Her på Sør-Vestlandet er vi ikke kjent for de mest snørike vintrene, men likevel har det vært et par.
Og da jeg sto opp i morges, hadde værgudene velsignet oss med snø. Noe som sikkert frustrerte enkelte på en tidlig mandags morgen på vei til jobb 🙂
Så istedet for å lete i arkivet etter et “gammelt” vinterlandskap, fikk jeg nå en gylden mulighet til å servere et rykende ferskt bilde 😀 Ut på tur, aldri sur!
Så her er byen min, Sandnes, i tynn vinterdrakt ♥
Dette bildet ble tatt for en times tid siden. Det er ikke mye snø. Men det er vinter, og det er et landskap. Et bylandskap.
Jeg tok mange flere bilder på dagens tur, sånn i tilfelle noe kan brukes videre til Frodiths utfordring. Og der er et annet landskap som også passer i dag. Et snødekket fotballandskap.
Man kan se at snøen har kommet med vind, for deler av fotballbanen har mer snø enn andre deler.
Dette her var min 4. dag i utfordringen til Frodith. Og vil du kikke innom henne, så kan du gjøre det HER!
Da har jeg bidratt med to vinterlandskap i dag, så da ser jeg på utfordringen som utført 🙂
Nå hviler jeg etter turen. Kald er jeg, så nå skal det fyres i ovnen. Jeg har nemlig også måkt gårdsrommet. Bedre å gjøre det nå, før snøen begynner å tine, og da ble jeg litt kald. Og så har jeg laget meg en god kopp med varm te. Så nå blir fortsettelsen av dagen god 🙂
Jeg hadde ikke tenkt å gå tur i dag. Helsa taler sitt tydelige språk, jeg er halvblind, ukonsentrert, utmattet, og vimsete (klønete).
Men så fikk jeg faktisk sove i natt, etter å ha tatt 1 1/2 glass vin om kvelden (jeg velger å tro at det var grunnen).
Hele 7 timer klarte jeg å sove, uten å våkne noe i løpet av natten. Det er en sann luksus.
Og vet du hva, jeg hadde lest at det ville bli storm på formiddagen, men her var ikke noen storm. Her skinner solen fra omtrent skyfri himmel. Og vinden? Hæ? Jo, litt vind har vi…men det er himmla langt fra å kalde det uvær. Det er knapt en svak bris.
Så jeg fant ut at jeg skulle gå en liten tur likevel.
Jeg bestemte meg for å gå opp til Ulvanuten. Og å gjøre det til en kort tur. Dvs. å gå rett opp, og rett ned igjen. Ikke ta noen ekstrarunde eller noe sånt, bare fordi det er litt fint vær. Men solen, den elsker jeg, så jeg ville ut og nyte den litt i alle fall 🙂
Jeg la i vei, og fant fort ut at dagen i dag var den som gjorde meg anpusten på flat mark. Så det å gå opp bakken var en lang prosess. Men jeg valgte å bruke god tid, og ta mange pauser mens jeg nøt solen.
Oppi bakken kom jeg på at jeg hadde glemt noe viktig. Jeg hadde glemt solbrillene. For jeg er lys-sensitiv, og når det også var bittelitt vind, så ble jeg blendet av tårer som hopet seg opp. Noen renner sågar ut og nedover kinnene mine.
Men jeg fortsatte oppover, sakte men sikkert. Og det gikk jo fint. Jeg kan jo veien, selv i blinde.
Litt av turen går gjennom skog, og det er behagelig for vonde ben. Og der inne var det stille, og trærne skygget litt for solen, så da tok tårene litt pause.
Vel oppe, sykt sliten, kunne jeg knipse de “forpliktende” bildene (bevisene på turen), og så kunne jeg begi meg på hjemveien igjen. Jeg valgte å hvile litt på benken før jeg la i vei nedover.
Det var da problemene for alvor tårnet seg opp!
Jeg sliter veldig med det ene kneet for tiden, så jeg måtte konsentrere meg litt. Og solen, min gode venn, står ikke så høyt på himmelen nå, så den lyste meg midt i ansiktet, og gjorde det helt totalt umulig å se hvor jeg satte bena. Og så i nedoverbakke da gitt 😮
Det ble museskritt, og å føle seg litt frem.
Og det gikk som det måtte gå: med knall og fall!
Det er jo bløtt etter kraftig regn. Og sleipt. Og å trå litt feil da, hjelper slett ikke på balansen.
