Som her sist søndag. Jeg var en tur i Stavanger sammen med Pål. Vi gikk tur. Og så er jo tulipanene i full blomst nå. Og det er jo sååå vakkert. Og da bare måtte jeg ta bilder av blomstringen.
Her på torget i Stavanger, utenfor Starbucks, er det et tulipanhav som kan ta pusten fra hvem som helst. Eller, røde tulipaner og gule påskeliljer. Et høyst fargerikt skue, som jeg selvsagt måtte ta bilder av 🙂 En fin miks 🙂 Jeg vil anta at dette blomsterhavet er kommunalt, men jeg skal ikke garantere at det er sånn 🙂
Vi ruslet også en tur innom Gamle Stavanger, og der hadde også tulipanene fått gode vilkår. En fin symfoni av glade farger 🙂 Klart jeg måtte ta bilde av det også 😀
Dessverre har jeg ikke tulipaner i egen hage. Men må kanskje vurdere å skaffe meg det og 🙂 Det hadde jo ikke vært feil i det hele tatt når jeg ser hvor flott det er 🙂
Men enn så lenge, så får jeg nyte tulipanblomstringen hos andre. Det er til å bli glad av 😀
Det er ikke ofte jeg er redd når jeg er ute på tur. 3 ganger har jeg vært litt redd. Den ene gangen var jeg redd for noen kuer jeg møtte på, og den andre gangen var jeg redd for en skummel raslelyd bak en busk jeg passerte, og tredje gangen var jeg redd da jeg hørte dyreulelyder i det fjerne. Villdyr, hjortebukker eller noe sånt.
I dag da jeg gikk tur, gikk jeg opp til favorittdyret mitt, ulven på Ulvanuten. Den ulven er jo trygg og god, og er støpt i granitt.
Lite tenkte jeg på at granittulven ikke er til noen hjelp hvis det skjer noe annet skummelt der oppe på nuten. Og det gjorde det i dag.
Jeg trasket avgårde litt utpå formiddagen. Turen er ikke vanskelig, men jeg var fortsatt sliten etter 3 turer tidligere i uka, så jeg tok det veldig med ro. Blid og fornøyd er jeg jo uansett. Ser ikke så redd ut her akkurat.
På veien oppover går jeg både gjennom byggefelt og skog. Og det er oppover stort sett hele veien fra mitt hjem.
Da jeg kom opp i siste gata før jeg begynte siste stigningen opp til Ulvanuten, traff jeg på isbilen. Jeg kunne godt ha ønsket meg en is der og da, men det passet jo ikke.
Siste biten gjennom skog er også fin. Gode og myke stier.
Og da jeg kom opp til ulven, måtte jeg sette meg ned ganske så fort, for da var jeg rimelig gåen. Jeg pleier alltid å gå helt opp først. Men det orket jeg ikke før jeg hadde hvilt litt i dag.
Jeg knipset noen bilder, både med mobilen og med kamera. Og kameraet holder jeg fortsatt på å bli kjent med.
Ulven er snill den…men om den hadde vært ekte, er jeg usikker på hvor snill den hadde vært.
Rett etter jeg hadde tatt dette bildet med kameraet mitt, fordypet jeg meg i vinduet på kameraet, for å sjekke innstillinger.
Og plutselig med ett, så var det en mann der. Hvor i alle dager kom han fra, sånn helt ut i fra det blå?
Jeg tenkte først ikke over det. Jeg kikket på ham, og registrerte i farten at han minnet meg litt om en kjendis, Erlend Elias. Men ganske snart følte jeg at noe var litt uvanlig, jeg fikk en instinktiv frykt. Han beveget seg veldig merkelig, og veldig sakte. Han så på meg, og jeg fikk en sånn creepy følelse. Han hadde ikke turklær på seg, som jeg hadde. Det hele virket veldig suspekt. Jeg kunne ikke skjønne hvor han kom fra? For jeg mener, når noen kommer gående, enten det er fra den ene eller den andre kanten, så hører man det. Nå hørte jeg ham nesten ikke før han var like innpå meg.
Det er ikke sånn at man må ha turklær på seg for å gå til Ulvanuten. Men mange som kommer oppom der har det.
