evaswindow Veien blir til mens man går ♥

For meg har det blitt viktig å nyte livet, å finne gledene i tilværelsen, små og store. Viktig å ikke la helsa tynge, og å grave seg ned i det som kan være negativt. Det er best å holde fokus på det som er godt og positivt i tilværelsen.

Det gode liv, handler om å leve i nuet er min tanke. Det å være bevisst på at ingen kjenner morgendagen. Legg gjerne planer for fremtiden, men ha i bakhodet at ting kan skje som du ikke hadde kontroll på, og dermed kan fremtiden plutselig inneholde helt andre ting enn de planene du la.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mine fremtidsplaner ble helt anderledes enn hva jeg hadde planlagt. Ikke visste jeg at jeg skulle bli skilt, ikke visste jeg at alvorlig sykdom skulle ramme meg.
Men når disse tingene skjedde, som jeg ikke engang hadde drømt om i mine verste mareritt, så har jeg likevel kommet dit at jeg nå feirer livet….og det gjør jeg mye sterkere enn tidligere.

For tidligere, så tok jeg livet som en selvfølge. Nå har jeg lært at livet er en gave. Det er ikke opp til meg alt som skjer i livet, men jeg kan velge å leve det. Og det valget har jeg nå virkelig tatt. Jeg vil leve livet, som best det er mulig.

Jeg har strevd for å komme dit jeg er i dag. Motgangen har vært nokså tøff. Men etter jeg fikk diagnosen MS (Multippel Sklerose) i januar, har jeg vært skikkelig i tenkeboksen. Vil jeg fortsette å streve og legge mye oppmerksomhet på det som ikke er så bra, eller vil jeg ha det så bra som det er mulig i min situasjon?
Nå synes jeg at jeg har vært flink å ikke fokusere for mye på det negative tidligere også. Men inni meg har jeg nok grublet ganske så mye, og det har ikke vært så lett å se utenpå. Og gruble kan jeg fortsatt gjøre. Men nå er grublingen mer i positive baner.

Å få diagnosen MS var skremmende, og jeg undrer meg og frykter litt av og til for hva fremtiden vil bringe? Men frem til den dagen kommer, har jeg tenkt å utnytte alle gode dager på mest mulig positivt vis. Jeg vil leve og feire livet. For jeg elsker livet og alt det gode det inneholder, og det er ganske mye. Nå har jeg blitt så tøff at jeg faktisk unner meg ting jeg ikke ville gjort tidligere. Kanskje jeg har blitt litt mer ego?
I alle fall har jeg nok mye mer igjen for det, enn å være et ja-menneske på fulltid, som jeg var tidligere. Det er viktig å ta vare på seg selv. Det har jeg lært på den tøffe måten. Og samme hva, så ville jeg nok fått MS uansett. Men når situasjonen faktisk er sånn, og jeg har de utfordringene jeg har, så må jeg leve deretter. Det handler om balanse, om å aktivitetsavpasse, om å ta vare på de gode stundene, om å være med dem jeg er glad i, om å nyte stundene alene, og å omfavne kjærligheten jeg er omgitt av ♥

Jeg skulle gjerne vært foruten en alvorlig diagnose. Jeg skulle gjerne vært i stand til å ha en jobb, jeg skulle gjerne så mye. Men jeg har min diagnose, og jeg skal leve godt med den. Jeg velger å leve godt med den. Da tar jeg hver dag som den kommer, og tilpasser meg etter det. Og nyter alle gode ting som dagene inneholder, enten det er gode dager eller dårlige dager. Alle dager har noe godt i seg, uansett. For jeg lever jo ♥

Jeg sier som mitt forbilde Marilyn Monroe:

Sånn velger jeg å se på det nå ♥

Nala og Leia har blitt gode venner.
Det er jo aldri noen garanti når man får seg et nytt kjæledyr i tillegg til det ene man har, at de skal gå sammen og finne en god tone. Men disse to pusekattene har det gått veldig godt med ♥♥

