Alle bidragene ble presentert i går, og det trengs stemmer for å kåre en vinner. Har du ikke vært og stemt? Da håper jeg du kommer innom og legger igjen din stemme i gårsdagens innlegg ved å klikke på bildet under, og se gjennom alle bidragene, og til slutt legge igjen en stemme på din favoritt. Hver eneste lille stemme er hjertelig velkommen, både for meg, og for dem som er med i konkurransen 🙂 Hjertelig velkommen ♥
Så ønsker jeg deg en strålende mandag og en herlig flott uke ♥ Og tusen takk for stemmen din ♥
15 konkurrenter har det blitt. 15 flotte mennesker, med flotte bilder i svart og hvitt. 15 flotte mennesker som fant tid og bilder til å sende inn til denne lille konkurransen. Dere som ikke nådde å sende inn, fortvil ikke, jeg kommer nok helt sikkert med flere konkurranser ♥
Det ble en flott samling, og her er litt av hvert å velge blant for dere som skal avgi stemme på deres favoritt. Det kan bli vanskelig.
Ja, for det er jo sånn her i mine fotokonkurranser, det er dere lesere som skal bestemme. Og det bildet som flest stemmer, kåres til vinneren ♥
Reglene for avstemming gjøres på følgende måte:
Skriv i kommentarfeltet i dette innlegget, nummeret på det bildet du liker best. Du kan kun stemme på ett (1) bilde.
Stem ikke på ditt eget bilde. Det er usporty, er du ikke enig? Men del gjerne innlegget, og be dine venner om å komme inn og stemme 🙂
Jeg teller kun stemmene som kommer inn i kommentarfeltet i akkurat dette innlegget. Stemmer du andre steder, blir de ikke regnet med.
Du kan stemme frem til tirsdag 28. januar kl. 19.00. Vinneren presenteres samme kvelden.
Vinneren får tilsendt en liten premie, og hva det er, det vet jeg ikke selv enda 🙂
Her kommer alle de flotte bildene på rad og rekke. Det står et nummer under hvert bilde. Finn det bildet du liker best, skriv bildets nummer i kommentarfeltet, og kos deg ellers med å nyte synet av så mange flotte bilder.
Og til dere som er med i konkurransen, masse lykke til ♥
Her er en overskyet søndag foreløpig. Men det gjør ikke noe, for vet du hva?
Jo, jeg skal jo ordne til alle bildene som har kommet inn i konkurransen. Jeg må jo vise dem frem sånn at dere kan komme inn og stemme på deres favoritt 🙂 Jeg vil forsøke å få bildene vist frem i kveld allerede ☺
Det har kommet inn mange fine bilder. Og det er plass til enda flere. Kanskje har du glemt å sende inn? Eller kanskje du ikke har hørt om konkurransen enda? Nå har du i alle fall muligheten i noen timer til, fristen går ut kl. 17.00 denne søndagsettermiddagen. Klikk på bildet under for å komme til konkurransen og detaljene der 🙂
Jeg har lest flere blogginnlegg i den siste tiden, hvor det snakkes varmt om helsefordelen og terapien i det å fotografere. Og akkurat det er jeg veldig enig i. Jeg hadde nok hatt et mye tristere liv om jeg ikke hadde hatt fotohobbyen min.
Det var allianseringen jeg skulle hendte. Den har fått en ny diamant. Symbolet på at jeg og Pål har vært sammen i 2 år nå. Eller egentlig neste helg da, for å være helt nøyaktig 🙂
Jeg elsker denne ringen, med diamanter i ♥ Den har jeg fått av Pål, et ordentlig kjærlighetssymbol ♥
Det er noe helt spesielt å se på ringen med de to glitrende stenene i. For glitrer, det gjør de virkelig. Det er så vakkert. Det er ikke for ingenting at frasen “Diamonds are a girls best friend” har oppstått.