Men denne fyren her, han var så merkelig på alle måter. Han så på meg, og beveget seg sakte, akkurat som om han gjorde seg klar til noe.
Jeg flyttet meg litt bort fra ham, og satte meg på kanten av en stor stein. Og lot som jeg var fryktelig interessert i bildene jeg hadde tatt, mens jeg holdt skarpt øye med ham i sideblikket, uten engang å ense bildene jeg kikket på. Jeg så bare på ham.
Han stoppet, så i min retning, og jeg var helt skjelven av nervøsitet. Jeg begynte å planlegge en fluktrute. Men jeg var en smule innesperret. Jeg følte at denne mannen kanskje ikke hadde godt i sinne.
Plutselig hører jeg det knake fra den ruten jeg hadde lyst å gå selv, det var der jeg kom fra. Og jeg ble så lettet for at det kom noen. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe utav kroppen min.
Det var en godt voksen herremann som kom. Han hadde turklær, og ville ta bilde av ulven med mobilen sin. Men den skumle mannen sto i veien. Turgåeren sa: “Jeg vil bare ta noen bilder”. Han skumle svarte at det måtte han jo bare gjøre. Turgåeren svarte: “ja, men jeg vil ikke ha deg med på bildene”. Hvorpå han skumle begynte sakte å gå ned den veien hvor jeg kom fra og som jeg hadde tenkt å gå tilbake på.
Jeg pustet lettet ut, og hjertet mitt begynte å få normalt tempo. Jeg var så takknemlig.
Like etter kom en annen mann, sammen med en liten gutt. Og da kunne jo ikke så mye skje.
Etter å ha sittet på steinen en god stund, fant jeg ut at bena igjen ville bære meg, og jeg begynte å gå tilbake.
Da jeg hadde gått ned fra den første fjellknausen, og ned på stien nedenfor, observerte jeg plutselig den skumle mannen et stykke foran meg. Jeg skjønte søren meg ikke noe. Hva slags hastighet har den fyren der? Har han ikke kommet lenger på den tiden jeg hadde sittet der oppe? Jeg bråstoppet, og rygget stille bakover, til jeg kunne stå skjult bak noen busker. Mannen gikk saaaakte fremover, som om han ventet på noen. Men jeg så ikke noen andre.
Så kom han endelig ned til et platå, som er taket på et vannverk. Og jeg gjorde regning med at han da skulle fortsette nedover. Men neida. Nei, han hadde god tid. Jeg så at han ruslet rundt på dette taket. Rundt omkring, uten å beundre utsikten eller noe. Han bare gikk, som om han ventet på noen. Jeg var litt redd han hadde sett meg, og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre? Jeg turte ikke å gå dit som han var, ikke alene. Tankene raste rundt i hodet mitt.
Jeg gikk litt fremover på stien mens han var ute av syne i et øyeblikk, og så tok jeg til høyre, inn på en sti til noe som kalles Ulvatånnå. Der gikk jeg til kanten, og fant ut at jeg skulle bruke tid på å beundre utsikten mens jeg ventet.
Og utsikten er flott. Man ser helt inn til sentrum.
Og når jeg vendte blikket en annen vei, så jeg boligfeltet hvor en av mine gode venninner bor. Jeg zoomet inn litt, for å teste kameraet.
Etter å ha vært der ganske så lenge, beveget jeg meg litt forsiktig, for å se om kysten var klar. Men neida, den skumle mannen var fortsatt der 😮 Jeg vurderte situasjonen. Jeg hadde ikke hørt eller sett noen andre etter jeg forlot ulven. Og jeg begynte å bli fryktelig sliten av å være så redd. Så her var gode råd dyre. Jeg vurderte å ringe hjem, og få datteren min til å komme oppover. Men da syntes jeg at jeg hadde vært der lenge nok. Så jeg bestemte meg for at jeg bare fikk gå, og da gå veldig fort, følge godt med, og vurdere situasjonen nøye når jeg kom så langt. Da jeg nærmet meg vannverket, oppdaget jeg at mannen plutselig forsvant. Som ånden i flasken. Hvordan søren er det mulig? Han var jo akkurat der?
