på graven. Ryddet ikke så veldig. Men bare hadde en fin stund der.
Det er 14 år siden pappa døde. Og savnet var enormt de første årene. Jeg kunne begynne å gråte sånn ut av ingenting bare vi snakket om ham. Og jeg har hatt store problemer med å reise på hytta i alle år etterpå, fordi minnene sitter så sterkt i veggene der, og savnet blir så stort.
Men etterhvert som tiden går, så blir man vant til det. Jeg har blitt vant til at han ikke er her mer. Og jeg har lært meg å takle sorgen. Men det kan fortsatt hende, at jeg begynner å gråte ved tanken om enkelte minner. Og det føles godt på en måte 🙂 Godt at jeg faktisk kan savne så sterkt, fortsatt 🙂
Savn-følelsen har endret seg. Fra å være sår og vanskelig, er den nå god og minnerik.
Noen minner fra en “svunnen” tid 🙂 Legg merke til kameraet på to av bildene. Pappa hadde ofte kamera med. Og der slekter jeg veldig på ham, da jeg ofte også er å se med kamera i umiddelbar nærhet 🙂
Litt godt å se på gamle bilder. Minnene flommer frem, og gir en følelse av at livet er godt, nå som da 🙂
Og så har jeg jo tenkt som så, at når jeg fyller dagene med ting som gir meg glede, så må jeg vel få litt energi etterhvert. Det må vel gi et lite overskudd. På sikt i alle fall.
Men jeg har tatt feil.
Det er ikke sånn dette fungerer. Er man kronisk utmattet, så hjelper ikke noe.
I dag ligger jeg på en sterk 9’er, på grensen til 10. Jeg er utkjørt, og kroppen verker. Jeg hadde noen planer, men heldigvis ble den ene planen kansellert og utsatt til en annen dag. Den andre planen skal jeg holde fast på.
Jeg har kommet til, at noen få ting skal jeg gjøre fast, selv om det sliter meg ut fysisk. Det er å gå tur hver dag, og å være sosial. For disse tingene gir meg mental energi. Men jeg har måttet trappe ned masse. Spesielt de sosiale tingene har jeg trappet veldig ned. Og jeg kjenner at jeg må fortsette med det, å trappe litt mer ned.
Jeg trenger noe stabilt. Jeg trenger støtte, kjærlighet, og omsorg. Det mangler jeg i livet mitt. Kanskje ville det ha hjulpet meg litt. Det er en teori i alle fall. Jeg tror nok at ting kanskje ville falle litt mer på plass med en mann i livet mitt. Ikke for at jeg skal bruke han til å gjøre de tingene jeg selv ikke får gjort. Men fordi jeg trenger aksept og følelsen av at noen er glad i meg, og bryr seg. Og så trenger jeg selv en å være glad i. En som jeg kan øse min voksenkjærlighet ut til 🙂
Jeg er enormt sliten. Hver eneste dag. Og jeg blir ikke bedre. Så jeg har trappet ned mye, og må trappe ned mer. Jeg har trappet ned blogging. For også det tapper meg for energi. Selv om jeg elsker å skrive, og elsker å dele bilder. Jeg tar lite bilder for tiden. Kun litt med den nye mobilen min. Men også det er lite, i forhold til tidligere.
Og så har jeg bestemt at jeg må bytte fastlege. Jeg har tenkt på det før, og har tenkt mye på det i det siste. Og i dag fikk jeg endelig gjort det. Og til mitt lykketreff, så fant jeg den legen jeg ville ha, som jeg har sett etter før på listen. Men han har ikke stått der før nå. Og heldigvis hadde han flere ledige plasser. Da byttet jeg både for meg selv, og for min datter.
Jeg tror kanskje det kan utgjøre en fordel, å ha en fastlege som ser på meg med nye og unge øyne, og som kanskje kan være interessert i å forfølge saken. En som er såpass nyutdannet, at ting står friskt i minne.
Jeg håper i alle fall det.
Nå skal jeg ta meg en bitteliten hvil, før jeg skal ut og gjøre noen ærender.
Høsten er i anmarsj, og jeg begynner å kjenne det i kroppen. Jeg har jo hatt en ganske så daff og smertefull sommer, med høstfølelse. Men nå begynner alvoret, for nå kommer det som faktisk ER høst, også i navnet 🙂 Og smertene, de roer seg slett ikke.