Jeg vil ikke påstå at disse diamantene er mine beste venner, for jeg er nok mer opptatt av mennesker sånn sett. Men å ha disse to gode vennene så nærme, det er en stor glede for meg.
Av kjærlighet blir man rik, og det er på alle mulige måter ♥
Denne uken har jeg nesten ikke sovet. Det er ikke sånn at jeg får for mye søvn sånn ellers heller. Men denne uken har det vært ekstremt. 2 netter helt uten søvn har det blitt. Pluss resten av nettene med kun 2-3 timer pr natt. Det er ikke mye å skryte av akkurat.
Jeg grubler for mye, rett og slett. Jeg har egentlig blitt ganske flink til ikke å gruble så mye. Men siste halvannen uke har det bare skjedd så alt for mye. Den ene tingen avløser den andre. Og jeg blir liggende å gruble. Jeg har jo skrevet om to av tingene som har hendt. Den ene var da jeg oppdaget jeg var kastet ut av ei jeg betraktet som ei god venninne. Den andre var i natt, da jeg skrev om det å ende sitt eget liv. I tillegg har jeg to andre ting også som er med på å holde meg våken om natten. Så det er et salig kaos når jeg egentlig burde tilegnet meg skjønnhetssøvnen min.
Det verste er egentlig at disse tingene her burde ikke være så mye å gruble over egentlig. For jeg kan jo ikke gjøre noe med det uansett. Det med venninna, der har jeg bestemt meg for at det vennskapet kan dø ut. Jeg orker ikke å bruke krefter på det. Så det har jeg ikke tenkt på de siste nettene. Det er en avsluttet sak. Jeg kan gjerne snakke om det, litt, men jeg er ferdig med å kverne.
Så er det to andre ting også. Men også de roer seg nå kjenner jeg. I alle fall den ene tingen. Det handler nemlig om min kjæreste, som i går ble operert. Alt gikk veldig fint, og han kvikner fort til, heldigvis. Så da er det også en bekymring mindre plutselig. Men jeg kommer vel alltid til å bekymre meg for alle dem jeg er glad i. Det er det som kalles å elske ♥
Så sånn sett er denne dagen egentlig ganske god, til tross for et massivt søvnunderskudd. Det å vite at min kjæreste friskner til, det er en fantastisk ting å vite ♥
En ny bekymring fikk jeg også i dag morges. Dere har kanskje hørt om truslene som er fremsatt mot noen skoler og bedrifter i landet denne uka? Trussel om skyting osv. Kanskje noen av dere har fått det litt tett innpå livet også. Tidligere i uka ble en videregående skole her i Sandnes offer for en sånn trussel. Min eldste nevø går der, så jeg ble ganske tankefull. I dag morges fikk jeg vite at nå har også den videregående skolen som min datter går på mottatt en sånn trussel. Men merkelig nok så tok jeg det ganske rolig. Jeg vet at politi og Kripos etterforsker disse hendelsene. Og mest sannsynlig er det en dårlig spøk fra en eller annen som ikke skjønner at dette kan skade mennesker i lang tid fremover. Jeg håper den skyldige blir tatt og straffet hardt. Men vedkommende får nok bare en klapp på skulderen med beskjed om å oppføre seg pent heretter.
Den verden vi lever i er egentlig ganske uhyggelig hvis man skal begynne å gruble for mye. Det er så mye som skjer, så mye vi ikke er herre over. Så det beste er å finne alt det positive, det som det tross alt er mest av, og glede oss over det.
Sånn som her, her skinner solen i dag. Jeg skulle likt å gått tur. Men i dag tar jeg det med ro. For i kveld skal jeg på stand up show, for første gang i mitt liv. Og skal jeg få noe utav det, så må dagen vies hvile 🙂 Så nå, når jeg har postet dette innlegget, skal jeg ta meg en tur ut på terrassen, og nyte de solstrålene som smiler så pent, en liten stund 🙂
Til neste natt får jeg nok sove 🙂
Ha en knallfin fredag, og god helg når den starter ♥♥♥
Da det kom frem i nyhetene at Ari Behn hadde valgt å forlate dette livet, var det en sånn utrolig merkelig følelse. For her i huset hadde vi akkurat pratet om ham. Det var i forbindelse med en humorkommentar om hans “arvtaker”, Durek Verret.
