Nå har jeg jo i det siste gitt uttrykk for at livet ikke behandler meg med silkehansker for tiden. Tvert i mot, det er krøller og knuter samme hvor jeg snur meg føler jeg. Men med tunga bent i munnen, så har jeg tenkt å komme meg gjennom dette også.
Her om dagen spurte min datter om hun kunne få prøve å krølle håret mitt med glattetangen sin?
Jeg må jo innrømme at å bli litt dullet med slett ikke kommer av veien. Så jeg takket gledesstrålende ja til det. Utmattet satte jeg meg i stolen, og ga henne frie tøyler.
Og resultatet, det likte jeg veldig godt. Endelig noen krøller jeg kunne leve med ♥
Dette var til overmål i kveldinga, og jeg skulle jo ikke noe sted. Men disse krøllene var jeg spent på om ville sitte i særlig lenge?
Og det gjorde de. Til og med i dag, mange dager senere, har jeg fortsatt krøller i håret. Men nå har håret mitt blitt type “skittent”, sånn at jeg foretrekker å sette det opp i en hale eller en topp. Så får jeg forsøke å vaske det i morgen. For i dag orker jeg ikke. Eller kanskje orker jeg det litt senere i dag. Men ikke nå om morgenen, som er den foretrukne tiden.
Før var det sånn at jeg hadde typiske spikerkrøller. Bare man nevnte ordet krøller, stivnet håret såpass at om noen nærmet seg med en krølltang, falt krøllene ut omtrent umiddelbart etterpå. Så dette her var gøy. Håret har endret struktur i løpet av årene, og begynner vel å bli type grått sånn innimellom. Og det var tydeligvis positivt for krøllene 🙂
Dette er krøller jeg kan godta. Mens livets krøller som for tiden hjemsøker meg, de kan jeg klare meg uten. Så jeg håper at jeg kommer meg gjennom det hele uten varig mén.
St. Hans er her. I dag. Men i går var St. Hans aften. Det var mange som brant bål på denne vakreste St. Hans aften jeg kan huske. Det nydelige været gjorde det absolutt vellykket. Men likevel var båltenningen redusert, pga coronasituasjonen.
Jeg fikk besøk av et vennepar som var ute og kjørte med den fine bilen sin, en MG. Og da de var innom ble det litt vin og sånt til de av oss som ikke kjørte.
Sent i går kveld lå et røykteppe over store deler av Jæren, kanskje over hele Jæren. Jeg så da solen skulle gå ned, og husene i lia overfor der jeg bor, var farget rosa, de lå også innhyllet i en dis av røyk. Og vi kjente jo alle lukta.
Vi hadde en liten kjøretur jeg og Amalie, for å se om vi kunne finne noen bål, men det var nok for sent. Det var bare røykdisen igjen. Et bål så vi, inne på en bondegård. Og dit følte vi ikke at vi kunne gå.
Men jeg satt ute på terrassen til over midnatt. For denne lyseste natten kan man jo rett og slett ikke sove bort 😉
Rett over midnatt var himmelen bare såvidt mørkeblå. Rett og slett en eneste lang blåtime. Og temperaturen var 18 grader.
Og her er en liten selfie av en skikkelig zoombietrøtt Eva som vinker god natt. Men dette var altså i natt. Jeg har jo sovet siden dette bildet ble tatt. Men er fortsatt en smule zoombie. Føler meg sånn døgnet rundt for tiden. Jeg jager bort tankekjøret med aktiviteter, og blir jo dødssliten av det også. Men det er uansett kjekkere å bli trøtt av kjekke ting, enn av vanskelige ting 🙂
Nå er ny dag i gang, og vi skal visst få nærmere 30 grader i dag. Noe som passer meg helt perfekt. Nå først skal jeg til fotpleie, og etterpå ut og handle litt. Og resten av dagen skal jeg bare kose meg og slappe av 🙂
I går kveld, eller vi startet i 17 tiden, var jeg ute med 2 venninner. Den ene venninnen, Kari, treffer jeg ofte, den andre, Siv, er det flere år siden sist jeg traff. Hun jeg ikke har truffet på flere år, reiste jeg til Rhodos med sist gang jeg var så himmla sliten og nede som jeg er nå. Og på den turen traff vi også blogger Karidansen. Det var en virkelig kjekk tur, og en tur som gjorde godt for helse, kropp og sjel.