Og så oppdager jeg at to av dem jeg møtte ved ulven er på vei ned, en annen vei enn den jeg kom fra. Mannen med den lille gutten. Og da skjønner jeg hvorfor den skumle mannen ikke er å se lenger. Nok en gang ble jeg superlettet. At det går an å bli så glad for å se fremmede mennesker, det hadde jeg aldri trodd 🙂 De skulle bare visst hvor redd jeg akkurat hadde vært.
Jeg ventet til de kom helt ned, og så satte jeg kursen hjemover, en god del raskere enn jeg egentlig orket. Men man får uante krefter når man er redd, det fikk jeg erfare da.
Jeg så ikke noe mer til den skumle mannen, så enten har han fått farten opp selv, eller så har han gått en annen vei enn meg. Men jeg følte meg ikke trygg før jeg kunne sette nøkkelen i døra hjemme.
Og vel hjemme, tok det litt tid før kroppen roet seg og kunne hvile.
Dette var en utrolig ubehagelig opplevelse, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller tro.
Hadde mannen noe godt i sinne, eller var han ute på noe jeg ikke vil oppleve?
Hele opplevelsen av fyren var ganske suspekt. Han hadde en væremåte som ikke innbød til trygghet. Jeg har aldri opplevd noe sånt før.
Kanskje han egentlig bare var søkende, eller ville bli kjent? Men jeg føler jeg er en såpass menneskekjenner at da ville jeg ikke blitt så livredd bare av at han var i nærheten. Jeg har da aldri vært redd for folk før der oppe. De fleste hilser hyggelig, og har kanskje en kommentar om været eller noe sånt. Trygt og godt. Men dette her, det var noe helt utenom det vanlige. Veldig sært.
Nå er jeg spent på om jeg tør å gå dit igjen alene? For denne turen var litt for spennende etter min smak.
Ja, jeg tror jeg tør det. Men jeg skal jammen være på vakt. Og så må jeg ha noe med meg, til å forsvare meg med, sånn i tilfelle. Men jeg kjenner frykten har tatt tak i meg, så det å gå alene på tur igjen, vil være ei tung dørstokkmil. Men jeg skal seire!
Ja, nå vet jeg ikke om det er helt riktig å si, men litt riktig er det jo.
For denne uken har jeg tatt meg litt ut når jeg har gått tur.
På mandag gikk jeg ned til sentrum med en god venninne. Vi koste oss, shoppet litt, spiste lunsj, og gikk hjem igjen.
På tirsdag gikk jeg en runde hjemmefra, over fjellet ned på andre siden, og rundt for å komme hjem igjen. En god runde.
På onsdag, altså i går, gikk jeg tur med gode venninner. Vi gikk, pratet, og på slutten spiste vi lunsj.
Vi begynner å gå, solen skinner, og trærne har lysegrønne babyblader. Det er vår ♥
Vi skulle gå Midgardsormen og Njåskogen. Midgardsormen er broen på bildet, som fører over til Njåskogen. Broen er designet for å passe inn i naturen i området, og den er kun for fotgjengere.
Venninnene jeg var på tur med var Kristine og Monica. Begge to gikk jeg på barneskolen med, så vi har kjent hverandre i noen år 🙂
Jeg synes det er så fint å gå inne på veiene i skogen, med høyreiste trær på begge sider. Mosen ligger myk og grønn rundt trærne ♥
Ganske flott, ikke sant?
Med sekker på ryggen trasker vi avgårde, med god avstand, og praten går lett og ledig, om alt mulig 🙂
Et lite stykke går veien langs vannet. Og her på bildet kan vi se helt til Bryne. Det er lett å se, for på Bryne er det et høyhus, og det stikker seg ut i terrenget 🙂
Idyllisk ♥
En svane kom vi også forbi. Jeg tipper at maken dens holder reiret varmt.
En fin liten vik dette, hvor svanen er travelt opptatt og enser oss ikke.
Etter å ha gått en god runde i Njåskogen er vi her på vei tilbake til Midgardsormen. Og på andre siden venter en fin rasteplass på oss 🙂
Fint og bekvemt å gå over broa 🙂
Så fant vi et bord hvor vi kunne sitte og nyte vår lunsj. For meg er det nå for tiden viktig å ha noe å sitte på, for jeg blir så fryktelig stiv og sliten når jeg har beveget meg en stund. Andre folk blir myke, jeg stivner.
