Denne boken, og de andre bøkene i serien om Lila og Lenu, har fått strålende kritikker. Den hylles opp og ned og i mente.
“Historia om det nye namnet” er bok 2 i serien. Serien starter med “Mi briljante venninne”. Den leste jeg i fjor, og jeg synes den var veldig god. Til tross for at den er oversatt til nynorsk. Jeg må legge til at jeg til vanlig synes det er tungt å lese nynorsk, selv om mye av nynorsken ligner på min egen dialekt. Jeg synes også det er tungt å lese min egen dialekt, bare så det er sagt 🙂
Bok nr. 2 er også oversatt til nynorsk. I bok 1 handlet det om jentenes oppvekst. I bok 2 handler det om at jentenes veier splittes, og de har hver sine liv, hver sine kriser, de krangler og er uenige, og likevel finner de alltid sammen igjen tross alt som har skjedd. De har hverandre i hjertet, selv om det ikke alltid virker sånn. Dette foregår i 60 tallets Italia.
I denne boken ble nynorsken for tung for meg. Jeg klarte ikke å bli vant til å lese nynorsk, og i tillegg var historien så preget av drama, fattigdom, sjalusi, dominante herreskikkelser og depresjon, at jeg ble for preget. Det hjalp ikke å lese noe sånt når jeg selv kjemper mot depresjonens klør. Men så er jeg sta, og så har jeg jo lyst å vite hvordan det ender, så jeg kjempet meg videre med lesingen.
Når jeg til slutt nærmet meg siste side, tenkte jeg at endelig kan jeg snart begynne på en ny bok. Og hva skjer? Jo, siste side, avslutter sånn at min interesse ble skjerpet. Jeg MÅ jo bare lese neste bok også 😀
Jeg må jo le litt når jeg tenker på det. Som jeg har slitt med å lese, og så klør jeg etter å begynne på den 3. boken i serien. Men nei, nå skal jeg lese noe annet først. Noe som pirrer andre sanser enn de som utløser depresjon 🙂
Boken er helt klart god. Den mestrer å fange leseren og det føles nesten som man kjemper samme kampen som personene i boken. Man dras inn i historien, og kan omtrent kjenne luktene. Mye hadde blitt bedre for meg om boken var oversatt til bokmål. Og den er nok briljant for dem som har vokst opp med nynorsk som hovedspråk i skolen. Uansett kan den leses av alle de som hadde bokmål på skolen. For vi har vel alle vært innom nynorsken også 🙂
Hadde jeg visst at denne boken hadde en litt tung og deppressiv handling, så hadde jeg ventet med å lese den til min egen stemning var blitt lysere. Og det skal jeg ha i bakhodet når jeg skal begynne på bok nr. 3 om noen måneder 🙂
Jeg nevner også at jeg har en bokgruppe på Facebook. Bli gjerne medlem der om du har leseinteresse 🙂
Link:Leseglede 🙂
Nå er det en stund siden jeg sist blogget. Jeg har hatt, og har fortsatt, en periode hvor jeg strever med å komme meg gjennom dagene. Og da har jeg måttet skru ned tempoet ganske betraktelig.
Det har blitt lite turer, ingen blogging, lite blogglesing, ja lite av alt egentlig.
Det er enormt frustrerende egentlig, men jeg har godtatt situasjonen, og jeg jobber hardt med å forbedre enkelte ting ved meg selv. Jeg har jo mine timer på Lassa, hvor det handler om mestring. Jeg får hjelp til å forbedre selvtilliten og selvfølelsen, og jeg merker at det faktisk har blitt bedre de siste månedene. Men likevel har jeg noen dropp hvor jeg tenker veldig dårlig om meg selv og mitt opphold her på kloden. Og akkurat de nedturene skyldes nok min kamp med NAV akkurat i øyeblikket. Jeg ser veldig frem til når den kampen er over. Dessverre er det nok sånt at jeg har noen måneder å se frem til nå, hvor det blir null “inntekt”. Det skal nok bli rimelig tøft. Og jeg forsøker å forberede meg mentalt på dette nå. Jeg har vurdert flere løsninger, som å selge bilen (som jeg ikke kan klare meg uten), som å slutte å spise, som å gå helt i hi, rett og slett. Jeg vurderer vel sterkt den siste løsningen…å gå i hi, kombinert med å spise minimalt. Ikke at jeg spiser så mye da, så den store besparelsen der vil jo utebli. Men likevel…..