Men årene går, og folk er travle, og da blir det ikke til at man treffes så ofte. Det ironiske er at Siv som faktisk bor bare en kjapp kjøretur unna, treffer jeg sjeldnere enn jeg treffer Karidansen, som bor i Oslo. Det er noe å tenke litt på 🙂
Men i går møttes vi igjen. Kari og Siv er tidligere kolleger, og det var gjennom Kari at jeg ble kjent med Siv. Og begge to er veldig hyggelige damer som jeg trives kjempegodt sammen med.
Vi skulle møtes på Egon, og spise der. Og det ble jo både mat og vin og masse hyggelig prat. De to pratet jo en del jobb, og det er lenge siden jeg selv jobbet, så sånn sett ikke det temaet jeg følte meg mest trygg i, men likevel syntes jeg det var godt å bare sitte å følge med.
For fakta er at jeg nå for tiden er så utmattet og langt nede, at jeg mer eller mindre går på autopilot. Og heldigvis er det sol og sommer, for solen og varmen har utrolig mye å si for hvordan jeg klarer å gjennomføre dagene for tiden. Jeg trenger sol, og jeg trenger varme, og jeg nyter dette været.
I dag skal det forresten være varmt, og overskyet.
Men altså, i går. Jeg bestilte meg pasta carbonara. Det var nemlig en av rettene jeg kunne ha lyst på, og så var den ikke så kostbar. Det er ikke ofte jeg bestiller sånt, for jeg er veldig glad i kjøttretter. Altså, spareribs, entrecote, kylling. Og jeg er veldig glad i fisk. Men så er jeg egentlig også ganske småspist for tiden. Jeg har ikke mistet matlysten eller noe, men jeg orker ikke så mye mat. Så da var pasta et godt valg, for det er mektig, men glir jo lett ned av seg selv, og ikke dyrere enn at jeg ikke får vondt av å la litt ligge igjen på tallerkenen 😉
Og det smakte kjempegodt. Det var ikke den tradisjonelle carbonaraen som jeg liker enda bedre enn denne, men den var overraskende god likevel 🙂 Og brødet var også så mmmmmm ♥ Og så bestilte vi en karaffel med vin på deling. Jeg klarte å spise opp all maten, og var fornøyd med det 🙂
Etter å ha sittet der lenge og pratet, besluttet vi å røre litt på oss. Vi ville opp i gågata og se om andre utesteder kunne friste å sette seg ned ved. Det var jo blitt kveld, og det var flereogtyve grader ute. Men vi fant fort at vi ikke var de eneste som syntes det var en god idé, så det var helst litt fullt. Og nå i koronatiden så er det jo mer luft mellom sitteplassene også, og da er det jo ikke plass til så mye folk.
Så besluttet vi å gå ned til sjøen, og Sandnes Brygge. Og der fikk vi et bord med fin temperatur. Det er jammen lenge siden jeg har vært der, og enda lenger siden jeg satt utendørs der.
Her bestilte vi oss dessert, Irish Coffee 🙂 Jeg tok en selfie, og blir like overrasket hver gang jeg ser meg i speilet eller på bilder nå for tiden. For jeg kjenner meg ikke helt igjen. Joda, jeg ser jo det er meg, men jeg ser det slitne draget over ansiktet mitt. Og at jeg ikke helt får øynene til å smile. Det er ulikt meg. Jeg er egentlig en smilende dame.
Å smile og glitre når jeg prater med folk, det tror jeg at jeg får til, for det gleder meg. Men å smile til meg selv for tiden, det går ikke helt. Jeg får det ikke til, jeg klarer ikke å hente opp den ekstra lille energien jeg trenger.
Så med andre ord, jeg går på sparebluss. Jeg går for halv maskin. Eller egentlig så går jeg på automatikk, eller autopilot. Fordi på en eller annen måte må man jo komme seg gjennom dagene.
