Så dro jeg til Bergen. Sammen med min mamma. Og der gikk tiden fort, vi koste oss i lånt leilighet. Tenkte å blogge litt om den turen ved en senere anledning.
Min mamma og meg på Bryggen i Bergen.
Så kom varmebølgen. Og jeg nyter solen og varmen. Jeg er ikke noen strandløve, og hater å sole meg…men nyyyyyter varmen og solen like fullt. Gjerne fra et skyggefullt sted 😀 Men i bunn og grunn, har jeg fortsatt å jobbe litt utendørs, før det ble for varmt, og på tide med siesta 🙂
Tid for siesta.
Påfølgende senkveld.
Og nå, denne helgen, får jeg besøk…helt fra Trondheim 🙂 Og gjesten blir værende såpass mange dager at vi faktisk vil nå å gjøre ting og se oss omkring 😀 Og jeg gleder meg 🙂 Et brudd i de daglige rutinene, og ikke minst voksent selskap, det vil gjøre godt. Og gjesten, er en venninne 🙂
Og når hun reiser hjem igjen, kommer barna mine hjem fra ferie sammen med sin pappa. Og det gleder jeg meg også veldig til. Og ikke lenge etter det så er det ferietur sammen med dem.
Tror dette er en flottere sommer enn den forrige…Men, jeg lever jo i nuet, så alt kjekt som er nå, er jo flott, uansett 🙂
Det kommer litt forsinkede blogginnlegg etterhvert, når været kjølner og jeg ikke er fullt så opptatt.
Jeg sitter her, svetten pipler, og det er såvidt jeg orker å røre meg. Værgudene har endelig sjenket oss en god og varm sol. Akkurat som i Syden. Men hva skjer? Jo, vi begynner med en gang å klage. Klage på at det er for varmt. Klage på at det er trykkende.
Akkurat nå skulle det vært deilig med en paraplydrink eller to. Eller en STOR leskende smoothie. Joda, kan lage smothie selv. Eller iskaffe, iste. Eller noe annet svalende. Men det er jo så varmt. Orker ikke å røre på meg.
Akkurat nå skulle det vært deilig med et badebasseng i hagen. Et stort et, sånt som på hotellene i Syden. For å kjøle seg ned litt, og la kroppen få hvile fra den nådeløse sola. Men, jeg har jo vannspreder. Kan jo sette på den. Ungene liker jo det i det minste. Men….orker ikke. Det er for varmt.
Bildet er googlet.
Aircondition hadde vært supert akkurat nå. Sånn at jeg kunne gå inn, og kjøle meg ned litt. Da hadde jeg kanskje orket å lage meg en smoothie. For kjølen i seg selv ville være motivasjon.
Bildet er googlet.
Men, så er det dette her da: Hvor ofte har vi sånt et vær? Det er særdeles sjelden. Hvor ofte har vi kaldt og surt vær? Jo, det er rimelig ofte, mesteparten av året faktisk.
Og da klager vi, vi klager over regnet, vi klager over vinden, vi klager over kulden. Og vi ønsker oss sol og varme, akkurat som i Syden.
Og hva skjer når vi endelig blir bønnhørt? Jo, vi klager helst enda mer.
Det er trist i grunnen. Så jeg klager ikke. Jeg vet av erfaring hvor livgivende solen er. Og nå vet jeg at jeg vil gå en frisk og fin vinter i møte. Den kan bli så mørk og sur den bare vil. Men jeg har fått min dose sol og varme, og den skal jeg leve lenge på ♥
Håper at varmen varer lenge. Så lenge at jeg når å bli lei av den 😀
Nå om dagen har jeg en periode med svært lite energi, og en god del ting jeg burde ha gjort.
Bildet er googlet.
Min stoffskiftesykdom er skylden i energimangelen, men heldigvis er det periodisk når det er så ille som nå. Det er ikke sånn hele tiden. Jeg mangler alltid energi, men klarer likevel å få gjort litt i løpet av dagene. Men ikke så mye som det man ville kalle vanlig. Jeg må bare melde pass altså, og kommer til kort sånn generelt sett.