Like etter sier en i forsamlingen vår, som sitter og leser på mobilen: “Ari Behn er død!”. Vi satt som lammet alle sammen, i vantro og sjokk. Nyheten var akkurat kommet ut.
Den påfølgende tiden ble han snakket så varmt om over alt og av alle, i mediene i alle fall. Jeg kjente ham jo ikke, så hva kunne vel jeg si? Men sannheten var jo at han på en måte har vært en hoffnarr i mediene (det er mitt inntrykk). Nå har vel Hr. Verret tatt over den rollen, men han slår tilbake på en helt annen måte. Han har jo en helt annen fremtoning også.
Men tilbake til Hr. Behn. Forfatter, kunstner, far og eksmann, osv. En personlighet som våget å være anderledes, og som attpåtil våget å gifte seg med en vaskeekte prinsesse, med alt det fører med seg av mediesirkus, fest, løgner og bedrag. Prinsessen våget også å være anderledes. Så de to var som skapt for hverandre, synte jeg.
Det er noenogtyve år siden jeg sluttet å lese sladrepressen. Rett og slett fordi tiden ikke strakk til. Og når jeg endelig fikk tid nok, så var det helsa som kom i veien, pluss at jeg heller leser bøker og blogg. Men litt sladder har jeg jo fått med meg likevel.
Noe gjorde at Hr. Behn og prinsessen skilte lag. Og mye har blitt skrevet og nevnt i media om den saken. Jeg har ikke fordypet meg i temaet, men jeg kan tenke meg at med medias hardkjør når noen skiller seg ut, absolutt kan ha vært en medvirkende årsak. Det er vel ingen som glemmer Diana. Og det var pressen som drev henne i døden (på en litt annen måte vel og merke).
Kjente personligheter får aldri være i fred, og det kan absolutt være en påkjenning i ethvert forhold. Og er man da en litt sart person, så kan det fort bli en påkjenning.
Ari Behn ble lovprist etter sin død. Men før sin død, var det sjelden jeg leste noen lovprising av ham. Da var det mer vitsing. Det er i alle fall sånn jeg opplevde det. Da var han en særing. Det trenger jo ikke å være negativt, men i media følte jeg det hadde en negativ klang. Så døde han, og da plutselig elsket alle ham, også de som overhodet ikke kjente ham og som helt sikkert så på ham som en rar særing i utgangspunktet, sånn helt uskyldig.
Da han døde ble han en helt. Eller en martyr. Eller hva man nå skal kalle det.
Hvordan har det seg at en som velger veien ut fra livet kan bli en helt? Det hele ble enormt glorifisert!
Jeg synes synd på ham. Han må jo ha hatt det helt forferdelig, han har ikke sett noen løsning på problemet, annet enn å forlate dette livet. Jeg synes synd på dem som sitter igjen, og savner ham noe helt forferdelig. For dem tenkte han ikke på da han tok sitt valg. Så hva er så heltemodig med det?
Det aller verste med denne saken, er ringvirkningene, smitteeffekten. Og så glorifisert som dette selvmordet ble, så kan fort sarte sjeler fristes til å velge samme veien ut som Ari Behn gjorde. Jeg sitter her nå, og tenker at det hele burde ha blitt dysset ned til et minimum. Det kunne kanskje redusert engasjementet bitte litt. Men når alt kommer til stykket, så vil det vel skje uansett, at den som har bestemt seg, har bestemt seg, for hjelpen er uendelig langt borte, og det er vanskelig å snakke om det.