Så var jeg en tur på kjøkkenet, for å tømme posen med matavfall. Og hva skjer når jeg løfter posen opp? Jo, en sverm av de vemmelige bananfluene er plutselig over alt. Æsj!!!
Så da kom jeg på at jeg måtte finne tilbake til et tidligere innlegg, hvor det sto hvordan man skulle bli kvitt fluene. Faktisk veldig effektivt 🙂 Deler det igjen. Gode råd kan aldri deles for ofte…..
Sitter her midt på natten og leser blogger. Og kom på at jeg skulle sjekke bananfluefellene jeg har satt opp.
For det er nå engang sånn at bananfluene nå har inntatt mitt kjøkken, og mitt bad 😮 Og jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som opplever det der marerittet på denne årstiden.
De er altså bare så vemmelige de fluene der. Jeg klarer nesten ikke å gå inn på kjøkkenet mitt for tiden.
For et par dager siden, hang jeg opp en fluefanger…sånn klissete sak som fluene setter seg fast i om de våger seg å komme borti. Vel…den virker på vanlige husfluer, men de små bananfluene er for smarte for den der. Så da var det å finne ny metode. Selvsagt har jeg fjernet alt jeg finner av mulige yngleplasser, kaster ut søppel flere ganger om dagen, og prøver å få vasket opp også minst en gang om dagen i det minste. Men fluene øker likevel i mengde. Så da begynte jeg å google. Og fant flere råd, som virket lovende. Og jeg plukket ut et av dem, et råd som ikke inneholdt vin. Jeg har jo litt lyst til å drikke vinen min selv, spanderer kun på gjester som er velkomne 😉
Så rådet jeg nå har prøvd, er å ha eddik i en skål, helle oppi en dråpe zalo, og dekke det hele med glapack. Deretter lager man hull i glapacken, og plasserer skålen i rommet hvor fluene oppholder seg.
Jeg laget to sånne skåler. En til badet, og en til kjøkkenet. Når jeg nå sjekket, så hadde faktisk flere gått i fella og druknet. Men likevel ikke så mange som jeg så tidligere i dag. Så lurer på hvor alle de har gjemt seg? Vel…antakelig finner jeg det ut når jeg står opp igjen etter en god natt søvn.
Men ganske fort, etter å ha funnet veien til Tønsberg Brygge, fant jeg disse stilige båtene. Vikingskipet Saga Oseberg troner ved bryggen, og viser hvordan det var før i tiden, da Vikingene regjerte landet 🙂
Det stilige med dette skipet, er at det er bygget med samme materialer, metoder og verktøy som de brukte i vikingtiden. Noe som gjør det ekstra flott å se på synes jeg. Det gir et historisk sus, som jeg faktisk kjente i blodårene mine når jeg ærbødig beundret det ♥
Detaljene er fantastiske, og viser at allerede i Vikingtiden, satte de pris på ordentlig håndverk 🙂
Jeg har jo ingen begrep om hva alt er, og hvilken oppgave det har, men at det var avansert, selv på den tiden, det er det ingen tvil om.
Majestetisk er det, der det ligger og duver i vannskorpen.
Båtlivet har endret seg en del i løpet av de flere tusen årene siden Vikingtiden.
Moderne teknologi har vel litt av skylden for akkurat det.
Da jeg var på Tønsberg Brygge, gikk et arrangement av stabelen:
Og her var det mye å se for de båtinteresserte. Og også for dem som liker fart og spenning 😉 For her handlet det selvsagt om både båt, og fart.
Og denne her var en av dem som kjørte raskest. Det var sånn at jeg fikk sug i magen bare av å se på, og var veldig glad jeg sto trygt på landjorda 🙂
I den lille videosnutten under her, kan du se hva jeg mener 😉
Man kan trygt si at her blir det vind i håret 😉
Det foregikk også race med noen mindre og lettere båter….og her var det nok også vind nok i håret, for det ser nesten ut som at båten svever. Det er såvidt den berører vannflaten.
Også dette har jeg en liten videosnutt av, under her:
Alt i alt hadde jeg en ganske koselig dag på Tønsberg Brygge. Og jeg fant meg vel til rette med båtlivet, landkrabbe som jeg er 😉 Jeg tuslet litt langs brygga, og så mange koselige plasser det gikk an å sette seg for å få i seg litt mat og drikke også. Selv valgte jeg et sted hvor jeg fikk meg en kaffe latte, mens jeg fikk ladet mobilen min bak disken.
