Etter en helt forferdelig høst, og også litt videre gjennom jul og nyår, hvor jeg har vært så dårlig at jeg trodde jeg skulle stryke med, har jeg endelig kommet til et punkt hvor jeg føler livet har kommet tilbake igjen. Jeg merker at jeg nå har større glede over livet, og finner tilbake til de kjekke tingene jeg likte å gjøre tidligere, foruten å lese og strikke.
Dette slo meg da jeg kom på at jeg i mange tilfeller nå faktisk tar med meg kameraet mitt på tur.
Det har vært lenge siden jeg tok med kameraet når jeg kjempet meg ut på tur. Rett og slett fordi jeg ikke orket å bære det. Orket ikke tenke på å ta det ut av lommen og ta bilder. Orket ikke å tenke på innstillinger. Orket ikke å tenke på å overføre bilder til pc. Rett og slett så var jeg for syk til å orke å ta med en av mine favorittgjenstander på tur, eller andre steder. Jeg brukte mobilen, hvis jeg overhodet orket å ta bilder i det hele tatt.
Nå får kameraet være med på tur. Nå har det kommet glede over det, glede over å ta bilder igjen. Rett og slett så tar jeg nå ofte kameraet med i ren refleks. DET er et friskhetstegn.
Og når vi nå snakker om kamera, så er jo jeg en selvutnevnt selfie-queen. Men når jeg har vært syk, har ikke akkurat selfier vært den store prioriteringen. Det å ta bilde av et vrak er ikke min favorittaktivitet.
Og når jeg nå uhemmet løfter kamera eller mobil opp og tar selfier, ja da er det så absolutt et friskhetstegn 🙂 Jeg føler jo selvfølgelig at jeg har frisknet sånn til at jeg ikke ser ut som et vrak lenger.
Og så er det jo turene da, og der er jo også kameraet en viktig ingrediens. Men viktigst er jo turen. Og jeg har ikke klart mange turer mens jeg har vært syk. Jeg har følt meg så mislykket som ikke har orket å gå tur. Men når det å ta en liten tur ut til postkassen, sånn ca. 10 meter, gir blodsmak i munnen, da skjønner man at man ikke har så mye på tur å gjøre.
Nå kjennes turer så mye lettere ut. Og jeg har til og med begynt med bakketrening. Dvs. at på dager hvor jeg vet jeg ikke skal noe annet, drister jeg meg ut på turer som inneholder litt bakker. Og litt bakker, da snakker vi bratte bakker, for bare det å gå hjem til meg selv, har en ganske bratt bakke før jeg er i mål hjemme.
Dette bildet her er tatt på en av mine siste bakketurer. Det er tatt fra en bebygd fjellside med utsikt mot byen. Og Sandnes er byen. Denne turen gikk jeg for et år siden lett som bare det. Mens nå er jo alt jeg hadde bygget opp av kondis og lignende brutalt revet ned igjen. Selvsagt ved hjelp av at blodprosenten min falt. Blodprosenten er på vei oppover igjen, så nå har jobben med å bygge opp kondisen igjen begynt 🙂 Jeg ble totalt gåen etter denne turen nå. Men det er mestring når jeg har gjennomført!
Matlysten har også tatt seg opp nå. Det merkes av at maten jeg spiser faktisk smaker det den skal smake. Og når jeg vet det, så får jeg jo lyst på når jeg ser god mat.
Burger er ikke mitt førstevalg når jeg skal ut og spise f.eks., men jeg har jo oppdaget at ordentlige burgere smaker mye bedre enn McDonalds sine. Så jeg har faktisk begynt å skifte litt mening om akkurat den matretten. Og når man får det helt hjemmelaget som her på hytta nå i påsken, ja da er det ingen tvil. Burgere er god mat, når de er laget ordentlig.