På mindre enn en uke, har det skjedd 2 ganger som jeg har hørt om her i distriktet, at noen har tatt samme valget som Ari Behn. Om de har latt seg inspirere kan jeg jo ikke si. Jeg vet jo ikke noe om det. Men tanken slår meg.
For en del år siden, da ene av barna mine gikk på ungdomsskolen, var det to på skolen som valgte den løsningen, å ende sine liv. Med en måneds mellomrom. Det er vel ikke tilfeldig. Den ene lot seg nok inspirere av den andre. Kan han, så kan hun, eller omvendt.
Det snakkes så varmt om at det er mulig å få hjelp hvis man sliter. Men jeg tror ikke så mange av de som trenger den hjelpen faktisk får den. Fordi tilgangen på hjelpen faktisk er en lang og tornefull vei. Det må liksom gå helt galt før hjelpen kanskje kunne kommet. Men da er det ofte for sent.
Så hva med å være litt mer tilgjengelig med den hjelpen? Hva med å tilby hjelpen på et mye tidligere tidspunkt? Hva med å informere mye bredere om hva slags hjelp som finnes, f.eks. gjennom media? For det er ikke sånn at alt kan snakkes ut.
For min egen del, hjalp det å gå til psykolog når jeg slet. Men det er jo så mange slags problemer, og alt kan ikke snakkes ut, alt kan ikke kureres med turer, trening og hverdagslige øvelser. Jeg visste ikke noe om hva slags hjelp jeg kunne få. Jeg ble veiledet til psykolog av HMS tjenesten i jobben jeg hadde den gangen. Jeg er evig takknemlig for det. For jeg hadde aldri kommet på å ta kontakt med psykolog på egenhånd.
Og det er vel kanskje der feilen ligger? For dem som sliter med hver sine problemer, blir kanskje proppet fulle med piller, istedet for at noen (profesjonelle) forsøker å hjelpe dem med å ta grep i årsaken til problemet. Jeg fikk tilbud av min daværende fastlege om piller selv, men takket nei. Jeg har en viss skepsis for sånt, pluss at jeg er redd for bivirkninger. Så jeg ble glad da jeg fikk tilbud om psykolog via jobben. Det var løsningen for meg, og den fungerte. Jeg kan jo nevne at jeg aldri ville ha tatt livet mitt, for jeg elsker mine barn, min familie, og mine venner. Og jeg unnet dem ikke sorgen, og den evnetuelle skyldfølelsen de kanskje ville påtatt seg. For det var jo ikke deres skyld at jeg hadde det tungt. Så om tanken slo meg, så hadde jeg aldri klart å gjennomføre. Til det elsker jeg livet og alle rundt meg for mye, heldigvis ♥ Så jeg nådde ikke å bli så enormt dårlig at alt ble helsvart.
Men jeg vet jo ikke hvor langt ned i elendigheten jeg ville endt, hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg ønsker heller ikke å vite det. Jeg er glad jeg ikke fant det ut.
Så hvor banalt det enn høres, sliter du, søk hjelp, eller få hjelp til å søke hjelp! For jo flere som trenger hjelp, jo mer prekært blir det å faktisk skaffe til veie den hjelpen. Gi ikke opp. Glem ikke at det garantert er noen som er veldig glad i deg og vil savne deg noe helt forferdelig hvis du gir opp. Det er en viktig tanke å holde på ♥
Og nå mens jeg sitter her og skriver, runder vi midnatt. Jeg er stuptrøtt, og har egentlig lagt meg for mange timer siden. Men så ble jeg liggende å gruble. Og da fant jeg ikke søvnen. Og det gjorde jeg ikke forrige natt heller. Så jeg er kraftig på overtid her, og med et enormt søvnunderskudd. Jeg fant ut at beste løsningen var å skrive ut noen av tankene mine. Så det har jeg nå gjort. Og nå vil jeg forsøke igjen å finne søvnen. Kanskje virker det denne gangen? 😉 Tiden vil vise. Ha en god natt alle sammen ♥♥♥
Flere skriver i disse dager om toppturer kontra flatere turer, om turer med kamera og hva det gir i helsegevinst, osv. Og jeg kan jo bare si meg enig i det med å ha kamera med på turer, det er jo bare helt magisk å se etter motiver, og det å virkelig legge merke til alt det flotte som omgir oss.