Så tenker jeg at det å gå i hi ikke er så kjekt nå når våren gjør sin entré. Så da utvider jeg hiet til også å omfatte utendørsaktiviteter som å sitte på terrassen, og å gå tur, de dagene jeg orker det. Men det er ikke lett å orke tur når man føler at alt jobber i mot en. Men jeg skal gjøre mitt beste. Fordelen med å gå tur er at det i alle fall ikke koster penger 🙂
Jeg har også bestemt at jeg skal ta turen østover og treffe noen kjekke bloggere. I alle fall hvis jeg får med meg min kjæreste. Jeg er avhengig av litt hjelp og støtte, og ikke minst den moralske støtten og kjærligheten. Så om alt dette går i orden, så blir det tur på meg dit 🙂 Det er jo godt å komme seg ut litt også, skifte stue og omgivelser. Kanskje kan det lysne situasjonen litt.
Jeg har ikke fått lest særlig med blogg den siste tiden. Det blir omtrent som jeg leser nyheter, jeg går inn på bloglovin og på forsiden av blogg.no og leser overskriftene og kikker på bildet som ligger fremme. Har ikke orket å gå inn så ofte og lese. Jeg sliter med konsentrasjonen, og velger å bruke den til andre ting i heimen. Men iblant har jeg orket å lese noen innlegg også, og til og med fått kommentert et par plasser. Og med tanke på at jeg er veldig glad i blogg, så sier det seg selv at jeg ikke er i særlig god form når jeg ikke orker det engang.
Inspirasjon til å blogge selv har jeg ikke hatt heller. Men tenkte det var på tide med et aldri så lite livstegn i dag 🙂
Turer skal jeg også forsøke å gå litt mer når solen skinner i alle fall. Og det gjør den i dag. Så i dag blir det tur på meg. Og vi har hatt et par fine soldager den siste tiden. Selv om det stormer veldig sånn ellers. Jeg velger å komme meg ut og nyte solen når det er mulig 🙂 Jeg er fryktelig lei av vinter og surt og kaldt nå, så det passer godt at våren er på vei 🙂
Har nå knipset litt bilder de gangene jeg har fått gjort noe annet enn å sitte og deppe 😉 Noen av dem kan du se om du scroller videre nedover 🙂
Av og til er det å leke med mobil og bilder en fin aktivitet som ikke krever så mye energi 🙂 Da blir det selfietime 😀
Og sitte ute på terrassen og nyte solen er noe jeg er veldig glad i. Tar da gjerne med strikketøyet. Og det har vært så fint i solveggen, at jeg har måttet ta av meg tykt tøy for ikke å smelte bort 🙂 Her strikker jeg på en selvkomponert genser 🙂
Jeg vet også å ta med meg noe å drikke og å bite i om jeg har noe tilgjengelig. Og her hadde jeg bakt cookies en kveld, som også smakte veldig godt ute i solen 🙂
Drømmeværet i mars er ikke å forakte. Og tenk, nå er mars øyeblikk over og vi sier snart hallo til vårmåneden april ♥
Jeg har til og med fått plantet litt i et par krukker utendørs. Det krevde ikke så hardt arbeid. Det hardeste var turen bort til gartneriet for å handle vårfargene 🙂 Her er det noen små og fine iris som pryder med sitt nærvær på terrassen etter en duggvåt morgen 🙂
Jeg var ute på tur med kjæresten en dag også. Og da stoppet vi innom en bod som solgte churros. Jeg har gode minner med churros fra sommerferien, så de måtte jeg jo vekke til live nå i mars, for å få litt følelse av det gode liv 🙂
En dag jeg hadde time på Lassa, valgte jeg å gå en tur i Stavanger først, sammen med en venninne. Her er jeg i Gamle Stavanger, hvor det er fint å rusle.