Det skal sies at jeg klarte ikke å spise hele måltidet jeg fikk servert. Men det hadde i alle fall ikke noe med smaken å gjøre 🙂
Og vektnåla vet du, ja, den har begynt faretruende å peke litt oppover igjen 😉
Jeg tror også det faktum at det nå endelig er vår, gjør noe godt med helsa mi. Alt er mye lettere når solen skinner og temperaturen stiger. Humøret er bedre. Og jeg vet at jo varmere det er, jo mindre verk har jeg i kroppen. Så den mørke årstiden er nok også med på å lage tilværelsen litt vanskelig. Det hjelper i alle fall ikke når resten av helsa også svikter.
Våren har med seg vakre farger og nytt liv. Det å vite at vi går mot varmere tider gjør godt for kropp og sjel.
Bloggen, den har vært kraftig forsømt det siste halve året. Ja også før det. Energinivået falt kraftig før jeg ble syk. Jeg tenkte bare ikke over det. Jeg er så vant til det. Men det å skrive blogg er noe jeg er veldig glad i, selv om det oftest ikke er viktige samfunnsorienterte ting jeg tar opp i bloggen min. For meg er det å skrive litt medisin, en flukt fra vanskelige tanker. Og da balanserer jeg med av og til å skrive ut de vanskelige tankene, og andre ganger legge vekt på det som er positivt i livet mitt. På den måten klarer jeg selv å opprettholde en slags balanse som er god for meg. Jeg kan ikke tro det er viktig for andre, mine problemer eller gleder. Men det er viktig for meg. Og da er det godt å kunne skrive det ut. Og det å få tilbakemeldinger, er også godt. Da føler jeg at jeg faktisk er verdt noe. Så jeg setter pris på alt av tilbakemeldinger og kommentarer, selv om det har vært perioder hvor jeg ikke har klart å besvare dem. De blir lest. Alltid!
I øyeblikket er det jo helt tydelig at noe jeg har i bloggen min er viktig for noen, siden jeg i dag har karret meg helt opp på 18. plass. Jeg kan nevne sånn helt forsiktig at jeg faktisk i en tidligere runde har vært helt oppe på 12. plass eller noe sånt. Men ikke i denne runden.
Og det med runder, ja, det er fordi jeg vet hvorfor jeg er så høyt oppe på lista nå. Det er alltid sånt om våren, og av og til om høsten også. Dette er fordi jeg i 2017 skrev et innlegg om et DIY prosjekt om gave til konfirmant. Dette har vært en stor suksess,og da spesielt i den tiden hvor konfirmantene skal blomstre. Og derfor er det å klatre på blogglisten et vårlig høydepunkt for meg ♥ Og det er klart, jeg skal ikke legge skjul på at det inspirerer ♥♥♥
Alle disse tingene er friskhetstegn. Dette er ting jeg overhodet ikke har ofret en tanke mens jeg har ligget syk. Dette er ting som er gleder i mitt normalt friske liv. At jeg har MS skal jo ikke være et hinder for om livet er godt eller ikke. For det handler jo ikke om å ligge syk og ikke orke å gjøre en prikk. Så hva enn som har feilt meg dette siste halvåret, så ja, det har kanskje en forbindelse til MS’en, men det har nok mer med medisinen jeg har fått for MS å gjøre. At jeg har fått kraftige bivirkninger av den.
På nåværende tidspunkt får jeg ikke medisiner for MS. Det er fortsatt ting i den generelle helsa som må avklares før jeg igjen kan settes på medisiner. Og da er det snakk om en annen medisin enn den jeg fikk tidligere. Man må faktisk være frisk for å tåle enkelte medisiner, det er jammen meg sikkert. Det er sterke greier de stoffene som kroppen får inn. Det er jo gift, faktisk. Og den giften skal jo bare ødellegge de cellene som ødelegger kroppen min. Den skal jo ikke ødelegge kroppen min i tillegg. Da er det jo liten vits.
Så ja, hva kan man si? Fortsettelse følger, kan man sikkert si 😉
Jeg er i alle fall takknemlig for å være kraftig på bedringens vei ♥
