Noe av det jeg koser meg med, er å kjøpe/lage julegaver.
Jeg legger ikke så veldig mye arbeid i selve innpakningen. For der er energinivået mitt så på lavmål, at jeg heller foretrekker å bruke energien min til å finne på noe fint å gi, som kan glede mottakeren ♥ Det er viktig for meg. Jeg liker å få gaver, og jeg elsker å gi gaver 🙂
I kveld skal jeg i venninneforening. Vi er 5 stykker som møtes en gang i måneden. Og desember er alltid litt ekstra kos. Da har vi jo som alltid, god mat. I tillegg har vi pakkelek. Så nå har jeg pakket inn gaver til den store gullmedalje, til leken.
I tillegg har jeg pakket inn noe fint til hver av mine venninner, som de får åpne på julaften ♥
Jeg gleder meg til i kveld. I november droppet jeg begge venninneforeningene jeg går i. Da var jeg så utmattet at jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken fot som var sterkest å stå på.
Så i kveld skal det bli kjekt å se disse gode venninnene igjen. Det er en stund siden nå.
Og så er jeg jo spent på hva jeg skal kjempe om, i pakkeleken 😉
Gleder meg masse 😀
Jeg har engasjert meg i singellivet.
Istedet for å lulle meg inn i desperasjonen ved å være alene og til tider ensom.
Måten jeg har gjort det på, er å akseptere at jeg er singel akkurat nå, og har vært det lenge, og at jeg faktisk trives ganske godt sånt.
Men iblant, kommer jo ønsket om en armkrok å søke trøst og nærhet i.
Jeg er jo medlem i en singelgruppe på Facebook. Gruppen heter Singel på Vestlandet, og er en sosial gruppe for single mennesker fra alle de 4 Vestlandsfylkene. Jeg klarte til og med å pådra meg jobben som en av administratorene i gruppen.
Det må jo bety at jeg nyter livet som singel 😉
Og jobben som administrator er egentlig ganske givende 🙂 Jeg trives i den rollen.
Iblant dater jeg. Og det er kjekt det også. Helt til den dagen, når det plutselig føles feil. Men forventninger har man kanskje hatt i forkant, og så viser det seg at det ikke helt stemmer, det man forventet eller håpet.
Men så kom jeg på den lure idéen, å arrangere singeltreff.
Ikke date treff. Men å lage en sosial sammenkomst for single.
Mange single er ensomme. Av forskjellige årsaker. Man kan ha en haug med venner. Men om vennene er usingle, så føler man seg fort som 5. hjulet på kjerra. Blant annet. Jeg har faktisk kjent på den følelsen selv en del ganger. Jeg har følt meg veldig ensom, selv i anledninger med mange venner tilstede. Men jeg tror det har ordnet seg nå. For nå har jeg fått så mange nye venner, som er single, og som jeg føler en samhørighet til. At de single, og de usingle på en måte utfyller hverandre i vennekretsen.
I helgen som var, arrangerte jeg singeltreffet. Hjemme hos meg selv!
Jeg hadde satt et maks antall gjester, siden jeg ikke akkurat bor i en diger luksusvilla.
Jeg besluttet å lage mat, og ta et beløp fra hver gjest. Og jeg valgte å lage en god og fyldig suppe, som jeg visste kom til å bli godt mottatt.
Jeg dekket langbord, og bestemte meg for en bordlek, for å finne hvem som skulle sitte hvor.
Det var omtrent like mange menn som kvinner, så jeg bestemte meg for å plassere dem annenhver. Jeg hadde en SvartePetter kortstokk. Og la ut så mange damekort jeg trengte. Så damene fikk sette seg, og mennene fikk trekke herrekortene, og så måtte de gå rundt og lete etter hvem de matchet.
Det fungerte det, tror jeg. For det meste 🙂 I alle fall fikk alle sitte annenhver, og fikk anledningen til å bli kjent med noen de kanskje ikke kjente fra før.
Jeg kjente ikke selv alle fra før 😉
Vi var 17 stk. En dame flere enn menn 🙂 Og siden jeg var vertinnen, kjente jeg at det i grunnen passet bra.
Da gjestene ankom, hadde noen med seg vertinnegaver, og andre hadde med seg noe til fellesskapet.
En glad gjeng menn og kvinner, fast besluttet på å ha det gøy og være sosiale 😀
Noen av gavene jeg fikk. Jeg som ikke hadde bursdag engang 😮
♥
Tusen hjertelig takk til dere alle.
Maten ble spist, festen var i gang, og alle så ut til å storkose seg.
Etter litt ble bordene ryddet, og det ble plass til dans, for dem som var så spreke. Og det var jammen mange, viste det seg. Faktisk tror jeg de fleste var minst en gang på dansegulvet, selv om de hadde sverget på at de ikke danset 😉 Og humøret var godt. Mye prat og latter, veldig god stemning.
Jeg må med hånden på hjertet si at dette var for min del så vellykket, at jeg faktisk kunne tenke meg å gjøre det på ny. Så kanskje, om jeg er medlem fortsatt, så lager jeg et nytt arrangement til våren. Men har også lyst på en god vennefest. Det hadde heller ikke vært av veien nå, når jeg kjenner så mange single og usingle som sikkert ville kost seg i samme selskapet 🙂
Joda, jeg ble jo ganske sliten etterpå. Men jeg fikk bevist for meg selv, at jeg klarte å porsjonere energien min så bra, at jeg fikk gjort mange ting på forhånd, og mye hvile i mellom. Og på den måten var jeg selv i form til å delta i festlighetene. Dagen derpå er vel som regel litt daff for de fleste. Ikke bare for meg 😉
En kjempefin helg, som jeg kommer til å minnes lenge.