Og litt senere gikk jeg innom et sted hvor jeg fikk en spennende bakt potet. Det ble dagens middag 🙂
Det var dårlig med selfier denne dagen. Jeg har nok blitt så distrahert av alt som skjedde, at jeg helt glemte det ut. Men det gjør jo ikke noe. Jeg kan love likevel, at jeg var der, på godt og vondt 🙂
Denne gangen, tok jeg kun teltet med, og reiste alene. Og planene var storslagne 😀 Jeg skulle nemlig reise på besøk. Utgangspunktet var Karidansen. Men jeg fant ut at hvis jeg kjørte med bil, kunne jeg samtidig besøke flere på veien. Og dermed ballet det på seg litt 🙂 ♥
Teltet ble slått opp på første stopp, som var Tønsberg. Og der ble teltet faktisk stående i flere døgn, mens jeg utforsket området i og rundt Tønsberg.
Siden jeg hadde god plass i bilen, og reiste alene, valgte jeg å gjøre det så komfortabelt som mulig. Så jeg hadde med meg en god stol og et stødig bord. Jeg hadde også primus, sånn at jeg kunne lage meg mat 🙂
Inni teltets stue, innredet jeg med en liten lenestol (strandstol). Jeg hadde elektrisk kjøleboks, og en stor presenning, sånn at det skulle være rent og pent inni teltet.
På soverommet hadde jeg også komfort. En oppblåsbar madrass ga faktisk en nokså god “hotell” følelse 🙂 Og jeg kan ikke fordra å sove i sovepose, så jeg hadde så klart dyne og pute med meg 🙂
Det var herlig å kunne ha den komforten, når telt egentlig er nokså enkelt og kummerlig. Og jeg storkoste meg.
Men…. Været kunne ha vært bedre. Denne sommeren har nesten regnet bort for min del. Og ikke engang på campingtur var godværet en selvfølge. Men det gikk fint å kose seg inne i teltet fordet om det regnet. Jeg hadde med gode ullsokker, og varme klær, som den frysepinnen jeg tross alt er 🙂
Innimellom glimtet solen til også. Så alt var ikke bare regn og vått. Fine dager kom og gikk, og jeg visste å utnytte dette 🙂
Alt i alt hadde jeg en veldig vellykket campingtur i teltet mitt. Selv om det viste seg at det tok inn bittelitt vann. Det fikset jeg med å kjøpe lappesaker og impregnering. End of problem 🙂 Men stort sett hadde jeg oppholdsvær. Og koste meg masse de døgnene jeg hadde i telt.
Det har ikke vært mye å høre fra meg her inne i de siste månedene. Det skjønte jeg utifra et blogginnlegg jeg leste hos Karidansen. Der var det i kommentarene, flere som “etterlyste” meg.
Og jeg beklager det virkelig. Men jeg har ikke vært i form. I mange mange måneder nå, har jeg virkelig slitt mye. Og fant det best å konsentrere meg om de tingene som er rundt meg, i mitt liv, her og nå. Noe mer har jeg ikke hatt overskudd til. Dessverre. Flere ting ble lagt på hylla de siste par månedene. Men ikke permanent. Slett ikke. Målet er jo å komme i form igjen, sånn noenlunde 🙂
Jeg jobber hardt for ikke å bli deprimert. For depresjon er noe som fort kan ta overhånd når jeg ikke makter de daglige rutinene, og ikke makter å være så sosial som jeg liker å være.
Men de sosiale aktivitetene mine har jeg også måttet legge en del på hylla. Jeg må rett og slett prioritere kraftig. Så jeg har ikke lagt alt på hylla, men har minimert den sosiale kontakten veldig. Det har vært helt nødvendig.
Jeg fikk til og med et anfall av sosial angst her for ikke så lenge siden. Og det var en fryktelig vemmelig følelse. Jeg skulle på et arrangement i Venneklubben. En gruppe på facebook. Arrangementet er på tirsdager, på Starbucks i Stavanger. Jeg gikk dit med godt mot. Men da jeg entret stedet, kjente jeg plutselig en ukjent følelse. Følelsen av frykt. Jeg fikk se gruppen av mennesker som allerede var ankommet. En av mine venner var også der. Og han vinket og ønsket meg på den måten velkommen. Men jeg fikk helt panikk. Ble lammet et lite øyeblikk. Og følelsen av at jeg kom til å besvime var sjokkerende tilstede. Jeg klarte etter litt om og men, å karre meg bort til disken. Og fikk bestilt en leskende drikk. Følelsen var fortsatt panikkartet. Og jeg kaldsvettet og følte meg skikkelig dårlig. Da jeg fikk drikken jeg hadde bestilt. Bestemte jeg meg bare for å gå derfra, og reise hjem igjen. Jeg klarte nesten ikke å puste. Og drikken smakte bare ikke godt, der og da.
