Så er det klart for avstemning i fotokonkurransen. Mange flotte bilder har kommet inn, og kreativiteten er det ingenting å si på. Farger og former og matvarer i mange varianter.
Nå gjelder det å ikke være for sent ute med å sende inn bilder til “Lek med maten” – konkurransen. Dette er konkurransen for deg som har lært at man ikke skal leke med maten, men som likevel fristes til å gjøre nettopp det 😀 Her er det faktisk lov 🙂 Bruk kreativiteten din, og lag noe morsomt, noe vakkert, eller noe crazy. Det er kun fantasien, og råvarene som setter grenser 🙂
Ta bilde av kreasjonen, eller finn ett fra ditt muligens rikholdige bildearkiv, og send inn til meg på min mail: [email protected]
Når fristen er ute, klokken 22.00 i kveld, lørdag 5. september, vil jeg lage en fin presentasjon dagen etter, og så kan du, og alle du kjenner, stemme på det bildet som du/dere synes er best 🙂
Jeg har den ære, av å avvikle den aller første konkurransen her hos meg i Evas Window.
Tema for konkurransen er: Lek med maten!
Dette er en fotokonkurranse for de lekne.
Her er det om å gjøre å bruke valgfri mat som hovedingrediens. Form den til morsomme figurer, fantasifulle kreasjoner, eller finn matvarer med assosiasjoner til andre ting. Det er kun fantasien som setter grenser. Det er lov å være leken og kreativ 🙂
Når bildene er på plass hos meg, vil jeg lage en avstemning, hvor du, ja nettoppDU, kan være med å stemme på din favoritt 😀 (Kun ett bilde pr. deltaker kan være med). Det vil ikke stå navn på bildene, før etter at avstemningen er ferdig 🙂
Her er litt inspirasjon, som jeg har funnet på nettet:
Det er opp til deg om du vil gjøre det enkelt, eller avansert. Og ut fra bildene her, ser det ut som at det enkle kan være like flott og morsomt som det mer avanserte 🙂
Konkurransen er både for bloggere og ikkebloggere.
Håper at mange har lyst å være med, og gleder meg til å se flotte resultater i mailboxen min 😀
Premien, den har jeg allerede skaffet til veie, men det er en overraskelse hva det er 🙂
Jeg har ikke på noen måte veskedilla. Håndvesken min skal være minst mulig, og romme mest mulig. Om det overhodet går an 😉
Her er min veske. Den er ikke så stor. Men veldig viktig at den har lang reim til skulderen. Denne vesken bruker jeg både til hverdag og fest. Når jeg går langt, eller trenger å være ekstra trygg for at vesken er trygg, henger jeg den på skrått. Men sånn ellers henger den på den høyre skulderen.
Inni vesken er det et hovedrom, en lomme for mobiltelefon, og en lomme med glidelås. Utenpå er det 2 lommer med glidelås foran, og en lomme med glidelås bak. Så selv om vesken er liten, så er den veldig funksjonell for meg.
I perioder har jeg gått uten veske, og bare hatt med meg de mest nødvendige tingene i lommene. Meeeen….det er ikke like praktisk alltid 😉
For se bare her:
Man skal jo ha så mye med seg. Jeg liker å ha kamera med meg ofte. Jeg har jo mobiltelefon, men det er ikke alltid at det blir det samme. Og så må jeg ha en pakke tyggegummi. En penn er et must. Tenk om jeg trenger å notere noe? Og neglefil…ja, jeg har lange negler. Og de kan faktisk flise seg opp, og knekke. For ikke å snakke om portemonéen, med parkeringspenger i 😉
Men det er jo ikke alt jeg trenger………
…….For jeg trenger jo også en leppestift (er jo forfengelig), og noen remedier til å holde viltert hår på plass i visse situasjoner. For ikke å snakke om den sterke sola vi har her på Vestlandet året rundt, da trengs en liten tube solkrem, med faktor 30 😀 I alle fall til å bruke på nesen 😀 Liksom 😉
Men, det er fortsatt ikke alt……
……Enhver kvinne med veske, har også diverse kort av forskjellig slag. I min veske er førerkortet selvsagt. I tillegg til det har jeg en ganske stor samling bonuskort. Men det er i grunnen sjelden de er i bruk, for jeg kommer ikke alltid på dem. Våtservietter er jo også greit å ha for hånden. De får man jo bruk for når man minst venter det. Og så er det gnagsårplaster da. Det er mer sannsynlig å få bruk for det når jeg ikke har det med. Derfor prøver jeg å alltid ha det med, for da trenger jeg det sannsynligvis ikke 😉 Et lite lommespeil er også med i vesken min. Men det kom jeg ikke på før jeg skulle ta en kikk nedi nå 😉 Leppestiften påfører jeg etter årevis trening, uten speil 😉
Og det er fortsatt mer jeg trenger å ha med meg i veska mi……..