Nå finner vi dem ofte sammen når de hviler sammen. Og det er en glede å se. Nala som er eldst, har tatt på seg oppgaven som reservemamma/adoptivsøster.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De slåss og leker en del også. Og det kan virke litt røft av og til, men når vi studerer dem, så ser vi at de bytter på å erte hverandre. Og i neste øyeblikk kan vi finne dem hvilende side om side i fredelig harmoni.
De er en fin duo de to, rett og slett 2 gode venner, og en glede å ha i hus ♥♥

Det er fint med kjæledyr. Og selv om jeg er allergisk, så går det bra med disse to, bare jeg passer på å vaske hendene hver gang jeg har vært borti dem. Og skulle jeg måtte ta et valg, så ville jeg beholdt dem for den mentale helsen sin skyld. Det er noe helt spesielt og en god trøst med kjæledyr. Jeg mener det er sunt. Det er et ansvar, men med katt er det ikke så travelt og hektisk, siden de er ganske selvstendige dyr. Så da passer det godt for meg med min helse, sånn bortsett fra allergien da. Men igjen, så lenge jeg er forsiktig, og vasker meg ofte, så merker jeg ikke så mye til allergien, annet enn at jeg kan bli litt tett i nesen. Utenom det så er det alltid kjekt å få kos og varme fra sånne små og myke venner ♥

Liker du dyr, og har du kjæledyr selv?

Så har det jammen blitt helg igjen. Og jeg sier det hver fredag: hvor blir dagene av?

Men egentlig skal jeg ikke gruble så mye på det. For uken min har vært veldig fin, og litt uvanlig.

Jeg koser mye med kattene mine. Og det er ikke så uvanlig. Her er det Leia som ville være med på et bilde ♥

Uken har bestått seg av å møte mennesker. Både kjente og ukjente. De kjente er jo familie og venner. Og jeg føler meg rik som har så mange som er glad i meg, og som jeg elsker å være med. Det har blitt både turer, shopping og kafébesøk. Akkurat de to siste der er jo med litt bismak i munnen, all den tid pandemien har en oppblomstring og mine antistoffer ikke er så mange. Og nå skal jeg jo snart få påfyll av bremsemedisin igjen, så da blir jeg nok sikkert enda mer utsatt. Men jeg er forsiktig når jeg er ute blant folk. Jeg bruker munnbind når jeg ser at det tetner til med mennesker. Og jeg kan love deg, det er ikke mange som bruker munnbind nå om dagen, dessverre 🙁 Alle føler seg så trygge, uten å være klar over at noen av oss kan være fullvaksinerte, men ikke så godt dekket likevel. Så frykten for å bli syk er stor hver dag. Men til nå har det jammen gått bra. Og det er kanskje fordi jeg har bittelitt antistoffer, og er veldig forsiktig.

En ting som har vært veldig uvanlig denne uken er at byens stolte og fine avis, Sandnesposten, tok kontakt en dag og lurte på om de kunne få skrive en artikkel om meg? Jeg følte meg litt som en kjendis da jeg fikk det spørsmålet 😉 Fikk nesten klump i magen. Det er artig å stikke seg frem litt, men i en avis så blir det jo plutselig så veldig mye mer synlig.
Det de ønsket å skrive om var min historie med sykdommen og hvordan jeg lever med den. Og siden jeg skriver mye om det i bloggen min, og fronter det ofte, så tenkte jeg at en avisartikkel blir som en forlengelse av det jeg skriver om i bloggen. Så etter å ha tenkt bittelitt på det, takket jeg ja. Og her forleden dag kom en journalist og gjorde intervjuet og tok bilder.
Det ble jo mye om historien frem til nå, og det å stange hodet i helsekorridorenes vegger, men likevel, når jeg fikk lese artikkelen, synes jeg det ble ganske bra. Skal lese den et par ganger til før jeg tar kontakt med journalisten igjen. Sånn at hun kan gjøre den ferdig til publisering. Spennende synes jeg 😀

