Jeg har altså ikke en moteblogg. Men siden vi har dagen over alle dager i dag, kan jeg jo vise frem bunaden min, som jeg har hatt i 31 år. Den er min stolthet. Og jeg er sikker på at alle andre som har bunad, føler den samme stoltheten når de tar den på.
Bunad er jo et festplagg, og har lange tradisjoner. Bunaden finnes også i uendelig mange varianter, over hele landet. Min bunad kalles Jærbunad. Den kom først i 1982. Året før jeg konfirmerte meg. Og siden jeg ikke hadde hatt interesse for den svarte Rogalandsbunaden, og moren min derfor ikke hadde begynt å sy en til meg, ble jeg da så forelsket i den nye bunaden, at jeg ønsket meg den. Og moren min satte i gang med nål og tråd, og sydde bunaden til meg på under et år. Jeg sto konfirmant i 1983, stolt og glad i min nye bunad 🙂
Nå i dag, 31 år og en utsying senere, bruker jeg fortsatt bunaden. Bare at etter den ble sydd ut, slanket jeg meg igjen. Og dermed ble bunaden litt for stor. Men, bedre med litt for stor, enn litt for liten 🙂
Datteren min har på seg en fest drakt, men med deler av det første sølvet jeg hadde til min bunad. Om to år skal hun konfirmeres, og da arver hun en Rogalandsbunad. Det gleder vi oss til 🙂
Da er det på’an igjen. Ut å søke lykken på jobbmarkedet. Det er heldigvis ikke så ofte jeg har trengt å gjøre det. Og de fleste gangene har jeg fått jobb ganske fort. Men denne gangen spørs det. Jeg har jo bikket over litt i alder siden sist. Og folk i min alder blir ofte sett på som litt for gamle. Utgått på dato liksom. Det er i alle fall det jeg har hørt. Så neimen om jeg tror det vil bli lett denne gangen.
Men jeg kan jo ikke annet enn å satse litt, og håpe på at det går bra 🙂
Og jeg satser jo litt annerledes nå enn før i livet. Tidligere har jeg jobbet med barn…men der er jeg i alle fall utgått på dato. De neste barna jeg skal bry meg om nå, er barnebarna mine, når de kommer. Og det er jo en stund til. Håper jeg! 🙂
Så jeg har omskolert meg, og satser nå på et eller annet kontor yrke. Så det blir spennende å se om jeg får napp. Min forrige jobb, var som Markedsansvarlig i en liten bedrift som solgte el kjøretøy. Det var faktisk ganske kjekt og interessant 🙂 Og jeg vet litt mer om el kjøretøy i dag enn jeg gjorde før, for å si det sånn 😉 Jeg vet litt mer om hjemmesider og facebook også, enn jeg gjorde før. Så man lærer så lenge man lever.
Helsa mi er i alle fall mye bedre enn den har vært på ganske så mange år. Så der har det skjedd revolusjonerende ting. Nå håper jeg at jeg også får en god jobb, sånn at jeg kan forsørge meg selv, og være stolt av det 🙂
I dag har jeg vært på sko handel. Det gjør jeg ikke spesielt ofte. Sko er noe av det verste jeg kjøper. Og det er fordi jeg har så vanskelige, vonde ben. Lekre sko med høye tynne hæler er ikke mulig for meg å ha på. Dessverre 🙁 Så når jeg kjøper sko, så er det veldig gjennomtenkt, og helt nødvendig.
Skoene jeg kjøper er aldri billige. Billige sko er bortkastet for mine ben. Trenger ikke å lukte på tanken engang. Og selvsagt er jo ikke det så greit når lommeboken er tom.
Men denne helgen fikk jeg penger av min mor, til å kjøpe nødvendige sko. Pengene fikk jeg fordi jeg kjørte henne langt avgårde til en konfirmasjon i går, og hun vet jo at jeg har dårlig råd. Hun vet også at jeg har vonde ben og knær. Så den som i dag dro i butikken for å kjøpe nye sko, som jeg allerede hadde prøvd og plukket ut, det var meg 😀
2 skopar i merket Rieker. Skoene har såkalt antistress såle, som er veldig gunstig for mine vonde ben.