Og det å være med på en sånn hyggelig aften, det trenger jeg for tiden. Selv om det føltes fryktelig masete da det var mye folk rundt oss, og lydnivået var litt høyt. Men så lenge vi ikke var flere enn 3 i vår lille gruppe, gikk det greit, selv om jeg koblet ut litt av og til. Men jeg trenger litt avkobling. Den distraksjonen er svært kjærkommen. For blir jeg sittende for meg selv, kommer tankene ofte selv om jeg ikke vil det sånn.
I natt fikk jeg 5 timer søvn. Og det var ikke 5 sammenhengende timer. Jeg våknet minst 3 ganger i løpet av de 5 timene. Og jeg ga opp i 8 tiden, for da begynte skuldre og nakke å bli vonde. Så sånn er tilværelsen min for tiden.
Nå håper jeg bare at været holder seg, og at solen kommer tilbake. Jeg er nok den eneste som ikke klager over varmen. Alle lengter etter varmen, og når den endelig kommer, så klager alle over at det er så varmt. Jeg klager ikke, jeg elsker det, og trenger det. I dag skal være en overskyet dag. Og det er jo greit med en pause. Så dagen skal brukes til å piffe opp det ene terrasseplanet. Det er datteren min som har satt i gang prosessen, mens jeg bare skal hvile 🙂 For mer enn det orker jeg nok ikke denne dagen.
Ønsker dere alle en herlig sommerlørdag ♥ Håper sol og varme er akkurat som dere liker det 🙂
Det er mye i tilværelsen som skaper følelsesutbrudd. Det er jo sånn vi er bygget, vi, de fleste av oss i alle fall, er utstyrt med følelser. Følelser er alt fra sorg og sinne, til glede og intens lykke.
Nå i helgen har det vært demonstrasjoner i Oslo og Stavanger. Black lives matters. Og ja, jeg er enig i det. Jeg mener faktisk at alle liv betyr noe. Ikke bare de svarte. Så hvorfor i alle dager finner fornuftige nordmenn ut at de skal trosse alt vi har lært i coronatiden, og presser seg sammen for å demonstrere mot rasisme? For de demonstrerer jo egentlig samtidig at ingen liv betyr noe, i disse coronatider med smittefare.
Det er ikke mulig i en demonstrasjon hvor tusenvis av mennesker møter opp, å holde avstandsreglene. Hvordan i alle dager er det mulig å gi tillatelse til sånt? Skjønner ikke myndighetene at folk ikke klarer å tenke selv når de er egget opp og følelsene ligger utenpå dem?
Det er sterke følelser i sving. Og jeg forstår det veldig godt. Politikken og politimyndighetene i USA opprører oss alle. Og jeg er svært, svært takknmelig for at jeg bor i lille Norge. Det burde vi jo alle være synes jeg.
Men nå er mange liv satt i fare her i Norge, fordi folk har latt følelsene koke og stimlet seg sammen for å uttrykke det. Hvor er logikken? Har vi ikke lært noe de siste månedene? Har vi ikke lært noe etter vinterferie i Østerrike?
Jeg sier ikke at vi ikke skal vise vår avsky for hvor lite verdt et farget liv er i USA. For det ER jo bare helt forkastelig, faktisk. Fargene er jo bare utenpå. Inni er vi jo helt like. Og jeg kjenner folk fra mange kanter av verden. Flotte folk, som også har følelser, uansett farge. Jeg kunne ikke drømme om å gjøre dem noe vondt, for de er jo som meg, kompliserte byggverk både på innsiden og utsiden. Og jeg er veldig glad i dem alle ♥
Men i disse tider BØR vi ta vettet i bruk, og ikke komme sammen på den måten. Det er min instendige bønn. For hva er vitsen egentlig? Det finnes andre måter å protestere på. Det er alltid noen som er i stand til å dra i gang ett eller annet viralt. Hva om noen dro i gang en epostkampanje (send din avsky i ord til en eller annen amerikansk instans, la dem drukne i eposter)? Eller en videokampanje? Det finnes jo nok av utbydere å poste videoer som kan skape blest og oppmerksomhet om saken. Facebook, Tik Tok, Instagram, Snapchat, og sikkert mange flere. Dette vil jo være så mye tryggere, og det er kanskje allerede noe sånt på gang?