Jeg trener også, det skal jo gi energi. Men ofte etter en treningsøkt, så har jeg ikke mer igjen. Da blir resten av dagen flat, men kroppen er i godt humør likevel den 🙂 Og hvis jeg venter med trening, til ettermiddag kveld, så blir det ikke trent…for da orker jeg ikke. Da er jeg tom for energi, til en så stor fysisk utskeielse.
Bildet er googlet.
Jeg merker jo det at livet mitt blir litt på vent på en måte. Jeg står opp om morgenen, og håper at energien skal komme. Men den gjør aldri det. Ikke sånn som hos de fleste andre.
Noen dager er bedre enn andre. Noen dager kan det virke som at jeg er proppfull av energi. Men som regel er den energien kortvarig.Det er vel mer humøret som gir inntrykket. Humøret, og lysten til å gjøre noe. Og så kan jeg gjøre noe, og når det er gjort, er jeg pumpet…totalt. Noen ganger har jeg faktisk energi, litt mer enn til vanlig. De dagene er også humøret som regel absolutt på topp. Det har sikkert en sammenheng.
Bildet er googlet.
Tidligere ble jeg fryktelig frustrert over disse supertunge dagene, når kroppen omtrent ikke orker å røre seg. Men negativiteten og depresjonen er omtrent borte. Jeg har merket en stor forskjell der. Og om den kommer og tar tak i meg, så er det som regel veldig kortvarig, et par timer eller noe sånt, ikke mer. Og når det har blitt såpass mye bedre, så lures i alle fall min hjerne til å tro at livet er herlig, selv om kroppen ikke er helt enig.
Men, livet er faktisk herlig akkurat nå. Jeg nyter hvert sekund. For energien mangler, men jeg er jo kvitt evig feber og sykdom sånn ellers. Og da kan man ikke annet enn å være glad 😀 Det er bare muskler og ledd som knirker og skaper seg. Men det er jeg jo vant til, det også.
I går manglet jeg totalt energi. Skulle støvsuge hele etasjen, og satte i gang. Men måtte gi meg etter to rom. To små rom. Da gikk jeg og la meg på sofaen, og sovnet, mens datteren min så på TV, og TV’en durte i høy lyd og høyt tempo. Jeg var for trøtt og sllten til å registrere det, og til å irritere meg over det.
Bildet er googlet.
Nå sto jeg opp for snart en time siden, og satser på at energien vil finne meg, en kort stund i alle fall 🙂 Men…venter fortsatt 😉
Sitter her og kjenner at søvnen truer med å ta over dagen min. Men det er kanskje ikke så rart etter en søvnløs natt.
Jeg la meg rett over midnatt, så trøtt at jeg visste jeg kom til å sovne fort. Men neida….når jeg endelig har krøpet godt under dyna, finner jeg det for varmt der. Jeg stikker en fot ut, men det hjelper ikke. Jeg tar dyna halvveis av meg. “Sånn ja, det var bedre!” Helt til et par minutter senere, da ble det for kaldt. På med dyna igjen. Og sånn holdt jeg det gående.
Og når man først kjemper en kamp mot dyna, så sniker andre ting seg på i samme slengen. Tankene begynner å vandre, bekymringene kommer som perler på en snor, og irritasjonene, ja de er ikke til å beskrive engang. Trøttheten min var påtagende. Jeg var jo segneferdig. Men fikk jeg sove? Nei!
Akkurat i det jeg følte at søvnen skulle overmanne meg, kom følelsen av at en liten tur på toalettet hadde gjort seg først. Man vil jo ikke våkne av å måtte ha et presserende ærend på gang. Og da skjer jo det uunngåelige. Med en gang man trør ut av senga, våkner man litt opp igjen. Og vel tilbake, begynner samme kampen på ny.
Til slutt ga jeg opp kampen en liten stund. Fant ut at jeg skulle ta meg et glass rødvin. Det ville sikkert roe kroppen såpass ned at Ole Lukkøye ville finne veien. Jeg valset inn på kjøkkenet, unngikk å skru på lys, helte opp et glass vin, og sank ned i godstolen. Vinen varmet godt, gjorde meg døsig i hele kroppen. Og jeg så lyst på de nærmeste timers fremtid.