…..Ja, penger og betalingskort, pluss diverse bonuskuponger som virkelig avslører hva jeg ofte handler. Og pantelappen må jeg ikke glemme å levere inn. Mye å huske på her 😀
Helt til slutt må jeg jo ikke glemme nøklene. De må ligge lett tilgjengelig 😀
Jeg pleier av og til å ha mobiltelefonen i vesken også…Men det er bare hvis jeg ikke har lomme eller jakke med lomme i 😉
Når jeg ser på alt sammen som jeg har tatt ut av vesken min, så kan jeg ikke skjønne hvordan jeg har fått plass til alt. Men jeg elsker den lille vesken, og ville ikke unnvært den for noen Michael Kors veske i hele verden, med mindre den var like liten og like romslig 😉
Den siste tiden har jeg fått strikket litt. Forskjellige grunner til det, men en av dem er at det er hyggelig å ha med et håndarbeid når jeg besøker mamma 🙂
Jeg var en tur på Sandnes Garn sitt fabrikkutsalg for noen måneder siden, da de hadde posesalg i forskjellige garnkvaliteter. Jeg hadde med datteren min, og vi klarte å få ganske mange nøster ned i en pose.
En av disse har da altså nå blitt en topp, som jeg strikket ferdig i går 🙂
Mønsteret til toppen fant jeg hos Garnstudio, i deres Drops kolleksjon. Og jeg fant noe som passet strikkefastheten til garnet jeg kjøpte hos Sandnes Garn.
Jeg ble veldig fornøyd med dette. Er ikke så ofte jeg strikker på denne måten. Men det var herlig da jeg slapp å montere etterpå. Kun feste tråder. Helt perfekt synes jeg 😀
Toppen er helt lik bak og fremme, så da trenger jeg jo ikke å tenke på hvilken vei jeg skal ta den på når jeg er trøtt om morgenen 😉
Liker du å bruke strikkede plagg?
Og så, helt til slutt, vil jeg minne deg på fotokonkurransen min: Du kan lese om den HER! Bli med da vel 😀
Her er det om å gjøre å bruke valgfri mat som hovedingrediens. Form den til morsomme figurer, fantasifulle kreasjoner, eller finn matvarer med assosiasjoner til andre ting. Det er kun fantasien som setter grenser. Det er lov å være leken og kreativ 🙂
Når bildene er på plass hos meg, vil jeg lage en avstemning, hvor du, ja nettopp DU, kan være med å stemme på din favoritt 😀 (Kun ett bilde pr. deltaker kan være med). Det vil ikke stå navn på bildene, før etter at avstemningen er ferdig 🙂
Her er litt inspirasjon, som jeg har funnet på nettet:
Det er opp til deg om du vil gjøre det enkelt, eller avansert. Og ut fra bildene her, ser det ut som at det enkle kan være like flott og morsomt som det mer avanserte 🙂
Konkurransen er både for bloggere og ikkebloggere.
Håper at mange har lyst å være med, og gleder meg til å se flotte resultater i mailboxen min 😀
Premien, den har jeg allerede skaffet til veie, men det er en overraskelse hva det er 🙂
Da jeg skrev blogginnlegg om showet jeg var på, på fredag, hadde jeg ikke drømt om at det skulle ta helt av. Tanken streifet meg ikke engang. Jeg tenkte bare at jeg hadde lyst å dele noe jeg syntes var veldig positivt.
