Jeg er et følelsesmenneske!
Det er opplest og vedtatt!
I alle år jeg kan huske, har følelsene mine preget meg. I alt i livet egentlig. Men kanskje ikke alltid like synlig.
Men når det vises, så er det enten i form av tårer, eller et stort smil ofte. Noen ganger faktisk begge deler på en gang 😉
I forbindelse med utredning/behandling av min utmattelse, har jeg vært hos en psykiater. Og han uttrykte litt overrasket det, at jeg omtrent var på gråten, hele den to timer lange økten jeg var der inne.
Og det er meg i et nøtteskall.
Følelser!
Når det gjelder kjærlighet, så harjeg selvsagt også sterke følelser når jeg blir forelsket og glad i noen. Og da klarer jeg ikke å ha mer enn den ene. Da ser jeg kun den ene! Selv om ikke han ser på meg på samme måten 😉 Og når den kjærligheten fester seg, så kan den sitte der ufyselig lenge, før jeg tar til vettet og gir opp. Så drømmen erjo at det skal være gjensidig da. Men akkurat det har jeg vel til gode å oppleve til nå. I alle fall sånn på ordentlig, sånn som jeg drømmer om.
Men de sterkeste følelsene jeg har, er for barna mine ♥♥
De er mitt liv.
De kan jeg gå gjennom ild og vann for, uten å blunke!
Dette bildet er tatt sommeren 2003, og viser min største skatt, Amalie og Daniel ♥
Jeg vet godt at jeg ikke er alene om å elske egne barn mer enn noe 🙂
Nå er det 20 år siden jeg fikk bekreftet for første gang, at det vokste et liv i magen min.
Det hadde kostet en del blod, svette og tårer for å komme så langt. Men å få det bekreftet, at jeg var gravid, det var verdt alt det tunge, og litt til.
Og ikke lenge etter, fikk jeg vite at jeg bar på en gutt. Han ble født påfølgende juni, for litt over 19 år siden 🙂
Jeg husker at jeg var litt glad for at det skulle bli en gutt. For jeg er selv eldst, og det er ikke måte på hvor mange ganger jeg skulle ønske at jeg selv hadde hatt en storebror. Men jeg har en lillebror, som jeg også er uendelig glad i ♥
Meg som stolt storesøster, til lillebroren min, Tom 🙂 Dette bildet er vel sånn omtrent 41 år gammelt.
Bildet her er fra 2003, da var Daniel 7 år gammel.
Daniel er min førstefødte. Og den eldste i familien har jo en tendens til å bli “forsøkskanin”. Jeg er jo selv eldst, så jeg forsøker å være litt obs på det. Men det er jammen ikke lett, når man ikke har hatt andre å øve på. Men Daniel har vokst seg stor og flott, og er nå en ung mann, med gode ambisjoner 🙂
Han er av den gode, tilbaketrukne sorten, som forholder seg rolig og avbalansert. Og er alltid snill og grei.
Men samme hva, så har man utfordringer med barna, i form av bekymringer og hendelser underveis.
Dette bildet av Daniel, ble tatt nå, sommeren 2015, på Prekestolen.
Enda et bilde fra 2003. Amalie prøver pappaen sine støvler 🙂
Når det gjelder minstebarnet, så er det nok den som kanskje har det både lettest og vanskeligst på samme tid. Mange fordeler med å være minst, men også enkelte ulemper. Men en av fordelen er at minsten har noe å strekke seg etter.
Men selv om man har gjort en del erfaringer allerede, med eldstemann, så er det alltid nye erfaringer med minsten også. Og det kommer jo av at de er forskjellige personligheter, med forskjellig væremåte og forskjellige behov.
Amalie er en rolig og sjenert ung dame på 14 år nå. Hun er sjenert i dagliglivet. Men plasser henne på en scene, med en mikrofon og litt musikk, og sjenansen forsvinner, mens hun synger så man blir rørt langt inn i hjerterota.
Bildet av Amalie her, ble tatt nå i september 2015, på en av våre solnedgangsturer 🙂
Det er en utfordring å ha barn. Men også den største gleden man kan ha ♥
Noen av utfordringene handler jo om oppdragelse og oppvekst.
Og det å beskytte barna mot vondt utenifra, er også en ganske krevende jobb.
Vi har jo hatt utfordringer med hvordan de behandles på skolen. Det er ikke til å skyve under en stol at unger/ungdommer, kan være ganske så ubarmhjertige mot hverandre i visse kretser.
Men den aller verste opplevelsen til nå, ble gjort i kirka.
Man skulle tro at voksne mennesker, som til og med har utdannelse til et yrke hvor man skal være from og god, har omsorg og empati med sine neste, og i alle fall med de unge, som er sårbare og i en vanskelig alder.
Vel…. Jeg fikk bakoversveis da jeg fikk høre hvordan presten i kirka her hos oss statuerer eksempler.
Uten å gå veldig inn på saken, så kan jeg si, at med mine følelsesdrifter, valgte vi å ta datteren vår ut fra den kristne konfirmantundervisningen, og heller melde henne inn til Human-etisk konfirmasjon.
For en prest, som velger å henge ut en sårbar ungdom, til spott og spe for resten av konfirmantene, er ikke en prest som vinner respekt fra meg i alle fall. Han har ikke noe i en sånn rolle å gjøre, i mine øyne. Vi lever i en moderne verden. Og nå til dags, er gapestokken kun til for spesielt interesserte!
Jeg har også latt presten få vite hva jeg synes om dette, i en lang mail jeg skrev til han. Og jeg håper at han lærte noe av det, sånn at konfirmanttiden for de gjenværende ungdommene, blir god og minnerik 🙂
(På en måte henger jeg jo ut presten selv nå, ved å skrive om han her. Men likevel er det i mine øyne fortjent.)
Så da ble det litt klabb og babb med bytte av dato, og krasj med andre konfirmasjoner. Men sånt løser vi opp i. Jeg vil heller det, enn å risikere at mine barn skal mistrives og ha det vondt.
Hver alder har sin sjarm. Og småbarnstiden er definitivt forbi.
Nok et bilde fra 2003 🙂
Men hver alder har sin sjarm. Og jeg må si at jeg liker veldig godt den alderen mine er i nå også….14 og 19 år. Utfordringene står i kø likevel, og kjærligheten er uendelig ♥
Hva styrer deg?
Er du et følelsesmenneske?
#følelser #barn #kjærlighet #minner