Eneste skår i gleden, var at noen har vært uheldige, og ødelagt noe på dusjkabinettet mitt. Hvem det kan være, aner jeg ikke. Men jeg håper det kan fikses.
Og kanskje, var det noen som fant tonen litt ekstra godt. Da er det jo verdt det. Men det vet jeg jo ikke. Tiden får vise 😉
Her er det jo bare til å stå på, for dette ga mental energi 🙂 Noe som er like viktig som den fysiske energien som jeg ikke har for mye av.
Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er heldig, som har utrolig gode venner ♥
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten dem.
Jeg har litt problemer med å spørre om hjelp. Jeg liker ikke følelsen av å mase, og å føle meg så utilstrekkelig. Og all den tid jeg ikke vet hvordan helsen min utvikler seg, så er jeg redd jeg ikke skal klare å gjøre gjengjeld. Men likevel, jeg må faktisk legge de tankene til side av og til, og spørre om hjelp.
Nå i disse konfirmasjonstider, hadde jeg kollapset om jeg ikke hadde hatt gode venner som hjelper meg litt. Det er så utrolig mye som skal ordnes og være klart til den store dagen. Og all hjelp er uvurderlig.
For eksempel, har jeg en venninne, Kari, som det er veldig godt å prate med, og dele tips og gode råd med. I tillegg til all “sjelesorgen” som også trengs innimellom. Hun har konfirmant selv, så vi utveksler gode råd, og bilder 🙂
En annen venninne, Kristine, er veldig dyktig til å sy (i tillegg til mye annet), og jeg spurte henne om hun kunne fikse bunadene, både den til Amalie, og min egen? Hun svarte ja til det, selv om datteren hennes også skulle gifte seg midt oppi det hele. Og det medfører jo en del turer inn til henne, for å prøve. Noe som bare er koselig, og en fin unnskyldning til å stikke innom i døren 🙂
Jeg fikk også spurt et par venninner om de kunne hjelpe til på selve konfirmasjonsdagen? Og heldigvis var det to som hadde anledning til det. Synne og Tine kommer den dagen festen skal være, for å hjelpe til på kjøkkenet og med servering. Jeg gråt nesten da jeg fikk den avtalen i boks. For vi skal tross alt være 20 til bords, og det er godt å vite at noen tar seg av den delen av jobben. Jeg har bestilt Tapas, så det blir ikke så mye jobb med selve serveringen, mest på kjøkkenet.
Jeg får også hjelp til kakebaking. For jeg skal selv i konfirmasjon dagen før, og har ikke tid til å bake så veldig. Skal lage en fin konfirmantkake, og den må jeg bruke natten på å pynte.
De andre kakene bakes av Solfrid, Synne og Tine 🙂 I tillegg skal konfirmantens pappa, Bjørn, også ha med en fin kake.
Jeg har fått låne middagsservise nok til 20 stykk. Så blir alle kuvertene sånn noenlunde like. Serviset har jeg lånt av mitt søskenbarn, Frode, og hans kone, Linda. Jeg har også lånt min mammas sølv, som jeg skal supplere med mitt eget. Det er ikke samme mønster, men nokså likt likevel.
Men i tillegg til disse tingene, henger det jo over meg andre jobber også, siden konfirmasjonen skal være her hjemme hos meg. Blant annet må vinduene vaskes, og hagen må stelles.
For jeg kan ikke vise frem dette villnisset til alle gjestene, pluss korpset, når de kommer for å spille for konfirmanten.
Her er det et bed nedenfor terrassen som er så gjengrodd at jeg blir dårlig bare av å se på det. Pluss et nytt “bed” hvor det tidligere lå en haug med belegningsstein, som jeg nå endelig har fått gitt bort. Der har jeg plantet rabarbra, rips og rhododendron. Resten må planeres og sås i med plenfrø. Og så har jeg jo siden av huset, som kun består seg av leire og et villniss av en ugressåker.
I helgen som var, tok jeg en tur til Haugesund. For datteren min skulle på treningshelg med pompons, og jeg skulle ha med 3 andre jenter i bilen også. Og så skulle jeg hente middagsserviset.
I hodet mitt stresser jeg jo over alt jeg ikke får gjort. Og det tynger meg litt. Men likevel hadde jeg en herlig helg i Haugesund hos Frode og Linda 🙂 Det ble tur og litt av hvert, men det får jeg heller skrive om siden.
Da jeg kom hjem, fikk jeg den beste overraskelsen noen sinne.
Noen hadde nemlig vært i hagen min, og ryddet, luket, klippet plenen, og gjort det fint, mens jeg var borte.
Bedet var fint luket, trenger kun litt ny jord, som jeg skal legge på selv 🙂 Det var planert og gjort fint der hvor all belegningssteinen hadde ligget i en stor og tung haug. Jeg trenger kun å kjøpe gressfrø og så i. Og ugressåkeren ved siden av huset, var klippet og så nesten pent ut….Nå må jeg forsøke å få gjort noe med den delen…enten legge jord oppå og så i plen, eller få bygget en terrasse der. Som jeg har mest lyst til 🙂
Og hvem hadde gjort dette mens jeg var borte?
Jeg hadde en mistanke, for noen hadde lest mitt forrige blogginnlegg som handlet om alt stresset mitt, og bedt meg om en liste over hva som trengte å gjøres.