Så jeg gikk derfra, uten et ord. Sendte en melding da jeg kom tilbake til bilen. Og beklaget at jeg bare gikk. Mer kunne jeg ikke gjøre. Jeg kom meg hjem, og var dårlig hele resten av kvelden.
Dette har heldigvis bare oppstått denne ene gangen. Hverken før eller siden.
Jeg ble headhuntet i en av singelgruppene jeg er med i på Facebook. De lurte på om jeg hadde lyst å være administrator? Og jeg fant ut etter å ha tenkt i et par timer, at det kunne jeg jo forsøke. Da gjør jeg en liten jobb, samtidig som jeg får pleiet mitt sosiale behov uten å bruke for mye energi. Det er en jobb jeg synes er kjekk, og det har gitt meg et lite oppsving i min sosiale agenda, hvor jeg kommer i kontakt med mange kjekke mennesker på Vestlandet 🙂
Nå i sommer har jeg hatt lyst å gjøre noe kjekt sammen med ungene mine. Men de dro til Australia sammen med faren sin, og hadde ikke behov for noe annet enn å være hjemme etterpå. Og det var jo greit nok det. For jeg hadde jo selv ikke for mye energi.
Samtidig hadde jeg et behov for å “bytte stue”. Så jeg besluttet etter litt tankevirksomhet, at jeg skulle pakke telt og det jeg kunne av komforttilbehør, og sette meg i bilen og kjøre på ferie. Jeg elsker å kjøre. Det er slitsomt. Men kjekt også 🙂 Målet var å besøke Karidansen og en annen venninne. Jeg kunne jo tatt fly. Men jeg fant ut at jeg kunne ta en liten turné, og besøke flere venner og bekjente.
Og som sagt, så gjort. Jeg har vært på bilferie med teltcamping og litt besøk. En slitsom ferieform egentlig. Den har stjålet mye energi fra meg, samtidig som det har vært veldig kjekt, og gitt meg en stor dose mental energi ♥
Jeg skal skrive mer om ferien min etterhvert. Og om alle de kjekke menneskene og opplevelsene jeg har hatt 🙂 Avslutter her nå, med et bilde fra min første campingstopp, hvor jeg campet i Tønsberg. Da hadde jeg en forblåst visitt til Verdens Ende ♥
Endelig er jeg her igjen. Det går visst i rykk og napp. Men uken som gikk, ble travlere enn forventet. Og jeg trenger mye tid til å hvile, og til å gå turer. Så da blir det lite tid her inne.
Men så var det jo det jeg hadde så lyst å skrive om, at jeg har fått en Norgesmester i hus.
For en uke siden var vi i Larvik, jeg og datteren min, Amalie. Hun skulle være med i korps og drill NM. Og da med et nummer med drilltroppen, og ett nummer med pompons.
Premieutdelingen var på søndagskveld. Og etter det kunne vi ta fatt på den lange kjøreturen hjem.
Kjøreturen hjem gikk over all forventning, oppgiret som vi var over reusltatene i drill og pompons 🙂
Foto: Rune Helliesen
Disse flotte jentene er fra Hana Skolekorps sin drilltropp i 2. Divisjon Junior. Helt overraskende fikk de 2. plassen i sin klasse. Og det var så utrolig kjekt å oppleve. Og det fortjente de virkelig. Må jo si at som mamma, så blir man kanskje litt inhabil, men likevel…mitt morshjerte svulmer ♥ Tenk at jeg har en datter som er med å innhente en 2. plass i et NM. Veldig kjekk opplevelse ♥
Foto: Rune Helliesen Det som er ekstra kjekt, er at i tidligere konkurranser med dette nummeret de her vant med, har de fra før av en 3. plass, men ellers har de ikke kommet på pallen. Så da de nå gjorde en flott oppvisning, grasiøst og vakkert, og med få mist (miste av staven), så var det ekstra kjekt at det var akkurat her, i NM i Larvik 😀
De flotte jentene, og noen få gutter, som driller, og kommer til NM, er selvsagt veldig gode. Og det er en fryd å se på. Både å se på våre egne utøvere fra Hana Skolekorps, men også utøvere fra andre steder i landet. Jeg skulle bare ønske jeg hadde energi til å være med å se på flere enn det jeg orket. Men det håper jeg å få se en annen gang.