Allerede er det jo mange som har demonstrert med å poste et svart bilde. Og andre bilder. Dette for eksempel:
Det er veldig mange som har postet dette bildet, på Twitter, Facebook, og sikkert andre steder også. Men jeg aner ikke opprinnelsen. Jeg googlet, og valgte et tilfeldig, og det var en person, blant mange, som hadde twitret bildet. Jeg synes selv det er en god illustrasjon, og en fin måte å demonstrere på i disse tider.
Jeg velger å protestere i bloggen min. For jeg mener alle menneskeliv er like mye verdt, uansett farge og opprinnelse. Og jeg oppfordrer alle til å respektere alle. Ikke stimle sammen i store grupperinger på tusenvis av mennesker. For da har du demonstrert at du ikke bryr deg om meg for eksempel. Eller din gamle bestemor. Eller dine beste venner. For tenk om du nå har blitt smittet, og uanende viderefører smitten til noen som ikke tåler det? Bryr du deg ikke om det kanskje? Gir du F, så lenge du har fått være med på noe stort?
Nei folkens, bruk vettet. For jeg vet du har det, du også! Ikke utsett noen for fare, selv om følelsene dine er opprørte. Bruk kreativiteten, og skap noe viralt heller. Noe som synes igjen uten å sette noen i fare. Først da har du vist at Black lives matters!
Jeg er selv en demonstrant, jeg har min(e) hjertesak(er). Men helsa har knekt meg, så mye er satt på vent. Men det å gå ut i en demonstrasjon, med hundrevis og tusenvis av andre mennesker, er faktisk en kjekk opplevelse. Eller sånt har i alle fall jeg følt det. For du vet med deg selv at her tenker alle som deg selv i denne saken. Så jeg skjønner demonstrasjonsgleden og fellesskapet. Men jeg kunne aldri drømme om å gjøre sånt i disse tider hvor vi har så mange regler om å holde avstand til hverandre, og hvor vi alle forsøker å unngå et visst virus. Jeg kunne aldri drømme om å utsette meg selv og andre for den faren som det viruset utgjør. For ikke å snakke om at ved en oppblomstring av viruset kan Norge bli stengt igjen. Var det virkelig såååå kjekt å ha det sånn?
Nei, dette her er ting jeg virkelig ikke kan forstå. Bruk vettet, for det står det respekt av. Demonstrer online, og spar liv!
Da vi kjørte hjem fra familieutflukten i går, kjørte vi langs Jøssingfjorden, og da forbi Helleren. Alle her vet hva Helleren er. Det er to små hus som er bygget like under et fjellutspring. Og det er fjellutspringet som kalles en heller. Og dermed har disse to husene fått navnet Helleren.
Husene er fra 1800 tallet, men deler av husene er betydelig eldre. Det sies at det har bodd mennesker under Helleren allerede fra 1500 tallet.
Husene har ikke taktekke, kun tretak. Fordi fjellet beskytter som et ordentlig tak ville gjort.
En gang i løpet av sommeren skal jeg ta en tur hit, og gå litt nærmere, og også gå inn. For det er åpent for turister døgnet rundt visstnok. Og om man ser husene fra sidevinkelen, altså fra kortsiden, så ser man bedre hvordan fjellet henger over.
Jeg har aldri vært inni, men har veldig lyst å se det. Tenk at disse husene er flere hundre år gamle 😮
De er jo små i den store sammenhengen, men det har sikkert vært fint å bo her 🙂
Dette bildet er tatt ovenfor husene. Og husene ligger sånn cirka rett under her, litt til høyre ut mot fjorden. Det er en veldig trang dal, som ikke har særlig bebyggelse, annet enn litt industri.
Så da vet du det, at jeg planlegger en dagstur i den retningen, hvor jeg blant annet skal innom disse to husene og ta dem i nærmere øyesyn. Jeg er fascinert av historien, og hva som har fått folk til å sette bo akkurat her i denne trange dalen. Jøssingfjorden har sikkert hatt litt fisk og sånt til å livnære seg på.