Vi gikk også bortom Kuppelhallen hvor det tidligere var konserthus. Det ble en fin speileffekt i de store buede vinduene. Så da ble det en speilselfie av oss to damene 🙂
Med den samme venninnen gikk jeg også tur i mitt barndomsparadis Hommersåk en dag. Da støtte vi på denne skøyeren her. En liten røyskatt som løp frem og tilbake og innimellom stein og ur. Fullt klar over, og nysgjerrig på sitt publikum.
På lørdag dro jeg og datteren min til Stavanger en tur. Der unnet vi oss hver vår danske pølse i fransk brød 🙂
Jeg var faktisk i såpass god form på lørdag, at jeg ble med en venninne på konsert også.
Da unnet jeg meg et glass vin. Men vin ute på byen er så dyrt, at det må jeg avstå fra en stund fremover nå. Heldigvis er ikke det noe stort problem. Det er såpass sjelden jeg drikker alkohol at det blir ikke noe merkbart savn.
Så fikk du i alle fall nå litt bevis på at jeg fortsatt er her, og ikke helt har dovnet bort 🙂
Nå skinner solen og frister meg med tur. Så jeg skal ta en tur ned til sentrum og kikke litt i gågata og nyte solværet 🙂
Ønsker alle sammen en strålende fin uke ♥
I dag ble jeg endelig ferdig med enda en av mine ufo’er. En rød blondetopp som nå er klar til å brukes til våren.
Jeg har jo hatt noen svært utmattede dager denne uken. Så det har blitt veldig lite av det meste. Men jeg fikk da strikket noen masker, og i går fikk jeg montert litt før jeg gikk og la meg i 16 tiden, totalt gåen. Og i dag føler jeg meg litt bedre, og har fått strikket ferdig kanter og knappelukking. Så nå kan den gode våren bare komme, jeg er klar!
Toppen er en oppskrift jeg hadde fra et gammelt ukeblad fra 1990. Men den er på en måte evig aktuell. Jeg har strikket den litt lenger enn oppskriften. Det er jo det som er så fint med sånne ting man lager selv, man kan justere alt etter hvordan man selv foretrekker det.
I oppskriften er det Muskat fra Garnstudio som brukes, men jeg har strikket den i Ren Bomull fra Lindegarn. Det er garnet de selger på Nille. Billig og behagelig garn synes jeg. Måtte rett og slett teste det. Og om det holder seg fint lenge ferdig strikket, så kommer jeg nok til å benytte meg av det flere ganger.
Denne toppen vil jo passe fint både til jeans, tights, og skjørt. Alt etter anledning og hva man foretrekker. Jeg synes det var kjekt å få noe som passet til de røde sandalene jeg har og som jeg sjelden får brukt 🙂 Og så er jeg veldig glad i rødt ♥
Det vil nok bli en av mine favoritter fremover tenker jeg 🙂
Nå skal jeg begynne å strikke noe nytt, og la de andre ufo’ene vente litt. Jeg skal strikke en hvit topp i Muskat fra Drops/Garnstudio 🙂 Gleder meg til det. Og snart er jeg nok i gang med flere ufo’er igjen også 😉 Har fått litt dilla på det 😀
Dagene mine er veldig forskjellige. Jeg klarer ikke å bli venn med min ME. Det er vanskelig. Jeg kurses også, mestringskurs både på den ene og den andre måten. Men likevel er det sykt vanskelig.
Selvfølgelig er ukene litt travlere nå når jeg har en del avtaler på Lassa. Så akkurat denne perioden her er ganske vanskelig. Og Lassa skal jeg forholde meg til i alle fall til et stykke ut i april.
Bildet over viser meg på mandag, og i dag. Den følelsen jeg hadde på mandag, er ikke så veldig mye bedre i dag. Men sakte og sikkert klarer jeg å få såpass mer energi at jeg orker å sminke meg, og i alle fall se litt mer fresh ut enn jeg føler meg. Og det hjelper litt det altså. Det hjelper på selvfølelsen når man ser litt fresh ut, selv om man føler seg som et vrak.