Jeg har nemlig en god venn et stykke herfra, som forbarmet seg over meg, Torgeir heter han. Og han trommet sammen et par mannfolk til, Tor Geir og Ronny. Og sammen fikk de hagen min til å fremstå pen og ryddig igjen.
Da jeg så dette, kom det en klump i halsen, og et par tårer i øynene. Og jeg klarte nesten ikke stå stille i ren fryd. Jeg var rørt, og utrolig glad. For dette var nemlig den jobben jeg ikke ville ha fått gjort selv. Det er litt for uoverkommelig for meg nå om dagen. Og snille gode Torgeir, reiste langt for å gjøre dette og overraske meg ♥
Hva skulle jeg gjort uten sånne gode venner?
Jeg er ikke rik på energi eller penger, men jeg er styrtrik på gode venner ♥
Dette kommer jeg aldri til å glemme!
Nå har jeg fått sovet godt og lenge flere netter, og selv om det er flere små ting til som må gjøres, så er vi snart i mål. Dette får jeg til ved hjelp av ungene mine, Amalie og Daniel, som også har bidratt med flere ting underveis. Nå gleder jeg meg til den store dagen 🙂
Blogg har jeg ikke så mye tid til for tiden, men hadde så lyst å takke dem som hjelper meg. Så tusen takk til dere, og til min kjære bror også, som selv har konfirmant, og som har hjulpet meg med innbydelsene.
Etter 1. mai er alt over, og da vil hverdagen vende tilbake igjen med en mer behagelig takt. Og jeg ser frem til det også 🙂 Hver tid har sin sjarm og sin glede 🙂
Tusen takk for at dere, min familie og mine venner, er akkurat så gode som dere er ♥
Det å være avhengig av noe, kan være både på godt og vondt. F.eks. er det ikke godt å være avhengig av nikotin. Eller alkohol. Eller narkotika. Jeg er heldigvis ikke avhengig av noen av disse 😀
Men jeg synes det er godt å være avhengig av god mat, sosial prat og gode venner.
Og der har jeg nå møtt på et problem. Eller kanskje flere 😉 For det med maten…der må jeg virkelig jobbe hardt for å få i meg nok næring. Ikke det at jeg spiser usunt, men måltidene kan bli litt små. For jeg sliter med matlysten. Noe jeg har gjort i flere år nå. I perioder har jeg god matlyst. Men de lengste periodene er dem uten matlyst. Jeg sliter også med motivasjonen til å lage god mat, når jeg slett ikke har lyst på noe. Klarer ikke å finne inspirasjon.
Et nytt problem, er det sosiale. Jeg har i løpet av det siste året utvidet min sosiale omgangskrets betraktelig. Jeg har møtt folk som også har hatt den sosiale interessen som jeg har hatt selv. Og så har det jo blitt sånn, at det er veldig mange arrangementer i de forskjellige gruppene på Facebook, som jeg har lyst å gå på.
Men jeg ser at det nok ikke er så kjempegunstig for meg alltid.
Jeg er jo livredd for å gå glipp av ting. Merkelig nok. Hva bryr vel det meg om noen drikker en kopp kaffe mer enn meg liksom? Men jo, det bryr meg. Ikke pga. kaffen, men pga. samtalen. Pga. at det kanskje var noen tilstede som jeg liker godt å prate med. Pga. at jeg føler meg vel og velkommen i mange av disse sammenkomstene.
Men det blir for mye. Det er for mange arrangementer. Og jeg sliter meg ut. Jeg blir ikke stresset. Men etterpå hvert arrangement, føles det som at jeg har vært på jobb i to dager, uten hvile. Det blir for intenst!
Så nå er jeg nødt til å gjøre noen litt vanskelige valg. Enten det, eller se ting litt an. Men hvis jeg ser ting an, så er det en viss fare for at jeg går på for mye likevel. Fordi jeg ikke klarer å si nei.
Jeg er ute på noe flere ganger i uken. Jeg har sett det som viktig å på en måte holde meg i gang. Og det å være sosial, er jo godt for den mentale biten. Men jeg kan fortsatt ha det godt mentalt, om jeg halvverer alt jeg går på.
Og så var det da, å finne ut hva jeg skal trappe ned. Hvilke type arrangementer skal jeg kutte helt eller delvis ut? Valgets kval. Jeg vet ikke om jeg vil få det til. Men akkurat nå føler jeg at hvis jeg ikke gjør det, vil jeg bli ødelagt.
Det å blogge er også sosialt synes jeg. Men på en helt annen, og mye mere avslappende måte. Men likevel så er det jo et helt eget liv, som man lever gjennom PC’en. Så jeg tenker litt at jeg vil forsøke å finne en balanse mellom mitt aktive sosiale liv ute blant folk, og mitt aktive sosiale liv på nett. Uten å overdrive noen av delene. Jeg må nok innse at jeg ikke er noen Superwoman. Selv om jeg av og til tror at jeg er det 😉
Så den strategien jeg foreløpig har lagt opp, er nokså enkel.
Jeg er med i en strikkegruppe. Vi har treff med jevne mellomrom. Og denne gangen er det jeg som arrangerer treffet. Null stress, masse kos ♥ Og kun damer 🙂 Det kutter jeg ikke ut.
Så er jeg med i 3 singelgrupper. Den ene tror jeg ikke det er arrangementer i. Det er i alle fall mest en sosial nettarena. Der synes jeg for tiden det er kjekt å titte innom. Gruppen strekker seg fra langt sør på Vestlandet, til langt nord.