Så jeg skrev innlegget på fredag etter showet. Og om du ikke har sett det, så kan du se det HER!
Jeg sendte link til min venn på Facebook, som hadde invitert meg og gjort meg oppmerskom på showet.
Dagen etterpå begynte det. Jeg fikk takkehilsen fra min venn. Hans kone, som holdt showet sammen med en musiker, kommenterte. Og jeg fikk forespørsel om det var greit å dele innlegget på siden til arrangøren.
Selvsagt har jeg ikke noe imot det.
Men allerede før det, så jeg at noe skjedde her inne. Plutselig fikk jeg maaaange besøk.
Senere så jeg at innlegget var delt på siden til arrangøren.
Med dette kikket jeg jo innom bloggen igjen, og så da at jeg hadde gruelig mange visninger. Veldig mye mer enn jeg pleier å ha 🙂 Mange kommentarer også. Og ekstra hyggelig, at jeg fikk kommentar fra begge de to i forestillingen 🙂 Sånt varmer 🙂
Plutselig føler man seg litt stor og viktig…hehe 😀 Og ekstra stas, når jeg så at facebook knappene, stoppet på tallet 92!!! Wow. Utrolig kjekt 😀
Sånt gir jo en liten boost. Spesielt når man føler seg rimelig trøtt og lei for tiden. Da blir dette et lyspunkt som man kan leve en stund på. Og så totalt uforventet dette, hele greia 🙂 Men veldig, veldig kjekt med respons ♥
Til vanlig skriver jeg ikke blogg med formål om å få mest mulig lesere. Jeg skriver fordi det er kjekt å skrive, fordi det holder meg oppegående på et vis, og fordi det hjelper meg til å sortere. Og så er det kjekt å ha fått venner her inne også. Og om jeg får respons på det jeg skriver, så er det jo en kjempekjekk bonus 🙂 Det viser at jeg skriver noe som noen har orket å lese 😀 Og med en boost som denne, så er det en ekstra glede jeg kan leve en stund på 😀
Hva gjør blogging for deg? Leser du mange blogger? Kommenterer du ofte hos andre? Hvilken respons håper du på i din egen blogg?
Jeg som er drillmamma, måtte selvsagt bidra med litt dugnadsånd. Og var blant dem som var tildelt oppgaven å kjøpe premie til fiskedammen.
Korps og drill barna fikk oppgaver å stå på stand, noen med hoppetau, noen med sekkeløp, noen med ringspill….osv.
I tillegg var både idrettslaget og speidere representert med sine aktiviteter.
Innendørs så jeg også at det var en sjakk klubb representert, hvor man kunne ta en slag sjakk. Og så var det kafé, salg av pølser, lapper og annet godt. Og loddsalg.
Om kvelden skulle det være Venners venner fest.
Jeg var dessverre i dårlig form. Og valgte å droppe festen. Men var et par timer på selve arrangementet om dagen, siden datteren min også hadde sine plikter der, med å bestyre hoppetauene , pluss at hun skulle drille med korpset:)
Hana skolekorps hadde flere aktiviteter på tapetet, i tillegg til å steke lapper 🙂
Blant annet kunne man hoppe med hoppetau. Og de som bestyrte den aktiviteten, var noen av jentene i drillen.
Sjøspeiderne hadde pølsebod. Her kunne man få pølser og pinnebrød, og grille selv.
Andre speidere hadde rigget seg til med Spykasse. Jeg var vel blant de første til å stå over akkurat den. Det handlet om å sitte inni, mens speiderne snurret kassen fort rundt. Så ble man sluppet ut igjen, med et “nytt” syn på verden 😉
Rapellering var også en aktivitet, som noen lot seg friste av. Forhåpentlig før spykassen 😉
Til og med en gullfisk hadde forvillet seg hit i go’været.