Spasersko i skinn med antistress såle. Egentlig har jeg et par fine svarte spasersko i samme merket, men de har et perforert mønster, som er ugunstig å bruke når det regner. Og det gjør det jo tross alt ganske ofte her i denne landsdelen. Valget falt på lyse sko denne gangen, som er fint til sommerbruk, og er regntette! 🙂
Fine sandaler med stødig hæl, i skinn og med antistress såle. Og borrelås både over vristen og nede over selve fotbladet. Noe som er veldig gunstig for meg som har litt brede føtter. Sandaler har en tendens til å være litt smale for min fot, og derfor tyter det ut både her og der, og er vondt og ubehagelig. Men disse kan jeg justere. Og de passer like fint til jeans som til kjole 🙂
Dette innlegget er ikke sponset av skoprodusenten eller noen andre. Det er bare meg som gjerne vil anbefale noe som jeg har funnet ut fungerer godt til de med vonde ben og knær, og som også er moteriktig og pent på samme tid.
Her i huset går frokostene gjerne i forskjellige bokser med “frokostblandinger”. Og ikke alltid av det sunneste slaget heller. Det varierer. Men selv om det ikke alltid er det sunneste, så synes jeg likevel det er bedre at barna går ut av huset om morgenen med noe i magen, enn ingenting i magen. Så derfor er det en grei avtale her i huset.
Her om dagen kjøpte jeg en pakke Frosties. Jeg var usikker på om det gikk mot slutten i den pakken vi hadde hjemme, så jeg kjøpte, for sikkerhets skyld. Jeg er ikke en ivrig tilhenger av disse selv, så derfor har jeg ikke kontrollen på når det begynner å tømmes.
Når jeg i dag skulle sette pakken inn i skapet, tok jeg ut den som sto der, for å se hvor mye som var igjen. Til min overraskelse var den nye pakken betydelig større enn den jeg allerede hadde! Jeg begynte å sammenligne de. De hadde like mye vekt, så innholdet burde være det samme, eskene var like brede, og like dype, men ikke like høye. Og den nye esken hadde en skje inni. Noe jeg ikke trenger faktisk. Har da skjeer nok.
Så mitt spørsmål er da: Hvor er miljøfokuset? Hvorfor var det så viktig å ha større eske på denne pakken, i forhold til den forrige generasjonen? Og hva var poenget egentlig? Kanskje for å få mer skrift og dekor?
Ja, jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene. Men jeg tenker jo miljø blant annet. Det er jo så in i tiden…men tydeligvis ikke hos alle. Og for min del, så liker jeg når ikke størrelser tar helt overhånd. Det skal tross alt passe inn i skapet, det skal tross alt få plass i bæreposen på vei hjem fra butikken, og det skal kastes, og helst ikke lage haug i søppeldunken. Ikke at det betyr allverdens, men det undret meg aldri så lite 😉
Man skulle tro jeg hadde hatt en sykt travel og hektisk uke, med jobb, hjem unger og aktiviteter. Men sånn er det ikke. Jeg har bare en uke uten særlig energi og overskudd. Sliten som fy. Har ikke jobb, men har jo hjem og unger. Det føles som at jeg har har stått på dobbelt hele uken, uten å ha hatt tid til å bli ferdig. Men jeg har jo ikke det. Jeg har trent 3 ganger denne uken. Og hver gang har jeg trent om morgenen, men opplevde at jeg var så sliten resten av dagen, at jeg ikke fikk noe ut av den likevel. Og i dag tenkte jeg at jeg skulle trene om ettermiddagen istedet. Men, det orket jeg jo ikke. For da var jeg trøtt av andre ting. Rett og slett en uke uten energi.
I går kveld var jeg i venninneforening. Og det var skikkelig koselig. Men jeg kjente at jeg ikke helt klarte å delta i samtalen, jeg følte meg ikke så sosial om man skal si det sånn. Men det var hyggelig fordi om jeg stort sett bare sa ja og ha 🙂 Alltid kjekt å møte venner igjen 🙂
Nå har helgen satt i gang. Og den blir sikkert like sløv. Jeg gleder meg til neste periode hvor jeg har i det minste bitte litt bedre form. For det er frustrerende å alltid føle seg for sliten til å gjøre noe fornuftig.
I kveld skal jeg i forening med to gode venninner. Gleder meg masse. Det pleier alltid å bli god prat og god mat 🙂
Disse to damene har jeg kjent siden barneskolen. Vi har klart å holde kontaken stort sett mesteparten av årene etter vi ble voksne, men gjerne med noen opphold. Når vi kommer sammen, prater vi gjerne om ting som skjedde før, ting som er nå, og alt mulig annet som berører seg i våre liv. Vi har gjerne med et håndarbeid, og hvis det passer sånn, så blir det gjerne en skvett vin også.