Og ellers har jeg hatt kjoleuke denne uken. Det vil si at jeg har brukt kjole hver eneste dag. Nå har jeg jo gjort det hele sommeren da. Jeg elsker å gå i kjole, og spesielt når det er varmt og jeg slipper å ha strømpebukse på. Jeg er jo en frysepinn, så bør helst ikke fryse. I dag er det denne kjolen jeg har på meg. Den kjøpte jeg for et par år siden, og den er superbehagelig å ha på. Løs og lett, selv på varme dager.
Og i tillegg driver jeg på med vekttap. Jeg tok av noen kilo for en lang stund siden, men så stoppet det opp. Nå har det løsnet igjen. Siden midten av juni har jeg tatt av 5-6 kilo. Og det er jeg meget stolt av ♥ Ikke fordi jeg MÅ ta av, men trivselsvekta har ikke vært helt perfekt. Nå nærmer jeg meg veldig 🙂 Bare denne uken har jeg tatt av 2 kilo. Ja, nå kan det jo hende at ett av de kiloene kommer på igjen, litt sånn på og av før det fester seg ordentlig i nedre skala 🙂 Men det kan jeg leve med. Jeg synes det er fantastisk.
Og når man tross alt sliter med fatigue som jeg gjør, så blir jo alt så mye lettere når ikke kiloene er så mange. Så det er absolutt en vinn vinn situasjon!
Og på toppen av det hele, så har jeg fått en nydelig rosebukett også ♥ Det var en fin oppmerksomhet det ♥ Den har jeg satt i terrassestuen min, for det er der jeg er mye nå om dagen.

Har du hatt en fin uke? Og kanskje du har kjekke planer nå i helgen?
Min helg blir rolig. Nå er tanken at jeg øyeblikk skal legge meg. Lørdag og søndag har jeg ingen planer, og tenker bare å gå en tur eller to, og resten hvile, lese og strikke. Jeg er helt alene. Eller ikke helt alene da, jeg har jo mine to kattepuser her ♥♥

Leia og Nala ♥♥

Så gjenstår å ønske alle sammen en riktig god helg ♥
Ta godt vare på hverandre ♥

På det store nettet lurer mange farer. All slags type svindel, og andre lurendreierier.
I tillegg finnes også nett troll. De er kjent for mange bloggere og andre som våger å stikke seg frem litt. Jeg har så langt vært forskånet for dem, heldigvis, og bank i bordet!

Svindelforsøk er vel det de fleste av oss utsettes for rimelig ofte. Og det skjer enten man stikker seg frem eller ei. Det gjelder å være våken for dette, og ikke la seg lure. Men selv det mest oppegående menneske kan bli lurt. Det forekommer jo flere og flere metoder for å lure intentanende og godtroende mennesker.

Jeg føler meg ikke så lettlurt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det mest vanlige har vel vært å appellere til kjærligheten. Og akkurat det er det vel vi kvinner som er mest offer for. Velkjent er vel scenariet med amerikanske menn som gjerne er i forsvaret eller noe annet tøft. Og hvis man ikke er våken da, så skjønner man ikke at den amerikanske offiseren mest sannsynlig er en person av en helt annen opprinnelse, stasjonert i et helt annet land, som er ute etter å få deg på kroken, for deretter å lure masse, masse penger av deg.

Da dette var nokså nytt, bet jeg nesten på. Jeg var i en sårbar posisjon, og veldig sulten på oppmerksomhet og omsorg. Og jeg var i kontakt med folk fra hele verden. Det var mitt nettverk den gangen. Jeg kom meg ikke ut på noe, jeg var låst hjemme i min egen slitne verden, og da var nettet min arena for å ha kontakt med mennesker. Og når man er såpass utadvendt som jeg var da, så er det lett å bli forsøkt lurt av lurendreiere.

Mannen som den gang tok kontakt, var angivelig britisk, og stasjonert i en eller annen jobb i Afrika en plass. Samtalen var jo hyggelig, som den har vært med folk flest jeg har hatt kontakt med.
Plutselig en dag tok han kontakt, og fortalte at det hadde vært innbrudd på hotellrommet hans. PC, mobil, lommebok, alt var stjålet. Og så lurte han på om jeg kunne hjelpe ham til han hadde fått ordnet betaling fra firmaet? Om jeg kunne sende ham noen penger rett og slett….