Så dette får bli litt av mine ferieplaner 🙂
Har du hørt om disse husene, eller kanskje til og med vært her?
God morgen alle sammen ♥ Da skriver vi jammen 1. juni. Juni, den fineste måneden av alle. For meg da 😀 Det er min bursdagsmåned. Og det er den første sommermåneden. Så forventningene er store 🙂
Hehe 😀
Neida…jeg legger ikke opp til noen stor bursdagsfeiring, og så er det jo hele 3 uker til. Denne gangen tror jeg den vil bli forbigått i stillhet, så og si. Jeg er litt lei av å bake alt av kaker selv, og stelle og invitere, for så å sitte som et slips og egentlig ikke helt klare å følge med og kose meg fordi jeg er for utmattet. Men vi får se. Jeg er jo likevel der at skal jeg feire, så feirer jeg at jeg har klart å overleve enda et år 🙂 Og det synes jeg er ganske godt gjort 🙂
Men som sagt, det er 3 uker til 🙂 Hvem vet hva som kan skje på de 3 ukene.
Forrige uke, som enda var mai, da klarte jeg det som de aller fleste barn klarer når de endelig får på seg sommerklærne. For vi fikk jo så flott vær, shorts-vær. Og jeg satte i gang å lage steinbed. Og for å gjøre det, så innebar det bæring av tunge stein og jordsekker. Og jeg har jo ikke tid til å vente på hjelp, og jeg har den siste tiden hatt et tungt tankekjør, så det å bruke kroppen er litt medisin mot det. Men ikke mot andre ting. For det å gjøre sånt er det samme som å bli skikkelig dårlig. Så de siste dagene har jeg tatt det fullstendig med ro.
Det som skjedde da jeg bar en tung jord-sekk, var at jeg trådde over, og falt ned på knærne, på skikkelig løs og kantet (grov) singel. Det var altså så vondt, at jeg helt glemte alle andre smerter jeg har i kroppen. Ikke så galt at det ikke er godt for noe vet du 😉
Så da måtte jeg ta en pause, og stelle sår og tørke blod. Der og da hadde jeg ikke tid til så lange pausen, så jeg kjørte på og bar sekker. Og ble til slutt ferdig. Og bedet ble helt supert, synes jeg selv da 🙂
Men knærne mine dagen etter, egnet seg ikke til pene sommerkjoler og skjørt, for å si det sånn. Da måtte det i alle fall ha en viss lengde 😉
Lekkert, ikke sant? Jeg føler nesten jeg går i barndommen igjen. Kanskje jeg har kommet så langt i livet allerede 😀
Jaja, knærne vil heles, selv om de faktisk er ganske så vonde, og også litt blålige nå. Men blåfarven er overdøvet av en kraftig rødfarge som solen har sørget for. Det synes ikke på bildet her, for det har kommet etterpå.
Uansett, life must go on, og i dag er det familieutflukt, og jeg gleder meg ♥ Må nok bruke svært høy faktor i dag på deler av kroppen. Så det blir nok rett og slett faktor 70 enkelte steder. Sunblock. Mens andre steder skal få litt sol med lavere faktor. Det blir et puslespill å få det til, me jeg skal få det til 🙂
Bildet tok jeg i går kveld 😀
Jeg håper alle sammen får en flott 2. pinsedag, nyt godværet, for det varer nok ikke evig 🙂 Klem ♥
Normalt, alle andre år, slutter russetiden med 17. mai som finale. Men i år er jo alt helt annerledes. I år kom covid19 og ødela for russen. De har jammen tatt det pent synes jeg. Alle arrangementene de skulle på ble avlyst. De fikk ikke være sammen med vennene sine, de fikk ikke ha fester eller kos i større grupper. Alt som kunne gå galt, gikk galt, når covid19 kom og ødela. Og russen, de har stort sett vært eksemplariske. Noen unntak vil det jo alltid være da.
Da det var russedåp her like før 17. mai, så var jo noen av tiltakene opphevet, men likevel kunne jo ikke alle på skolen samles. Da ble det gjort puljevis med kun 50 russ samlet. Og politiet holdt seg i bakgrunnen og passet på. Likevel, gjensynsgleden var jo stor, og det ble både klemmer og alt, og avstand ble stort sett glemt.