Jeg falt, og slo meg på skinneleggen mot en sten. Den samme foten med det vonde kneet. Det gjorde vondt. Men jeg har så mange andre vondter på og i denne kroppen, at en vondt fra eller til, ikke gjør så veldig stor forskjell. Det blir nok et blåmerke.
Det positive oppi alt, er at jeg fikk konstatert at jeg nok ikke har fått den “forventede” benskjørheten enda. Den ligger til familien. Når damene i familien eldes litt, så blir bena skjøre. Kanskje jeg er så heldig at jeg slekter på min fars familie der, for jeg har ikke hørt at der har vært noe sånt.
Men det var i alle fall dagens gladnyhet 😀 Jeg brakk ikke noe 😀 Og jeg har faktisk tenkt å huske å få legen til å teste dette, om jeg trenger tilskudd, eller om jeg faktisk har sterk benbygning 😀
Jeg fikk hvilt litt på en sten før jeg bega meg videre nedover. Raskeste veien hjem. Garantert ingen omveier i dag.
Resten av dagen er hvile. Har ingen planer i dag, og det nytes.
I dag ble det tur igjen. Tur nr. 7 i år.
Jeg hadde jo håpet på en tur i går kveld, men det gikk ikke gitt. Kroppen sa nei.
Den sa ikke akkurat ja i dag heller, men likevel så er det noe annet når jeg går om formiddagen enn om kvelden.
Vanligvis klarer jeg kun en tur om dagen, og ikke alltid det engang.
I dag var motivasjonen at jeg skulle gå et sted jeg ikke har gått før. Det er alltid kjekt å gå på ukjente steder, og se ting jeg ikke har sett før.
Planen var å gå til Plassatjern. Og det gjorde jeg jo også, men nysgjerrig som jeg er, og været var jo fint da, så gikk jeg enda lenger. Ganske mye lenger faktisk. Og akkurat nå, i skrivende stund, så kjenner jeg at det kan bli en svært tøff natt jeg ser frem mot! Men jeg er så heldig at jeg ikke har noen planer i morgen, så hvis jeg blir sengeliggende, så er det ingen som vil savne meg likevel 🙂
Dagen startet i dag med en helt fantastisk soloppgang hvor himmelen var rosa, og gikk over i oransje, og dette varte en lang stund.
Dette bildet yter ikke noen rettferdighet til de flotte fargene, men det var sånn det begynte 🙂 Bildet tok jeg fra terrassen min 🙂
Da jeg hadde parkert bilen for å gå tur, så var dette utsikten mens jeg gikk fra parkeringen til turområdet. Fantastisk flott himmel ♥ Det er med sånne opplevelser jeg kjenner store gleder 😀
Turområdet jeg skulle gå i var ukjent for meg som turterreng. Og jeg innser jo at det nok finnes utrolig mange fine plasser i og rundt byen jeg bor i, som er verdt ett eller flere besøk 😀 Her parkerte jeg ved Sandnes Garn sitt fabrikkutsalg. Det ble mitt utgangspunkt 🙂
Jeg skulle gå til Plassatjern, men på skiltet viste det også vei til Bogafjell, og dit endte jeg også opp med å gå. Ikke så langt å gå, men når man går litt hit og litt dit, og surrer litt på stier innimellom, ja, så blir det fort noen kilometer 🙂
Det var heldigvis grusvei mesteparten av turen jeg gikk. For i dag var ikke konsentrasjonen på topp, og dårligere ble den jo lenger jeg gikk. Da er ulendt terreng ikke så gunstig. Jeg har dårlig balanse, og hvis jeg da i tillegg er uoppmerksom, kan det fort gå galt.
Naturskjønne omgivelser var det i alle fall langs grusveien 🙂
Her er himmelen i ferd med å anta sin naturlige hverdagsfarge 🙂
Det er flere enn meg som går på disse veiene kan det se ut som 😉
F.eks. disse her 😀
Men jeg møtte ingen sånne. Jeg møtte en mann med en bitte liten hund. Det var alle jeg møtte på disse timene jeg var på tur 🙂 I grunnen ganske deilig 😀
Her var heldigvis nokså godt skiltet, stort sett, så jeg fant veien som gikk mot tjernet 🙂
Og så var jeg der plutselig 🙂
Det var veldig idyllisk der. Og jeg tipper på enkelte morgener kan det sikkert være litt trolsk også 🙂
Der var laget til noen piknikkplasser ved tjernet. Bålplass og benker til å sitte på. En sittegruppe med bord var det også.