Mitt eget bilde.
Amalie er med i en gjeng til som utmerket seg: Nemlig pompons troppen.
Foto: Rune Helliesen
Disse gule og kule jentene, 40 stk. i alt, kom på 1. plass, og ble Norgesmestere. De var den eneste pomponstroppen som deltok, derfor var de jo garantert seieren. Men det som var enda kjekkere, var at de var gode nok til å kvalifisere seg til EM, som skal foregå i Kroatia til våren 🙂 Gjett om jeg gleder meg til å være med på det? 🙂
Det var ingen selvfølge at de ville kvalifisere seg. Og de hadde ikke hatt veldig god tid på seg til å trene. 2 intensive treningshelger har de hatt.
Foto: Rune Helliesen
Det blir mer trening nå frem mot EM, like intenst. For saken her er at de 40 jentene, kommer fra Hordaland og Rogaland. Og dermed kan de ikke øve en kveld i uka osv. De må ha intense treningshelger, for å kunne få dette til 🙂 Og nummeret de presenterer, er inspirert av Crash test dummies 🙂
Mitt eget bilde 🙂
Og enn så lenge, mens vi venter på at de skal forsvare Norges ære i EM, så kan jeg, i lag med en del andre mødre, sole meg i glansen av det å være mamma til en Norgesmester 😀 Veldig kjekk opplevelse 😀
Jeg har her fått låne noen bilder fra faren til en av Amalies drill og pompon venninner. Rune Helliesen. Han tar fantastisk flotte bilder, og jeg er en stor fan. Jeg følger han både på Instagram og Facebook, Fotograf Rune Helliesen. Verdt å ta en kikk 🙂
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Men jeg er ikke bare mamma til en Norgesmester. Jeg er også mamma til en 20 årig ung mann ♥
Min sønn Daniel, fyller nemlig 20 år i dag. Og når jeg tenker på det, så er det litt rart at det allerede er 20 år siden jeg ble mamma. Hvor i alle dager blir årene av?
Men jeg er stolt mamma til denne unge mannen, som feirer dagen sin i Sydney, Australia 🙂 Trist han er så langt borte, men en opplevelse for livet er det nok for ham selv 🙂
Jeg håper alle har hatt en herlig helg. Selv har jeg vært bortreist denne helgen også, og begynner virkelig å merke at det tar på. På tide med litt ferie snart 😉
Til alle dere som sendte meg hilsener i går på dagen min, det er slett ikke sånn at jeg ikke bryr meg. Jeg fikk stort sett til å lese det meste, men å svare var komplett umulig. Jeg fikk bare feilmeldinger opp hele tiden.
Av og til kom det feilmelding også når jeg bare skulle bytte side, eller gå tilbake. Så jeg ga rett og slett opp. Jeg vil gjerne få rette en spesiell takk til Frodith, som er kjempeflink å huske alle sammen ♥ Hun laget et fint gratulasjonsinnlegg til meg i går 🙂 Tusen takk til alle som gratulerte meg der. Jeg vil også takke alle dere som sendte meg hilsener på bakrommet, og i mitt forrige innlegg. Jeg skal gå inn og takke hver og en av dere etterhvert ♥
Jeg vet ikke om noen flere skulle ha slumpet til å gratulere meg i egen blogg. For jeg klarte som sagt dårlig å manøvrere her inne i går. Men skal kikke gjennom blogger i løpet av dagen/kvelden tenker jeg. For nå reiser ungene mine på ferie, og jeg blir mutters alene 🙂
Jeg vil også gjerne få gratulere min bursdagstvilling med dagen i går. Veldig kjekt at vi har bursdag på samme dag Fruensvilje♥
På Facebook fikk jeg 190 hilsener på veggen min. Og jeg fikk også mange personlige meldinger. En del sms kom også. Noen telefonsamtaler ble det. Et par eposter fikk jeg også. Så jeg var ikke glemt på noen måte.