Det var en del folk som var her på den første Hanadagen. Men jeg tipper at mange nok ikke hadde fått med seg at dette var noe de faktisk gikk glipp av. Så jeg håper det blir bedre til neste år, hvis de skal gjøre dette til en årlig tradisjon 🙂
Korpset lot alle prøve seg som musikkanter. Det var et tvilsomt orkester, og med litt øvelse, ville det nok blitt veldig flott 🙂
Det ble også litt underholdning, bl.a. av korps og drill 🙂
Og helt til slutt, korps uten drill 🙂
En kjekk dag, jeg håper vil gå inn i tradisjonens rekker, og som vil forbedres og utvides de neste årene 🙂
O.N.S. er tittelen på et show jeg var på i Stavanger nå i kveld. Det står for omstilling, nød og sult.
Og hvis man leser det sånn rett ut, så begynner man automatisk å tenke fattigdom, krig og den 3. verden. Men neida, dette her handlet om mental helse, sett fra et humoristisk perspektiv.
Og det at jeg gikk på det showet, var også et stort skritt for meg, hvor jeg nok en gang gikk utenfor min komfortsone. Jeg gikk nemlig dit alene, uten å ha noen kjente å “støtte” meg til.
Jeg har aldri en gang vært på kino alene. Og det er jo ikke farlig å gå på kino alene, men jeg har en sperre. Og det gjelder å bryte den. Som jeg gjorde da jeg gikk ut og spiste på restaurant alene noen ganger i sommer.
Vel, det er ikke heeeelt riktig at jeg ikke hadde noen kjente å støtte meg til. For jeg visste om en som skulle dit, som jeg kjenner fra barndommen. Pluss at kona hans, skriver blogg, og jeg følger hennes blogg. Og det var henne, med utgangspunkt fra bloggen og livet hennes, showet handlet om. Og det var hun som var en av 2 som holdt showet Og det var nok disse tingene (bekjentskapene), som var utslagsgivende for at jeg valgte denne anledningen å ta steget ut av komfortsonen, nok en gang. Det var en slags usynlig trygghet i det.
Bloggen anbefaler jeg absolutt et besøk, og den heter entittovergjerdet, og skrives av Linda Øye.
Det er nesten rart, at jeg som skal være blant publikum på showet er nervøs. Men sånn er det bare når man gjør noe man ikke helt føler man har kontroll over. For bare det å finne frem, og gå inn den rette døren, er jo en utfordring for meg nå til dags. Jeg er jo i tillegg sjenert, noe som kommer tydelig frem når jeg føler meg mutters alene ute i den store verden.
Men alt gikk bra. Jeg fant frem, takket være at jeg hadde fulgt datteren min til Pre-Cast for Norske Talenter der for et par år siden.
Salen forestillingen skulle holdes i, var sikkert noe som vanligvis blir brukt til kurs. Det så ut som en forelesningssal. Stoler, med bord foran. Og på bordet foran hver stol, lå det noe artig: En penn formet som en sprøyte! Det var nok med hensikt 😉
Jeg kjøpte meg noe å drikke, og fant meg en plass mot midtgangen. Jeg orket ikke å risikere at noen høye og brede ble sittende foran meg å sperre utsikten. Og jeg var heldig, for der jeg satt, kunne jeg se alt, hele tiden. Nå er det jo ikke sånn at det skjedde så mye på scenen, annet enn sang/musikk, og prat med snert. Men jeg synes det er viktig å se noe også, for å føle at jeg tar del i det hele.
Jeg er jo en betrakter, så jeg satt og betraktet alle som kom og fant seg plass. Jeg lurte på om jeg var overpyntet til å begynne med, men etterhvert kom det flere som hadde pyntet seg. Jeg synes det også er kjekt jeg, å pynte seg, å gjøre ære på dem som skal opptre.
Showet begynte herlig presis 😀
“I 1965 bestemte Stavanger å løsrive seg fra Hetland kommune. Hommersåk måtte se på at Stavanger ville bli by og klare seg selv. Det har jo i grunnen gått fint det. Helt til nå.
50 år kunne blitt et pent jubileum som selvstendig, men i stedet leser vi i avisene at «Stordalen sitt blod flyter i gatene», og vi ser flere eksempler på at det er sjelden at vi har hatt kriser som handler om noe mer dramatisk enn smør. Vi leser om at dette rammer, noen har til og med fortalt til media at i verste fall må de selge hytta.