Veldig koselig på en godværsdag tenker jeg. Men det jeg selv reagerte på var lydene. Det var ikke sånn type skogens ro lyder. Det var lyder fra industri og anleggsarbeid. Og det ødela idyllen litt. Men om man evner å stenge ute sånne lyder, så er dette en flott plass å ha med en enkel turmiddag 🙂 Jeg er selv veldig lydsensitiv, men i lag med folk jeg trives sammen med, så ville jeg nok klart å stenge ute industrilydene en stund 🙂
Jeg gikk rundt hele tjernet. Det var ikke så stort, men det kunne skilte med utrolig mange flotte fotomotiver ♥ Helt stille vann hvor naturen speiler seg. Det er vakkert ♥
Ja, alt er kanskje ikke like vakkert da…… Og hvor dette dekket kommer fra i et turområde, ja det kan man bare spekulere i 😉
Men i det store og hele….idyll ♥
Her er et veiskille som fører mot Bogafjell. Og jeg hadde lyst å gå, for å se om jeg kunne finne utgangspunkt å gå derfra neste gang. Det fant jeg ikke, utgangspunktet, men jeg fant en fin utsikt når jeg kom dit 🙂
Før jeg kom så langt, ble det plutselig slutt på grusveien, og jeg måtte ut i ulendt terreng. Jeg må innrømme at jeg ble skeptisk. Fordi jeg da var blitt veldig sliten, og ukonsentrert. Og et lite feiltrinn på sleipt underlag kunne bety at jeg ble liggende der oppe i heia. Og så langt hadde jeg jo ikke møtt andre turgåere enn mannen med den lille hunden.
Jeg valgte likevel å begi meg oppover. Nysgjerrigheten lenge leve!
Og det var strabasiøst når jeg var blitt så utmattet.
Men opp kom jeg, og ble møtt av denne utsikten 🙂
Det var en velsignelse å se en gapahuk der også. For det var benker på utsiden, og bålplass, men det var ganske bløtt. Inne i gapahuken var det tørt og fint, og da kunne jeg ta meg en etterlengtet hvil 🙂
Inne i gapahuken var det mange som hadde skrevet en “hilsen” på veggene.
Jeg valgte å skrive i turboka 😀
På veien ned igjen begynte det å sludde. Og sludden gikk over til regn. Og jeg hadde ikke planlagt nedbør på turen. Men turjakken min, som jeg kjøpte på øye Alcatraz i San Francisco i sommer, den holder tett så lenge det ikke øsepøser lenge 🙂
Da jeg endelig snublet meg nedover og kom til parkeringen, så var jeg så sliten at jeg så uklart. Det var vanskelig å skifte fokuset skarpt. Jeg fant ut at jeg skulle vente litt før jeg kjørte hjem igjen.
Så da gikk jeg en tur innom fabrikkutsalget til Sandnes Garn. Kjøpte et par nøster til å strikke teppe til Pus 🙂 Det har jeg ikke bilde av, for nå har innlegget her blitt så langt, at du er god om du har fulgt med hele veien.
Tusen takk for turfølget. Det var koselig å ha deg med 🙂
Neida, det er ikke helt sånn.
Men i går fikk jeg faktisk gått to turer. 10 800 skritt til sammen hvis jeg tar gåingen innomhus med i betraktningen. Det er sjelden det.
Jeg har 6000 som skrittmål, og de dagene jeg får gått en tur, klarer jeg som regel å nå det målet. Men her om dagen gikk jeg bare 186 skritt. Det er jo ikke akkurat sprekt. Men så er vel ikke det noe jeg er kjent for heller, å være så innmari sprek.
Jo, forholdene tatt i betraktning, så er jeg kanskje litt sprek. ME er jo en stor utfordring i hverdagen, og turer er noe jeg bør få til de fleste dagene i uken. Og så er kombinasjonen at jeg da ofte ikke får gjort stort annet, for turer er kjekt, men utrolig slitsomt.
Gleden over turene er jo helsebringende da, for det mentale. Det er nemlig kort vei til tungsinn og depresjon her i gården, og da er turene veldig god medisin for akkurat det. Så her må det jo bare prioriteres. Når jeg vet at jeg i alle fall kan ha en ok mentalhelse med å gå tur, så gjør jeg det, selv om det går ut over andre ting. Sliten er jeg jo uansett, tur eller ei. Så om jeg er litt mer sliten fordi jeg går tur, så er det egentlig ikke den helt store forskjellen i dagene likevel, for jeg er uansett for sliten til et normalt hverdagsliv. Da blir jeg heller enda mer sliten, for å kunne ha en god mentalhelse i det minste.