Forrige uke hadde jeg avtaler hver eneste dag. Pluss at jeg lagde meg en ekstra utfordring på søndagen. Men det kunne jeg gjøre i trygg forvisning om at jeg ikke hadde så mye denne uken vi er i nå.
Kun en avtale denne uken, og det var venninneforening i går kveld. Og den måtte jeg beklageligvis melde avbud til 🙁 Det synes jeg er veldig leit. Men akkurat nå er huleboertilværelsen aller best.
I dag har jeg laget meg en turavtale, men den ble endret. For tiden sliter jeg med å gå tur alene. Så da er det best å ha med noen. Så vi får se om det blir tur, eller om det blir for sent ut på dagen for meg.
Og så er det dette med NAV da. Det er en neverending story. Eller kanskje ender den nå. Jeg er i ferd med å havne utenfor det gode selskap. Jeg står mellom barken og veden, for å si det pent. Det er ingen god følelse, og det tar store deler av tankeregisteret mitt for øyeblikket. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg. Selv om jeg vet at jeg bare drar meg selv ned på den måten.
Forhåpentlig ender det positivt, at de ikke kaster meg ut.
Greia er at min avklararingsperiode ender nå i mars. Og jeg har vært så lenge til avklaring, at jeg ikke har krav på mer iht det nye regelverket. Men ifølge det gamle regelverket, så hadde jeg krav på avklaringspenger frem til jeg var ferdig behandlet. Og jeg er jo fortsatt til behandling. Og så lenge jeg er til behandling, kan jeg ikke søke ufør. For jeg kan jo bli frisk, ifølge det firkantede regelverket. Det finnes dessverre ingen nyanser i NAV sitt regelverk.
Legen min har søkt om utvidet avklaring for meg. Men siste kontakten med NAV var at dette kanskje ikke ville bli godkjent. Så her står jeg, fanget mellom barken og veden. Og fremtiden er uviss.
I går var jeg der i tankene mine, at det beste for alle ville være om jeg bare forsvant fra jordens overflate. Men jeg vet jo at det ikke er sant. Det ville være bra for meg, å endelig få fred, men ikke for alle dem som er glad i meg. Og dem har jeg ikke tenkt å såre på noen måte ♥
Så slapp helt av. Jeg blir værende her. Og alle må bare være forberedt på å slite med meg i mange år enda 🙂
Jeg er bare ganske nedfor akkurat nå, når problemene hoper seg opp. Men jeg har da vært ute en stormfull natt før også, så det går nok bra på en eller annen måte. Og det kan jo hende at NAV er greie og legger godviljen til 🙂 Jeg krysser i alle fall fingrene for det, og velger å tro at det kommer til å skje 😀
Så da ble dette veldig personlig i dag. Og dere skjønner hvorfor jeg ikke akkurat herjer rundt her så mye i øyeblikket.
I tillegg holdes det på med anleggsarbeid utenfor her. Det skiftes vannrør. Så det å hvile på dagtid, det har ikke noe for seg. Bråk og ståk, rystelser i huset, og alt foregår rett utenfor soverommet og stua. Men de blir snart ferdige. Kanskje i slutten av neste uke. Gjett om jeg gleder meg 😀
Jeg gleder meg over de små ting uansett. Så nå skal jeg sette i gang å montere toppen jeg har strikket på den siste tiden. Den er rød og jeg gleder meg til å ta den i bruk 😀
Ha en herlig dag, samme hvor grå eller rosa den er 🙂
Da jeg var 14 år, begynte jeg å strikke seriøst. Altså jeg begynte å strikke ordentlige ting, som gensere, luer og annet.
Oppigjennom årene har jeg funnet meg praktiske løsninger for oppbevaring og system til mine strikkesaker. Det er jo en del ting etterhvert. Jeg begynte med en plasteske til å oppbevare alle strikkepinnene. Men det ble jo rotete oppi der. Etterhvert fikk jeg tak i praktiske mapper til å ha rundpinnene i, hvor jeg også kunne notere pinnestørrelser.