For meg som er mye hjemme (foreløpig), så er disse venninnekveldene veldig verdifulle. Det er på en måte min kontakt med omverdenen. Og jeg har en veldig tendens til å prioritere disse kveldene, både med disse to venninnene, og med den andre venninnegjengen jeg også møter en kveld i måneden. Det er min voksenkontakt.
I perioder har jeg vært syk, og ikke hatt ork til å være med. Da har jeg tatt pause. Men nå er alt lyst og positivt, og jeg gleder meg til hver eneste anledning.
Jeg høres sikkert helt forrykt pysete og tam ut når jeg sier at jeg tar ikke noen utfordring på “Hopp i havet”. Ei heller betaler jeg hva det skulle forlanges.
Men til nå har jo ingen utfordret meg heller. Og de trenger ikke å prøve seg. Men klok er jeg jo, så jeg nevner ikke noe om min motstand hverken på facebook eller til sprø mennesker jeg kjenner 😉 Første gang jeg hørte om “Hopp i havet” trenden, fikk jeg litt bakoversveis. For en ting er å bade i det iskalde vannet vi har om sommeren, en annen ting er å bade i det iskalde vintervårvannet. For dem som er vant til isbading, så er det nok en smal sak, den utfordringen der. Men for meg, som har slitt med helsen i mange år, og endelig har blitt frisk, så er den saken der direkte livsfarlig. Og jobbsøker som jeg er, så har jeg ikke tenkt å ødelegge noe med vilje i alle fall.
Og nå skrives det jo alle veier, at det faktisk er farlig. Jeg har ikke lest annet enn overskriftene, men jeg har fantasi nok til å tenke meg hva det står, og hvorfor det er farlig. Så jeg takker for at jeg har vettet og forstanden i behold til å blåse i sånne “trender”. Det står ikke om livet, å vise seg frem på de mest ekstreme vis!
Å hoppe i havet er en sommer aktivitet…og ikke engang da er jeg særlig tøff 😉 (Bildet er googlet)
Da var mandagen her igjen 🙂 Ikke den verste dagen i uken egentlig. Men akkurat i dag kunne jeg klart meg uten. Litt lite søvn i natt, og tidlig opp.
Vel, jeg har jo dagen foran meg, så egentlig kan jeg jo legge meg igjen. Men så er det noe med det, at jeg ikke har lyst å føle at jeg kaster bort dagen min. Så da blir jeg værende våken. Men vet at dagen blir særskilt trøtt og tung, og jeg vil ikke klare å få gjort så mye.
Men det jeg MÅ får gjort, er å skaffe hjelp til å skifte et punktert dekk. Med hender som ikke klarer tunge løft, så er hjelp en forutsetning. Men det skal nok ordne seg det tenker jeg 🙂
Denne uka har altså startet på alle tenkelige dårlige måter, uten at jeg skal gå i detaljer. Så jeg håper virkelig ikke at resten av uken vil bære preg av det.
Men ønsker alle venner, familie, kjente og ukjente, en riktig god uke fordet 🙂
Til tider skrives det en del om fokuset på sosiale medier, og det at man knives om å vise verden hvor vellykket man er, hvor godt man har det, hvor god mat man unner seg, hvor sunn mat man unner seg, osv. Og man er overpositiv i sine statuser. Hvor alt er så fint og flott, og man trener så og så mye, og man reiser hit og dit, og alt dokumenteres på f.eks. Facebook. Og det er litt om å gjøre å få flest mulig positive tilbakemeldinger.
Bildet er googlet.
Mens jeg sitter her og tenker på akkurat det, så må jeg jo tenke på om ikke jeg også gjør dette, men kanskje i en litt mer dempet grad? Kanskje ikke. For det har seg sånn at jeg er en liten Facebook slave. Det er ikke til å skyve under en stol. Men jeg er mest på Facebook for å holde meg informert om alle mine venners vellykkede og lykkelige liv. Og ikke minst, jeg er der for å prate med venner. Jeg har mine som jeg prater med hver dag, og mange jeg prater med en gang i blant. Så sånn sett er jeg jo veldig sosial da 😉 Og så er jeg en foto glad dame. Så jeg legger gjerne ut bilder 🙂
Men så var det dette her med oppdateringer da. Hvor jeg titt og ofte leser om flotte reiser til varme strøk og spennende byer. Om treningsøkter og sunn mat. Om evig forelskede ektepar. Om helt nydelig perfekte unger og kjæledyr. Om flotte arbeidsplasser og kolleger. Ja, om alt som kan være fantastisk og flott, i bunn og grunn. Og jeg er til tider en ivrig “Like” tilhenger. Jeg koser meg med å lese om alt dette flotte alle er så heldige å oppleve. Jeg synes det er helt fantastisk at så mange kan ha det så godt, hele tiden. Det er ikke noe jeg unner mine venner mer, enn å ha det så fantastisk godt ♥ Og jeg ser også, at de aller fleste får jo mangesifrede Likes på tingene sine. Og det er jo kjempehyggelig 😀 Kan ikke si annet enn at jeg unner dem det.