En annen singelgruppe er det arrangementer, men så langt har jeg ikke gått på noe der. Den 3. singelgruppen har jeg gått på flere ting…og der er flere faste ting.
Men tingen er at det er så få menn som er med på arrangementer. Så i disse singelgruppene, har jeg tenkt at jeg kun skal være med, hvis det også melder seg på noen menn. Og da mener jeg flere enn en mann liksom 😉 Det kan se ut som at jeg kanskje kan klare å skrumpe inn litt på arrangementene da 😉
I Venneklubben er det også noen arrangementer. Men der er det jo både single og ikke-single med. Så der er det jo ofte menn med. Synes jo i grunnen det er ganske greit….selv om for meg som titter litt, så er jo ikke alle de mennene aktuelle da 😉 Men det blir i alle fall en mer variert samtale utav det 🙂 Det er uansett alltid flest kvinner med 🙂
Så nå skal jeg i alle fall gå litt utifra akkurat det. Se på fordelingen mellom menn og kvinner i arrangementene 🙂 Hvis det er et arrangement med kun kvinner (se bort i fra strikkegjengen), så skal jeg forsøke å la det gå forbi meg, uten å fristes 🙂
Spørsmålet er om jeg klarer det? 😉
Om ikke så lenge får jeg besøk fra en annen kant av landet. En venninne jeg liker godt, og setter stor pris på. Det skal bli en herlig avkobling fra den vanlige sosiale tralten jeg driver på med 😀 Jeg gleder meg masse 🙂 Og jeg er overbevist om at det vil gjøre meg veldig godt 🙂
Jeg vil også prioritere mer å være sosial med kun en eller to om gangen. Sånn på den måten blir det en helt annen samtale, og ikke noe mas.
En periode på over 2 år, hatet jeg å hente posten. Hver eneste dag lå det en haug med regninger, purringer og reklame. Jeg var sykt lei av det. Og ble mer og mer deprimert. Så mistet jeg helt oversikten, og hentet posten en gang i uken, når det var så fullt i postkassen, at det tøt ut av den.
Og da posten kom i hus, la jeg den i en haug i gangen, uten å sortere, uten så mye som å gløtte på den engang.
Selvsagt kom det jo ikke færre purringer av den grunn. Og mengden av regninger bare økte.
Til slutt fikk jeg hjelp til å sortere. Og en sånn hjelp har jeg hatt to ganger. Først søsteren til en venn av meg, og så en gang senere var det broren min som hjalp meg å ordne opp i rotet.
Det er ikke så kjekt når man ikke mestrer helt enkle og elementære ting, og må ydmykt ta imot hjelp.
Men jeg kom meg gjennom den tunge perioden også. Og fikk til slutt tatt et par grep, som har vært veldig hjelpsomme.
Det første jeg gjorde var å sette klisterlapp på postkassen, om at jeg ikke ønsket reklame.
Og da fikk jeg jo bedre oversikt over regningene. Så prioriterte jeg hvilke regninger som var viktigst å få betalt til forfall. Eller i alle fall sånn rett rundt forfall.
Jeg kan enda slite med å betale regninger, men jeg har litt bedre oversikt i det minste 🙂 Nå går det mest i latskap (les;utmattelse) i grunnen, ikke så mye i evne 😉
Nå tør jeg gå å hente posten hver dag 🙂
Her om dagen lå det noe uvant og veldig gledelig i postkassen. Det lå 2 pakker der. Med håndskreven navn og adresse. Den ene visste jeg avsenderen av, for det var en pakke jeg ventet på. Den andre var jeg litt mer usikker på. Men når jeg snudde den, sto avsenderen der, og jeg ble veldig overrasket og glad.
Her er pakkene, og som du ser, ligger den jeg ventet på, øverst. Oppi den visste jeg at oppmerksomheten fra Frodiths froggeaktivitet lå. Men jeg ante jo ikke hva som var oppi 😉
Her er froggegjengen jeg fikk med meg, og som Frodith la inn i innlegget sitt 🙂
Jeg sendte også dette bildet til Frodith, som hun også valgte å ha med i innlegget sitt.
Alt i alt, en livlig gjeng, som lett lot seg overtale til litt ablegøyer den helgen de overnattet hos meg.
Og så var det jo da hva som var inne i pakken? Jeg klemte litt forsiktig, for å kjenne om det kunne avsløres. Men så god er jeg ikke til å gjette. Jeg tilkalte datteren min, Amalie, til høyre på bildet ovenfor. Hun ville hjelpe meg å pakke opp 🙂
Her er pakken åpnet, men fortsatt er det en liten gåte hva som ligger inni 😉
Det lå flere ting oppi. Og noe lå pakket oppi egne små poser.
Da vi hadde fått pakket ut alt….sto vi bare og beundret. For en nydelig froggeoverraskelse ♥ Strømper til guttene, og smykker til jentene 🙂 Dette faller garantert i smak 🙂
Amalie prøvde alle smykkene, og valgte sin favoritt. Jeg valgte det som hang i kjede. Og vi besluttet at da kan vi byttelåne 🙂
Så skal min niese, Hanne, få det siste smykket, som er nesten likt det Amalie valgte 🙂
Og guttene blir sikkert glade for strømper til vinteren 🙂
Den andre pakken, var ikke helt forventet. Men ikke noe dårligere av den grunn 🙂 Den var fra Karidansen.
Godt innpakket i gråpapir, lå noe som minnet om en CD. Og da kom jeg i tanker om at hun hadde spurt meg om jeg hadde CD spiller? Jeg har i alle fall muligheter til å spille av CD 🙂
Det viste seg å være en lydbok, om Karidansens barndom.