Toppturer er jeg veldig glad i, men helsa mi er ikke så veldig glad i det lenger. Jeg har rett og slett ikke verken tid eller lyst til å bli sengeliggende etter en tur, og likevel skjer det oftere enn jeg liker. Så toppturer er noe jeg har måttet slutte med for det meste. Jeg kan unne meg en topptur iblant, men det må planlegges godt, sånn at jeg vet jeg har noe viktig jeg må de påfølgende dagene.
Jeg har en favoritt-topp som jeg ofte går til. Faktisk bor jeg så langt oppe, at jeg ikke er så veldig langt den toppen. Så hvis jeg tar på meg riktig tøy og skotøy, så tar det meg 20 minutter å gå helt opp, til toppen 🙂 Mange klarer sikkert den turen på kortere tid. Men det klarer ikke jeg lenger.
Toppen heter Ulvanuten, og jeg har titt og ofte skrevet om den.
Den siste gangen jeg gikk tur dit var en tidlig morgen rett før soloppgang 🙂
Ulven sto og ventet trofast 🙂
Utsikten var fin. Lysene fra byen satte stemningen, og slepebåter jobbet med å få en stor lekter til kai. Ikke så ofte jeg ser sånn aktivitet på mine turer opp til Ulvanuten.
Når jeg snudde meg og så mer i retning landsbygda, var solen i ferd med å farge himmelen. En ordentlig godværsdag med andre ord. Og akkurat denne dagen var en av 2 frostdager så langt denne vinteren.
Ulven, som er far til 7 ulvunger, troner på toppen, stolt og glad, og passer på alle som kommer forbi. Et yndet fotomotiv for meg 🙂
Staut og kjekk er han i soloppgangen også 🙂
Slepebåtene jobber på, og nærmer seg kaien. En snuoperasjon må til for at alt skal gå greit. Og jeg står og følger med, zoomer inn, og studerer aktiviteten 🙂
Blid og fornøyd, som jeg foretrekker å være 🙂
Dette var en fin og kald tur. Og sånne turer liker jeg veldig godt. Klarvær og litt kaldt. Det er å foretrekke fremfor alt regnet vi oftest ellers er velsignet med. Mye kjekkere å gå tur når ikke skoene henger i gjørme og gjør alt så mye tyngre.
Nå skal jeg snart ut på tur igjen. Men denne gangen skal jeg en tur nedover, til Sandnes sentrum. Der skal jeg nemlig hente noe blankt og glitrende som ligger og venter på meg hos en av gullsmedene 🙂 Men først litt frokost. Det blir Juice inspirert av Etdiktomdagen, og et par knekkebrød med ost. For denne juicen var nokså spicy etter min smak, men den var god på samme tid ♥
Dagen i dag har gått i ett. Bokstavelig talt. Og det er sjelden. Jeg hadde en dårlig dag i går, og tidligere i dag var jeg heller ikke så sprek. Jeg brukte laaaaang tid på å komme i gang i morges. Så lang tid at jeg ble forsinket til en turavtale. Men jeg kom meg avgårde til slutt.
Jeg skulle gå tur med en venninne på Hommersåk, der hvor jeg er oppvokst. Og tur gikk vi, jeg, venninnen min, og hennes barnebarn som satt i vogn.
Nydelig vær hadde vi på turen, og det var en fryd å gå. Vi gikk ikke fort heller. Formen var ikke helt der i dag. Men fint å rusle langs vannet her. Vannet heter Frøylandsvannet, og er altså i barndomsbygda mi, Hommersåk.