Mitt siste tilskudd til oppbevaring og orden i strikkesakene er en liten veske som jeg kan ha småsaker oppi, og som er lett å ta med sammen med strikketøyet.
Vesken kom meg i hende da jeg var på en julemesse, blant annet for å handle noen smågaver. Da var jeg innom Karin sin stand, og kjøpte småvesker som gaver. Og så ble det jammen en liten veske på meg selv også 😉 Karin er ei flott dame jeg har blitt litt kjent med via sosiale arrangementer og sammenhenger.
Jeg tenkte først å ha vesken til sminke. Men så hadde jeg jo flere andre vesker til den bruken. Så kom jeg på at småstrikkesakene trengte en fornuftig oppbevaring. Og da ble denne vesken helt perfekt. Midt i blinken.
I vesken har jeg lagt ting som jeg ofte har bruk for.
En liten saks, målebånd, maskemarkører, en ekstra rundpinne til akkurat det strikketøyet jeg holder på med, og mange andre småting som man stadig kan ha bruk for i strikkeprosessen 🙂
Spesielt når jeg strikker ermer, eller holder på med mønsterstrikk og økninger, da er det veldig greit å ha maskemarkører. Og da er denne vesken helt perfekt til det formålet. Den er alltid tilgjengelig og følger med strikketøyet.
Dette er jo en topp jeg har funnet frem blant mine ufoer, som nå øyeblikk er ferdig. 2. ermet er snart ferdig, så gjenstår montering og halskant.
Karin hadde en gang også en praktisk mappe til strikkepinnene, de pinnene man ofter bruker til strømper og småting. Den måtte jeg jo ha, og det har jeg ikke angret på.
Når den rulles ut, er det smale rom hvor pinnene og heklenålene kan stikkes nedi. Og jeg har organisert det etter pinnestørrelse. Nå vet jeg alltid hvor jeg har pinner når jeg trenger dem. Og litt lettere å lete her, enn oppi en stor plastkasse 🙂
Når Karin har stand på julemesser og sånt, så forsøker jeg å finne tid å stikke innom og kikke, for hun har mye annet fint også.
Før i tiden sydde jeg en del selv. Men på et tidspunkt, etter jeg ble syk, måtte jeg slutte med det. Det sliter sånn på nakke og skuldre. Jeg får stikkende smerter etter bare noen få minutter ved symaskinen. Så det er svært, svært sjelden at den tas frem. Kun når jeg må reparere noe. Og selv da forsøker jeg å unngå det. Men sånn ellers så er det utrolig kjekt å sy. Mye fint man kan lage 🙂
Jeg er i alle fall glad jeg kjenner folk, som Karin, og et par andre, som er dyktige syersker, sånn at jeg kan få tak i det jeg trenger og har lyst til via dem 🙂
Karin har også egen side på Facebook. Der kan du se litt av det hun lager 🙂 Kikk innom Karin her!
Driver du selv med håndarbeid, sying, strikking, hekling eller annet håndverk?
Jeg ser at det fra tid til annen kommer nye og “revolusjonerende” oppskrifter på boller og annen gjærdeig. Noen av de nye metodene har navn som jeg ikke engang klarer å uttale. Men jeg er ganske sikker på at de blir gode, selv om navnene på teknikken er vanskelig å si.
Når det gjelder boller, så har jeg en oppskrift jeg har brukt i alle år. Den er bankers for meg å lage, til og med nå når jeg har ME. Deigen bruker jeg til all bollebakst. Også kanelsnurrer, skoleboller osv. Den er veldig lett å jobbe med.
1 kg hvetemel
7 dl melk
200 g margarin
2 pk tørrgjær (jeg bruker som regel kun 1 1/2 pk)
200 g farin
2 ts kardemomme
1 knivodd hornsalt
1 egg til pensling
Bland sammen de tørre ingrediensene i en bakebolle.