Jeg gleder meg veldig til å lytte til denne lydboken. Og det vil være første gangen jeg hører på lydbok. Så da er det ekstra kjekt at lydboken har en helt spesiell forbindelse for meg 🙂
Tenk å være så heldig, å få to pakker i posten på samme dag. Og fra to flotte bloggvenninner, som jeg attpåtil har møtt ♥ Tror det må være min lykkestjerne 🙂
Tusen hjertelig takk dere to ♥ Dere har bragt lun glede inn i mitt hjem via min tidligere så fryktede postkasse 🙂 Jeg setter uendelig stor pris på dere begge ♥ Og sender en STOR, god og varm klem med luftpost til dere to vakre Damer ♥
Fra nå av har jeg liten grunn til å frykte å hente posten 😉
Så kom den 3. dagen, hvor jeg var alene til langt utpå ettermiddagen. Og hva jeg gjorde da, i min alenetid, skal jeg skrive om i mitt neste innlegg.
For i dette innlegget har jeg lyst å fortelle om et av turens høydepunkt for meg.
Nemlig da jeg utpå ettermiddagen ikke lenger var alene, men møtte 2 av mine flotte og fargerike bloggvenninner, Frodith og Karidansen ♥
Jeg hadde vært ute som turist om dagen, og kom til hotellet for å hvile litt. Og da jeg hadde hvilt, og gjort meg klar, gikk jeg til plassen vi skulle møtes.
Jeg var spent, men ikke urolig eller nervøs.
Vi skulle møtes på en kaffebar på et kjøpesenter.
Jeg var først dit. Og gikk rundt og kikket, og fikk bekreftet at ingen av dem var der. Så begynte jeg å vente. Og jeg kikket spent på alle lyshårede kvinner, og alle rødhårede kvinner. Studerte dem inngående når de passerte meg. Men uten gjenkjennelse.
Til slutt fikk jeg øye på en rødhåret dame et stykke lenger borte. Og da var jeg slett ikke i tvil….det var Frodith ☺
Og på de sekundene som gikk før vi fikk kontakt, så lurte jeg på hvorfor i alle dager jeg hadde studert alle andre som kunne minne om henne, når det tross alt var så lett å se hvem hun var da hun viste seg? Jeg så det jo med en gang. Hun var akkurat lik som på bildene. Helt seg selv. En herlig flott dame ♥
Vi fant oss et bord, og ventet på Karidansen 🙂
Og hun så oss først, og kom bort og satte seg med oss. Og det var liksom ikke noen tvil om henne heller. Hun var helt seg selv som på bildene i bloggen. En fargerik flott dame ♥
Siden vi alle er så fargerike, så fant jeg det best å tone oss ned litt, med sort/hvite farger 😉
Med en gang fant vi tonen. Og praten gikk lekent og lett, med både alvor og humor. Og jeg følte meg hjemme fra første øyeblikk. Den vanlige sjenansen jeg har en tendens til å drasse på, følte jeg ikke så enormt behov for å hente frem. Det var akkurat som at vi hadde kjent hverandre hele livet.
Jeg kunne til og med lene meg tilbake, og “hvile” litt mens de to pratet, hvor jeg kun var litt stille tilskuer. Det har jeg litt behov for av og til. En aldri så liten time out. Og det føltes helt naturlig å gjøre det når jeg var i lag med disse to damene 🙂 Ingen reagerte på det, og samtalen fløt lett og utvunget 🙂
Og som seg hør og bør, må vi jo ha med oss bildeminner hjem 🙂 Og det ble det en del moro ut av. For det er litt av en kunst å ta selfier og bruke selvutløser, og få alle til å bli like fine på samme bildet. Og så skulle vi jo alle tre knipse også. Så det var en photoshoot, som nok ikke gikk upåaktet hen hos dem som var i nærheten. Mye latter, mye dirigering, armer og føtter om hverandre. Men til slutt fikk vi alle tatt bilder som vi var rimelig fornøyde med 🙂
Her vises bilder frem for “godkjennelse”. Til latter for oss alle 3. Det skal bare ikke være lett 😉
Det ble noen fine timer med disse damene ♥ Og jeg er så glad for at jeg fikk muligheten til å møte dem. Det ga absolutt mersmak. Og det må slett ikke bli lenge til neste gang.
Karidansen danset seg videre med meg utover kvelden, mens Frodith ikke var helt i form, og måtte hjem og ta en tidlig kveld.
God middag, en god prat, og en god frokost dagen etter, med Kari, var en flott finale på min tur til Oslo.
Det kjekkeste nå er å tenke tilbake på at når vi blogger, og er oss selv i bloggen, så er vi faktisk sånn når vi møtes også. Vi har allerede dannet grunnlaget for å bli kjent med hverandre gjennom bloggene våre. Og det er noe vi faktisk kan bygge videre på i det virkelige liv også. En gylden mulighet til å utvide skattkammeret som består av gode venner man føler seg bekvem med 🙂
Helt til slutt vil jeg vise en liten gave….som Karidansen hadde med. Den passet meg helt perfekt 🙂 Tusen takk for den ♥
Innholdet var en te til å sovne på ( kan ikke skjønne hvordan hun visste at jeg sliter med å sove? 😛 ), og en sjampo som luktet friskt og godt. Og et fint kort ♥
Selv var jeg ikke så fremsynt at jeg hadde med noe annet enn meg selv 😉 Men jeg vet godt hva jeg har lyst å ha med en annen gang, om vi møtes igjen 🙂
Tusen takk til dere to flotte, supre, fargerike, livlige damer for denne stunden sammen. Vi sees nok snart igjen ♥
Om du ikke har besøkt bloggene til disse to fantastiske damene, så er det på høy tid 🙂 Frodith Karidansen
Har du noen gang møtt bloggvenner, brevvenner, eller venner du har blitt kjent med på nett?
