Å gå i Rogaland Arboret nå på denne tiden er en fryd. Spesielt når man kommer inn i Rhododendrondalen. For det blomstrer så vakkert, i så mange nydelige farger, og varianter, at man kan bli helt målløs.
Her tidligere i uken, på onsdag, gikk jeg og to venninner tur i arboretet, og Rhododendrondalen var et helt naturlig sted å stoppe for å se på blomstringen.
Det finnes utallige varianter og farger, og jeg tok slett ikke bilde av alle. Det var jeg ikke i form til. Men et lite utvalg fikk jeg da på kamerarullen, eller brikken, for å være helt nøyaktig 🙂
Se på dette vakre. Store flotte klaser med blomster i forskjellige valører.
Jeg har en tendens til å trekkes mot rosa og lilla farger.
Men mange Rhododendron har flere farger i samme blomst. Som her hvor det går litt i guloransje inni selve blomstene. Lubne og fine ♥
Alle Rhododendron blomstrer ikke samtidig. Så da vi var der var noen allerede avblomstret, og noen var blitt litt rufsete i kantene.
Forskjellige former er det også på blomsterklasene. Denne formen her syntes jeg var ganske fin 🙂
En liten selfie bare for å vise at jeg faktisk var der, selv om formen er ganske langt nede for tiden. Dette synet av blomstringen var god medisin og gjorde humøret godt 🙂
Nå for tiden får jeg ikke gått så mange turer. Jeg er rett og slett for sliten og utmattet. Så denne turen i arboretet var veldig rolig, og uten tempo. Det var rett og slett litt mer som meditasjon.
Så jeg er glad jeg gikk denne turen. Frisk luft og vakre inntrykk gjør godt ♥
I går gikk jeg en fin tur sammen med to venninner. For tiden forsøker vi å få til en tur i uka sammen, siden vi alle er hjemmeværende av ulik årsak akkurat nå.
Det var ikke noen hard tur. Men det var i terreng, og langs sjøen. Vi hadde med oss lunsj, og fant oss en fin plass å spise lunsjen vår.
Og mens vi satt der, ble vi etterhvert obs på noen fugler som hadde det travelt og hektisk. De bar på mat i nebbet sitt, så vi gjettet de hadde rede med sultne babyer en plass i nærheten.
Jeg har ikke veldig kunnskap om hvilke fugler jeg ser sånn til hverdags, men etter å ha googlet litt, fant jeg at dette er Linerler. Korriger meg hvis jeg tar feil 🙂 De driver ivrig å trasker rundt med mat i nebbet, oppå og ved en trekasse som sto like i nærheten av oss. Selv satt vi på en danseplatting, like ved et St.Hansbål som var under oppbygging. Vi lurte på om vi kanskje satt på redet, at redet kanskje var under plattingen?
Vi reiste oss, og begynte å granske rundt oss om vi faktisk forstyrret dette paret, at vi kanskje hadde uforvarende lagt beslag på familien deres.
Med det samme vi reiste oss, flyttet de seg litt lengre bort. Helt klart følte de det truende da vi reiste oss. Vi ble jo litt større da.
Av nysgjerrighet løftet vi lokket på kassen også, for å se hva som lå oppi der, og det viste seg at det lå en teltpaviljong der.
Men ikke bare det….for se her:
Her lå barna til Linerleparet. Da vi løftet lokket på kassen gapte nebbene, sultne og forventningsfulle. Men når det ikke kom mat, lukket de nebbene igjen, og lå musestille. Vi talte 5-6 små nebb. Men vi var raske, og lukket lokket igjen, sånn at det ikke skulle bli for kaldt, det var nemlig en kjølig trekk etterhvert.
Så gikk vi tilbake til plattingen, og satt i et par minutter til, mens vi observerte Linerlene som var på plass igjen for å fø opp sine søte små.
Etterhvert pakket vi sammen og gikk hjemover igjen, sånn at den lille familien skulle få helt fred 🙂
Vi så litt større fugl også, utenom måker. Vi så Hegre. Men der var jeg for treg med kameraet, så fikk ikke noen bilder.