Smelt margarinen og ha i melken. Varm dette til fingervarmt.
Ha dette i bakebollen og elt sammen til en smidig deig som såvidt slipper bakebollen.
Juster med mel/melk om deigen ikke har rett konsistens.
Dekk til og sett til heving i ca. 30 min.
Ha deigen på bordet uten å elte for mye. Del i passe store biter og trill til glatte og runde boller. Legg bollene på bakepapirkledd stekebrett.
La etterheve i ca. 30 minutter.
Pensle med sammenhvispet egg og stek ved 200ºC i 10 minutter.
Avkjøles på rist.
———————–
Ofte pleier jeg å ha i rosiner i bollene, for det liker jeg best. Da lar jeg rosinene først ligge i bløt i varmt vann en liten stund mens jeg blander resten av deigen. Så siler jeg vannet av rosinene og har de i deigen mot slutten av eltingen. Da blir både bollene og rosinene saftige og gode.
Et annet tips er at når jeg pisker egget klar til pensling, pisker jeg med noen saltkorn. Da blir egget ikke så trådete og det er lettere å pensle det ut på baksten.
Jeg bruker alltid tørrgjær når jeg baker gjærbakst. Men man kan så klart bruke ferskgjær også. Den må da røres ut i den lunkne væsken før alt blandes til en deig.
Jeg er veldig sjenert, men har klart å jobbe meg ut av sjenansens dypeste klør. Da jeg var liten, turte jeg knapt å se på folk, og jeg var redd for menn med mørkt hår, og spesielt hvis de også hadde bart og skjegg. Ironisk at jeg nå har en mørkhåret kjæreste 🙂
Jeg har telefonskrekk. Jeg liker ikke å snakke i telefonen, jeg føler meg ukomfortabel, blir nervøs, og klam over hele kroppen, og foretrekker at beskjeder og annet sendes på sms eller i epost, for ellers husker jeg knapt noe av hva som blir sagt.
Min første kjæreste brøt opp fordi jeg ikke ville kysse. Jeg var da 16-17 år gammel, og alt på grunn av min enorme sjenanse.
Jeg fikk mitt første kyss en måned før jeg fylte 19. Jeg tok endelig mot til meg, og var klink edru 😉 Han ble min 2. kjæreste, og senere min ektemann og far til mine barn.
Jeg giftet meg i den norske ambassaden i Paris. Det var 2 gjester i bryllupet, begge var mine venninner. Vi 4 fartet rundt i Paris med Limousine og champagne til drikke, og stoppet ved alle severdighetene og tok bryllupsbilder. Etterpå spiste vi bryllupsmiddag ombord i en båt på Seinen. Ekteskapet varte i 14 år.
Brudekjolen min var gul.
Mitt lengste forhold varte i 21 år, og det var sammen med ham jeg giftet meg med.
Jeg tåler ikke hasselnøtter, men kan likevel spise sjokoladen Fruktnøtt uten allergisk reaksjon. NonStop kan jeg derimot ikke spise uten allergisk reaksjon, for den har spor av hasselnøtter. Merkelige greier, som ikke engang jeg selv forstår meg på.
Jeg skulle egentlig hete Eva Irene, men foreldrene mine ombestemte seg, fordi etternavnet var så langt og kronglete. Derfor ble det kun Eva, for at det skulle bli mest mulig lettvint for meg.
Jeg trodde alltid før at jeg var “lat”, for jeg orket så lite. Senere fikk jeg påvist diagnosen Lavt stoffskifte, og skjønte at jeg ikke var lat, men syk. Mye ble bedre med medisiner, som er på livstid. Og enda mange år senere, når “latskapen” igjen tok mer og mer kontroll over kroppen min i tillegg til andre plager, forsto jeg at jeg ikke var lat (livserfaring), men at noe mer måtte være galt. Og det endte i diagnosen ME. Dessverre finnes ingen medisiner for det enda.
Ikke særlig viktig informasjon, men kanskje ble du litt bedre kjent med meg nå? 😉
Så er kvelden veldig godt i gang, og jeg er på vei til sengs.