En balansegang, rett og slett.
Toppturer har det blitt lite av, og dermed viser vektnåla en høyere kurve etterhvert. Det er jeg ikke særlig happy for, for å si det forsiktig, så derfor er målet mitt å forsøke å gå litt flere oppoverturer dette året. Helsekurven peker nedover dessverre, det er en negativ utvikling akkurat i ME helsen. Jeg har merket det veldig godt dette siste halve året. Jeg har blitt mye dårligere. Det skal lite til for å sende meg til sengs nå. Jeg håper det bare er en dårlig periode.
Jaja, nok om det.
I går fikk jeg gått 2 turer. Jippi ♥
Første turen var om formiddagen. Da ringte jeg til en venninne og lurte på om hun ville være med å gå? Og det ville hun. Så hun tok med hunden sin, Aria, og så gikk vi tur. Temperaturen var nydelig, 8 grader. Vi snakker tross alt januar og vinter, det er ikke mye som vitner om vinter her. Dette er jo temperaturer vi har en kjølig sommerdag. Lite vind, og opphold. Kunne knapt blitt bedre på denne årstiden.
Andre turen gikk jeg om kvelden sammen med kjæresten min ♥ Temperaturen var like fin, ca 8 grader, ingen vind, og oppholdsvær. Ganske sprøtt.
2 turer klarte jeg antakelig fordi jeg hadde noen å gå med begge turene. Jeg går jo ellers mye alene, og da må jeg jo “klare meg” selv. Mens om jeg går med noen, så slår jeg to slitsomme ting i en smekk, nemlig tur og sosialt, og så blir det sosiale litt drahjelp til turen. Det er ikke akkurat feil 🙂
Nå er planen å få gått litt tur i dag også. Og jeg våkner jo ukristelig tidlig for tiden. Antallet søvntimer er minimalt, og det sliter også på. Men søvnproblemer er jo en del av mitt sykdomsbilde, selv om jeg har hatt det luksuriøst de siste månedene med 6-7 timer søvn de fleste nettene. Nå har jeg falt ned til normalen igjen, som er 3-5 timer pr. natt.
Ja, jeg skal ikke klage, jeg skal heller forsøke å gå turer likevel, så holder jeg meg i alle fall frisk i hodet 😀
Håpet var at kjæresten også kunne være med på tur, men kanskje jeg skal satse på en kveldstur i dag også. Det er for tidlig å si noe om akkurat nå. Men nå skal jeg i alle fall kle meg for morgenturen, så får resten av dagen bli som den blir 🙂
Jeg ønsker alle sammen en strålende fin søndag uansett. Nyt dagen max ♥
Tur nr. 3 gikk på ren trass. Formen er så som så, og helgevasken skulle påbegynnes. Og det går som regel ut over noe, og oftest er det “noe”, en av mine kjekke turer.
Så siden hverken kroppen eller hodet jublet over tanken på å gå tur, unnet jeg meg en aldri så liten “gulerot”. Dvs. en liten fristelse som skulle gjøre turen overkommelig.
Jeg må nok innrømme at av og til går jeg på akkord med meg selv. Og det har jeg gjort i dag. For jeg gjorde litt husarbeid før jeg gikk tur, og enda mer etter jeg gikk tur. Og nå kjenner jeg det verker i hele kroppen.
Men guleroten, den var verdt det 😀
Dagen i dag var type grå og regntung dag. Regnet var av typen tung yr, og man ble våt ganske fort uten regntøy eller paraply. Og i dag orket jeg ikke tanken på turtøy, så da ble det paraply.
Målet for turen var “dansken”, eller Det danske Gartneri for å være helt korrekt. Men her er han rett og slett kjent som dansken 🙂 Det er ikke så langt å gå fra meg, men jeg velger å gå litt omvei, sånn at det blir en fin liten tur av det.
Nå har sikkert noen skjønt at dette her er “guleroten” for dagens tur. Jeg har lyst å fornye litt her hjemme med litt blomster som ikke er jul, og som vitner om en vår som forhåpentlig ikke er alt for langt unna. Og da er en tur innom dansken helt perfekt. Der er det helt sikkert noe som passer 🙂
Utenfor er det pyntet med hjerter, lys og blomster, og man føler seg velkommen.