Selv om vi begge selv er innflyttere til Hommersåk har vi allerede fått den ansvarsfølelsen det følger med å være «Riska-bu». Vi føler ansvar for å hjelpe. Vi henter mye av vår kunnskap fra media å har fått med oss at det er viktig å hjelpe folk «der de er», derfor ønsker vi i løpet av kvelden å dele erfaringer fra omstilling, nød og sult.
Linda Øye har mange års erfaring som katastrofetenker og Jossi Markhus har mange års erfaring som spillemann.
Vi lover latter og musikk. Dere kan vente dere alt fra U2 til Grønnsakspisersang av Thorbjørn Egner. Er ikke det variert så vet vi jammen ikke hva som er?? Dette vil bli en ny type forestilling. Vi vet ikke engang selv hvilken kategori dette hører hjemme i.”
Ja, dette var da presentasjonen av forestillingen, som man kunne lese på Facebooksiden fra billettsalget ble startet.
Jeg koste meg på showet jeg. Og ja, latter det ble det 😀
Katastrofetenkeren og spillemannen holdt gang i showet, med morsomme historier og fin musikk.
Artig når publikum fikk være med å synge. Det skjedde et par ganger. Og publikum var engasjert, og da blir det jo enda kjekkere 🙂
Jeg kjente igjen noe av historiene fra bloggen til Linda. Og jeg flirte like mye nå, som da jeg leste det 🙂
Veldig bra gjort, tøft å stå på en scene sånn som dette. Det bare MÅ beundres ♥
Det var en ting jeg ikke gjorde, som jeg var spurt om å gjøre. Jeg tilkjennega meg ikke. Her kommer sjenansen min nok en gang inn. Og det skrittet ble for stort å ta akkurat i kveld. Det var nemlig Linda selv som hadde spurt meg, i en kommentar på bloggen sin.
Men artisten, bloggeren, den nydelige kvinnen, var omsvermet etter showet. Og jeg ønsket ikke å presse meg på der og da. Jeg tenker nemlig sånn jeg, at hun, Linda, bor på Hommersåk. Jeg er fra Hommersåk, men bor på Hana. Jeg er innom Hommersåk flere ganger i uken, og med mindre ikke Linda tar båtveien når hun skal ut på noe, så MÅ hun forbi meg uansett. Så kanskje vi en dag møtes på annet vis 🙂 Det hadde i såfall vært veldig hyggelig. Jeg hadde virkelig sansen for henne 😀
Tusen takk for et kjempefint show. Og tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på det 😀
Dagens tur gjorde jeg unna i de tidlige morgentimene. Jeg hadde en rimelig søvnløs natt, og etter å ha ligget våken i flere timer mot morgenkvisten, bestemte jeg meg for å stå opp klokken 6.
Jeg var litt støl fremme på lårene etter toppturen jeg hadde i går, og bestemte meg for å ta en litt nærmere topptur, nemlig opp til Ulvanuten, og besøke Store-Ulf.
Idet jeg begynte turen oppover fjellet, begynte også tankene mine å kverne. Og med ett, begynte jeg å gjøre opp status 1,5 uker etter besøket mitt hos spesialisten.
Mens jeg vandret inn i skogen, tenkte jeg på hvordan spesialisten hadde tolket meg. Han brukte ikke mindre enn 2 timer på meg da jeg var der. Så noe fikk han nok ut av meg. Konklusjonen hans var at jeg ikke hadde angst, og jeg var ikke deprimert. Men mest sannsynlig var det en stressreaksjon. Jeg hadde symptomer på ME, men de var ikke alvorlige, og kunne like gjerne være andre ting.
Der og da føltes det logisk det han sa. Og spesielt da han trakk frem stoffskiftet mitt. Han hadde nemlig fått en rapport av hvordan thyroxin nivået mitt var. Og han var ikke fornøyd med det. Det kunne se ut som at jeg trengte en litt høyere dose Levaxin enn det jeg nå fikk. Og det ville han anbefale.
Jeg fikk hakaslepp. Var det faktisk noen, en fagmann, som var enig med meg i akkurat det? For det har nemlig jeg påstått overfor legen min i flere år, at jeg er undermedisinert. Men legen min har ikke villet ta i den saken med ildtang engang. Siden jeg har ligget innenfor normalen med den medisineringen jeg allerede har.