Jeg valgte å feire dagen min alene. Jeg er veldig sliten nå. Har mye smerter, og relativt høy feber. Man orker ikke så mye da. Så feiringen med familien tar jeg etter ferien. Da skal også min sønn feires. Og det er for meg viktigere. For han fyller 20 år nå til helgen ♥
Dermed ble det ingen gaver i går, ingen kake, og kun et par ordentlige klemmer 🙂
Jeg unnet meg å gå ut og spise. Så det ble middag hos Jordbærpikene ♥ Helt alene 😀
Etterpå var det en rask tur innom mamma på hjemmet. Det var der jeg fikk klemmer 😉
Jeg skal skrive et innlegg litt senere, om de kjekke begivenhetene som fant sted i helgen som gikk. For jeg kan nemlig nå kalle meg mamma til en Norgesmester ♥ Og det må jeg så klart fortelle om. Men det blir senere 😀
Jeg har funnet en ny turvei 🙂 Det er ikke sånn at den er ny, men den er ny for meg. Jeg har ikke pleid å gå i den retningen før. Men nå var jeg litt lei av å hele tiden traske de samme stiene, så følte det var på tide med noe nytt.
Jeg skal ikke vise alt fra turen her. Jeg vil bare vise noe. Og kanskje resten i et senere innlegg 🙂
Men det som trakk meg denne veien, var traktoreggene. De rosa. De som støtter brystkreftforskning. Jeg synes det er så fint å se disse rosa eggene ligge på jordene nå ♥ Noen plasser iblandet de mer vanlige hvite eggene.
Det er fint å se så synlige beviser på støtte for motarbeidelse av den fryktede kreftformen.
Det ser nesten ut som det ligger rosa og hvite marshmallows strødd utover enga 😀
Etter å ha knipset rosa og hvite traktoregg, gikk veien min videre opp en, for meg, ukjent grusvei. Jeg visste at jeg der ville komme til et par utsiktspunkter. Men akkurat denne dagen her var jeg mer opptatt av naturen rundt meg, av de grønne markene med nyslått gress. Det duftet himmelsk sommerlig og friskt. Og minnet meg på at nå er den verste allergisesongen på full fart inn i mine luftveier og mine øyne. Men allergi til tross, jeg nyter årstiden til fulle. Det er fantastisk, og god medisin for min nokså dårlige form for tiden.
Og så må jeg ikke glemme selfien. Den må jo også få være med, så sant det er en selfie tilgjengelig. Og denne gangen ble det en 🙂 Veldig synd dere ikke kan kjenne den herlige duften av nyslått gress gjennom bildene.
Håper ikke det ble for mye grønne enger her. Men jeg synes bare det er så avslappende å se på 🙂
Ha en fortsatt fin uke nå når den går mot helg igjen 🙂
Riskadagene. Det er en av mange bydels- og bygde arrangementer rundt om i det ganske land.
Riska er bygda hvor jeg vokste opp størstedelen av barndommen min. Det bodde ikke så mange mennesker der før. Men nå bor det sånn cirka 7000 mennesker der har jeg hørt.
Og som seg hør og bør, så har de sine egne dager, hvor bygda feires med brask og bram, flere dager i strekk. Der er stand hvor man kan selge eller tilby sine produkter. Det er eventer som skjer på vannet, f.eks. palleløp, sjøredning….osv. Det er show og konserter på scenen. Og god mat å få kjøpt. Det er også bryggedans en av kveldene. Noe som pleier å være en stor suksess, samme hvilket vær det er nesten.
En av artistene som sto på scenen i år, var min datter, Amalie. Hun er 15 år, og har stått på samme scene en gang før, for et par år siden. Den gangen var det impulsivt, med en sang. Denne gangen var det planlagt, annonsert minikonsert, med 4 sanger for enhver smak.
Amalie er en uredd ung dame, men hun kjente det litt i magen før hun gikk på scenen 🙂
Det foregikk ting samtidig som konserten, så det var ikke det største publikumet som møtte opp. Men det var mange likevel, og de hoiet og applauderte. Så det var en kjekk opplevelse.
Og jeg, som er hennes største fan, og stolt mamma, filmet selvsagt hele seansen etter beste evne. Og presenterer her den første sangen hun sang på scenen 🙂 Fritt for å ta en kikk 🙂 (Og si gjerne ifra hvis du ikke får til å se den)
Amalie har fått et nytt sangoppdrag i slutten av August. Da er det Hanadagene som skal av stabelen. Og siden vi bor på Hana, og de som er med og arrangerer, kjenner Amalie, så var det naturlig å spørre henne. Og jeg gleder meg selvsagt 🙂