Nei, det kunne jeg ikke. Og ikke ville jeg det heller. For min første tanke var at om jeg hadde vært på jobb, og noe sånt skjedde der jobben hadde plassert meg, så var det arbeidsgiver som skulle hjelpe med sånt. Sånn fungerer det jo tross alt nokså godt hos oss i vårt land. Så dette sa jeg til ham.
Og så kom en lang utredning om hvorfor arbeidsgiver ikke kunne bistå med øyeblikkshjelp.
Ganske fort var det en liten stemme i mitt indre som sa at dette måtte være forsøk på lureri.

Og på den tiden hadde jeg ikke hørt om dette før, så jeg visste ikke noe om at dette skulle bli en farsott av stor skala.

I ettertid da jeg ble oppmerksom på at det ble mer og mer av dette, så har jeg i alle fall funnet ut at jeg ikke er spesielt lettlurt.

Det siste nye er forespørsler om å bli sugar babes.

Jeg holdt på å le meg ihjel da første meldingen dukket opp på Instagram for en tid tilbake. Jeg, godt voksen, 53 år gammel, som sugar babe? Ja, du kan tro….. Jeg skulle få betalt 5000 dollar i måneden. Og jeg trengte ikke å sende nakenbilder eller andre ting med intimt innhold. Jeg skulle bare være en god venn og samtalepartner.

Jo, jeg skulle mer enn gjerne tjent 5000 dollar i måneden. Men det er noe som heter “easy come, easy go”. Og i dette tilfellet er nok det så absolutt tilfellet 🙂 Jeg tipper at pengene hadde forsvunnet fra min konto, istedet for å gå inn på min konto. Så best å holde seg på den sikre siden, og ikke gå på sånne ting som virker for godt til å være sant. For oftest er det akkurat sånn, for godt til å være sant!

Til dags dato har jeg enda ikke blitt lurt. Men alle meldingene jeg får på Instagram forteller meg at det er mange som gjerne vil forsøke å lure meg. Heldigvis kan man la være å åpne dem, og aller helst slette dem så fort som råd er.

Noen går dessverre i fella deres, og det er uhyre trist, for det betyr bare at det er marked for dem som holder på med sånt.
Menn får sikkert helt annen type henvendelser og forsøk på å bli lurt kan jeg tenke meg. Så det er en trist verden sånn sett.
Det gjelder å være våken og bruke sunn fornuft i dette nettverket av alt mellom himmel og jord.

Har du blitt lurt eller forsøkt lurt noen gang?

Forrige helg var jeg på hyttetur på det blide Sørlandet. Nærmere bestemt Farsund-området.
Sammen med to venninner, la vi igjen alle problemer hjemme, for å ha et hyggelig gjensyn på hyttetur.

Hytta ligger i et nydelig område med flott utsikt og vakker natur. Helt perfekt sted for å lade batteriene i slitne kropper.

Nytt av året på hytta er et flott utendørs boblebad ♥ Det er et høydepunkt for meg med min slitne og vonde kropp å kunne stige ned i det, legge seg tilbake i et hjørne, og bare nyte den velgjørende varmen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For anledningen med et glass bobler som seg hør og bør når damer er på tur 🙂

Noen små komplikasjoner kan det også være der for en liten dame som meg, da karet er dypt og med seter og fordypninger som gjør at jeg fort kan miste balansen når jeg flytter litt på meg. Og spesielt når jeg har et glass i hånden.

Når man da skal gjøre seg klar til en liten photo shoot, og skal finne riktige stillingen og sitte på rette plassen, da kreves tunga bent i munnen og full konsentrasjon mens man finner ut av dette 😉

Og ubalansert som jeg er, også med begge bena trygt plantet på bakken, så er det ikke så merkelig at også i vann kan dette være litt av et kunststykke. Og enda jeg ikke engang har smakt på boblene i glasset, så mister jeg balansen, og strever for å ikke gå under, mens jeg samtidig også bakser for at ikke noen dråper i glasset skal gå til spille 🙂 Og samme hva som hadde vært i glasset, enten det var vann, brus eller vin, så er jo dette en refleks man gjør helt ubevisst. Det fant jeg ut da dette hendte. For mens jeg slet med å ikke gå under (har et snev av vannskrekk og hater å få vann i ansiktet på dypt vann), var tankene mine overhodet ikke på glasset.
Så litt balansekunst har jeg tydeligvis, da glasset var like fullt når jeg gjenvant balansen 😀

Endelig var balansen gjenvunnet og jeg kunne posere på ordentlig vis.