Og inne er det stort utvalg av hva man enn måtte få lyst på i planteverdenen.
Jeg gikk der inne og kikket en stund, og visste godt hva jeg ville ha. Men det er jo kjekt å kikke litt på alt det andre også.
Ferdig med handelen kunne jeg gå hjem med 3 fine primula i handleposen. Disse skal jeg plante sammen i en fin urne og ha som et fargerikt og friskt innslag hjemme i stuen. Nå er jeg moden for noe annet enn gråvær og kulde 🙂
Så ble det jo en fin tur av dette også. Noe som passer min agenda med å forsøke å gå tur i alle fall de fleste av ukens dager 🙂 Vell utført i dag i alle fall 😀
Hva synes du om “guleroten” min?
Liker du å pynte med blomster hjemme?
Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så teller jeg hver tur jeg går. Jeg klarer ikke å gå så mye tur som jeg ønsker, men i 2018, etter å ha talt turene, så har jeg gått mye mer tur enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Og det var en ganske god motivasjonsfaktor.
Og det å telle turene, gjør også at jeg blir inspirert til å fortsette, for tallet stiger jo for hver gang.
I dag gikk jeg årets 2. tur. Turen ble på litt over 4 km, men det er ikke alltid jeg måler det.
Jeg gikk en runde over fjellet, og så innover i retning byen, før jeg “klatret” over fjellet igjen. Alt foregikk på asfalt, ikke ideelt, men likevel fint 🙂
Jeg bor selv på den siden av fjellet at jeg ikke har utsikt mot byen. Men det er ikke langt å gå litt oppover, før utsikten er god, spesielt i godt vær. Byen heter Sandnes, og været i dag morges var kaldt og helt perfekt for en turgåer som meg 😀 1 minusgrad, og en himmel som gryr mot dag 🙂
Sandnes er en hurtigvoksende by som jeg er veldig glad i. Og å gå oppover og beundre utsikten blir jeg aldri lei av 😀
Vel nede fra fjellet pleier jeg av og til å svinge innom her. Jeg liker utsikten herfra. Og sett fra fjellet, på det midterste bildet, er det den høye hvite bygningen sammen med det lave hvite mot venstre i bildet, hvor jeg står nå på dette nederste bildet. Håper ikke det ble alt for tungvint forklart 😉
Etterpå gikk jeg en annen vei tilbake over fjellet, til jeg kom meg hjem igjen og kunne ta min velfortjente hvil 🙂
Liker du å gå tur?
Går du lange turer eller korte?
Å gå turer, det er noe av det som holder meg oppegående. Jeg har ikke noe spesielt mål om å gå lengst mulig turer, men målet er å få til å gå tur så ofte som mulig. Korte turer er like verdifulle for meg som lange turer. Men korte turer er nok mer overkommelig for meg enn lange turer.
Når helsa ikke er samarbeidsvillig, så tilpasses turene etter dagsformen. Og noen dager er helsa såpass dårlig at det å gå til postkassen er en uoverkommelig utfordring. Da må det vente. Da blir det heller ikke tur.
I fjor, det føles faktisk rart å si det, for det er jo bare et par dager siden, så begynte jeg å dokumentere/telle turene mine. Jeg hadde lyst å se hvor mange turer jeg klarte å gå i løpet av et år. Jeg dokumenterte det på Facebook, hver eneste tur. Og etterhvert som tiden gikk, ble antallet turer høyere, og det begynte å inspirere mer. Mot slutten av året ble det et mål, jeg ønsket å nå tallet 200. Og jeg greide det, med et “nødskrik” 😉 På lille nyttårsaften gikk jeg to turer. En om formiddagen, og en om kvelden. Det er sjelden jeg klarer det, to turer på en dag. Formiddagen er beste turtiden for meg normalt sett. Men denne kvelden hadde jeg følge av kjæresten min, og da går det litt lettere.
Nyttårsaften gikk jeg tur nr. 200, sammen med Pål ♥
Det holdt hardt, for jeg skulle jo gjøre både det ene og det andre før jeg kunne gå turen. Men til slutt, 2 timer før vi skulle spise nyttårsmiddagen, kom vi oss ut, jeg og kjæresten min. Da var det blitt mørkt, og jeg hadde heldigvis en ganske ok dag 🙂
Dette ble årets siste tur, og tur nr. 200 i 2018.