Bildet er googlet.
I går byttet jeg profilbilde på Facebook. Jeg gjorde det her inne i bloggen min også. På Facebook la jeg merke til at jeg fikk utrolig mange Likes på det bildet. Og jeg har lagt merke til det før også. Og hver gang noen liker noe jeg legger ut, så kjenner jeg at det fyller meg med stolthet og glede. Helt tydelig gjorde jeg jo noe riktig, og helt tydelig er jeg godt likt :O Det er faktisk veldig kjekt med sånne tilbakemeldinger. Og jeg må si jeg blir imponert. Folk er flinke til å legge merke til sånne ting, som et bilde f.eks. Jeg legger også ofte ut link til blogginnleggene mine. Men får ikke helt den samme tilbakemeldingen på det. Men det gjør i grunnen ikke så mye. Jeg skriver jo fordi jeg liker å skrive. Ikke for å bli godt likt.
Mitt nye profilbilde, tatt da jeg var i Bergen sammen med broren min i Mars.
Fokuset i mediene har jo handlet litt om dette med at det på en måte har blitt en konkurranse om å få mest Likes. Men er det egentlig en konkurranse om det da? Jeg mener at hvis det skal være en konkurranse, så må jo alle stille med de samme forutsetningene, med like mange venner, og være like sosial. Men sånn er det ikke. Og uansett, så er det jo sånn at man lett kan føle seg mindre vellykket, når man ikke har så mange venner, og når man ikke får så mange Likes, som enkelte faktisk gjør. Eller når man ikke har noe positivt å legge ut
Jeg tror hovedproblemet er at alle er så super vellykkede. Og de som da ikke føler seg så vellykkede, og ikke har noe positivt å skrive om, de holder seg da i bakgrunnen, og føler seg enda mindre vellykket. Jeg vet det, for jeg har vært der.
Men jeg gjorde noe jeg mener flere bør gjøre. Jeg begynte å skrive om elendigheten min. Hadde jeg en dårlig dag, ja, så viste det igjen i statusoppdateringen. Og det kan jo virke litt sutrete, tross alt, og negativt. Og virke som at man tørster etter sympati. Og det var kanskje det også. Men mest av alt var det ærlig. Jeg er en ærlig person. Jeg ser ingen grunn til å legge skjul på at jeg har vært veldig langt nede, deprimert og lei meg. Jeg ser ingen grunn til å legge skjul på at kjærlighetsforholdene mine ikke har vart spesielt lenge. Jeg ser ingen grunn til å skjule at jeg ikke har vært så veldig lykkelig og frisk de siste årene.
Egentlig så ser jeg på det som en fordel å være ærlig og åpen om mine negative ting, såvel som mine positive. Det har med rykter å gjøre. Når jeg selv forteller om hvordan jeg har det, så kan ikke andre da begynne å lage sine egne historier, basert på noe de har observert eller hørt. Så lenge jeg selv skriver om disse tingene, så blir i alle fall de fleste ryktene sanne 🙂 Som da jeg begynte med mine sykdommer, depresjon og alt sammen. Og ikke var åpen om det. En dag fikk jeg vite at ryktene sa jeg var alvorlig syk osv. Og hvilken informasjon var det basert på? Det aner jeg faktisk ikke den dag i dag. Men det føltes veldig uggent. Jeg har vært syk, men ikke alvorlig syk. Jeg har vært langvarig syk. Men det har aldri vært noen fare. Jeg kunne fortalt flere eksempler, men det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at jeg har vært syk, langt nede og svært ulykkelig. Men sånn er det ikke lenger. Nå er jeg lykkelig. Og samme hva, om jeg er lykkelig, eller ulykkelig, jeg deler av meg på Facebook uansett, når jeg føler for det 🙂 Og jeg er like takknemlig for alle tilbakemeldinger. Akkurat som alle andre er for sine ting 🙂