Denne kvelden endte vi med å sitte i boblebadet i nesten 5 timer. Vi var ganske vasstrukne etterpå, så tror ikke det var det sunneste. Men koselig var det i alle fall, med god prat, og både latter og tårer. Stillheten og fargene i vannet skaper fin stemning. For min del var dette god mental-terapi.

Det ble bobler for alle penga denne kvelden ♥

Denne helgen har jeg vært på hyttetur til Farsund sammen med to venninner. Målet var å kose oss, og det gjorde vi jo.
Så jeg begynner med siste dagen først. For da skulle vi gå tur i Bøensbakken.

Bøensbakken var den første kjøreveien mellom Farsund, Lista og Herad. Den var åpen for trafikk fra 1904 til 1965. Nå er den kun i bruk for gående, og enkelte hyttefolk. Og er et populært turmål.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her står vi, trekløveret ved skiltet til Bøensbakken. F.v. Wenche, meg selv og Kristine. To supre venninner å gå tur med dette her ♥♥

Jeg lar de fleste bildene tale for seg selv. En vakker tur var det i alle fall, først nede langs vannet, og så bar det oppover etterhvert.

Denne broen er en svingebro.

Våre skygger fulgte oss på mesteparten av veien.

Hyttefolket har laget seg fine uteplasser i strandkanten.

Nypene er klare.

Fjellveggen er bratt opp på ene siden, og bratt ned på andre siden.

Og utsikten er upåklagelig.

Vi hadde med oss litt kos til nistemat også. Lapper og litt annet godt 🙂

Vel nede igjen tok vi inn over oss den vakre idyllen før vi vendte nesen tilbake mot hytta 🙂

Det er veldig kjekt å gå turer der man ikke så ofte ferdes. Så mye flott å se på, og litt inspirasjon til fremtidige turer 🙂

Dette ble avslutningen på en veldig kjekk helg ♥
Tusen takk for turen dere to venninnene mine ♥

Da er jeg jammen klar for helg igjen jeg. Dagene flyr avgårde, og jeg kan liksom ikke helt skjønne hva de har flydd bort i, for jeg har f.eks. ikke blogget så ofte, så det er ikke det som tar all min tid. Men noe av det som tar tiden min er mye hvile. For det er et ubestridelig faktum, jeg har ikke så mye energi. Jeg må bare innse det. Og da må jeg prioritere litt hva jeg gjør, og hvor jeg skal bruke den lille energien jeg har. Og for å kunne gjøre det, må jeg hvile mye.

Nå er det ikke sånn at jeg ligger til sengs hele tiden. Men jeg er mye i ro. Jeg lengter etter fine turer hver dag. Men det går bare ikke. Ikke alene i alle fall.
Jeg har gått tur denne uka, et par små turer. Og det gjør like godt hver gang. Så jeg klamrer meg til de små turene jeg får til.

Nå om en times tid, reiser jeg bort. Jeg etterlater to katter og to voksne unger her hjemme, og så tar jeg meg et par dagers husmorferie på Sørlandet sammen med to venninner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da skal det bli mye prat, og i alle fall minst en fin tur. God mat og drikke. Og boblebad.
Jeg gleder meg til det. Det skal gjøre godt for en sliten sjel ♥ Og været er meldt strålende. Hva mer kan man ønske seg på sensommeren?

Så gjenstår å ønske alle mine følgere og alle andre i dette land, en riktig god helg.
Har du kjekke helgeplaner?

Jeg skrev for en tid tilbake om at jeg holder på å strikke 2 topper. Og at jeg har bestemt meg for å gjøre ferdig i alle fall 4 prosjekter før jeg overhodet tenker tanken på å kjøpe nytt garn. For garnlageret mitt er svulmende, for å si det pent.