Gjett om jeg var stolt da? 😀 Det kunne nesten ikke beskrives. Og det er liten tvil om at å telle turer har vært inspirerende, for jeg har klart å komme meg ut på tur selv på dager hvor viljestyrken var lik 0, nettopp fordi jeg har ønsket at tallet skulle stige 🙂
I går, første nyttårsdag, var formen dårlig. Skikkelig dårlig, skulle det vise seg etterhvert. Men denne dagen var inspirasjonen å få opp turtall nr. 1. Nytt år, nye turer.
Turen ble for lang for meg. Men jeg hadde kjæresten med meg, så jeg klarte å gjennomføre, til tross for mye vind og motvind. Vi gikk rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. En fin tur. Men, for lang akkurat i går.
Så jeg sløvet meg gjennom resten av dagen. Og da klokken passerte 18.00, gikk jeg og la meg. Og sov i 14 timer.
Det ble ikke middag eller noe i går. Så da må målet i dag være å få laget en ekstra god middag til meg og datteren min. Pluss kanskje en liten tur 😉
Det som inspirerer mest i dag, er faktisk at flere gir uttrykk for at jeg har inspirert dem til å begynne å telle turer. Flere har på Facebook nevnt meg, og at de skal begynne som meg, å telle turene sine. Jeg har også fått flere meldinger på Messenger om det samme, og noen har sågar sagt at det er et nyttårsforsett.
Sånt gjør meg umåtelig glad 😀 Tenk at jeg, lille jeg, med ME, kan inspirere 😀 Det inspirerer jo meg til å fortsette.
Jeg har ikke endret målet med turene. Turene skal gåes den lengden dagsformen tilsier, og målet er å klare flest mulig turer i løpet av 2019. Uansett lengde 🙂
Det som er viktig for meg, er å avpasse turene, sånn at jeg ikke blir så sliten at resten av dagen blir ødelagt, eller dagen etter for den saks skyld. For der har jeg dummet meg ut flere ganger. Jeg blir fort straffet i ettertid om jeg “føler meg” for frisk og rask. Så akkurat DET er et mål, å avpasse turene så jeg ikke skal bli for syk og dårlig etterpå.
Det er kjipt å ha det sånn, men sånn må det faktisk bli. Jeg er fortsatt i læremodus. ME spøker man ikke med. Men turene er utrolig viktige for den mentale helsen min. Så om jeg blir for sliten i kroppen, og får mye smerter, så har jeg likevel gjort en god innsats, sånn at humøret ikke krasjer. Jeg unngår å bli deprimert. Man kan rett og slett ikke få både i pose og i sekk med denne helsen.
Så til dere som har latt dere inspirere, jeg ønsker dere masse lykke til ♥ Og vit at dere også er inspirasjon for meg ♥
Det er så herlig når det er ferietid og folk har fri fra stress og mas, og man kan tilbringe litt kvalitetstid med dem man er glad i.
Selv jobber jeg jo ikke. Hadde jeg gjort det, ville jeg aldri fått noe tid med dem jeg er glad i. Det ville vært rett på jobb, og så rett hjem og legge meg etterpå.
Men nå er det jo ikke sånn. Selv om jeg er hjemme hele tiden, så merker jeg jo når det er ferietid. For da har jo dem jeg er glad i ferie, og da blir det ferie for meg også 🙂
I dag dro jeg og Pål på tur, med varm mat i sekken, kledd for omtrent allslags vær 🙂
Vi kjørte til Brekko i Gjesdal kommune. Der er det et flott turområde, laget til sånn at alle kan få mulighet til å nyte det.
Vi hadde pakket sekken med varm mat, kos og drikke, og skulle gå en fin runde og finne en plass å nyte maten.
Nydelige omgivelser i dette området. Og det var også laget til gapahuker, toalett og grillplasser. Flere vann er det også.
Her er en av plassene hvor det er fint å ha en piknikk.
Et av vannene som var fint å ta en pause ved.
Turveier, turstier, og mulighet for å gå direkte ut i marka. Her er noe for alle. Vi valgte å delvis gå på gruset turvei, og litt på stier innimellom.
Ved ett av vannene lå det 3 små gapahuker på rad og rekke. De var fine og tørre, og hadde ildplass utenfor hver.