Jeg var et lite øyeblikk overlykkelig over denne uttalelsen fra spesialisten. Og skal i morgen til legen min. Forhåpentlig vil han øke dosen, under nøye overvåkning.
Men det skjedde mer hos spesialisten. Siden jeg har slitt i mange år med søvnen, mente han at jeg kunne ha hjelp av sovemedisin. Så han foreskrev en melatonin variant, hvor jeg skulle begynne med en tablett om kvelden, en time før jeg skulle legge meg. Hvis det ikke virket, så skulle jeg øke til 2 tabletter, og til slutt til 3, sånn i ytterste konsekvens.
Joda, så langt er alt vel og bra, tenkte jeg. Han ga meg også en liste over hvordan jeg skulle legge opp mine daglige rutiner. Med faste tider for når jeg legger meg og står opp. Faste måltider, 4 ganger om dagen, pluss mellom måltider. Ikke være foran TV, PC, eller mobil siste timen før jeg legger meg. Gå tur 1 time hver dag, uten unntak. Bare for å nevne noe.
Han konkluderte med at jeg ikke var veldig syk, i forhold til mange andre. Men ja, jeg var syk, og jeg trengte hjelp, og det ville ta tid.
Da jeg reiste hjem etter å ha vært hos spesialisten, var jeg veldig optimsitisk. Jeg synes det føltes godt at noen endelig lyttet til meg, og faktisk var interessert i å forsøke å løse problemet mitt.
Jeg begynte jo straks å følge anvisningene han hadde gitt. Faktisk så jeg at det kun var 1,5 ting på lista, som jeg måtte endre på i forhold til hvordan mine dagsrutiner var i utgangspunktet. De tingene var leggerutinene, og det med å ikke være foran TV og de tingene så nært leggetid. Utenom det, var jo alt annet av rutiner allerede godt innarbeidet.
Joda, jeg har vært dårlig med å gå turer i sommer. Jeg har bare ikke vært i form. Men før det, gikk jeg jo tur hver dag i over 1 år.
Så nå, 1,5 uke etter jeg var hos han, kan jeg på en måte gjøre opp en foreløpig status. Og den er at jeg har ikke kommet et eneste skritt videre så langt. Sovemedisinen virker ikke etter sin hensikt. Jeg er nå oppe i 2 tabletter, og er like søvnløs. Jeg sovner fort. Der har det jo skjedd noe positivt allerede etter første tablett. Men hva hjelper det når jeg våkner etter et par timer, og fortsetter natten uten særlig søvn? Jeg kan sovne igjen. Men da sover jeg veldig lett, veldig urolig, og føler at jeg kun har blundet. Og jeg våkner opp omtrent trøttere enn jeg var da jeg la meg. Ergo, søvnen er like dårlig som før. Så fra i kveld av, øker jeg til 3 tabletter (grøss og gru, liker det ikke).
Når det gjelder turene, så er de en kjempeutfordring for meg nå. Jeg føler jeg tvinger meg til noe jeg har lyst til, men ikke er i form til hver dag. Så jeg går og går, og for hvert skritt jeg tar, sleper jeg bena mer og mer etter meg. Hadde det ikke vært for stoltheten og staheten min, ville jeg nok ha kollapset da jeg gikk tur i dag. Men jeg er jo pliktoppfyllende, og vil i alle fall gjøre det som legen har sagt. Og gi det litt tid for å se etter resultater. Men akkurat nå er jeg ikke særlig optimistisk lenger. Jeg er i ferd med å møte veggen! Jeg kjenner det i hver fiber i kroppen. At nå makter jeg ikke mer.
Men likevel, gir jeg meg ikke.
Det beste med turene mine, er at de ikke trenger å organiseres. Jeg kan gå ut akkurat når jeg føler for det i løpet av dagen. Jeg kan være impulsiv. Det kreves ingen avtaler eller planlegging.