Her om dagen ble jeg ferdig med en av de to toppene. Og da kan jeg jo si at ett av mine 4 prosjekter er ferdig ♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne toppen strikket jeg etter et mønster fra Gjestal Garn fra 1990 tallet. Veldig kjekt å kunne finne frem gamle oppskrifter og se at de fortsatt er aktuelle.

Garnet er tynt, Mandarin Petite fra SandnesGarn. Dette var et garn jeg har hatt liggende i årevis, i påvente av at det skulle dukke opp noe kjekt å strikke med det. Og plutselig hadde jeg lyst på en topp, så da kom både garnet fra SandnesGarn og oppskriften fra GjestalGarn til sin rett.
Men med så tynt garn er det litt vanskelig å strikke så pent synes jeg. Så heldigvis er det fine flettemønsteret der for å ta oppmerksomheten fra det litt ujevne strikket sånn ellers. Noe som vil rette seg ut etter første vask går jeg ut i fra. For jeg har ikke vasket den enda 🙂

Og vipps så fikk jeg en ny topp jeg kan bruke nå på tampen av sommeren. Og jeg har brukt den ja, flere ganger. Den sitter som et skudd, og jeg er veldig fornøyd.

Så da er ett prosjekt ute av verden. Jeg holder på med en topp til, men den har jeg lagt litt på vent. For plutselig kom jeg på at høsten er på vei, så nå har jeg begynt å strikke poncho 🙂 Og jeg fant ut etter å ha kommet ganske langt, at jeg hadde gjort en elementær feil helt i begynnelsen, så jeg måtte rekke opp og begynne på nytt 🙂 Men nå er jeg i gang, så kanskje det blir en frisk og fin poncho når høsten begynner. Den er lys rosa, så ikke akkurat noen høstfarge. Men jeg får da tømt litt av garnlageret mitt. Pluss at høstfargene kler jeg ikke så godt, så da går jeg heller for de fargene jeg kler sånn noenlunde 🙂

Jeg er glad i garnlageret mitt, men jeg kan jo ikke ruge på det til evig tid. Det må jo brukes til noe fornuftig, og så gi plass til noe nytt 🙂 Og jeg kan love deg at jeg har MYE garn. Så nå har jeg også gitt bort noe. Dvs. min datter har fått pent garn å strikke med. Hun har også blitt bitt av strikkebasillen nå nylig, og det gleder hennes mors hjerte ♥

Hva sysler du med om dagen?

I går skulle jeg og min venninne, Kristine, gå en populær tur til Månafossen, og derfra videre til fjellgården Mån. Vi visste begge at det ble en del klatring, og siden formen min ikke er spesielt god for tiden, så var planen at vi går så langt jeg orker, og så kan vi evt. bare snu hvis det blir for heftig. Selv var jeg innstilt på en god dose mestring, så jeg hadde ingen planer om å bare gå litt, for så å snu igjen 😉

Veien oppover begynner finslig. Det er laget til en fin og bred vei av stein det faktisk går an å gå behagelig på. Et nokså langt stykke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her viser bildet av hvor vi er og hvor vi skal.

Veien opp er tidvis meget bratt og på berg, og heldigvis er det laget gode fester med kjetting som vi kan holde oss i på veien opp, og ned igjen. Det er brattere enn bildet klarer å vise.

Her er vi på første utsiktspunkt til Månafossen. Vannfallet er 92 meter høyt, og dette er den lengste fossen i Rogaland.

Som seg hør og bør, må vi ha en selfie, som bevis på at vi faktisk har nådd vårt første mål for turen 🙂

På de neste to nivåene får vi ser mer av åpningen der fossen faller ut. Jeg har selvsagt zoomet inn litt 🙂

Litt lenger oppe får vi også et glimt av fossen. Vi er litt lenger i fra da. Vi står her på en bro over en bekk. Det renner en del vann i dette området 🙂

Vi kjemper oss avgårde i veldig variert terreng, og over diverse hindringer. Alt fra bratt berg og steinur til røtter og gjerdeklyvere. Det er ganske tungt for en sliten dame som meg, men også veldig flott. Jeg nyter turen, koser meg med utfordringen, og knipser litt bilder her og der.