Dette var en fin naturopplevelse, som jeg sent vil glemme ♥
Denne dagen har krevd sin kvinne. Sliten og med en intens hodepine. Men jeg fikk da klippet plenen, og ryddet litt skrot som skal kjøres på søppla.
Nå i kveld besluttet jeg å gå tur. Ikke at jeg struttet av energi akkurat, men med et intens tankekjør, så kunne det være godt å få en liten pause. Og det gjorde godt 🙂
Jeg gikk over fjellet her, Hanafjedle, og svingte av ved kirka, og gikk ned Rovik. Ved sjøen fikk jeg et avslappende skue 🙂
Her er kirka, eller dvs portalen og inngangen til kirka 🙂 Jeg synes den er så fin 🙂
Nede ved sjøen svømte svanene fredelig omkring.
Solen er på sin ferd ned, og om ikke lenge er det solnedgang.
Stemningsfullt for en sliten dame 🙂
Vel hjemme igjen kjenner jeg at hodepinen har lettet litt, så det gjorde godt med en tur 🙂
Nå blir det litt serie og strikking, så håper jeg at formen er bedre i morgen 🙂
Nå for tiden skriver vi mai, og været er egentlig nokså gufsete og kaldt. Vi har et par dager innimellom som gir håp om sommer og varme, men så setter “høststormen” inn igjen.
Akkurat i skrivende stund er det sånn ute, og i går var det enda verre. For da var det et intenst regn og en veldig vind. Vi begynte med 19 grader og fint vær, og avsluttet med 14 grader og vind og regn. Jeg måtte gå ut og rydde i hagen etterpå. Hagemøbler og diverse lå strødd etter den sterke vinden.
Men tidligere i dag har det vært ok vær. Da var det 14 grader og litt vind, men ikke regn. Så da benyttet jeg anledning til å gå tur.
Jeg kjørte inn til Hommersåk, og gikk på graven til mine foreldre en tur, og så gikk jeg tur derfra og opp langs Stemmen til Kvernhuset.
Det er fint der i området, og selve huset synes jeg er litt nostalgisk og pent.
Dette er jo ikke i drift lenger, men fint at det tas vare på likevel.
Nede ved Stemmen hadde endene gått til ro, eller kanskje det bare var middagshvilen de hadde.
De lot seg ikke forstyrre av at jeg kom nært og knipset bilder.
Og før jeg kjørte hjem, var jeg innom en butikk og handlet litt. Måtte jo ha noe lørdagsgodt 😉
Men jeg er usedvanlig sliten nå, og regner ikke med det skjer så mye mer spennende i dag, så jeg vurderer faktisk å bare gå og legge meg. Men det er jo litt tidlig enda. Så kanskje jeg skal se litt serie før jeg tar meg en tidlig kveld?
Håper du har en fin helg så langt, nyt den videre ♥
For ett år siden, nærmere bestemt 20. mai, 2019, gikk Pål og jeg opp i ura opp til Uburhedlaren i Oltedal. Jeg hadde aldri vært der før, så det var Pål som viste vei. Uburhedlaren er en diger stein oppi fjellsida, som etter et ras eller noe lignende, landet i ura lenge før det fantes folk på kloden. Og under krigen, skjulte 80 mennesker seg under denne steinen i noen døgn, da tyskerne truet med sitt nærvær. Steinen er stor, og rommet som var under, er som en stor sal.
Pål er en eventyrlysten kar, og da vi var oppe ved steinen, fant han et tau som det gikk an å klatre opp på toppen av steinen. Så det måtte han selvsagt forsøke. Det gikk ikke så bra. Da han ikke var så langt fra toppen, røk tauet, og Pål falt ned. Og da kan jeg nevne at steinen er ca. 7-8 meter høy. Han var ikke mer enn et par meter fra toppen, og falt ned. Og han falt lenger ned også, etter nedfallet. For dette er jo tross alt ei fjellside.