Bildet er googlet.
Så fant jeg veien tilbake til senga. Men dessverre. Vinen fristet ikke Herr Lukkøye, og jeg fortsatte kampen. Til slutt, sånn i 6 tiden i morges, klarte jeg endelig å sovne…bare for å våkne rett over klokken 7. Så en time søvn var visst det jeg fikk denne natten. Det var ikke min tur til å sove tydeligvis.
Så nå sitter jeg her og lurer på om jeg skal bekjempe trangen til å sovne, eller om jeg rett og slett skal prøve meg på en ny date med dyna? Skal tenke noen minutter til 🙂
Sitter her med sår hals, og begynnende hodepine. Og det liker jeg jo ikke med tanke på det fine været vi har denne uken. Og heller ikke siden jeg er i jobbsøker modus. Har ikke tid til å bli syk da. Halsen ble vond for et døgn siden, og har vært vond hele dagen. Hodepinen kom nå i kveld, og jeg har temperatur rett under febergrensen. Nå er gode råd dyre. Hva gjør jeg nå?
Jeg tenkte og tenkte på om jeg kunne komme på noen kjerringråd. For Strepsils har ikke virket denne dagen. Noe de vanligvis gjør.
Så kom jeg plutselig på et råd jeg fikk av en tidligere kjæreste. Og de gangene jeg prøvde det rådet, så ble jeg faktisk betydelig bedre. Så jeg satte i gang. Jeg gikk på kjøkkenet, fant frem en tekopp, vannkoker, te, honning og Whiskey.
Jeg bestemte meg for Mynte te, og brygget en kopp med den, og hadde oppi en god teskje timian honning fra Kreta, og en skvett whiskey.
Nå sitter jeg her og drikker voksenteen innen jeg går og legger meg, og håper at når morgenen kommer, skal jeg føle meg bedre. Tiden vil vise om det virker denne gangen også, eller om det er noe annet som plager meg.
Man skulle tro jeg hadde hatt en sykt travel og hektisk uke, med jobb, hjem unger og aktiviteter. Men sånn er det ikke. Jeg har bare en uke uten særlig energi og overskudd. Sliten som fy. Har ikke jobb, men har jo hjem og unger. Det føles som at jeg har har stått på dobbelt hele uken, uten å ha hatt tid til å bli ferdig. Men jeg har jo ikke det. Jeg har trent 3 ganger denne uken. Og hver gang har jeg trent om morgenen, men opplevde at jeg var så sliten resten av dagen, at jeg ikke fikk noe ut av den likevel. Og i dag tenkte jeg at jeg skulle trene om ettermiddagen istedet. Men, det orket jeg jo ikke. For da var jeg trøtt av andre ting. Rett og slett en uke uten energi.
I går kveld var jeg i venninneforening. Og det var skikkelig koselig. Men jeg kjente at jeg ikke helt klarte å delta i samtalen, jeg følte meg ikke så sosial om man skal si det sånn. Men det var hyggelig fordi om jeg stort sett bare sa ja og ha 🙂 Alltid kjekt å møte venner igjen 🙂
Nå har helgen satt i gang. Og den blir sikkert like sløv. Jeg gleder meg til neste periode hvor jeg har i det minste bitte litt bedre form. For det er frustrerende å alltid føle seg for sliten til å gjøre noe fornuftig.
Ønsker alle sammen en herlig helg. Håper dere får gjort noe hyggelig sammen med de dere er glade i. Og at dere får ladet batteriene 🙂
Jeg høres sikkert helt forrykt pysete og tam ut når jeg sier at jeg tar ikke noen utfordring på “Hopp i havet”. Ei heller betaler jeg hva det skulle forlanges.