Like før vi når fjellgården Mån, trår jeg over, og faller i et kratt like ved. Det gjorde rett og slett veldig vondt, og jeg er så takknemlig for at vi snart er fremme ved gården. For skal vi sitte ned og spise medbragt lunsj. Det er helt tydelig at jeg er sliten, siden jeg klarer å trå over, selv om jeg har god støtte i turstaver.

Fjellgården, eller friluftsgården som det nå heter, er ikke lenger i drift som gård, men som varmestue og overnattingssted for turvandrere.

Vi satte oss på en trapp med utsikt over elva. Og der satt vi en stund og bare hvilte. Jeg hadde vondt i foten, og og hvilte den på sekken min.

Og siden det var litt vind, og litt småkjølig å sitte stille, besluttet vi å kikke innom varmestuen. Og der var det åpent, og ingen folk, og litt mer innbydende enn steintrappa vi først satt på. Og der kunne jeg sitte med foten høyt. Jeg våget ikke å ta av meg skoen, i tilfelle jeg ikke skulle få den på igjen når vi skulle gå hjemover igjen.

Og vi hadde bord og god komfort, så da var det bare å nyte lunsjen. Og siden jeg var en smule handicappet, så drev jeg ikke rundt for å ta bilder med selvutløser og sånt denne gangen.

Etter maten var det frem med strikketøyet mens vi pratet og slappet av. Ja, denne gangen var det bare jeg som hadde med strikketøy. Og prosjektet er en poncho.

Til slutt kom stunden hvor vi måtte forsøke å gå tilbake igjen. Jeg kan ikke si jeg gledet meg, men jeg var ganske bestemt på at dette skulle jeg klare. Jeg hadde jo tross alt turstaver med. Her viser bildet hovedhuset på gården. Og det var i kjelleren her vi satt og spiste lunsjen vår.

Bygget er flott med vekster på taket.

Og utsikten videre innover er flott.

Men vi skulle jo tilbake. Og der ser det sånn ut. Nokså ulendt, og bratt, og ganske vanskelig å ferdes med forstuet fot.

Den glade vandrer 😀
Ut på tur, aldri sur 😀
Ja, jeg går på med godt mot. Og her er jeg etter at Kristine sier at vi nå bare har ei steinrøys igjen å forsere. Da må man jo bare le. Jeg var ganske svett. Og enda svettere ble jeg det siste bratte partiet ned. Jeg så nok ikke så blid ut på hele denne tilbaketuren altså. Men litt galgenhumor er bra når ting er tungt og vanskelig. Jeg sukket og okket meg en del, men det kommer liksom litt naturlig når smertene jager etter et litt forkjært sammenstøt med bakken av og til. Men det var ikke for å klage. Jeg klarte bare ikke å unngå det. Var i godt humør på hele turen. Akkurat som jeg oftest pleier å være 🙂 Og med lommene bulende fulle av mobiltelefon og kamera, var jeg jo så lykkelig som det går an å være når jeg er på tur 😀

Enda mer humor ble det da vi nærmet oss sivilisasjonen med stormskritt. For her hadde vi visst mobildekning i følge skiltet. Men det hadde vi ellers også, da vi både sendte mail og snapchats 🙂 Det kan hende de tingene der har blitt bedre med årene siden det skiltet kom opp 🙂

Et lite stykke lenger ned var vi endelig fremme ved parkeringsplassen. Så ventet det oss nærmere en times kjøretur hjemover. Alt i naturskjønne omgivelser. Så vi klaget ikke. Men hjelpe meg så sliten jeg var. Jeg var så takknemlig for at det var Kristine som kjørte.

Og i dag, har jeg kjent det i absolutt hele kroppen. Alle musklene mine klager. Men jeg har en så stor mestringsfølelse, at jeg selv skal ikke klage. For jeg klarte turen, jeg mestret den, til og med over halve turen med forstuet fot. Så selv om jeg ikke er i form i dag, så er det verdt det ♥

Tusen hjertelig takk for turen Kristine, den var virkelig flott og minneverdig ♥

Forleden dag så jeg filmen “Et helt halvt år”. Jeg hadde sett den før for mange år siden, og jeg har også lest boken enda tidligere.