Men det er vanvittig mye annet som kreves av meg for tiden. Og det går dårlig. For hver ting, hver avtale, hvert minutt jeg må huske noe, jo mer “panikk” får jeg. Og jeg kjenner at jeg har bare lyst å sette meg ned å gråte, hyle og skrike. Og innimellom alt sammen, skal jeg jo faktisk orke å gå tur. Og det er da kroppen streiker. Og skrittene på turen min, høres ut som skrittene til en døende. Sånn føltes det i alle fall i dag.
Mens jeg gikk turen i dag, tok jeg en liten oversikt over meg selv, sammen med alt det andre jeg funderte på. Og jeg kom frem til at jeg faktisk er alt for positiv, og jeg har alt for mye stolthet, og jeg får ikke til å vise meg svak. Det må være en ufattelig dårlig egenskap synes jeg. Det å ikke få til å vise seg svak.
For det er jo nemlig sånn da, at når jeg ikke vil vise meg svak, så presser jeg meg så langt, at folk får feil inntrykk av meg. De tror jeg har så masse energi. Jeg går jo så mye tur. Og jeg smiler jo alltid. Jeg er alltid positiv.
Vel, jeg beklager å si det, men det er ikke fakta. Jeg går mye tur, men det er fordi jeg må. For hver tur, må jeg ha en lang hvilepause, og jeg sliter hele resten av dagen, med de gjøremålene jeg burde ha gjort, som jo ikke blir gjort, for jeg har brukt opp det lille jeg hadde av energi.
Jeg smiler mye, ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad, men fordi jeg finner glede i de små ting, og jeg mener at det er viktig å smile til verden, for er jeg heldig, smiler den tilbake 🙂
Jeg er positiv. Ellers ville jeg nok vært deprimert. Men å være positiv, er også en måte å komme seg gjennom alt det vanskelige på. Men noen ganger føler jeg at positiviteten slår tilbake på meg på en negativ måte. Nemlig at jeg blir mistrodd. Det er en veldig vanskelig balansegang.
Det å gå til lege er et mareritt. For jeg er så utrolig flink til å bagatellisere når jeg sitter der i stolen. Jeg pynter på sannheten. Det er jo bare så idiotisk altså. At jeg aldri lærer.
Det er viktig å ta grep om sykdommen min. Å se om jeg kan få meg selv på rett kjøl. Men akkurat nå lurer jeg på om de grepene som er tatt, er de riktige. Det føles ikke sånn faktisk. Jeg er mer sliten nå enn jeg var for 2 uker siden. Og jeg synes faktisk at jeg burde ha blitt bedre, i alle fall ikke dårligere. Det verker inni hele meg, helt inn til margen. Ikke en verk som kan lindres med massasje, eller smertestillende. Men en verk som kommer fra det indre, som ikke kan la seg forklare og beskrive.
Men nå har jeg ett halmstrå igjen. Og det er å øke dosen på stoffskiftemedisinen min. Og så får vi ta tiden til hjelp, og håpe at det skjer noe positivt snart. For ellers er jeg redd jeg gir opp.
Nå skal jeg ikke svartmale totalt. Men vær så snill, gi meg albuerom, gi meg forståelse, gi meg støtte. Forstå at jeg kjemper en kamp her. Jeg må ta vare på meg selv og mine nå. Jeg har ikke kapasitet til å omfavne så mange andre som trenger støtte nå. Jeg må bruke energien på å få meg selv ovenpå. De dagene jeg er litt ovenpå (det skjer jo overraskende nok, en gang i blant), så er jeg med på det jeg orker. Men utenom det, så makter jeg ikke stort. Familien min kommer først. Uansett! For dem kan jeg strekke meg uendelig langt. Alltid.
Og ellers, setter jeg pris på alle gode venner, all omtanke, og alle samtaler. Og jeg elsker å blogge, jeg elsker å holde på med bilder, og jeg elsker å skrive. I tillegg til lesing, strikking og foto. Men jeg må begrense det litt innimellom.
Snart skal jeg ha meg en velfortjent uke uten en eneste bekymring. Det ser jeg virkelig frem til. Den uken skal nytes max 🙂 Jeg tror jeg trenger det nå. Håper jeg holder ut frem til den uken begynner 🙂
Hvordan håndterer du hverdagens stress og jag? Hva er terapi for deg, altså, hva slapper du av med?