Men til nå har jo ingen utfordret meg heller. Og de trenger ikke å prøve seg. Men klok er jeg jo, så jeg nevner ikke noe om min motstand hverken på facebook eller til sprø mennesker jeg kjenner 😉 Første gang jeg hørte om “Hopp i havet” trenden, fikk jeg litt bakoversveis. For en ting er å bade i det iskalde vannet vi har om sommeren, en annen ting er å bade i det iskalde vintervårvannet. For dem som er vant til isbading, så er det nok en smal sak, den utfordringen der. Men for meg, som har slitt med helsen i mange år, og endelig har blitt frisk, så er den saken der direkte livsfarlig. Og jobbsøker som jeg er, så har jeg ikke tenkt å ødelegge noe med vilje i alle fall.
Og nå skrives det jo alle veier, at det faktisk er farlig. Jeg har ikke lest annet enn overskriftene, men jeg har fantasi nok til å tenke meg hva det står, og hvorfor det er farlig. Så jeg takker for at jeg har vettet og forstanden i behold til å blåse i sånne “trender”. Det står ikke om livet, å vise seg frem på de mest ekstreme vis!
Jeg skriver støtt og stadig at jeg ikke har energi og overskudd. Hver gang jeg skal gjøre noe, må jeg ha mange pauser. Jeg klarer ikke å stå på. Og beundrer alle andre som klarer det.
Bildet er funnet via Google.
Min mangel på energi bunner ut i to viktige ting. Den ene er at jeg i mange år har slitt med feber og sykdom. Den andre er at jeg har lavt stoffskifte, Hypotyreose.
Det med feber og sykdom har jeg endelig klart å komme meg over nå. Etter mange år med uforklarlig feber, forsvant den i oktober da jeg hadde en infeksjon som ble behandlet med antibiotika. Det viser seg da at jeg antakelig har hatt en skjult infeksjon i disse årene. Og det ga jo utslag i feber, og at jeg aldri var frisk. At jeg er trøtt og mangler energi mener legen vil ta litt tid, siden kroppen min har vært gjennom mye.
Bildet er funnet via Google
Hypotyreose er noe jeg aldri blir kvitt. Jeg er medisinert, antakelig livet ut. Hypotyreose er lavt stoffskifte. Jeg fikk påvist dette for over 20 år siden. Det er ikke alltid så opplagt å komme på å påvise det, for det kommer snikende. For meg ble det så ille at jeg kunne sove hele dagen, og hele natten, og likevel var jeg aldri utsovet. Jeg følte alltid behov for mer søvn. Jeg la kraftig på meg, og jeg var veldig ofte syk.
Hypotyreose, eller lavt stoffskifte, kommer nesten alltid av en svikt i skjoldbruskkjertelen, og ofte er det en betennelse som forårsaker svikten. Skjoldbruskkjertelen produserer hormonet tyroksin, som virker på alle celler i hele kroppen. Mangel på tyroksin gir mangeartede symptomer.
Det antas at mange har en arvelig disposisjon for å utvikle sykdommen, og at større belastninger og livskriser kan medvirke til at sykdommen utvikles. Omtrent 80 prosent av de som får hypotyreose, får den autoimmune varianten som kalles Hashimoto. Noen utvikler også andre autoimmune sykdommer som diabetes, revmatisme, leddgikt, Sjøgrens syndrom, pernisiøs anemi m.m. Sykdommen finnes i alle aldersgrupper, og den forekommer hyppigere med økende alder. Det er flest kvinner som får sykdommen.
Hypotyreose er kjent som en snikende sykdom, og hos de fleste kommer den gradvis. Derfor kan det være vanskelig å legge merke til forandringer.
Aldri uthvilt Ukonsentrert Glemsk Fryser Hovne fingre og ben Håravfall, tørt og livløst hår Tørr hud Hes og uklar stemme Vektøkning til tross for dårlig apetitt Forstoppelse eller treg mage Søvnforstyrrelser Hyppige humørsvingninger Depresjon, nedstemthet Nedsatt eller ingen sexlyst
Mange av disse symptomene har stemt, og stemmer fortsatt på meg. Jeg er jo nå medisinert, og tar tilskudd av thyroxin, og da har mye ordnet seg. Men likevel mangler en del ting. Da jeg leste meg litt frem her om dagen, så fant jeg ut noe jeg har prøvd å få frem hos legen min. Nemlig det at det som er normal thyroxindose hos naboen, trenger nødvendigvis ikke å være normalt for meg. Det vil si at det kan være store forskjeller fra person til person, for hva som er normalen. F.eks. min normale kroppstemperatur er rundt 36.5 grader. Mens for en annen person er normalen 37 grader. Det er så individuelt. Og det samme gjelder jo for hva som er normalt stoffskifte nivå. Da jeg tok dette opp med legen min, fortalte han meg at det er veldig vanskelig å dosere når man i blodprøveresultatene ligger innenfor normalen. For man kan ikke vite hva som er min normal. Ergo: Han ville ikke være med på å justere dosen.