Etter turen dro jeg hjem, skiftet klær, så dro jeg ut for å kjøpe blomst. Så var det hjem å spise litt. Og etterpå dro jeg på kondolansebesøk. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for det tror jeg var godt både for den ene og den andre. Går ikke mer inn på det her.
Så var det hjem igjen, hvile litt, og så kom kjæresten på besøk.
Nå har han akkurat dratt hjem, men før det fulgte han meg i butikken så jeg fikk handlet bittelitt kos for kvelden. For nå skal jeg krype opp i godstolen og se en episode med Gilmore Girls, før jeg kryper til sengs. Og krype er faktisk et nokså riktig ord akkurat nå. For jeg kryper ikke, men er enormt trøtt. Jeg vet at jeg uansett ikke får sove riktig enda, for jeg kommer til å ligge å kjenne på vondtene. Så derfor roer jeg meg enten ned med serie på Netflix, eller bok. Kanskje blir det begge deler denne kvelden.
Men før jeg gjør dette, så er det på sin plass å minne dere på fotokonkurransen som jeg har gående. Det har kommet inn mange flotte bilder. Veldig kjekt. Og det er superflott om det kommer inn enda flere 🙂 Klikk på bildet under for å komme til regler og detaljer for konkurransen 🙂
Da sier jeg god natt, og sov godt. En ny dag kommer i morgen ♥
Jeg skrev i går om verdens lengste og dypeste biltunnel som vi, jeg og Pål, fant ut vi skulle prøvekjøre for noen uker siden. Du kan lese innlegget om tunnelen her 🙂
Da vi hadde kjørt gjennom tunnelen, fant vi ut at vi skulle utforske litt på den siden av sjøen. Jeg har jo vært der før, og da var det jo ferga som gjaldt 🙂 Men denne gangen var det mer enn å bare kjøre litt. Vi fant ut at vi skulle se om Jørpeland hadde noen fine steder vi kunne ta en kaffe og noe å bite i.
Og da fant vi Rosehagen ♥
Jeg falt for stedet umiddelbart. Selv om det var midt i januar, var det pittoresk og flott, og med sjøutsikt. Og Rosehagen er akkurat det, en hage med roser. Men også et gammelt og velholdt hus med et hyggelig skafferi og kafé med mye godt på menyen.
Vi begynte å vandre litt i hagen. For selv om det er midt i januar, eller da var det i begynnelsen av januar, så hadde hagen litt kunst og litt å kikke på. Og til min overraskelse fant jeg også roser i blomst og roser i knopp. Det imponerte meg altså 🙂
Sirlig opparbeidede bed med roser av forskjellig slag. Jeg leste meg til at det finnes ca. 120 forskjellige rosearter i denne hagen. Huset ble bygget i 1912 i Jugendstil. Huset har vært både bolig, barnehage, lysstøperi og galleri. Nå er det altså kafé og selskapslokale.
Kunstverket som preger hagen kalles Melting Pot.
Det ligner ikke noe jeg har sett, for å si det sånn 😉
Litt andre ting kunne vi også beskue i hagen.
Fin sjøutsikt fra denne villaen ja 🙂
Og så fant vi roser i hagen, roser i blomst og i knopp. Magisk. Ja, den var litt rufsete i kantene denne rosen, så litt kaldt har det nok vært. Men denne vinteren har så langt vært enormt mild. Eller sa jeg vinter? Det føles ikke som vinter, det føles mer som en blanding av høst og vår. Det var skumring når bildet ble tatt, så vanskelig med oppløsningen.
Lekkert altså, med disse små fargeklattene i hagen. Det flommet ikke over av blomstring akkurat, men vakkert likevel ♥
Gir ikke dette sommerlige vibber, så vet ikke jeg. Men datoen på bildet er altså 4. januar 2020. Dette bildet er en favoritt hos meg ♥ Solnedgang og en rose i ferd med å springe ut….i januar!