Denne valgte vi, og om vi noen gang har lyst, så er det også mulighet å reservere for overnatting 🙂
Det var en “sperring” foran hver av gapahukene, for at ikke sauer, og evt. andre dyr skulle gå inn i gapahuken. Denne kunne vi fjerne selv når vi skulle bruke den, og måtte huske å sette den på plass etterpå 🙂
Det var trivelig å sitte der, og om det regner litt, blir vi ikke våte. Det luner også for vind om vindretningen ikke er direkte mot åpningen.
Pål fikk mattermos til jul, og denne innviet vi på denne turen, hvor vi hadde med oss blomkålsuppe, som var virkelig varm og god 🙂
Veldig kos var det. Og godt med noe varmt i det litt småkjølige klimaet 🙂
Litt annen kos hadde vi også med oss 🙂
Og clementiner, det hører jo jula til 🙂
Etter maten beveget vi oss i retning bilen igjen, og det var jo et lite stykke å gå. Vannet hadde en tynn isskorpe på, men den var ikke trygg, så vi gikk rundt 🙂
Titt tei 😀
Litt på sti….
….litt over bekk….
…og litt på vei. Og veien var lysløype, så om det ble mørkt før vi var fremme, håpet vi at noen ville skru på lyset 🙂
Men frem ved bilen kom vi i skumringen. Og vi kunne konstatere at turen hadde vært fin, og vi hadde kost oss.
Vi har heldigvis det sammen, at vi kan gå ut og kose oss sammen, også i naturen 🙂
Det å gå tur er viktig for meg. Viktig å få røre seg litt, viktig å få litt frisk luft, og viktig med synsinntrykket.
Det er turene som hjelper meg til å holde tungsinn og depresjon borte. Og spesielt nå på vinterstid når jeg er ekstra sårbar for disse. Kroppen sliter med å lagre D-vitaminer, så da er tilskudd av det vesentlig, pluss å gå tur, og aller helst i solskinn.
Da jeg begynte året 2018, ble jeg med i en utfordring om å gå så og så mange turer i løpet av året. Målet var 100 turer. Men ganske fort var det noen som kritiserte at turer under 4 km ikke kunne kalles tur, så da meldte jeg meg ut.
For meg med ME er turer over 4 km en utfordring ganske ofte, og jeg er ikke ute etter å ødelegge meg totalt. Jeg er bare ute etter å klare å holde den mentale biten av meg selv friskest mulig 🙂 Og det klarer jeg som regel bra med mine turer som gjerne er 2 km. Da har jeg oppnådd mitt mål, bare med å gå ut en liten tur.
Da jeg meldte meg ut av gruppen, begynte jeg å telle turene selv inne på Facebook. Hver gang jeg går tur, noterer jeg det ned i Facebookprofilen min.
Og i dag gikk jeg tur nr. 190 i år 😀
Jeg må innrømme at jeg er veldig stolt 😀
Det har vært lange perioder hvor jeg ikke orket å gå tur, og hvor helsa har sagt stopp. Men så har jeg perioder hvor jeg klarer det, og nyter å kjenne at jeg lever 🙂
I dag gikk turen rundt Stokkelandsvannet. Tidlig om morgenen. Jeg startet mens det var mørkt. Og innen jeg var ferdig med turen, var det blitt lyst.
Jeg går ikke så himmla fort. Det er jo ikke noen maraton. Men turen er over 4 km lang, så da velger jeg å bruke ca. en time. Og det gikk mindre enn en time i dag.
Det var ca. 5 minusgrader da jeg gikk turen, så litt av vannet har fått en tynn isskorpe på seg. Og det var helt blikkstille. Rett og slett nydelig ♥
En morgenselfie måtte også til. Jeg måtte forkaste den første jeg tok, for da var det for mørkt.
Koselig å gå forbi bebyggelse også denne måneden, hvor det er juletrær og lyspyntede hus over alt 🙂
Endene håpet jeg hadde med frokost til dem, men dessverre, det kommer nok noen andre litt senere 🙂
Det er mange fine motiver rundt vannet, og her kan man se at himmelen har fått et litt rosa skjær.
Frosten taler sitt tydelige språk.
Bekken renner ut i vannet, eller omvendt 😉 Alt etter hvor mye regn det er 🙂
På vinterstid, den våte delen av vinteren, så kan man vasse ut til denne benken og sitte og plaske med bena i vannet 🙂 Nå derimot, er det tørt. Men det ser litt kaldt ut, så det fristet ikke å sette seg.
Vannet er så stille at det nesten ikke ser ut som himmelen som speiler seg med sin rosa nyanse.