Jeg er en vennlig sjel, synes jeg selv 😉 Og jeg liker å ha venner.
Fra vi er ca. 3 år gamle, begynner vennskap å bli viktig i livene våre. Det er da vi kjenner et savn om vi ser at andre har venner, men ikke vi selv. Det er da vi begynner å søke kontakt med andre, og finner hvem man har kjemi med. Hvem man trives med, og har lyst å være med.
Og dette fortsetter jo gjennom hele livet. Man har behov for venner. Venner er støtten vi trenger, på godt og vondt.
Men ettersom årene går, og man vokser til, så endrer man seg gjerne en liten smule. Det som var viktig da vi var 7 år gamle, er ikke like viktig når vi passerer 30. Men uansett har man som oftest klart å beholde minst en av barndomsvennene.
Jeg har selv kontakt med flere av mine barndomsvenner. Men vi har jo forandret oss litt underveis likevel. Vi lever forskjellige typer liv. Men noe har vi til felles likevel, og det er fortiden.
Jeg har alltid likt å skrive, og jeg har alltid likt å ha et slags nettverk. Og jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker. Samtidig har jeg alltid vært sjenert, og hatt problemer med å være utadvendt i store forsamlinger. Men nå har jeg jo klart å endre litt på akkurat det. Selv om jeg som oftest har en klump i magen når jeg skal på noe 😉
Bildet er googlet.
I ungdomstiden fant jeg på noe genialt. Jeg koblet sammen min skriveinteresse, og min interesse for å bli kjent med nye mennesker. Jeg begynte med brevveksling.
Jeg hadde brevvekslet litt med noen da jeg var yngre også, men det ble ikke det helt store. Første året på videregående, ble jeg kjent med en jente, som gikk så langt som til å sette inn en brevvenn annonse i et tysk ungdomsblad. Hun fikk flere hundre svar fra hele verden vil jeg huske. Og selvsagt var jo dette litt i overkant av hva hun hadde tenkt seg. Så hun tilbød meg og andre å overta noen 🙂
Så jeg plukket ut en liten håndfull, og satte i gang med å skrive og forklare 🙂
Jeg fikk god respons. Alle jeg plukket ut, svarte meg tilbake, og ville gjerne brevveksle med meg. Noen var døgnfluer. Dvs. at vi i bunn og grunn hadde få interesser til felles, og samtalene i brevene gikk tregt. Mens andre var det full klaff med, og brevene ble lenger og lenger for hver gang. Og etterhvert ble det lagt ved bilder både av brevvennen, familien, plassen de bodde på, osv.
Og jeg svarte jo på samme vis. La også ved bilder, og forklarte og beskrev. Det var en veldig god tid.
Jeg husker spesielt en av brevvennene, en gutt, fra Kroatia (den gang Jugoslavia). Hans bilder ble jeg veldig betatt av. Han var jo en nydelig gutt. Og vi hadde veldig god kjemi. Han hadde mørkt hår med lett fall i, rent og vakkert ansikt, pene brune øyne. I mine øyne kunne han godt bli fotomodell, men han drev med en annen utdannelse som jeg ikke husker hva var akkurat nå. Ingeniør av en eller annen sort i alle fall. Vi var like gamle.
Jeg var faktisk såpass betatt, at jeg skrøt av han til venninnene mine husker jeg. Jeg viste bilde og sa at han var jeg kjæreste med 😉 Hehe. Gud altså, så barnslig. Men så god kjemi hadde jeg faktisk med han den gangen.
De fleste gikk på limpinnen, og var kjempeimponerte 😀 Men etterhvert sa jeg at jeg bare tøyset, og forklarte hvordan det hele hang sammen. Jeg er ikke i stand til å lyve. Får så dårlig samvittighet. Men det var moro å tulle litt i alle fall 🙂
Årene gikk, og jeg fikk flere og flere nye brevvenner også. Noen falt fra, mens nye kom til. Og på et tidspunkt hadde jeg over 40 brevvenner fra hele verden. Kommunikasjonen gikk på engelsk, og det var jo ikke internett på den tiden, så man ventet et visst antall uker før man fikk svar. Postkassen vår var som oftest ganske full. For jeg hadde så mange venner at det var alltid noen som hadde svart.
Bildet er googlet.
Dette ble jo en hobby, helt frem til jeg giftet meg, og vi skaffet oss hus og familie. Da måtte jeg avslutte. Det ble for mye. Jeg beholdt ca 8 stykker. Dem jeg følte jeg hadde best kontakt med. Dessverre var min flamme fra Kroatia falt fra. Det ble jo etterhvert uroligheter der, og en dag stoppet bare all kommunikasjon opp.
Jeg har mange ganger tenkt på hva som kan ha skjedd? Om han lever nå? Og hvordan hans liv er? Krigen der var jo ubarmhjertig, og jeg sørget over tapet. Men håper jo at han den dag i dag lever, og har det bra. Jeg har forsøkt å søke på han på facebook, men har ikke funnet han så langt.