Jeg tar thyroxin i form av Levaxin. Bildet er googlet.
Når jeg leste meg frempå nå, fant jeg ut at det finnes et annet preparat man kan kombinere med thyroxin. Et stoff som heter Trijodtyronin. Dette sier selvsagt ikke meg noen ting. Men om jeg tar det opp med legen min, er jeg vel nokså sikker på at han er like steil. For å bli så nøye medisinert, krever veldig nøye oppfølging. Og det er det visst ikke så mange som driver med. Legen min har sagt at etter all sykdom som jeg tross alt har hatt i flere år, så må vi gi det litt tid. Kanskje vil energinivået mitt komme seg etterhvert. Jeg måtte huske på at kroppen min er veldig nedkjørt etter så mange påkjenninger. Så da har jeg roet meg med det, inntil videre. Men, jeg følger godt med. For av alle symptomene listet ovenfor, sliter jeg fortsatt med: aldri uthvilt, glemsk, frysen, hovne ben, tørr hud, treg mage, søvnforstyrrelser, og nedstemthet.
De andre symptomene har jeg tidligere hatt, bortsett fra hes og uklar stemme. Så med andre ord, det gjenstår enda mye, selv om jeg ligger innenfor normalen på blodprøvene.
Oppsummering:
Jeg avventer situasjonen, vel vitende om at jeg har rett. Men klokken tikker, og snart er jeg ute i en skikkelig ille krise, hvor sosialen er neste instans som får meg bankende på døren…igjen. Men jeg satser på at jeg klarer å få meg en liten stilling, som jeg kanskje vil klare å ha akkurat nok energi til. Sånn at jeg vil føle at jeg gjør noe nyttig, og tjener pengene mine stolt selv 🙂
Opp gjennom årene har jeg hatt til sammen 4 forhold. Det lengste var med han jeg var gift med…det forholdet varte i 21 år. Det er lenge det. Vi vokste helst fra hverandre, hadde veldig forskjellige interesser osv. Men forholdet ga oss jo 2 nydelige barn ♥ Og det er jeg virkelig veldig takknemlig for 🙂 Vi er gode venner den dag i dag.
Mitt neste forhold varte i ca 8 måneder. Det var et langdistanseforhold. Ikke veldig tilfredsstillende for min del. Tungvint og skal måtte reise hele tiden, og planlegge, osv. Man kunne aldri være impulsive. Dyrt ble det jo også. Og etterhvert kjente jeg at jeg ble misfornøyd. Følte hele tiden at det var jeg som føyde meg. Jeg som jobbet. Jeg som følte meg litt liten.
Neste mann ut var jeg sammen med i 2 år. Vi var samboere i 1,5 år. Han var flyktning, og hadde en annen opprinnelig kultur enn meg, En annen religion, og andre matvaner. Og han var 11 år yngre enn meg. Forholdet gikk forsåvidt ganske greit. Vi måtte jo begge tilpasse oss litt mer enn i et forhold med to personer fra samme land. Og i lengden ble det utrolig slitsomt for meg. Jeg gikk lei. Ikke bare var det tungt med alle forskjellene, men han hadde jo ikke noen fast jobb, og penger var det lite av. Jeg ble syk, og veldig sliten. Da han fant ut han skulle reise til Oslo for å jobbe, kjente jeg at det var godt med en pause. Og noen måneder senere besluttet jeg at det var så godt å være alene, at jeg fant det best å avslutte. For nå var jo plutselig det også blitt et langdistanse forhold. Og det takler jeg jo ikke spesielt bra. Det var en trist affære. Og jeg var oppriktig lei meg, samtidig som jeg var lettet. Nå kunne jeg slappe av, og konsentrere meg om meg selv og min egen helse, og mine egne bekymringer.