Filmen/boken handler om Louisa Clark, som får jobb som personlig assistent for Will Traynor. En tilsynelatende umulig jobb, hvor hun blir ansatt av Traynors mor. Will Traynor er lam etter en trafikkulykke, og opptrer som en meget usjarmerende og lite hyggelig mann.

Nå er ikke dette en filmanmeldelse eller noe sånt. Filmen er jo ikke av ny dato, og veldig mange har jo sett den allerede.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men saken er at Will Traynor blir etterhvert sjarmert av Louisa Clark, og kjærlighet oppstår mellom de to unge menneskene. En umulig kjærlighet, siden Will har besluttet å motta aktiv dødshjelp i Sveits.
Louisa forsøker selvsagt å få ham fra denne tanken med å gi ham mange fine opplevelser sånn at han skal ha lyst til å leve videre sammen med henne.

Will derimot, har ingen utsikter til å noen sinne kunne gå igjen, og klare seg selv. Han vil alltid være avhengig av andre. Og han uttrykker dette overfor Louisa, at han ikke ønsker å bli en belastning, heller ikke i kjærligheten. At han alltid vil frykte at hun vil gå lei, og ha lyst å bryte ut.

Bildet er lånt fra filmen via Aftenposten.

Og det er denne replikken, eller scenen som rører ved meg. Fordi som tilskuer til denne dramatiske kjærlighetsscenen, preges jeg litt av “urettferdigheten” i hans ord. Det at han ikke stoler på at hun elsker ham nok. Det at han tror hun kommer til å svikte ham etter noen år sammen, fordi han ikke kan fungere som folk flest.
Som tilskuer tenker man jo at dette blir helt feil, klart hun elsker ham høyt, til døden skiller ad. Og det føles litt egoistisk av ham å ville gruse deres vakre kjærlighet ved å gjennomgå denne aktive dødshjelpen. Tenker han ikke over hennes kjærlighetssorg i det hele tatt? Tenker han ikke på at hun kanskje vil knuses av å miste ham?

Og midt oppi alt dette, så begynner jeg å tenke på meg selv, og mine egne strenge ord, som egentlig er nokså like hans. Jeg kjente meg jo igjen i det han sa. For jeg har sagt det samme.
Jeg har sagt at jeg ikke orker å lete etter kjærligheten for jeg ønsker ikke å bli noens belastning.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer for meg. Det vet forsåvidt ingen om fremtiden sin. Men jeg vet at kroppen min brytes ned. Heldigvis ikke så veldig fort, ettersom jeg får sterke bremsemedisiner. Men likevel, hva som blir rammet i neste anfall, det vet ingen. Og heller ikke når dette vil bli. Og da har jeg i det tilfellet uttalt disse kyniske ord, at jeg ikke ønsker å bli noens belastning, og derfor har jeg avsluttet mitt søk etter kjærlighet.

Da jeg så denne scenen, med den replikken, så tenkte jeg at jammen høres jeg kynisk og urettferdig ut selv også. Kanskje ikke minst mot meg selv. Men det er jo flere grunner til at jeg ikke søker kjærligheten. Ikke bare den ene. Men den ene der, er nok den som er mest “brutal” om jeg skal si det sånn.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å endre mening. Jeg har hatt min diagnose i litt over et halvt år. Jeg har brukt denne tiden på å tenke over disse tingene. Og i skrivende øyeblikk, så har jeg jo nok med meg selv. Men en vakker dag, når alt det nye har roet seg og ikke lenger er så nytt, kanskje jeg da vil tenke anderledes?
Det er jo en mulighet.

For er det ikke sånn at alle fortjener å finne kjærligheten?
Det er fortsatt ikke alle som leter etter den da. Mange har det godt alene også. Og akkurat nå har jeg det godt alene.

Som Gryende fikk frem i et innlegg hvor hun var meg, så feirer jeg singellivet. Og det er ikke tull engang!

Men jeg skal ikke være mer arrogant enn at jeg kan innrømme at jeg savner det av og til, omsorgen og nærheten fra en man har kjærlighet til.
Men ikke nok til å forsøke å finne det umulige!