Jeg fikk jo flere gode venner også. Men de fleste har etterhvert falt fra selv, helt sikkert grunnet familieforhold, jobb og voksenliv. Men et par stykker har jeg som venner på facebook. En av dem ble nylig venn. Hun hadde søkt på meg, og funnet meg der. Veldig kjekt å ha kontakt igjen. Men det er jo på en helt annen måte enn den forhistoriske vi en gang hadde 🙂
Bildene her tilhører Andrea Coscarello fra Argentina. Dette er litt av hva hun mottok fra meg den tiden vi hadde hyppig kontakt 🙂 Bildene har hun lagt ut på facebook 🙂 Veldig koselig gjensyn synes jeg 🙂
Et par av vennene mine fikk jeg også gleden av å møte, takket være at jeg har reist en del. Det er også uvurderlig for meg, det å kunne møte mine venner IRL.
Men dagen i dag, har jeg et annet fokus i skrivingen. Jeg skriver sjelden brev, men skriver vel desto mer i bloggen 😉 Så det er her mitt nye skrivenettverk befinner seg, i bloggverdenen 🙂 Og jeg koser meg med det 😀
For tiden har jeg det ganske godt. Etter å ha kjempet meg gjennom en lang og mørk vinter, er det fantastisk herlig med lange og lyse dager, som gjør alt så mye lettere.
Men det er jo ikke bare årstiden som hjelper meg. Også det faktum at jeg sent i høst meldte meg inn i en Venneklubb på Facebook, gjør at mye ser veldig annerledes ut nå enn for bare et halvt år siden.
Jeg besluttet at tiden var moden for å komme seg ut av godstolen, og bli sosial. Jeg hadde da tilbragt 1,5 år med å være litt småbitter og asosial.
Det tok en stund fra jeg meldte meg inn i Venneklubben og undergruppene, til jeg faktisk turte å gå på et arrangement. Og hver gang jeg har gått, har jeg hatt følge med venninner som regel. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Og det gir meg utrolig mye. Ikke alle er mennesker jeg selv kan assosiere meg med, eller bli venn med, men så er det noen da, som det er ekstra hyggelig å bli kjent med. Det er noen for alle der, om jeg skal si det sånn.
Nå denne helgen skulle jeg på to arrangementer. Det ene var på fredag. Det var i en av Venneklubbens undergrupper. Der skulle jeg nok en gang gå litt utenfor min komfortsone. Jeg synes jeg har gjort det ganske mye de siste månedene.
Jeg skulle på et arrangement som var for single. Og jeg hadde på en måte lovet noen at jeg skulle ha på meg et plagg jeg kun vanligvis bruker i fine fester. Jeg måtte faktisk tenke grundig gjennom om jeg virkelig skulle tørre det, all den tid jeg ville føle meg veeeeldig pyntet. Samtidig så har jeg gått ned så mye i vekt, og synes det er fantastisk å kunne bære en sånn kjole og føle meg veldreid. Så jeg besluttet å ta sjansen. Hva kunne egentlig bli den verste konsekvensen liksom?
Jeg gikk også til innkjøp av nye sko, som var lekre, og høye. Alt for høye for meg, og litt vanskelig å gå på. Det å være elegant med sånne sko er en kunst altså. Bare så det er sagt 😉 Jeg tror ikke jeg helt klarte det, all den tid det faktisk ikke var så behagelig å stylte seg avgårde. Men alt for skjønnheten altså 😉
Jeg skulle møte to andre i Stavanger, for å gå sammen til utestedet vi skulle på. Så da ble ikke den der turen utenfor komfortsonen så enormt ille 😉
Vel fremme, når folk begynte å strømme til, så jeg at det var veldig forskjell på type antrekk. At jeg nok var mest pyntet av damene, det la jeg fort merke til. Men av en eller annen grunn gikk det ikke inn på meg. Jeg synes det var litt kjekt jeg, å kunne være skikkelig dame med klasse 🙂 Men joda, flere var pyntet. Men kanskje ikke så iøynefallende. Men jeg koste meg likevel jeg 🙂 Jeg er så stille og rolig, at det kan være litt greit av og til å vise igjen i klærne istedet 🙂
Det ble en kjekk kveld, uten at jeg skal gå for mye i detaljer 😉
Lørdagen kom også med utelivsplaner 🙂
Jeg skulle på Vennepils. Siden jeg på fredagen tok toget, og drakk et par glass vin, så besluttet jeg å kjøre denne dagen. Jeg synes jo det er kjekt å ta et par glass vin, men likevel så er det ikke så utrolig viktig. Jeg kombinerte det med å kjøre en venninne til en fest.
Antrekket denne dagen var et tøft skjørt jeg kjøpte på min shoppingrunde. Og jeg brukte en hvit bluse/topp til. Og noe magisk skjedde. Jeg har blitt så slank, og så fornøyd med min egen figur, at jeg besluttet å putte toppen oppi skjørtet, istedet for å ha den utenpå. Og det var litt utenfor min komfortsone. Men jammen ble det utrolig vellykket da jeg kikket meg i speilet. Det kunne faktisk ikke vært på annen måte. Alt annet ville sett stygt ut 😉 Jeg valgte å ha stay ups på, siden jeg ikke hadde hudfarget strømpebukse. Men da fikk jeg en liten aha opplevelse. For stay ups kan fort vise litt om skjørtet er kort. Og dette skjørtet var både stramt, og kort når jeg satt. Så jeg ble med det samme sittende og trekke i skjørtet da jeg prøvde her hjemme. Men fant etterhvert ut at det sikkert ikke var noen som ville omkomme om de fikk et glimt av blondekanten på strømpen 😉
Jeg plukket opp min venninne, og vi dro til Stavanger. Jeg satte henne av der hun skulle, og så kjørte jeg til en sentral parkeringsplass. Denne gangen hadde jeg på noen korte støvletter, som var passelig elegante til antrekket. Og de var også gode å gå i. Og det må jeg også si, før jeg slanket meg, så var ikke de støvlettene spesielt komfortable, selv om de var dyre den gangen de ble kjøpt.