Her fra en annen vinkel, hvor vi ser broen i bakgrunnen.
Synes at denne store trestubben var så fin, nesten som en statue 🙂
Turen vi gikk var kjempefin. Det er alltid kos å gå sammen på tur som dette, og vi har alltid noe å prate om. Og med lunsj i sekken, så blir det jo noe som ikke tar slutt så fort heller. Vi er på tur i flere timer. Veldig kjekt. Og neste uke skal vi på tur igjen 🙂
Men så kommer vi til det jeg har skrevet i overskriften da: “Jeg gikk for langt”.
For det har seg jo sånn, at jeg må være flink med å balansere aktivitetene mine. Og av og til har jeg det for kjekt til å gjøre akkurat det. Så da gjør jeg mer enn jeg bør. Og etter å ha gått disse 3 turene på 3 dager, så gikk jeg på en ordentlig smell i går ettermiddag, da jeg var kommet hjem.
Kroppen sa STOPP!
Det er sjelden jeg kommer til PEM så fort etter en aktivitet. Men i går kom det som kastet på meg. PEM er anstrengelsesutløst sykdomsforverring, bare sånn til info.
Hele kroppen streiket, totalt. Det verket og slet i alle muskler og ledd, ja hele kroppen var som en eneste stor verkebyll. Jeg kan nesten ikke huske at det har vært så enormt smertefullt før. Men i går fikk jeg en ordentlig trøkk. Rett etter klokken 20 gikk jeg til sengs. Men jeg sovnet ikke. Ikke med det samme. Kroppen klarte ikke å lande, og jeg hadde for vondt. Det var fortvilende, for jeg var jo så sliten og trøtt også, på samme tid. Men å sove, det gikk ikke.
Et par timer senere sovnet jeg. Våknet et par ganger om natten, men sovnet fort igjen, og sov til kl. 8 nå i morges. Og gjett hvordan jeg følte meg da jeg våknet?
Nei, du skal slippe å gjette. Jeg følte meg elendig. Syk helt inn til margen. Så turen jeg hadde planlagt i dag, gikk ut. Jeg må snart lære å lytte til kroppen, og ta hensyn. Men det er jo så kjekt å gå tur. Vanskelig å ta hensyn da. Og spesielt når jeg er kommet så godt i gang. Men i dag var det fysisk umulig. Jeg hadde allerede gått for langt.
Men jeg er jo fornøyd. Uken er ikke over enda, så jeg kan enda få gå en tur eller kanskje to til før uken er over. Men kanskje jeg ikke skal gå så lange turer.
Uansett, dagen har vært god, selv om den har vært vond. Jeg har ikke gjort stort. Kun vasket litt klær. Og det er jo vaskemaskinen som vasker, ikke jeg 🙂
Dusjen jeg hadde planlagt i dag gikk også ut. Det er ikke snakk om å få vasket håret engang når jeg har så vondt. Så jeg satser på at i morgen er litt bedre. Sånn at jeg kan gå inn i helgen på ordentlig, nydusjet og med godfølelsen på plass 🙂
Så gjenstår å ønske alle sammen god langhelg ♥ Nyt den, og forhåpentlig har du fint vær i helgen, der du er ♥
Dag 2 i Frodiths fotoutfordring er Rot. Og det tenkte jeg, det er det letteste av alle kategoriene. For er det noe jeg har mye av her hjemme, så er det rot! Og spesielt rotete var det da vi holdt på å innrede kjellerstue. Og fortsatt er det rot igjen, ting som ikke har kommet på plass enda. Sakte men sikkert blir det mer og mer ryddig.
Men så var det sånn da, at jeg gikk tur med to gode venninner i går. Og da gikk vi forbi ei stor og fin trerot. Og det kunne jo ikke ha passet bedre, for en rot fra et tre er mye finere enn alt det fæle rotet jeg har stående her hjemme 😀
Jeg tenker at denne gangen skal jeg gjøre et forsøk på å henge med 🙂
Dag 1 handler om vær. Og nå kan jo vær bety så mangt. I alle fall to ting. Ene tingen er været, om det er sol, regn, snø, vind…osv. Den andre tingen er jo f.eks. som i dyret vær.