Datteren min og ene nevøen min er russ selv, så jeg følger litt med i alt dette her. Og siden skolen var stengt, så så man jo svært sjelden noen russ. Ikke alle gadd å begynne å bruke russeklærne engang. Og samme hvor man var, så var det magert med russ.
På 17. mai brukte de russeklærne sine, de jeg så 🙂 Og jeg kjente på nasjonalfølelsen den dagen, da jeg så et par russ. Og samtidig kjente jeg på følelsen av tap. Tap for russen altså. Men også for oss andre, som jo tross alt er vant til russ på den årstiden. Det er jo et høydepunkt for så mange, for både voksne og barn. Og man har jo tolerert både høy musikk, og mengdevis av russ som finner på sprell. Vel og merke før 17. mai!
I år har russen fått forlenget russetiden sin, frem til 15. juni, tror jeg det var, sånn cirka i alle fall 🙂 Jeg vet ikke om det gjelder i hele landet, men her er det sånn.
Men så hører jeg om folk som blir fornærmet på russen, og fnyser av dem. Og sier at 17. mai er jo over, så russetiden er slutt. Men de har nok ikke fått med seg at den er forlenget. Og når russen da samles, og spiller høy musikk, så kommer klagene inn til politiet. Dette skjer jo gjerne da i helgene, hvor russen samles på store parkeringsplasser med biler, og har sosialt lag så langt det lar seg gjøre i disse tider. Da blir det god stemning, høy musikk, og godt humør. Enn så lenge har de ikke gjort noe alvorlig galt, ikke noe hærverk, ikke slåsskamper, ikke ødelegging av andres eiendom. I alle fall som jeg har hørt om. Det eneste som har vært, har vært litt forsøpling. Og når politiet da blir tilkalt, fordi sure folk har klaget, så er russen samarbeidsvillige og greie. Det bør jo ikke utvikle seg, selv om de skulle få lov til å feste litt.
Jeg tror ikke noen av russen i min familie har vært med på disse sammenkomstene. De er av det rolige slaget.
Og så har jeg hørt om flere russ som ikke har lyst å bruke russeklærne nå, fordi folk skuler så stygt på dem. Folk som ikke skjønner at det fortsatt er russetid. Og det føles jo beklemmende for russen.
Jeg var ute og gikk tur i går, og da så jeg 1 russ. Han gikk forbi meg, med russedress og det hele. Jeg og min venninne diskuterte akkurat dette da, at det er så leit russen skal bli så fryktelig kuet i år. Vi har begge russ i barneflokken, og vi har begge stor medfølelse for corona-russen.
Det som er leit, er at selv om russetiden er utvidet, så er det lite de kan få gjort likevel. Det er litt sånn til ingen nytte, og lite de får igjen for det.
De bør få lov til å feire litt, uten at folk skal bli sure. De har virkelig fortjent det nå når ting åpnes opp igjen. De kan jo aldri bli russ igjen, det er jo NÅ i år de er russ. Den tiden kommer aldri tilbake.
Jeg synes folk bør holde seg for gode til å bli sure og klage på den måten. De vet jo like godt som alle andre hva årets russekull har gått glipp av. Kan de ikke unne dem noen uker med festligheter nå? Hvorfor skal de være så utrolig kjipe?
Jeg vil i alle fall si til årets russ, corona-russen, dere har vært knallflinke, og dere har gått glipp av mye. Ta tiden til dere, og ha det kjekt nå på tampen av våren. Nyt tiden, ta igjen litt av det tapte, og kos dere masse. For dere er fortsatt russ ♥ Og det må dere være stolte av ♥ Feir med måte, og fortsett å oppfør dere pent 🙂 Gratulerer så mye til dere ♥ Vel overstått videregående skole ♥
Bare se her, på dette fatet med småblomster. Det er fylt til randen av vann. Ser du hvordan omgivelsene speiler seg i vannet? Alt var overfylt av vann etter de siste to dagene med heftig regn.