Av alle ting, og egentlig helt umulig, klarte Pål å karre seg ned og til bilen igjen, på egenhånd, ved hjelp av noen stokker som jeg lette og fant til ham. Store smerter så klart, men skulle han innrømme det? Neida. Tøffing han vet du 😉
Det viste seg at skadene var omfattende, og de ble heller ikke oppdaget med det samme. Det begynte med knekt kne. Og så oppdaget de ikke at det var brudd på leggen og nede i foten også. Det ble oppdaget senere. Hodet hadde fått seg en smell. Og milten. Og etterhvert utviklet det seg til brokk. Ja, det ble en lang historie, for å si det sånn. Og her har jeg sikkert glemt noe også.
At den mannen klarte å gå for egen maskin ned ura og til bilen igjen, er mer enn jeg kan begripe. De kunne ikke forstå det på sykehuset heller. Men konklusjonen er vel at han har høy smerteterskel. Noe som selvsagt ikke er like positivt alltid. Her burde jeg ha trumfet gjennom redningshelikopter den gangen. Jeg gjorde noen forsøk på det, men han ville ikke høre. Og det er vel egentlig typisk mannfolk 😉
I går tok vi turen opp dit igjen. Pål er sånn noenlunde restituert. Noen småting plager fortsatt, og vil kanskje aldri bli helet, men sånt stopper ikke kjæresten min nei 😉
Vi hadde lyst å gå opp dit igjen, for å ta i nærmere øyesyn hvor langt han falt, og for å kose oss, som vi ikke fikk gjort ordentlig forrige gang.
Etter å ha gått et lite stykke på flat mark, kommer vi til starten av oppstigningen til Uburhedlaren.
Vi må så klart ha “bevis” for at vi faktisk har kommet så langt i det minste 😉
Vi skal opp til den store steinen som du ser midt i skogen, altså mellom alle trærne. Og veien opp dit er som i forkant av bildet her, steinur, eller steinrøys da, siden noen kanskje forstår det bedre 🙂
Et par plasser er det bygget små trapper, for å lette fremkommeligheten, og det var jeg glad for, for steinene er store, og beina mine er korte 🙂
Her er vi på god vei opp, og snart fremme. Det er mye røtter også oppi denne ura, så trær og kratt har funnet grobunn mellom steinblokkene.
Og så er vi her, og kan se inngangen som er laget i ettertid. Le for vær og vind.
Det har kanskje vært ei vindusrute også her engang, men det er jo så mye sprekker og sånt blant steinene, at det nok ikke ville hjelpe på gjennomtrekken. Og dette her er nok laget til lenge etter krigen vil jeg tro.
I rommet under steinen er det en stor sal. Man kan se størrelsesforholdene ved hjelp av benken som noen har stresset med seg opp hit. Så klart, når noen drar med seg en benk opp i ura, så er jo det en like stor begivenhet som en som skader seg, og likevel klarer å få seg ned fra ura. Det har visst også vært en Jøtul vedovn her inne. Den har nok også kommet etter krigen. Men altså, de er jo steintunge, hvem orker å frakte det opp ura? Jaja, fantasien kan man ikke si så mye på 🙂 Men det er stort her, og ca 80 mennesker skjulte seg her da tyskerne kom til Oltedal. Det sier jo litt 🙂 Gulvet var nok ikke så slett den gangen. Det er også laget til i ettertid.
En liten selfie må jo til i denne store salen. Fikk med litt av armen da, men….. 😉
Og her er Pål ved inngangen til hula.
Litt lenger inn i hula er det laget til trapper som går opp til en åpning hvor det også går fint å komme seg inn og ut. Vi gikk opp og ut der, for å ta et overblikk over steinen.
Men steinen er så stor at det er vanskelig å få hele med på bildet. Steinen er 30 meter lang, og 12-15 meter bred, og 7-8 meter høy, kunne vi lese oss til på et infoskilt.
Og trærne griper seg fast, og det gjør mosen og blåbærlyngen også.