Jeg fant at jeg trivdes godt med denne tilværelsen, men likevel følte jeg på at jeg manglet noe. Jeg manglet den store kjærligheten. Men jeg var blitt veldig usikker på om den egentlig fantes for meg. Jeg begynte å spekulere i om jeg skulle gjøre ett forsøk til. Og til slutt bestemte jeg meg for å lage meg en online date profil. Jeg datet flere, men ble veldig opptatt av en spesiell mann jeg fant på det nettstedet. Han var ikke som de andre. Han virket mer tilbakelent og søkte ikke så intenst. Jeg nærmest bestemte meg for han. Så jeg jobbet iherdig. Og til slutt kom jeg i mål. Vi ble kjærester.
I ettertid angrer jeg litt. Eller nei…angrer ikke, for det var absolutt en nyttig erfaring. Men, han klarte å såre meg….skikkelig! Som jeg aldri før har blitt såret. Jeg likte han jo såååå godt. Men det var en del skjær i sjøen. Mye som ble rart, og faktisk overnaturlig! Han var hjelpsomheten i egen person. Kjempeflott det. Og jeg ble revet med i iveren. Men det tempoet han holdt, klarte jo ikke jeg å holde tritt med. Jeg var konstant syk, jeg hadde konstant feber. Og null overskudd. Jeg hadde nok med å holde hodet over vannet. Men han satte i gang med forskjellige prosjekter. Og da mener jeg forskjellige….ikke bare ett, eller to, nei…mange. Uten å ferdigstille. Det nådde han nemlig aldri.
For…han skulle til Syden med barna sine. Noe som selvsagt var helt greit. Han lovet meg at det var internett på hotellet, og vi skulle ha daglig kontakt. Men hva skjedde? Det gikk ganske lenge…sent på kvelden eller noe sånt, så fikk jeg en chat på facebook, at der var så dårlig dekning på hotellet, nettet gkk så tregt, så det gikk ikke å chatte, det gikk ikke å holde kontakten. Den siste tiden hadde jeg følt at noe hadde forandret seg. Men klarte ikke helt å sette fingen på det.
Han hadde to facebook kontoer. Den ene fikk jeg lov til å være venn på. Den med et idiotisk tullenavn. Den andre, den med hans virkelige navn, fikk jeg ikke lov å være venn på. Under påskudd av at han aldri brukte den. Noe jeg etterhvert fikk se at forandret seg. Mens han var i Syden.
For det har seg nemlig sånn, at han som hadde så dårlig nett, at han ikke kunne chatte, han hadde godt nett til å laste inn bilder. Og det gjorde han på den facebooken jeg ikke fikk være venn på. Og jeg har lang erfaring med både bilder og chat, og jeg VET at det er lettere å chatte med dårlig nett, enn å laste bilder. Så jeg fikk det rett i fleisen, at han var rimelig feig. Istedet for å ta opp hva som evt var problemet, eller å rett og slett gjøre det slutt, så frøs han meg ut. Så til de grader iskaldt! Jeg har sjelden vært så rasende, som jeg da følte meg. Og ved første anledning konfronterte jeg han med akkurat det. Og da svarte han at han ikke trengte å gjøre det slutt, for nå gjorde jo jeg det!
Bildet er hentet fra Google.