Ikke kjenner jeg noen som har en vær, og ikke kan jeg komme på at jeg har bilde av en vær. Så da ble løsningen min været. Og er det noe vi har mye av her på Vestlandet, så er det vær 😀
Jeg valgte en løsning hvor jeg har satt tekst på bildet. Og akkurat dette bildet er rykende ferskt, tatt i dag 🙂
Været i dag var som spådd, og det var ikke spådd dårlig, heldigvis. Litt kjølig i trekken, og i skyggen.
Det ble tur i dag, og nå er jeg så stupende trøtt, at når dette innlegget er lagt ut, stuper jeg nok rett i seng. Koselig tur var det i alle fall, selv om jeg nå er oppbrukt og vel så det 🙂
Bildet er fra Klepp, og viser et populært turmål, Midgardsormen, over Frøylandsvatnet.
I går da jeg var på min første tur til sentrum etter at Norge stengte, innvesterte jeg i litt nye klær. Og da mest klær til tur og trening. Og et par nye sko til å gå tur i 🙂
Og i dag har jeg innviet de nye skoene, med en tur over Hanafjedle 🙂
Jeg sliter helt seriøst med føttene. Så ille, at jeg har vært nødt til å begynne å gå til fotpleier. Og typisk nok, stengte Norge når jeg nettopp hadde begynt å få føttene i orden igjen, så nå er de på vei til å bli like vonde og vanskelige som tidligere. Men nye sko, det hjalp litt.
For jeg har også føtter som krever mye plass i skoene, og spesielt fremme. Der har tærne en tendens til å legge seg oppå hverandre hvis det er dårlig plass. Og merkelig nok, så skjer dette i de fleste skoene jeg har, med et par unntak.
Disse nye skoene, de fungerte ypperlig. Og kostet bare 300 kroner på en sport outlet. Jeg er superfornøyd etter denne første turen. Skoene egner seg ikke til skog og mark, men de egner seg veldig godt til asfalt og grus. Så de vil nok komme til å bli mye brukt. Jeg vurderer til og med å kjøpe ett par til, i en annen farge 🙂 Men vi får se.
Resten av turantrekket jeg hadde på i dag, har jeg hatt i flere år 🙂 Kan jo ikke ta i bruk alt det nye på en gang 🙂
Jeg valgte å gå over Hanafjedle i dag. Jeg bor jo selv nesten helt oppe på Hanafjedle, så jeg gikk da opp det siste stykket, og ned på andre siden, og svinge av ved kirka. Og alltid når jeg kommer til kirka, så har jeg et par motiver jeg ynder å fotografere. Blant annet denne portalen her. Begynnelsen her er klokketårnet, og så kan man gå gjennom portalen og mot døren til selve kirkebygget. Og dette er altså Hana kirke.
Etter å ha svingt av ved kirken, kommer jeg inn i en gate med god utsikt. Og her har noen bygget et par svært moderne boliger, som ligger helt på kanten av fjellknausen.
Faktisk såpass på kanten, at deler av terrassen henger utenfor fast grunn. Og det er et stykke ned her. Nedenfor her, nede ved fjorden, er en bilvei.
Jeg liker å stoppe her også å knipse bilder. Dette treet her er jo nokså spesielt. Nakent, nesten som et monument. Det danner en spennende kontrast til byen videre innover fjorden.
Videre og helt nede ved fjorden, pleier jeg å gå innom et boligkompleks med fin beliggenhet og flott utsikt. Av og til setter jeg meg ned her på brygga og bare nyter tilværelsen. Men i dag stoppet jeg bare for å ta litt bilder, før jeg begynte å klatre oppover igjen, for å komme meg hjem.
Fint å kikke innover mot det inderste av Gandsfjorden, til Sandnes by, byen i mitt ♥
Litt båtliv er det også her, selv om det er veldig stille på fjorden nå under Corona-pandemien.
Været var nydelig mens jeg gikk denne turen. Med fine og klare farger. Men etter jeg kom hjem, begynte det å regne. Så det var nok meningen at jeg skulle komme meg tørrskodd hjem med de nye skoene 😀
Skal du gå tur i dag, eller kanskje du har vært på tur?