Jeg startet min utelivskveld med å gå på Sportscafé! Tro det den som vil 😉
Jeg er ikke veldig sportsinteressert. Så det var nok en litt annen grunn til at jeg gikk akkurat dit der og da 😉 Men når det er sagt, så var det jo litt artig å vite at den kampen som ble vist på den skjermen, var på en stadion jeg har vært på, i London. Så da ble det jo faktisk interessant likevel 😉 Og fotball er faktisk ikke så ille, når det kommer til stykket. Om man bare setter seg litt inn i tingene 😉
Etterpå gikk vi til det stedet Vennepilsen skulle arrangeres. Mange hadde jo da allerede ankommet. Og det var fullt i sittegruppen. Men sånn ellers besto gjengen seg av mennesker jeg ikke kjente. Så det ble en litt rar setting. Men jeg og min venn gikk i baren, og sto der en stund, frem til vi fant et ledig bord, og satte oss ved. Og litt etter litt kom flere, som også satte seg ved vårt bord. Det ble en veldig kjekk kveld det også. Jeg drakk først en Cola. Men så kom jeg på at jeg like gjerne kunne drikke alkoholfrie drinker. Litt kjekkere det 🙂 Så da ble det Mojito etterhvert. Uten alkohol 🙂 Friskt og godt 🙂
Flere mennesker som jeg kjente litt, var der også etterhvert. Så alt i alt, en veldig hyggelig kveld. Og jeg er jo stille og rolig, og høflig, uansett, enten jeg drikker eller ei. Men kjekt har jeg det uansett 🙂
Søndagen har gått litt roligere for seg denne gangen. Jeg har ikke vært ute på noe annet enn en liten tur opp til ulven 🙂 Ellers en rolig og god dag 🙂
Det ble en solnedgangstur denne gangen. Noe jeg har tenkt på lenge. Jeg fikk med meg datteren min, og vi tok litt bilder 🙂
Nå er søndagen snart over. Og en ny uke skal i gang.
Jeg starter mandagen med nok en tur til Stavanger, på dagtid denne gangen. Først frokost, deretter kaffe og kake. Nye venner, spennende tider. Jeg gleder meg 🙂
Da er jeg tilbake her gitt 🙂 For gjesten min har reist hjem 🙂
Det har vært en fin helg, men jeg er sliten nå. Sliten mens hun var her også. Kjenner at jeg har veldig lite å gi for tiden. Det i seg selv er slitsomt. Bare å tenke på det til og med.
Vi fikk gått et par turer. Det var kjekt. Men hun stakkars, hadde fått så vondt i ryggen før hun kom hit. Og mens hun var her ble det bare verre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, annet enn å forsyne henne med smertestillende.
Jeg tror nok jeg selv hadde tatt meg en tur til legevakten om ryggen min hadde slått seg så vrang som hennes. Men vi har jo forskjellige prioriteringer og måter å løse ting på. Det var garantert ikke noe godt for henne, samme hva. Håper hun får løst det når hun er vel hjemme.
Så istedet for flere turer, har vi sett litt film, pratet en del, og prøvd å kose oss i rolige former 🙂
Har noen få små bilder fra turene vi gikk 🙂
Den første turen gikk vi til Ulvanuten, og også et lite stykke videre. Var ute og gikk i et par timer til sammen. Men vi gikk ikke fort. Prøvde å være forsiktige 🙂
Vi fikk også med oss solnedgangen ved en av de vakre strendene vi har her i området 🙂
Disse bildene er tatt med mobiltelefon. Neste innlegg skal jeg presentere litt flere bilder fra solnedgangsturen. Da er bildene tatt med mitt speilreflekskamera 🙂
Nå er helgen slutt, og ny uke har begynt. Så får vi se hva denne uken bringer. Men først og fremst skal jeg nok hvile en del.
Og så kommer mine kjære barn også denne uken. Det skal bli godt å få dem i hus igjen. Savner dem jo masse ♥
En venninne fra Østlandet kommer i dag, og skal være her til mandag. Jeg gleder meg 😀
Da får jeg en avsporing fra alle vanskelige tanker som jeg går og bærer på. Og som konstant kverner rundt i hodet mitt, og gjør dagene mine vanskelige.
I helgen har vi planer. Håper ikke at planene er for mange. Men vet at jeg kommer til å sove mye neste uke.
For det krever mye energi å være sosial også. Jeg vet jeg kommer til å bli tappet. Men min venninne er klar over hvordan jeg har det, så jeg er ikke så veldig bekymret. Vi tar det som det kommer 🙂
Jeg er flink til å glede meg over de små ting. Og det skal jeg gjøre denne helgen også. Utrolig kjekt å få besøk ♥
Min venninne, som heter Linda, har vært på besøk hos meg før en gang også. Da var det sommer, og helsa mi var litt bedre. Vi hadde noen utrolig kjekke dager sammen. Hvor vi også fikk med oss litt av Gladmat festivalen i Stavanger. Jeg har gode minner fra den gangen. Og nå skal det bli flere gode minner. Jeg samler på gode minner 🙂 Det er det som gir liv til dagene mine 🙂
Velkommen skal du være Linda ♥ Jeg tror at vi begge to har behov for denne helgen 🙂