Og det å se ut av vinduet har ikke vært så oppløftende. For når det er regn på vinduet, skjønner man at det har kommet ned litt vann ja. Himmelens sluser har virkelig åpnet seg.
Men nå har det tatt pause kan det virke som. Og det er sikkert fordi jeg nå er ferdig å bake muffins 🙂
Jeg bakte lyse muffins med sjokoladebiter i, og så har jeg drysset over hvit sjokolade til “pynt”. Enkelt og greit. Og de smakte godt ♥
Så nå skal jeg snart kjøre ut og levere dem. Bursdagsbarnet er nok ikke hjemme, men det er sikkert kjekt å komme hjem til litt søtsaker på bursdagen sin uansett 🙂
Nå leste jeg i værmeldingen at været skal bedre seg utover i uka, og tempen skal bli god neste helg, så nå gleder jeg meg til det. Trenger det nå, disse viktige D-vitaminene, for nå kjenner jeg at jeg er veldig nedfor. Men, smilet er på plass likevel 🙂
Gjør det beste ut av dagen, for det er den vi har fått 🙂
Denne dagen, vår egen Nasjonaldag, preges i år av Covid 19 viruset. Men vi lar vel ikke det ødelegge for den fine og berusende stemningen og stoltheten over vårt flotte land?
Vi har virkelig stått an av, vi har fulgt alle regler, vi har jobbet hardt for å unngå å spre smitte, vi har grått, vi har vært fortvilet, og vi har vært stolte av å få ting til. Dette har rett og slett vært en tid for mestring.
Selvsagt skal vi fortsette å vaske hender, holde litt avstand, og gjøre vårt beste for å holde smitten under kontroll videre, og også i dag. Dagen i dag, som vi pleier å feire så stolt, den må i år feires på annen måte. Vi må holde avstand, ikke samles i mengder.
Men vi klarer det også vi. Vi er jo tilpasningsdyktige vi mennesker.
En historisk dag, og forhåpentlig en dag som ikke vil gjenta seg på denne måten noen flere ganger i fremtiden. La oss håpe at neste 17. mai blir mer mot normalt.
Uansett, nyt dagen, gjør det beste utav den, ha det gøy, og ta vare på deg selv og dine. Gratulerer så mye med dagen Norge ♥
Dag 10, og siste dagen i utfordringen til Frodith. Denne siste dagen er ordet Bak i sentrum. Kan det være fordi det er bakerst i utfordringen mon tro? 😉
Uansett…bak er jo som de 9 andre ordene, et ord med flere betydninger. Man kan bake noe for eksempel. Men siden jeg allerede har brukt et bakebilde i utfordringen tidligere, så måtte jeg jo finne på noe annet. Som selve ordet i utfordringen, så ligger det jo bak de andre ordene, altså etter. Man kan jo ligge litt bakpå med ting man skal gjøre. Det gjør jeg forøvrig ganske ofte dessverre.
Alle sammen så har vi jo en bak(ende). Altså stumpen vår. Den kalles jo også en bak. Og av og til ligger noe bak…altså det er en grunn til hva som har skjedd.
Og bak skyene er himmelen alltid blå. Det er et faktum som ingen kan bestride, i alle fall på dagtid da 🙂
Det å dra på en flyreise, været er grått, tungt og trist, i alle fall er det sånn her på Vestlandet veldig ofte. Og så stiger flyet opp og opp, og der, over skyene, skinner solen, og himmelen er blå ♥
Bildet her viser jo spredte skyer, og man kan se at himmelen er blå bak skyene. Dette bildet tok jeg i april, på en av mine mange formiddagsturer. Det viser inderst i Gandsfjorden, hvor byen i mitt hjerte ligger, Sandnes ♥
Da er jeg ferdig med utfordringen. Det har vært kjekt, og givende. Og ganske omfattende, for det var så mange dager. Men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle jeg gjennomføre. Og akkurat nå om dagen, så er dette mestring for meg 🙂
Tusen takk for at du har fulgt meg i min ferd disse 10 dagene ♥ Ha en nydelig frigjøringsdag. Vi har jo lagt krigen bak oss 🙂