På lørdagskvelden ble jeg med gutta på tur. Villmarkens sønner.
Det er en første gang for alt 😀
Jeg hadde egentlig en dårlig dag. Og i tillegg var jeg i dårlig humør. Det er ganske sjelden at humøret er dårlig, og egentlig tenkte jeg at jeg ikke ville orke å bli med. Men utover ettermiddagen denne dagen, steg humøret litt, og kom seg tilbake til mer eller mindre normalt.
Faktisk ble humøret så bra at jeg til og med hev sammen en brownie, som vi kunne ha med på tur.
Og så gjorde jeg det jeg så ofte gjør, jeg ignorerte at jeg var dårlig.
Så da ble det tur.
Om villmarkens sønner syntes det var litt ollete å ha meg med, så sa de ikke noe om det. Ut på tur dro vi, og jeg hadde med en stol jeg trengte til hvile denne dagen, så dårlig var formen, tross alt. Men gutta var Gentlemen, og bar stolen og støttet meg i ulendt terreng.
Vi dro til Sælandskogen. Og veien begynte bra med grus og store steiner. Og jeg gjorde som jeg normalt gjør, stoppet for å knipse litt iblandt. Og som du ser, så er stolen med. Og enda er ikke terrenget så ulendt at jeg trenger støtte. Jeg hadde glemt at det kunne være smart å ha med turstavene mine. Får huske dem en annen gang.
Naturen er flott inne i Sælandskogen, men jeg stoppet ikke så mange gangene for å knipse. Jeg kunne jo ikke være alt for mye til hinder. Vi hadde jo et mål med turen 🙂
Vi trår inn i et vernet område.
Etter å ha gått langs dette vannet et godt stykke, i ulendt og steinete terreng og over en bred bekk, finner vi en plass å slå oss til, sånn at gutta kan prøve fiskelykken. Jeg hadde også i utgangspunktet tenkt jeg kunne forsøke fiskelykken, men akkurat denne dagen hadde jeg mer enn nok med å holde meg på bena. Gutta forbereder fiskestengene, og er i godt humør 🙂
Selv siger jeg sammen i den medbrakte stolen, under et tre…….
….med denne utsikten rett foran meg ♥ Det er rett og slett terapi 🙂
Stille og fredelig 🙂
Det ble så mange fine motiver. Dette er sønnen min, som fikk fiskeutstyr til jul, og hjemmestrikket genser. Kjekt at han endelig kunne ta alt sammen i bruk 🙂
Her litt lenger borte, står yngste sønnen til Pål.
Så forsvinner solen.
Her er det Pål som prøver fiskelykken. Det er nok avslappende dette her. Og gudene skal vite at han trenger å koble av litt for tiden. Tror han jobber omtrent døgnet rundt sånn ellers. Det blir lite tid til koseting i alle fall. Så det var godt å se her, et øyeblikk med fred og ro i sjelen ♥
Selv sitter jeg og betrakter det hele, i min medbrakte stol. Og jeg slappet så utrolig godt av. Kunne sittet sånn veldig lenge. Er veldig takknemlig for at den fikk være med 🙂
Blid og fornøyd 🙂
Så ble det tid for litt mat. Pål hadde laget spicy tomatsuppe. Selv hadde jeg med brownies, til dessert.
Og så ble det litt mer fisking. Nydelig vær også. Stille og fint.
Selv hadde jeg med pledd, og en bok. Og så stille og fint som det var, så passet det ypperlig denne kvelden 🙂 Terapi alt sammen 🙂
Og utsikten var fortsatt vakker ♥
Det ble ikke fisk denne kvelden. Men ingen hang med hodet fordet. Og med lys og lykter satte vi kursen tilbake til bilen, alle sammen med en rolig og god følelse etter stillheten og opplevelsen.
Så nå kan jeg si at jeg har vært med villmarkens sønner, gutta på tur. Om de ivrer etter å ha meg med flere ganger, skal være usagt. Men dette var en fin opplevelse for meg i alle fall, til tross for dagsformen som kunne vært bedre. Jeg koste meg masse 🙂
I går var det forening igjen, jeg og mine to gode venninner fra barndommen. Vi treffes en gang i måneden til hyggelig lag, hvor vi veksler på hvem vi besøker.