Vi går rundt steinen, for å se hvordan det ser ut der hvor Pål falt ned. Og det er ganske høyt ja. Huff og huff. Den dag i dag sliter jeg med å tenke på dette. Men han falt noen meter ja.
Da er det mye hyggeligere å kikke på all blåbærlyngen som er der. Og det blir mye bær i år ser det ut til.
Vi gikk tilbake til den siden hvor det lille hullet vi kom ut var. Der var det muligheter for å sette seg ned og beundre utsikten. Og vi hadde jo med oss litt turgodt også. Pål ser litt morsk ut her, men jeg tipper han var litt stresset av meg som var blitt litt sliten og vimsete, og han forsøkte å få meg til å sette meg ned 😉 Men jeg er jo sta jeg også, så jeg ville jo knipse litt bilder og sånt 🙂
Til slutt fikk vi satt oss ned, like under steinen, og der hadde vi det kos. Temperaturen var sånn ca. 17-18 grader, så det var jo helt nydelig.
Utsikten kunne vi ikke klage på 🙂 Nedenfor her er det myrlendt naturreservat.
Vi hadde med ost og kjeks, og koste oss med det mens vi satt her og nøt utsikten og hverandres selskap ♥
Etterhvert begynte vi å bevege oss nedover ura igjen, og denne lille fuglen viste vei. Den holdt følge med oss nedover, og lå alltid litt i forkant, og ventet på oss. Kanskje den følte på seg at jeg hadde med meg en villbasse av en kjæreste? Hehehe 😀 Det ble ikke så god kvalitet på bildet, siden jeg måtte knipse i full fart, og ikke var så tett innpå som jeg ville 🙂
Er det noen som vet hvilken fugl dette er?
Vel nede ved veien, kunne vi puste lettet ut. Vi klarte å komme oss opp og ned uten skader. Det var vel jeg som var litt dårlig balansert denne gangen, og Pål passet godt på meg, sånn at ikke jeg skulle skade meg. Men nå var vi på flat mark, så da var det bare å rusle i retning bilen.
Det var i grunnen nesten litt sumpaktig enkelte steder. Men så er det jo myr. Så ut der fristet det ikke å gå.
Og myrullen, den var så fin og dunete. Artig plante 🙂
Vi passerer elva før vi kommer til parkeringsplassen. Og denne dagen var det mye vann i den. Den er regulert, så enkelte ganger er det ganske lite vann i den.
Ved parkeringen sto skiltet som forteller historien om den store steinen, Uburhedlaren.
Og da var turen vår over for denne gang, og vi kom begge to uskadet fra turen 🙂
Og kanskje drar vi dit opp igjen neste år også? Eller kanskje før? Tiden vil vise 🙂
Takk for at du fulgte med på turen 🙂 I dag har jeg PEM dag, så i dag forholder jeg meg i hvileposisjon 🙂
For noen uker siden hadde jeg en ubehagelig opplevelse når jeg gikk en av mine mange turer til Ulvanuten. En mann som også kom dit virket veldig ubehagelig og merkelig. Etter det har jeg ikke turt å gå dit.
Men i dag bevæpnet jeg meg med turstaver, fast bestemt på at nå var det på tide å utfordre komfortsonen litt.
Jeg gikk opp til Ulvanuten, og møtte ikke andre enn en liten sommerfugl. Og i det overmotet jeg hadde på denne turen, valgte jeg å gå en helt ukjent vei videre. Det ble en fin rundtur 🙂
Gammel dame med stokk 😉 Eller turstaver da 😀 Og de føltes trygge på flere måter denne dagen. Ikke bare var de et godt forsvarsvåpen i tilfelle jeg skulle treffe på noen skumlinger, men de var også en god støtte på veien nedover igjen, og spesielt da jeg gikk i ukjent terreng.
En liten sommerfugl møtte jeg på, og den er jo helt harmløs. Dessverre hadde jeg ikke kameraet med meg på denne turen, og mobilkameraet begynner å skrante, så bildet ble ikke akkurat den kvaliteten jeg selv setter pris på 🙂
På den ukjente veien kom jeg over koselige byggefelt og kjekke lekeområder som jeg ikke visste om. Veldig koselig her.