Jeg var helt knust. Lenge. Jeg fikk han til å hente de siste tingene sine hos meg. Og merkelig nok skjedde noe rart da han hadde gjort det. For å forklare litt, må jeg gå litt tilbake. Han var nemlig en litt alternativ type han her. Han hadde tarot kort, som jeg for all del aldri måtte røre. Det gjorde ikke meg noe da. Han hadde litt overnaturlige evner, som innbefattet gjengangere, spøkelser. Noe som forsåvidt heller ikke gjorde meg noe. For jeg har tidligere gjort egne erfaringer når det gjelder sånne ting. Så det var ikke noe jeg syntes var så veldig uvant på en måte. Men det rare, var at de månedene jeg var sammen med han…ca 8 måneder det også….da var det unaturlig urolig i leiligheten min. Urolig på den måten at både jeg og ungene mine opplevde merkelige ting som ikke kunne forklares. Til og med lukter som ikke kunne forklares opplevde vi. Og etterhvert som jeg følte noe var mer og mer galt i forholdet vårt, jo mer urolig ble det i leiligheten. Og jeg kjente at jeg ble trøttere enn noen gang før. Utslitt for å være helt nøyaktig.
Jeg følte aldri jeg var alene, når jeg øyensynlig var alene. Det var både lyder og bevegelser som ikke stemte overens med normalen. Rett og slett så visste jeg at jeg aldri var alene lenger. Jeg kunne bare ikke se hvem andre som var der. Til og med katten min hadde en reaksjon jeg fortsatt får frysninger av når jeg tenker på det. Faktisk så føltes det som at Pus passet på meg, og jaget ut han eller hun som var der akkurat da. Helt fra kjelleren, opp i stua, og ut gjennom terassedøra, som var lukket. Pus så helt tydelig noe jeg ikke så…og fulgte etter vedkommende, med blikket fast festet på det jeg ikke kunne se, gjennom hele ferden. Jeg gikk bakerst, med struttepels over hele opplevelsen. Jeg kjente at da var grensen min nådd. Om jeg opplevde flere merkelige ting nå, så ville jeg måtte ta kontakt med noen som faktisk kan gi fred i huset.
Bilde hentet fra Google
Ikke lenge etter, kom han og hentet tingene sine, min siste eks. Og det var siste gangen jeg så han. Da jeg gikk inn i leiligheten min etterpå, og lukket døra, føltes det så lunt og trivelig med ett. Den litt guffne kalde følelsen jeg hadde hatt en tid, var som blåst bort. Vi opplevde ikke noen store unormale ting flere ganger, og sakte men sikkert slapp følelsen av at jeg hadde en usynlig samboer. Etter det har det ikke skjedd en eneste unormal ting her i huset. Freden er gjenopprettet. De fulgte rett og slett med han. Eller kanskje det bare var her for å veilede meg. Jeg aner ikke.
Men i ettertid, har jeg funnet ut, at jeg skal ALDRI mer ha en ny mann i mitt liv. Det holder med meg og ungene mine. Jeg har nok med dem. Og vil heller leve og ånde for dem og familie og venner. Jeg tror rett og slett han kurerte meg. I oktober ble jeg veldig syk, og fikk endelig pencillin. Vi hadde gjort det slutt i juli/august. Etter den kuren i oktober har jeg ikke vært syk. Jeg som har vært konstant syk i flere år, er nå endelig frisk. Og jeg er nesten overbevist, av at gleden og roen jeg har funnet ved å være alene, har gitt meg den energien jeg trengte for å bli frisk. Jeg har ingen planer om å ødelegge det med å ta en ny mann inn i livet mitt igjen. Jeg har innsett at jeg tror på kjærligheten, men ikke for meg selv. Men for alle andre 🙂
Jeg holder meg nå med en ekstra god mannlig venn, som jeg ikke skal gi slipp på så sant jeg kan unngå det 🙂 Det er nok for meg 🙂 Da får jeg det jeg trenger. Det er herlig å slippe jakten på drømmeprinsen. For han finnes ikke. Det innser jeg nå. Jeg er for gammel til sånt. Det passer bedre til de unge. De har enda en sjangs til å møte sin soulmate.
Nå sitter jeg her, med flere halvferdige byggeprosjekter og andre prosjekter. Og må på en eller annen måte få hjelp til å ferdigstille tingene.
Tusen takk til du, min siste eks, fordi du kurerte meg mot menn. Du fikk meg til å innse at toget har gått 🙂 Lykke til videre i ditt eget liv, med din nye kjæreste. Håper hun slipper å oppleve det jeg måtte gjennom!