Nå i coronatiden, treffes vi utendørs, og har med egen mat, og går tur.
Sist måned gikk vi tur i området hvor jeg bor. Og da så vi ulv. I går gikk vi tur igjen i mitt område, og da så vi også ulv.
Nå skal det sies at det er mye ulv i mine trakter. Men de er laget i granitt.
Det er 7 ulvunger og en storeulv. Og de er plassert på forskjellige utsiktspunkt fra bydelen hvor jeg bor. Ulvungene er kledd i fotballdrakter, og representerer 7 av bydelene i byen.
På disse to turene har vi nå sett alle ulvene. Dvs. de ulvene som faktisk fortsatt er her. For i årenes løp er det for enkelte rastløse individer en viktig sak å begå herverk, så noen steder er ulvene borte. Og så og si alle stedene er ulvene ramponerte, bortsett fra storeulven, som representerer byen Sandnes. Den er ikke så synlig ramponert.
I går så vi 5 av ulvene. En av de 5 så vi forrige måned. Men det var der vi valgte å campe og spise får lunsj denne gangen.
Vi gikk fra meg og opp til Hanabanen, som var vårt utgangspunkt denne dagen. Og vi valgte å gå nedenfor banen, på det som heter Svinefjellstien. Det er bra det er gjerde langs stien, for det er stupbratt ned på enkelte partier.
Noen har gått her med slitte sko før oss, så der var litt av sålen liggende igjen.
Men vi trasket trygt avsted på gode sko 🙂
Så kom vi til den første av småulvene på vår tur denne dagen, på Krågaberget. Den har fått en solid betongkasse å stå i, så kanskje ikke noen ser seg fristet til å stjele den. Armene og ørene er borte, men de fleste av ulvene mangler kroppsdeler dessverre.
Utsikten inn til Sandnes er i alle fall upåklagelig.
Rett over på andre siden av Gandsfjorden består seg av havneindustri og bebyggelse.
Vi nyter solen litt før vi trasker videre 🙂
Gjennom litt mer skog, tester jeg kameraet, for å se hvordan dybdeskarpheten blir med kameraet. Og jeg er ikke superfornøyd. Må visst teste litt mer etterhvert 🙂
Fine små hvitveiser, som tronet på en liten mosetopp 🙂
På Langafjedle står denne lille ulven og skuer utover Gandsfjorden.
Det fine med alle ulvene, er at det er benker der, sånn at man kan sitte og ta seg en hvil.
Så gikk turen videre oppover, helt til toppen der hvor Storeulven står og passer på byen. Dette er jo mitt favorittsted, Ulvanuten, og jeg nyter hver tur opp dit. Ekstra kjekt når jeg har med meg gode venner ♥
På vei nedover fra Ulvanuten besøker vi denne lille ulven på Høgaste, men den er borte. Kan det ha noe med den tette vegetasjonen å gjøre? Det var kanskje ikke så lett å akseptere at den ble så innestengt?
Neida, ulvungen har vært borte i mange år, men jeg håper gode sjeler snart får satt den på plass igjen 🙂
Fra Høgaste har man god utsikt over Hanabanen 🙂
Vi besluttet å sette oss på benken på Skolefjedle. Der står også en liten ulvunge, som du kan se bittelitt av såvidt, bak Kristine som holder på med mobilen sin. Her var det lunsj som var målet, og da var vi blitt ganske sultne etter å ha gått så langt 🙂
Selv hadde jeg bagels, som jeg hadde fylt med kalkunpålegg, philadelfia, tomat og agurk. Som snacks/dessert hadde jeg jordbær og druer. Og iste å drikke 🙂
Dette var en kjempekoselig tur i fine omgivelser og i nydelig vårvær. 18 grader hadde vi på det meste, og det gjør godt for kropp og sjel ♥
Dagen i dag håper jeg også på en tur, men vi får se. Er ganske sliten nå, så det må bli nokså rolig tur i såfall 🙂
Jeg og datteren min dro ut til Solastranden for å se solnedgangen i kveld. Og da vi ankom, og hadde stresset til oss en parkeringslomme, så oppdaget jeg at jeg hadde glemt kameraet mitt hjemme.