Formen i dag har vært sånn noenlunde grei. Jeg gikk en liten tur til et gartneri i nærheten og kjøpte noen blomster. Og så kom jeg på at jeg skulle invitere til Fastelavnskos sånn helt på sparket. Jeg ba min bror og hans familie. Jeg visste jo ikke om de hadde andre planer, men jeg tenkte som så at de kunne komme de som hadde lyst og tid. Og da var det veldig kjekt når noen i den familien hadde lyst og anledning til å komme hit og spise boller sammen med oss 🙂
Det ble jo impulsivt. Nesten som jeg skrev om i mitt forrige innlegg tidligere i dag, at det impulsive er nesten borte, også for min del, siden helsen begrenser meg mye. Men i dag var helsen medgjørlig, og da passet det å gjøre det sånn 🙂
Dagens forrige innlegg kan du lese HER!
I går bakte jeg boller, og jeg hadde god hjelp av Pål og hans datter, Pia 🙂 Og bollene ble veldig gode med krem inni. Det lot til at alle her likte dem. Veldig koselig var det med besøk av min bror, hans kone og deres datter, min datter var her også, og det er hun som har tatt bildet av de ferdige bollene, og så var jo Pål og Pia her også 🙂 God samtale, gode boller, god te og god stemning. Det har vært en herlig dag 😀
I morgen blir en ultrarolig dag, og mest sannsynlig kommer jeg ikke til å være sosial i det hele tatt. For hele denne uken har vært veldig travel, og det pleier å være mandagen og tirsdagen som får svi for sånne travle uker. Men, tiden vil vise. Og uansett skal jeg kose meg og nyte de små gleder 🙂
Jeg håper du har hatt en fin Fastelavnsøndag, og at du får en god start på den nye uken.
Så sier jeg natta herfra, og leser blogg og koser meg med det i morgen 🙂
Dette er noe jeg får høre titt og ofte egentlig, etter jeg har gått tur, og knipset bilder som jeg har lagt ut.
Ja, nå går jeg jo ofte tur på de samme stedene, som er i nærheten av der jeg bor. Men det hender jo rett som det er at jeg også velger andre steder å gå tur. Og av og til er dette tilfeldigvis i nærheten av der hvor det bor noen jeg kjenner, familie eller venner.
Dette bildet er fra en tur jeg gikk i barndomsbygda mi, Hommersåk. Og selv om dette var på dagtid, så kjenner jeg jo folk som også er hjemme på dagtid. Og så får jeg jo gjerne spørsmålet da, om hvorfor jeg ikke kom innom?
Og det kunne jeg veldig gjerne ha gjort, om jeg hadde hatt topp energi, og vært full av overskudd, frisk og glad.
Jeg er jo oftest glad da, tross alt, men jeg mangler det andre, jeg er ikke proppfull av overskudd, jeg har svært lite energi, og jeg er ikke frisk.
Det kan godt hende ikke alle vet det, at jeg ikke er frisk. Og det føles fryktelig ynkelig å skulle forklare at grunnen til jeg ikke kom innom er fordi jeg er syk, og turer er min daglige hovedaktivitet for å holde unna andre sykdommer jeg ikke vil ha. Jeg føler meg sutrete og nesten litt sånn som om jeg finner på en grunn for å slippe å komme innom.
Men det er faktisk ikke sånn. Jeg er en sosial person, jeg er introvert, men jeg elsker å være sosial. Og noe av det har blitt veldig redusert etter jeg ble syk. Det er også noe som gjør meg veldig utmattet. Så om jeg skal besøke noen, så må jeg vite at jeg ikke skal gjøre noe annet “slitsomt” den dagen, med mindre jeg har en veldig god dag. Og det vet jeg aldri på forhånd. Jeg kan planlegge dagene til en viss grad, med forbehold.