Etterhvert kom jeg meg inn på kjent grunn. Her har jeg vært mange ganger før. Fin utsikt inn til Sandnes by 🙂
Denne gangen valgte jeg ikke direkteveien hjem, men gikk stien som fører langs fjellsiden og opp til fotballbanen.
Det er heldigvis gjerde på nedsiden, for det er bratt og langt ned.
Underveis kommer man til utsiktspunkter hvor man også kan ta seg en hvil.
Opp på Høgaste, der er det også god utsikt mot Sandnes by, og den lille ulven har også kommet tilbake nå. Den har vært borte i flere år. Utsikten var ikke den beste. Noen burde kanskje rydde litt i faunaen 🙂
Siste bildet før jeg la i vei siste biten hjemover. Her er også Høgaste, med utsikt over fotballbanen.
Jeg bor litt nedenfor her, til venstre, utenfor bildet. Men jeg valgte å gå til høyre, nedenfor fotballbanen, for å forlenge turen bittelitt, pluss at jeg liker å gå i terreng nå når det er så fint vær 🙂
Så det ble en riktig fin tur. Og tøff følte jeg meg når jeg hadde to staver å beskytte meg med. Så aldri undervurder en gammel dame med stokk 😀
I dag var planen egentlig fjelltur sammen med kjæresten. Men den planen gikk i vasken. Og siden jeg hadde spart meg hele dagen, og ikke gått tur på den tiden jeg foretrekker det, så ringte jeg datteren min, og spurte om hun ville være med på en liten kveldstur. Og det ville hun ♥
Valget falt på Sandvedparken i Sandnes. Været er nydelig, 15 grader da vi gikk avgårde. Så vi har jo altså nå et par dager med pent vær 🙂
Parken strekker seg fra Sandnes sentrum og opp til Ganddal og Stokkelandsvannet, og følger Storånå, elva som renner fra Stokkelandsvannet og ned til Sandnes og deretter ut i Gandsfjorden.
Det er idyllisk i parken. En del folk, liv og røre, og bryllupsfotografering, eller annen fotografering ofte 🙂 Veldig hyggelig det 🙂 Jeg har selv knipset brudepar i Sandvedparken. Men det er lenge siden nå 🙂
Små fine broer går over små bekker, og området er pent beplantet.
Veldig idyllisk og koselig. Og i dag da vi gikk der, var det en del folk, som nøt litt tid i parken i det fine været.
Broen på bildet her, går fra en eiendom og til den lille øya. Det er ikke mulig for oss å komme over til øya, da den er privat. Litt artig.
Mange fine eiendommer langs parken, og hus i forskjellige design 🙂
Vakkert synes jeg, når trærne har store kroner som breier seg som et tak over gangveien 🙂
Mye flott å ta bilder av, men vi knipset ikke så veldig mye. Selv hadde jeg en begynnende hodepine, som nå er i ferd med å slå ut i full blomst. Men turen, den var herlig. En time varte turen vår, og temperaturen var fantastisk. Det var sånn at vi ble varme, selv om vi ikke hadde kledd oss spesielt varmt. En god tur, som jeg satte pris på. Tusen takk for turen Amalie ♥
Nå ser jeg frem til en flott dag i morgen, hvor tempen er meldt til å bli 20 grader. Vi får se om det holder stikk 🙂
Men før jeg legger meg, som nok ikke er så veldig lenge til, skal jeg ta en tur ned i kjellerstuen og se litt serie. Jeg ser Poldark på Nrk appen. Veldig kjekk serie, og passer meg bra for øyeblikket 🙂 Jeg er halvveis ut i sesong 2 🙂
I går var jeg helt utslått. Ikke så overraskende, og det kunne vært verre, for jeg kunne vært helt utslått i dag også. Men jeg følte meg bittelitt bedre i dag, etter at jeg gikk og la meg tidlig i går kveld.