Med roser og alt så følte vi oss absolutt velkomne. Dette var en lørdag i kveldinga, og plakaten på veggen sa sitt tydelige språk i mange varianter.
Flagget var heist, og lykter var tent. Det var bare å gå inn ♥
Inne var det mye folk, så det egnet seg ikke til fotografering. Men vi fant et lite bord med plass til 2 ♥ Vi bestilte hver vår kaffevariant, og et kakestykke på deling. Og vi delte det fordi det var så digert. Det var gulerotkake i flere lag….veldig god og mektig 🙂
Mette og lykkelige forlot vi Rosehagen denne kvelden, og la på vei gjennom tunnelen hjem igjen 🙂 Og det er absolutt store muligheter for en tur tilbake til Rosehagen, for der likte i alle fall jeg meg 🙂
Jeg har mange venner. Veldig mange venner faktisk. På Facebook. Så Facebook er min vennekanal, min kontakt med omverdenen.
Mange kritiserer dette, at på Facebook og andre sosiale media er det så mange venner. Har man ikke jevnlig kontakt med disse vennene irl, hva er da poenget med å ha dem som venner på f.eks. Facebook?
Jo, det skal jeg forsøke å utdype litt her. Jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv, og fortelle hvilken verdi det har for akkurat meg.
Jeg har ME, og et par andre diagnoser. Min frihet er begrenset, fordi jeg mangler energi, fordi alt jeg foretar meg stjeler energi, og fører meg over på minussiden på energiskalaen ganske så fort.
Det å være med venner irl, er noe av det kjekkeste som finnes, men det er også vanvittig slitsomt. Så for meg er det å ha jevnlig kontakt med noen ganske få venner irl enormt viktig. Det er umulig å ha jevnlig kontakt med mange eller alle, det går ikke. Men det går veldig fint på Facebook. Der har gjerne mange lagt ut oppdateringer, bilder, og annet, som jeg da kan gi en Liker i en eller annen form. Og akkurat den biten der, å gi en Liker, eller en liten kommentar, det kan gjøre dagen for meg det. Det kan være den kontakten jeg makter akkurat den dagen, eller den uka. Men likevel er det en form for kontakt. For den som mottar dette “signalet” fra meg, ser jo at jeg har brydd meg, faktisk. Og for meg har dette stor verdi, det å få vise at jeg brydde meg, at jeg så du hadde lagt ut noe, at jeg leste eller kikket på bildene.
Men av og til er også Facebook for tung for meg, så da er jeg fraværende derfra også.
Det er ikke ofte jeg prater med noen på Messenger. Jeg gjorde det ofte før. Men nå er det også for slitsomt. Det går i korte sekvenser, og ikke for ofte, men det krever energi det også.
Vennskap må behandles og holdes vedlike. Og der er mitt største problem. Siden jeg er syk, og med et ganske stort underskudd av energi, så klarer jeg ikke å være den gode og oppsøkende vennen for så mange. Og da kan nok mange føle at vennskapet er enveis. Men det er ikke det. Det er rett og slett bare det at jeg er fanget i min sykdom, som ikke gir meg den energien som trengs for å være en oppsøkende venn. De vennene jeg har jevnlig og mye kontakt med, er dem som selv er oppsøkende, og passer på å ta kontakt med meg. De vennene vet selvsagt at jeg er syk…det er mange som vet det. Men akkurat disse vennene forstår også. De forstår at dette ikke er lett for meg. Og de er glad i meg, og derfor “finner de seg i det” å være den oppsøkende parten. De vet jo at jeg setter pris på det, og er glad i dem tilbake, selv om jeg ikke alltid klarer å være så aktiv i vennskapet.