For tiden har jeg en del timeavtaler på Lassa. Og etter de avtalene, er jeg rimelig utkjørt. På veien til Lassa og hjem igjen, er det et vann, Mosvannet, som er fint å gå rundt. Det er ingen bakker, og det er ikke en lang tur. Så om det passer sånn, og jeg kan bruke solbriller, så vil jeg av og til forsøke å gå tur rundt det vannet etter en Lassa-time. Og da vil jeg være ultrasliten når jeg er ferdig der. Akkurat da passer det overhodet ikke å besøke noen, selv om jeg kjenner noen i det området også. Uansett, i kombinasjon med Lassa, så er jeg nokså ødelagt, så oftest passer det ikke å være sosial akkurat da. Og det med solbrillene, sånn i tilfelle du lurer, det er fordi jeg oftest har grått når jeg er på Lassa. Jeg har ikke hatt en eneste time der uten å gråte. Og da føler jeg meg ikke så fresh akkurat i sånne tilfeller kan du si, da er solbriller et greit hjelpemiddel til å skjule forgråtte øyne 😉
Det er bedre å bestemme seg en dag jeg ikke har noe annet, å besøke noen da heller. En dag jeg føler meg i form til det.
På kveldstid er jeg nokså gåen. Da styrer jeg unna de helt store sammenkomstene. Og hvis jeg da er i form til en liten tur, så er det som regel nok med den turen. Eller, så har jeg kanskje såpass med energi den dagen, at jeg allerede har booket meg opp på 100 andre småting jeg også må og skal, bare for å benytte den dagen som er av de sjeldent gode, til å få gjort ting.
På kveldstid er jeg ofte avhengig av litt moralsk støtte. Så om jeg går tur da, så er det antakelig ikke en alene-tur 🙂
Og om jeg ikke orker å besøke noen om kvelden, så er jeg alltid mottakelig for besøk. I alle fall om gjesten tåler å se en sliten dame som kanskje ikke alltid har alt på G hjemme.
Og da er vi fremme ved et annet punkt i denne dialogen: Hvorfor kommer ikke du innom?
Ja, for jeg kan jo også stille det spørsmålet. Jeg bor sånn til, at jeg vet mange jeg kjenner titt og ofte er i nærheten. Men kommer de innom?
Jeg har bodd her i området siden 1994, og jeg kan telle på ganske få fingre de gangene noen har kommet impulsivt innom fordi de tilfeldigvis var i nærheten.
Det er slutt på de dager. Folk gjør ikke sånt lenger. Jeg stikker en sjelden gang innom broren min impulsivt hvis jeg er i nabolaget der, men sånn ellers så blir det sjeldnere og sjeldnere jeg gjør sånne ting, fordi energien ikke strekker til lenger.
Og det er veldig leit, for jeg er sånn type impulsiv, men det har vært veldig redusert nå i over 12 år.
Vi kan vel konkludere med at de fleste av oss er litt sløve på den fronten. Noen liker ikke å få impulsivt besøk, fordi de ikke har rent hus og noe å servere, de vil ha det avtalt på forhånd. Og det er jammen ikke godt å vite hvem de er, og om de i det hele tatt blir glade for å få et uannonsert besøk?
Jeg selv bryr meg ikke om noen kommer uannonsert innom. Det er bare hyggelig, og veldig velkomment. Det er jo ikke hver dag jeg ser så mange mennesker. Jeg har ikke alltid noe å servere, men vann i springen har jeg, og isbitdispenser i kjøleskapet har jeg også, og kaffe og te går fort å lage til. Og hjemmet mitt, der ser det ut som at det bor folk, det er ikke et utstillingslokale 🙂 Så om du er i nærheten og har tid og lyst, er du alltid hjertelig velkommen innom ♥
Så skal jeg selv forsøke å komme meg litt mer ut i gode perioder, hvor jeg kan være impulsiv og besøke venner og familie. For det er jo koselig da, synes jeg 🙂
Hvordan er det med deg, er du en som går impulsivt på besøk fordi du er i nærheten? Får du ofte uventede gjester? Liker du helst å ha avtalt gjester på forhånd for å vise frem et prikkfritt hus og overdådig servering?