Så da bestemte jeg meg for å reise inn til Hommersåk, barndomsbygda mi, for å gå tur. Jeg skulle slå to fluer i en smekk, og ta bort flagget fra mine foreldres grav, og så gå tur fra gravlunden til Hestånå. Etter turen skulle jeg gå og kjøpe en blomst og plante på graven. Men sånn gikk det ikke.
Jeg hadde pakket med meg lunsj, siden dette var i lunsjtiden, og turen var jo ikke spesielt lang eller vanskelig. Faktisk var den lettere enn forventet, da noen hadde laget en vei dit. Så sånn sett var jeg skuffet. Jeg ville jo gå i terreng dit, men nå var det vei.
Det drives en del anleggsarbeid i området, både med boliger, men også hytter. Så mye var forandret fra sist jeg gikk der.
Etter å ha gått fra gravlunden og forbi kirken, kom jeg til dette skiltet. På ene siden av veien bygges boliger, og på andre siden av veien bygges næringspark. Eller industri da, for å si det sånn.
Men jeg skulle jo videre 🙂
Området jeg nå kom inn i er et hytteområde. Hommersåk er nemlig et populært sted å ha hytte. Og vannet her heter Hestånå.
Idyllisk, ikke sant?
Jeg hadde tenkt å finne meg en plass rundt her for å spise min lunsj.
Jeg vurderte å sette meg ned her ved den lille fossen. Fossen er ikke så lett å se fra denne vinkelen, men den renner ned i sjøen rett nedenfor berget.
Men med støyen fra vannfallet, og båttrafikken i tillegg, så fant jeg ut at det ble for urolig for meg. Formen er tross alt ikke såååå god i dag. Og da foretrekker jeg fuglekvitter fremfor fossefall 🙂
Hurtigbåten her går mellom Hommersåk og Stavanger. Jeg har reist med den flere ganger.
Jeg besluttet å gå litt videre langs vannet, for å finne en plass jeg kunne slå meg ned.
Og det er vakkert og idyllisk, så jeg glemte jo å finne en plass, jeg bare gikk og så på alt det fine, og knipset bilder. Her er utsikten over vannet.
Og her er utsikten over sjøen. Stavanger i det fjerne.
Jeg hadde ikke tenkt å gå lenger, så jeg snudde og gikk litt tilbake. Så traff jeg på ei hyggelig dame, og kom i snakk med henne. Hun var på vei videre, og jeg lurte på hvor man kom når man gikk videre innover? Og hun forklarte, og fortalte hvor lang tid det ville ta sånn ca. Og hvis jeg hadde lyst, kunne jeg slå følge med henne et stykke.
Så da besluttet jeg å gjøre det.
Og underveis pratet og forklarte hun om det vi gikk forbi. Og om hytta til besteforeldrene hun hadde pleid å være på som liten, for det var innover samme veien som vi gikk. Selv bodde hun ikke på Hommersåk, hun bodde på Ålgård, men hun var tydelig kjent i turområdet.
Vi gikk forbi mange fine hytter, og så kom vi til Sjølvik, hvor rutebåten har en stopp på vei til Stavanger.
Da vi kom til et skikkelig hyttegrend på Sjølvik, skilte vi lag. Hun skulle videre, og jeg følte jeg hadde gått langt nok. Jeg skulle jo tross alt tilbake, og formen er ikke akkurat den beste. Men det var utrolig flott her, så her ville jeg finne en plass å spise lunsjen min. Og nå var det jo gått ganske langt over lunsjtid.
Jeg gikk over svabergene, og ned mot sjøen. Og da hadde jeg utsikt til flere kanter. Og her er det altså ei ferge som har lagt til kai ved Sjølvik kai. Det ser ut som den bytter hyttesøppelkontainere.
Jeg beslutter at dette er en fin plass å ta en liten rast. Det er litt i le for den lille vinden, og fin utsikt.