Her ser man det bedre 🙂
På slutten av turen går jeg forbi dette treet, og der hadde også frosten lagt sitt kalde dekke. Kunstnerisk og vakkert ♥
Litt av det som gjør turene så gode for meg, er når jeg kan knipse bilder underveis. Det er litt meditasjon i det. Jeg har mange stopp på veien. Og nettopp derfor er det mulig å gå disse turene, noen ganger lange, men oftest nokså korte. Hovedsaken er at jeg kommer meg ut, og opplever litt av verden en stakket stund 🙂
Jeg hadde tørnet gal om jeg ikke kunne gått ut på tur av og til 🙂
Så dette var tur nr. 190 i år.
Tror du jeg klarer 10 turer til innen året er omme?
Jeg skal forsøke, men om jeg klarer det, er det bare helsa som vet 🙂
Så da avslutter jeg dagen med å si takk for følget. Det kommer nok flere turinnlegg, men det blir ikke bare det. Må variere litt 🙂
Ha en god natt, og en god torsdag når den begynner ♥
Og turen i dag beviste det.
På “gode” dager spretter jeg avgårde oppover og nedover. Og selv om jeg er utmattet, så er jeg ikke så anpusten.
Men i dag skulle man trodd at jeg ikke hadde gått mer enn et par meter de siste 5 årene. Jeg pustet og peste som en annen hvalross, og måtte ha ganske mange pauser underveis.
Med andre ord, dag har jeg en skikkelig dårlig dag. Og det gjenspeiles i andre ting også denne dagen.
Men det skal jeg ikke komme inn på her 😉
Her har jeg lyst å dele turen med dere.
I flere dager har vi nå bodd inne i en bomullsdott. Eller tåkedott for å være mer eksakt.
Det er egentlig nokså sjelden, for tåken som av og til er om morgenen, blåser som regel bort. Men disse dagene her bør man helst kjøre med tåkelys selv midt i byen.
Og det å bo oppe i fjellsiden, og knapt nok kunne se naboens hus er en merkelig følelse.
Fra mitt stuevindu har jeg god utsikt mot ungdomsskolen på andre siden av “dalen”. Men den har jeg ikke sett på en stund. Fikk et bittelite glimt et øyeblikk i dag, men det var alt.
Og selv om tåken har lagt seg, hindrer det ikke turgleden. Og turen til Ulvanuten som jeg pleier å gå, den kan jeg i blinde.
Vi hadde ikke gått mange skrittene oppover fra hjemmet mitt, før vi plutselig så over tåketeppet. Et par fjelltopper kunne vi skimte i horisonten. Og midt inni tåken her, bor det veldig mange mennesker.
Litt lenger opp kom vi inn i skogen. Det er ikke så stor skog, men likevel skog. Og mellom trærne skimter vi solen som titter frem over tåketeppet 🙂
Oppe på Ulvanuten var det et vakkert skue. Det ser ut som det er et bomullshav vi skuer utover.
Fjelltoppen vi ser er Vedafjell. Det ser jeg vanligvis fra stua, men de siste to dagene har det vært helt borte. For jeg bor jo midt inni tåkehavet 🙂
Jeg er så glad vi gikk denne turen, for det var eneste solglimtet denne dagen. Og som dere ser, det er ikke en sky på himmelen, bortsett fra den krøllete skyen like ved sola. Hovedskyen har lagt seg på bakken. Og i soloppgangen blir fargene så myke og vakre ♥
Vi er nå like blide uansett jeg og Pål. For vi er jo sammen. Og solen skinner på oss ♥
Utsikten mot Sandnes var litt bedre. Der var det litt opplett, tåka var ikke fullt så tett.
På veien nedover igjen, fikk Pål knipset litt bilder han og. Hans favorittmotiv later til å være meg 😉 Og her er jeg i full fotoaction 😀
Og at jeg aldri tenker over det liksom, at han knipser meg når jeg ikke følger med 😉 Men jeg oppdager det jo likevel 😉
O
Som her, hvor jeg mistenker noe……
….og da kan jeg smile, når jeg ser hva som er på gang 😉
På veien nedover kommer vi nærmere og nærmere tåkehavet, og det er et magisk skue.
Men vi kjenner det når vi går inn i det, at det er rått og kaldt der. Og ikke så mye å fotografere, for sikten er ikke akkurat spektakulær inni den skyen 😉
En fin tur var det likevel, og selv om jeg slet fælt, så var det kos å være med kjæresten ♥