Jammen godt jeg ikke hadde glemt mobilen, for den tar fine bilder den også.
Temperaturen var nydelig. 12 grader, og ikke et vindpust. Det yrte av mennesker på stranden. Jeg kan knapt huske å ha sett så mye folk på en gang på den stranden. Men jeg regner med det kan ha skjedd på vakre sommerdager og kvelder tidligere, når jeg kanskje ikke har vært innom akkurat der.
Da vi var på vei ned til stranda så vi folk over alt oppå sanddynene. Og nede på stranda var det enda mer folk, over alt.
Så dette ble egentlig en sånn situasjon vi har bestrebet oss på å holde oss unna. Altså holde oss unna steder og tidspunkt hvor mye folk var samlet. Men ja, ja, vi var der jo, så vi fant oss en fin spot hvor vi hadde litt avstand til folk.
Veldig koselig følge til stranda med russejenta mi ♥
Noen lekte seg med å kjøre en liten båt i full fart frem og tilbake langs stranda. De var ikke så veldig langt ute, så jeg så nesten for meg at de kom til å kjøre på grunn. Men det gikk bra 🙂
Det er så nydelige farge i disse solnedgangene om dagen. Et behagelig skue.
Jeg blir aldri mett av dette synet. Så jeg gleder meg til neste gang jeg har helse til å ta en solnedgangstur på stranden 🙂
I dag begynte dagen bra. Den begynte tidlig. Jeg fikk ikke så mange timene søvn. Og siden været var strålende, med sol fra skyfri himmel, så besluttet jeg å gå tur. Det har blitt så lite tur i det siste, at jeg føler det direkte ubekvemt. Men så må jeg tenke på ME-helsa også, og ikke bare på den helsen som handler om å holde seg i form.
Jeg besluttet å gå til Ulvanuten, som er min favorittnut, og som ikke er så veldig langt fra meg. Og kl. 8.30 var jeg avgårde. Jeg gikk en litt annen sti enn jeg vanligvis går, så da passerte jeg dette skiltet.
Jeg må gå gjennom en flik med skog for å komme opp til Ulvanuten. Men det er bare fint. Stille og fint på en søndagsmorgen, og mykt og godt underlag, og høye trær 🙂
Oppe gjennom den første skogen kommer jeg til Langafjedle. Og her møter jeg en kar jeg ikke har sett på veldig, veldig mange år. Den lille ulven har vært borte så lenge jeg kan huske nesten. For det er jo sånn at noen MÅ ødelegge. Så ulven har nå endelig blitt fikset på, og kommet på plass igjen.
Så dette ble rett og slett et hyggelig møte. Litt av ulven er fortsatt ødelagt, men det er sikkert ikke så lett å fikse. Det viktigste er at den er på plass igjen.
Den står og skuer mot Gandsfjorden og mot Lura bydel 🙂
Jeg tusler meg videre, og kommer meg opp til den store ulven på Ulvanuten. Den har fått stå i fred, heldigvis, og bank i bordet. Men den er jo så stor, at det kanskje er litt strevsomt å skulle ødelegge den. Jeg har i alle fall hatt mange fine møter med storeulven 🙂
Og der oppe fra Ulvanuten kan man speide langt avgårde over Gandsfjorden. Og i dag var det ganske fint vannspeil, så jeg zoomet inn på dette skipet som lå til kai på andre siden, og fikk med meg speilingen av både skip og haller.
Gandsfjorden er ganske lang. Og i klarvær ser man langt avgårde.
Artig å zoome inn og se hva som er utover der, når man nærmer seg Stavanger.
Før jeg begynte på hjemveien igjen, tok jeg meg en hvil på benken nedenfor storeulven.
På veien ned igjen stoppet jeg ved kikkerten.
Og jeg måtte jo ta en kikk.
Vel hjemme igjen har dagen vært litt så som så. Jeg har forsøkt å gjøre dagen koselig for alle her i heimen, og så har jeg ellers bare hvilt og lest i bok. Og nå er jeg ganske segen, så jeg merker at natten som gikk var kort. Jeg satser på at kommende natt blir lang og full av god søvn og hvile.