Matpakken var omelettruller som jeg laget i morges. Oppskrift på disse kommer senere, eller i morgen 🙂
Det smakte veldig godt med den fine utsikten i det fine været ♥
Det gikk båter forbi, men det støyet ikke så veldig akkurat her hvor det var så åpent.
Stille og fredelig.
Herlig å la blikket hvile på detaljer.
Og så kommer det en båt forbi som ikke støyer i det hele tatt. Sjelden å se en båt hvor vedkommende ror, som på gamlemåten 🙂
Men klokka gikk fort og det var på tide å bevege seg tilbake. Ja, ikke at jeg hadde det travelt, men jeg merket at energien begynte å ebbe veldig ut, og tilbaketuren ville nok bli gjort på reservetanken. Og jeg var jo alene også, og var litt spent på om jeg ville finne veien.
Blid og fornøyd er jeg jo uansett, så jeg rusler tilbake, og stopper litt her og der for å kikke og knipse 🙂 Det gjør godt å hvile litt når formen er såpass dårlig. Så jeg hadde mange pauser på tilbaketuren.
Måtte jo bl.a. knipse bilde av denne fine hytteporten 🙂
Så ble det en siste stopp før jeg beveget meg ut i anleggsområdet igjen, på vei til bilen. Jeg suger til meg alle idylliske inntrykk…bare elsker det ♥
Og da jeg var tilbake ved gravlunden, var jeg så sliten, at det å gå og handle blomst til å plante på graven, det var totalt uaktuelt. Jeg måtte sitte en stund i bilen og hvile før jeg turte begynne å kjøre hjemover.
Og vel hjemme, svir øynene mine av anstrengelse og tretthet. Og allergi. I dag har øynene vært veldig tårefylte. Det er pent vær, og allergisesongen er i full gang. Så nå er det full hvile, helt til i morgen ettermiddag, for da skal jeg på fjelltur sammen med min kjære ♥ Og jeg gleder meg 😀
Den internasjonale ME-dagen markerte jeg i fjor med å gå på Millions Missings arrangement i Stavanger. I år er det jo avlyst. Alt er jo avlyst så langt i år. Men enkelte ting gjennomføres på nett.
Formen for tiden er helt på jordet. Jeg er så utmattet at jeg føler jeg beveger meg i sirup. Det er fryktelig tungt. På ekstra dårlige dager verker også kroppen noe helt sykt.
Akkurat i dag er jeg bare veldig sliten. Så jeg markerte ME-dagen med å gå en veldig rolig rusletur i Rogaland Arboret med en venninne.
Litt sånn som dette her føler jeg meg i dag. Ja, ikke bare i dag, men litt ekstra i dag. Jeg føler meg litt ødelagt og i stykker. Litt utenfor, og avsatt.
Men turen i Arboretet ga litt ro i sjelen akkurat der og da. Bare se på dette hjertetreet, solen skinner gjennom bladene og det glitrer så fint.
Fine trær, store og små, med blomster på.
Vakkert ♥
Vi gikk innom Magnoliahagen. Men Magnoliane så ut til å mistrives i dette været. Det er litt nattefrost, og blomstene ser ut til å være preget av det. Men noen fine fikk jeg da tatt bilde av 🙂 Håper de som ikke har kommet enda, er litt heldigere etterhvert.
I Rhododendrondalen er blomstene litt mer hardføre. Og nå spretter blomstene litt etter litt. Om en uke eller to er det nok ganske overdådig der kan jeg tenke meg. Og allerede var det blitt fine farger.
Vann og dammer gir stemning og idyll, og er alltid fint å ta bilder av 🙂
Så nærmer vi oss utgangen og slutten på turen, og vi får se at allergisesonen er i sin oppstartsfase.
Turen var fin, og rolig, og likevel følte jeg meg rimelig gåen da jeg var hjemme igjen.
Og så kom dette:
Hagl. I flere runder.