Iblant klarer jeg å ta meg sammen, rett og slett å prioritere. Og akkurat nå for tiden er jeg litt utforskende også i akkurat dette. Jeg må se hvor mye jeg klarer. Men for å gjøre dette, må jeg prioritere bort noe annet. Så dette er en periodisk greie. Jeg får heller ha perioder med det, andre perioder med noe annet. Sånn må det bare bli, for tiden. Men de nærmeste vennene, de som forstår, de holder seg ved min side uansett ♥
Det jeg ønsker at alle skal skjønne, er at det å få en Liker fra meg på f.eks. Facebook, har krevd litt energi for meg. For akkurat da har jeg besøkt Facebook og surfet gjennom for å holde meg litt oppdatert, og for å være litt “sosial”. Jeg har jo behov for det også, å være sosial, selv om jeg ikke klarer det på den tradisjonelle måten alltid.
Så vit det, at selv om du ikke så ofte hører fra meg, så tenker jeg på deg ofte likevel. Det er oftest det jeg har kapasitet til.
I går ringte jeg til en venninne. Det var lenge siden vi hadde hatt kontakt. Hun sliter med mye av det samme som meg, så jeg har jo hatt forståelse for at vi begge har problemer med å være oppsøkende venner. Jeg trodde at hun forsto det samme. Men det viste seg at hun hadde vendt meg ryggen, hun var sur for at jeg aldri tok kontakt.
Før jeg ringte til henne husket jeg at det var en liten stund siden jeg hadde sett noen oppdateringer fra henne på Facebook og sånt, og jeg var litt bekymret, det var en av grunnene til at jeg ringte. Og svaret fikk jeg jo da, når jeg ringt til henne. Hun hadde jo slettet meg. Hun sa ikke det, jeg fant det ut selv, etterpå. Men hun sa at hun ikke var fornøyd med at jeg så sjelden tok kontakt.
Det var jo ærlig det da. Men lite forståelsesfullt, for en person som absolutt burde forstå mer enn de fleste. Jeg ble ganske tankefull etterpå.
Kanskje jeg må revurdere alle vennskap? Slette alle dem som ikke holder kontakten? Men hvordan kan jeg vite hvorfor de ikke tar kontakt med meg? Kanskje det er noe som kommer i veien, eller kanskje forstår de ikke hvordan ting er, eller kanskje de rett og slett har nok med andre venner? Det gjør ikke noe for meg egentlig, så lenge vi har den ørlille kontakten på Facebook og lignende. For det er ofte nok for meg det. Men det er svært sårende når noen sletter meg, fordi jeg aldri tok kontakt. For det er nemlig sånn at selv om jeg aldri tok kontakt, så fulgte jeg med hva de foretok seg på Facebook og sånt, og la inn kommentarer og Liker der. Mer har jeg ikke hatt kapasitet til.
Leit når det skal være sånn. Og jeg har jo lyst å ha kontakt med denne venninnen, men jeg ble ordentlig lei meg. Jeg ble overrasket og veldig skuffet. Jeg syntes det var smålig.
Men jeg tenker at hvis det er sånn at jeg ikke på noen måte gir henne noe, kanskje jeg til og med er for krevende, ja da er det kanskje like greit at hele vennskapet har en ende for oss begge. For når hun tenker sånn om meg, så kjenner jeg jo hvor mye det faktisk stjal av mine krefter å gruble på denne telefonsamtalen nå i ettertid. Og sånt skal det ikke være. Da er det like greit å bare kutte ut. Men jeg er ikke helt ferdig enda. Det skal få en liten sjanse til ♥ Venner er viktig for meg, tross alt, og jeg bryr meg jo om mine venner, selv om jeg ikke klarer å være “på” hele tiden. Jeg forstår jo dem som ikke forstår også. Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan det er for usynlig syke.
Eller så er det kanskje på tide å knytte nye kontakter også. Noen vennskap er bare en døgnflue, mens andre vennskap er livsvarige. That’s the circle of life!