Vi hadde faktisk noen snøfnugg på turen, men der la det seg ikke. Mens hagl viser jo litt godt igjen. Heldigvis hadde vi ikke hagle på turen. Haglen hadde nå respekt nok til å vente til jeg var vel innendørs igjen 🙂
Jaja…vi får ta det vi får. Og håpe på at sommeren blir varm og solrik 🙂
Jeg laget dette bildet i fjor, tror jeg det var, som jeg også bruker nå på Facebook, for å markere denne måneden. Og ME awarness er en blå sløyfe.
Kvelden blir tilbrakt i godstolen, og så blir det sikkert tidlig til sengs 🙂
Ha en fin kveld alle sammen ♥
Det finnes mange Dale rundt om i landet vårt. Og alle har sikkert hver sin sjarme og hver sin historie.
Historien til Herlige Dale som er i Sandnes, har mange menneskeskjebner. Herlige Dale heter jo egentlig bare Dale, men det har fått det herlige navnet i senere tid, pga av de flotte og vakre turmulighetene og aktivitetene som finnes der nå i nyere tid.
Opprinnelig er Dale, som består seg av flere storslåtte og vakre bygninger, et sinnsykehus. Altså i nyere term, psykiatrisk sykehus. Og det kom i drift i 1913 og var et mentalsykehus som dekket hele Rogaland. Før den tid var det en gård.
Da sykehuset ble nedlagt, sto det tomt en stund, før det senere ble omgjort til flyktningeasyl. Og i mange år bodde det mennesker der som var på flukt fra sine egne krigsherjede land.
Og med tanke på alle disse tragiske skjebnene, fra sinnsykeasyl til flyktningeasyl, så har Dale huset mange tragiske historier.
Det sies at det spøker der, og det skulle slett ikke forundre meg. Men jeg har aldri sett andre spøkelser der enn dem som er der på Halloween, og som da er skuespillere 🙂 Og å gå der en runde på Halloween, er en spooky, creepy opplevelse verdt å få med seg 😀
Jeg kan jo nevne at jeg en kort periode selv jobbet på Dale, i barnehagen som var der. Og da så jeg heller ingen spøkelser.
Men jeg liker å gå tur der på Dale. Og det gjorde jeg i går, sammen med en venninne.
Da vi kom kjørende, for å parkere, åpenbarte dette synet seg da vi skulle gjennom portalen. To svære kirsebærtrær i full blomstring. Noe så aldeles vakkert ♥
Vi måtte rett og slett gå tilbake og ta litt bilder. Her i fra den lille portalen.
Det kan liksom ikke beskrives, det må oppleves.
Men vi kunne jo ikke bli stående og beundre hver eneste rosa blomst, så vi gikk videre, fordypet i samtale. Og jeg glemte helt å knipse bilder, før vi sto ved stranda. Og stranda er også fin. Langgrunt og fint å bade for små barn. Og ligger litt inn i en liten vik. Jeg har aldri vært der og badet, men jeg synes det ser idyllisk og fint ut. Kanskje jeg drar der denne sommeren, om været skulle tillate det 🙂
Det er laget til en slenghuske, og et par grillplasser. Og her kan man fint kose seg sommer som vinter. Strand, og skog. En fin kombinasjon.
Langgrunt og fint for små barn.
Jeg er akkurat så lite voksen at jeg måtte prøve å gå litt uti, med sko på 🙂 Skoene er heldigvis goretex 🙂
Det var bitende kaldt denne dagen, selv om solen skinte iblant. En kald vind gjorde opplevelsen litt mindre idyllisk enn bildene viser. Men fint var det likevel.
Vi hadde med oss lunsj, og den spiste vi her ved stranda. Men jeg tok ikke bilde av lunsjidyllen, siden vi var travelt opptatt med å spise og prate 🙂
Jeg håper på mange flere sånne turer, men i litt varmere temperatur forhåpentlig etterhvert. Det er bra for helsa. Jeg får jo da 4 ting i en og samme opplevelse. Jeg får frisk luft, bevegelse, sosialt samvær, og et måltid. Alt på samme tid. Og det er mye energi spart i akkurat det for meg.
Jeg liker denne tiden, såvisst 🙂
